The big bad wolf and me :)

Heisann! Det er nesten oktober, været er fint, men mye kaldere enn i forrige uke (hei jakke- og strømpebukse-sesong) og jeg leste om dette i stad og jeg har besluttet å gjøre en pseudo-versjon av det der jeg tegner en tegning (gjerne flere for så vidt, men hvert fall en) hver dag i oktober, men tar meg den frihet å tegne med hva jeg vil (i stedet for å måtte bruke blekk) og å også velge fritt om jeg vil poste resultatet på nettet eller ikke. Tenkte å dele noen av tegningene ymse steder på nettet og Instagram underveis regner jeg med. Og ellers vet jeg nå navnene og utseendet på nesten alle karakterene jeg skal skrive om under Nanowrimo og ideen min begynner bare å bli mer og mer ambisiøs og merkfundig. Å, hurra for prosjekter og planlegging 😉 

Og ellers fint nok så har Idina Menzel gitt ut en ny cd som jeg i dag har lyttet i vei til på Spotify og der dette er den fineste sangen:

Den heter “Perfect Story” og jeg syns den er veldig fin 🙂 

Jeg har ellers fått litt planer i helgen likevel, ikke mange riktignok, men noen. Som for eksempel spasertur, loppemarked og restaurantbesøk i morgen og sammenkomst med Crispy Duck hos faren min på søndag. Utover det er hovedplanen å lese masse <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av denne boka:

Det er boka “The Big Bad Wolf and Me” av Delphine Perret, det er egentlig en bok for barn som ligger et sted mellom bildebok og grafisk roman og likevel likte jeg den veldig godt så yay. Her er to bilder til fra boka:

Bildene er litt uklare, men man kan finne noen litt mer klare eksempler i en anmeldelse av denne boka som jeg fant her: http://thaolam.com/the-big-bad-wolf-and-me/. Uansett er det en sjarmerende historie så nå kommer min anmeldelse som en avslutning av dette innlegget og så kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig på søndag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

The big bad wolf and me av Delphine Perret

Dette er en av de mest sjarmerende bøkene jeg har lest i år. Her har vi en grafisk roman på seksti sider som nesten er mer for billedbok å regne og det føles nesten litt som juks å regne det som en av bøkene jeg har lest denne måneden siden denne boka var så lettlest at jeg leste den ut i løpet av ti minutter, men samtidig likte jeg denne boka veldig godt så derfor.

Uansett. Det handler her om en liten gutt som treffer på noe han tror er en hund på vei hjem fra skolen og så viser det seg at det er den store stygge ulven fra eventyrene som nå er deppa og nedstemt fordi ingen er redd for ham lenger. Og så tar gutten ulven med hjem, tar seg av ham og lærer ham å bli skummel igjen og så mye mer enn det er det egentlig ikke som skjer. Og likevel. Dette er på ingen måte en bok man virkelig trenger å lese, men jeg syns den var så himla fint fortalt med enkle og sjarmerende tegninger som i all sin enkelhet er ganske så uttrykksfulle. Og dette er en veldig smart bok og på samme måte som billedbøker som «Jeg vil ha tilbake hatten min» av Jon Klassen (en bok som for øvrig er elsk og helt brilliant) og «Boka uten bilder» av B.J. Novak føler jeg virkelig at dette er en bok som kan gi vel så mye glede til voksne. Ikke mins fordi denne boka har en slags mørk og litt humoristisk undertone som gjør at den tidvis på sett og vis føles mer voksen enn den føles barnlig.

Og jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å si, men hvis du vil lese en fornøyelig bok som går fort å lese, men som føles smart og eventyrlig og gjør at du smiler og koser deg underveis så er denne boka verdt det. Jeg er så glad jeg sånn plutselig kom over «The big bad wolf and me» på biblioteket fordi det er en magi i slike perler av noen bøker som kanskje er for korte og enkle til å være det mest minneverdige i verden, men som mens du leser dem virkelig minner deg på at det er slike øyeblikk du ønsker deg som leser. Øyeblikkene da en bok kan være så liten og likevel så mye større enn seg selv rett og slett fordi det er så sjarmerende og artig og en god twist på karakteren «den store stygge ulven».

Terningkast 4!

50 spørsmål og svar :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har veldig lite planer for denne uka, men det er kanskje helt i orden. Ellers har jeg nå bestilt “Björnstad” som er den nyeste boka til Fredrik Backman og jeg kommer til å få en svensk signert utgave i posten i løpet av uka antakelig (yay!) og jeg har for øvrig hva bøker angår begynt planleggingen av Nanowrimo og som en forlengelse av det; hva jeg skal bestille av bøker hvis (dvs. når) jeg har vunnet Nanowrimo. 

Og så har jeg altså dilla på “She loves me”-musikalen for tiden og å, denne sangen er super:

Det er sangen “She loves me”, det er Flynn Rider som synger (dvs. Zachari Levi) og den er så fengende og har skikkelig smart tekst. 

Men da tenkte jeg å svare på en utfordringsgreie jeg kom over her: https://overtenking.wordpress.com/2016/09/02/femti-sporsmal-femti-svar/ og så satser jeg på at det er av interesse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi 🙂

50 spørsmål og svar

1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
Handleliste for denne uka hva angår frokoster og middager og liknende 🙂

2. Hva har du alltid i vesken?
Mobil, lommebok, nøkler, bok og notatbok. For tiden har jeg også tusjer og fargeleggingsbok med meg ganske ofte selv om jeg ikke fargelegger så mye som jeg gjorde før.

3. Hva bestiller du på kafé?
Jeg pleide å bestille varm sjokolade og kanelbolle hver gang jeg dro på yndlingskaféen min, men så fikk de en ny sjokoladeblanding eller noe som gjorde at den varme sjokoladen ikke falt like mye i smak lenger og så begynte jeg med appelsinjuice i stedet. Etter den tid har jeg fått en ny kaféfavoritt i form av Baker Hansen på Helsfyr og det kan for så vidt godt hende de har en kjempegod varm sjokolade, men nå har jeg blitt så vant med appelsinjuicen at jeg bare har fortsatt med den. Hvis jeg drar på andre kaféer går det ellers mest i kakao hvis jeg kjøper noe å drikke og jeg er også veldig glad i å kjøpe svenske sjokoladeboller (som alene er grunnen til at jeg liker kaféer som Espresso House og Wayne?s Coffee mer enn jeg sikkert egentlig burde).

4. Hvilke nettsider besøker du daglig?
Facebook, Twitter, mailkontoen min (begynner litt å lure på om hotmail ikke liker meg for tiden riktignok siden det har vært litt for ofte i det siste at jeg ikke har fått logget inn pga. ymse merkfundigheter, men satser på at det bedrer seg), blogg.no, instagram og Youtube. Dessuten en del annet også fordi jeg er alt for mye på nettet.

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Moren min. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kan prate med moren min så er onkel A eller broren min de beste alternativene når jeg bare må få utløp for litt frustrasjon.

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Rød (alternativt den fargen som likner mest på rødt hvis rødt ikke er tilgjengelig).

7. Kan du bytte olje på bilen?
Niks. Jeg kan ikke tenke meg noe som har med biler å gjøre som jeg med letthet kunne fått til, rent utover å være passasjer.

8. Hva har du hatt av kjæledyr?
En hund (Snickers <3) og så har vi hatt gullfisker men de klarte vi aldri å få til å leve mer enn maksimum en uke selv om vi gjorde alt riktig. Også har vi hatt en tamagotchi og en furby, men jeg vet ikke helt om det gjelder 😉

9. Har du noen piercinger?
Nei. Jeg har aldri vært villig til å gjøre noe for utseendet der jeg risikerer å ha det ubehagelig eller vondt selv om det går fort over og kan bli veldig fint etterpå. Jeg har for eksempel heller ingen tatoveringer, jeg har aldri nappet øyenbrynene mine selv om jeg av og til syns de er litt tykkere enn ønskelig og jeg har aldri gått med høye hæler. Og kanskje jeg burde være litt mer åpen for risikoen for ubehag, men på samme tid så er det jo fint at jeg tross alt liker meg selv godt slik som jeg er.

10. Norge på sitt beste?
Stavern og Liastua. Tror egentlig ikke jeg har opplevd Norge på sitt beste enda når sant skal sies i og med at jeg i hovedsak har opplevd Oslo og omegn og i noen tilfeller Stavanger.

11. Hva gjør deg lei deg?
Når situasjoner føles for overveldende og vanskelige, det er en del situasjoner jeg takler mye dårligere enn jeg burde.

12. Hva gjør deg glad?
Aller mest litteratur og musikaler, men også familien min, fine mennesker ellers og ja, det er heldigvis veldig mange ting i livet som gleder meg =D

13. Hva er drømmejobben din?
Å jobbe i bokhandel og å skrive bøker på fritiden. Jeg drømmer også om å skrive eller oversette musikaler. For øyeblikket hadde jeg dog vært fornøyd bare med å få en butikkjobb f.eks. på lekebutikk, på Fretex eller på Europris, men ååå, om jeg bare kunne få en jobb i bokhandel nå, jeg har kanskje ikke så mye litterær utdannelse, men herlighet så mye interesse for bøker jeg kan bidra med.

