Smakebit på søndag og Trolls =D

Dagens mest alvorlige problem er at det er såpass strålende solskinn at det kommer lys i veien for dataskjermen og at jeg akkurat nå har ting å gjøre på nettet i en times tid til før jeg har andre planer (også har jeg ikke gardiner og da jeg prøvde å åpne døren og henge teppe over døren kom verdens største flue inn og jeg takler virkelig ikke fluer, summingen irriterer meg såpass mye at jeg har en slitt astrologibok ment spesifikt til å kaste på eller slå til fluer hvis jeg ikke får dem ut, denne astrologiboka er på denne måten blitt delt i to bokstavelig talt). Med andre ord har jeg ganske små problemer i dag og jeg tror faktisk i dag blir direkte super med nettspill, spasertur til Liastua og å lese i vei og her kommer vi over til dagens første tema: smakebit på søndag!

Boka jeg leser for øyeblikket er “Fifteen dogs” og er skrevet av André Alexis:

Dette er en sånn bok jeg aldri hadde hørt om, men tilfeldigvis kom over på biblioteket og bare måtte låne fordi den hørtes veldig fascinerende ut. Konseptet er at gudene Apollo og Hermes går på bar (selvsagt, det er jo helt logisk) og så starter de et veddemål om hvordan dyr ville taklet menneskelig intelligens og gir menneskelig intelligens til femten hunder på kennelen til en dyreklinikk i nærheten. Så følger vi disse hundene og finner ut hvordan det går. 

Og jeg har ikke lest så mye av denne boka enda, men visste alt på side 2 at dette var en bok jeg ville like, ikke bare fordi konseptet er veldig interessant, men også fordi jeg liker skrivestilen og noe av det jeg liker aller best er det med å komme over bøker som er totalt ukjente som virker virkelig besnærende og kule. Dette kan lett bli en av årets fine litterære overraskelser. 

Her er en smakebit:

“In perfect though divinely accented English – that is, in an English that every patron at the tavern heard in his or her own accent – Apollo said
– Who’ll pay for our drinks?
– I will, said a poor student. Please, let me.
Apollo put a hand on the young man’s shoulder.
– My brother and I are grateful, he said. We’ve had five Sleemans each, so you’ll not know hunger or want for ten years.
The student knelt to kiss Apollo’s hand and, when the gods had gone, discovered hundreds of dollars in his pockets. In fact, for as long as he had the pants he was wearing that evening, he had more money in his pockets than he could spend, and it was ten years to the instant before their corduroy rotted to irreconceivable shreds.

Særlig den første setningen fra dette utdraget falt jeg for skikkelig, jeg syns det var så godt formulert. 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers så har jeg nå ordnet ting som Nanowrimo kalender 2016 som skrivebordsbakgrunn, jeg begynner å kjenne karakterene mine ganske godt, jeg har planlagt historien godt og jeg begynner å føle meg klar for november. Det som i hovedsak gjenstår er å lage en spilleliste på Spotify, men i verste fall så har jeg tidligere spillelister som jeg jo også kan bruke så yay. Jeg gleder meg og jeg håper jeg klarer 50 000 ord i år også siden det i år er ti år siden mitt første forsøk og i år om jeg vinner vil bli min tiende seier. 

Men da tenkte jeg å poste noen Youtube-klipp fra filmen Trolls i form av dette:

Det er “Sound of Silence” fremført av Anna Kendrick i den kanskje fineste scenen i Trolls fordi det er så stemningsfullt og creepy-søtt.

Og dette klippet:

Denne sangen heter “Get up again” og har en helt super scene og ååå, denne sangen blir man så glad av. Dessuten er den litt som en Disney-prinsessesang, men bare litt ekstra hyper og poppa. Yay!

Og til slutt har vi “True Colors” fremført som duett mellom Anna Kendrick og Justin Timberlake, her fremført in real life:

Og ååå, jeg kunne egentlig postet hele soundracket og haugevis meg klipp for jeg koste meg så mye. Her kommer i alle fall en anmeldelse og så bables vi senere:

Trolls

Mange husker kanskje trolls-figurene som var populære på nittitallet med stort hår som sto rett opp og fine farger. Nå er det laget en film basert på deres univers som samtidig i stor grad står på egne ben og den filmen har jeg sett og den er super. Det er Dreamworks som står bak, det er masse musikk og sjarm og det er temmelig overfladisk, men samtidig særdeles karolinsk.

Anyway. Det handler om den skikkelig optimistiske Poppy som i samarbeid med den mer realistiske, praktiske og sarkastiske Branch må redde trollene fra de onde Bergens (brilliant nok kalt bergenserne på norsk, noe som jeg syns er så morsomt og som jeg tror og håper bergensere flest tar med et smil siden det jo bare er ment som underholdning) som på sin side tror det eneste som vil gjøre dem lykkelig er å spise trollene til middag. Og så er det underholdning og moro og mye musikk i en smart skrevet film som kanskje ikke vil vinne noen store filmpriser eller gå inn i filmhistorien som noe veldig minneverdig, men som for den rette seeren er særdeles tilfredsstillende. Det fine er at jeg sånn sett så definitivt er den rette seeren.

Dette er en film som appellerer til den delen av meg som elsker glade farger, sprudlende musikk og en animasjonsstil som er sukkersøt, glad og litt som om de som står bak er rusa på en miks av sukkerspinn og bringebær. Historien er interessant nok selv om den er ganske forutsigbar og jeg liker folka som har stemmene (Anna Kendrick for eksempel er med og hun er en av mine favorittskuespillere) og mens jeg så filmen på engelsk er dette en film jeg har tenkt å se på norsk flere ganger også når jeg på sikt har denne filmen på dvd pga. at det er ganske kule folk som har stemmene der og. Hvis man har spilt Kirby?s Epic Yarn og Yoshi?s Story så er animasjonsstilen her litt i samme nabolag og ååå, hvis man syns dansefilmer og Pitch Perfect er supert selv om man strengt talt vet at det ikke egentlig er så gode filmer objektivt sett så vil dette funke. Kort oppsummert så var dette altså særdeles karolinsk.

Og noen ganger er det alt man trenger. Alt av filmer og bøker trenger ikke være sårt og vakkert og dypt meningsfullt, noen ganger trenger man bare musikk, popcorn og et fargefyrverkeri på kino-skjermen. Denne filmen koste jeg meg med hele veien, den var tilfredsstillende deluxe og mens ingen trenger denne filmen sånn egentlig, så er jeg glad den finnes.

Terningkast 5!

En hel masse forskjellig :)

Heisann! Det er torsdag og nå har jeg anskaffet billett (gratis pga. Kinopluss bonuspoeng, yo) til animasjonsfilmen Trolls på lørdag ettermiddag, noe som blir kos. I tillegg er det spillkveld på lørdag kveld og det er alltid trivelig og ja, jeg tror helgen blir super. Ellers har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg søker jobber, leser masse på awesome boka “Romeo and/or Juliet” av Ryan North der Romeo og Julie gjenfortelles som sprudlende oppfinnsom Choose your own adventure-bok, planlegger Nanowrimo videre og funderer på andre kreative prosjekter jeg også kan ha fremover og ja, livet er ålreit. I tillegg var i går super for jeg var på lanseringen av programmet for våren 2017 på Det Norske Teater og mens det er et alt for lite fokus på musikaler, er det til gjengjeld mye annet interessant. Dessuten ble de to skuespillerne som skal ha de to hovedrollene når Det Norske Teater setter opp Book of Mormon presentert og man kan her se at de synger en sang fra musikalen på norsk:

Eg og du – frå The Book of Mormon på Det Norske Teatret si vårlansering for 2017! from Det Norske Teatret on Vimeo.

Det er Frank Kjosås (<3) som spiller Elder Price og Kristoffer Olsen som spiller Cunningham (og jeg har nå prøvd å researche så godt jeg kan for å finne ut noe mer om Kristoffer Olsen og fant ut at jeg har sett ham og blitt imponert av ham før under Bårdars 75års-jubileumsforestilling og i Skjønnheten og Udyret på Christiania Teater, noe som er kult). Jeg gleder meg og jeg syns det nesten er litt urettferdig å gjøre at jeg nå gleder meg skikkelig til både Book of Mormon og Les Miserables når det er nesten et år igjen å vente på begge forestillingene 😉

Ellers fant jeg en animert versjon av You’ll be back fra Hamilton og det er fenomenalt:

Herre jemini, jeg digger den sangen <3 

Det finnes også andre genier som har laget videoer i liknende stil, for eksempel denne:

Det er sangen Satisfied fra Hamilton også har de brukt klipp fra Løvenes Konge og resultatet er herlig. 

