Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi jeg i går skrev en historie om hoppende dinosaurer som jeg ble skikkelig fornøyd med. Ellers finnes det musikalcder som jeg sannsynligvis vil ha muligheten til å lytte til snart, det finnes Nintendo-spill som jeg har tenkt å kjøpe til helgen og tenk, i morgen er det allerede februar og denne første måneden (som vil oppsummeres senere i dette innlegget) har gått skikkelig fort. På den negative siden oppdaget jeg i stad at Litteraturmagasinet Kamilla skal nedlegges, noe som er dumt siden jeg har likt de utgavene av Kamilla som jeg har lest veldig godt (og fordi jeg litt selvopptatt hadde ambisjoner om å få noe på trykk i Kamilla og anså mulighetene som større der enn i enkelte andre litteraturmagasiner, godt hjulpet av at jeg har fått veldig positive tilbakemeldinger fra Kamilla også, og nå kommer det aldri til å skje), men ja ja, det er jo sånt som skjer av og til.

Jeg har for øvrig blitt helt betatt, forført, fått helt dilla på denne sangen nå:

Den heter “Requiem” og er hentet fra Dear Evan Hansen (som altså er musikalen som vil ha digital release på fredag og som jeg anser det som veldig sannsynlig at jeg vil lytte supermasse til fremover om den blir tilgjengelig på Spotify) og ååå, denne sangen. Alle sangene jeg har hørt fra Dear Evan Hansen så langt har jeg elsket, men denne særlig for teksten er helt nydelig og jeg elsker melodien og det er så sårt og vakkert og uendelig fint fremført. Ååå <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett. Jeg så tre filmer i januar og leste åtte bøker. Hva angikk bøkene så var dette en veldig god måned for jo da, jeg har rukket mer enn åtte bøker på en måned før, men alle bøkene jeg har lest så langt i år har jeg likt alle veldig godt og i flere tilfeller har det vært bøker jeg har likt så godt å holde på med at jeg egentlig har satt pris på det når de har tatt meg seks, syv dager å lese ut. Yay 🙂

Da setter jeg i alle fall i gang.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Hamsterprinsessen Harriet den uovervinnelige av Ursula Vernon

Brilliant, sjarmerende og karolinsk bok med herlige illustrasjoner som var en fornøyelse fra ende til annen. Terningkast 5!

– Søster av Gro Dahle

Veldig fin diktsamling om søsterskap som er leken, sår og skjønn. Terningkast 5!

– The Cavendish home for boys and girls av Claire Legrand

Creepy, velskrevet og fascinerende med en super hovedperson i tillegg. Minner dog litt vel mye om Coraline til tider og føles tidvis litt forvirrende, men dette er likevel en ganske så fin bok. Terningkast 5!

– This is how you die (antologi)

Interessant og engasjerende samling historier basert på konseptet “maskin som vet hvordan du dør”. Morbid til tider, men fascinerende også. Terningkast 5!

– Alt som ikke er tjoret fast av Eirin Gundersen

Nydelig skrevet og bare en veldig fin diktsamling om havet og minner og sånt. Terningkast 5!

– My most excellent year av Steve Kluger

Adorabel, sjarmerende og søt ungdomsbok om kjærlighet, baseball, vennskap og Mary Poppins. Terningkast 5!

– The bear and the nightingale av Katherine Arden

Eventyrlig, svært velskrevet, fascinerende og flott gjennomført bok som jeg nok vil anmelde om ikke så lenge. Terningkast 5!

– Podkin One-Ear av Kieran Larwood

Sympatisk, fint skrevet og en sånn bok som nok ville vært en super introduksjon til Fantasy-sjangeren for unge lesere. Ikke spesielt nyskapende kanskje, men absolutt lett å like. Terningkast 5!

FILMER

– Dyrene i Hakkebakkeskogen

Nostalgisk, fint animert og herlig på mange måter selv om den kunne tatt litt mer sjanser. Terningkast 4!

– A new hope (Star Wars Episode 4)

Jeg finner Star Wars-kronologien noe forvirrende, men dette er den første filmen som ble laget da hvert fall og det var en svært underholdende film som fikk en hel masse popkulturelle referanser til å gi mening. Jeg likte musikken og karakterene og har fortsatt planer om å få sett i alle fall de andre filmene fra den opprinnelige triologien snart. Terningkast 5!

– Vaiana

Klassisk Disney med fantastisk animasjon, enormt fengende musikk og nok rørende og herlige øyeblikk til at jeg trenger å se denne filmen igjen så fort som mulig. Terningkast 6!

*

Da har jeg oppsummert januar bok- og filmmessig sett og tenkte å drive med ymse andre ting. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Vaiana og smakebit på søndag, men ikke i den rekkefølgen :)

Heisann! Det er søndag, jeg kunne se flinke folk synge musikalsanger i går i nesten halvannen time med herlig musikalglede, jeg gleder meg til neste uke som blir super pga. se Vaiana igjen (har sett den, kommer tilbake til det senere i dette innlegget, trenger å se den igjen så fort som mulig), Dear Evan Hansen-musikalcden som kanskje dukker opp på Spotify (digital release 3. februar, håpehåper den vil være på Spotify da) og et Nintendo 3DS-spill jeg trenger å kjøpe (Poochy & Yoshi’s Woolly World) og jeg har begynt å se gjennom Dance Academy igjen fra begynnelsen (skal ha et gjensyn med de første to sesongene tenker jeg fordi jeg er i “se ting jeg har sett og likt før”-modus). 

Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er “Podkin One-Ear” av Kieran Larwood:

Bildet er funnet på Goodreads-siden om denne boka som bildet også linker til og dette er synopsiset til Goodreads:

Podkin One-Ear is a legend: a fearsome warrior rabbit whose reputation for cunning and triumph in battle has travelled the ages. But how did he become such a mighty fighter? The answer may surprise you… When a travelling bard arrives at Thornwood Warren on Midwinter night, he is warmly welcomed. In return for food and lodging, he settles down to tell of how Podkin One-Ear – and soon the rabbits are enthralled to hear the story of how one lost little rabbit overcame the cruellest enemy imaginable, and became the greatest warrior their land has ever know.

Selv er jeg overfladisk nok til at jeg lånte denne boka på biblioteket kun fordi den hadde noen utrolig søte og veldig fine illustrasjoner og det hørtes ut som fornøyelig lesning og det er en fin bok. Ikke spesielt grensesprengende riktignok siden dette er klassisk Fantasy, men med dyr i stedet for mennesker, men det er sjarmerende, skrivestilen fenger meg og det er underholdende nok og noen ganger er det alt som trengs. Her er en smakebit:

Flere smakebiter fra bøker er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en laaang anmeldelse av denne filmen her

Jeg var nemlig på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som var helt fantastisk siden filmskaperne var der og pratet masse om prosessen med å lage filmen først før de viste filmen. Det var interessant, fascinerende og kult og filmen var flott og her er min anmeldelse altså som kan avslutte dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Vaiana

Jeg er ikke helt sikker på hvilken tittel som er best å bruke av Moana og Vaiana, begge føles egentlig ganske riktige, jeg kommer dog for enkelhets skyld til å si Vaiana i denne anmeldelsen. Uavhengig av tittel dog er det ingen tvil om at dette er en film jeg har ventet lenge på og se og som jeg syns er virkelig imponerende.

