Songfuglen :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint selv om jeg har vært litt forkjøla de siste dagene. Og på torsdag ser det ut til at jeg har tenkt meg på sentkveld på Teknisk Museum så det blir jo kos, dessuten var jeg på biblioteket på lørdag og lånte syv bøker som alle virker skikkelig fine så yay. For øvrig tror jeg “Et lite liv” som jeg leser for øyeblikket vil være en av de største leseropplevelsene mine i år, jeg koser meg masse med Gilmore Girls på Netflix og ja, jeg har det mest ganske trivelig. 

Ellers har det vært en ny episode av SYTYCD Jr. og her er en dans derifra som jeg likte skikkelig godt:

Det er Emma og Gaby og en tap-rutine koreografert av Emma (de hadde en twist denne episoden der barna koreograferte rutiner for dem og den voksne danseren de danser sammen med og dette resulterte blant annet i denne rutinen som hadde vært kul i seg selv, men som blir litt ekstra imponerende når man tar i betraktning at den altså er korreografert av en elleve-åring). 

Og så har Stjernekamp begynt igjen og det fine med årets sesong er at jeg ikke har noen umiddelbare favoritter i utgangspunktet, der jeg tidligere har hatt noen superfavoritter som har gjort meg alt for emosjonelt investert. I år derimot så er det mer åpent hvem jeg kommer til å heie mest på og det gjør det også litt ekstra spennende. Med det sagt så tror jeg kanskje jeg heier litt ekstra på Kash og Kate og jeg tror Gunnhild og Nicoline er de som kan bli de største positive overraskelsene litt á hvordan Martin Halla var i forrige sesong. 

Her er for øvrig opptredenen til Kate fordi jeg likte den veldig godt og hun antakelig har den stemmen jeg i utgangspunktet har mest sansen for:

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde teaterstykket “Songfuglen” som jeg så på Det Norske Teatret forrige lørdag. Neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi 🙂

Songfuglen

Jeg har fortsatt til gode å lese noe av Jan Erik Leikvoll, men har som mål å lese «Songfuglen» etter hvert, en beslutning som er klarere for meg etter å ha sett teaterstykket «Songfuglen», et stykke jeg likte selv om jeg tidvis fant det litt forvirrende.

Uansett, dette er et teaterstykke om Jacoba som vokser opp i en verden av kvinner der menn er forbudt. Jacoba har en nydelig stemme, men er i hemmelighet mann og må skjule dette og så byr det på utfordringer og så blir det litt om å finne sin vei i livet og slikt. Og jeg syns konseptet er fascinerende, men først og fremst ville jeg se dette stykket på grunn av Frank Kjosås som spiller Jacoba. Og ååå, Frank Kjosås gjør en fantastisk rolle i dette stykket. Han spiller flott, han synger nydelig og han skaper en karakter man blir engasjert i, dessuten er dette et stykke der Frank Kjosås naturlige litt androgyne trekk virkelig kommer til sin rett og det føles som om dette er en slik rolle ingen annen virkelig kunne skapt med like stort hell.

Jeg liker ellers musikken, stemningen og jeg syns de er så himla dyktige på scenografi på Det Norske Teatret for det blir aldri for mye av det gode og det er alltid historien som først og fremst er i fokus, noe som jeg liker.

Dette stykket forvirret meg likevel litt, men det skyldes nok en del at jeg var litt småtrøtt da jeg så det og at jeg ikke er så vant med stykker som er mer teater med musikk enn rett frem musikal. Utover det så handler forvirringen også litt om at dette er teater uten enkle svar. Det er gåtefullt, metaforpreget og åpent for tolkning og mens en del av meg føler meg litt uvant med å ikke henge helt med i svingene, så er det også en del av meg som liker det. Det skinner så godt gjennom at selv de gangene jeg selv kanskje ville gjort andre dramaturgiske valg så er alle valgene samtidig svært gjennomtenkt og alt dette gjør dette til et stykke som er verdt å se.

Så nei, dette er ikke det teaterstykket jeg har likt best i år, men det er det stykket som i størst grad gjør at jeg sitter igjen og grunner over det jeg har sett mens jeg forundres og fascineres.

Terningkast 5!

Finding Dory :)

Fin ting, jeg er på et nytt jobbkurs for tiden og det gjør meg bare enda mer motivert enn før hva angår å få jobb (nok til å spørre på Twitter i håp om at noen kan hjelpe meg å få jobb i bokhandel, nok til at jeg skal registrere meg og lære meg LinkedIn i neste uke, nok til å legge mulige Facebook-planer). Dette nye jobbkurset betyr dessuten mye tid til å skrive på Gatelyktprosjektet som ikke har det spor med jobb å gjøre siden man sitter foran datamaskinen mye av dagen og ikke kan bruke den til Netflix eller nettspill som den brukes mest til hjemme og hvis man ikke kan se Netflix i stedet for å skrive så er sannsynligheten for at man skriver plutselig ganske mye større 😉 Ellers er boka jeg leser super og i dag vil jeg få en skikkelig travel dag som vil inneholde biblioteket, Jensen Bøfhus, teater og spillkveld og det er fint. Og teater altså, teater, det har vært så mye forskjellig på plakaten i det siste at det var først i går at jeg virkelig innså at ja, jeg skal faktisk på teater og det nå i dag og det er Songfuglen (selv om jeg ikke har lest boka først, men jeg skal se etter boka på biblioteket sånn at jeg kan lese den i ettertid og sammenlikne litt for min egen skyld) og Det Norske Teater og Frank Kjosås og ååå, det blir fint <3 Anmeldelse kommer etter planen på tirsdag.

Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men om man ser bort fra noen irriterende småting så er livet egentlig veldig trivelig for tiden og jeg liker at det snart er september og offisielt høst fordi høst er den årstiden jeg liker aller best og blir mest inspirert av. Og jeg liker Gilmore Girls supergodt for tiden, det er fantastisk og veldig karolinsk fordi popkulturelle referanser i massevis og godt skrevet og slikt og ja, det er mye å glede seg over egentlig. 

Her er forresten noe av det søteste i hele verden: 

Det er et klipp fra filmen Finding Dory med Dory som liten og ååå, det er så himla adorabelt at bare ååå <3

Og grunnen til at jeg poster dette klippet er selvsagt at jeg så filmen i går og nå skal resten av dette innlegget forbeholdes min anmeldelse. Siden bables vi, god fornøyelse og ha en super helg alle sammen 🙂

 

Finding Dory

Mens Finding Nemo ikke er en av mine største favoritter blant Pixars filmer, så er det en film jeg liker veldig godt og siden jeg likte Dory best der (godt hjulpet av at hun har stemmen til Ellen Degeneres som er super) så var det en selvfølge at jeg måtte se oppfølgeren Finding Dory der fokuset i størst grad var på Dory. Og yay, jeg likte denne filmen minst like godt som Finding Nemo, Finding Dory er en veldig fin film og den har riktignok sine svakheter, men aller mest var det bare veldig tilfredsstillende.

Her følger vi altså Dory som prøver å finne igjen familien sin og så blir dette et eventyr som i hovedsak tar plass på et slags akvarium og så skjer det ting og ja, det er hele tiden spennende og engasjerende og ofte svært rørende på den perfekte Disney- & Pixar-måten i tillegg. Og jeg liker å følge handlingen, det er en fin historie selv om det på mange måter også er en ganske klassisk historie. Jeg liker dessuten karakterene og stemningen og siden det er Pixar så er selvsagt animasjonen også helt fantastisk. Så, dette er absolutt en fin film som i kombinasjon med popcorn og en brus burde by på en super kino-opplevelse.

Med det sagt så er det noen ting som trekker litt ned. En av dem er en gjennomgående vits med Sigourney Weaver som for meg ikke funket helt (og som også tok meg litt ut av historien noen ganger fordi jeg så filmen på engelsk, men med norsk tekst der det sto Cecilie Skog siden hun har Sigourney Weavers rolle i den norske versjonen, dvs. måtte man stadig forvirres av å høre dem si Sigourney Weaver mens det sto Cecilie Skog som tekst og det så rart ut). Denne filmen lider også litt av et problem en del Pixar-filmer har hatt i at de er helt perfeksjon mye av tiden, men så blir det for mye mas som skjer i løpet av den siste delen av filmen, litt som om Pixar plutselig kommer på at de har barn og unge som målgruppe og vips føler de at de må de sette i gang med spenning for barnas skyld, når det i både Wall-E, Up og en mengde andre av filmene deres gjør seg best når det ikke skjer så mye og de har rolige ettertenksomme øyeblikk man bare kan nyte. Jeg syns den andre halvdelen av denne filmen særlig viser visse dramaturgiske svakheter sånn sett som ødela litt.