*

Og akkurat i dag har jeg egentlig ikke så mye å bable om så jeg tenkte å dele litt udefinerbar kortprosa jeg har skrevet i det siste i noen få ubehjelpelige forsøk på å skrive (oktober syns jeg skrivingen er litt ekstra vanskelig å prioritere bare fordi jeg egentlig bare har lyst til å skrive på Nanowrimo og det må vente til november). Det første er et slags dikt om en aktuell problemstilling når man er skikkelig lat samtidig som man har litt for høye ambisjoner kreativitetsmessig sett og er dette her:

En øvelse

Livet mitt er en øvelse
i å være
bedagelig
og perfeksjonist
samtidig 

Og det andre er noe tankespill jeg skrev etter en spasertur i begynnelsen av oktober siden himmelen var så hvit at det fascinerte meg:

Himmelen var så hvit den dagen, så grå. Hvitgrå kanskje, som eggeskall, innsiden av en tornado, utsiden av kjøleskapet før magneter og klistremerker tok overhånd, like hvit som de slitte gamle skoene hennes var sorte. Selv var hun grønn, brun, sort, plasterfarget og litt hvit, hun gikk på ingen måte i et med himmelen. Hun bar med seg et snev av himmelen likevel. Tankene, drømmene, alt i henne som var så nær himmelen at det var forbi. Og uansett fantes de høye veldige trærne som hørte like mye himmelen som jorden til…

*

Det er jo bare fragmenter, men det er da noe. Og snart er det november og da skal jeg skrive maaaasse, 50 000 ord faktisk =D

***

Men da tenkte jeg å finne på andre ting som å se en episode til av Westworld kanskje (ja, har sett tre episoder, liker det veldig godt, har utviklet ymse teorier jeg egentlig ikke tror så mye på, som at forskerne bak Westworld er roboter de også og at neste sesong blir ScienceWestworld der forskernes verden igjen blir fornøyelsespark og så følger vi til dels folka bak den parken og så fortsetter det sånn sesong for sesong i stadig flere områder før det til slutt viser seg at hele tv-serien egentlig er en veldig storslagen reklame for en ny fornøyelsespark eller et tv-spill som kommer ut in real life og sånt. Ja, jeg tenker for mye, jeg liker tv-serier som får i gang “tenke for mye”-delen av meg.

Neste innlegg kommer på søndag og da bables vi 🙂 

 

Og hver morgen våkner jeg (og da våkner jeg også til Les Miz og Moana-babbel)

Heisann! Det er mandag, en ny uke med nye muligheter (til å dra på spillkveld, til å dra på lanseringen av vårprogrammet til Det Norske Teatret, til å gå på kino og annet trivelig sikkert) er i gang og livet er en fin dings fordi te og cherrytomater og verdens mest brilliante bibliotekbesøk nå i helgen siden jeg fikk lånt såå mye fint 🙂 Ellers ble det i dag offisielt hvem som skal ha hovedrollene når Folketeateret setter opp Les Miserables høsten 2017 og i natt endte jeg faktisk opp med å drømme at jeg var på lanseringa (som i drømmen min var helt annerledes enn sånn den var in real life). I drømmen min ble skuespillerne presentert ved å synge sanger fra Les Miserables i ulike scener der en av scenene var enten Toralv Maurstad eller Thorvald Stolenberg sittende i en solstol med en paraplydrikk og en annen veldig kjent eldre norsk skuespiller satt i en solstol ved siden av og så skulle Toralf eller Thorvald spille biskopen, en av scenene var herr og fru Thenardier med Janne Formoe som Madame Thenardier i drømmen min, en av scenene var lille Cosette sittende på gulvet mens hun av uante grunner sang “Lille katt” fra Emil i Lønneberget i stedet for sangen hun egentlig synger i musikalen Les Miserables og den fjerde scenen i drømmen min var Marius og de andre studentgutta som sang der to av guttene av en eller annen grunn hadde skikkelig langt krøllete hår, to av guttene hadde kattemasker de holdt foran ansiktet sitt og en av guttene hadde bare kort mørkt bølgehår og bød meg opp til dans. 

I det virkelige liv hadde lanseringen ingenting til felles med drømmen min utenom at de sang utdrag fra sangene sine i musikalen Les Miserables og jeg syns egentlig det er like greit siden castinga i det virkelige liv faktisk er veldig interessant siden det er valgt folk som Marion Ravn, Haddy N’Jie (som litt urelatert er en sånn person jeg har litt lyst til å være fordi hun tilsynelatende er flink til alt og i tillegg er utrolig pen) og Karin Park som er mer kjent som artister eller programledere enn fra teateret, noe som til dels er veldig spennende fordi det er annerledes og nyskapende, men samtidig gjør meg spent siden å være flink som artist eller programleder ikke nødvendigvis betyr at du dermed er flink som musikalskuespiller. Med det sagt liker jeg castinga som er presentert så langt, det er noen få valg jeg er litt usikker på, men generelt sett så lover det godt og jeg tror det kan bli en svært spennende produksjon av Les Miserables. Og så skulle jeg litt ønske den “kjekk gutt med mørkt bølgehår som bød meg opp til dans”-delen fra drømmen min ikke var en drøm, men det får så være 😉

*

Ellers har det dukket opp nye og awesome klipp fra Disneys neste storfilm Moana i form av dette:

Elsker, elsker det klippet. “It’s called tweeting” 😉 

Og dette klippet med utdrag fra en av sangene:

Sangen heter “You’re welcome”, synges av Dwayne “The Rock” Johnson og mens det ikke i utgangspunktet er verdens mest fengende sang så er det noe med den som gjør at jeg bare vet at den vil vokse på meg. Og så liker jeg når den går sånn skikkelig i gang lenger inn i klippet, jeg elsker animasjonen (som i hovedsak er dataanimert, men delene med tatoveringen hans er visst håndanimert så det er en slags fin miks sånn sett) og jeg gleder meg så enormt til 18. november da soundtracket slippes og jeg kan begynne med å ideelt sett lytte som en gal på Spotify mens jeg teller ned dagene mot februar og den endelige norske premieren. Yay!

***

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å skifte gir totalt og hengi meg til mer seriøse ting som en anmeldelse av en veldig fin bok jeg har lest i det siste. Jeg har nemlig blitt litt flinkere til å lese bøker av norske forfattere i det siste og dette er et av eksemplene på det. Uansett her er et bilde av boka:

Dvs. er det i større grad et bilde av noen skikkelig fine klær jeg har skaffet i det siste, men boka ligger inni jakka der og finner seg til rette i karolinske omgivelser og jeg tenkte at det bildet altså kan akkompagnere min omtale av “Og hver morgen våkner jeg” som kommer nå! Neste innlegg kommer ellers om et par dager og i mellomtiden satser jeg på at dette innlegget faller i smak 🙂

Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen

Når man har lest bloggen til folk og fulgt dem på Twitter og Instagram og slikt så er det litt ekstra gøy når de gir ut bok og man skaffer seg den. Marita Hansen er et sånt tilfelle og har med dette skrevet en bok man på mange måter skulle ønske hun aldri hadde trengt å skrive, men som dog gir en veldig givende leseropplevelse som gjør det hele litt fint likevel. Denne boka appellerer dessuten til den rare delen av meg som av en eller annen grunn fascineres av historier om kreft og død og andre temaer som det strengt tatt hadde vært mer logisk å prøve å unngå siden en enda større del av meg misliker å deprimeres. Men det er noe med at det er et så universalt tema, det er noe alle på et eller annet tidspunkt vil måtte forholde seg til og dermed føles det ekstra viktig når noen, som Marita i denne boka, klarer å skrive om det på en måte som føles ny.