For å begynne vil jeg peke på det aspektet ved denne filmen den vil møte mest kritikk for og det er at det ER en ganske klassisk historie og noen vil nok oppleve denne filmen som litt formelativ. Samtidig er noen historier klassiske av en grunn, det er fordi det er noen typer historier som alltid funker og dette er en «Hero?s Journey»-historie på samme måte som f.eks. Ringenes Herre og noen ganger er ikke det viktigste nødvendigvis hvor original en historie er, men hvordan den fortelles og historien i Vaiana formidles fantastisk. Det er også noen som ganske urettferdig vil sammenlikne denne filmen med Frozen som var Disneys forrige prinsesse-musikal og som kjent var og er en kjempesuksess. Personlig vil jeg dog si at i mine øyne er Vaiana den sterkeste av de to filmene for jo da, jeg elsket Frozen da den kom og jeg syns absolutt at det er en usedvanlig flott film, men jeg syns Vaiana har en bedre og mer gjennomtenkt historie og der Frozen, Tangled og Princess and the Frog er flotte filmer, men føles som forsøk på å gjenskape magien fra Disneys animasjonsfilmer fra tidlig på nittitallet, så er man tilbake i Disneys gullalder med Vaiana. Mer enn noen annen animasjonsfilm de siste årene føles denne filmen som å komme hjem, denne filmen ga meg akkurat den samme følelsen som da jeg så Den lille havfruen og Aladdin, på samme tid som den likevel har nok nyskapende elementer til at det aldri føles gammeldags av den grunn. Det er slike ting som gjør at jeg virkelig elsket denne filmen til tross for at den kanskje er litt formelativ og klassisk til tider. Vaiana er å komme hjem til filmene jeg elsket som barn og som var med på å gjøre meg til den jeg er.

Og det var en litt lang digresjon, la meg komme tilbake til poenget. Vi følger altså Vaiana som alltid har elsket havet og hørt havet kalle henne. Samtidig er faren hennes høvding på øya der de bor i en tid for veldig, veldig lenge siden, og han er sånn «nei, nei, du må bli her, havet er farlig, du må ta over som høvding og være fornøyd med det vi har her». Og så truer farer øya og Vaiana innser at hun må dra ut på havet, finne halvguden Maui og dra for å sette på plass en magisk stein og så handler det om Vaianas reise der hun møter mange farer, men også får nye venner og slikt. Og ååå, jeg liker karakterene så godt. Mens man kanskje ikke like lett kan sette Vaiana i en bås på samme måte som enkelte tidligere Disney-heltinner så betyr jo det egentlig at hun er mer realistisk for hun kan minne om Mulan til tider, men også Pocahontas, Rapunzel, Anna fra Frozen og flere til på samme tid som hun likevel er en helt egen person som alltid føles genuin og realistisk. Og uten å spoile noe så er et forfriskende aspekt ved Vaiana det at der tidligere Disney-heltinner ofte vil bytte ut det de har med noe nytt så vil Vaiana ha begge deler. Hun drømmer om havet, men hun elsker fortsatt øya og familien sin og er fortsatt klar til å ta på seg ansvaret som høvding. Når hun reiser så handler det ikke om ønsket om å være nær havet hun er så knyttet til først og fremst, men å redde øya og menneskene hun elsker. Og når dette byr på utfordringer handler det like mye om hennes usikkerhet for om hun er den rette til å redde verden, noe som gjør dette til en svært dyp film. Ellers er Maui fantastisk, Dwayne «the Rock» Johnson stjeler showet totalt, og jeg digger ellers Tamatoa, kokosnøttpiratene og Hei Hei (fantastisk stemmelagt av Alan Tyduk). Og havet er på mange måter en karakter i seg selv, noe som er kult.

Ellers, ååå animasjonen. Seriøst, animasjonen <3 Denne filmen er så himla fantastisk animert at man nærmest måper av å se det og havet særlig ser ekstremt realistisk ut. Jeg elsker dessuten den innmari fengende musikken og det hjelper selvsagt at Lin-Manuel Miranda er involvert og er kongen av fengende musikk i det hele tatt, men Mark Mancina og Opetaia Foa?i er vel så viktige deler av det som gjør denne filmen til et musikalsk høydepunkt. Og man kan innvende at musikken kanskje ikke er så Broadway-aktig som i f.eks. Frozen og at det muligens mangler en sånn «ha på hjernen i evigheter mens man nesten blir litt sprø av det»-sang her, men det er egentlig litt fint. Jeg syns dette er en film der karakteren og reisen og animasjonen er det som driver historien mer enn musikken på samme tid som musikken likevel er limet som binder alt organisk sammen. Kort oppsummert, for meg funker dette fett.

Konklusjonen min er at dette er en film som fortjener å sees og aller helst på kino. Det er noe med atmosfæren i Vaiana som gjør at jeg tror Studio Ghibli-fans vil like den veldig godt og det er en film som virkelig inspirerer og engasjerer og har et fint budskap i tillegg. Og nei, jeg håper fortsatt mest at Kubo vinner Oscar for beste animasjonsfilm og jeg tror mest at Zootopia vinner, men denne filmen fortjener virkelig å være nominert og bør vinne for beste originale sang siden «How far I?ll go» er superfin og nydelig fremført av fortsatt svært unge, men meget talentfulle Auli?i Cravalho. Dette er ingen perfekt film og man kan finne nok av småting å kommentere på hvis man leter litt, men det er en nydelig animert og herlig fortalt animasjonsfilm og jeg elsker den.

Terningkast 6!

Ditt og datt av interesse :)

Fine ting: Vaiana Masterclass i dag (gleder meg <3) og Musikalkompaniet på lørdag (sistnevnte er konsert på Chat Noir der fem dyktige musikalartister bruker halvannen time til å synge musikalsanger). Jeg har ellers skikkelig dilla på fargelegging og har skaffet enda mer utstyr og dette er begynnelsen på prosjektet mitt for øyeblikket:

På den negative siden har jeg følt meg litt uheldig i det siste fordi jeg hadde storslagne, episke planer om å dra på førpremieren til La-La-Land klokka 18:00 onsdag 1. februar, men da jeg skulle bestille billetten i går morges var det utsolgt. Og jeg har ikke mulighet til å se 21:00-forestillingen samme dag og premieren er ikke før 24. februar og jeg er litt skuffet. Og så var det et sånt kult arrangement på Kulturhuset i går der forfattere skulle snakke om hva de skrev som barn og det hørtes veldig interessant og inspirerende ut så jeg tok t-banen ned til sentrum og troppet opp ti minutter før det skulle begynne da det viste seg å være helt fullt slik at jeg måtte snu og dra hjemover og hele turen var bortkastet. Ja ja, ingen turer til sentrum er helt bortkastet siden to halvtimer med t-bane betyr to halvtimer med mulighet til å spille Pokémon, lese og trøste seg selv med å skrive tekster i notatboka si om å føle seg motarbeidet av skjebnen. Ting ordner seg jo, jeg bare takler skuffelser litt dårlig av og til. 

*

Det som dog ER kult er at jeg var så fornøyd med Oscar-nominasjonene, noe jeg skrev litt om her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158153371730430 og en ting som er ganske artig er at jeg i mitt forrige blogginnlegg skrev om hvilke filmer jeg håpet ville bli nominert til beste animasjonsfilm og fire av de fem jeg håpet på ble det (og den som ikke ble det var den som jeg uansett trodde litt at ville hatt bedre muligheter et annet år siden 2016, om ikke annet, var et svært godt år for animasjonsfilmer) 😉 Slike ting får meg til å føle at jeg har skikkelig peiling på animasjonsfilm og god smak i tillegg. 

Og ååå, jeg håper denne sangen vinner for beste originale sang:

Denne sangen er sååå fin <3 (Og det er flere andre fine sanger nominert til samme kategori så jeg håper virkelig en eller annen norsk tv-kanal sender Oscar i år siden det vil være innmari fine musikalske opptredener garantert.)

