Oppsummeringsinnlegg for november og manetbokfinheten


(Velger å starte med utdrag fra fargeleggingsprosjektet mitt for tiden for å ha med illustrasjon siden dette innlegget har veldig mange ord. Yay!)

I det siste har det vært litt for ofte at jeg har fått få eller ingen kommentarer her og jeg vet at jeg ikke burde bry meg om det og bare ta det med et smil og huske at slikt går i perioder. Så jeg prøver på det, men besluttet i går at det kunne hende at headeren min (som jeg likte veldig godt, men der det skjer veldig mye) var litt slitsom for øynene og har derfor byttet til denne headeren som er noen år gammel og som er mer enkel og fredfull. Det er godt mulig at hva slags header jeg har ikke spiller noen rolle, men det er jo verdt et forsøk.

Uansett så er livet fint fordi jeg har en jobb denne uka (10-16 mandag – torsdag) for et reklamebyrå og det går fint selv om det gjør at jeg har hatt store problemer med å klare å finne tid til å skrive på julekalenderprosjektet mitt eller spille nettspill denne uka. Men det ordner seg sikkert. Ellers liker jeg at det er desember i morgen og tiden for julekalenderkonkurranser på nettet (håper jeg vinner minst en ting), julekalenderserier (gleder meg til å sjekke ut Snøfall, Nrk sin nye julekalender), julekalenderhistorien min på Facebook, Flax-julekalenderne mine, pepperkakebaking, førjulsstemning og julegaveshopping er her (og for øyeblikket tendenserer jeg mot å tenke at jeg skal ordne julegaver fredag 9. desember, men vi får se). Jeg elsker desember, for meg er det den koseligste måneden av dem alle.

Ellers gleder jeg meg til kinoplaner til helgen for å se “A Monster calls” og nå har den fått supergod anmeldelse av Filmmagasinet, noe som i kombinasjon med at jeg elsket boka og at traileren er awesome lover veldig godt. Og jeg kan gå spaserturer i solskinnet, jeg kan få litt mer tid til å lese enn jeg har hatt i november på grunn av Nanowrimo (da jeg likevel har fått lest åtte bøker og det er jo bra), jeg kan fargelegge i vei og jeg har nok av ideer til ting og tang å kose meg med. 

Men nå tenkte jeg først å oppsummere november bok- og filmmessig sett og deretter poste en anmeldelse og vi starter med oppsummeringsbiten. Og jeg så skikkelig lite film denne måneden (ser mer tv-serier for tiden), men fikk lest ganske fine bøker så det er kos.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november

BØKER

– Mensen

Antologi fra Gyldendal med dikt, historier, tegneserier og mer til om mensen. Interessant og fornøyelig. Terningkast 4!

– The thrilling adventures of Lovelace and Babbage av Sydney Padua

Flott gjennomført grafisk roman om Lovelace og Babbage som var utsøkt nerdete og veldig underholdende. Noen ganger ble den litt tørr fordi det er veldig mye fotnoter og ekstra informasjon som ikke engasjerte meg like mye som tegneseriedelen av alt sammen gjorde, men dette er likevel en av de mest geekycooole bøkene jeg har lest. Terningkast 5!

– I Crawl through it av A.S. King

I en del år leste jeg alt jeg kom over av A.S. King, men så ga hun ut en bok i 2014 som jeg rett og slett ikke likte og i fjor kom denne som jeg droppet å anskaffe meg siden den hørtes for sær ut. Jeg fikk likevel lånt den fra biblioteket og lest den nå i november og dette er en surrealistisk og sær bok som jeg ikke helt vet om jeg forsto meg på, men som jeg fant såpass fascinerende at den var verdt å lese likevel. Terningkast 4!

– Furthermore av Tahereh Mafi

Naiv og eventyrlig bok av det veldig fargerike og sympatiske slaget. Terningkast 5!

– I hate Fairyland (volume 1) av Skottie Young

Sjarmerende, morbid og herlig grafisk roman med en artig twist. Terningkast 5!

– Furuset av Linn Strømsborg

Stille, velskrevet og genuin bok som føles nær og god. Terninkast 5!

– To be or not to be av Ryan North

Underholdende og smart choose your own adventure-versjon av Hamlet full av overskudd. Litt slitsom fordi jeg gikk meg litt vill i denne boka i mitt forsøk på å finne alle mulige løsninger, men kulest i klassen likevel. Terningkast 5!

– The thing about jellyfish av Ali Benjamin

Veldig fin og velskrevet om sorg og savn. Terningkast 5!

FILMER

– Florence Foster Jenkins 

Trivelig, sympatisk, vellaget og velspilt, men litt for lett og overfladisk til å være virkelig minneverdig. Terningkast 4!

*

Og det er nettopp den nederste av bøkene på denne lista som jeg nå tenkte å avslutte dette innlegget med siden jeg har skrevet en liten anmeldelse av den. Jg håper den faller i smak og god fornøyelse. Neste innlegg kommer antakelig på lørdag 🙂

The thing about jellyfish av Ali Benjamin

After her best friend dies in a drowning accident, Suzy is convinced that the true cause of the tragedy must have been a rare jellyfish sting-things don’t just happen for no reason. Retreating into a silent world of imagination, she crafts a plan to prove her theory–even if it means traveling the globe, alone. Suzy’s achingly heartfelt journey explores life, death, the astonishing wonder of the universe…and the potential for love and hope right next door.

Dette er rett og slett bare en veldig fin bok. Jeg har lest liknende bøker før og det er kanskje ikke kongen av originalitet, men det er så fint skrevet at det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med, følelsen av å ha lest noe skjønt.

Det handler om Suzy som har en bestevenninne som har druknet og som konkluderer med at det må ha skyldtes en farlig type manet fordi venninnen var en god svømmer og Suzy nekter å akseptere forklaringen om at noen ganger bare skjer ting uten at det har noen god forklaring. Og så finner Suzy etter hvert ut at hun trenger å dra til Australia fordi en forsker på maneter holder til der og hun tenker at han vil bekrefte teorien hennes.

Med andre ord er dette en bok om sorg og savn som jeg likte veldig godt fordi det er nydelig formidlet og med en karakter i Suzy som jeg fikk skikkelig sansen for og en håpefull stemning som stoppet ting fra å bli aldeles for deprimerende. Dette er dessuten en av de bøkene som klart er skrevet for barn og ungdom og som jeg oppriktig ville elsket om jeg var tolv år selv, men som også er givende lesning også for voksne.

En annen fin ting er hvordan boka inneholder masse fakta om maneter og generelt sett er ganske nerdete siden Suzy har en stor fascinasjon overfor vitenskap. Og mer og mer merker jeg hvor mye jeg liker skjønnlitterære bøker som er litt vitenskapsorienterte og nerdete der man lærer litt nye ting underveis, denne boka er i så måte brilliant.

Med det sagt så er nettopp det at denne boka har barn og unge som målgruppe også der dens svakheter ligger for noen ganger føles denne boka barnlig og litt for enkel. Ting løser seg litt for raskt på slutten og det føles som om boka ikke tør å ta nok sjanser. Og dette kan skyldes at det tross alt er en bok ment for et yngre publikum enn meg, men samtidig vet jeg om flere bøker med liknende tematikk ment for samme målgruppe som utfordrer rammene mer. Jeg føler også at det er litt for mange elementer ved selve utformingen av historien som føles litt for kjente, samtidig som det i seg selv ikke er noe stort problem, det er bare verdt å nevne.

Samtidig. Denne boka er ikke perfekt, men mye av tiden føltes den perfekt likevel for jeg elsket skildringene, jeg elsket atmosfæren og jeg følte for å sitere ting i vilden sky særdeles ofte. Og i mitt forrige smakebit på søndag delte jeg noen sitater, men jeg vil anbefale folk å titte her: https://www.goodreads.com/work/quotes/43981451-the-thing-about-jellyfish for å finne flere sitater fra denne boka som er med på å bevise at denne boka, om ikke annet, er en av de mest nydelig skrevne bøkene jeg har lest i år.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og litt om Julekalenderprosjektet mitt og slikt :)

Heisann. Hvis du leser dette innlegget og får veldig lyst til å lese (og helst kommentere) innlegget mitt med fine julereklamer er det helt lov. Hvis du derimot ikke har lyst til det så er det også helt greit, Uansett er du velkommen, kjære leser, og jeg håper du vil ha en koselig visitt i min karolinske verden av ord =D