Uansett, alt begynner sommeren 2013 da Marita treffer sitt livs kjærlighet i Vidar og fremtiden er et hav av muligheter, noe som skildres så presist at selv jeg, som ikke egentlig har opplevd kjærligheten enda, kan forstå magien og det dypt essensielle ved det. Så følger syv måneder som burde være begynnelsen på noe langvarig, men i stedet blir det bare disse månedene da skjebnen er kjip og teit og Vidar faller om under en skitur og dør i begynnelsen av 2014. Denne boka handler om tiden etterpå, om å skape seg et nytt jeg i en verden der en selv og alt annet har forandret seg og verden likevel er den samme.

Og det første som man merker med denne boka er hvor presis den er. Det er en forholdsvis kort bok, men den tar likevel et par dager å lese bare fordi man må smake på ordene underveis, det er noe med språket her som treffer så utrolig godt fordi det er et tilsynelatende lett og rett frem språk, der det likevel føles som om en hver setning er spisset gjentatte ganger. Det føles ikke som om noe er tilfeldig her og som forfatterspire selv så lærer jeg mer og mer at jo mer genuint og enkelt et språk virker, jo mer har det krevd å få det slik. I alle fall, nettopp det at boka har denne lett hverdagslige tonen gjør at det føles desto verre når det verst tenkelige skjer og man sitter selv og føler på sjokket fordi sånt skal ikke skje. Folk kan ikke bare dø sånn helt plutselig, det kan umulig være lov. Og likevel, det skjer.

Uansett er i alle fall poenget at denne boka er svært godt skrevet. Presis, sår og vakker handler den om sorg og savn, men også kjærligheten. Og jeg merker det som jeg også merker når jeg har lest andre ting skrevet av Marita Hansen på nettet, dette med at det føles som om hun virkelig trenger ordene, ordene er det hun holder seg fast i når bakken forsvinner under føttene hennes, ordene er måten hun finner tilbake til en plass i verden igjen. At dette skinner så godt i gjennom er kanskje litt av grunnen til at man også tenker at ordene trenger Marita siden hun er så flink til å bruke dem og det med en naturlig tilnærming der alt føles nært, godt observert og tidvis ganske så gjenkjennelig i den forstand at det ofte settes ord på følelser og tanker jeg selv har tenkt eller følt uten å ha hatt de rette ordene for dem tilgjengelig.

Konklusjonen er i hvert fall at mens jeg ikke anser dette som en perfekt bok så er dette en bok jeg vil huske og er glad for å ha lest til tross for den deprimerende tematikken. Den føles dessuten som en viktig bok på veldig mange måter, ikke minst fordi den helt tydelig har vært veldig viktig for Marita Hansen å skrive, og er derfor lett å anbefale på det sterkeste. Terningkast 5 og her er to korte utdrag:

«Kanskje jeg bare kan lukke øynene, samle, puste, se for meg alle hjertene som slår, tusenvis av slag i minuttet. Jeg vet ikke.»

*

«Jeg går igjennom alle dagene inn mot vinteren og bærer rundt på håpet, finner en ny normal. For hver dag som går legger tryggheten seg ned i kroppen min, fester seg rundt ryggraden.»

Miss Saigon-kos =D

Kjære leser, velkommen til et nytt innlegg her 🙂 Livet er for øyeblikket mest fint fordi:

Ååå, entusiasme! Nintendos nye konsoll heter Nintendo Switch og har som gimmick at man kan spille hjemme eller ta spillet med seg og spille hvor som helst om hverandre, noe som er brilliant siden jeg elsker Nintendo 3DS-en min og ofte foretrekker å spille f.eks. når jeg er passasjer i en bil eller på t-banen fremfor sittende hjemme foran tv-en. Nå er planen min å få spart litt penger sånn at jeg kan skaffe meg Nintendo Switch i mars 2017 med en gang den kommer i butikkene. Dessuten har jeg funnet ut at det er like greit at jeg aldri fikk skaffet meg Nintendo Wii U siden de spillene jeg hadde aller mest lyst til å spille der var Mario Maker og Yoshi Wooly World som begge kommer til Nintendo 3DS etter hvert. Og kanskje hvis jeg er heldig vil Nintendo Switch ha virtual console eller noe som gjør at man kan laste ned eventuelle andre spill til Wii U som jeg har hatt veldig lyst til å spille. 

Ellers har jeg skaffet meg en ny fargeleggingsbok som kosta kun 60 kr og er mer barnlig og med enklere motiver fordi jeg begynte å bli litt for ambisiøs som fargelegger og begynte å sammenlikne meg selv med superflinke folk på nettet sånn at noe av moroa forsvant og det er så teit. Med den nye fargeleggingsboka er illustrasjonene søte og sjarmerende og jeg kan ikke sette meg for høye mål for tegningene mine noe jeg håper vil hjelpe meg å finne tilbake til gleden jeg hadde da jeg fargela bare fordi jeg syns det var veldig gøy. Jeg har også dette:

Dette bildet skal egentlig handle om boka jeg har i hendene som jeg har hatt lyst på lenge og ikke klarte å dy meg fra å kjøpe i stad selv om jeg egentlig har mer enn nok å lese på fra før OG skal på biblioteket i morgen. Men det er choose your own adventure-bok møter Romeo og Julie og morsomme illustrasjoner, jeg trengte den. Derfor 🙂 For øvrig liker jeg den nye blazer-en (tror det er det rette navnet mitt), den er grønn, den er sofistikert og den får meg til å føle meg som om jeg har kledd meg ut som en mye mer voksen og moden person enn jeg føler at jeg er 😉

Men da tenkte jeg å ta for meg høydepunktene med Miss Saigon-greiene jeg så på kino i går og da setter vi i gang:

Miss Saigon 25års-jubileumsforestilling overført til Gimle Kino – 5 høydepunkter i tilfeldig rekkefølge

1) Storyen og musikken. 

Det er folka bak Les Miserables som står bak musikalen Miss Saigon (som igjen er inspirert av operaen Madame Butterfly) og følgelig er det ingen overraskelse at musikken er flott. Og storyen er fin den og, om enn litt overdramatisk til tider. Kort oppsummert handler det om Kim i Saigon som blir forelsket i den amerikanske soldaten Chris og så oppstår ekte kjærleik og alt det der, men så blir de skilt fra hverandre og så skjer det ting og jeg er veldig diffus fordi jeg ikke vil røpe for mye. Sikkert er det i hvert fall at det ikke først og fremst er historien som får Miss Saigon til å funke så godt, men musikken som er himla bra og effektiv og rørende. 

2) Stemningen

Det er noe eget ved å sitte i de superbehagelige setene på Gimle Kino med verdens dyreste pose smågodt (memo til meg: ikke handle sånt på Coop Mega) og en julebrus mens man vet at alle i publikum sannsynligvis er akkurat like musikalfrelste som deg. Og så deler dere dette, deler musikken, historien, alt, ler og smiler og har tårer i øynene sammen og det er den beste kinofølelsen i verden 🙂

3) Eva Noblezada

Jeg har delt dette før, men ååå, hun er så himla talentfull og hun spilte Kim som på mange måter er hovedrollen og var fantastisk. Hun sang nydelig, hadde perfekt innlevelse og i tillegg ble 25års-jubileumsforestillingen spilt inn i 2014 da hun kun var 18 år, noe som gjør det enda mer imponerende. 

4) The Engineer

Dessverre fant jeg ikke noe klipp på Youtube, men bare vit at ååå, Jon Jon Briones var fantastisk som The Engineer som var karakteren som stjal showet gang på gang og skapte mest humor i en musikal som ellers hadde nok av dramatiske øyeblikk. 25års-jubileumsforestillingen vises på Gimle Kino igjen i begynnelsen av desember. Jeg har ikke tenkt å dra å se den da, men om noen leser dette innlegget og vurderer det så er alle øyeblikkene med The Engineer alene verdt prisen for billetten 😉

5) Duett med Rachelle Ann Go og Lea Salonga 

Etter at musikalen Miss Saigon var over var det et knippe ekstra opptredener og den beste av dem var med Lea Salonga (som jeg har vært fan av i årevis) og Rachelle Ann Go. Mens nøyaktig den opptrednen som ble visst i går ikke er på Youtube finnes det nok av andre opptredener der de synger sammen og her synges sangen The movie in my mind og det er bare helt WOW, amazing, uendelig flott fremført <3

De synger så utrolig fint begge to =D 

*

Så ja, det var en veldig fin kveld i går, Terningkast 6!