14. Abonnerer du på et ukeblad?
Nei. Det finnes blader jeg på sikt vurderer å abonnere på, men det er på ingen måte førsteprioritet.

15. Hva var det siste du kjøpte?
Cherrytomater (jeg har dilla på cherrytomater)

16. Liker du kinesisk mat?
Ja. Jeg er mer glad i f.eks. meksikansk mat som taco og indisk mat, men jeg får bare mer og mer sansen for Crispy Duck.

17. Når var du i kirken sist?
I desember i fjor da jeg var på to julekonserter i løpet av to uker, deriblant en i Grorud Kirke med Lasse Vermeli og Charlotte Brænna som gjør at jeg virkelig håper de har julekonsert i år også siden det var himla fint <3

18. Hva er det mest spesielle noen har gjort for deg?
Vet ikke helt. Det er sikkert mye jeg kunne valgt å nevne.

19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Nei.

20. Kan du rulle med tungen?
Nei.

21. Hvor lang tid bruker du om morgenen?
Det kommer litt an på, men jeg er oftest ganske kjapp.

22. Banner du ofte?
Nei, sjelden. Hvis noe irriterer meg grenseløst eller hvis jeg er veldig sur av en eller annen grunn er det likevel banneord som popper opp i hodet mitt ganske fort, men da pleier jeg ofte å skrive dem ned i stedet for å si dem og så hjelper det.

23. Hva er det lengste du har campet i et telt?
En natt under telttur med klassen da jeg var tolv, tretten. Har generelt sett drevet lite med ting som camping og slikt.

24. Hvor mange søsken har du?
En lillebror

25. Hva slags utdannelse har du?
Jeg har gått et år på bibliotekarstudiet der jeg måtte slutte fordi jeg strøk på en eksamen for mye. Jeg har ellers tatt forfatterstudium på Danvik Folkehøgskole og jeg gikk tegning, form og farge på videregående.

26. Hvor mange steder har du bodd?
Oslo og Drammen.

27. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?
Jeg har egentlig ikke noen kroppsdel jeg liker mer enn andre, men kanskje øynene mine og håret mitt (jeg liker å late som om jeg kan se litt fransk ut siden jeg har mørkebrunt hår og brune øyne). Generelt sett er det jeg liker best med kroppen min det at den funker så godt at jeg mye av tiden nesten ikke tenker over at jeg har en kropp, det betyr at jeg er ganske så frisk og det er det viktigste i lengden.

28. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med?
Jeg har aldri likt nesa mi noe særlig. Jeg har også noen ganger ønsket at jeg var naturlig tynn, men har innsett at jeg ikke er et sånt menneske som ikke er naturlig noe særlig, rent utover å være naturlig flink til å være veldig genuin og karolinsk. Jeg syns også at det er irriterende at alt jeg spiser tilsynelatende legger seg rundt magen, men samtidig så liker jeg også at jeg har former og igjen er det viktigste at jeg har mye energi og er frisk og opplagt mesteparten av tiden, det andre spiller ikke så mye rolle.

29. Er det viktig å feire bursdager?
Personlig elsker jeg bursdager. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver og jeg liker oppmerksomhet og at det finnes en dag som er litt annerledes enn andre dager. Og det er kanskje ikke nødvendigvis viktig å feire ting, men jeg syns det er verdt det.

30. Har du tatt vare på klesplagg fra da du var liten?
Ikke jeg, men moren min har tatt vare på noe så vidt meg bekjent.

31. Nevn én ting som er irriterende med å blogge?
Det mest irriterende med å blogge er at jeg ofte blir for opptatt av kommentarer og så tar jeg det personlig når det er få eller ingen kommentarer på bloggen min, noe som ofte er tilfelle, fordi jeg da straks tenker at ingen bryr seg om det jeg gjør. Og så har jeg ikke så mange venner og jeg er ganske redd for å være uvesentlig og jeg vil så gjerne være betydningsfull og ja, jeg skulle litt ønske at jeg klarte å bry meg mindre om å bli sett, samtidig som ønsket om å legges merke til antakelig er noe ganske så universelt.

32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag?
Jeg drikker ikke så mye vann, men jeg drikker masse te da 😉

33. Når legger du deg om kvelden?
Vanligvis rundt midnatt og heldigvis sovner jeg vanligvis ganske fort.

34. Favorittfag på skolen?
Kunsthistorie var det jeg likte aller best både på ungdomskolen og videregående. Har også alltid vært ganske glad i norsk og engelsk.

35. Potetgull eller smågodt?
Potetgull. Jeg liker smågodt også, men det føles som om tennene mine liker potetgull bedre enn smågodt.

36. Siste filmen du så?
Kubo og det magiske instrumentet <3

37. Det mest romantiske du har gjort?
Jeg har aldri hatt kjæreste og følgelig ikke hatt anledning til å gjøre noe særlig romantisk, men da jeg var skikkelig forelska i en fyr like etter at jeg var ferdig på Danvik Folkehøgskole var den forelskelsen faktisk motivasjonen bak min første Nanowrimo. Jeg hadde en utspekulert plan om å skrive en bok den måneden og å la den inneholde en karakter som var inspirert av han jeg likte og så la ham jeg likte få lese historien etterpå og håpe at han tok hintet og jeg endte opp med å skrive den Nanowrimo-boka jeg har blitt aller mest fornøyd med og han fikk lese den, men det virket ikke som om han tok hintet og like etter gikk forelskelsen uansett over så ja.

38. Den perfekte vertinnegaven er?
En pose med Twist etter min mening. Det er alltids et eller annet man liker der og vips har man noe å kose seg med i tillegg.

39. Hvor gammel er pappaen din?
Snart 62 år SHAPE  * MERGEFORMAT

40. Har du vært i avisen?
Har vært med i en avis-redaksjon i forbindelse med noe jobbkursgreier og ellers tror jeg det har blitt postet bilde en og annen gang i forbindelse med bursdager da jeg var liten. Fikk også tegning publisert på Per og Kari-sidene i Norsk Ukeblad da jeg var 12, noe som resulterte i mitt foreløpig eneste kjærlighetsbrev fra en som så tegningen og sendte meg et langt brev med hjerter mellom hver setning omtrent. Det irriterer meg at jeg ikke fortsatt har det brevet lenger.

41. Et sitat du liker?

“Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet.”

– sitat fra boka «En brøkdel av helheten» <3

Er også veldig glad i mitt eget selvoppdiktede sitat:

«Om du maler med ord unngår du malingflekker på klærne» 😉

42. Hvilken farge liker du best på neglene?
Bruker ikke neglelakk, men burde kanskje begynne med det bare fordi det virker som om jeg i det siste har glemt at jeg egentlig har sluttet med å bite negler (har hatt tilbakefall hva angår neglebiting de siste månedene og må virkelig skjerpe meg)

43. Hvem er forbildet ditt?
Det siste året er det nok Lin-Manuel Miranda som jeg ser mest opp til, han har fått til så mye flott at om jeg bare oppnår halvparten så er jeg i himmelen. Ser også veldig opp til J.K. Rowling og Julie Andrews, er utrolig glad i Robin Williams (det er det seriøst tristeste jeg noen gang har blitt av et kjendisdødsfall) og ser opp til folk jeg kjenner som har fått til ting jeg ønsker å få til selv og folk i familien min. Anser også onkel A som et skikkelig forbilde fordi han er et av de beste menneskene som finnes og er awesome på så mange måter J

44. Er du forfengelig?
Veldig lite. Med det sagt så har jeg litt problemer med å gå forbi speil uten å se meg i dem, men det skyldes andre ting enn forfengelighet.

45. Finnes det noe du virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har hatt mulighet, tid eller råd til?
Å, massevis! Jeg har intenst lyst til å oppleve musikal på Broadway i New York, jeg har lyst til å dra til Stockholm siden de setter opp Phantom of the Opera der, jeg vil oppleve mer av Norge (som Bergen for eksempel), jeg vil dra til London igjen for å se musikaler og ja, det er så mange ting jeg drømmer om at jeg tror listen aldri vil ta slutt.

46. Har du vært gift eller forlovet?
Nei.

47. Hva kjøper du helst: klær, vesker eller sko?
Klær. Aller helst kjøper jeg dog bøker eller teaterbilletter da, men jeg har blitt mer glad i å kjøpe klær med årene. Sko kjøper jeg ytterst sjelden siden jeg hater å bruke penger på det (følgelig bruker jeg sko i hjel) og vesker kjøper når de jeg har er for slitte.

48. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Ung. Mentalt føler jeg meg mye oftere som en femåring eller en tjueåring enn en 31-åring.