*

Så jo da, det er mye å være fornøyd med, jeg får fokusere på det i stedet for å være for skuffet over tilfeller av uflaks, alt ordner seg. Og boka jeg leser på er såå fin og fascinerende, jeg har uansett mye jeg gleder meg til i neste uke og livet er en fin karusell så yay! Men da har jeg andre planer så da bables vi om noen dager. God fornøyelse og hakuna matata 🙂

Tanker om hvilke animasjonsfilmer jeg håper blir nominert til beste animasjonsfilm Oscar 2017 :)

Heisann! Det er mandag og livet er aller mest fint fordi jeg skal på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som blir awesome siden de kommer til å vise filmen på originalspråket (attpåtil åtte dager før den egentlige premieren) og i tillegg kommer til å ha filmskaperne der som først kommer til å snakke om prosessen med å lage filmen og to av filmskaperne er John Musker og Ron Clements som også er filmskaperne bak blant annet Disneys Den lille havfruen og Aladdin så ååå, det blir så kult og fascinerende <3 Det eneste aberet er egentlig at det er på Vika Kino så jeg risikerer kanskje å måtte spise noe annet enn popcorn på kino, men det er egentlig et veldig lite problem og yay, jeg gleder meg! 

Ellers er jeg litt skuffet over at jeg ikke vinner på noen konkurranser for tiden, men på den positive siden har jeg begynt på en ny novelle om Månedstrollene der det handler om tre av dem som spiller Yatzy sammen og jeg er skikkelig fornøyd med begynnelsen og tenkte å dele den her nå før jeg fortsetter:

Begynnelse på ny historie om Månedstrollene

Vinteren finnes også her. Her ved det lille røde huset i skogkanten der Desembertrollet bor, her hvor man hører suset i trærne, hvor frosten maler i tretoppene slik at de ser ut som kunstverk, som noe mer enn bare trær. Det er de tidlige solnedgangers tid og man kan leve for akkurat det januarlyset, når det er på sitt vakreste og det er som om snøen som har kommet glitrer og alt er litt ekstra magisk. Vinteren finnes også her. 

Og den finnes der inne i det røde huset der Desembertrollet bor og der hun har en peis med flammer som danser viltert og varmende, der hun har te i massevis om det passer seg sånn og ikke minst, der hun har Yatzy og enda bedre, noen å spille det med. Oktobertrollet og Augusttrollet er nemlig på besøk siden de begge holder til i Oslo og omegn størsteparten av året og tilværelsen og det var en sånn fin og koselig helg med få andre planer og en klar visshet om at å spille Yatzy kanskje kan være den aller fineste planen av dem alle. Tryggheten finnes der, omsorgen og roen og. Og vinteren. Vinteren finnes overalt.

*

Men da tenkte jeg å lage en liste. Greia er nemlig den at jeg egentlig ikke hadde noen storslagen plan for dette blogginnlegget, men så oppdaget jeg at det er i morgen de nominerte til Oscar 2017 vil bli annonsert og det ga meg en ide. I et senere innlegg har jeg tenkt å ta for meg tanker om de fem filmene som ER nominert til beste animasjonsfilm og her tenkte jeg å lage en liste over hvilke fem animasjonsfilmer fra 2016 jeg aller mest håper vil bli nominert. Da setter jeg i gang.

Hvilke fem animasjonsfilmer jeg syns fortjener å være nominert til prisen beste animasjonsfilm Oscar 2017 og kort om hvorfor

I 2016 kom det faktisk veldig mange animasjonsfilmer og svært mange av dem var dessuten veldig gode. Følgelig har Oscar-komiteen et vanskelig valg når de skal velge kun fem filmer og det er med andre ord ganske så stor sannsynlighet for at de fem jeg håper litt ekstra på at blir de nominerte ikke alle blir det. Det er også ganske sikkert at de som faktisk blir nominert alle vil fortjene det veldig. Jeg har likevel noen filmer jeg heier litt ekstra på og de skal jeg nå ta for meg. Før jeg kommer hen dit tenkte jeg dog å nevne noen animasjonsfilmer fra fjoråret som jeg ikke tror vil bli nominert, men som likevel har sin sjarm. Vi har her Storkene (ikke sett enda pga. veldig få visninger på originalspråket, men jeg har hørt at den er overraskende morsom, ganske undervurdert og temmelig sjarmerende), Secret Life of Pets, Trolls og Sing (de to sistnevnte har jeg sett og personlig likte jeg dem skikkelig godt, men jeg tror ikke de når opp når det gjelder Oscar), Sausage Party (denne har jeg ikke sett, men jeg tror faktisk den er ganske smart og underholdende selv om, eller kanskje fordi, den er forbløffende grov til animasjonsfilm å være) og Finding Dory (det kan egentlig veldig godt hende at denne filmen vil bli nominert siden det er en svært fin film og dessuten en Pixar-film og Pixar nomineres bortimot bestandig, men jeg føler at den ble litt for masete og slikt på slutten og det er også en oppfølger og nettopp derfor tror jeg den kanskje ikke vil nomineres til tross for at det er Pixar). 

Da til filmene jeg virkelig håper blir nominert:

– Zootopia

Zootopia er basically garantert en nominasjon, litt fordi den var en kjempesuksess på alle måter og fordi det rett og slett er en virkelig fantastisk animasjonsfilm. Den er smart, fargerik, underholdende og rørende og særdeles engasjerende i tillegg med en god historie som også er tankevekkende og aktuell. Om noe så er den kanskje litt vel opplagt i budskapet sitt, men det er et lite aber ved en film som ikke bare er en eksepsjonelt sannsynlig kandidat til å bli nominert, men også en ganske så sannsynlig vinner.

– Moana/Vaiana

Det er litt usikkert om det faktisk vil være hele to nominerte Disney-filmer og hvis Oscar-komitéen går for kun én av fjorårets to animasjonsfilmer så er det nok Zootopia som velges siden den tross alt er den mest nyskapende av de to filmene. Jeg håper likevel skikkelig at de nominerer Moana for nei, jeg har ikke sett den enda (men det skal jeg altså på torsdag, wohoo), men alt jeg har lest om denne filmen får det til å virke som et klassisk Disney-eventyr av beste sort med en fantastisk hovedperson, omg-brilliant animasjon og et sykt fengende soundtrack signert blant annet Lin-Manuel Miranda (<3) som jeg har hatt dilla på i månedsvis. Dessuten er det ikke noen kjærlighetshistorie, men heller en historie om å dra ut på havet for å oppleve et storslagent eventyr og jeg liker det og jeg syns denne filmen absolutt fortjener å være nominert.

– Kubo and the two Strings

Det er en del av meg som ikke bare håper at denne filmen vil bli nominert, men jeg håper egentlig litt at den vinner også. For ååå som Laika fortjener det etter å ha laget stop-motion animasjonsfilmer som bare blir bedre og bedre og bare mer og mer detaljerte og gjennomarbeidede. Jeg har alltid likt stop-motion som stil, det er noe virkelig fascinerende ved det og det blir bare mer imponerende når man tar innover seg hvor mye arbeid det krever, hvor mye nøyaktighet og tålmodighet. Og denne filmen var den kanskje beste filmen jeg så i fjor og ikke bare på grunn av den nydelige animasjonen, men også fordi det var en rørende, eventyrlig og flott historie inspirert av Japan og med karakterer som man dessuten ble skikkelig glad i. Og antakelig vinner nok Disney og det vil være fullt fortjent, men jeg heier litt ekstra på denne filmen likevel for det er kanskje ikke en helt perfekt film på alle måter, men det er en usedvanlig flott filmopplevelse uansett og Laika er supre 🙂

– My life as a Zucchini 

Denne filmen vet jeg egentlig ganske lite om utover at den var Golden Globe-nominert til beste animasjonsfilm og har fått usedvanlig gode kritikker, men den ser veldig interessant ut og litt sær på en kul måte. Dessuten pleier det alltid å være en og annen mer ukjent europeisk animasjonsfilm og dette er en film som i så måte passer godt til kriteriene. Her er det ellers også stop-motion, men i en ganske annerledes stil enn i Kubo and the two Strings og jeg liker at dette virker som en temmelig original, rørende og moden animasjonsfilm av den sorten som kanskje vil passe bedre for voksne enn for barn.