***

Men da kommer nok neste innlegg mandag til uka. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Tanker om topp 3 Stjernekamp 2016 og sånt :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har vært på kafé og trent i dag og jeg har ellers begynt på en historie med tittelen “hvordan ha sex med en gatelykt” fordi jeg en gang skrev en guide til å krasje i lyktestolper og dette er en naturlig fortsettelse (og nei, jeg har ikke og har ingen planer om noen gang å ha sex med en gatelykt, jeg bare følte for å skrive om det siden det finnes tidsskrifter med sex som tema for neste nummer og mine få forsøk på å skrive erotikk har vært helt håpløse) 😉 Jeg koser meg ellers for tiden med å lese, jeg har igjen fått litt dilla på å spille 2048, jeg driver teoretisk sett med masse planlegging av Nanowrimo (jeg har i det minste planlagt alt som skal skje i del 1, det er da noe) og jeg vurderer veldig å teste HBO Nordic den gratis måneden fordi jeg er veldig nysgjerrig på Westworld og for øvrig har funnet ut at Parks and Rec er på HBO Nordic, dessuten finnes det andre serier jeg har lyst til å teste der. Hvis jeg prøver en måned der så bestemmer jeg herved at jeg under Nanowrimo ikke skal ha lov til å besøke hverken Netflix, Youtube eller evnt. HBO før jeg har skrevet minst 2000 ord den dagen. Da vil det føles litt som en premie å kose seg med slikt 🙂 Ellers gleder jeg meg for øvrig veldig til torsdag denne uka og Miss Saigon på Gimle Kino, noe jeg kommer til å skrive om på fredag antakelig. 

Men da tenkte jeg å la resten av dette innlegget handle om Stjernekamp og jeg tenkte sånn sett å følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1415304509_06112014.html fra 2014. Det kan godt hende dette ikke er så veldig interessant lesning, men jeg satser på at det blir ålreit underholdning uansett. Planen her er i alle fall å ta for meg hver av de tre gjenværende deltakerne, skrive litt om fordeler og ulemper med hver av dem og poste mine to favorittopptredener med dem i tillegg.

Litt tanker om topp 3 Stjernekamp 2016 

I begynnelsen av denne sesongen var jeg litt frustrert siden favorittene mine gikk ut en etter en. Etter hvert har jeg likevel begynt å sette pris på de som er igjen og funnet nye artister å heie litt ekstra på. Ting går som det nok skal gå uansett tenker jeg litt. Uansett her er litt om hver av de gjenværende.

– Håvard Bakke

Håvard forbinder jeg først og fremst med voksen-Simba i Løvenes Konge, men jeg har også sett ham i musikaler, reklamer og visst at han er dyktig. I Stjernekamp har jeg funnet ut at han i tillegg har et sånt skikkelig intenst blikk og et sterkt driv som appellerer. 

– Håvards fordeler

Det er jo drivet som nevnt, det at han har en intensitet og et engasjement som viser at dette er noe han virkelig vil og at han er villig til å gjøre sitt beste uansett. Dessuten har han en særpreget stemme som man kjenner igjen uansett og mens ikke alle opptredenene hans har funket like bra så er det heller aldri direkte dårlig.

– Håvards ulemper

Av de gjenværende er det nok Håvard som likevel har engasjert meg minst og litt av grunnen er sangvalgene hans. Det kan funke veldig bra, men det er tidvis sangvalg som jeg ikke har forstått meg på i det hele tatt. I tillegg føles det på mange måter som om Håvard er den av de gjenværende som trenger å vinne Stjernekamp minst og jeg føler at selv om han virkelig vil så mye, så ville han også taklet å gå ut best av de gjenværende. Det er ikke nødvendigvis en stor svakhet, men bare noe av det som er med på å gjøre at jeg stemmer langt oftere på de andre som er igjen.

To favorittopptredener:

Under kvelden da musikal var det ene temaet valgte Håvard Javert’s Suicide som i utgangspunktet også var det sangvalget jeg likte best av musikalsangvalgene (jeg elsker sangen og karakteren Javert allerede). Og mens det ikke er fullstendig perfeksjon her så er det såpass sterk innlevelse, intensitet og vilje at det funker fett som bare det. Jeg likte i alle fall dette veldig, veldig godt 🙂

Min andre favorittopptreden med Håvard er nok under storband der jeg føler at han både stemmemessig og stilmessig sett virkelig kledde sjangeren ganske bra. Dessuten føles det litt fint at noen velger Sinatra, men samtidig styrer unna de mest kjente klassikerne og velger en sang jeg i utgangspunktet ikke var kjent med, men nå tenker at kunne funket i en hvilken som helst James Bond-film.

– Nicoline Berg Kaasin 

Nicoline var nok den desidert mest ukjente av årets deltakerne og er også den største overraskelsen og en man ellers heier litt på rett og slett fordi hun er underdog-en på veldig mange måter, den som ikke har fått noe gratis og som derfor imponerer desto mer når hun er super stadig vekk.

– Nicolines fordeler

At hun er underdog-en er jo en fordel siden det er fristende å heie litt ekstra på dem, men Nicolines fordeler er videre at hun er særdeles proff. Hun kan synge, hun kan danse og hun kan spille og hun er på mange måter den mest komplette artisten av de gjenværende og det til tross for at hun også har minst erfaring. Hun virker dessuten veldig sympatisk og som en oppriktig trivelig person og det er også fint.

– Nicolines ulemper 

Jeg føler at Nicoline brukte en del episoder på å finne seg selv som artist og hun har også en svakhet i at stemmen hennes kanskje kan bli litt for pop til tider. I tillegg er hun noen ganger litt for flink, der det funker aller best når hun slipper seg løs og tenker mindre. Det fine er at dette er ting hun uansett blir bedre og bedre på etter hvert i konkurransen.

To favorittopptredener:

Nicoline var blant dem i år som overbeviste mest under opera-kvelden, ikke bare stemmemessig sett, men også fordi hun virkelig fikk frem skuespilleren i seg. Dette er flott gjennomført, hun får det til å virke lekende lett selv om det sikkert er supervanskelig og ja, dette er brilliant.

Under storband er det alltid mange gode opptredener, men denne her tok kaka litt i år sånn jeg ser det siden Nicoline hadde alt på plass. Hun sang, hun koste seg, hun danset og det er rett og slett så veldig gjennomført og det liker jeg. Man kan innvende at sangen kanskje er litt på kanten av sjangeren storband, men det funker og jeg tilgir det med glede. 

– Knut Anders Sørum

Knut Anders var også veldig ukjent for meg før Stjernekamp 2016 gikk i gang og det tok også noen episoder før jeg la ordentlig merke til ham. Da gjorde jeg det til gjengjeld til gangs og nå blir jeg bare mer og mer fan.

– Knut Anders fordeler

Knut Anders sin fremste fordel er så absolutt stemmen hans. Han har en utrolig god og fin stemme som kler det meste og mens det er andre som har bedre stemmeteknikk så gir Knut Anders alt og som regel funker det med glans. I tillegg virker han bare så utrolig sympatisk rett og slett, han virker så jordnær og genuin og det kan man ikke unngå å like sånn jeg ser det. 

– Knut Anders ulemper

Det tok som sagt noen episoder før jeg la ordentlig merke til Knut Anders, kanskje litt fordi han ikke gjør så mye ut av seg og det også kan være en svakhet. I tillegg føler jeg at det var noen sjangre han kledde ganske dårlig og andre igjen der han var helt på det jevne og han er ikke en klassisk entertainer på samme måte som de andre to. Dette er likevel bare småpirk hos en artist som overbeviser mer og mer for hver episode likevel.

To favorittopptredener:

Knut Anders sang helt fantastisk under opera-kvelden og det ble skikkelig rørende og fint på den aller beste måten. Han hadde innlevelsen, det var atmosfærisk og det var rett og slett imponerende godt gjennomført. Jeg har ikke så mange ord, dette bare var bra, veldig bra.