49. Hvilke uvaner har du?
Jeg peller på kviser og andre ting som ikke bør pelles på, jeg har som sagt glemt litt at jeg egentlig har sluttet å bite negler i det siste, jeg snakker for fort, jeg prokrastinerer for mye, jeg sjekker internett og andre ting på mobilen for ofte, jeg er for rask til å ta det personlig hver gang noen kommenterer noe jeg gjør selv når det bare er ment som konstruktiv kritikk og jeg er sær og kresen i matveien og for uvillig til å prøve nye ting. I følge broren min er det nok også en uvane at jeg leser samtidig når jeg trener spinning fordi det visstnok er meningen at man skal bli sliten av å trene og når jeg setter spinningsykkelen på det nest laveste nivået og leser samtidig så er det visstnok ikke den mest effektive treningen (jeg vet, jeg er like sjokkert som deg, kjære leser, spinning og lesing samtidig må da være den mest brilliante og effektive treningen i verden, da trener man jo hjernen i tillegg ;)).

50.Hva skal du gjøre når du er ferdig med å svare på alle spørsmålene?
Spise cherrytomater og se en episode eller to med Buffy på Netflix 🙂

Elvelangs i Fakkellys 2016

I mitt forrige innlegg anbefalte jeg folk å lytte til “She loves me“- musikalecden på Spotify, sånn i tillegg til å anmelde konsertversjonen av Kristina från Duvemåla og å trekke frem min ny header. I dette innlegget derimot skal temaet være Elvelangs i fakkellys. Før vi kommer så langt tenkte jeg dog å glede meg over andre finheter som at livet inneholder bøker og te og musikalmusikk. Dessuten ble jeg ferdig med Gilmore Girls og konkluderte med at det var dumt å få skikkelig dilla på noe nytt når det kun er snakk en måned og en ukes tid før Nanowrimo-sesongen. Løsningen er dermed at jeg har en del fine gjensyn med ting som Buffy, noe som jo alltid er kos 🙂 Ellers skal jeg på biblioteket i dag og er litt spent siden de holder på med teite ting som oppussing på Hovedfilialen og jeg dermed har funnet ut at det er best å dra på en annen filial enn jeg pleier. Heldigvis ligger jo verdens koseligste Stovner Bibliotek fem minutter unna meg, men tenk om de har bittelitt mindre grafiske romaner eller engelske barn- og ungdomsbøker som frister enn de pleier å ha på Hovedfilialen, dette blir spennende. Samtidig, kanskje de plutselig har langt mer norsk skjønnlitteratur og slike ting jeg egentlig føler at jeg burde lese mer av som frister enn på Hovedfilialen, det er også godt mulig. Uansett, bøker!!! 

Anyway, nå kan jeg jo poste litt bilder og sånt fra Elvelangs 🙂

Elvelangs i Fakkellys 2016

I år gikk jeg for første gang Elvelangs sammen med noen andre, i dette tilfellet broren min, Joakim og hans samboer, Hanna. Planen vår var å møtes ved Frysja, en plan som gikk i vasken da Oppdrag: Karoline skal til Frysja endte opp på Sinsen i stedet. 

Dette bildet er fra Sinsen t-bane og grunnen til at jeg havnet der var at jeg tok t-banen til Veitvet og så skulle ta 25-bussen til Majorstua. Og så trodde jeg ikke at jeg hadde rukket den bussen jeg skulle ta så da en buss dukket opp rett etter at jeg kom til Veitvet bussholdeplass var jeg sånn jippi og fortet meg på før jeg fant frem boka og leste og koste meg. Bussen tok først en forventet rute, den kjørte opp via Tonsenhagen akkurat slik som 25-bussen pleier. Deretter føltes det likevel som om Teknisk Museum og slikt aldri dukket opp og da jeg så at neste stopp var Aker Sykehus ante jeg fare. Det var da jeg innså at jeg hadde satt meg på 31-bussen i retning Snarøya og da gikk jeg av på Sinsen t-bane, ringte broren min og så tok jeg t-bane til Storo og traff ham og Hanna der i stedet. Konklusjonen er at jeg er vimsete, men det er vel egentlig ikke noen stor overraskelse for noen 😉

Uansett. Omsider fikk vi parkert og begynt å gå Elvelangs via en rute som riktignok ikke startet ved Frysja, men som funket fett som begynnelsesplass likevel. Noe av det første vi så på var et flammeshow som var litt kult og litt teit siden det selvsagt var stilig og imponerende, men samtidig så skjønner jeg virkelig ikke appellen med å sette fyr på seg selv og slikt, det forekommer meg som en ganske dårlig ide. Dessuten endte den ene fyren opp med å sende opp fyrverkeri og det likte jeg virkelig ikke (holder meg alltid inne på Nyttårsaften fordi høye fyrverkeri-lyder skremmer meg). Utenom det var det likevel grei underholdning og snart gikk vi videre og stoppet opp for å se det bildet rett over dette avsnittet viser, noe som var veldig fint.

Et av høydepunktene under Elvelangs for min del er jazz-stasjonen. Jeg vil ikke påstå at jeg lytter MASSE til jazz sånn ellers, men når jeg hører det så syns jeg det er fint og det funker så bra med slik musikk under Elvelangs siden det skaper en sånn laidback og ettertenksom stemning som kler fakler og elvevandring på kveldstid veldig godt <3

Så gikk vi forbi det røde huset som på grunn av det fargede lyset så ut til å høre hjemme i en skrekkfilm eller en Fantasy-film og der en venn av meg på Instagram påpekte at det hvite lyset på en måte skaper en slags hodeskalleliknende figur, noe som bare gjør det enda mer stilig. Det er Døden, det er Voldemort (i følge Harry Potter and the Deathly Hallows døde han i 1998 så det må jo være safe å skrive navnet hans nå), det er et alien og det er egentlig ingen av delene, men uansett kult =D

Vi fikk også med oss fem minutter med utdrag fra showet til Wallmans Salonger (som jeg en gang har litt lyst til å oppleve i virkeligheten, men som samtidig ikke er såpass viktig for meg at jeg er villig til å betale ca 800 kr for det, i alle fall ikke med det første) og vi fikk sett på elva i all sin finhet.

Ikke så lenge etter Wallmans sa vi oss ferdig med turen siden Hanna og Joakim er sånne mennesker som har jobber (håper jeg kan få lov til å være et sånt menneske som har jobb også snart, på forhånd takk) og gikk for å komme tilbake til bilen til Joakim og Hanna (som hadde bil og som kjørte meg hjem etterpå siden de er awesome)  😉

Vi endte opp med å gå i trange smågater som var helt nydelige og føltes som om de hørte mer hjemme i Marikken-bøkene til Astrid Lindgren enn midt i Oslo og så dro vi hjemover og jeg var hjemme rundt 22:00 da jeg hadde en halvliter Cola å kose meg med som av en eller annen grunn fristet så mye akkurat da at jeg drakk den opp på knapt 20 minutter (ny rekord!). 

Uansett hadde vi en veldig fin tur og Elvelangs er fortsatt noe av det beste jeg vet. 

*

Da tenkte jeg å finne på ymse andre ting og tang på denne fine lørdagen som, utenom biblioteket, vil inneholde lunsj på Peppes, spillkveld på Humanismens Hus og kanskje noen andre små finheter som er med på å gjøre dagen kul. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Om en ny musikaldille og Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Heisann! Siden sist har jeg laget en ny header (lagde den med å sette sammen bilder og litt forskjellig i Paint i morges. Og det er nok mange mer profesjonelle headere rundt omkring, men jeg syns headeren min nå er ganske så sjarmerende og karolinsk og at den funker fint til sin bruk. Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det fint mesteparten av tiden, jeg ser frem til Elvelangs i Fakkellys i morgen og jeg liker at livet inneholder te, bøker og musikalmusikk. 

Hva angår sistnevnte så er min musikaldille for tiden She loves me som jeg lytter til en hel del mens jeg spiller nettspill, drikker iste og vasker klær i leiligheten til moren min. Der har jeg for øyeblikket aller mest dilla på denne sangen:

Den heter “Try me” og mens litt av grunnen til at jeg liker denne sangen så godt er at den er veldig fengende, så er hovedgrunnen at jeg liker stemmen til han som synger så godt, det er akkurat den typen stemme jeg ofte liker aller best blant menn i musikaler. Og nå fant jeg ut at han som synger, Nicholas Barasch, er født i 1998 og at She loves me er den tredje musikalen han er med i på Broadway og så var jeg sånn, hva i all verden er det jeg driver med siden det er himla imponerende. 

Ellers så synger Laura Benanti en slags medley med ymse sanger fra “She loves me” her:

Og hun er så kul og så flink og ja, “She loves me” er verdt å sjekke ut 🙂

*

Ellers så var jeg altså og så Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus på lørdag og det var ganske fint. Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av dette arrangementet og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Elvelangs i Fakkellys regner jeg med 🙂

Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Da jeg leste om denne konsertversjonen av Kristina från Duvemåla visste jeg med en gang at det var noe jeg trengte å se. Mens musikalen aldri har vært blant mine største favoritter så syns jeg den har noen sanger (les: Du måste finnas) som er helt nydelige og jeg så på det som en selvfølge å få det med meg når jeg kunne oppleve denne musikalen in real life. Dessuten var det kule folk med og jeg bare visste at det ville bli en sånn opplevelse som var virkelig verdt det. Og det er verdt det, i alle fall i ganske stor grad.