Saken er likevel den at mens dette ikke er en perfekt film på noen som helst måte så er det en film som virkelig tilfredsstiller. Nei, det er ikke noe man MÅ se, men det er en film som man koser seg med og som er rørende, underholdende og morsom om hverandre med fantastiske karakterer og animasjon og masse sjarm. Nettopp derfor syns jeg denne filmen er skikkelig verdt å se. Og forfilmen er så himla søt og nydelig og FANTASTISK animert at den alene er verdt prisen for kinobilletten (som ikke kostet meg noe fordi kinopluss og nok oppsparte poeng, hurra).

Terningkast 5!

Ps. og her er klipp fra forfilmen bare fordi ååå <3

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på balkongen :)

Heisann 🙂 Det er onsdag og livet er fint fordi jeg nå har anskaffet billetter til å se “Finding Dory” på Ringen Kino på fredag og først trodde jeg ting ville bli litt stress fordi jeg har begynt på et nytt jobbkurs som varer fra 9 – 15 og filmen starter 17:45 og jeg skal få spist middag først og slikt, men jeg fant en optimal og herlig løsning så yay 😉 Ellers hadde jeg tenkt meg på et litterært arrangement i dag som jeg endte opp med å droppe fordi det ble aldeles for mye stress, jeg gleder meg til lørdag fordi biblioteket og Songfuglen på Det Norske Teater og ja, jeg har det ganske fint mesteparten av tiden. 

Ting som gleder meg ellers er “Et lite liv” som jeg leser nå for den er faktisk skikkelig fin og engasjerende skrevet og jeg satser på at den fortsetter å være like fin. Jeg gleder meg videre over Nintendo-spillet jeg koser meg med for tiden, jeg har dilla på Gilmore Girls, jeg liker at det har vært ny episode av SYTYCD Jr. selv om den ikke var blant de mest engasjerende episodene og angående den nye episoden var denne dansen skikkelig skjønn:

Denne dansen kunne selvsagt vært mye bedre enn den er for jeg elsker konseptet, musikken og atmosfæren, men jeg syns de to danserne er litt for unge og uerfarne til å overbevise hundre prosent. Det er likevel veldig søtt og sjarmerende og et sånt konsept som får meg til å drømme meg bort og inspireres.

Og så har jeg i år blitt ganske stor fan av Grace VanderWaal (hun har en veldig fin konto på Youtube der hun synger originale sanger og covrer andres låter og hun overbeviste meg veldig under auditionen sin på America’s Got Talent) og her er hennes opptreden under kvartfinalen:

Og noe av det jeg liker best er det at hun ikke er perfekt, hun er litt sjenert og usikker og treffer ikke fantastisk på hver eneste tone og likevel så skinner potensiale og musikaliteten så godt frem og jeg er litt sånn at jeg liker det når man ser penselstrøkene på malerier i stedet for at det er helt fotorealistisk og hvis barn og ungdom synger så liker jeg at stemmene bærer litt preg av det at de er i en utviklingsfase, de små tingene som gjør at ting ikke er helt feilfritt er det som gjør at det blir så mye mer genuint og gjennomfint og ja, jeg syns dette er en super opptreden. Og tenk å være 12 år og allerede så flink til både å synge og å spille ukulele, det er inspirerende 🙂
*

Ellers har jeg fått skrevet en del på Gatelyktprosjektet og jeg trenger egentlig bare å skrive ferdig det avsluttende kapittelet (som jeg holder på med for tiden) og å forlenge noen av de andre novellene og så vil jeg nok ha et førsteutkast klart. Og det er litt for kort (selv med å forlenge ymse noveller og slikt så vil det fortsatt ikke være mer enn kanskje 80 sider), men så er det jo en novellesamling der målgruppen er barn og unge og da trenger det kanskje ikke å være så langt som med vanlige romaner. Jeg oppdaget ellers at Ugla bokbar som åpnet i går skal ha et arrangement i slutten av hver måned der de har en redaktør på besøk som man kan møte og stille spørsmål til og det første slike møtet er nå førstkommende tirsdag og det er jo brilliant. Det er i alle fall en mulighet til å sjekke om det på sikt er et marked for rare novellesamlinger om gatelykter som forteller historier til hverandre og kanskje få noen ideer om hva som bør gjøres videre for jeg vet det gjenstår mye redigering, men jeg vil at det skal bli til noe. 

Uansett tenkte jeg å dele en novelle fra prosjektet som jeg har tenkt at skal være den siste novellen som blir fortalt av en gatelykt ved nattestid og som slik jeg har tenkt det skal romme litt av alt som har blitt fortalt tidligere i samlingen liksom. Dette er altså ikke redigert eller slikt, men bare en liten historie om en forfatter og tre fugler på balkongen. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag 🙂

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på verandaen

De satt der på rad og var tre noter på et noteark eller kanskje ? der fine tankespill kunne følge etter. Han så dem først ikke, så egentlig ingenting utenom det blanke Word-dokumentet som var og forble like blankt. Alt han visste da var at hele livet var fullt av ord og at han ikke klarte å nå dem og at det nærmest var fysisk vondt å vite at de var så nær ham, så uendelig nære og likevel så fjerne. Og her kan vi selvsagt fortelle at mannen het Gustav og likte å tenke på seg selv som forfatter selv om han enda ikke hadde utgitt noe siden han tross alt drev med mye av det ekte forfattere drev med som å lese masse bøker, finne inspirasjon overalt, late som om ordene var blyanter for så å gå inn for å spisse dem så godt at de var som skarpe små sverd å regne og selvsagt, å skrive. Og når han ikke skrev drakk han te fordi han følte det var en utpreget forfatteraktig ting å drive med, dessuten hadde han aldri lært seg å like kaffe selv om det fortonet seg som en enda mer forfatteraktig ting å like og da var det te som gjaldt. Te med fruktsmak. Te med tre suketter der antallet var vel så essensielt som drikken i seg selv. Te som smakte morgendugg selv når han drakk det om kvelden fordi den første koppen alltid kom i de skjøre morgentimene da øynene hans fortsatt var preget av søvn og ingenting funket skikkelig enda. Og i de beste periodene skrev han mer enn han drakk te og lagde seg kopper med te der teen ble kald fordi han glemte dem i hastverket med å få ned alle tankene som trillet frem, en etter en, ord etter ord, i de beste periodene var ordene som en ustoppelig bølge som fosset frem og etterlot ham våt og matt og samtidig hundre prosent lykkelig. Gustav tittet ned på Word-dokumentet nå, det blanke arket som nærmest hånet ham med sin blankhet og tok deretter en slurk av dagens tredje kopp med te. Det var ikke en av de beste periodene.

Kanskje hørte han et kurr, kanskje var det innbilt, men noe var det uansett som fikk ham til å se opp og se fuglene på verandaen. Det var tre av dem, tre fugler, eller mer spesifikt duer og ikke spesielt søte duer. Men det de manglet av søthet tok de igjen i å være fascinerende for det var dem og Gustav lurte på om de var i familie. Kanskje en mor og far-due og et due-barn der moren og faren var aldrende og en dues ekvivalent til å være noen-og-sytti siden alle duene var like store. Kanskje de ikke var familie i det hele tatt, men tre gode venner på samme alder som delte en samtale på et fuglespråk Gustav ikke forsto noe som helst av. Dette virket straks som det mest sannsynlige alternativet og Gustav betraktet dem der de satt og håpet at ingen av duene ville bestemme seg for å bæsje på verandaen hans. Ikke for det altså, han hadde det ikke med å bruke verandaen særlig ofte, det var bare det at det ikke tok seg helt ut og det føltes som om duer strengt tatt burde ta litt hensyn de og. Gustav følte et snev av dårlig samvittighet der han satt og tok seg i å tenke at han skulle ønske det var spurver i stedet. Små og søte spurver som kunne gi ham følelsen av å være i en Disney-film rett før et koselig musikalnummer satte i gang. Den dårlige samvittigheten ble deretter fulgt av et snev av skam over en tanke som i Gustavs øyne virket veldig jentete før det slo ham at det ikke spilte noen rolle. Tanker var tanker og ingenting var feil, selv ikke at han av og til dagdrømte om å være i en Disney-film. Det som var feil var at han ønsket seg spurver i stedet for duene som han regnet med at merket det, merket hvordan duer var fugler han rett og slett ikke hadde så veldig sansen for om sant skal sies. «Unnskyld» sa han rett ut i lufta, velvitende om at om duene på balkongen faktisk hørte ham gjennom vinduet så forsto de ham nok ikke uansett for de var tross alt duer og han var et menneske og han regnet med at de nok snakket forskjellige språk. Gustav følte seg likevel litt bedre etter å ha unnskyldt seg, det hjalp på sett og vis og da var det kanskje en fin ide uansett. Han betraktet duene der de satt litt til og merket seg at de så ut til å ha det ganske så fint. Et øyeblikk fikk han litt lyst til å sette seg ved siden av dem på rekkverket, men det var ikke en tanke han tok særlig på alvor, ikke minst fordi ideen om å risikere å falle fra en balkong i fjerde etasje ikke var spesielt tiltalende. Han regnet snarere med at et slikt fall ville gjort skikkelig vondt og på alle mulige måter vært fullstendig unødvendig. Det virket likevel trivelig å sitte der på rekkverket, kjenne på vinden, mysa i sola og bare være midt i alt og likevel et sted forbi virkeligheten. Vissheten duene også hadde om at de når som helst kunne fly av sted og utforske alle kriker og kroker av verdenen rundt dem. Friheten som lå i denne vissheten.