Da det var motown var det ganske variert hvor godt jeg likte opptredenene, men en jeg virkelig likte den kvelden var nettopp Knut Anders som startet der med pianoet på en sånn veldig fin måte. Jeg syns han sang og fremførte låten han hadde valgt veldig godt, jeg likte stemningen som ble skapt og jeg likte at han viste at han har utrolig mye sjel i stemmen sin slik det skal være når det er motown på plakaten. 

Og det var litt om de tre som er igjen, jeg aner ikke hvordan dette vil ende og jeg gleder meg til å se de resterende episodene så yay for det 🙂

*

Men da vil jeg si meg ferdig med dette innlegget. Neste innlegg kommer altså på fredag regner jeg med så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Smakebit på søndag, elvelangs og nye ting i livet mitt :)

På torsdag ventet et eventyr mellom trærne. Det var Grorud-versjonen av Elvelangs og jeg kunne så lett tenke meg lyset fra gatelykten som et første bevis på et Narnia eller noe liknende i nærheten. I stedet var det skogen, men en skog med fargede lys og fin stemning som gjorde hele oktoberkvelden til noe inderlig fint.

Og det var fargede lys blant løvbladene på bakken som fikk det til å minne om snøkrystaller og minnet meg på at jeg dessverre tror den første snøen er rett rundt hjørnet når jeg når sant skal sies på ingen måte føler meg klar for selv de minste snev av vinteren. Jeg elsker fargerike løv på trærne så mye at det for min del kunne vært skikkelig høst frem til desember. Men, men, jeg skal ta det med et smil uansett. 

Og lysene som fikk treet til å se ut som om det var i brann. Så fint <3 

Ellers har jeg alltid pleid å ta bussen tilbake når jeg kommer til Grorud togstasjon, men på torsdag fortsatte jeg, noe jeg snart angret på da jeg deretter bare gikk og gikk uten å finne noen bussholdeplasser eller t-banestasjoner underveis der jeg kunne kommet meg hjem. På den positive siden fikk jeg jo god mosjon og det er sikkert like greit ved tanke på hvor glad jeg er i brus, snacks, hveteboller og andre ting som ikke er spesielt kjent for sin sunnhet 😉 Til slutt havnet jeg på Veitvet, etter en tur på nesten to og en halv time og der gikk det greit å ta t-banen vel hjem.

*

Denne uka har ellers inneholdt andre ganske essensielle ting som dette:

Nye innkjøp siden jeg dro en tur til Lillestrøm på fredag og skaffet fineste jakka, fineste skjørtet og en ny bok, i tillegg til å spise kjempegod middag på Peppes og generelt sett kose meg.

Og i går, med hjelp av min mors penger og min bror og hans samboers hjelp fikk jeg skaffet meg veldig supre ting på IKEA, nemlig dette:

Det er ny sofa OG nytt stuebord!!! Nå er det faktisk såpass fint i leiligheten min at jeg kan invitere andre på besøk uten å ville unngå besøk pga. slitt sofastoff og for lite bord og slikt og jeg har også fått gode tips til hvordan jeg kan holde leiligheten min litt mer ryddig og ren enn den var og det er fint. Den eneste ulempen var at armlenet var litt kortere enn på den forrige sofaen min så jeg må venne meg til å ha dataen på bordet mitt i stedet for sofaens armlene når jeg skal være på internett og nå er det litt uvant siden jeg må se litt mer ned i stedet for rett frem når jeg sitter på data, men det er et særdeles minimalt problem og det er uansett praktisk siden jeg tidligere har greid å få dataer til å falle ned på gulvet (heldigvis har det alltid gått bra) når jeg har hatt dataen på armlenet, dette er det absolutt tryggeste sånn sett.

*

Ellers brukte jeg et kvarter på fredag kveld til å være veldig skuffet siden jeg var med på en konkurranse der jeg kunne vinne tur til Chicago i neste uke for å se Hamilton-musikalen OG treffe Lin-Manuel Miranda, jeg visste at oddsen for å vinne var bitteliten og alt det der, men jeg har hatt litt flaks i det siste sånn ellers konkurransemessig sett så jeg hadde et håp om hell likevel. På den positive siden har jeg nok av fine planer for neste uke uansett og jeg er tross alt langt i fra den eneste som ikke har fått sett Hamilton, det er nok snarere regelen enn unntaket. Og kanskje jeg kan få sett den når den settes opp i London i 2017, det kan jo være et fint mål å spare penger til 🙂 

Og for øvrig er det ikke så mye spennende å melde. Det finnes ting jeg bekymrer meg for angående økonomiske ting Nav-messig sett, men jeg satser på at ting ordner seg siden det må det, jeg gleder meg til torsdag og Miss Saigon, jeg syns det er litt synd at været har vært mer skyet og kaldt enn solfylt og kaldt i det siste siden det er så kjedelig vær og jeg driver videre med planleggingen av Nanowrimo 2016.

***

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er “I am the messenger” av Markus Zusak (forfatteren av “The Book Thief”) og jeg har ikke blitt helt overbevist enda, men på samme tid var det først en del sider inn under mitt andre forsøk på å lese “The Book Thief” at jeg ble overbevist av den og da ble jeg til gjengjeld veldig overbevist, det kan jo godt hende det er litt sånn med “I am the messenger” også. Markus Zusak er kanskje rett og slett en slik forfatter som bruker litt tid på å snøre deg inn i nettet sitt, men så sitter du der da til slutt, er fanget og setter pris på det mens du er det 😉

Uansett, her er synopsiset til denne boka på Goodreads:

Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He’s pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend, Audrey, and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery.
That’s when the first ace arrives in the mail.
That’s when Ed becomes the messenger.
Chosen to care, he makes his way through town helping and hurting (when necessary) until only one question remains: Who’s behind Ed’s mission?

Det høres ut som en ganske interessant historie så jeg leser gladelig videre, nysgjerrig på hva som venter meg. Her er en smakebit:

Beklager om bildet ble litt uklart, jeg satser på at det er lesbart tross alt. Man kan ellers titte på “I am the messenger” sin Goodreads-side og finne sitater fra boka, det er noen veldig fine sitater der og det virket ikke som om de spoilet noe særlig heller. 

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Da er nok dette innlegget ferdig og neste innlegg kommer om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

Björnstad

Heisann! I går var jeg flink nok til å titte gjennom klesskapet mitt og fylle to poser til randen med klær som jeg av ymse grunner ikke bruker lengre og som jeg leverte i en Fretex-container sånn at det er plass til eventuelle nye ting etter hvert (jeg fikk tak i litt penger nå nylig som godt mulig vil brukes blant annet på litt klær i morgen ettermiddag). Ellers skal jeg i dag gå en annen versjon av Elvelangs og det blir veldig koselig og stemningsfullt, til helgen har jeg interessante planer på IKEA og ja, livet er fint selv om jeg ikke gjør så mye fornuftig med fritiden min (jeg burde planlegge Nanowrimo nøyere, skrive mer, rydde og organisere i leiligheten min og så finnes nettspill og Netflix og å drikke te og spise cherrytomater mens man slapper av og så er det lettere). 

Her er en tegning jeg tegnet for noen dager siden og som jeg likte veldig godt. Nå vurderer jeg å ha “tegne musikalkarakterer som gjør uventede ting” som prosjekt blant annet i desember:

Dette er min type humor 🙂

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å poste et bilde av boka “Björnstad” og deretter en alt for lang anmeldelse og så kommer neste innlegg antakelig på søndag (hvis det ikke skjer noe skikkelig viktig og essensielt innen den tid). Vi bables og god fornøyelse 🙂

Björnstad av Fredrik Backman

Vad betyder ett lag för en stad? Vad betyder en sport för en familj? Vad betyder en enda match för ett samhälle som kämpar för sin överlevnad?
Bara allt. Den betyder bara allt.
Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar, och om de fruktansvärda saker vi ibland gör för framgång. Den handlar också om Peter, som flyttar hem efter proffskarriären för att bygga upp sin moderklubb, och Mira som samtidigt offrar en advokatkarriär för att bosätta sig i skogen med man och barn. Det är en saga om idrott och familj, och om hur långt vi är redo att gå för att skydda våra barn.
Björnstad är Fredrik Backmans allvarligaste och mest ambitiösa roman hittills. En berättelse om kärleken till en folkrörelse, men även om manlighet, identitet och längtan efter att få visa vem man verkligen är.