Uansett, Kristina från Duvemåla er basert på en bokserie av Vilhelm Moberg og er en storslagen historie om et knippe svensker som var blant de aller første svenskene som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Og så er det kjærlighet og utfordringer og i sentrum for alt dette har vi Kristina. Og så mye mer om storyen har jeg ikke tenkt å si, men det er en engasjerende og interessant historie som vekker nysgjerrigheten og som funker som et godt eksempel på at Björn og Benny fra ABBA kan skape meget imponerende musikaler. Det jeg personlig ikke tenkte så mye over på forhånd er likevel det at en musikal og en konsertversjon av en musikal er to ulike opplevelser. Jeg har sett konsertversjon av f.eks. Les Miserables før og slikt, men der kjente jeg historien ut og inn allerede. Med Kristina från Duvemåla derimot så har jeg for så vidt lyttet til cd-er med musikken, men det er likevel ikke en musikal jeg kjenner så godt og derfor føltes konsertversjonen litt forvirrende siden jeg fant det litt vanskelig å holde orden på historien og karakterene. Dette var likevel ikke et veldig stort problem, men det gjør at jeg litt skulle ønske jeg hadde sett Kristina från Duvemåla som musikalversjon i stedet for konsertversjon.

Med det sagt så funket alt annet fantastisk. Ja, det trakk litt ned for meg at jeg fikk en følelse av å ikke henge helt med i svingene på en måte jeg ikke er vant med når jeg ser musikaler på teater, men om man legger det lille aberet til side så var dette en enormt imponerende opplevelse. Det var for eksempel både et svært kor OG et svært symfoniorkester på plass, noe som gjorde at musikken hørtes virkelig episk ut. Videre var alle skuespillerne/sangerne brilliante. Personlig syns jeg Kirsti Lucena Andersen var super, jeg er i utgangspunktet ganske glad i Espen Grjotheim og enda mer fan nå og jeg ble litt betatt av stemmen til Sigurd Marthinussen som med Robert skapte den karakteren som engasjerte meg mest. Høydepunktet var likevel Reidun Sæther som Kristina. Jeg har vært fan av henne i flere år og er overbevist om at hun er en av de beste vokalistene i landet og ååå, det var gåsehud deluxe når hun sang Du måste finnas. Jeg syns også Hege Schøyen gjorde en ypperlig jobb som forteller.

Konklusjonen er altså at om man ser bort fra det smått frustrerende i å føle seg mer forvirret enn jeg er vant med og liker å være når det er snakk om musikalorienterte ting, så var dette fantastisk. For musikken er så flott, stemningen var så fin og jeg hadde det veldig trivelig.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og ymse annet

Hei verden. Dette har vært en veldig fin helg. Jeg har gått tur sammen med broren min og hans samboer (som har et prosjekt om å gjøre meg mer aktiv og mer ryddig, noe jeg til dels er åpen for å bli, samtidig som jeg har bestemt at det hele må være på mine premisser) og det var fint og enda bedre, fredag var super. 

Jeg tok lite bilder under Oslo Kulturnatt på fredag, men jeg tilbrakte ettermiddagen og kvelden med å først lese aviser på Saga kino og å titte innom utstilling på Grafill og ymse butikker og litt forskjellig slikt før jeg kom til Bårdar der dansere fylte gatene med hip hop mens bilistene pent måtte vente før de fikk kjørt forbi (det var awesome). Deretter var det show på Bårdar med studenter fra musikalklasser som blant annet opptrådde med sanger fra In the heights, noe som betydde at jeg var i himmelen siden det var så fint og det så langt er det nærmeste jeg har kommet å se en av Lin-Manuel Mirandas musikaler in real life. Etter dette spiste jeg en rask middag på Burger King i form av en stor pommes frites og en liten cola som strengt tatt ikke mettet så mye, men heldigvis hadde jeg kjøpt en pose med noe veldig godt godteri på Deli de Luca som jeg kunne kose meg med utover kvelden. Deretter var det The Lulu Show på Chat Noir med Hilde Louise Asbjørnsen, noe som var en morsom og smart cabaret om finans med fin musikk, masse sjarm og ja, det var i det hele tatt veldig stilig. Så dro jeg hjem for kvelden, godt fornøyd med dagen. Og i går så jeg Kristina från Duvemåla i konsertversjon, men det skal jeg skrive mer om i mitt neste innlegg. Vit dog at det var veldig, veldig flott <3

Ellers har jeg anskaffet billett til Miss Saigon på kino 20. oktober, jeg har deltatt på denne konkurransen selv om sannsynligheten for å vinne antakelig er mikroskopisk (men tenk om da, man kan vinne tur til Chicago for å se Hamilton OG treffe Lin-Manuel Miranda, jeg var bare nødt til å prøve meg) og jeg har irritert meg over at alle jeg heiet på under Stjernekamp går ut en etter en (senest nå Gunnhild i går). Jeg har også rundet det nyeste Professor Layton-spillet mitt (men det har fortsatt en del bonusmateriale som gjør at jeg har noe å drive med på det fremover) og jeg har i skrivende stund nesten sett ferdig Gilmore Girls slik at jeg nå ser etter en liknende tv-serie på Netflix som jeg kan følge med på frem til november og Nanowrimo (gode ideer til serier på Netflix som har god stemning, fine karakterer og en god miks av humor og drama der man kan se to episoder om dagen og se det meste i løpet av halvannen måned tas gladelig i mot). 

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag. Jeg leste ut en bok i stad og har nå brukt en halvtime på å beslutte hva jeg skal lese nå siden det er en hel del å velge mellom. Omsider har jeg besluttet at boka jeg nå skal i gang med er denne:

Bildet er funnet på Goodreads sin side om boka (og funker som link til Goodreads sin side om denne boka også) og her er det snakk om “Carrying Albert Home” av Homer Hickam som handler om paret Homer og Elsie som reiser på en road trip gjennom USA for å føre alligatoren Albert hjem til Florida. Det hele er basert på en sann historie om forfatterens foreldre, men han har visstnok tatt seg en del kunstneriske friheter underveis. Uansett er det en historie om kjærlighet og alligatorer og et storslagent og underholdende eventyr der det skjer mye rart og jeg syns bare det virket som en fornøyelig bok av den typen man kan kose seg med, noe som er lett og freidig, men samtidig smart. 

Uansett har jeg som sagt i skrivende stund ikke begynt ordentlig, men jeg liker konseptet og satser på at dette faller i smak. Her er ellers en smakebit:

Beklager at bildet ble litt uskarpt, det var ikke det beste lyset til å ta bilder akkurat nå. Håper det gir et innblikk likevel 🙂

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Da tenkte jeg å bruke resten av kvelden til andre ting og tang (deriblant Netflix og cherrytomater) og så kommer neste innlegg antakelig på onsdag. Vi bables og god fornøyelse 🙂
 

Dette er fint og dette er fint og dette er fint og dette er fint osv.

Heisann! I det siste har livet vært veldig fint, godt hjulpet av ymse finheter som har dukket opp. For det første har jeg hatt flaks de siste dagene og i går vant jeg billett til The Lulu Show som jeg skal se klokka 21:00 på fredag (noe som riktignok innebærer å endre litt på planene for Oslo Kulturnatt, men det tar jeg bare med et smil) og i stad vant jeg 50 kr på panteautomat 😉 For det andre brukte jeg i går endeligvis en del penger jeg fikk til bursdag i juni og som jeg har spart i noen måneder på å skaffe noen skikkelig fine klær:

I første omgang elsker jeg t-skjorten, men jeg er også veldig fornøyd med å ha skaffet meg genseren og skjørtet (har trengt flere lange skjørt og dette var optimalt i så måte).

For det tredje har det dukket opp en ny trailer for Moana (Disneys neste storslagne animasjonsfilm som jeg gleder meg sååå mye til å se):

Den ser så brilliant ut <3

Ellers så er dette skikkelig fint:

Det er Cynthia Erivo som fremfører Still Hurting fra en konsertversjon av musikalen “The Last Five Years” og det er så flott fremført.