En av duene fløy sin vei og Gustav fulgte den med blikket helt til han mistet den av synet. Han tenkte seg at denne fuglen var på vei til skogen som ikke var så alt for langt unna der man kunne gå seg bevisst vill mellom trærne og kanskje finne skjulte hemmeligheter der inne som var verdige og ettertenksomme og et skjørt farvel til meget slitte paraplyer. Gustav tenkte seg at han var passasjer mens duen fløy over skoger og kratt og forbi blokker og hus som i seg selv kanskje inneholdt tusenvis av historier om tidligere superskurker, feer i kjøleskap eller kanskje verdens raskeste skilpadde. Og kanskje burde Gustav ha skrevet i stedet for å la tankene spinne vilt mens han drømte seg langt, langt bort, men samtidig føltes det også nyttig bare dette med å gi seg hen. I alle fall minnet det ham på at det fantes en hel verden av historier som enda ikke var blitt fortalt, noe som han på sikt hadde et mål om å få gjort noe med. Det fantes elefanter og ildfluer og dypt inne i skogen fantes kanskje dører til andre verdener og alt dette kunne males frem når han bare fant ordene og å drømme seg bort var en måte å lete seg vei gjennom labyrinten. Skue frem og tilbake ved alle hjørner, lete med blikket og til slutt å finne lyset som markerte at han var fremme. Gustav visste at når han først kom seg dit så ville alt igjen flyte og han gledet seg. Med et smil tittet han ned på Word-dokumentet sitt igjen. Det var like tomt, men inni seg hadde han diktet i flerfoldige minutter og alt på grunn av tre duer som nå var to duer og snart ville være null duer når også de to gjenværende fuglene fløy av sted og kanskje landet på tilfeldig valgte gatelykter i Villbringebærparken der de kunne føle seg like hjemme som benkene og trærne og de mange buskene med ville bringebær som fantes der og var selve grunnen til at parken het det den het. Alt føltes bedre nå og han visste med et at alt ville ordne seg.

Gustav reiste seg snart og gikk for å lage seg en ny tekopp som han endte opp med å glemme å drikke. Og snart ville det bli kveld, parken ville fylles av eventyrstøv og tre duer ville være hvor enn de følte for å være mens himmelen var full av stjerner og kopper med te som noen hadde glemt å drikke.

Smakebit på søndag og filmer jeg har lyst til å få sett denne høsten :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har gått en del da. Jeg hadde nemlig et jobbintervju i Lillestrøm (finner ut hvordan det gikk i midten av neste uke) og å finne frem dit gikk ganske greit selv om det var tre busser og deretter et kvarters gange unna. Da jeg var ferdig med intervjuet gikk bussen tilbake til Lillestrøm Terminal (som er der buss og tog til Oslo går fra) dog fra en annen bussholdeplass enn den jeg hadde gått av på sist og så prøvde jeg å finne frem til den bussholdeplassen, men endte opp med å gå feil og enden på visa er at jeg endte opp med å gå i tre kvarters tid før jeg endelig var ved Lillestrøm Terminal der jeg var så sliten at jeg besluttet å droppe yndlingskaféen og heller gå på kaféen jeg fant rett ved Lillestrøm Terminal der de hadde dagens aviser man kunne titte på, brus, hvetebolle og veps som gjorde at jeg turte å sitte ute i fem minutter før jeg hadde et lite mentalt sammenbrudd pga. vepseskrekk og flyttet meg inn. Ellers var det dog ganske trivelig på kaféen da og jeg fikk egentlig litt lyst til å ta buss i evigheter for å dra dit igjen. Og i går tittet jeg rundt i Oslo sentrum, jeg lette etter Pokémon i Vigelandsparken (som jeg av en eller annen grunn foretrekker å kalle Vigelandsparken selv om de fleste kaller det Frognerparken) og i morgen begynner en sånn uke der alt skjer tydeligvis så det blir jo fint.

Ellers er det endelig tid for smakebit på søndag igjen så jeg har tenkt å være med på det og deretter fylle dette innlegget med litt filmrelatert innhold, men det kommer jeg tilbake til. 

Uansett, boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Jeg fikk tak i et lesereksemplar av den norske utgaven for ikke så lenge siden og har tenkt lenge at den høres interessant ut, men så har jeg vært litt skremt av at den er så tykk (nesten 800 sider) og i tillegg visstnok skal være veldig deprimerende og ukoselig. Jeg vil ikke nødvendigvis at alt skal være regnbuer og løvetannfrø heller, men en tykk bok som i tillegg skal være vond og ubehagelig høres ikke nødvendigvis ut som det mest fristende. Samtidig så er det så mange gode kritikker og mens jeg ikke har blitt helt overbevist enda så har det jeg har lest så langt vært interessant nok og godt skrevet og mens jeg egentlig foretrekker originalspråket så er oversettelsen også god tross to, tre små slurvefeil som nok mest skyldes at det er et lesereksemplar. Og jeg babler for mye, men ååå, denne boka, jeg har vært nysgjerrig på denne boka så lenge at det føles fint at jeg endelig er i gang.

Ellers er dette altså boka “Et lite liv” av Hanya Yanagihara, det handler om fire venner der Jude er den det sentrerer mest rundt og vi følger dem og slikt og så mye mer vet jeg ikke siden jeg altså ikke har lest så langt enda. Her er uansett en smakebit:

Jeg liker veldig godt hvordan det har vært ganske hverdagsmagisk så langt, det er realistisk og ordinære ting som skjer, men man ser samtidig magien i det. Den følelsen håper jeg at boka fortsetter å gi meg. 

Flere utdrag er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Nå tenkte jeg å ta for meg noen filmer jeg regner med å prøve å få med meg på kino denne høsten med trailere og korte kommentarer om hvorfor de er noe jeg føler behov for å få sett. Dette er selvsagt bare en pekepinn, det kan godt hende jeg bare ser noen av disse filmene og det kan videre godt hende at jeg ser filmer som ikke er med på denne listen, men dette er i utgangspunktet filmer jeg tenker at jeg veldig gjerne vil få sett og da setter jeg i gang.

Noen filmer jeg virkelig ønsker å se på kino denne høsten

– Finding Dory (premiere 26. august)

Finding Nemo er ikke en av mine definitive favoritter blant Pixars filmer, men det er en veldig flott film og det beste med den er Dory og dette gjør oppfølgeren der det er enda mer fokus på Dory interessant. Utover det så ser denne filmen ut som nok en nydelig Pixar-film der man kan kose seg med popcorn, nyte stemningen og bli rørt opp til flere ganger fordi Pixar og Disney er veldig gode på å være rørende. Og så er jeg skikkelig glad i animasjonsfilm og denne ser flott ut og når man legger til det lille utdraget jeg har sett fra forfilmen Piper som er noe av det fineste jeg har sett så er denne en av de sikreste kinoplanene mine fremover.