*

Det over er hentet fra Goodreads sin beskrivelse av denne himla fine, vidunderlige, nydelige, såre, bittersøte og brilliante boka. Og ååå, denne boka er så inderlig fin og nok en grunn til å elske skrivestilen til Fredrik Backman. Uansett, jeg bestilte denne boka da den nettopp hadde kommet ut i Sverige fordi jeg har likt alt jeg har lest av Fredrik Backman utrolig godt og regnet med å like denne boka også. Med det sagt så var jeg litt spent i og med at dette ikke bare er Backmans mest alvorlige bok så langt, men også er en bok som i stor grad handler om sport, mer presist ishockey, og jeg aldri har hatt noe særlig interesse for sport selv. Backman klarer likevel i denne boka og vise hvor mye en idrettsklubb kan ha å si for et småsted og han skriver om idrett så man forstår det. Jeg sitter kanskje ikke igjen med et stort ønske om å spille ishockey, men jeg forstår hvor kjærligheten til idretten kommer fra.

Det som gjør denne boka aller mest og som er det som gjør at jeg vil at alle skal gi denne boka et forsøk uansett om man ikke fenges av synopsiset, uansett om man ikke forstår seg på ishockey, uansett om man ikke er vant med å lese svensk (boka skal oversettes, men er foreløpig kun tilgjengelig på originalspråket så vidt jeg vet) er det menneskelige i den. Fredrik Backman bryr seg virkelig om karakterene han skildrer, om småstedet Björnstad som sliter, om sporten som forener dem. Man skjønner at dette er en historie som er viktig for ham å fortelle og da blir man betatt, gir seg hen, da blir det straks det viktigste i verden for meg også. Og ja, jeg vet at Fredrik Backman sannsynligvis aldri vil vinne Nobelprisen i Litteratur og at det finnes forfattere som skriver bedre, men det er få forfattere som har en skrivestil som treffer meg så mye som Backmans, jeg føler meg så hjemme mellom disse linjene, det er som en film mens jeg leser og jeg vet at Fredrik Backman tar igjen for alt han eventuelt mangler som forfatter med å ha et hjerte for tingene han skriver om som gjør det så inderlig menneskelig og omsorgsfullt og ååå, jeg elsker det.

Og jeg elsker karakterene. Mira, Benji (<3), Amat (<3), Ana (<3), Maya, Ramona ? Det er et stort persongalleri i denne boka, men man føler at man kjenner alle og selv karakterene som gjør fæle ting eller er håpløse forstår man. Og jeg liker også hvordan denne boka kanskje har mest fokus på mennene i Björnstad, men samtidig skapes det også sterke kvinneskikkelser på en måte som gjør dette til en bok som også så absolutt kan kalles feministisk. Jeg elsker videre hvordan «Björnstad» fortelles. Man har hele tiden frampek i historien, vet at det kommer til å skje noe forferdelig og gleruer seg til å finne ut hva det er. Og når det forferdelige skjer så er man likevel ikke forberedt, for det er man aldri og så handler det om konsekvensene av et skjebnesvangert valg som for en hel by og for så mange mennesker forandrer alt. Og samtidig så er ingenting svart hvitt, det finnes ingen enkle svar og det gjør romanen bare sterkere.

Og jeg vet ikke om jeg gjentar meg selv mye eller om denne anmeldelsen i det hele tatt gir mening for det er vanskelig å finne de rette ordene når man leser en bok og virkelig elsker den. Men ååå, denne boka er så himla fin, den er filmatisk nok til at man kan se alt for seg, den er inspirerende og sår og den er full av følelser.

Du vet når man leser en historie eller ser en film eller ser en musikal og har tårer i øynene og klump i halsen hele tiden fordi det så ofte er så sårt og urettferdig, men samtidig også så rørende og vakkert og tross alt håpefullt. Dette er en sånn bok.

Sist, men ikke minst vil jeg gi terningkast 6 fordi jeg ikke kan finne noe som trekker ned med denne boka. Jo da, kanskje er det litt for mye gjentakelser og det går litt sakte fremover handlingsmessig sett særlig i starten, men det er igjen også ting som jeg føler funker i denne boka, en bok som føles intim og episk på en og samme tid. Og nå skal jeg sitere en del:

Han har alltid varit kortast i alla lag, aldrig haft muskler som de andre spelarna, aldrig skjutit like hårt. Men ingen i den här stan fanger honom. Ingen i något lag han någonsin mött har varit lika snabb. Han kan inte förklara det, men han förmodar att det fungerar likadant som när en del människor tittar på en fiol och bara ser en hög plankor och skruvar medan andra människor ser musik. Skridskorna har aldrig känts främmande för hans kropp, tvärtom, det er när han kör ner fötterna i vanliga skor som det känns som när sjömän stiger i land.

*

Varför bryr man sig om idrott?

Det beror kanske på vem man är. Och var.

Ingen vet riktigt hur gammal Sune är, han är den där sortens man som verkar ha varit sjuttio år i åtminstone tjugo år och inte ens han själv minns exact under hur många av dem han har varit A-lagstränare.

*

Längre söderut är det vår, men Björnstad tycks bara ha två årstider, vintern är så självklar här att sommaren alltid tycks ta alla med överraskning. Ingen hinner vänja sig vid solljuset de två-tre månader det ges dem innan det lyfts ifrån dem på nytt, och under resten av året känns det ibland som att man lika gärna hade kunnat bo under marken.

*

Varför bryr hon sig om idrott? Det gör hon inte. Hon bryr sig om människan i den. För att hon drömmer om en sommar, bara en enda, där hennes man kan se sin stad i ögonen utan att slå ner blicken.

*

Det är lätt för ett barn att förelska sig i något om man får höra att om man bara vill tillräckligt mycket kan man bli bäst på det, och ingen ville mer än Amat.

*

Varför man bryr sig om idrott?

För att den berättar historier.

*

Arbetet är kanske utmanande och hårt, men det är rakt och logiskt. Att vara förälder är aldrig det. Om hon gör allting rätt på sitt jobb så går allting oftast som planerat, men det spelar ingen roll om hon gör allting i hela universum rätt som mamma: Allt det absolut hemskaste kan hända ändå.

*

Ett långt äktenskap är komplicerat. Så komplicerat faktiskt att de flesta som har ett ibland ställer sig själva frågon: «Fortsätter jag vara gift för att jag är kär, eller för att jag bara inte orkar låta någon lära känna mig såhär bra igjen?»

*

Hon stod i snön som en naken trädstam utan sin bark, oskyddad, när han inte längre fanns här.

*

Vi hänger oss åt sporten lika mycket för att den påminner oss om att vi är små som för att dem gör oss större.

*

När bilen försvunnit smyger Ana in i huset och väcker hundarna, tar med dem så långt ut i skogen hon kan. Där sitter hon med ansiktet begravt i deras päls och störtgråter förtvivlat. De andas i hennes nacke, slickar henne på örat, buffar henne med nosen. Aldrig ska hon begripa hur det kan finnas folk som föredrar människor framför djur.

*

De skrattar. Vilken makt det är, att fortfarande kunna få varandra att göra det.