– The Little Prince

Av de filmene jeg håper blir nominert er dette den jeg anser som minst sannsynlig at blir det for det kan like godt bli “The Red Turtle” (fordi Studio Ghibli er involvert), “Kung Fu Panda 3” (fordi den er en flott avslutning på en svært fin film-triologi) eller en av de filmene jeg nevnte lenger oppe blant filmer som er flotte, men som jeg ikke trodde ville bli nominert. Og jeg tror også denne filmen ville hatt bedre sjanser i et annet år enn i 2016 (som altså var et fremragende år for animasjonsfilmer i det minste) da det var mindre konkurranse. Med det sagt, jeg håper litt at denne filmen, med sin unike miks av stop-motion og dataanimasjon, blir nominert fordi det er en veldig fin film. Den tar utgangspunktet i den nydelige historien om den lille prinsen (en historie jeg alltid har elsket), men skaper sin egen vri på den i en film som er rørende, finurlig og interessant til tross for at den har ymse småting her og der som trekker ned. Jeg syns likevel at denne filmen fortjener å nomineres tross alt siden det er en film som vil mye og som gjør et skikkelig godt forsøk og når den ikke lykkes 100% hele veien så kan absolutt ingen si at den ikke gjorde sitt beste og da med hjertet i hvert fall. 
*

Det var listen min. Jeg vil understreke at jeg blir godt fornøyd uansett og at jeg har tenkt å skrive et innlegg om filmene som faktisk ble nominert etter hvert også, dette er bare noen jeg heier litt ekstra på (og da kanskje særlig Zootopia, Vaiana og Kubo and the two Strings). Vi får se hvordan det går 🙂

*

Men da har jeg andre ting å drive med og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Alt som ikke har blitt tjoret fast og ymse annet

Fin ting 1, jeg var hos tannlegen på torsdag og det gikk kjempefint og jeg hadde ingen hull og alt så bra ut (selv om jeg ble oppfordret til å bli litt flinkere til å bruke tanntråd). Fin ting 2: 

Jeg har to nye bøker og fargeleggingspostkort fordi jeg besøkte britisk Amazon for noen dager siden. Amazon er farlig 😉 Livet er ellers fint fordi jeg skal på biblioteket i morgen og deretter har tenkt å spise en god middag på Peppes (små gleder, hurra!). 

På den negative siden syns jeg det er veldig kjipt når jeg av og til kommer på at Trump faktisk offisielt ER president nå og det er ellers en litt teit del av meg som er litt misunnelig på broren min som i dag drar på en ukes jobbmesse i Las Vegas (jeg kommer sikkert aldri til å oppleve Las Vegas og broren min er fem år yngre og er der for tredje eller fjerde gang), men jeg prøver å ta meg sammen angående sistnevnte og å trøste meg selv med litt ekstra Hamilton-obsessing angående førstnevnte (Hamilton-musikalmusikk hjelper mot det meste). 

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en svært grundig anmeldelse av denne boka:

(Jeg syns omslaget til “Alt som ikke har blitt tjoret fast” matcher fargeleggingsprosjektet jeg holdt på med i forrige uke så godt, derfor.)

Her kommer anmeldelsen, god fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang til uka 🙂

Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått ? alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

*

Over har vi synopsiset på Gyldendals side om denne diktsamlingen, en diktsamling jeg leste med stor interesse siden jeg elsket «Du er menneske nå». Og mens jeg likte «Du er menneske nå» bittelitt bedre (delvis fordi jeg leste den på et perfekt tidspunkt, familien min hadde mistet verdens fineste hund i dagene før jeg i «Du er menneske nå» leste om et annet tap som jeg på sett og vis fant trøst i) så tar det ingenting bort fra at faktum er at Eirin Gundersen er himla god til å skrive og at dette er nok en helt nydelig bok.

Mens begge Eirin Gundersens diktsamlinger på sett og vis har naturvitenskapen som bakteppe, føles denne boka mer tilspisset. Her handler det om havet, om øya og minnene og det føles også mer konkret og prosaisk i skrivestilen, noe som man kan legge merke til i såpass presise detaljer som at setningene starter med stor bokstav der de startet med liten bokstav i «Du er menneske nå».

Og før jeg går nærmere inn på denne boka så må jeg bare berømme Eirin Gundersen for det er noe utrolig fint med skrivestilen hennes. Mens jeg ofte liker metaforer, lange snirklete setninger og tidvis er litt for glad i klisjéer, så er det en del av meg som virkelig elsker stilen til Eirin Gundersen der nettopp det at hun er så konkret og presis som hun er er det som gjør det så levende. Jeg liker at dikt kan være som dette, tekster som nærmer seg prosaen, men likevel helt klart er poesi. Og det føles så genuint, så nært og klokt og jeg skulle litt ønske jeg var like flink til å skrive selv eller i alle fall klarte å ha et like godt blikk for detaljene rundt meg.

Men tilbake til «Alt som ikke har blitt tjoret fast», en diktsamling på rundt 80 sider som kretser rundt øyer tiden har reist i fra, rundt havet og kjærligheten og minnene. Dette er altså en innmari fin bok og det er en nær bok der man kjenner seg igjen selv om man ikke har de samme minnene eller erfaringene. Og det er noe mytisk med denne boka, med tekstene om overtroen og tankene om havet og om hvordan det var på øya for lenge siden i forhold til hvordan det er nå. Det er i alle fall veldig fint formidlet og igjen denne presisjonen, dette språket som inspirerer meg og som føles så sant og riktig at man ikke kan annet enn å bli fascinert.

Om jeg skal kommentere på noe så er denne boka delt opp i tre deler, men jeg syns dette grepet funket bedre i «Du er menneske nå» enn her. Det betyr ikke at det ikke funker her nødvendigvis, men i “Du er menneske nå” følte jeg at de tre delene symboliserte en slags utvikling og fortalte hver sin del av en helhet der alt likevel hører sammen, her føles det litt mer tilfeldig. Det manglet også det lille ekstra som gjør at jeg virkelig elsker en bok, men igjen så kan det handle litt om settingen og når jeg leser denne boka og tenker at til sommeren når jeg er på Stavern blant sjøen og svabergene, da vil denne boka treffe meg enda sterkere (dette er nok en perfekt bok å lese blant sjøsprøyt og lukten av sjø).

Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg elsker skrivestilen, jeg elsker møtet mellom nuet og fortiden og jeg elsker stemningen og havtematikken. Jeg liker også de naturvitenskapelige elementene som her altså er knyttet til nettopp havet og hvordan dette er en rett og slett gjennomført klok, moden, ettertenksom og nydelig diktsamling som absolutt inspirerer og er verdt å lese.

Terningkast 5 og nå MÅ jeg sitere litt:

Minner kan være fra somrene jeg besøkte mormor. Om sjøstjernene jeg la i bøtter med vann. De runde steinene jeg samlet på. Minner kan være sorgen over dem som ikke ble gravlagt i vigslet jord, mormors advarende stemme, at hun sov midt på dagen. De kan være lyden av vegguret som tikket, potetene som kokte i kjelen, torskehodet som katten gravde ut av søppelposen og la framfor meg: det avventende i kattens blikk, det matte i torskens øyne.

(Her er det særlig noe med avslutningen som traff skikkelig, jeg syns det om det avventende i kattens blikk og det matte i torskens øyne er så billedlig og rikt beskrevet.)

*

Havet lærte dem å regne:

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake,

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake

(Det er en del av meg som elsker hvor regleaktig dette er ;))

*

Hvalenes sang gir gjenklang i dypet. De snakker, men ikke til oss. Fra år til år endrer sangen seg ørlite grann, i en frekvens mennesker ikke kan høre. Overalt finnes det lyder vi ikke registrerer, arter som ikke er oppdaget. Fra det mørkeste dypet reiser ribbemanetene seg mot lyset, de flykter mot tareskogene, kråkebollene, planktoner, før de får et glimt av sola og velger å snu.