*

Nok om det. Akkurat nå er livet fint fordi det finnes ting som ordner seg og himmelen var magisk vakker i går ettermiddag. Samtidig er jeg nervøs fordi jeg faktisk skal jobbe de neste dagene. Det er bare snakk om mandag-torsdag uke 48 (seks-syv timer hver av dagene), men jeg kommer til å få noe nytt å putte på CV-en min og jeg kommer til å tjene rundt 100 kr timen og møte mennesker og det virker interessant på mange måter og likevel, akkurat nå føler jeg meg ikke forberedt i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Og jeg bekymrer meg for teite ting som å få tid til å skrive på julekalenderprosjekt (kommer tilbake til det senere i dette innlegget), å få tid til nettspill som jeg har dilla på, å få tid til å blogge, jeg bekymrer meg for at jeg ender opp med å være håpløs på den jobbgreia jeg skal gjøre, jeg tenker for mye og det blir rart å ha fire dager fremover der jeg skal drive med andre ting for å få dagen til å gå enn tingene jeg pleier å gjøre. Jeg får satse på at dette er som alle andre ganger jeg bekymrer meg for noe på forhånd og deretter finner ut at det var helt unødvendig av meg 😉

Ellers skal jeg være med på smakebit på søndag, men først tenkte jeg å høytidelig presentere mitt julekalenderprosjekt for 2016, en engelsk (for å utfordre meg selv og fordi jeg kjenner folk som ikke leser norsk og har lyst til å lese) julekalenderhistorie med barn og ungdom som målgruppe som skal postes i en egen Facebook-gruppe hver dag frem mot jul i desember. Jeg hadde begynt på en ide, men noen ganger begynner man på historier og så bare funker de ikke og den ideen jeg begynte på for noen få dager siden funker. Julekalenderprosjektet mitt for i år heter 1133 og handler om 33 år gamle Peter og 11 år gamle Mina og en helt spesiell boks som snur store deler av Oslo på hodet. Peter bor i et gammelt kråkeslott som tidligere har tilhørt en oppfinner som har etterlatt ymse rare ting og tang i huset som Peter kommer over, deriblant denne boksen som han viser Mina som han er støttekontakt for siden hun ikke har noen venner. Boksen har en knapp Peter bestemmer seg for ikke å trykke på, men da han treffer Mina på senteret og hun får passe på boksen mens han går på toalettet trykker hun inn knappen og får opp en skjerm der hun kan skrive inn en by og en kode før hun kan trykke enter. Mina trykker inn 1133 (alderne til henne selv og Peter) og byen Oslo før hun trykker enter uten at noe skjer. Når Peter kommer tilbake later hun som ikke noe, tror at boksen bare var tull og tenker at ikke noe har hendt, men der tar hun grundig feil. Peter mister nemlig esken ut av et hull i bukselomma si på vei hjem senere samme dag og Tom, som er en bølle på Minas alder som erter henne masse på skolen hennes finner esken. Neste morgen våkner alle i Oslo som fyller 11 det året opp i kroppen til en 33 årig versjon av seg selv. Samtidig våkner alle som fyller 33 det året i kroppen til en 11 årig versjon av seg selv og så handler det om Mina og Peter som prøver å redde situasjonen i tiden før jul, mens Tom på sin side finner ut at det som har skjedd skyldtes boksen og ser mange muligheter med å se ut som om han er voksen. Og så vet jeg enda ikke så mye om hva som skal skje ellers, men jeg liker konseptet veldig godt, jeg ble veldig fornøyd med det første kapittelet og det har ikke så mye med jul å gjøre, men det er kanskje ikke så farlig. Det kan godt hende at utdrag fra julekalenderprosjektet også vil bli postet her i ny og ne i desember så det er bare å følge med og så kommer link til Facebook-gruppa i desember når gruppen har blitt åpnet. Yay!

Men da tenkte jeg altså å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Denne boka heter “The thing about jellyfish”, er skrevet av Ali Benjamin og er helt nydelig skrevet. Det handler om tolvårige Suzy som finner ut at hennes bestevenninne har druknet. Og siden venninnen som døde var en god svømmer blir Suzy overbevist om at det ikke er snakk om en naturlig død og at det egentlig skyldes et stikk fra en sjelden type manet siden Suzy ikke vil akseptere at ting noen ganger skjer uten noen grunn. Og så følger vi en periode i Suzys liv der hun researcher maneter for å finne ut mer og vi i flashbacks sakte, men sikkert nøster opp om ting som hendte med Suzy og hennes døde venninne tidligere og slikt. Og mens temaet ikke er det mest originale i verden eller noe sånt så er greia med denne boka (som jeg for øvrig har planer om å anmelde når den er lest ut) at den er så himla fint skrevet, dessuten elsker jeg at den også er litt nerdete og vitenskapelig og spekket med ymse fakta om havet og da særlig om maneter, jeg liker at bøker gjør meg litt smartere underveis. Jeg forelsker meg i nye utdrag hele tiden, jeg liker karakteren Suzy så godt og dette er rett og slett bare en oppriktig fin og rørende bok som det er lett å like. 

Her er noen utdrag siden jeg ikke klarer å velge bare ét:

Sometimes you want things to change so badly, you can?t even stand to be in the same room with the way things actually are.

*

If people were silent, they could hear the noise of their own lives better. If people were silent, it would make what they did say, whenever they chose to say it, more important. If people were silent, they could read one another’s signals, the way underwater creatures flash lights at one another, or turn their skin different colors.

*

All the creatures on Earth might be made from stardust. But we are the only ones who get to know it. That’s the thing about jellyfish: They’ll never understand that. All they can do is drift along, unaware. We humans may be newcomers to this planet. We may be plenty fragile. But we’re also the only ones who can decide to change.

*

Det er noe veldig fint med å lese slike bøker der man vil sitere alt omtrent bare fordi det er så gode formuleringer og jeg føler ofte at bøker som egentlig har yngre personer som målgruppe enn meg klarer å ha den naive, bittersøte følelsen som er noe av det jeg elsker aller mest i bøker.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å se en til av de nye episodene av Gilmore Girls og å skrive på julekalenderprosjektet og ja, i det hele tatt drive med andre ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi.

Karoline poster og kommenterer veldig fine julereklamer for 2016

Heisann! Siden sist har jeg begynt på julekalenderhistorie, endt opp med å bli misfornøyd med beskrivelsene, begynt på nytt, skrevet syv sider og så fikk jeg i stad en helt ny ide i stedet som jeg vurderer å prøve å skrive på engelsk mest for å utfordre meg selv og for variasjons skyld. Og egentlig føles det som om hjernen min ikke virker helt etter Nanowrimo, men jeg satser på at det bedrer seg 😉

Men nok om det. I dette innlegget er planen enkelt og greit nok å poste ymse julereklamer fra i år som jeg finner på Youtube og skrive kommentarer til hver av dem, dette fordi jeg begynner å komme i skikkelig julemodus nå (det er jo snart desember) og fordi jeg føler for det rett og slett. Da setter jeg i gang.

Tanker om ymse julereklamer 2016

Fakta: jeg er veldig glad i julereklamer. Jeg er i utgangspunktet et skikkelig julemenneske og det er jo for så vidt et godt utgangspunkt, men å, jeg syns julete reklamer er skikkelig koselig og gir meg god stemning. Dessuten vil jeg mye heller tenke på jul enn Black Friday så derfor, yay, dette er Black Friday-fri sone 😉 Og mens norske julereklamer kan være trivelig nok er jeg internasjonal nok av meg til å foretrekke de engelske reklamene man finner på Youtube og det er de jeg vil ha fokus på her. Så da setter jeg i gang og så håper jeg dette faller i smak:

– Alzheimer Research UK

Mens reklamer strengt tatt handler om å selge ting så er dette en julereklame som handler om noe annet og mer viktig, nemlig å støtte folk som forsker på alzheimer i håp om å finne en kur. Og jeg syns denne reklamen er helt nydelig, den er så enkel og fint animert og det er så effektivt hvordan de tar for seg spørsmålet “tenk om Julenissen glemte julen?”. Dessuten syns jeg alzheimer er så skummelt, mormoren min var dement de siste årene og oldemoren min hadde alzheimer så lenge jeg kjente henne og så mye av livet vårt handler om minnene våre, å miste minner er også å miste seg selv og da er det fint å tenke på at research kan gi resultater. Så ja, denne julereklamen er nok den viktigste på denne listen.

– Coca Cola

Den reklamen hvert år som likevel alltid gir meg aller mest er Colas julereklame. Det er liksom ikke ordentlig jul før man ser Cola-reklame med Cola-trailer på tv minst en gang og jeg liker musikken og stemningen så godt. Med det sagt er min yndlingsreklame for Cola denne isbjørnreklamen fordi den er så himla søt, men ja, jeg liker Cola-reklamer generelt sett, noe som sikkert har litt med at det er yndlingsbrusen min =D

– Marks & Spencer (M&S)

Denne reklamen gjør Julenissens kone til den store helten og det er noe jeg lett kan ha sansen for. Og jeg liker hvordan dette i bunn og grunn handler om en helt vanlig familie som har krangler og uenigheter, men som er inderlig glad i hverandre og jeg syns også denne reklamen føles original nettopp fordi den forteller en annerledes historie enn mange andre julete reklamer på en måte som etter min mening funker veldig bra. Dessuten er det så lett å kjenne seg igjen i både lillebroren og storesøsteren og slik er det sikkert for mange som ser denne reklamen og har søsken selv. 