Dette er også skikkelig fint:

Det er Helen Sjöholm som fremfører sangen Du måste finnas fra musikalen Kristina från Duvemåla som jeg skal se i konsertversjon på Lørenskogs Hus på lørdag (enda flere kulturelle planer, yay) og jeg innså plutselig i går at jeg altså vil kunne sitte i salen og se denne sangen bli fremført live på lørdag. Herre jemini, jeg gleder meg sånn <3

Også er dette fint:

Det er Grace VanderWaal med sin nye sang Clay. Spoiler: hun vant visst Americas Got Talent i går, det er ganske kult 🙂

*

Og verden er ikke bare perfekt, men dette er et innlegg om de fine tingene. Som kule ting på Youtube og andre finheter som er verdt å glede seg over. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et eksempel på Pokémon Prosa som er noe jeg har drevet litt med de siste månedene der jeg tar bilder av Pokémon jeg finner på Pokémon Go og så skriver jeg kortprosa basert på disse bildene. Det kan hende jeg vil dele mer Pokémon Prosa her senere, men i dag har jeg bare tenkt å dele et bilde og teksten jeg skrev til det bildet. Og det er ikke stor skrivekunst på noen som helst måte, men jeg har det gøy når jeg skriver sånne små tekster til Pokémon-bilder og det er jo det viktigste. God fornøyelse i alle fall og så kommer neste innlegg antakelig på søndag 🙂

Agent 160 syntes det var varmt. Det var en av de uendelige dagene da sola nærmest fløt på himmelen og man smeltet inn i skyggene mellom gatelyktene og trærne langs veien, akkurat en slik dag som var tilsynelatende harmløs, men hun visste bedre. Denne dagen var alt annet enn harmløs for den inneholdt et møte med en gammel kjenning hun trodde hun hadde beseiret for godt. Han lo en mjauende ond latter da han så henne, som for å si “ha! Du blir aldri helt kvitt meg, jeg er en Meowth og vel så uendelig som julisola.” Agent 160 nikket. Det stemte nok. Så smilte hun for han ble jo heller aldri kvitt henne.

 

Kubo og det magiske instrumentet :)

Heisann! Det er mandag og livet er fint fordi det er Oslo Kulturnatt på fredag og Kristina från Duvemåla på lørdag (sistnevnte særlig gleder jeg meg veldig til). Og det er en liten del av meg som ikke er helt glad i det at jeg tydeligvis har blitt folks prosjekt i det siste (først ville folk at jeg skulle kle meg mer sofistikert under f.eks. jobbintervjuer og nå er det folk som påpeker at jeg burde være mer aktiv i hverdagen). Jo da, jeg vet folk mener det godt, men jeg er veldig dårlig på å takle forandringer eller oppfordringer til forandringer, jeg har bare lyst til å leve i min egen lille verden og ha det så fint og komfortabelt som mulig og tenke at jeg selv vet hva som er best for meg. Men jeg kan informere om resultatet av eventuelle forslag om jeg velger å ta ting til etterretning og så er det bare å huske at hvis noen kommer med forslag til ting jeg kan gjøre annerledes så er det ikke nødvendigvis ment som kritikk, men bare ideer og tips. 

Nok om det. Ellers har jeg hatt en fin helg sånn rent utenom den tiden jeg har brukt til å være bitter og irritert på skjebnen fordi den ikke hører på meg Stjernekamp-messig sett. Hver sesong av Stjernekamp har nemlig favoritten min kommet til topp 4 og i år besluttet jeg på lørdag at min favoritt for i år skulle være Kate Gulbrandsen og så gikk hun ufortjent ut på lørdag mens de deltakerne som interesserer og overbeviste meg minst ikke en gang havnet blant de tre svakeste. På en måte er det likevel en del av meg som etter litt betenkningstid tar det hele med et smil fordi presset forsvinner jo på en måte nå. Jeg trenger ikke bekymre meg for om favoritten min vil havne i bunnen eller gå ut siden den alt har gjort det og det hele blir mer spennende fordi jeg tidligere på en måte har visst at min favoritt kommer langt mens jeg nå ikke tør å ha noen favoritt lenger og tenker at her kan alt skje. 

For øvrig var Gunnhild awesome på lørdag, men igjen så skal jeg unngå å erklære noen som ny favoritt sånn i tilfelle det betyr ulykke 😉

For øvrig er det ikke så mye spennende å nevne. Jeg har kommet superlangt på Professor Layton-spillet jeg holder på med (sannsynligvis vil jeg runde hoveddelen av spillet i løpet av denne uka), det er siste episode av SYTYCD denne uka så neste gang jeg blogger vet jeg hvem som vant og se, nye posteren for Moana er fantastisk: http://www.comingsoon.net/movies/news/765935-new-moana-poster-disneys-animated-adventure-sets-sail#/slide/1 🙂

Men da tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse av episke Kubo-filmen som ALLE burde se pronto og så kommer neste innlegg antakelig på torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Kubo og det magiske instrumentet

Det som er litt dumt med filmen Kubo og det magiske instrumentet er at den ikke vil få all oppmerksomheten den fortjener. I en ideell verden burde denne filmen bli nominert til beste animasjonsfilm under neste Oscar-utdeling, den burde ha fulle kinosaler hver uke og ja, denne filmen fortjener virkelig et stort publikum. Og en grunn er at dette er nok et eksempel på at Laika Studios lager fantastiske animasjonsfilmer med stop motion-teknikk, men hovedgrunnen er at denne filmen er helt herlig.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på storyen for det er på mange måter en ganske klassisk og litt enkel historie, noe som dog funker ypperlig fordi denne animasjonsfilmen føles litt som å få fortalt et eventyr på sengekanten der man kanskje kjenner elementene, men magien ligger i hvordan det fortelles og hvordan det tilsynelatende enkle plottet tillater Laika å fokusere ekstra mye på alle de små detaljene som gjør at dette likevel er noe helt for seg selv. Kort oppsummert handler det uansett om Kubo som har et magisk instrument som kan få papirfigurer til å bli levende. Og så handler det om liv og død, det er spenning og eventyr og ååå, jeg elsket hvert sekund.

Greia med denne filmen er at det er så fantastisk fortalt. Man er så engasjert hele veien, det er spennende, storslått og fortryllende og det i en film som føles som Laikas mest ambisiøse film så langt. Jeg elsket stemningen, musikken og karakterene. Jeg elsket humoren og action-sekvensene og hvordan dette likevel er en film som tar seg tid og tør å ha rolige sekvenser i stedet for å bli for stressende, et problem en del andre animasjonsfilmer har om sant skal sies. I tillegg har filmen en japansk setting som gjør at den også burde appellere veldig til japanofile filmtittere (her kan det også nevnes at det har vært litt kontrovers rundt denne filmen fordi de som har stemmene i originalversjonen i hovedsak ikke er japanske mens settingen og karakterene er japanske, men jeg føler at det ikke har så mye å si i en animasjonsfilm og syns stemmene funker fint).

Og dessuten er denne filmen himla pen <3 I utgangspunktet er stop motion usedvanlig fascinerende fordi det kan se så stilig ut og samtidig vet man at det tar så mye tid å lage og i denne filmen er alle figurer laget i stop motion uten å miste uttrykksfullheten til dataanimerte karakterer i det hele tatt. I tillegg er bakgrunnene data-animert og denne blandingen skaper en film som er helt nydelig å se på. Det er ellers skapt karakterer man blir glad i og ja, alt dette funker så flott.

Om man skal kommentere på noe så er det kanskje en litt for klassisk historie (selv om jeg vil understreke at jeg syns det funker veldig fint her og faktisk på mange måter er mer en fordel enn en ulempe). Det er dessuten en film som kanskje faller litt mellom to stoler siden den nok er litt for spennende og småskummel for de yngste og jeg innser at animasjonsfrelste voksne som meg kanskje ikke er de som oftest drar og ser animasjonsfilmer på kino. Jeg syns likevel at alle mellom 9 og 99 år definitivt burde vurdere å gi Kubo et forsøk for dette er den desidert beste filmen jeg har sett så langt i år og for meg føltes dette som en så godt som perfekt filmopplevelse mens jeg så den.

Jeg satt og var så rørt etterpå, var i den helt unike stemningen som bare de aller beste filmene og teatermusikalene gir meg og jeg føler bare at denne filmen er så fint. Det er vakkert og innsiktsfullt og igjen, nydelig fortalt og ja, bare ja. Jeg vil ellers legge til at jeg så denne filmen på originalspråket, men at jeg også har sett den norske traileren og vil tro at denne filmen vil fungere like fint uansett språk. Uansett, se Kubo og helst på kino, dette er brilliant filmkunst!

Terningkast 6!

Superkrefter jeg gjerne skulle hatt =D

Heisann! Det er lørdag og dagens plan er å dra innom Vigelandsparken fordi de har et Pokémon Go-arrangement der med litt konkurranser og liknende finheter, dessuten syns jeg å gå fra Majorstuen t-bane til Vigelandsparken er en veldig fin spasertur. Etter det igjen skal jeg på kino og Kubo and the two strings har fått skikkelig gode anmeldelser så jeg håper det lover veldig godt, Laikas animasjonsfilmer pleier uansett alltid å være veldig verdt å se. Også er det Stjernekamp i dag og slikt så ja, i dag blir sikkert en fin dag. 

Ellers har jeg for tiden en “lytte masse til Miss Saigon på Spotify”-periode siden det er en veldig flott musikal med sanger som denne:

Dessuten har jeg funnet ut at de skal vise 25års-jubileumsforestillingen av Miss Saigon på kino og som linken kan vise så vises denne jubileumsforestillingen også i Norge blant annet på Gimle Kino torsdag 20. oktober (dvs. jeg har kanskje noe jeg MÅ se på kino denne torsdagen). 