<3

 

Hamsterprinsesser og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint, men ville vært enda finere om jeg bare kunne hatt en tidsmaskin som tok meg med til 11:45 på torsdag sånn at jeg hadde vært ferdig med den teite tannlegetimen som jeg bruker irriterende mye tid på å grue meg til (jeg er veldig talentfull når det gjelder å grue meg til og bekymre meg for ting av og til). Livet er ellers fint fordi jeg ved et “uhell” besøkte den britiske nettsiden til Amazon i går og plutselig endte opp med å bestille to bøker og en bok med fargeleggingspostkort (kan vise bilde av dem i mitt neste blogginnlegg da de sannsynligvis vil ha kommet i posten siden de skal komme i løpet av kun to, tre dager), sånn i tillegg til at jeg tilfeldigvis befant meg i en bokhandel i stad der de solgte skikkelig fine fargeblyanter til kun 69 kr 😉 Ellers spiller jeg masse, masse Pokémon Moon, jeg har dessverre sett alle episodene av Unfortunate Events-serien på Netflix (som om man kan få åtte episoder på 45 min. hver til å vare lenger enn fire dager maksimum) og de likte jeg veldig godt, jeg liker boka jeg holder på med innmari godt og gleder meg til biblioteksplaner til helgen og ja, det meste er egentlig ganske fint utenom denne tidsmaskinmangelen altså (at Trump blir president på fredag driver jeg med å fortrenge, hvis jeg lar være å tenke på det så er det kanskje ikke sant likevel).

Som enda et bevis på hvor fantastisk og awesome Malinda Kathleen Reese er har vi ellers dette:

“How far breasts go!” – <3 Og hurra for google translate-ifisering av “How far I go” fra Moana/Vaiana (tredje februar er nå to uker og tre dager til, jeg kan snart begynne å telle ned timer, å som jeg gleder meg til jeg endelig kan se den filmen jeg og) =D

*

Nå tenkte jeg å bable litt om en brilliant bok som også var den første boka jeg leste i år og det er denne:

Det er boka “Hamsterprinsessen: Harriet den Uovervinnelige” av Ursula Vernon og av alle barnebøker jeg har lest så er dette en av de som jeg har oppfattet som aller minst opptatt av å være pedagogisk korrekt eller barnlig. I stedet virker det bare som om Ursula Vernon har hatt det skikkelig gøy med å skrive om hamsterprinsessen Harriet som på beste Tornerose-vis er rammet av en trolldom der hun vil stikke seg på et hamsterhjul og falle i en dyp søvn når hun fyller 12 år (gode feer ordner det til slik at hun vil kunne vekkes av et kjærlighetens kyss og ikke vil trenge å måtte gå på toalettet mens hun sover og slikt). Så får Harriet vite om trolldommen, men i stedet for å bli deppa blir hun skikkelig glad siden det betyr at hun er uovervinnelig frem til hun fyller tolv år siden onde feer ikke lar trolldommer gå i vasken. Og når hun så fyller 12 år går ikke ting helt som forventet og så betyr det et eventyr Harriet må begi seg ut på der hun får en ny venn og slikt. 

Og denne boka hadde jeg det så gøy med å lese for Ursula Vernon (som jeg oppdaget for mange år siden da jeg elsket illustrasjonene hennes på Elfwood) kommer hele tiden med små stikk til eventyret Tornerose som historien om Harriet på mange måter må sies å være inspirert av og føles like mye som en parodi som en hyllest. Dessuten er det sprudlende fortalt, illustrasjonene er skjønne og jeg elsker hvordan det aldri virker som Ursula Vernon på noe som helst tidspunkt har tenkt at hun burde la være å la noe skje fordi det kanskje ikke er barnevennlig nok, i stedet har hun slått seg løs og skapt en artig, engasjerende og veldig smart bok som er mye mindre søt enn coveret skulle tilsi. 

Og så viser bildet over at dette er SÅ min type humor 😉 Og når man legger til at jeg i utgangspunktet alltid har hatt en forkjærlighet overfor eventyr og historier som er basert på eller inspirert av eventyr så var dette en oppriktig karolinsk opplevelse.

Om jeg skal kommentere på noe så gjør kanskje det rosa og glitrende coveret at mange vil oppfatte dette som en barnlig jentebok, noe som ikke er tilfelle. Dette er kanskje en bok for barn og det handler om en jente, men jeg tror absolutt gutter og voksne kan kose seg vel så mye med denne boka, som i tillegg til å være sjarmerende og herlig illustrert også er en bok jeg oppfatter som særdeles feministisk på den aller beste måten. 

Og nei, dette er kanskje ikke noe man trenger å lese, men ååå så mye jeg koste meg med denne boka likevel. Terningkast 5!

*

Da tenkte jeg å drive med andre ting og slikt og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!
 

Smakebit på søndag og Pasek and Paul favoritter :)

Heisann! Det er søndag og før jeg offisielt setter i gang med dette innlegget må jeg bare poste dette:

Det er den nyeste traileren for Legend of Zelda: Breath of the Wild som kommer ut samtidig som Nintendo Switch, allerede 3. mars og DET ER SÅ PENT!!! Og jeg aner ikke hvordan i all verden jeg i det hele tatt vil ha råd til Nintendo Switch (foreløpig ligger den norske prisen på 5000(!) kr, men jeg håper denne prisen endrer seg til en litt lavere sum siden jeg TRENGER Nintendo Switch og ikke har økonomien til å gjøre såpass ekstravagante innkjøp med det første. Men ååå, jeg vil ha <3

*

Nok om det. Ellers er livet fint på grunn av en herlig mail jeg fikk på fredag om at en tekst jeg sendte litteraturmagasinet Stemmer (forøvrig det samme magasinet som postet en annen tekst av meg for noen år siden) vil trykkes i deres første nummer for 2017 som kommer ut i april. Dessuten betyr det et års abonnement på Stemmer (noe som igjen gjør at jeg kan sende inn tekster til de konkurransene de har der man helst må være abonnent for å delta, så yay) og uansett betyr det for andre gang i livet mitt at jeg får tekst på trykk i et litterært magasin (noe som også føles litt flott i og med at jeg har skrevet bekymrende lite så langt i år, men til gjengjeld altså lyktes skikkelig med en av tingene jeg faktisk har skrevet). Yay!

*

Ellers skal jeg velge Pasek & Paul-favoritter, men før jeg kommer så langt tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå er:

Bildet linker til Goodreads-siden om denne boka som altså heter “My most excellent year” og som er skrevet av Steve Kluger og virker karolinsk av ymse grunner, blant annet det faktum at den er dedikert til Julie Andrews (jeg har en del tillit til bøker som er dedikert til Julie Andrews, det lover godt for en musikaloman Julie Andrews-fan som meg). Her er Goodreads synopsis:

Meet T.C., who is valiantly attempting to get Alejandra to fall in love with him; Alejandra, who is playing hard to get and is busy trying to sashay out from under the responsibilities of being a diplomat’s daughter; and T.C.’s brother Augie, who is gay and in love and everyone knows it but him.

Og sånn jeg har skjønt det så er dette en sånn bok som fortelles via brev og mailer og liknende ting i hovedsak, et grep som for meg har funket fett flere ganger tidligere. Det er ellers en bok som virker veldig sjarmerende og lett å like og jeg gleder meg til å lese den. Her er noen smakebiter:

Even though I didn’t notice it while it was happening, I got reminded in ninth grade of a few things I guess I should have known all along. 