– Heathrow

Og medaljen for den søteste og mest “ååå, tårer i øynene, dette er så skjønt og rørende”-reklamen for i år går nok til denne. Det er en så himla sjarmerende fortalt historie, jeg elsker sangen som spilles og twisten på slutten funker optimalt. Og ååå, jeg vil ha en teddybjørn helt som de i denne filmen, de har så mye personlighet og jeg elsker det. Og jeg liker ellers hvordan dette er en virkelig julete reklame helt uten egentlig å handle så mye om jul i seg selv, det viser at man kan fortelle om julen uten å ty til klisjéer.

– Sainsbury

Denne reklamen er som en liten novellefilm i seg selv om ønsket om å være med familien i perioden før jul samtidig som man har jobb og ymse forpliktelser som skaper stress og så finner mannen det handler om en original løsning og det er så fint. Og så liker jeg sangen (og at den synges av James Corden) og animasjonsstilen og ja, denne reklamen er smart og sjarmerende og jeg aner egentlig ikke helt hva Sainsbury er siden det ikke sier meg så mye, men med en del julereklamen bryr jeg meg mer om selve reklamen enn hva det egentlig er reklame for og dette er et sånt tilfelle. Uansett liker jeg denne reklamen, med en sang som minner meg litt om elskepåfine Max og Langbein-julekortfilmen som jeg for øvrig også elsker (seriøst, den kortfilmen med Max og Langbein burde egentlig alle se forresten for den er så nydelig). Lenge leve digresjoner, Sainsburys julereklame er i alle fall fin og har et fint budskap. 

– Waitrose

Waitrose er ellers noe jeg aldri hadde hørt om før, men ååå, denne reklamen er episk!!! Supersøte fuglen som har et skikkelig eventyr som er fantastisk filmet og fotografert med nydelig musikk i tillegg. Det er liksom så jeg nesten skulle ønske de kunne gjøre om denne reklamen til en helaftens kinofilm fordi jeg så ville dratt og sett den fordi jeg liker sånne episke eventyrlige historier i kombinasjon med skikkelig søte ting (som altså denne fuglen) <3

Og det er de reklamene jeg ville kommentere i dag, hvis det plutselig dukker opp masse andre julete reklamer der jeg er sånn “omg, I love this” så vil dette innlegget få en oppfølger senere. Uansett så håper jeg dette var grei underholdning og så bables vi om noen dager 🙂

Der jeg blogger om Påfuglen :)

Heisann! Det er en ny uke med nye muligheter i gang og det er jo kult. Ellers har jeg fullført Nanowrimo-historien min, jeg skal i gang med julekalenderprosjektet mitt og jeg liker at jeg fikk lånt masse fint på biblioteket på lørdag. Yay! Livet er ellers fint fordi denne uka vil inneholde spillkveld på lørdag og ellers har jeg ikke så mye planlagt, men tar ting som det kommer. Jeg har ellers skaffet meg noen veldig fine fargeblyanter for å gjøre et nytt forsøk på å være et sånt menneske som kan fargelegge med fargeblyanter uten at de går i stykker aldeles for fort og ja, jeg kan lese og lytte til Moana-soundtracket og nyte at jeg aldri har tid til å kjede meg noe i det hele tatt. 

Ellers så er enda et bevis på hvor awesome Moana-soundtracket er denne sangen her:

For første gang på flere år så er det med en skikkelig villain song i en Disney-film og denne sangen, sunget av Jemaine Clement, er brilliant sånn sett.

Jeg vil ha en tidsmaskin som kan ta meg frem i tid til premieren i Norge i februar 2017 som er alt for lenge til fordi jeg hater å tenke på at det fortsatt er over to måneder til jeg endelig vil få sett Moana. Sukk…

På den positive siden inneholdt helgen teater i tillegg til bibliotekskos og her er min anmeldelse av Påfuglen som var stykket jeg så. God fornøyelse og så bables vi. 

Påfuglen

Fargerikt og fornøyelig er de to ordene som i høyest grad kan brukes om familiemusikalen Påfuglen, en teateropplevelse som virkelig er ment for familien nettopp fordi den kan passe vel så godt for voksne som for barna. Og mens denne teateropplevelsen ikke er det beste teaterstykket jeg har opplevd i år eller noe sånt så var det fint og absolutt givende.

Anyway. Det handler om påfuglen som har to barn og mangler et hjem og derfor drar av gårde til hundelandet for å skaffe penger. Med andre ord er dette en høyst samfunnsaktuell fabel der påfuglene er en metafor for tiggere og det handler om hvordan man kommer utfordringen i møte. Og det som er stykkets største styrke er at den ikke har noen klar pekefinger slik jeg ser det for man har masse sympati med påfuglene, men samtidig så ser vi dem også gjøre valg som forsvarer skepsisen til mange av de andre i ny og ne også. Man forstår dem og frustreres samtidig og jeg liker at stykket tør å vise den ambivalensen, i stedet for å gjøre ting for svart-hvitt for barnas skyld.

Ellers liker jeg scenografien veldig godt, de er så smarte når det gjelder scenografi på Det Norske Teater for det er så ulike valg fra forestilling til forestilling og de får enkle elementer som dyner og madrasser til å skape ulike verdener med herlig fargespill og masse sjarm. Jeg liker også karakterene som engasjerer en hel del og jeg liker hvordan historien er underholdende, men med alvor under overflaten fra ende til annen. Og skuespillet er flott og da syns jeg særlig Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik overbeviser veldig, men skuespillet funker fint hele veien.

Dette er med andre ord en forestilling som gjør mye riktig. Med det sagt så syns jeg slutten føltes litt plutselig og litt for åpen og dette er heller ikke en musikal der man husker musikken og sangene særlig godt i ettertid. Jeg syns også at karakteren gribben ikke passet helt inn, det føltes som om han var litt for svart-hvitt kjip der de andre karakterene hadde flere sider ved seg og jeg syns ellers stykket manglet den magien noen teateropplevelser har der man blir oppriktig rørt og alt er fortryllende resten av kvelden.

Og likevel, jeg vet at dette er bare pirk og i et teater-Oslo der mange satser på de gode gamle klassikerne føles dette forfriskende og spennende i stedet. Dette er en familieforestilling som tør å være aktuell og tankevekkende samtidig som den bobler over av fin sigøyneraktig musikk og masse humor og sjarm. Og det er nettopp såpass sjarmerende at jeg, til tross for ymse småting som trekker litt ned, må lande på en femmer likevel. Yay!

Noen ganger bestiller jeg bøker på Amazon fordi jeg vinner Nanowrimo =D

JEGHARVUNNETNANOWRIMOOGHAROVERFEMTITUSENORDOGDETKOMMERJEGTILBAKETILETTERLITTANNENBABBEL!!!

Heisann! Livet er fint fordi det dukker opp mange interessante muligheter for tiden og fordi jeg aldri rekker å kjede meg fordi det alltid er nok å drive med. Dessuten føles det litt som om alt ordner seg for tiden, når det dukker opp ting å bekymre seg for så løser det seg og det er så deilig. Ellers er jeg happy fordi Moana-soundtracket som jeg nå kan lytte til (siden filmen har premiere 3. februar i Norge kommer jeg riktignok til å risikere å spoile alt for mye for meg selv fordi jeg ikke klarer å la være å lytte til musikken og å lese alt jeg kommer over av anmeldelser og slikt fordi jeg gleder meg alt for mye, men det får gå) i vilden sky der jeg syns dette er sååå episk:

Det er reprise-versjonen av sangen “How far I’ll go” og der sangen er fin uansett så er reprise-versjonen så episk at jeg får gåsehud og det nærmest sitrer i hele meg bare av å lytte til den (tenk hvor fantastisk den vil være å se i filmen da). Og Auli’i Cravalho som har stemmen til Moana og synger her er kun nesten 16 år, men hun synger skikkelig bra (det eneste aberet er at jeg syns stemmen hennes tidvis er bittelitt unyansert og monoton fordi den føles ganske rett frem til tider, men det tror jeg bare handler om sangteknikk og at hun fortsatt er ganske ung og jeg tror ikke jeg vil merke noe til det når jeg faktisk ser filmen uansett så det er bare pirk) og ja, fine musikken <3

Men poenget med dette innlegget er at jeg har bestilt bøker i dag og her kommer en liste over bøkene jeg har bestilt (hvis man trykker på navnet på hver bok kommer man inn på Goodreads-siden til boka):

Poisoned apples: Poems for you, my pretty av Christine Heppermann 

Jeg kjøper ganske sjelden diktsamlinger og enda mer sjelden utenlandske diktsamlinger, men jeg liker å lese det likevel og denne høres veldig fascinerende ut. Her er det dikt inspirert av eventyr og myter som samtidig har klart feministiske undertoner og er samfunnsaktuelle i tillegg. Dessuten har denne boka illustrasjoner i form av svart-hvitt fotografier som passer veldig godt inn, jeg elsker forsiden og de utdragene jeg har lest har jeg likt veldig godt. Og jeg liker bare hele ideen om å kombinere poesi, eventyr og feminisme så yay.