– Kubo and the two strings (premiere 9. september)

Denne filmen er laget av skaperne bak “Boxtrolls” som jeg elsket og er også animert, men i en helt annen stil enn Disney og Pixar. Og denne filmen vet jeg ganske lite om, men trailerne får det til å virke skikkelig episk og som noe som har potensiale til å være sært, genialt og jeg blir på ingen måte overrasket om denne filmen nomineres til Oscar for beste animasjonsfilm neste år (der jeg spår at den vil konkurrere med Zootopia OG Moana). Jeg trenger å se denne filmen 🙂

– Trolls (premiere 21. oktober)

Sånn for å fortsette trenden med animasjonsfilmer bare vet jeg at jeg skal se denne filmen som er signert Dreamworks, mye fordi jeg liker mange av skuespillerne som er med å gi stemmene, men også fordi dette virker som en sånn film med mye musikk og sjarm som man kan kose seg veldig med. Greit nok så virker det veldig sukkersøtt og noe overfladisk og jeg tror dette på ingen måte er noe man MÅ se, men det virker karolinsk likevel og det er inspirert av troll-figurene mange hadde på 90-tallet og skurkene heter Bergen monsters i USA og så kalles de Bergensere i Norge og skal liksom være regntunge og deprimerende og det er litt morsomt selv om det egentlig betyr at denne filmen fornærmer folk fra Bergen av en eller annen grunn. 

– Florence Foster Jenkins

Jeg er bittelitt usikker på om denne filmen settes opp i Norge siden det inne på Filmweb står at den har premiere 4. november, samtidig som Norge ikke nevnes på IMDBs liste over når filmen har premiere der og der og denne filmen heller ikke nevnes inne på Oslo Kinos nettsider. Hvis den settes opp er det dog uansett noe jeg må få sett, litt fordi jeg er fan av Meryl Streep og liker de andre involverte skuespillerne, men aller mest fordi jeg har en viss fascinasjon overfor Florence Foster Jenkins som resulterte i at jeg har sett et teaterstykke om henne og slikt. For de som ikke vet det så var hun en skikkelig rik dame som ble berømt for sin urokkelige tro på et fantastisk talent for opera mens hun egentlig var tonedøv og på ingen måte like talentfull som hun trodde selv. Det er fascinerende hvordan hun greide å være så sikker på sitt eget talent selv om folk dro på showene hennes mest for å le av henne og mens det er litt sårt så høres det litt fint ut å elske noe så mye at man gjør det uansett hva folk mener. 

– A monster calls (premiere 2. desember)

Boka “A monster calls” av Patrick Ness er en av de vakreste og tristeste bøkene jeg noensinne har lest og jeg syns alle burde lese den pronto. Og derfor er jeg svært nysgjerrig på filmen som har potensiale til å bli en utrolig sterk filmopplevelse hvis den lever opp til forventningene. Trailerne jeg har sett virker i alle fall svært lovende og denne filmen ser helt nydelig ut. 

*

Jeg vurderer ellers å se filmer som “Løvekvinnen” (fordi traileren gjør at den ser veldig fin ut), jeg kommer sannsynligvis til å se “Fantastic Beasts and where to find them” (selv om jeg når sant skal sies ikke føler et så stort behov for flere filmer og bøker og ting og tang som fortsetter Harry Potter-universet, jeg er glad i Harry Potter, men jeg syns de syv bøkene og åtte filmene fyller det meste av Harry Potter-behovet ganske greit), jeg er videre nysgjerrig overfor blant annet “Storks” og “Dyrene i Hakkebakkeskogen” for å nevne noe. Det er likevel de jeg har postet trailer til som det er mest sannsynlig at jeg rett og slett må få sett. 
***

Nok om det. Neste innlegg kommer antakelig på onsdag så da bables vi. Ha en finfin søndag alle som en 🙂

We are the ants og sånt

Heisann! Det er torsdag morgen og livet er fint fordi neste uke har potensiale til å bli skikkelig awesome (den vil antakelig inneholde forlagsarrangement, Finding Dory på kino, Songfuglen på teater og ellers så er det endelig slutt på OL og dermed ny episode av SYTYCD, det er første episode av neste sesong av Stjernekamp, det er biblioteksplaner og det er nytt jobbkurs som skal i gang). Denne uka derimot er mer ordinær, men jeg koser meg, leser fine bøker og har det gøy med Nintendo, Netflix og kreative prosjekter (deriblant ny fargeleggingsbok jeg skaffet meg i slutten av forrige uke) så yay for det 🙂

Ellers leste jeg i går at det skal bli laget en live-action versjon av “Den lille havfruen” der Alan Menken og Lin-Manuel Miranda skal stå for musikken og det høres awesome ut. Og dette er selvfølgelig en ypperlig unnskyldning for å poste denne finheten:

Det er så fint, jeg elsker dem begge to <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av den skikkelig fine boka “We are the ants” av Shaun David Hutcherson (som forøvrig har en himla kul bio på nettsiden sin: http://shaundavidhutchinson.com/about/). Jeg måtte nemlig sitere en del og dermed ble anmeldelsen ganske lang så derfor 🙂 Neste innlegg kommer antakelig på søndag så da bables vi og god fornøyelse, håper anmeldelsen faller i smak. 

We are the ants av Shaun David Hutchinson

Henry Denton has spent years being periodically abducted by aliens. Then the aliens give him an ultimatum: The world will end in 144 days, and all Henry has to do to stop it is push a big red button.

Only he isn?t sure he wants to.

After all, life hasn?t been great for Henry. His mom is a struggling waitress held together by a thin layer of cigarette smoke. His brother is a jobless dropout who just knocked someone up. His grandmother is slowly losing herself to Alzheimer?s. And Henry is still dealing with the grief of his boyfriend?s suicide last year.

Wiping the slate clean sounds like a pretty good choice to him.

But Henry is a scientist first, and facing the question thoroughly and logically, he begins to look for pros and cons: in the bully who is his perpetual one-night stand, in the best friend who betrayed him, in the brilliant and mysterious boy who walked into the wrong class. Weighing the pain and the joy that surrounds him, Henry is left with the ultimate choice: push the button and save the planet and everyone on it?or let the world?and his pain?be destroyed forever.

*

Da jeg hørte om konseptet til boka «We are the ants» ble jeg raskt interessert siden temaet «tenåringsgutt må velge om han vil trykke på en knapp for å redde verden eller la være slik at verdens undergang kommer på besøk» hørtes temmelig fascinerende ut. Og noe av det beste med denne boka er at det er en sånn ungdomsbok som man bare vet at vil være skikkelig essensiell for enkelte. Det finnes så mange som vil elske denne boka og finne en trøst i den og det er med på å gjøre den viktig. Og mens jeg personlig anser dette som en veldig fin bok og ikke en fullstendig fantastisk en så er det likevel noe innmari fint med å ha lest en veldig fin bok. Livet blir alltids et hakk bedre når man har lest veldig fine bøker.

Uansett, denne boka gjør veldig mye riktig. Det er en ungdomsbok som er utrolig godt skrevet, den tar opp viktige temaer som depresjon, mobbing og kjærlighet, det er karakterer man blir engasjert i og der ingenting er svart-hvitt og den er veldig «tounge in cheek» (for å bruke et uttrykk jeg ikke finner en god norsk beskrivelse for og som bare føles som en veldig god beskrivelse av språkleggingen i denne boka). Og mens det er science fiction-elementer så er det en først og fremst realistisk bok der science fiction-elementene heller er en ramme rundt historien, noe som funker ypperlig.

Dette er dessuten en bok som er herlig nerdete og åpenbart skrevet av noen som er fascinert av vitenskapen og universet, noe som etter hvert har blitt noe jeg liker veldig godt i bøker. Samtidig er denne boka både sår og vond og på sett og vis en smule filosofisk i og med at det handler om å beslutte om verden er verdt bryet eller ei. Og uten å spoile for mye så er slutten ganske så åpen og det kan kanskje være litt irriterende, men det føles også riktig. I tillegg til alt dette liker jeg humoren til Shaun David Hutchinson, tross tidvis dyster og ukoselig tematikk er det alltid sarkastisk humor å finne uten at man trenger å lete så nøye for å finne det.

Og her var det mye positivt og likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå, noe som ikke nødvendigvis betyr at det var noe galt med denne boka, det var bare noe udefinerbart som manglet. Noe av greia er nok det at jeg har lest en del ungdomsbøker som har tatt opp mange av de samme temaene tidligere i år som har gjort sterkere inntrykk, noe som for så vidt ikke er «We are the ants» sin feil, men som like fullt er verdt å nevne. Jeg føler også at dette er en bok som prøver å være litt for mye på en gang og at det noen steder var litt vel mye drama. Samtidig føles det også ganske riktig og uansett om jeg er i himmelen eller bare på øverste hylle i bokhylla metaforisk sett så er det umulig å komme bort i fra at Shaun David Hutchinson skriver utrolig bra og herved er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Dessuten er dette en bok der en hovedperson er homofil og så er det bare en del av hvem han er i stedet for å være en big deal og det føles også ganske fint.