1. A first kiss after five months means more than a first kiss after five minutes. 

2. Always remember what it was like to be six. 

3. Never, ever stop believing in magic, no matter how old you get. Because if you keep looking long enough and don’t give up, sooner or later you’re going to find Mary Poppins. And if you’re reall lucky, maybe even a purple balloon.

*

And if Henry Higgins is not the most reprehensible character ever written for the stage, that’s only because somewhere, somehow, someone is composing a musical biography of Ronald Reagan.

*

Augie: Does everybody else know?
T.C.: About my epitaph?
Augie: About me being gay, you gink-head hoser-face!
T.C. Not everybody. There’s a night watchman at a Dunkin Donuts just outside of Detroit. He doesn’t know yet.

*

Gleder meg til å kose meg med denne boka 🙂 Flere smakebiter finner du hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og nå kommer tematikk to for dette innlegget og det er Pasek & Paul. Kort oppsummert er det her snakk om Benj Pasek og Justin Paul som ble kjent da de studerte musikalteater på University of Michigan og begynte å komponere musikaler sammen, noe som så langt har resultert i musikaler som A Christmas Story, Dogfight, Edges, James and the giant Peach og deres nyeste musikal, som også nok kan kalles deres store gjennombrudd og i alle fall deres største suksess, Dear Evan Hansen. Sistnevnte kommer sannsynligvis til å være en av de musikalene jeg vil obsesse mest over i 2017, jeg vet i alle fall at musikalcden som utgis digitalt 3. februar er noe jeg gleder meg fryktelig til. Pasek & Paul (som de kaller seg) er ellers begge født i 1985, de har også stått bak sangtekstene i filmen La-La-Land (som vant massevis av priser under Golden Globe og nok er en av årets store Oscar-favoritter) og de er utrolig talentfulle og kule og nå tenkte jeg å poste de sangene deres som jeg liker best med korte kommentarer til hvorfor. Da setter jeg i gang.

Fem Pasek & Paul-favoritter

– Red Ryder Carbine Action BB Gun

Denne sangen er hentet fra musikalen A Christmas Story som er basert på filmen ved samme navn. Jeg oppdaget musikalcden til A Christmas Story på Spotify ved en tilfeldighet for noen år siden, men det har allerede blitt en fast tradisjon å lytte til denne musikalcden i tiden frem mot jul fordi det er en veldig nostalgisk og skjønn historie som er julete på den beste måten. Og så har hovedkarakteren et intenst ønske om å få en Red Ryder Carbine Action BB Gun til jul og vil gjøre alt for at det skal skje og denne drømmen synger han om i denne sangen som jeg liker supergodt. Det er noe med melodien som gjør at jeg alltid blir glad av å lytte til denne sangen og her blir den sjarmerende fremført av Pasek & Paul selv (og de er så søte og flinke og dette er veldig fint), noe som er kult. Det er også verdt å lytte til denne sangen på Spotify der barneskuespilleren som synger den der er utrolig talentfull og super. Og ååå, Folketeateret, jeg tror dere kunne skapt en veldig god oppsetning med A Christmas Story, bare et tips 😉

– Middle of a moment

Denne sangen fremføres her av Skylar Austin fra Pitch Perfect-filmene og denne sangen er hentet fra musikalversjonen av James and the giant Peach basert på Roald Dahls bok med samme navn (en bok jeg faktisk ikke tror jeg har lest, men jeg har sett animasjonsfilmen). Kul ting: musikalcden til denne musikalen kan lastes ned helt gratis og lovlig her fra: http://jatgp.com/cast-album/, noe jeg oppdaget for to uker siden. Jeg benyttet muligheten selvsagt, men skal innrømme at denne musikalen ikke falt hundre prosent i smak, den var bra, men jeg ble ikke helt betatt likevel. Det skinner like fullt i gjennom hvor dyktige Pasek & Paul er og aller mest vises det altså i denne sangen som kunne vært hentet rett fra en Disney-film. Det er storslagent, genuint og inspirerende 🙂

– Pretty Funny

Denne sangen er hentet fra den meget undervurderte musikalen Dogfight (undervurdert fordi ååå, hvorfor er det ikke flere som snakker om denne musikalen, hvorfor kan ikke et eller annet teater i Oslo sette den opp pronto, musikken her er fantastisk, ååå), en musikal der musikalcden på Spotify virkelig er verdt å sjekke ut. Mens selve historien i denne musikalen etter min mening ikke er så sterk så er prestasjonene og sangene her fryktelig fine og der det er noe naivt og sjarmerende over musikken i A Christmas Story og James and the giant Peach (godt hjulpet av at dette er musikaler som er godt forankret i nostalgiens farvann), så har musikken her en annen stil. Det er et snev av Country her, men også noe rocka med musikken i musikalen Dogfight, en musikal som særlig briljerer i denne sangen her som er så himla rørende fremført av Lindsay Mendez at bare yay. Denne sangen har en sårhet ved seg, en enkelhet som ikke blir banal, men bare veldig rørende og skjær og en sånn sang som det er veldig lett å få tårer i øynene av.

– First date/Last Night

Denne sangen er også hentet fra Dogfight og her fremføres den av Laura Osnes og Santino Fontana (grunn nummer 1367 til å elske musikaler, så mange skuespillere er skikkelig eye candy sånn i tillegg til å være fulle av talent, jeg kunne forelsket meg i supermange på Broadway i grunnen, jenter så vel som gutter med den samme lettheten, at det skinner så i gjennom hvor mye de elsker det de driver med alene er virkelig tiltrekkende). Anyway, denne sangen er fin fordi den har så gode harmonier og er så søt og romantisk og ja, me like!

– Waving through a window

Denne sangen! Jeg har hatt dilla på denne sangen fra Dear Evan Hansen en god stund allerede, men den er så fantastisk. Jeg elsker hvordan Ben Platt virker så perfekt for denne sangen, den tilhører ham liksom føles det som, det er litt som da jeg i fjor så massevis av klipp der Cynthia Erivo sang “I’m here”, noen kombinasjoner er fullstendig perfeksjon. I alle fall, Dear Evan Hansen er i følge alt jeg har lest en klar favoritt for Tony Awards 2017, det er en musikal jeg har skikkelig lyst til å se en gang (det er da lov å drømme) og denne sangen er utrolig fin.

 

Det var litt Pasek & Paul-obsessing. Føl dere fri til å søke på Pasek & Paul på Youtube for å finne masse andre eksempler på hvor talentfulle og awesome de er og hurra for musikalnerding =D

*

Da skal jeg finne på andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables!

Der jeg blant annet anmelder Søster av Gro Dahle

Heisann! Det har ikke skjedd noe spennende siden sist, men livet er ålreit fordi det inneholder fine bøker og Pokémon Moon og slikt. Ellers har jeg i det siste sett veldig mye Fuller House sesong 2 (det er så teit, men det bedret seg utover sesongen) og jeg har også kost meg med å titte på fine ting som dette på Youtube:

Det er Broadway Riff-Off med James Corden og Neil Patrick Harris og det er veldig flott 🙂 Ellers gleder jeg meg til i morgen da jeg kan våkne til nyheter om Nintendo Switch (det er pressekonferanse om denne kommende konsollen i natt), jeg gleder meg over at jeg i helgen ikke bare kan kose meg med ymse planer om Teknisk Museum, men også å sjekke ut tv-serien basert på Lemony Snicket-bøkene og jeg har nå brukt noen dager til å bekymre meg i hjel over tannlegetimen min om en uke, men tenkte å prøve å ikke tenke så mye på det fordi det antakelig er bedre for psyken og humøret enn å gå rundt og bekymre seg supermye. 