My most excellent year: A novel of love, Mary Poppins, and Fenway Park av Steve Kluger

Dette er en bok om T.C. som prøver å få Alejandra til å forelske seg i ham, Alejandra som på sin side prøver å vri seg unna plikter hun har som datter av en diplomat og Augie som er homofil og forelsket, noe alle andre er klar over utenom ham selv. Og så følger vi dem i alternerende synsvinkler og via brev, mailer og dagboknotater og slikt og så handler det om vennskap, familie, baseball og Mary Poppins. Og det som fikk meg til å bli interessert i denne boka, sånn utenom at jeg ofte liker bøker som fortelles på litt originale måter, er at den i følge det jeg har lest har flerkulturelle karakterer og homofili som tematikk, men samtidig så er det bare deler av historien og ikke hovedfokus, det viktigste temaet i boka er heller vennskap og familieforhold. Dessuten handler det litt om musikaler og det er også et pluss. 

Scrappy little nobody av Anna Kendrick 

Anna Kendrick er en av mine favorittskuespillere og en sånn person jeg pleier å tenke at jeg kunne blitt veldig god venn med om jeg kjente henne in real life. Derfor ble jeg interessert i denne boka hennes som er en samling personlige essays om oppveksten og filmer hun har spilt i og ymse annet. Og så leste jeg et utdrag og likte det så godt at jeg endte opp med å drømme at jeg var Anna Kendrick natten etter og da var det ganske opplagt at denne boka nok kunne være verdt å lese. 

A boy called christmas av Matt Haig 

Matt Haig er en forfatter jeg har veldig sansen for og her har han skrevet en bok om Julenissen og hvordan han ble til Julenissen. Og det finnes kanskje andre julefortellinger med liknende tematikk, men denne virker som en av de mest sjarmerende, godt hjulpet av at dette er en bok med herlige illustrasjoner og en sånn bok som vil appellere til den barnlige delen av meg som elsker julestemning. Dette virker bare som en genuint herlig bok som vil være skikkelig fornøyelig så jeg gleder meg. 

The Cavendish Home for boys and girls av Claire Legrand 

Tidligere i år leste jeg Some kind of happiness av Claire Legrand og elsket den, seriøst, det er en av de aller fineste bøkene jeg har lest i år og derfor ville jeg lese mer av henne. Og så oppdaget jeg Cavendish-boka som beskrives som en skikkelig creepy bok ment for barn og unge og det høres ut som noe som vil appellere til den delen av meg som er kjempeglad i bøkene til Frances Hardinge og liknende forfattere som er skikkelig gode på å skrive skumle og utrivelige bøker som kan skremme vettet av barn og ungdom mens de nyter hvert sekund. Ellers likte jeg coveret, synopsiset lød interessant og ja, jeg tror dette blir fascinerende nok.

Where am I now av Mara Wilson

Også dette er en samling personlige essays, i denne omgang ført i pennen av Mara Wilson som var skuespiller i en rekke filmer jeg fortsatt liker ganske godt og som jeg følger på Twitter og har sansen for generelt sett. Jeg leste ellers et utdrag fra denne boka som ga meg veldig lyst til å lese mer, Dessuten syns jeg det er interessant å lese om folk som var barnestjerner da de var yngre og det fine er at Mara Wilson er blant dem som har klart seg godt i ettertid og virker jordnær og relaterbar på en måte som gjør at jeg tror jeg nok vil like å lese boka hennes en hel del.

Still life with tornado av A.S. King 

I en del år var det slik at jeg kjøpte bøker uansett hvis A.S. King hadde skrevet dem. Så kom boka hennes Glory O’Brien’s history of the future som jeg rett og slett ikke likte og deretter I crawl through it som ikke interesserte meg (men som jeg dog fikk lest som biblioteksbok denne måneden) og jeg var ikke like overbevist lenger. A.S. King er likevel fortsatt en forfatter jeg har sansen for og som på sitt beste byr på ungdomsbøker som virkelig føles originale og som gjerne tar opp viktige temaer på en helt unik måte der realisme blandes med fantastiske elementer på en måte som gir sterkt inntrykk. Og dette er hennes nye bok og den høres veldig interessant ut rett og slett og virker som en bok som jeg vil like vel så godt som bøkene hun ga ut i de årene da jeg leste alt av henne uansett.

*

Og grunnen til at jeg har bestilt bøker er at de er en premie fordi jeg altså vant Nanowrimo i går. Jeg har for øyeblikket 51 100 ord, jeg er kun rundt 2000 ord (dvs. rundt seks, syv sider) unna “The End” og jeg har over 170 sider i tillegg. For andre gang greide jeg å vinne allerede 17. november, for tiende gang har jeg fått til Nanowrimo og ååå, jeg er så fornøyd =D I tillegg har jeg planer om å begynne på et julekalenderprosjekt så snart jeg er ferdig med Nanowrimo-historien min der jeg har mål om å skrive 1000 ord hver dag og det blir kos 😉 

Men da tenkte jeg å finne på andre ting og så kommer neste innlegg til uka og da vil det sannsynligvis handle mest om teater siden jeg skal se Påfuglen på Det Norske Teatret i morgen og det blir så trivelig <3 Vi bables og her er en sang som demonstrerer hva jeg føler når jeg når 50 000 ord på nanowrimo:

Ymse finheter og enda et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt

Heisann! Hvis vi ser bort fra ymse økonomiske Nav-greier som jeg bekymrer meg litt for så har jeg det rent personlig egentlig ganske fint for tiden. For det er veldig mye som skjer jobbsøkingsmessig sett og det er også spennende ting. For det første har jeg hatt tre jobbintervjuer på under en uke, jeg ble ringt og bedt om å komme innom en klesbutikk der jeg har søkt på jobb på fredag bare for å hilse på og jeg fant en veldig spennende stilling i stad der det ser ut til at det kanskje vil bli intervju i løpet av uka i tillegg. Dessuten venter jeg fortsatt på å få kontrakt i posten, men alt tyder på at jeg har fått tak i en jobb akkurat i uke 48 og det er bare snakk om fire dager, men likevel, det kan ellers hende det er praksismuligheter på en Nille-butikk om ikke så lenge av ymse grunner og ja, det dukker stadig opp nye intervjuer og interessante muligheter for tiden, noe som jo er ganske fint å tenke på. I tillegg går det veldig fint med Nanowrimo der jeg for øyeblikket har 42051 ord (og har mål om å skrive 1000 ord til i løpet av kvelden) og i tillegg har nesten 150 sider. Og i morgen skal jeg på skrivemøte og på skrivemøter får jeg alltid skrevet en hel masse så hvis alt går etter planen så vil jeg godt mulig nå 50 000 enten torsdag eller fredag (avhengig av hvor flink jeg er på torsdag). Jeg har ellers lagt “Choose your own adventure”-ideen på hylla (det arrangeres Camp Nanowrimo i april og juli, som er litt som Nanowrimo bare at man kan sette seg lavere ordmål om man vil og jeg tenkte å prøve på nytt da, men ha en plan på forhånd) og i stedet fått en helt annen ide til et julekalenderprosjekt som jeg skal begynne på så snart jeg har skrevet ferdig Nanowrimo-historien min som skal være et rent koseprosjekt med lavere ordmål for dagen som jeg tenkte å ha en egen Facebookgruppe for i desember og slikt. Mer detaljer om den ideen kommer nærmere desember. I tillegg har jeg bestemt meg for at jeg i januar skal begynne den møysommelige prosessen med å forsøke å redigere Gatelykt-prosjektet mitt, jeg bare trenger å holde på med Nanowrimo og litt mer koseprosjekter frem mot jul siden Gatelykt-prosjektet er noe jeg tar litt mer seriøst og har mer ambisjoner med. 

Så jeg rekker i alle fall ikke å kjede meg for tiden for det er så mange ting å drive med. Ellers vurderer jeg å dra på kino på torsdag (hvis ikke det blir slik jeg håper mest, at jeg kan dra til faren min slik jeg vanligvis pleier på torsdager), jeg gleder meg til lørdag som etter planen skal inneholde biblioteket, middag på Peppes og teaterkos og jeg syns generelt sett at livet er ålreit selv om dette året er et teit år for verdens del.