*

 

 

 

Fridomens Vegar

Heisann! Det er mandag, jeg har startet en Facebook-gruppe i håp om å få jobb snart: https://www.facebook.com/groups/1481274428555663/ og denne uka blir litt annerledes enn jeg hadde tenkt, men det er for så vidt greit siden jeg har skaffet meg andre planer som sikkert vil være vel så trivelige. Ellers så har jeg fått en ny ide for Nanowrimo med prosjekttittelen “So you think you can write a musical” som jeg kommer til å bable mer om nærmere november, men som jeg i alle fall har veldig tro på rett og slett fordi jeg faktisk har funnet ut hvordan ting skal løse seg til slutt og i tillegg vil få sjansen til å obsesse over musikaler en hel masse siden musikaler i den nye ideen min bokstavelig talt kan redde en hel by fra å forsvinne, det står noe på spill der musikaler er løsningen! Nanowrimo er en sånn ting som gjør at jeg gleder meg veldig til november 🙂

Her er for øvrig et klipp jeg fant fra helgens episode av SNL der Lin-Manuel Miranda var hovedgjest og slikt:

Det var ingen veldig gode klipp på Youtube så dette får duge, men ååå, han er så brilliant og jeg liker ham så godt =D Jeg regner ikke med å noen gang få til så mye som Lin-Manuel Miranda har klart, men om jeg bare klarer en tredjedel og samtidig greier å holde meg like genuin og ydmyk så hadde det vært nok i massevis 🙂

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en tekst om Frihetens Vegar som jeg så på teater på lørdag. Neste innlegg kommer om noen dager og da håper jeg alt faller i smak =D

Fridommens Vegar ? en samling refleksjoner rundt en unik teateropplevelse

Jeg aner ikke hvordan man skal anmelde et teaterstykke som på sett og vis ikke kan anmeldes rett og slett fordi det er så fullstendig ulikt alt annet teater jeg har sett. Derfor vil dette ikke være en anmeldelse, men heller altså en samling tankespill om opplevelsen i tilfeldig valgt rekkefølge som jeg håper er av interesse. Jeg kommer dermed heller ikke til å gi noe terningkast rett og slett fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal bedømme her, hvis jeg hadde gitt terningkast ville det i så fall vært et terningkast på en opplevelse og ikke stykket i seg selv på en annen måte enn ellers når jeg er på teater. Opplevelsen føltes dog veldig verdt det så det er jo fint. Jeg tror jeg bare setter i gang jeg.

  1. Tittelen. Helt riktig og likevel kom jeg på at det går an å hete Vegar uten d på slutten og moret meg for meg selv på vei til teateret med å tenke meg et teaterstykke om en veldig fri Vegar-fyr slik at tittelen var skikkelig konkret. Dette er en av mange måter livet mitt kanskje hadde vært både enklere og mer kjedelig om jeg tenkte mindre.
  2. Jeg elsker personlighetstester, IQ-tester, hjernetrim, kunnskapsspill. Dette teaterstykket er sånn sett perfekt for meg for her handler det rett og slett om tester. Man testes selv, man lærer om å testes og man ser gledene, men også bekymringene med et samfunn der stadig mer testes. Det er noe jeg ikke helt hadde sett for meg i teatralsk sammenheng, men det funker og det fascinerer og gjør at man har mye å tenke på i ettertid mens man ikke er helt sikker på hvor mye man forsto uten at det spiller noen rolle.
  3. Grunnen til at jeg er så glad i Peppes Pizza eller Café Billabong på Majorstuen er ikke først og fremst maten, men detaljene. Det er så mye å se på, så mange ting på veggene og rundt omkring i lokalene og jeg er mye mer opptatt av den rette atmosfæren når jeg er på kafé eller restauranter enn maten egentlig. Og dette kan virke som en digresjon, men det er egentlig ikke det for det var også atmosfæren som var det jeg likte aller best under Fridomens Vegar. Det var en gitarist som spilte musikk underveis, det var faktisk en bar i selve salen, det var hvordan man satt i salen i det hele tatt som var mer interaktiv enn noe jeg har opplevd før, det var de nydelige lampene som jeg elsket og de små detaljene overalt som ga meg lyst til å se stykket om igjen bare for å merke meg flere detaljer i alt fra musikk til scenografien til dramaturgiske elementer. 
  4. Det interaktive. Jeg elsker teater fordi det skjer her og nå, fordi det ikke finnes to like teateropplevelser, fordi det er så ekte og genuint. Og her er man i enda større grad enn ellers en del av stykket, noe som gjør det til et eksperiment mer enn et teaterstykke og det er i denne sammenheng en kompliment. Dette stykket er dessuten interaktivt på en annen måte i form av at det bruker musikken, filmsnutter og testene til å skape en helhet som ikke bare virker enormt grundig researchet, men som også utvider begrepet om hva teater kan være. Og med det sagt så er det selvsagt en sjanse å ta for der dette stykket funket for meg er det også mange det ikke vil funke for. Uavhengig av om det funker eller ei så er det likevel ingen tvil om at dette er teater med ambisjoner forbi kun å være teater og jeg beundrer det for det.
  5. Som en avslutning håper jeg denne teksten ikke røper for mye for man bør være uforberedt, man bør ikke vite hva man går til med denne teateropplevelsen. Og ja, dette er teater som ikke vil appellere like mye til alle. For noen vil det være for annerledes, for noen vil det være elementer med dette stykket som føles usikkert og rart. Og det er heller ikke alle elementene med selve historien som binder alt sammen som funker like godt slik jeg ser det. Samtidig skjønner man likevel hvor himla dyktige alle de involverte i denne forestillingen er og at det er meningen at det ikke skal gi helt mening, men være åpent for tolkning. Og for min del var det mest frustrerende uansett at jeg var kun to poeng unna twist-godteri og fribilletter, noe som igjen er noe som gir mening hvis man drar på teater og ser Fridomens Vegar. Uansett, ååå, Det Norske Teatret, yay!

Med hjertet i dansen :)

En ting som er veldig fint er at jeg egentlig ikke hadde noen planer for denne helgen, men så dukket det plutselig opp både kino- og teaterplaner likevel og vips har jeg masse å finne på. For det første så jeg premieren på “Med hjertet i dansen” i går, noe jeg skal komme tilbake til senere i dette innlegget og i dag skal jeg på premieren til teaterstykket “Fridomens vegar” (vant egentlig to billetter på Det Norske Teatret’s Facebook-side, men får bare brukt en av dem, satser på at det går greit). Anmeldelse av teaterstykket kommer ellers i mitt neste blogginnlegg tenker jeg. 

Videre har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg fikk vært på Inspiria på torsdag og jeg fikk to nye par sko og en skikkelig fin kjole etterpå. I tillegg har jeg verdens beste mamma, noe som vil resultere i en ganske så super shoppingtur neste lørdag som antakelig vil resultere i noen bøker og klær (har av en eller annen grunn fått øynene veldig opp for klær denne høsten, er egentlig ikke så opptatt av klær og mote, men for tiden så finner jeg nye ting jeg får lyst på hele tiden, merket Holly & Whyte for eksempel: elsker alt!). Planen neste lørdag er antakelig å ta bussen til Lillestrøm, noe som også vil bety en lang busstur til å lese og et besøk på den superfine kaféen jeg oppdaget da jeg i september var i Lillestrøm for et jobb-intervju der de har dagens aviser og koselig stemning og alt i det hele tatt var veldig trivelig. 

Jeg syns ellers boka jeg leser på, “Björnstad”, er nydelig og brilliant og ååå, jeg elsker den, det vil nok definitivt være en av yndlingsbøkene mine i år, jeg ender fortsatt opp med å tegne noe hver dag (resultat av noe av det kommer sikkert her senere) og ja, livet er ganske så ålreit med noen små unntak som jeg så godt jeg kan unngår å fokusere på. 

Men da tenkte jeg å poste denne traileren:

Og nå kommer min anmeldelse av denne filmen og så bables vi om noen dager 🙂

Med hjertet i dansen

 

Jeg endte ganske spontant opp med å skaffe en billett til premieren av denne filmen, en ny dokumentar om dans for barn og ungdom. Litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å se den var at det skulle være et lite danseshow før hver forestilling under premierehelgen, men også fordi jeg generelt sett er veldig glad i å se på dans og tenkte at denne filmen sånn sett kunne være grei underholdning. Og dette er en fin film, ikke perfekt og noe ujevn, men i hovedsak veldig sympatisk.

Vi får servert tre historier i denne filmen og det om tre jenter på rundt tolv år som alle elsker dansen. Den første historien tar plass i Russland og er, i mine øyne unødvendig, dubbet og her følger vi Nastya som danser ballett og går på en ballettskole. Personlig tenker jeg at det er litt synd at filmen begynner med denne historien fordi den engasjerer minst, ikke fordi den er dårlig, men kanskje fordi hverdagen som ballettdanser på en streng ballettskole på mange måter er den historien som ligger lengst unna hverdagslivet til de fleste. Denne historien er også den som fortelles mest dvelende og langsomt og jeg merket at publikum (som for øvrig generelt sett var blant det mest urolige kinopublikummet jeg har opplevd) ikke helt greide å holde på engasjementet. I den andre historien følger vi svenske Ruth som driver med cheerleading og mens jeg ikke har så mye å si om denne delen så funker den og den føles mer underholdende, godt hjulpet av at Ruth og familien hennes skinner godt gjennom skjermen og føles som genuine på den aller beste måten. Hjertet i filmen sånn jeg ser det er den tredje historien der vi følger norske Vilde som driver med hallingdans og ellers er utrolig glad i sin kreftsyke bestefar. Det litt utfordrende med dokumentaren «Med hjertet i dansen» er at denne tredje delen er så veldig mye bedre enn de andre delene. De er ikke nødvendigvis dårlige, men føles litt som om de hadde hørt mer hjemme på Nrk Super enn på kinolerretet der delen om Vilde er nydelig formidlet. Med Vilde så får vi familiekjærligheten, vi får nydelige bilder av dansing i fantastisk norsk naturlandskap og der de andre delene handler bare om dansen så er dansen her mer som en stor del av Vildes liv, men likevel bare en del av et liv der det som virkelig betyr noe er familien.