Men da tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka:

Bildet er funnet her: https://www.goodreads.com/book/show/32612753-s-ster og boka er altså Gro Dahles nyeste diktsamling. Jeg likte denne boka veldig godt og håper anmeldelsen min faller i smak. Neste innlegg kommer forøvrig på søndag så da bables vi 🙂

Søster av Gro Dahle

Jeg er veldig glad i diktene til Gro Dahle og jeg er i tillegg litt fascinert av bøker om søstre og dette er en diktsamling om søsterskap av Gro Dahle og da var det jo klart at jeg skulle lese den. Og ååå, denne boka er virkelig veldig fin.

Dette er en bok som er delt opp i flere deler som hver tar for seg aspekter av søsterskap om alt fra å savne en søster til alt det fine, men også alt det såre som hører med en søster i livet. Det er en bok for alle som har en søster, som er en søster, som har lyst på en søster eller som har hatt en søster og i grunnen alle andre også som liker fin poesi. For det er noe med hvor rett-frem Gro Dahle skriver, denne lettheten i dikt som likevel har flere lag og som man kan lese igjen og igjen for hver gang å oppdage noe nytt.

Velkommen,

sier jeg til søsteren min

og hjelper henne

av med høsten,

henger dagen på knaggen,

former de fuktige hendene hennes i fingre,

de klamme hendene hennes i armer,

klemmer henne

til hun holder seg selv

oppreist på to bein.

Jeg liker hvordan dette er en diktsamling som like mye handler om de store som de små ting. Og jeg liker at jeg føler meg så hjemme mellom disse linjene og blir så inspirert underveis. Dessuten har jeg litt lyst til å sitere veldig mye, men jeg skal forbeholde meg til utdraget ovenfor og dette utdraget som jeg elsket særlig mye:

Det finnes bøker som blir søstre,

dikt som holder meg i hånden,

hvisker mellom arkene,

roper fra badet,

løper i trappa.

Og det mangler kanskje noe ekstra som ville gjort at jeg virkelig inderlig elsket denne boka, men at jeg liker den veldig godt er det ingen tvil om. Fineste Gro Dahles dikt, presist og nært og lekent.

Jeg har ingen søster selv, men jeg er en søster og en leser og jeg gir denne boka terningkast 5!

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen-filmen og slikt :)

Heisann! Det er tirsdag og ukas hovedplaner utenom jobbsøking, å lese masse og å spille alt for mye Pokémon Moon (det er virkelig helt fantastisk) er lanseringsfest av fin ny bok i dag (som jeg har bestilt på nettet og forhåpentligvis får i posten i dag) og at jeg antakelig har tenkt meg på Teknisk Museum til helgen bare fordi jeg har veldig lyst til å få med meg Game On-utstillingen hvert fall en gang til før den er over. Utover det handler de neste ni dagene om å pusse tenner ekstra ofte mens jeg gruer meg og bekymrer meg i hjel for tannlegetime torsdag 19. januar fordi tenk om dette er gangen da jeg har dødsmye hull og alt er feil selv om jeg ikke pleier å ha hull og jeg tror jeg ville merket det hvis det virkelig var mye problemer, jeg er særdeles flink til å bekymre meg for sånt selv om det sikkert kommer til å gå bra. 

Nok om det. Ellers er jeg helt betatt av den nye posteren for den nye versjonen av Skjønnheten og Udyret, jeg har begynt å glede meg enda mer til å se La-La-Land siden den vant masse priser under Golden Globes og jeg håper alle som ikke har sett Zootopia blir inspirert til å se den fort siden den vant beste animasjonsfilm som nok et bevis på at den er awesome 🙂 Også var talen til Meryl Streep fenomenal 🙂

Og så var jeg på kino på lørdag så nå tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse av Hakkebakkeskogen-filmen. God fornøyelse og så bables vi om noen dager 🙂

 

Dyrene i Hakkebakkeskogen

Når jeg er på kino og ser familiefilmer har jeg i det siste begynt å følge litt med på hvordan filmer funker for sin målgruppe. Det er jo alltids supert om filmer funker fett for meg, men det er også fascinerende å observere hvor godt familiefilmer holder på interessen til barna de egentlig er laget for. Og for de aller minste virket det ikke som om Dyrene i Hakkebakkeskogen funket helt da jeg så den for det var en del barn som virket ganske urolige, samtidig som det virker som om den funket veldig godt for nostalgiske voksne. Det i seg selv trenger ikke å si så mye om filmen i seg selv, men det er likevel interessant å ta med i betraktning. For min del var dette like fullt en helt ålreit filmopplevelse.

Historien burde være kjent for de fleste, men veldig kort oppsummert handler det her om dyrene i Hakkebakkeskogen og deres opplevelser formidlet med masse fin musikk og sprudlende animasjon. Og animasjonen er virkelig imponerende. Mens Qvisten Animasjonsstudio har laget flere gode animasjonsfilmer syns jeg dette er den som ser aller best ut. Og greit nok så har Qvisten åpenbart ikke de samme ressursene som de store studiene i USA og sånt, men dette ser flott ut og det er en scene særlig mens Klatremus sunger godnattasangen og dyrene går for å legge seg som er veldig enkel, men virkelig helt nydelig og faktisk temmelig rørende.

Denne filmen har ellers sympatiske karakterer, masse sjarm, super musikk (som har blitt jazzet opp ypperlig av Katzenjammer) og er dessuten fremragende stemmelagt av et mylder av gode norske skuespillere. Og mens en del av meg lenge har følt at historien om Hakkebakkeskogen egentlig på mange måter er vegetarianer-propaganda med sitt budskap om hvor doven og lat man blir av å spise kjøttmat i stedet for grønnsaker så er det et budskap man fint kan leve med selv om man selv er kjøtteter. Ingen har uansett vondt av å spise en del frukt og grønt 😉

Dyrene i Hakkebakkeskogen har dog sine svakheter som animasjonsfilm og det største problemet er egentlig det at den er for tro for materialet sitt. Og jeg ser riktignok ikke helt hva som skulle vært gjort annerledes, men dette kunne vært en litt mer leken animasjonsfilm som tok mer sjanser og i stedet er det veldig rett frem. Jeg syns også at det er en litt for scenisk film, det føles liksom som den scenen og så den i stedet for å ha mer flytende overganger og jeg syns også det er litt for kort med kun en time og et kvarters spilletid. Og animasjonsfilmer pleier aldri å være blant de lengste filmene, sikkert en del fordi animasjon er en svært krevende prosess som tar mye tid, men norske familiefilmer føler jeg nesten alltid er ti minutter kortere enn de burde være.

Dette er likevel bare småting og dette er en innmari sjarmerende film. Det er fin musikk, en fin moral og en fin historie og der noen animasjonsfilmer kan tendensere mot å bli litt for masete så føles denne filmen alt annet enn slitsom. Tvert imot er den behagelig hele veien og det er fint.

Kort oppsummert er dette med andre ord en animasjonsfilm som man kanskje ikke trenger å se, men som man sannsynligvis vil kose seg med om man ser den til tross for visse svakheter som nok vil gjøre at dette ikke er en film jeg virkelig vil huske godt når året er omme.

Terningkast 4!

Scrappy little nobody & Where am I now :)

Heisann! Det er lørdag, jeg har kinoplaner etterpå (Hakkebakkeskogen-filmen som vil anmeldes til uka) og siden sist har jeg funnet ut at Rema 1000 har klikka, det er den eneste forklaringen. http://e24.no/privat/rema-1000/rema-kaster-ut-flere-coca-cola-produkter-fra-hyllene/23890374, denne saken er bakgrunnen for denne konklusjonen for her er greia altså at de kaster ut en rekke brustyper fra sortimentet sitt (alt fra Cola-kompaniet utenom vanlig Cola og Cola Zero), sånn i tillegg til å slutte med Kims-produkter. Dette er del av en markedsstrategi der de skal være mer selektive i forhold til hva de tilbyr og blant annet satse mer på lokale leverandører som Tøyen Cola og slikt. Og jeg kan skjønne tanken litt, men resultatet er jo i praksis at det blir dårligere utvalg til kunden og det er en markedsstrategi som gir lite mening for meg. For greit nok, det er ikke noe stort problem og det finnes nok av alternativer hvis jeg har lyst på f.eks. Sprite, dessuten spiser jeg Kims-produkter sjeldnere enn Maarud uansett, men når denne nyheten dukker opp ganske samtidig som de starter en ny Æ-app som jeg heller ikke har så mye tro på virker det som om de har tørnet litt. Men igjen, jeg er ingen markedsføringsekspert, kanskje det er skikkelig logisk og så er det bare jeg som anser det som teit i stedet. Hvem vet.