*

Ellers så har det endelig dukket opp en trailer for live-versjonen av Beauty and the Beast:

Og det virker som en film der man vil vurdere å gi terningkast fem væffal selv hvis den mot all formodning ikke er så bra bare fordi det ser sååå bra ut. Scenografien, kostymene, musikken, fotografiet og filmingen er vakkerhet deluxe og det er et godt utgangspunkt som får meg til å virkelig håpe at skuespillet er like bra. Det største aberet er at Mrs Potts særlig, men også en del andre av de forheksede gjenstandene på slottet, ser litt creepy ut der de så ganske koselige ut i animasjonsfilmen, men samtidig vil det i så fall kanskje også være en fordel fordi det viser tydeligere at det virkelig er ting som står på spill og man antakelig ville sett litt bekymrende ut om man var en forhekset tekanne in real life uansett.

Men da tenkte jeg å poste enda et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt og dette er en scene fra musikalprosjektet til en annen av hovedpersonene i historien min (fordi scenene fra musikalene til Ark, Ada og Elodie tydeligvis er de jeg har kost meg mest med å skrive og som jeg syns blir finest i ettertid). I denne scenen handler det om Kasper Jeremias Blåtunge og hans kone og hvordan Kasper har helt spesielle planer for sommerferien sin. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg på fredag regner jeg med (og hvis det blir kinoplaner på torsdag kommer ikke anmeldelse av det før til neste uke av ymse grunner. Jeg satser på at det går fint 🙂 Her er utdraget væffal.

Utdrag fra Nanowrimo 2016

En scene fra musikalprosjektet «Kaptein Blåtunge»

Setting: En foreløpig ikke navngitt småby der idyllen råder

Karakterer:

  • Kasper Jeremias Blåtunge
  • Angelica Blåtunge

(Vi starter scenen ved havna og i havna ligger det et svært skip som er skipet Kasper har kjøpt og som han fremover skal bruke til viktige ting som å være sjørøver. I denne scenen skal han introdusere skipet til sin kjære Angelica og prøve å overbevise henne om at å bli sjørøver er en skikkelig god ide.)

Angelica: Hvor er vi? (dette er for henne et naturlig spørsmål siden scenen begynner med at hun har bind for øynene)

Kasper: Det er her overraskelsen venter.

(Angelica nikker og kjenner etter, hun kan kjenne en helt spesiell lukt.)

Angelica: Det lukter hav, vi er ved havna er vi ikke.

(Det er i grunnen mer en konklusjon enn et spørsmål. Uansett besvarer Kasper spørsmålet først med å nikke og så kommer han på at han har tatt bind foran Angelicas øyne og sier ja.)

Angelica: Hva gjør vi her?

Kaspar: Du vil forstå. Bli med meg nå og vær veldig forsiktig.

(Han fører henne fra havna og over på skipet så forsiktig han kan og det går bra, dvs. det ender ikke opp med at noen av dem faller i vannet, noe som her er definisjonen av at det går bra.)

Kasper: Nå er vi her!

(Kasper tar av Angelica bindet foran øynene hennes og hun ser seg forfjamset omkring.)

Angelica: Et skip? Er dette overraskelsen?

(Kasper gliser fra øret til øret og virker like entusiastisk som en femåring som åpner julegaver eller en attenåring som har fått lappen.)

Kasper: Er det ikke flott? Jeg har kjøpt det til meg selv og det er det fineste jeg noen gang har kjøpt for egne penger og å, vi kan dra på eventyr, utforske verden, bli sjørøvere.

Angelica: Kasper, har du blitt helt spikk spenna sprø? Jeg vet at du ikke taklet å bli førti særlig bra, men man skal liksom bruke midtlivskrisa til å kjøpe seg en motorsykkel, ikke til å kjøpe et helt skip.

(Angelica slår ut med hendene i frustrasjon. Hun begynner å gå mot havna og Kasper løper foran henne.)

Kasper: Bare vent litt. Dette handler ikke om midtlivskriser, ikke egentlig. Jeg har alltid drømt om havet, drømt om å seile ut på eventyr, lete etter skatter, livet vårt kan være så mye mer enn småbylivet og det vet du, Angelica.

(Han følger henne til kanten på skipet og peker utover horisonten. På scenen vises dette med et veldig svært sceneteppe som viser himmel og hav og gjør at også publikum kan hylle seg inn i en illusjon om å se havet i det fjerne.)

Kasper: Jeg vet at dette kan virke som galskap, men kan du helt ærlig nekte for at du aldri har drømt om noe mer selv.

(Angelica tenker seg om.)

Angelica: Du har rett. Jeg har innerst inne alltid drømt om å være del av en større historie enn livene vi lever. Men kan vi dette? Bare kjøpe oss et skip sånn helt uten videre?

Kasper: Hvis du vil så kan vi gjøre hva som helst.

(Kasper smiler mot henne. Angelica på sin side er stille og så prater hun og nå er det mest ut i lufta enn direkte til Kasper mens hun ser utover mot publikum, uvitende selvsagt om at det er et publikum der. Så vidt Angelica vet så ser hun bare mot havna og småbyen der de holder bo.)

Angelica: Egentlig har jeg alltid drømt om å være utvalgt. Som i bøkene, den som er valgt til å redde verden eller i det minste forandre verden en smule. Og jeg har drømt om havet. Om å kaste loss og bare dra, bare la hverdagen ligge og kaste meg ut i det med hud og hår.

(Kasper kommer bort til henne og holder om henne.)

Kasper: Vi kan oppfylle den drømmen sammen.

(Angelica smiler opp mot ham, men så trekker hun seg unna og virker igjen bekymret.)

Angelica: Men hva med livet vårt? Vi har jobber, barn, forpliktelser, uansett hvor mye vi drømmer så kan man ikke bare slippe alt for det er ikke slik verden fungerer.

Kasper: Ta det med ro, jeg har allerede tenkt på alt. Det er sommerferie om en uke, vi kan prate med Billy og Maria, gjøre dem forberedt og ta dem med på skipet noen ganger og ta noen småturer på forhånd og så har vi jo selv noen uker ferie i sommer sammen og når de nettopp har begynt så kan vi kaste loss og dra. Da er det ingenting som binder oss til småbyen, ikke egentlig.

Angelica: Du har visst tenkt mye på dette.

Kasper: Jeg har det. Angelica, det kommer til å gå.

Angelica: Og hva skal vi gjøre? Ute på havet, ute på eventyr.

(Kasper lyser opp og går til kanten av skipet, ser igjen utover horisonten. Så snur han seg mot Angelica og smiler.)

Kasper: Vi skal bli sjørøvere. Kaptein Kasper Blåtunge og kaptein Angelica Blåtunge, vi kan dele på rollen som kaptein. Vi kan angripe folk som er på seilturer og som antakelig ikke forventer å møte på sjørøvere i det hele tatt og om de har smykker og gull så kan vi stjele det og så kan vi ha med oss veldig mye sjokolade og gi dem veldig mange sjokoladeplater med Stratos eller noe sånt som trøst før vi synger sjørøversanger og reiser videre.

(Kasper virker veldig fornøyd med denne ideen. Angelica selv virker som om hun kjemper en kamp mellom den fornuftige delen av henne som sier at det har klikka totalt for mannen hennes og at dette bare er idioti og den drømmende delen av henne som sier at dette høres utrolig gøy ut og som en veldig flott måte å tilbringe sommeren. Så ser hun hvor lykkelig Kasper virker der han står på skipet sitt og drømmer om å bli sjørøver og nikker oppgitt.)

Angelica: Ok da, la oss bli sjørøvere.

(Kasper smiler takknemlig og så kysser han henne og hun kysser tilbake og det er et skikkelig fint kyss av den typen man ser på slutten av veldig romantiske filmer, bare at her er kysset en begynnelse og ikke en slutt og alt ligger fortsatt foran dem. Etter kysset går Kasper og Angelica av skipet og går hjemover hånd i hånd mens de begge fniser litt for seg selv over planene om å bli sjørøvere. Igjen står skipet i havna, et skip som altså herved er et sjørøverskip.)

(Og med det er denne scenen over.)