Konklusjonen er altså at denne boka er verdt et forsøk, om ikke annet så fordi den er så godt skrevet. Terningkast 5 og her er en masse sitater (fordi denne boka er skikkelig siterbar):

?We may not get to choose how we die, but we can chose how we live. The universe may forget us, but it doesn’t matter. Because we are the ants, and we’ll keep marching on.? 
*

?Dreams are hopeful because they exist as pure possibility. Unlike memories, which are fossils, long dead and buried deep.? 

*

?Sometimes I think gravity may be death in disguise. Other times I think gravity is love, which is why love’s only demand is that we fall.? 

*

?What if I don?t give a shit about the world??
?I?d say that?s pretty fucking sad.?
?Why??
?Because the world is so beautiful.? 

*

?You spend your life hoarding memories against the day you’ll lack the energy to go out and make new ones, because that’s the comfort of the old age. The ability to look back at your life and know that you left your mark on the world. But I’m losing my memories, it’s like someone’s broken into my piggy bank and is robbing me one penny at a time. It’s happening so slowly, I can hardly tell what’s missing.? 

*

?The universe may forget us, but our light will brighten the darkness for eons after we?ve departed this world. The universe may forget us, but it can?t forget us until we?re gone, and we?re still here, our futures still unwritten. 

We can choose to sit on our asses and wait for the end, or we can live right now. We can march to the edge of the void and scream in defiance. Yell out for all to hear that we do matter. That we are still here, living our absurd, bullshit lives, and nothing can take that away from us. Not rogue comets, not black holes, not the heat death of the universe. We may not get to choose how we die, but we can choose how we live.? 

*

?Popularity is teenage heroin.? 

*

?I was surrounded by heaven. The sun, the moon, the earth, and all those living stars. They wen’t static like in pictures taken from impossibly far away- they breathed, they glowed. They were future and past, possibility and memory. They were beautiful. 
“I never knew there were so many,” I whispered. We are merely pieces of a grander design, even more insignificant than I imagined. When the earth ceases to be, all those stars will shine on. Out deaths will mean nothing to them.
“I feel so small.” No one replied. I wondered as I watched the stars, really seeing them for the fist time, whether they could see me, too.? 

*

?Age isn’t stealing from my grandmother; it’s slowly unwinding her.? 

*

?Physicists have theorized that we live in an infinite and infinitely expanding universe, and that everything in it will eventually repeat. 
There are infinite copies of your mom and your dad and your clothes-stealing little sister. There are infinite copies of you. 
Despite what you’ve spent your entire life believing, you are not a special snowflake. Somewhere out there, another you is living your life. Chances are, they’re living it better.? 

*

?As human beings, we seek meaning in everything. We’re so good at discovering patterns that we see them where they don’t exist.? 

*

The Lobster og andre finheter :)

Heisann! Det er mandag, en ny uke er i gang og livet er trivelig selv om dette er en uke der jeg i utgangspunktet har veldig få planer (til gjengjeld er neste uke en uke der jeg i utgangspunktet har en hel masse planer så det går opp i opp). Dessuten fant jeg i stad ut at jeg har vunnet et gavekort på 500 kr på Bryn Senter (tilfeldigvis samme senter som jeg vant gavekort på for noen måneder siden fordi de tydeligvis liker meg) og på lørdag da jeg skulle legge meg fant jeg han her på soverommet mitt og fikk fanget ham:

Pikachu <3

Ellers er jeg nesten ferdig med en ganske fin bok som jeg regner med å anmelde her om noen dager, jeg liker det nyeste Nintendo-spillet mitt veldig mye, jeg har dilla på Gilmore Girls og jeg begynner å få en ide om hvordan Gatelykt-skriveprosjektet mitt skal avsluttes (hvis jeg har Word-dokumentet oppe og prøver å få skrevet i alle fall litt hver dag så kan jeg være ferdig med et førsteutkast innen september vil jeg tro). 

Men da tenkte jeg å anmelde “The Lobster” og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

The Lobster

Det var temmelig tilfeldig hvordan jeg plutselig oppdaget filmen «The Lobster», men da jeg leste om den så visste jeg fort at dette var noe jeg var veldig nysgjerrig overfor. For det hørtes ut som en film som var ganske annerledes fra det meste jeg har sett før og jeg var skikkelig nysgjerrig rett og slett. Og denne filmen er virkelig noe for seg selv og absolutt verdt å teste ut.

Det handler om en verden der man sendes til et slags hotell og får 45 dager på å finne kjærligheten og hvis ikke så blir man forvandlet til et dyr etter eget ønske. Og så har vi David som blir sendt til dette hotellet etter at kona hans har forlatt ham og utover det utvikler dette seg til en film som tidvis er svært romantisk, men også er noe av det særeste jeg har sett noensinne. Dette er dessuten en mørk komedie med strek under mørk og alt dette er med på å gjøre dette til en film man i det minste definitivt husker.

Personlig syns jeg konseptet var besnærende og filmen greier å gjøre mye ut av et konsept som er såpass underfundig og rart at det ikke er en selvfølge at det ville funket. Her funker det dog og det handler mye om stemningen og hvordan denne filmen er en sånn film som det ene øyeblikket har en skikkelig søt scene og deretter har en fæl og makaber scene som kommer ut av det blå før ting slentrer videre som om ingenting har hendt. Og jeg liker stilen og fotografiet og hvordan «The Lobster» tar de mest absurde scenarioer på det dypeste alvor. Jeg syns dessuten skuespillet er godt og ja, det er mye her som jeg hadde sansen for.

Denne filmen føles likevel litt langsom til tider, selv om man her kan innvende at jeg generelt sett er litt utålmodig når det gjelder filmer og mister konsentrasjonen fort. Jeg syns også at den noe distanserte fortellerstilen gjorde at jeg aldri helt følte at jeg forsto karakterene, selv om jeg har litt på geföhlen at det var meningen og jeg syns ting var litt for sært til tider.

Dette er likevel bare småting i en film som i det store og det hele var en veldig fascinerende filmopplevelse som jeg nødig ville vært foruten. Terningkast 5!

Der jeg blant annet anmelder boka “One” av Sarah Crossan

Heisann! Det er fredag, livet er fint (selv om det er litt vemodig å tenke på at Snickers (verdens beste hund) ville fylt 15 år i dag om han fortsatt levde) og i morgen skal jeg på kino og se “The Lobster” fordi jeg plutselig leste om den for ikke så lenge siden og så hørtes det veldig fascinerende ut selv om en del av meg er litt spent i og med at jeg vanligvis ser mer typiske underholdningsfilmer, animasjonsfilmer eller musikaler. Det eneste litt upraktiske var at forestillingen jeg skal se går på Vika Kino som idiotisk nok ikke har popcorn, men jeg satser på at det går helt greit om jeg bare stikker innom Saga Kino og skaffer snacksen der først (jeg er avhengig av popcorn på kino). Ellers handler livet om å skrive, lese, spille Nintendo, Netflix og å delta på masse konkurranser på nettet selv om jeg ikke har så mye flaks for tiden. For øvrig hjalp jeg en fugl for noen dager siden (linken fører til en tekst jeg skrev om det i stad), jeg opplevde for første gang noensinne at en buss jeg satt på kjørte feil for noen dager siden (den snudde og kjørte riktig igjen ganske kjapt, men det var fascinerende uansett) og ellers så er det ikke så mye spennende å nevne i grunnen. Men jeg har det fint da og det er jo bra. 

Men da tenkte jeg å anmelde enda en finfin bok jeg har lest i det siste og så tenkte jeg å blogge i neste omgang om noen dager da jeg kan skrive mine tanker om “The Lobster” 🙂 Før jeg kommer til dagens anmeldelse tenkte jeg dog å dele en sang fra musikalen “Side Show” fordi det er en musikal som handler om et par sammenvokste tvillinger (har lest at det er den foretrukne betegnelsen i stedet for siamesiske), noe boka jeg skal anmelde også handler om. 

Denne sangen heter “I will never leave you” og er skikkelig fin. Det er ellers verdt å sjekke ut musikalcden som er tilgjengelig på Spotify, det er ikke verdens beste musikal eller noe slikt, men den har noen oppriktig fine sanger, svært talentfulle sangere og det er en sånn musikal som jeg ser for meg at kunne gjort skikkelig sterkt inntrykk om man fikk se den i virkeligheten (de kunne satt den opp på Det Norske Teatret med Heidi Gjermundsen Broch som en av de to søstrene, det kunne funket ypperlig).