Alle tre historiene er likevel gode til å skildre livet fra en tolvårings perspektiv og er godt filmet og fotografert. Dette er en sjarmerende film til tross for at den altså føles litt ujevn og ikke helt klarte å holde på interessen til barna i salen jeg satt i og mens det ikke er en av de filmene man MÅ se, så er det sympatisk og fint og interessant tematikk på mange måter.

Personlig syns jeg kanskje (og dette avsnittet er litt digresserende og muligens ikke helt nødvendig, men hold ut) dog at det er litt dumt at denne filmen er tillatt for alle for jeg tror dette også er mye av grunnen til at den første delen er dubbet, et grep som i filmer med levende mennesker alltid får dem til å føles mer barnslige enn de er. Dette er en film som for så vidt kan passe for alle, men jeg ville antakelig satt denne filmen fra seks år og opp nettopp fordi mye av publikum var yngre barn som ikke greide å holde på interessen i en film som nok er mer rolig og ettertenksom enn mange andre barnefilmer på kino. For barn som derimot er litt eldre og litt mer tålmodige tror jeg derimot denne filmen vil være midt i blinken og jeg håper de denne filmen passer best for oppdager den.

Terningkast 4!

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, ymse andre fine ting og en passelig dose poesi =D

Heisann! Fine tingen: nå skal jeg i gang med den nyeste boka til Fredrik Backman, “Björnstad”, og det er så fint for den ser sååå fin ut <3 Ellers er livet fint fordi jeg antakelig vil få testet ut Inspiria i morgen, det er fint fordi jeg elsker været for tiden (friskt og skarp oktobersol, høstløv og klar himmel) og det er fint fordi jeg fant en fenomenal sang for noen dager siden:

Denne sangen heter “Jesus is my friend” og jeg syns den er så god underholdning. Jeg tror ikke på Gud selv, men det tror jeg faktisk gjør denne videoen bare enda bedre og hvis jeg kjeder meg veldig en dag kan det nå hende at jeg kan falle ned i et “underholdende superkristne sanger”-hull på Youtube. Uansett, bandet heter “Sonseed”, et navn som i seg selv er litt forstyrrende, teksten er genial, melodien er skikkelig fengende og jeg elsker innlevelsen og entusiasmen til hovedvokalisten 😉

*

Ellers er Malinda Kathleen Reese sine Google Translate-videoer supre og denne som jeg oppdaget for noen dager siden er blant de særlig awesome fordi det er sangen “You’ll be back” fra musikalen Hamilton (noen kan muligens ha fått med seg at jeg har hatt bittelitt dilla på Hamilton-musikalen en god stund nå) og den er helt fantastisk fremført her:

Brilliant 😉

Det er dessuten også kult at jeg har hatt flaks igjen noen ganger i det siste, noe som f.eks. resulterte i at jeg vant en kaffe-overraskelse fra Kiwi og Ali Kaffe til broren min takket være å skrive dette diktet:

Jeg liker ikke kaffe selv,
men her er sakens kjerne,
jeg elsker rim og poesi
og bruttern drikker gjerne

så her er dikt og tjo og hei 
fordi jeg gjerne vil
vinne kaffe til min lillebror
og være kjempesnill

Han og hans samboer kan så
få kose seg med det
mens jeg kan tenke “kule meg,
som bydde på suksess”

Så kan jeg nyte høst og te 
og lese dagen lang,
kjøpe brus og snacks på Kiwi
og finne lykken i en sang

Og om jeg ikke vinner 
har jeg uansett fått skrive
og kan med ekstra god samvittighet
kun tull og tøys bedrive

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en bokanmeldelse. Jeg var meg på smakebit på søndag forrige søndag og hadde med et utdrag fra denne boka:

Nå er den lest ut og jeg har skrevet en anmeldelse som jeg altså har tenkt å poste nå. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle. Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, “Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til”. Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.

Over har vi Goodreads sin synopsis for denne boka, en bok jeg syns har mange gode kvaliteter. For det første liker jeg både tittelen og forsiden veldig godt og utover det så er dette en i hovedsak ganske så sjarmerende bok for unge voksne, til tross for noen litt frustrerende elementer. Med det sagt så er det en bok der man må være litt i den rette modusen, mye på grunn av hovedpersonen som enten vil føles veldig irriterende eller nær og sympatisk akkurat av samme grunn, nemlig det at hun er litt stakkarslig og anser seg selv og livet som temmelig håpløst. Akkurat hvor mye du forstår følelsen av å føle seg håpløs og teit har med andre ord en del å si for hvor mye denne boka faller i smak.

Uansett, tingene jeg liker best med denne boka er den sjarmerende skrivestilen. Den er ikke perfekt eller kongen av episke metaforer eller noe sånt, men det er fengende og underholdende og med mye humor oppi alt sammen. Personlig liker jeg dessuten hovedpersonen her og hennes litt sære måte å se på verden, jeg liker hvordan kapitlene har titler som «man vil gjerne synke ned i sorte hull» og liknende ting og jeg liker at alt fortelles i en litt barnlig og hverdagslig tone som her funker veldig godt slik jeg ser det. Det var øyeblikk mens jeg leste denne boka der jeg oppriktig koste meg uansett om ting ikke ordnet seg særlig bra bare fordi det var så fint formidlet fra ende til annen.

På den negative siden var det likevel ganger da denne boka irriterte meg en del og igjen handlet det litt om språket. Det er særlig i begynnelsen av denne boka en del ymse småord som føles unødvendig og kanskje burde vært redigert bort. Og gjentakelsene og småordene passer riktignok godt til den muntlige tonen denne boka legger for dagen, men det føles litt unødvendig likevel. Jeg syns også at boka hopper i tid en del og er litt rotete fortalt og at den også føles litt for urealistisk til tider. Og disse tingene er for så vidt bare småting, men det er nok ymse småting til at dette ikke blir en bok jeg anser som fantastisk.

Dette er like fullt en bok som jeg i hovedsak koste meg veldig med for nei, det er ikke en perfekt bok og den har ymse ting med språket og hovedpersonen og slikt som kan være litt frustrerende, men samtidig så er det tross alt så underholdende, artig og sympatisk fortalt at dette blir en bok som er veldig lett å like. Og den appellerer veldig til den delen av meg som har veldig forståelse for å ha problemer med det sosiale spillet, den appellerer til den delen av meg som forstår at hverdagen og livet kan være vanskelig å forholde seg til i perioder og den appellerer til den delen av meg som bare ønsket å lese en underholdende bok som i hovedsak etterlot meg med en fin følelse.

Terningkast 4 og her er noen sitater:

Leiligheten likner på en prikk på en skoeske, sånn den ser ut inni, altså. Hvit. Rektangulær. Liten. Forskjellen er bare at min leilighet har innlagt vann og vannklosett, det kan man vel ikke si om skoesker.

*

Det er jo mange som snakker om ting som «ærlighet varer lengst» og at man må være 110% seg sjæl og sånne ting, men det er på ingen måte sant. Dette forsto jeg for svært lenge siden. Jeg hadde nemlig en periode på cirka en uke i barndommen da jeg var fullt og helt meg selv, 150% faktisk, og da var det absolutt ingen som likte meg.

*

Ørene mine faller ikke av. Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker litt sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre så mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. Sånne ting tenker jeg.

*

Hun er en jente i livets vår. Personlig vil jeg heller si at jeg er i livets høst. Og det vil jeg alltid være.

***