*

Smakebit på søndag og En mann ved navn Ove som teater

Heisann! I mitt forrige innlegg postet jeg litt tanker om valgresultatet og et utdrag fra Nanowrimo-prosjektet mitt og i dag skal det snart handle om litteratur og teater. Før vi kommer så langt så vil jeg dog poste noe som er skikkelig, skikkelig fint:

Hvis man trykker på ordet Spotify kommer man til sangen på Spotify siden jeg ikke er helt sikker på hvor lenge denne sangen vil være tilgjengelig på Youtube. Uansett så er det Sia (feat. Miguel og Queen Latifah) med deres versjon av sangen Satisfied fra Hamilton og ååå, det er det mest awesome i verden <3 Jeg har i utgangspunktet hatt dilla på sangen i over et år nå, mens jeg elsker Hamilton så elskeelsker jeg sangen Satisfied og ååå, dette er så himla kult. I en verden der Trump kan vinne valget (nei, jeg har ikke tenkt å akseptere det helt enda) så er oppmuntringer som fantastisk musikk bare enda viktigere 😉

Ellers har jeg i skrivende stund 36114 ord på Nanowrimo og over 120 sider så det går veldig bra. Det som er litt dumt er riktignok det at jeg har hatt litt ekstra problemer med å finne tid til å lese denne måneden, men det ordner seg til regner jeg med. Og her glir vi fort over i delen der jeg er med på smakebit på søndag med denne boka her:

Det er “I hate Fairyland” av Skottie Young og er en av bøkene jeg kjøpte som Trump-trøst for noen dager siden. Her handler det om en jente som etter nesten tretti år i et eventyrland ved navn Fairyland er drittlei av magi og eventyr og feer og sukkersøte ting og bare vil hjem og så er det en lite barnevennlig, blodig og morbid historie om hennes forsøk på å komme seg vekk fra Fairyland. Og jeg liker ideen og var i “lese grafisk roman”-modus så derfor. Uansett er dette en bok jeg regner med å lese ut i løpet av dagen siden det kun er 128 sider og jeg regner med at alle de sidene vil være en frydefull og fæl fornøyelse 😉 Her er to smakebiter:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med teaterdelen som er min anmeldelse av den fantastiske teaterversjonen av “En mann ved navn Ove”. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager:

En mann ved navn Ove som teater

Da jeg for noen år siden bestemte meg for å lese «En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman forventet jeg en trivelig leseropplevelse. Det jeg ikke forventet var at jeg kom til å elske boka fordi den var sår og morsom og herlig skrevet og minnet meg litt om de første ti minuttene av Pixars «Up», men det var akkurat det som hendte. I ettertid har jeg lest alt av bøker Fredrik Backman har skrevet og nå er han å regne som en av mine favorittforfattere fordi det er noe med skrivestilen hans som funker så det synger for meg. Jeg har dessuten sett filmversjonen av «En mann ved navn Ove» og det var følgelig ikke så vanskelig for meg å bestemme meg for å se teaterstykket også. Og ååå, dette teaterstykket er nydelig <3

Det handler altså om 59 år gamle Ove som tilsynelatende er en sur og gretten mann som har klare prinsipper og takler forandringer veldig dårlig. Så kommer en gravid iransk kvinne med familie og en katt inn i Oves liv og ødelegger for Oves planer om å dø siden mye av muttheten til Ove når alt kommer til alt handler om sorg fordi han savner sin avdøde kone Sonja så mye at livet føles ulevelig uten henne. Og så formidles historien om Oves liv nå og Oves kjærlighetshistorie og alt dette fortelles i en historie der det er lett å kjenne seg igjen og som jeg personlig er veldig glad i.

Hva angår teaterstykket så er det i stor grad som en monolog å regne og det er kun en skuespiller med og det er Sven Nordin. Sven Nordin som i utgangspunktet ikke liknet den Ove jeg forestilte meg da jeg leste boka, men som bærer dette teaterstykket helt fantastisk. Han spiller Ove i hovedsak, men med raske skiftninger i artikulering og kroppsspråk glir han raskt inn i roller som andre karakterer i historien når det trengs. Dette er stor skuespillerkunst fordi det kunne funket ganske dårlig i hendene på en mindre dyktig skuespiller, men Sven Nordin er enormt proff og får det til å funke hele stykket i gjennom i et teaterstykke som kanskje kun varer i litt under halvannen time uten pause, men som rommer et helt liv.

Og ja, Sven Nordin er fantastisk her og stykket i seg selv er brilliant og det hjelper riktignok litt at jeg i utgangspunktet er veldig glad i historien, men likevel. Det er en enkel, men effektiv scenografi som bidrar til at fokuset først og fremst er på historien, det er flott bruk av lys og lyd og det er formidlet på en nær og god måte som gjør at man ler mye, men også ofte får tårer i øynene (litt i stil med hvordan det var da jeg leste boka).

Smartere folk enn meg kan sikkert finne ting og tang å kommentere på og dette var sikkert ikke perfekt. Men det føltes, og det føles når jeg tenker tilbake på det og har ganske lyst til å se det igjen, sabla fint og stemningsfullt og det er det som er det viktigste.

Terningkast 6!

Tankespill, Trump-trøst og utdrag fra Nanowrimo

Heisann! Det er torsdag og for øyeblikket setter jeg enda mer pris på bøker og Nanowrimo. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke hadde hatt bøker eller skriveprosjekter å trøste meg med i en verden der Trump vant presidentvalget? Med andre ord, NEI, jeg er IKKE fornøyd med resultatet. Jeg er skremt og bekymret og jeg klarer ikke helt å forstå det samtidig som det igjen er en løgn siden det aller mest skremmende er at en del av meg virkelig kan forstå det. Når det sto mellom Clinton var det kampen mellom en etablert, kunnskapsrik og utrolig kvalifisert og smart kvinne som likevel for mange var en fortsettelse av det samme gamle. Og så var Trump han som sa en hel masse idiotisk og gjorde mye dumt, men sto for en forandring og det må åpenbart ha mobilisert flere velgere dessverre. Så jeg kan forstå tankegangen siden det er akkurat den samme tankegangen som sto bak Brexit tidligere i år. Og jeg har begynt å lure på om det rett og slett ligger latent ved menneskeheten å ødelegge for seg selv med en gang man har det for bra, sånn at skikkelig mange tenker at ting er såpass trygt og godt at de vil ha litt kaos for å skape litt variasjon. En tankegang som selvfølgelig er skikkelig farlig fordi vi nå er et skritt nærmere at alt går til helvete, men likevel. Trøsten er at vi ikke må gi opp. Jeg vet om så mange smarte, intelligente mennesker som hver dag prøver å gjøre verden til et bedre sted, via alt fra naturvern og politisk engasjement til kunstnerisk virksomhet i form av å skape kunst, skrive, musikk. Når verden virker håpløs så må man huske at det finnes så mange mennesker der ute som misliker Trump og hatet og dumskapen han står for. Og det finnes så mange som vil fortsette å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted så godt de kan. Oppi alt kaoset må vi sette enda mer pris på de gratis miraklene i livet som snøfall i lyset fra gatelykter, solskinn på varme sommerdager, lette vindpust som kiler deg på kinnet, lyden av regn mot vindusruten, høstløv i alskens fargesymfonier. Vi har familie og venner, vi har cherrytomater og tekopper, sjokoladeboller og bringebær og julebrus. Det finnes bøker, musikaler, filmer, musikk og kunst som vi kan finne trøst i og som er der for oss når vi trenger dem. Vi kan fortsatt være skremt og frustrert selvsagt, men vi må klamre oss til håpet som finnes i tingene som gleder oss nettopp fordi det er nå det trengs aller mest. Og så lenge jeg har mennesker jeg er glad i og har bøker og kan skape og kan lytte til musikalmusikk og drikke te så vil jeg klare meg og det er kanskje sånn med dere andre også.

På den positive siden fant jeg på et fint uttrykk i går og det er Trump-trøst og betegnes som å la seg selv kjøpe ting for å¨trøste seg selv fordi alt gikk så galt. Med andre ord brukte jeg rundt 500 kr på dette i går:

Det er tre bøker og egentlig trenger jeg strengt talt ikke å kjøpe bøker nå, ikke minst siden det godt mulig er snakk om kun litt over en uke før mitt neste litterære innkjøp hvis alt går etter planen. Men det var så fine bøker og det må være lov å unne seg en trøst når man er Trump-trist og Trump-redd og Trump-frustrert på en og samme tid.

*

Men nok om det. Nanowrimo går veldig fint. Jeg har i skrivende stund 27 000 ord (dvs. litt over 90 sider i Word) og hvis jeg får skrevet så mye jeg har mål om å skrive senere i dag så vil jeg på dag 10 av Nanowrimo altså nå 30 000 ord. Dette føler jeg meg ganske stolt over 🙂 Og jeg har riktignok nedprioritert “Choose your own adventure”-bonusprosjektet fordi jeg egentlig har nok med Nanowrimo for tiden, men det kan jeg fokusere mer på senere. Nanowrimo er uansett det viktigste skrivemessig sett for øyeblikket. Og i dag tenkte jeg å dele et utdrag fra historien min. Mer spesifikt er dette utdraget en scene fra musikalen Arkimedes (Ark) Holberg skriver på om en kropp som har mistet hodet sitt og dette hodet som har mistet kroppen sin og hvordan de prøver å finne tilbake til hverandre. Det er en absurd musikalide, men scenen fra denne tenkte musikalen er det definitivt mest underholdende jeg har skrevet denne måneden kanskje fordi ideen allerede er så sær at det var ekstra lett å legge alle forventninger om å skrive noe teknisk sett velskrevet på hylla. I stedet hadde jeg det bare skikkelig gøy og jeg håper utdraget får det til å skinne i gjennom. Her er denne scenen i alle fall og så kommer neste innlegg sannsynligvis på søndag. 