Nok om det, boka jeg skal anmelde nå er fiksjon og handler om to helt andre søstre og da kommer anmeldelsen min og så bables vi om noen dager 🙂

(Bildet er funnet på Goodreads og linken fører til deres informasjonsside om denne boka.)

One av Sarah Crossan

Grace and Tippi are twins ? conjoined twins.

And their lives are about to change.

No longer able to afford homeschooling, they must venture into the world ? a world of stares, sneers and cruelty. Will they find more than that at school? Can they find real friends? And what about love?

But what neither Grace or Tippi realises is that a heart-wrenching decision lies ahead. A decision that could tear them apart. One that will change their lives even more than they ever imagined?

From Carnegie Medal shortlisted author Sarah Crossan, this moving and beautifully crafted novel about identity, sisterhood and love ultimately asks one question: what does it mean to want and have a soulmate?

*

Jeg så denne boka i hyllene flere ganger på biblioteket uten å bli særlig interessert siden dette er en sånn bok der ingen covere virkelig viser hva denne boka vil by på. Dette er en sånn bok som tilsynelatende ser ut som en hvilken som helst ungdomsbok helt til du finner ut at det handler om et sammenvokst tvillingpar og fortelles i diktform og du straks vet at uansett hva slags bok dette er så vil den være noe helt unikt. Og dette er en unik historie og også en nydelig en der du sitter igjen med tårer i øynene mens du tenker at ååå, dette var himla fint formidlet.

Uansett, selv vet jeg i utgangspunktet ganske lite om sammenvokste tvillinger (eller siamesiske tvillinger som det er mest kjent som), men jeg har lyttet en del til musikalen «Side Show» på Spotify som er en musikal om de sammenvokste tvillingene Violet og Daisy Hilton og de gangene jeg har vært borte i litteratur om tematikken så finner jeg det svært fascinerende fordi man vanskelig kan leve seg helt inn i å være i en slik situasjon. Det er et veldig interessant og mystisk tema. I boka «One» får man servert en ungdomsbok om temaet fortalt av en av tvillingene, Grace, og det som er veldig fint er at Sarah Crossan tydelig har gjort imponerende god research, noe som gjør denne boka lærerik i tillegg til at dette i det hele tatt bare er en veldig fin ungdomsbok.

Mens jeg ikke er så vant med romaner som fortelles i diktform funker det fantastisk her og det gjør også at dette er en bok på litt over 400 sider som går veldig fort å lese, samtidig som den er så nydelig og sår at man får litt lyst til å lese den flere ganger. Jeg fikk til og med litt lyst til å prøve å skrive roman i diktform selv og det er eventuelt noe jeg kan vurdere i november (eller om jeg gjør et nytt forsøk på å skrive en gotisk roman i oktober). Nok om meg, andre fine ting med denne boka er at den har gode karakterskildringer og da er det særlig Grace og Tippy vi blir kjent med og glad i siden det er tvillingene det handler om. Og man kan innvende at det kanskje er litt synd at vi bare får historien fortalt fra Graces synsvinkel og ikke Tippy sin i tillegg, men det fungerer absolutt fint og man føler fortsatt at man virkelig kjenner Tippy også boka i gjennom.

Og jeg elsker skrivestilen, hvordan det at det skrives som dikt gjør at skildringene blir uhyre presise og nære og uten noe som helst som kan betegnes som overflødig. Jeg elsker hvordan det mye av tiden forteller mye som er kjente scenarioer om man leser en del ungdomsbøker (vennskap, den første kjærligheten), men så gjør det unike perspektivet at det på sett og vis føles nytt likevel. Jeg liker at dette er en sår og vakker bok som tidvis er skikkelig deprimerende, men likevel i bunn og grunn føles som en bok om kjærligheten mellom to søstre, noe som jo er et håpefullt tema for så vidt og dessuten fint siden jeg i mangel av søstre selv liker å lese om å ha det (selv om dette på ingen måte må misforstås, å ha en lillebror er virkelig flott det og). 

Hvis jeg skal kommentere på noe så kan en kanskje innvende at de litterære virkemidlene er litt vel tydelige (det er en del grep ved denne boka som jeg har sett en del ganger før) og det er ikke noe stort problem, men det gjør at man aldri virkelig overraskes av det som skjer. Det mangler ellers noe udefinerbart som kunne gjort dette til noe mer enn bare en veldig fin bok. Fin er den dog uansett så det er jo bra. 

Og kanskje vil ikke dette være boka jeg husker best når dette året er over, men uansett så er dette en bok som er verdt et forsøk. Rett og slett fordi Sarah Crossan nå definitivt er en forfatter jeg ønsker å lese mer av og fordi denne boka er virkelig skjønn og fascinerende og gjør deg lyst til å lese mer om siamesiske tvillinger for å prøve å forstå det på sett og vis uforståelige. 

Terningkast 5!

 

My lady Jane og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg skal straks spise middag og livet er fint fordi se:

Det er to temmelig tynne notatbøker som er veldig fine og så er det nytt Professor Layton-spill (elsker de spillene, de er blanding av eventyr og mysterie-spill med masse oppgaver og hjernetrim og jeg elsker hjernetrim og slikt så de er helt min stil, dessuten har de fantastisk musikk i tillegg). Ellers så tilbringer jeg dagene med jobbsøking igjen og når jeg ikke driver med det leser jeg masse, skriver litt og ser veldig mye Netflix (har nettopp sett ferdig Stranger Things som jeg likte skikkelig godt og har ellers dilla på Gilmore Girls for tiden). Og det fine er at jeg leser så mye bra for tiden, sommerens høydepunkt er nok boka jeg anmeldte i mitt forrige innlegg, men ååå, jeg har lest veldig mye annet supert som vil innebære at denne bloggen vil inneholde veldig mye bokanmeldelser fremover (og også senere i dette innlegget, men det kommer jeg tilbake til). Ellers har jeg funnet ut at Tv 2 Humor sender Under samme tak og Steg for steg på morgenen så nå får tiden kan jeg kose meg med det mens jeg spiser frokost 😉

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av enda en av sommerens litterære finheter og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

For fans of The Princess Bride comes the comical, fantastical, romantical, (not) entirely true story of Lady Jane Grey

Lady Jane Grey, sixteen, is about to be married to a total stranger?and caught up in an insidious plot to rob her cousin, King Edward, of his throne. But that?s the least of Jane?s problems. She?s about to become Queen of England.

Like that could go wrong.

*

Da jeg først hørte om denne boka var det en sånn bok jeg bare visste at jeg var nødt til å få lest siden ideen med å ta for seg en historisk karakter og så la fantasien flyte fritt uten nevneverdige hensyn til realisme hørtes nerdete og brilliant ut på samme tid. Og ååå, denne boka er en smart, morsom og særdeles underholdende bok og når det er sommer og man er på hytta er det kanskje akkurat det man ønsker seg.

Uansett, hovedgrunnen til å lese denne boka er at den er sprudlende herlig fortalt. Det er spenning og eventyr og en liten dose magi i form av mennesker som kan forvandles til dyr og jeg liker fortellerstilen og hvordan et konsept som kunne funket ganske dårlig her fungerer ypperlig.

Videre er karakterene interessante og både Jane, Edvard og Gifford, som er de tre karakterene vi i hovedsak følger, er klart definerte karakterer som man heier på selv når de er smått frustrerende. Jeg liker ellers at denne boka er utrolig godt skrevet av tre forfattere hvis fortellerstil flyter finfint sammen, jeg liker at det er en hel del popkulturelle referanser og jeg liker at dette rett og slett er en innmari sjarmerende, siterbar og sær bok som er lett å like.

Med det sagt så er nok denne boka litt smak og behag og det er også en bok som strengt tatt er temmelig overfladisk underholdning i form av at man koser seg skikkelig underveis, men i ettertid er det nok mer forglemmelig. Man må også være villig til å kjøpe ymse logiske brister og en historie som tar seg veldig mange friheter og av og til er bedre fortalt enn den er gjennomtenkt.

Jeg nøt likevel denne boka og vil at alle skal lese den, eller i det minste gi den et forsøk. For dette er så artig og underholdende og i tillegg ganske så romantisk at jeg har litt lyst til å tenke at dette var det som egentlig hendte mens man skyver den virkelige historien under en stein eller noe liknende.