Nok om det. Livet er ellers greit nok, Pokémon Moon er awesome og det var veldig fint med soloppgangvinduer i går:

I tillegg er jeg veldig spent på den norske versjonen av Moana/Vaiana etter at jeg oppdaget at bad guy-krabben Tamatoa som i originalversjonen stemmelegges av Jermaine Clement i den norske versjonen er dubbet av Bjørn Eidsvåg. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan sangen “Shiny” (som basically er David Bowie møter Disney-skurkesang i en gloriøst fengende symbiose) vil høres ut på norsk med Bjørn Eidsvåg (som for første gang dubber en animasjonsfilm) og jeg håper det funker ypperlig. 

*

Men da tenkte jeg å bable om bøker og i år tenkte jeg å ha noen oppsamlingsinnlegg hva angår bøker jeg har lest siden jeg har sett det funke veldig godt på andre blogger jeg leser. Dette har i dag resultert i en dobbeltanmeldelse av to bøker jeg leste og koste meg med i desember som jeg nå skal poste. Her er først bilder av bøkene det er snakk om:

Og da kommer min dobbeltanmeldelse siden disse bøkene er litt like i stilen og det føltes logisk å anmelde dem sammen og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Noen tanker om Scrappy Little Nobody av Anna Kendrick og Where am I now av Mara Wilson

I desember leste jeg to bøker som ble beskrevet som en samling autobiografiske essays av folk som enten var eller er skuespillere og siden disse bøkene sjangermessig og også stilmessig sett har en del til felles tenkte jeg å anmelde dem begge i en og samme tekst. Jeg satser på at alt henger godt sammen.

A collection of humorous autobiographical essays by the Academy Award-nominated actress and star of Up in the Air and Pitch Perfect.

*

Det over er et veldig kort utdrag av Goodreads synopsis av Anna Kendricks bok Scrappy Little Nobody, en bok jeg leste først og fremst fordi Anna Kendrick er en av mine favorittskuespillere. Og dette er en veldig fin bok og mens den ikke er en bok som nødvendigvis vil gjøre deg til en fan av Anna Kendrick om du ikke er det fra før, så er det en bok som gjør deg til litt mer fan hvis du er fan. Anyway, dette er en bok om å vokse opp med drømmen om å opptre, om gutter, om Hollywood og enda litt til og mens jeg kanskje ikke kunne relatere til alt så satt jeg likevel igjen og tenkte at jeg gjerne skulle vært venninne med Anna Kendrick og det er en ganske fin ting å sitte igjen med.

Anna Kendrick peker også på noe viktig i denne boka når hun tar for seg ordet «nice» (og dette avsnittet er til dels en digresjon, men jeg håper ikke det gjør noe). Akkurat nå er jeg ikke sikker på hvilket norsk ord som best beskriver hva som menes med «nice» på engelsk så jeg holder meg til de engelske ordene til dels og håper det går bra. I alle fall peker hun på hvordan det ofte forventes at kvinner skal være «nice», de skal være trivelige og høflige og lette å ha med å gjøre, samtidig som det omvendte av «nice» her ikke er «mean», men «difficult» og hvordan det skal mindre til for at kvinner blir karakterisert som «difficult» enn menn og at det også er mer viktig for kvinner å leve opp til menns definisjon av «nice» enn det er for menn. Og dette ble litt rotete forklart, men poenget er veldig viktig (og ikke minst aktuelt når man ser på hvordan Hillary Clinton ble behandlet av Trump under valgkampen) og Anna Kendrick blir enda mer awesome i mine øyne når hun siterer Sondheims Into the Woods-musikal der det synges om at «nice is different than good». Å være trivelig og sympatisk og lett å ha med å gjøre og flink til å huske bursdager betyr ikke det samme som at man er snill og et godt menneske og Anna Kendrick får ti tusen plusspoeng når hun nevner at hun syns lidenskap, engasjement, snillhet, smarthet rettferdighet og mange andre kvaliteter er mye viktigere enn å være «nice».

Uansett, dette er en fin bok generelt sett for den er godt skrevet, Anna Kendrick har mye humor og sarkasme og en god penn og det er interessant på mange måter. Med det sagt så er ikke dette en bok som gjorde et skikkelig sterkt inntrykk. Jeg likte den absolutt, men det er en sånn bok som er lett og informativ, men ikke så mye mer. Mens jeg leste denne boka trengte jeg likevel ikke så mye mer så det var ikke noe stort problem.

*

Og så har vi Where am I now av Mara Wilson.

For readers of Lena Dunham, Allie Brosh and Roxane Gay, this funny, poignant, daringly honest collection of personal essays introduces Mara Wilson?the former child actress best known for her starring roles in Matilda and Mrs. Doubtfire?as a brilliant new chronicler of the experience that is growing up young and female.

*

Der har vi et kort utdrag fra Goodreads synopsis av Where am I now som er Mara Wilsons samling essays og mens jeg ga begge disse bøkene terningkast 5 så var det denne boka som jeg følte meg mest hjemme i. For de som ikke vet det så var Mara Wilson skuespiller som barn (i Matilda og Mrs. Doubtfire blant annet) og en skuespiller jeg likte ganske godt. Som voksen har hun i stor grad fokusert mer på skriving enn teater og dette har nå resultert i denne boka.

Jeg syns både Anna Kendrick og Mara Wilson overbeviser i bøkene sine. De er informative, smarte og underholdende og man liker dem enda litt mer etter å ha lest om dem. Det er likevel Mara Wilsons bok som sitter mest igjen i ettertid, kanskje fordi den går dypere. Mara skriver her om oppveksten, om skuespillerkarrieren, om gutter og det er mange av de samme temaene som Anna Kendrick tar opp, men Mara skriver også om OCD og psykiske problemer hun har slitt med opp i gjennom. Om hvordan det har vært en stor del av livet hennes og hun formidler det på en måte som gjør at man forstår hva hun har gått gjennom selv om man kanskje ikke har slitt med noe liknende selv. Dessuten har Mara Wilson et helt kapittel om Robin Williams som ga meg tårer i øynene fordi han var og er så viktig for meg, på mange måter var han barndommen min og å miste ham er det mest triste jeg har blitt over et kjendisdødsfall noensinne.

Denne boka har liksom noe rørende ved seg som bonusmateriale, i tillegg til å være en interessant samling autobiografiske essays og jeg setter veldig pris på den for det. Dessuten er jeg en sucker for alt som handler om Robin Williams på en eller annen måte fordi det er noe med personene som definerer oppveksten din, personer som man kanskje aldri ender opp med å kjenne i det virkelige liv, men som var med på å gjøre deg til den du er.

*

Konklusjonen er uansett at begge disse bøkene er veldig verdt å lese. Og mens jeg kanskje ble mer rørt av Mara Wilsons bok og følte meg mer hjemme i den boka (fordi det er så lett å relatere seg til Mara Wilson selv hvis man ikke har de samme erfaringene selv), så viste Anna Kendrick seg igjen som en skuespiller som er smart og awesome og god til å skrive i tillegg. Dette er to gode alternativer hvis sjangeren autobiografiske essays virker interessant og gjør deg til mer fan av forfatterne enn man var fra før og det er bra. Yay!