En scene fra musikalprosjektet «En hodeløs kropp og omvendt»

Setting: Paris, en vårlig formiddag mens dagen våkner til live og et hode våkner til live i samme slengen.

Karakterer:

  • Hodet
  • En baker
  • Camille, en litt sprø gammel dame som tror på de utroligste ting

(Vi er i bakgården til en koselig fortauskafé der en baker kaster et gammelt brød og det treffer hodet i historien, et hode som snart treffer på uventet hjelp i gamle Camille.)

Bakeren: Oui, oui, mademouiselle, jeg kommer straks tilbake. Jeg må bare ordne noe.

(Dette høres fra utenfor scenen før han entrer bakgården med en gammel bagett han må kaste. Bakeren høres ganske trivelig og blid ut mens han sier dette, tydelig henvendt til en kunde, men nå når han kommer ut i bakgården med en bagett han av en eller annen grunn er nødt til å kaste er han mest preget av frustrasjon.)

Bakeren: Dumme bagett, du skulle liksom bli et mesterverk, hva hendte med deg? Vel, du må i alle fall rett i søpla, der kan du tenke over hva du har gjort og så angre i resten av din tid før du blir spist av en veldig svær rotte eller noe sånt.

(Bagetten kastes i søpla og bakeren blir stående og tittet mot søppelkassen mens det virker som om han har lyst til å si noe klokt og underfundig. Så rister han bestemt på hodet og forlater scenen. Med en gang han er utenfor scenen og ikke kan høre noe kommer det en uventet lyd fra søppelkassa der noe har våknet til live og blitt truffet av bagetten. Dette noe kommenterer situasjonen.)

Hodet: Au! Å, jeg kommer definitivt til å få en kul.

(Søppelkassen begynner å bevege seg som om noe i den prøver å komme seg ut og faller omsider over ende. Ut triller det et hode, hodet som er en av denne musikalens viktigste karakterer. Hodet får trillet seg slik til at den «står» og ser rett mot fjerne horisonter, dvs. publikummet hodet ikke vet noe om.)

Hodet: Hva hendte egentlig, alt er så underlig? Jo, det var en trollmann, var det ikke, det føles fjernt, litt som noe fra en drøm. Jo, jeg hadde en kropp og så var det en trollmann som av uante grunner ble skikkelig sur på meg og nå er jeg kroppsløs og det er ganske upraktisk.

(Hodet tar en pause og titter rundt seg.)

Hodet: Hm, kroppen min er definitivt ikke her. Jeg må finne den, det må jo være mulig å finne en kropp et sted. Og hvor er jeg nå, det lukter godt, litt som om det finnes croissanter i nærheten og å, nå fikk jeg lyst på noe å spise. Kan man egentlig spise eller drikke hvis man bare er et hode, hvor mye kan jeg egentlig få til når jeg nå bare er et hode, jeg håper alt vil ordne seg.

(Hodet sukker der det står og triller deretter bittelitt lenger mens det sier stadige au fordi å trille ikke er spesielt behagelig for hverken panne, nese eller ører eller andre deler av et hode generelt sett. Hodet stanser opp da han hører musikk. Musikken kommer nærmere, nærmere og inn på scenen kommer en gammel dame som synger for seg selv mens hun koser seg med det. Hun bråstopper da hun får øyet på hodet. Et øyeblikk er hun og hodet stille mens de bare stirrer på hverandre og så lyser hun opp.)

Damen (Camille): Bonjour, hvordan står det til, jeg er Camille Elefantine, hvem er du?

Hodet: Jeg husker ikke helt. Jeg har dessverre mistet kroppen min.

Camille: Å, jeg skjønner. Ja slikt skjer jo en gang i blant, det er lett å rote bort ting.

(Camille ler litt for seg selv og hodet får et veldig bekymret uttrykk. Det virker som om Camille merker det og hun unnskylder seg.)

Camille: Jeg beklager, jeg er egentlig bare litt over femti prosent sprø. Og jeg har aldri vært borte i et hode som mangler kroppen sin før og i alle fall ikke et som tilsynelatende lever ganske greit til tross for dette handikappet. Men samtidig, jeg opplever en fin dose galskap stadig vekk, at dette er litt sprøere enn noe jeg har vært borte i før, det kan jeg leve med.

Hodet: Så fint, tror jeg.

(Hodet virker fortsatt litt skeptisk overfor Camille og virker litt som om det er i ferd med å få panikk da Camille nærmer seg det med stormskritt. Hun kommer bort til hodet og tar det opp i hendene sine mens hodet begynner å utbryte et «hjelp». Hodet roer seg dog da Camille drar den ene hånden sin gjennom det rufsete mørkblonde håret til hodet, noe hodet finner veldig behagelig tydeligvis.)

Hodet: Så deilig.

Camille: Takk, jeg var massør i et tidligere liv. Uansett må noen virkelig få gjort noe med den kroppsløse situasjonen din, jeg vil hjelpe deg. Og ja, jeg er litt sprø og jeg er litt rar, men du er sprø nok faktisk i form av å være et hode uten en kropp så jeg føler bestemt at det er noe du bare må leve med.

(Hodet nikker og kan for så vidt si seg enig i det.)

Camille: La meg ta med deg hjem til leiligheten min så kan du forklare situasjonen din bedre der. Det er mer praktiske forhold for å prate sammen der uansett.

(Hodet er stille et øyeblikk mens det tenker seg om. Det kan bli her, velvitende om at damen, Camille, tross alt virker en smule sprø og litt forskrudd. Samtidig vil det bli ganske kjedelig å bli her i denne bakgården innser hodet og det innser også at det vil trenge hjelp om det skal finne kroppen sin igjen.)

Hodet: Greit, jeg blir med deg.

(Camille lyser opp og smiler fornøyd før hun rufser til hodets hår igjen. Så forlater hun scenen bærende på et hode som innser at det nå har lagt livet sitt i hendene til en gammel dame. Hodet satser på at det ikke vil angre.)

(Og med det er denne scenen over.)

*

 

 

Ditt og datt og Florence Foster Jenkins :)

Heisann! Siden mitt forrige innlegg har jeg sett Singin in the Rain på Folketeateret igjen (like fint som sist), jeg har vært på kino (noe jeg kommer tilbake til snart). jeg har forhåndsbestilt The Hamilton Mixtape og jeg har innsett noe angående snø. For jeg skal innrømme at jeg ikke er så glad i snø, jeg syns det er vakkert og fredfullt, men jeg syns alltid det er litt trist at det tar over for høsten som med sine fargerike løvblader er noe av det fineste jeg vet om, dessuten er vinteren kald og lang og det er glatt og det blir mer forsinkelser når det gjelder t-baner og slikt. Men så hadde jeg altså et Eureka-øyeblikk i går da jeg innså at å klage over vinteren er like idiotisk som å klage over f.eks. musikken til Marcus og Martinus eller liknende ting som fjortisjenter har det med å elske, saken er den at det er musikk som ikke er ment for meg og det er det samme med vinteren, den er ikke ment for meg. Vinteren er ment for barna, for skisportsentusiaster, for folk som liker å stå på ski og for folk som puster lettere med frostrøyk, blåtoner og den spesielle stillheten bare vinteren har. Det betyr ikke at vinteren ikke har plass til meg og, for det har den, men det betyr at vinteren først og fremst er ment mer for andre enn meg og på en eller annen måte har jeg likt vinteren mye bedre etter at jeg innså det. Dessuten er det fint for med snøen kom julestemningen med en gang (jeg lyttet i vei til julemusikaler som Putti Plutti Pott i går og koste meg med det), jeg liker at tekopper varmer enda mer, det er på mange måter litt fint å vite at man bør beregne litt mer tid enn ellers hvis man skal ta t-baner eller busser bare fordi det tvinger meg til å ikke stresse, til å ta livet mer med ro og ja, vinteren er vakker og jeg kommer fortsatt til å irritere meg over den av og til, men jeg liker den bedre enn før nå som jeg altså har innsett at den er ment mest for andre enn meg og at det er helt greit.

Ellers har jeg mål om å skrive 1000 ord til i løpet av kvelden (les: mellom 23:00 og midnatt siden det selvsagt er viktig å bruke en hel masse tid på blogging og lesing og internettmoro) og hvis det går så vil jeg i dag, på dag syv av Nanowrimo, nå 20 000 ord og litt over 70 sider. Jeg er med andre ord skikkelig flink og effektiv, go me!