Terningkast 5 og her er litt sitering fordi jeg bare må (dette er for øvrig bare noen få sitater av et hav av sitater som kunne ha vært her siden denne boka var ååå så siterbar at bare wow):

?G took another gulp, and thought about the best way to break the equestrian news.My dear, you know those four-legged majestical beasts of the land? Well, you married one!
No. That could not be the right approach.My sweet, have you ever had a difficult time deciding between man or beast? Well, now you don?t have to!
Again, he thought better of this tactic.Sweet lady, there are those of us who sleep lying down, and those of us who sleep standing up. I can do both.
No.You know how some men claim to have another, perhaps hairier side?Have you ever cursed the fact that your loved one has just the two legs?Did you know that horses have incredible balance?Hey! What?s that over there? And then he would gallop away.? 

*

?He pretended to stretch his arms, in order to shift even closer to her. (This isn?t in the history books, of course, but we?d like to point out that this was the first time a young man had ever tried that particular arm-stretch move on a young woman. Edward was the inventor of the arm stretch, a tactic that teenage boys have been using for centuries.)? 

*

?Poor King Edward, now under the ground. 
Hacked his lungs out. They’ve yet to be found.? 

*

?Shall I compare thee to a barrel of apples?
Though art more hairy, but sweeter inside.
Rough winds couldn’t keep me from taking you to chapel,
Where finally a horse could take a bride…? 

*

?I am not dead” argued Edward. “There are nefarious villains who would have you believe I died. But any accounts of my demise have been grossly exaggerated, I assure you, for here I am, very much alive.?

*

?Public poetry readings were known to be a rough business, especially when presenting new material. A man could lose a lot more than just his pride.? 

*

?Dedication

For everyone who knows there was enough room for Leonardo DiCaprio on that door.

And for England. We?re really sorry for what we?re about to do to your history.? 

Topp 7 navn jeg har gitt pokémon på Pokémon Go og Some kind of Happiness-anmeldelse

Heisann! Det er lørdag, jeg har på åpningsseremonien til OL Rio i bakgrunnen (jeg er totalt uinteressert i OL, men åpningsseremoniene kan være underholdende) og livet er fint fordi jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste og lever et liv fullt av bøker å kose meg med, teaterplaner å se frem til og sist, men ikke minst et nytt Professor Layton-spill til Nintendo 3DS som jeg regner med å få i posten om få dager. Ellers tenkte jeg å bruke dette innlegget på en av flere bokanmeldelser som vil dukke opp her fremover i og med at jeg har lest veldig mye fint denne sommeren, men før den tid tenkte jeg å la temaet være Pokémon Go og hvordan noe av det morsomste på det spillet er å gi navn på Pokémon-ene jeg finner. Nå tenkte jeg å se gjennom fingrene med at dette godt mulig ikke interesserer så mange og skrive opp de syv navnene jeg er mest fornøyd med å ha gitt Pokémon og kommentarer til navnene som forklarer ideen bak dem. Sånn sett kan dette være fin inspirasjon til andre som skal navngi Pokémon fremover. Hvis dette er totalt uinteressant er det ellers bare å se etter * som markerer hvor dette innlegget går fra Pokémon-relatert babbel til bokrelatert babbel i stedet 😉

Topp 7 navn jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go så langt

– Hamilton

Charmander var min første pokémon og fikk navn da jeg fortsatt hadde en, i mine øyne, super plan om å oppkalle alle pokémon jeg fant etter musikaler. Jeg gikk siden bort i fra denne ideen da det viste seg å være begrensninger for hvor lange navnene kunne være. Charmanderen min fikk fortsatt hete Hamilton likevel fordi minst en referanse til musikalen Hamilton føles essensielt for tiden 😉

– Maurice

Maurice er navnet på en Meowth  jeg fant forrige torsdag like etter å ha forlatt hovedbiblioteket. Han heter Maurice mest fordi jeg i de aller fleste tilfeller gir pokémonene mine navn som starter på samme bokstav som pokémonen starter på, men også fordi Maurice er et fint navn. Maurice er også grei å nevne fordi han var den første pokémon-en jeg tok bilde av, noe som har resultert i et nytt profilbilde på Facebook OG en # kalt #pokemonprosa jeg har startet på Instagram der jeg poster bilder av pokémon og skriver kortprosa som følger med bildet (på sikt dagdrømmer jeg om å kunne bli kjendis på Instagram for pokemon go + skriverier i en skjønn symbiose fordi man kan dagdrømme om slike rare ting og tang, jeg mener jeg kunne jo samlet alt i en bok, det kunne funket).

– Rattigan

Da jeg fanget en Rattata visste jeg ikke helt hva jeg skulle kalle ham før det slo meg at ja, han kunne totally oppkalles etter skurken i den temmelig undervurderte Disney-filmen “Mesterdetektiven Basil Mus” som kort oppsummert er Sherlock Holmes med mus og som inneholder en fantastisk skurkesang:

Dette er dessuten den første av to muligheter jeg i dette innlegget har til å trekke frem min forkjærlighet for stemmen til Helge Jordal siden han i den norske versjonen av denne animasjonsfilmen har stemmen til Rattigan 🙂 

– Philomel

Det er veldig lett å finne Pidgey, men hva jeg skulle kalle Pidgey var litt mer vanskelig å bestemme seg for. Det vil si, det var det frem til jeg kom på at jeg ikke bare kan ha popkulturelle referanser til musikaler og Disney-filmer, men også ha referanser til gresk mytologi der det finnes en karakter som heter Philomel og blir forvandlet til en fugl. Jeg vet ganske lite om denne myten utover det, men jeg følte det var en fin måte å kunne ha en litt obskur referanse så yay.

– Sebastian

Helge Jordal med norske versjonen av “Kiss the girl” <3 Og greia er jo den at om man fanger en Krabby og dermed en veldig krabbeaktig pokémon så er det for meg veldig opplagt at den må få navnet Sebastian, det føles som en opplagt ting for en Disney-elsker 🙂 

– Gloria

Pokémon-en Goldeen fikk navnet Gloria fordi det er en pokémon som har noe utpreget feminint ved seg sånn jeg ser det og fordi jeg ville ha et navn på G. Dessuten så hun litt ut som en Gloria av en eller annen grunn så derfor.

– Mr. Zzz

Da jeg fant en Zubat slo det meg fort at det egentlig finnes svært få navn på Z. Så funderte jeg litt og vurderte sterkt å gi Zubat-en min navnet Batman før jeg innså at jeg hadde lyst til noe mer eget og valgte Mr. Zzz som kan tolkes som en referanse til de tre bokstavene som sammen symboliserer sovende figurer i tegneserier. Med Mr. Zzz høres det dessuten litt mystisk ut, nettopp litt som om dette er en litt gåtefull karakter som kan stå bak skumle konspirasjoner eller være vampyr i hemmelighet eller noe liknende.

*

Og det er de navnene jeg så langt er mest fornøyd med på Pokémon Go. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en fin fin fin bok og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

Some kind of happiness av Claire Legrand

THINGS FINLEY HART DOESN?T WANT TO TALK ABOUT

? Her parents, who are having problems. (But they pretend like they?re not.)
? Being sent to her grandparents? house for the summer.
? Never having met said grandparents.
? Her blue days?when life feels overwhelming, and it?s hard to keep her head up. (This happens a lot.)

Finley?s only retreat is the Everwood, a forest kingdom that exists in the pages of her notebook. Until she discovers the endless woods behind her grandparents? house and realizes the Everwood is real–and holds more mysteries than she’d ever imagined, including a family of pirates that she isn?t allowed to talk to, trees covered in ash, and a strange old wizard living in a house made of bones.

With the help of her cousins, Finley sets out on a mission to save the dying Everwood and uncover its secrets. But as the mysteries pile up and the frightening sadness inside her grows, Finley realizes that if she wants to save the Everwood, she?ll first have to save herself.

*

Det er sikkert småting ved denne boka som kunne vært gjort annerledes og det er sikkert ikke verdens mest originale bok ever eller noe sånt og samtidig. Da jeg leste denne boka ville jeg bare gi den en klem, jeg ville hviske «jeg elsker deg» og håpe at denne boka hørte det. Kort oppsummert, jeg ville at denne boka på et eller annet vis skulle merke hvor mye jeg satte pris på den for dette er en nydelig bok som definitivt er blant de beste bøkene jeg har lest i år.