Ellers har det egentlig ikke skjedd så mye spennende, jeg drar på jobbkurs, søker jobber, leser masse, spiller Nintendo, har dilla på Gilmore Girls på Netflix og ja, livet er helt ålreit. 

Men nå tenkte jeg, i mangel av brilliante ideer til ting å blogge om, å ha en liste over topp 5 superkrefter jeg virkelig inderlig gjerne skulle hatt og kort om hvorfor. Denne listen vil inneholde noen mer kjente superevner, men også noen temmelig originale og kan kanskje være grei underholdning uansett. Da setter jeg i gang:

Topp 5 superkrefter jeg skulle hatt (i tilfeldig rekkefølge)

1) Evnen til å si et sted og så plutselig være der

Denne evnen skulle vært slik at jeg kunne si “Nasjonaltheateret, ved fontenen” og så straks være der og så ha det slik med alle steder jeg ville dra slik at jeg ikke hadde trengt å måtte ta reiseveien med i planleggingen når jeg skulle et sted. Det er ofte ganske upraktisk å måtte tenke på at t-baneturen fra Oslo sentrum til Stovner tar 30 minutter og hvis jeg hadde denne “si et sted og så magisk være der”-evnen så hadde jeg dessuten spart så mye penger fordi jeg da ikke hadde trengt å kjøpe månedskort fordi jeg ikke hadde hatt behov for det og som en forlengelse av det ville det også gjort at jeg for eksempel kunne oppfylt drømmen om å se en musikal på Broadway ganske mye lettere fordi jeg da bare hadde trengt å betale for teaterbilletten og ikke hadde trengt å tenke på å måtte ha råd til flytur og hotell og alle de andre utgiftene jeg ikke har råd til. Jeg kunne dratt hvor jeg ville i verden uten fly, uten båt, uten kollektivtrafikk og jeg hadde selvsagt kunnet velge å bruke det likevel, men det hadde kunnet være et valg, ikke et must og det hadde vært fantastisk. Attpåtil hadde det vært tilfredsstillende for den delen av meg som er ganske lat selv om det hadde betydd en viss fare for at jeg ble enda latere.

2) Evnen til å alltid få sitteplass innerst ved vinduet riktig vei på t-banen og annen kollektivtrafikk

Det virker ikke som om det faller folk flest inn at de beste superevnene ikke nødvendigvis er de man ser i Superman og X-Men og slikt. Det er jo praktisk det og selvsagt, men det er de små og hverdagslige superkreftene som ville vært mer praktisk til hverdags og en av de beste ville vært om man hadde en magisk evne til at når man kom på en t-bane eller en buss eller en trikk så var det alltid ledig ved vinduet innerst og riktig vei, noe som er den definitivt beste plassen. Dette ville for eksempel betydd at man aldri risikerte å måtte stå trangt (noe jeg avskyr fordi det er lukter og masse mennesker og jeg blir redd for tyverier og gal av det) og det ville også alltid gjort at man alltid ville hatt det temmelig komfortabelt og med gode muligheter til å lese fordi det uansett er uendelig mye lettere å lese når man sitter enn når man står og å lese er det alle t-baneturer er skapt for slik jeg ser det. Uansett, denne evnen hadde gjort livet skikkelig praktisk hver gang man tar kollektivtrafikk.

3) Evnen til å fly

Med det sagt så er det noen av de mer klassiske superkreftene som alltid hadde falt i smak og en av dem er å fly. Jeg har en sånn tanke om at hvis man først kan fly så vil man ikke oppdage denne evnen før man hopper fra noe som er så høyt oppe at man MÅ kunne fly for å overleve. Følgelig kan det godt tenkes at det er mange som kan fly, men så oppdager man det ikke fordi å hoppe fra balkongen uansett føles som en skikkelig dårlig ide og sannsynligheten for at man kan fly uansett er veldig mye mindre enn sannsynligheten for at man dør. I alle fall høres det veldig fint ut å være som Peter Pan, å kunne fly over verden, se ned på lappeteppeåkre og ja, jeg tror alle har bittelitt lyst til å kunne fly egentlig for det høres innmari fortryllende ut.

4) Evnen til å stoppe tiden

Da jeg hadde dilla på Charmed var det Pipers evne til å stoppe tiden som fristet mest og det er fortsatt en evne jeg gjerne skulle hatt. Det hadde rett og slett vært veldig behagelig, litt som å sette livet på pause og så bare være i et øyeblikk og jeg kan lett se for meg mange tilfeller da det ville vært ganske praktisk i tillegg. Akkurat nå har jeg ingen gode eksempler riktignok, men det finnes nok massevis av dem hvis man leter litt.

5) Evnen til å ha minst en dag i måneden da man var like heldig som Fetter Anton 

Jeg har alltid likt historiene om Fetter Anton aller best når jeg leser Donald Pocket-er og kan kjenne meg igjen i ham litt. Ikke fordi jeg er like heldig, men fordi mye av greia med Fetter Anton er at han forventer at ting skal ordne seg og så gjør det det og slik er jeg litt også, jeg forventer at problemene mine vil løse seg om jeg bare holder ut og fortsetter å stå på og så gjør det det. De store problemene (som å få jobb eller å bli forfatter) løser seg riktignok ikke, men de mindre problemene løser seg alltid ganske greit i stor nok grad til at jeg mesteparten av tiden syns livet er ganske så tilfredsstillende. Hva angår flaks ellers så høres det gøy ut å være som Fetter Anton, men det ville nok blitt frustrerende i lengden og det er der superkraften min kommer inn. Man skulle hatt én dag hver måned der ingenting gikk galt, der alt man ønsket seg ble oppfylt og der man vant alle konkurranser man deltok i. Ideelt sett skulle man også visst nøyaktig hvilken dag det gjaldt på forhånd og brukt akkurat den dagen til å delta hvis man kunne vinne noe man virkelig intenst ønsket seg som spillkonsoller eller turer til New York eller teaterbilletter og så videre. Og så kunne man brukt den dagen til å søke på jobb i bokhandel og siden det var Fetter Anton-dagen så fikk man jobben med en gang i tillegg. Siden det også kun var snakk om én dag i måneden så ville livet være den samme miksen av flaks og uflaks til vanlig slik at livet fortsatte å være spennende og motsetningsfylt, men hvis ting virket ganske håpløst en måned så kunne man også vite at “ååå, Fetter Anton-dagen min er på fredag, uansett så har jeg denne dagen da alt kommer til å være fantastisk og ingenting vil være teit på noen som helst måte” og trøste seg med det. 

*

Hvis denne listen hadde vært lenger så skulle jeg også hatt evnen til å skrive opp talenter jeg gjerne skulle hatt rett før jeg la meg og så våkne opp med det talentet slik at jeg for eksempel kunne våknet i morgen med en fantastisk sangstemme eller et betydelig musikalsk talent eller noe sånt. Det hadde også vært skikkelig fint om jeg kunne forvandle meg selv til en meg selv i en annen alder slik at jeg kunne dratt på en fornøyelsespark, gått på toalettet og brukt den evnen og så plutselig vært Karoline syv år som kan kjøre attraksjoner Karoline 31 år er for gammel til, men fortsatt har lyst til å kjøre (og så ville jeg brukt den evnen når jeg ble for gammel for Skrivebua og jeg ville brukt den slik at jeg kunne hatt Ungdomskortet på teatre og liknende). Og herre jemini, jeg kunne brukt den evnen til å forvandle meg selv til en femåring og så bli Norges yngste forfatter eller noe sånt siden ting imponerer mer når man er veldig ung når man gjør det og snart er jeg for gammel til å være ung noe som helst selv om jeg føler meg veldig ung og ja, jeg kan se det helt for meg. Også skulle jeg hatt evnen til å finne de perfekte ordene å si eller skrive for å få andre til å skifte mening om ting slik at jeg kunne få folk som er langt unna meg politisk til å bli enig med meg (ååå så mange som plutselig ville stemt Rødt i stedet for Høyre eller Frp da, godte seg). 

Og jeg innser at denne listen ble litt selvsentrert, men det er også en liste over superkrefter jeg gjerne skulle hatt og da er det naturlig at det kanskje blir slik. Uansett så håper jeg dette var underholdende nok. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Ymse finheter og Et lite liv

Heisann! Fin ting, var på shoppingtur sammen med fine folk i går og fikk tak i så mye fine klær som er mye mer sofistikerte enn de tingene jeg bruker ellers. Deriblant har jeg nå to par bukser og jeg pleier egentlig å aldri bruke bukser fordi jeg syns skjørt og kjoler er mye mer komfortabelt, men det viste seg at jeg kledde bukser langt bedre enn forventet og mens jeg ikke bryr meg så veldig om sånt så fikk buksene meg til å se slankere ut i tillegg fordi de sitter tettere enn skjørt gjør. Nå har jeg med andre ord veldig supre alternativer hvis det dukker opp jobb-intervjuer eller familiesammenkomster og jeg ser også for meg at det kan bli veldig fint å kombinere noe sofistikert med noe karolinsk og mer fargerikt for en fin miks. 