Og ellers er jeg redd og nervøs angående presidentvalget og veldig forberedt på å enten være skikkelig lettet eller skikkelig skuffet på onsdag. Jeg prøver egentlig mest å tenke på andre ting fordi det er for deprimerende hvis jeg tenker for mye på at vi faktisk snart kan leve i en verden der Trump er president. 

Nok om det. Se: fint 🙂

Tolk dette klippet gjerne som bevismateriale 362 eller noe sånt på at jeg gleder meg supermasse til å se Moana 🙂

*

Men da tenkte jeg å poste trailer og deretter min anmeldelse av filmen “Florence Foster Jenkins”. Håper det faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Florence Foster Jenkins

Florence Foster Jenkins er en sånn person som jeg har vært litt fascinert av i flere år, noe som kulminerte i at jeg endeligvis fikk sett teaterstykket «Nattens dronning» om henne i fjor. Og nå har jeg sett film om henne med Meryl Streep og det var trivelig. Ikke veldig minneverdig eller tankevekkende, men absolutt sympatisk.

Uten å informere for mye så var Florence Foster Jenkins kort oppsummert en godt voksen kvinne som elsket musikk og var fast bestemt på at hun skulle synge opera. Sannheten var likevel at der Florence selv anså seg selv som et stort talent var hun egentlig bortimot tonedøv og sang helt elendig. Filmen følger en periode i Florences liv der hun beslutter å holde konsert i Carnegie Hall, en konsert de fleste hovedsakelig dro på for å le av henne. Og så følger vi forholdet hennes til hennes kjære ektemann og hennes vel så kjære pianist i en film som først og fremst er veldig sympatisk. For man blir glad i Florence og jeg vet jo med meg selv at om jeg hadde vært like dårlig på å skrive som Florence var til å synge så ville jeg likevel fortsatt med det fordi det er så viktig og givende for meg. Florence sin historie tolker jeg aller mest som en historie om viktigheten av å satse på det man elsker uansett om man ikke nødvendigvis er så flink, bare fordi man er så glad i noe at man ikke kan annet.

I alle fall er dette en film som uansett gjør mye riktig. Den er koselig og underholdende. Det er flotte kostymer og gode skuespillere (særlig Simon Helberg, best kjent for mange fra Big Bang Theory, imponerte meg, men Meryl Streep var ellers selvsagt super) og det er nydelig filmet og fotografert. Så langt, så vel. Samtidig har denne filmen visse svakheter som trekker en del ned og det største problemet er at den er for ufarlig. Det kommer frem at Florence har syfilis og pleide å spille piano, det er mye som antydes angående ymse karakterer også ellers, men filmen behandler alt samtidig ganske overfladisk og med en gang man tror at den skal få litt ekstra dybde så løser ting seg igjen og så er alt hyggelig og sympatisk på ny. Og det er ikke noe veldig stort problem, men det er likevel litt irriterende å sitte der og vite at denne historien kunne blitt helt fantastisk formidlet, dette kunne vært en virkelig sterk og rørende filmopplevelse og i stedet er det hyggelig, men litt for lett og derfor også temmelig forglemmelig.

Scenene der Florence har konserter er likevel supre og det er absolutt en fin popcornfilm der man humrer litt og smiler og går ut i verden med en følelse av å ha vært en del av noe trivelig.

Terningkast 4!

Fifteen dogs :)

Heisann! Siden sist har det kanskje dukket opp en jobb-mulighet i uke 48 (det er bare snakk om fire dager og ingen store summer, men det er da noe og vil da være en ny erfaring å sette på CV-en). Det har også kommet snø (noe som har resultert i at jeg har brukt de siste dagene til å ta mange bilder av høstløv og brukt i dag til å synge små sanger for meg selv om hvor mye mer jeg vil ha høstløv og høststemning enn snø og vintervær), jeg har begynt å bekymre meg mer og mer for valget i USA (tenk om Trump vinner, det er en del av meg som ikke har så lyst til å leve i en verden der Trump er president) og jeg har funnet ut at The Hamilton Mixtape er en cd jeg vil trenge når den kommer ut 2. desember (det kan godt tenkes at jeg vil forhåndsbestille den snart). 

Og ellers har jeg skrevet ganske lite på bonus-prosjektet mitt (“Choose-your-own-adventure”-bok som skal skrives for hånd i en notatbok og med løkkeskrift), men til gjengjeld vært ganske flink når det gjelder Nanowrimo der jeg i skrivende stund har 11 000 ord og 38 sider, noe som er ganske bra på fire dager. Siden jeg i morgen skal lese aviser på biblioteket, se Florence Foster Jenkins på kino, spise middag hos broren min og se Singin in the Rain på teater igjen er jeg dog litt usikker på hvor mye jeg vil få skrevet i morgen riktignok, men om det er en og annen dag der jeg kanskje får skrevet litt mindre så er nok ikke det så farlig. I alle fall koser jeg meg med historien og begynner å bli særlig glad i ordfører Marsipanvold i historien min som egentlig har en ganske liten rolle, men som er den karakteren jeg liker desidert best å skrive om. Yay!

Ellers har det kommet en musikkvideo til Alessia Caras versjon av “How far I’ll go” fra Disney’s kommende film Moana (som jeg gleder meg såååå mye til og ååå, det er bare to uker til jeg godt forhåpentligvis vil kunne lytte til den digitale versjonen av soundtracket på Spotify). Denne sangen synges i filmen av karakteren Moana, men jeg har allerede fått dilla på den litt mer poppa versjonen til Alessia Cara som man altså kan se musikkvideo til her:

Og ja, musikkvideoen er litt kjedelig og inneholder alt for få bilder og klipp fra selve filmen, men hun synger veldig fint og sangen er brilliant. Den har et radiovennlig hook, men har samtidig noe fredfullt og rett og slett behagelig ved seg. Og så er sangen skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, det er en skikkelig bonus 😉

Men da tenkte jeg å poste dette bildet:

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet også fungerer som en link til.)

Og så tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka. Neste innlegg kommer ellers på mandag tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse.

Fifteen dogs av André Alexis

It begins in a bar, like so many strange stories. The gods Hermes and Apollo argue about what would happen if animals had human intelligence, so they make a bet that leads them to grant consciousness and language to a group of dogs staying overnight at a veterinary clinic. Suddenly capable of complex thought, the dogs escape and become a pack. They are torn between those who resist the new ways of thinking, preferring the old ‘dog’ ways, and those who embrace the change. The gods watch from above as the dogs venture into unfamiliar territory, as they become divided among themselves, as each struggles with new thoughts and feelings. Wily Benjy moves from home to home, Prince becomes a poet, and Majnoun forges a relationship with a kind couple that stops even the Fates in their tracks. 

Synopsiset over er hentet fra Goodreads sin omtale av denne boka, en bok jeg lånte fordi konseptet «Apollo og Hermes sitter på en bar og starter et veddemål om hvordan det vil gå om dyr får menneskelig intelligens» hørtes veldig fascinerende ut. Og denne boka likte jeg veldig godt. Der boka egentlig ikke trekker noen klar konklusjon angående om hundene tjente på å få menneskelig intelligens eller ikke så gjør det heller ingenting siden dette er en sånn bok der hva som skjer og hvordan ting løser seg er underordnet stemningen og hvor klokt og underfundig det hele er fortalt. Man engasjerer seg i hundene (godt hjulpet av en rolleliste foran i boka som hjelp til å holde styr på hundene det handler om), man lærer litt om å være menneske underveis og det føles som en slags fabel på litt over 150 sider som går fort å lese, men som føles som veldig trivelig lesning mens man er i gang med den.

Og egentlig er jeg blandet mellom å ikke vite helt hva jeg skal si om denne romanen i en kombinasjon med at jeg veldig gjerne vil si noe om den siden dette er en bok jeg i det hele tatt vil at folk skal lese. Ikke fordi det er det mest grensesprengende eller fantastisk minneverdige som er skrevet noensinne nødvendigvis, men fordi denne boka var så smart og interessant. Det er en sånn bok der man får lyst til å lese oppfølgere som følger andre dyr, der man smiler fordi det er så klokt som sagt, men også på sett og vis vakkert og ja, denne boka var en av de bøkene jeg alltid ønsker å komme over der jeg ikke vet noe som helst på forhånd og så blir det en underfundig overraskelse.

Med det sagt så er dette ikke en perfekt bok og det er steder der ikke alt virker like gjennomtenkt. Og mens jeg likte skrivestilen så er den nok litt smak og behag. Saken er likevel den at jeg hadde en fin leseropplevelse med denne boka og syns den er verdt et forsøk om man kommer over den.

Terningkast 5!