Uansett, her handler det om Finley som er 11 år og blir sendt for å tilbringe sommeren sammen med besteforeldrene sine som hun aldri har møtt i og med at foreldrene hennes har problemer å finne ut av. Finley skriver ellers historier i notatboka si om den eventyrlige skogen Everwood som viser seg å finnes i form av skogen rett ved der besteforeldrene bor og så blir det en uendelig sommer med mysterier, fettere og kusiner som blir gode venner og ymse hendelser som Finley vil bære med seg videre. Og alt kunne vært ganske fint om det ikke var for de blå dagene som hun opplever stadig oftere og som betyr at ingenting funker og at hun ikke orker noe som helst.

Og så mye mer om plottet skal jeg ikke si for dette er en av de bøkene der skrivestilen og stemningen er viktigere enn det som fysisk skjer, men jeg elsket å følge denne historien og jeg hadde så uendelig lyst til å gå fysisk inn i boka for å gi Finley en klem eller prøve å trøste. Som voksen leser, uavhengig av om man har slitt med slikt selv eller ei, så skjønner man at Finleys blå dager handler om depresjon og angst og panikkepisoder og mens det føles urettferdig at noen må forholde seg til slikt i det hele tatt, så føles det kanskje litt ekstra urettferdig når Finley må takle det som en elleveåring som ikke skjønner hva som foregår, men bare prøver å skjule det så godt hun kan for å beskytte foreldrene sine og andre rundt henne. Det er nettopp dette elementet ved historien som gjør at denne boka er veldig viktig for uansett hvor mange bøker som skrives om mental helse så blir det likevel bare et mer og mer viktig tema og Claire Legrand behandler temaet med all den varsomhet og omtanke det fortjener.

I tillegg er dette en bok om sommeren, en bok om vennskap og familie, en bok om mysterier og en bok som er magisk på samme måte som «Bridge to Terabithia» der det virker så tilsynelatende fortryllende og eventyrlig, men så er det egentlig langt mindre magisk enn man tror, samtidig som det kanskje nettopp derfor er temmelig eventyrlig likevel.

Og jeg har litt problemer med å komme til poenget, men denne boka er nydelig. Jeg elsker utdragene fra Finleys fortellinger og hvordan virkelighet og fantasi glir sammen på en måte som funker ypperlig. Jeg elsker Finley og hvordan alt fortelles fra hennes synsvinkel og ååå man blir så glad i Finley og kan så lett relatere seg til henne, noe som igjen er nok en finfint ting med denne boka og man kan selvsagt innvende at hun har en litt for moden stemme til å overbevise 100% som elleveåring, men jeg syns ikke det er noe problem. Jeg elsker også de andre karakterene, mysteriene og hvordan ikke alt løser seg, men så føles slutten håpefull og positiv likevel. Dessuten inneholder denne boka fine ting som lister og det er også kult.

Når vi legger til disse utdragene fra denne boka som det er veldig lett å kjenne seg igjen i:

?I start to worry that I should be saying something. Most of the time I think I could be perfectly content without saying a single word, but no one else seems to function that way. There is so much talking in the world, and so much expectation to talk, even if you do not feel like talking. I find it overwhelming.? 

*

?I want to ask him about these things, but whenever I imagine doing so, I freeze up. I have always been better at writing things than saying them.? 

*

Så er konklusjonen at dette er en bok jeg personlig følte meg veldig hjemme i og som jeg ble veldig glad i. Dette er en bok som føles viktig både for de unge leserne som er målgruppen, men også for voksne lesere som meg, og dette er en bok som overbeviser på alle punkter fra historien som engasjerer hele veien til skrivestilen og karakterskildringene som er awesomehet. Med andre ord anbefaler jeg «Some kind of happiness» på det sterkeste og håper den vil leses av f.eks. deg, kjære leser 🙂

Terningkast 6!

 

Oppsummeringsinnlegg for juli :)

Heisann! Det er onsdag, jeg er tilbake i virkeligheten og livet er fint fordi jeg gikk litt bananas med bankkortet mitt i går og brukte 1600 kr på å skaffe meg teaterplaner. Men samtidig så er det så verdt det for jeg elsker teater, jeg hadde mål om å se disse tingene uansett og nå har jeg planer om å se henholdsvis:

– Songfuglen på Det Norske Teatret 27. august (fordi Frank Kjosås og fordi jeg tror det kan være veldig vakkert, i denne sammenheng har jeg også et håp om å få anskaffet boka som stykket er basert på og få lest den før jeg ser stykket og jeg vet i alle fall at denne teaterplanen gjør at denne uka blir fantastisk siden “Finding Dory” har premiere 26. august og er noe jeg nok er strengt nødt til å få med meg premierehelgen)

– Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus lørdag 17. september (noe som ellers er brilliant fordi det er fredagen den uka så vidt jeg vet at det er Oslo Kulturnatt og den uka følgelig blir kulturelt awesome)

– En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater 12. november (fordi jeg elsker boka, er veldig glad i filmen og trenger å se teaterstykket også)

– Påfuglen på Det Norske Teater 19. november (fordi det er det mest musikalaktige som settes opp på Det Norske Teatret denne høsten)

I tillegg har jeg ikke skaffet billetter enda av ymse grunner, men jeg har ellers mål om å få sett Singin in the Rain på Folketeateret og Ringeren i Notre Dame-musikalen på Fredericia Teater i København i oktober og jeg har ellers to billetter til Nøtteknekkeren i Operaen i desember så yay, kulturelle planer. 

*

Ellers tenkte jeg å oppsummere juli bok- og filmmessig sett, men før den tid tenkte jeg å poste dette:

Fordi det er umulig for meg å ikke like det når det på SYTYCD JR (som nå skal ha pause i to uker pga. OL i Rio) danses til Sara Bareilles nydelige “She used to be mine”. 

Men da tenkte jeg å ta for meg juli i en finfin oppsummering. Og ååå, jeg leste mye i juli så hurra 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

– The Sculptor av Scott McCloud

Flott, kunstnerisk, klok og svært fint gjennomført grafisk roman. Terningkast 5!

– Pax av Sarah Pennypacker

Nydelig skrevet om rever, krig og å vokse opp med skjønne illustrasjoner i tillegg. Terningkast 5!

– Challenger Deep av Neal Shusterman

Fascinerende, forvirrende og svært velskrevet og hypnotisk bok som er såpass spesiell at de fleste burde gi den et forsøk. Terningkast 5!

– Everything is teeth av Evie Wyld & Joe Sumner 

Stemningsfull, ettertenksom, ubehagelig og besnærende grafisk roman om oppvekst og haifascinasjon. Terningkast 5!

– The unexpected everything av Morgan Matson 

Litt tykkere enn nødvendig og litt vel forutsigbar, men svært godt skrevet og en fengende, søt og romantisk ungdomsbok. 

Terningkast 5!

– My lady Jane av Cynthia Hand, Brodi Ashton & Jodi Meadows

Særdeles underholdende, siterbar, engasjerende og historisk ukorrekt. Terningkast 5!

– Every heart a doorway av Seanan McGuire

Fint titlet bok med fascinerende konsept som var eventyrlig nok, men litt for kort og ganske annerledes enn forventet. Terningkast 4!

– The girl who could not dream av Sarah Beth Durst

Sjarmerende, søt og fornøyelig. Terningkast 5!

– Some kind of happiness av Claire Legrand

Veldig viktig og fin bok, faktisk helt nydelig om sant skal sies. Terningkast 6!

FILMER

– Phantom Boy

Unikt animert, fascinerende, rørende og sjarmerende. Terningkast 4!

*

Som man kan se av oppsummeringen så inneholdt ikke juli så mange nye filmopplevelser, men til gjengjeld var det en fantastisk måned bokmessig sett og blant disse bøkene er det veldig mye som skal anmeldes i tiden fremover fordi de må skrives om rett og slett. 

Men da tenkte jeg å drive med litt andre ting enn blogging. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag og vil sannsynligvis inneholde en bokanmeldelse og kanskje litt babbel om viktige ting som de beste navnene jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go 😉 

Som en fin avslutning tenkte jeg å poste denne nyeste traileren for Disneys kommende animasjonsfilm, Moana, som jeg gleder meg helt intenst mye til å se. Og bare animasjonen her, for eksempel på vannet, det er helt eksepsjonelt flott <3 (Innsett klage over at vi i Norge må vente helt til 3. februar neste år med å se denne filmen når jeg vil se den nå og den i veldig mange land har premiere i henholdsvis november og desember.) Og ååå, Lin-Manuel Miranda er med på å komponere musikken så det MÅ jo bli fantastisk (og så vinner han sikkert Oscar for musikken neste år og kommer i en alder av 37 år til å være en av de få som dermed vil ha vunnet Emmy, Tony Award, Grammy OG Oscar-pris) 😉 Gleder meg =D