Ellers er jeg nå med på Lotto for de neste fem ukene fordi jeg jo har hatt flaks på konkurranser og liknende noen ganger i det siste og de har en sånn Super Lotto-trekning om ikke så lenge der man tydeligvis kan vinne milliongevinster uten noen rette tall. Uansett har jeg aldri vunnet mer enn rundt 50 kr på Lotto, jeg bare følte for å gi det et forsøk igjen. Jeg har dessuten anskaffet en billett til å se Kubo og det magiske instrumentet på kino på lørdag fordi det er den nyeste animasjonsfilmen til Laika (som med Coraline, ParaNorman og Bokstrollene har bevist at de lager helt fantastiske stop-motion animasjonsfilmer) og den ser usedvanlig stilig ut (anmeldelse kommer etter at den er sett selvsagt). Av andre interessante opplysninger kan det nevnes at jeg av ymse grunner holder på med å lage en Power Point-presentasjon om musikaler og at jeg gleder meg til neste uke da jeg har masse kulturelle planer og sannsynligvis har tenkt å delta med Pokémon Prosa på Åpen Mikrofon under Oslo Kulturnatt (har tatt bilder av Pokémon og skrevet kortprosa inspirert av bildene, det kan bli kreativt og stilig kanskje). 

For øvrig anbefaler jeg denne siden: http://thelatestkate.tumblr.com/ fordi illustrasjonene her er supersøte og hun har dessuten mange søte illustrasjoner av ymse dyr i kombinasjon med inspirerende tekster som hun i utgangspunktet begynte med å lage for å hjelpe seg selv når hun hadde angst eller depresjoner, men som også antakelig er en fin trøst for andre som sliter eller bare en koselig og inspirerende ting å se på hvis man ikke sliter, men bare liker å se fine illustrasjoner som oppmuntrer. Verdt å sjekke ut 🙂

*

Denne dansen fra SYTYCD Jr. er for øvrig nydelig (og det hjelper litt at det er en sang av Sara Bareilles som jeg elsker også, det er en fin bonus):

Men da tenkte jeg å poste min veeeldig lange og grundige anmeldelse av den eksepsjonelt velskrevne boka “Et lite liv” som definitivt er en av de aller beste bøkene jeg har lest i år og som i tillegg er noe av det mest deprimerende i verden. Neste innlegg kommer ellers om noen dager tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse. 

Et lite liv av Hanya Yanagihara

Da fire studiekamerater flytter til New York for å slå seg opp der, er de blakke og rotløse, uten annet enn vennskap og ambisjoner som drivkraft. I løpet av nesten 700 sider og et halvt århundre blir relasjonene mellom vennene dypere og mørkere ? preget av kjærlighet og tillitsbrudd, suksess og hovmod. I sentrum står Jude. Midt i livet er han en skremmende dyktig advokat og likevel en ødelagt mann. Han hjemsøkes av traumer fra barndommen som ikke bare virker umulig å overvinne, men som han frykter vil forme livet hans en gang for alle ?

Et lite liv er en rå, emosjonell berg-og-dalbane av en roman. En opprivende, vakker og grenseoverskridende hyllest til vennskap, fellesskap og nestekjærlighet. En bladvender av de sjeldne.

*

Denne boka var en sånn bok jeg hørte masse om en periode og dermed hadde med på en slags uskreven liste over bøker jeg tenkte å lese etter hvert. Så fikk jeg tak i et norsk lesereksemplar og leste noen anmeldelser som gjorde at «etter hvert» ble så fort som mulig, noe som resulterte i at jeg brukte de siste elleve, tolv dagene av august på «Et lite liv» og fant ut at wow, bare wow! Denne boka vil jeg kanskje se meg nødt til å skaffe også i engelsk utgave for å kunne lese den på originalspråket i tillegg, denne boka gjør at jeg ikke har klart å fenges skikkelig av noe jeg har lest etter 31. august fordi det føles litt som å spise en ganske kjedelig middag dagen etter at man har spist taco med tortillachips og hele pakka, denne boka er meget sannsynlig et av årets litterære høydepunkter.

Det handler om JB, Malcolm, Willem og Jude som er fire studiekamerater i New York og så følger vi dem gjennom rundt tretti år. Aller mest handler det likevel om Jude som fort viser seg som en gåtefull person med mange hemmeligheter. Og så mye mer om handlingen vil jeg ikke si, men ååå, denne boka er noe av det mest deprimerende jeg har lest. Jude opplever og har opplevd så mye urettferdighet og hvis man liker historier der alt går til helvete er dette den mest perfekte boka av dem alle. Og likevel så er denne boka så vakkert og omtenksomt skrevet at det føles som en på sett og vis håpefull roman likevel. Man blir så glad i karakterene (som er som skapt for fanfiction og fanart sånn jeg ser det) og det er så nydelig formidlet om vennskap og kjærlighet at man gir seg helt hen.

I tillegg er det intenst engasjerende og fengende skrevet. Selv om jeg leser masse så er det sjelden en bok gir meg virkelig lyst til å kaste den i veggen fordi jeg blir så sur over noe som skjer og her var det et slikt øyeblikk. Og det er en veldig god ting og var også da jeg gikk fra å tenke på dette som en bok som jeg syntes var veldig bra til å tenke på dette som en bok jeg likte såpass at jeg ikke ville legge den fra meg et sekund. Videre elsker jeg hvordan denne boka er fortalt. Noe av det jeg har likt aller best med de bøkene i verden jeg er aller mest glad i er at de bryter reglene sånn jeg ser det. På en eller annen måte gjør alle bøkene jeg elsker mest valg som føles spenstige angående hvordan de formidler historien og jeg føler at Hanya Yanagihara også tar sjanser stadig vekk med å plutselig ha noe som fortelles i brev-form fra en karakter til en annen, plutselig følge en karakter og så en annen litt, plutselig ha flashbacks-sekvenser og hele tiden henger alt likevel sammen og det føles aldri tilfeldig, men heller nøye planlagt fra ende til annen.

Og jeg vet ikke helt om jeg har de rette ordene for å beskrive denne boka, jeg vet bare at dette er en sånn bok som jeg vil at folk skal lese selv om det er over 700 sider og skikkelig deprimerende. For det er så fantastisk godt skrevet, det er så engasjerende og mens det er en lang bok så føler jeg heller ikke at det er noen overflødige partier. Dette er en perfekt fortalt historie som viser viktigheten av vennskap og som føles tidløs og klok og ja, dette er en bok som man ikke kan være likegyldig overfor og som nettopp derfor er verdt det også de øyeblikkene da det føles for vondt og ukoselig og man føler seg sint og maktesløs som leser.

Terningkast 6 og her er noen veldig fine utdrag jeg fant på Goodreads sin side med sitater fra denne boka. Disse utdragene er hentet fra den engelske originalversjonen:

You won?t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are?not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving?and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad?or good?it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

*

Why wasn?t friendship as good as a relationship? Why wasn?t it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the shared agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

*

He experienced the singular pleasure of watching people he loved fall in love with other people he loved.

*

Sometimes he wakes so far from himself that he can?t even remember who he is. ?Where am I?? he asks, desperate, and then, ?Who am I? Who am I??
And then he hears, so close to his ear that it is as if the voice is originating inside his own head, Willem?s whispered incantation. ?You?re Jude St. Francis. You are my oldest, dearest friend. You?re the son of Harold Stein and Julia Altman. You?re the friend of Malcolm Irvine, of Jean-Baptiste Marion, of Richard Goldfarb, of Andy Contractor, of Lucien Voigt, of Citizen van Straaten, of Rhodes Arrowsmith, of Elijah Kozma, of Phaedra de los Santos, of the Henry Youngs.
?You?re a New Yorker. You live in SoHo. You volunteer for an arts organization; you volunteer for a food kitchen.
?You?re a swimmer. You?re a baker. You?re a cook. You?re a reader. You have a beautiful voice, though you never sing anymore. You?re an excellent pianist. You?re an art collector. You write me lovely messages when I?m away. You?re patient. You?re generous. You?re the best listener I know. You?re the smartest person I know, in every way. You?re the bravest person I know, in every way.
?You?re a lawyer. You?re the chair of the litigation department at Rosen Pritchard and Klein. You love your job; you work hard at it.
?You?re a mathematician. You?re a logician. You?ve tried to teach me, again and again.
?You were treated horribly. You came out on the other end. You were always you.

*

You see, Jude, in life, sometimes nice things happen to good people. You don?t need to worry?they don?t happen as often as they should. But when they do, it?s up to the good people to just say ?thank you,? and move on, and maybe consider that the person who?s doing the nice thing gets a bang out of it as well, and really isn?t in the mood to hear all the reasons that the person for whom he?s done the nice thing doesn?t think he deserves it or isn?t worthy of it.

*

He had looked at Jude, then, and had felt that same sensation he sometimes did when he thought, really thought of Jude and what his life had been: a sadness, he might have called it, but it wasn’t a pitying sadness; it was a larger sadness, one that seemed to encompass all the poor striving people, the billions he didn’t know, all living their lives, a sadness that mingled with a wonder and awe at how hard humans everywhere tried to live, even when their days were so very difficult, even when their circumstances were so wretched. Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it.

*

Relationships never provide you with everything. They provide you with some things. You take all the things you want from a person — sexual chemistry, let’s say, or good conversation, or financial support, or intellectual compatibility, or niceness, or loyalty — and you get to pick three of those things. The rest you have to look for elsewhere. It’s only in the movies that you find someone who gives you all those things. But this isn’t the movies. In the real world, you have to identify which three qualities you want to spend the rest of your life with, and then you look for those qualities in another person. That’s real life. Don’t you see it’s a trap? If you keep trying to find everything, you’ll wind up with nothing.

*

It is also then that I wish I believed in some sort of life after life, that in another universe, maybe on a small red planet where we have not legs but tails, where we paddle through the atmosphere like seals, where the air itself is sustenance, composed of trillions of molecules of protein and sugar and all one has to do is open one’s mouth and inhale in order to remain alive and healthy, maybe you two are there together, floating through the climate. Or maybe he is closer still: maybe he is that gray cat that has begun to sit outside our neighbor’s house, purring when I reach out my hand to it; maybe he is that new puppy I see tugging at the end of my other neighbor’s leash; maybe he is that toddler I saw running through the square a few months ago, shrieking with joy, his parents huffing after him; maybe he is that flower that suddenly bloomed on the rhododendron bush I thought had died long ago; maybe he is that cloud, that wave, that rain, that mist. It isn’t only that he died, or how he died; it is what he died believing. And so I try to be kind to everything I see, and in everything I see, I see him.

(Særlig det siste jeg siterer her syns jeg er helt nydelig skrevet, men seriøst, både på norsk og på engelsk er dette en bok der man kunne sitert alt gladelig fordi det er så himla fint formulert.)

 

Singin in the Rain og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag og dagens plan er å gå tur til Liastua etterpå fordi det er åpent der igjen og det er verdens koseligste spasertur. Utover det har jeg ikke så mye planer utover Nintendo, Netflix og å spille for mye nettspill fordi det er slikt søndager er skapt for. 

Ellers skal jeg skrive om teater her, men før det så skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Bildet er funnet inne på Goodreads og boka er “The Girl who Raced Fairyland all the way home” av Catherynne M. Valente, den siste boka i Fairyland-serien som er en serie som er nesten umulig å beskrive om man ikke har lest den, men som uansett er Fantasy med barn og unge som målgruppe der mye av appellen er skrivestilen som er så fantasifull og metaforpreget at det nesten blir for mye av det gode. Uansett, jeg begynte på denne boka på fredag og det er veldig fint og det skal riktignok innrømmes at jeg ikke har blitt så fenget av det enda, men det skyldes mest at jeg leste ut “Et lite liv” for noen dager siden (anmeldelse kommer om noen dager) og noen ganger så leser man bøker som er så fantastiske at man ikke klarer å bli like engasjert av de bøkene man leser rett etterpå fordi man vil lese ting som er like bra som det som var fantastisk hvis det gir mening. Uansett gleder jeg meg likevel til å lese videre på denne Fairyland-boka for jeg elsker språket i disse bøkene og stilen de fortelles i. 

Her er noen små smakebiter:

?Yes, September, We have all of us got it jumbled up. You never feel so grown up as when you are eleven, and never so young and unsure as when you are forty. That is why time is a rotten jokester and no one aught to let him in to dinner.? 

og

?horses, in secret, love hats more than any other creature. It is a horse?s tragedy that they can never properly wear one.? 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten

*

Men nå tenkte jeg å poste dette:

Jeg endte nemlig opp med å ha skikkelig flaks forrige torsdag og vips satt jeg i salen og så generalprøven på Singin in the Rain på Folketeateret og hadde det helt herlig. Såpass herlig at jeg satt på fredag og bare smilte hele dagen fordi jeg var i musikalmodus fortsatt. Uansett har jeg, selvsagt, skrevet en alt for lang og alt for grundig anmeldelse og den tenkte jeg å poste nå. God fornøyelse og så bables vi om noen dager 🙂

Singin in the Rain

Ting som fascinerer meg: i 2008 satte Oslo Nye Teater opp Singin in the Rain og i 2009 satte de opp Les Miserables. Samtidig har det seg slik at Folketeateret i år, 2016, setter opp Singin in the Rain og i 2017 skal de sette opp Les Miserables. Dette er antakelig en tilfeldighet (selv om jeg innrømmer at det vil virke ganske mistenkelig om Folketeateret i 2018 setter opp The Producers, som Oslo Nye satte opp i 2010), men det er likevel en artig kuriositet. Uavhengig av artige kuriositeter så er det uansett et faktum at Singin in the Rain kler Folketeaterets storslagne atmosfære og at dette er nok et eksempel på at Folketeateret antakelig er det nærmeste man kommer en Broadway-opplevelse i Oslo by.

Anyway, historien er klassisk og funker alltid. Det er basert på den meget kjente filmen med samme navn og handler om da lydfilmen ble introdusert i USA og hvordan det funket fett for noen og ikke så fett for andre igjen. Og så følger vi stjernen Don Lockwood, hans bestevenn Cosmo Brown, det nye talentet Kathy Selden og divaen Lina Lamont hvis stemme funker bedre i stumfilmer når sant skal sies. Heretter følger kjærlighet, intriger, Hollywood-magi og alt dette i en musikal som man ikke kan annet enn å elske siden det er så fint, så himla fint.

Og mye av grunnen er stemningen. Som musikalopplevelse føler jeg at dette funker vel så bra som Mary Poppins i fjor og der sistnevnte kanskje hadde mer magi og episke OMG-øyeblikk så føler jeg Singin in the Rain antakelig er den forestillingen på Folketeateret med best flyt. Etter en bittelitt treg start så er det kontinuerlig fantastisk og de små scenene føles minst like viktige og engasjerende som den klassiske Singin in the Rain-scenen (med popkulturens kuleste lyktestolpe). Og alt er så fint. Scenografien, koreografien, kostymene, de små detaljene overalt som gjør at man får lyst til å se Singin in the Rain minst ti ganger fra ulike steder i salen for å legge merke til alt, stemningen som nevnt og ja, dette er en musikal som rett og slett er 100% tilfredsstillende.

Dessuten er alle de medvirkende supre. Atle Pettersen funker veldig godt i rollen som Don Lockwood og mens jeg fortsatt tenker på ham mer som artist enn skuespiller så takler han både sang og dans med stort hell og jeg håper virkelig at han dukker opp i flere musikaler. Charlotte Brænna har jeg vært fan av i flere år (hun og Heidi Ruud Ellingsen er blant dem jeg har aller mest lyst til å se på Stjernekamp, det ville vært fantastisk) og blitt overbevist av flere ganger. Dette er intet unntak for jeg syns hun synger så fint og er super som Kathy Selden og jeg imponeres av folk som kan få både teater, sang og dans til å se lett ut. Den store overraskelsen er likevel Stian Blipp som stjeler showet hver gang han er på scenen. Jeg skal innrømme at mens jeg liker Stian Blipp så har jeg ikke egentlig sett meg for ham i en musikalsetting, men det funket brilliant og han viser seg som en skikkelig entertainer som takler alt. Hilde Lyrån er ellers et lyspunkt i alle scener hun er med i, ensemblet er fremragende og ikke minst har vi Siren Jørgensen i rollen som Lina Lamont som imponerer i en rolle som er svært langt unna den hun hadde i Mary Poppins i fjor, dessuten har jeg lest at å overbevise som skikkelig tonedøv krever at man må være en svært god sanger og skuespiller fordi det ellers ikke funker. Med andre ord, selv om jeg ikke hadde sett Mary Poppins i fjor, ville jeg visst at Siren Jørgensen er skikkelig flink til å synge basert på hvor flink hun er til å ikke kunne synge her hvis det gir mening.

Konklusjonen er med andre ord at jeg hadde det fantastisk og jeg håper det ikke lovet dårlig for premieren at generalprøven som jeg så var så fenomenal som den var. Singin in the Rain er kanskje ikke verdens mest grensesprengende valg av musikal, men samtidig er det en sånn musikal som er umulig å mislike siden det er en interessant historie med flott musikk og atmosfære og kule valg som filmsnutter i beste sort-hvit stil og slikt. Dessuten er det fantastisk stepping og igjen, kostymene og scenografien, de er jo nærmest som karakterer i seg selv å regne.

Dette var supert, jeg var i musikalhimmelen og jeg kommer gladelig igjen.

Terningkast 6!