Oppsummeringsinnlegg for februar :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har tenkt å kose meg med en Buffy-episode og litt Nintendo senere i kveld og fra og med i morgen er det offisielt en vårmåned vi er i og det er fint å tenke på. Og nei, jeg regner ikke med at alt plutselig blir supervårlig værmessig sett med en gang kalenderen skriver mars i stedet for februar, men det går mot lysere tider så hurra for det 🙂 Ellers var det Oscar-utdelingen på søndag og jeg fikk jo ikke sett det, men jeg har fått sett klipp og lest mye om det og det virker som om jeg tippet riktig angående veldig mye hva angår hvem som vant. Jeg syns ellers det er fascinerende hvordan man på et så proft show som Oscar klarer å gjøre en såpass stor film som å gi feil konvolutt og utrope feil vinner av beste film, men med det sagt så føles det veldig rett at Moonlight vant beste film mens La La Land fikk beste regi, det var på mange måter det jeg håpet på. 

Og ellers:

In Memoriam er alltid så vakkertrist og det blir liksom litt ekstra fantastisk når det er Sara Bareilles som synger og sangen som synges er nydelige Both Sides Now <3 

Jeg likte ellers opptrednen med sangen fra Vaiana og Justin Timberlakes åpningsnummer og jeg syns det er helt greit at Zootopia vant selv om jeg heiet litt mer på Kubo. Hva angår Zootopia syns jeg ellers det er veldig interessant å se hvordan Disney i år hadde to nominerte filmer i kategorien beste animasjonsfilm og vant med den mest nyskapende filmen som ikke har musikalnumre og slikt. Jeg vil absolutt se flere animerte musikaler fra Disney for jeg elsker sånt, men samtidig vet jeg at mye av grunnen til at jeg elsker dem er nostalgien og jeg tror Disney kan tjene på å lære av suksessen til Zootopia og fundere på hvordan de kan skape en animert eventyrmusikal som føles nyskapende og original og som man elsker mer for storyen og sjarmen enn nostalgi-faktoren. Men jeg vet ikke helt, uansett liker jeg Disney generelt sett <3

*

Men da tenkte jeg å oppsummere februar bok- og filmmessig sett og der jeg ikke så sånn kjempemange nye filmer så leste jeg ganske mange bøker denne måneden. Jeg rakk faktisk å lese flere bøker nå i årets korteste måned enn i januar som er blant de lengste månedene, men til gjengjeld så leste jeg flere litt mer lettleste bøker denne måneden så det er nok litt av forklaringen. Uansett, her er oppsummeringen:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– El Deafo av Cece Bell

Interessant og fint formidlet grafisk roman som også er litt lærerik hva angår høreapparater og slikt. Terningkast 4!

– Bluffton av Matt Phelan

Ikke særlig spennende, men atmosfærisk og ikke minst nydelig tegnet grafisk roman. Terningkast 4!

– Seismiske smell av Sara Sølberg

Krevende, men vakkert og smart om havet og ymse annet. En bok som på ingen måte er lettlest, men som føles veldig givende og som dessuten føles så ambisiøs at man elsker den litt bare for det. Terningkast 5!

– Bera the One-Headed troll av Eric Orchard

Adorabel, søt og flott tegnet grafisk roman som jeg kom over en halvtime før stengetid på Grünerløkka bibliotek og så leste jeg den der og da, litt over 120 sider på en knapp halvtime, med andre ord er dette lettlest, men svært interessant mens man holder på. Terningkast 5!

– The summer that melted everything av Tiffany McDaniel

Atmosfærisk og usedvanlig vakkert skrevet bok som jeg satte veldig, veldig pris på. Terningkast 6!

– The Midnight Gang av David Wallace

Sympatisk og underholdende med artige illustrasjoner. Terningkast 5!

– Castle Hangnail av Ursula Vernon

Kul og engasjerende bok som bare viste at Ursula Vernon virkelig er en jeg må lese mye av fordi det er så smart skrevet og i tillegg har hun supre illustrasjoner. Terningkast 5!

– En bror for mye av Linde Hagerup

Nær og fint skrevet barnebok som man kan kjenne seg igjen i uansett alder og som hadde fine illustrasjoner og mye sjarm. Terningkast 5!

– Life in a fishbowl av Len Vlahos

Engasjerende, sær og original. Denne boka er nok veldig smak og behag, men jeg likte den i alle fall.Terningkast 5!

FILMER

– La La Land

Delvis fortryllende, flott klippet og en jazzy musikalfornøyelse. Terningkast 5!

– Lego Batman Movie

En særdeles positiv overraskelse, brilliant, eksepsjonelt underholdende og veldig awesome Batman-film som jeg nøt hvert sekund av og trenger å se igjen. Terningkast 6!

*

Og med det kan vi vinke farvel til februar og glede oss over en ny måned med nye muligheter. Yay! Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Smakebit på søndag og ymse annet :)

Heisann! Det er søndag, det er Liastua-vær og det er Oscar-utdelingen i kveld som irriterende nok ikke sendes på norsk tv. Og sistnevnte er ikke et veldig stort problem for jeg har ikke noe behov for å se alt, men jeg har lyst til å se alt av musikalske opptredener fordi Sara Bareilles og Lin-Manuel Miranda er blant de som opptrer og jeg håper derfor at mye vil være å finne på Youtube i morgen (da også utdelingen av prisene som interesserer meg mest, dvs. beste animasjonsfilm, beste sang og beste animerte kortfilm). Jeg kommer til å bable litt mer om Oscar-tanker i mitt neste blogginnlegg tenker jeg. 

Ellers har dette vært en helg med få planer, men det er litt behagelig også siden man tross alt kan fargelegge, skrive, lese, se Buffy-episoder og spille Nintendo og vips har man mer enn nok å finne på likevel. Jeg oppdaget ellers at de to filmene som var fjorårets to beste kino-opplevelser fantes på dvd på Platekompaniet og glemte med det at jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe noe denne helgen:

Ååå, Kubo-filmen (som jeg håper litt at vinner beste animasjonsfilm selv om jeg regner med at Zootopia gjør det) og Miss Saigon, så fine bidrag til dvd-samlingen 🙂

Ellers irriterer det meg at jeg må kjøpe månedskort i morgen og at prisen igjen har økt og det som er enda mer teit er at prisen for en sone nå er 708 kr, det hadde faktisk vært bedre om prisen var 710 kr fordi det er så mye ryddigere, ting virker så himla tilfeldig med det 8-tallet. De gangene jeg har sånne fine tanker om hva jeg ville gjort hvis jeg var president i Norge eller noe liknende som ga meg mye makt, tenker jeg at å gjøre kollektivtrafikk bortimot gratis ville vært det første jeg gjorde. Da ville det sikkert vært færre som snek også og enda flere som ikke brukte bil. Kanskje det finnes en parallell dimensjon der det er slik og som jeg en dag finner og så er jeg tilfeldigvis millionær i den dimensjonen med garantert råd til å se absolutt alle de kulturelle tingene jeg ønsker å se denne høsten (som Les Miz, Book of Mormon, Kaos i kulissene, Cats OG Cirque du Soleil) 😉

*

Nok om det. Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for tiden er denne:

Life in a fishbowl er en sånn bok jeg kom tilfeldig over i en bokhandel i januar og ble ganske nysgjerrig overfor etter å ha bladd litt i den. Det handler om Jackie hvis fars løsning på å ha fått uhelbredelig kreft i hjernen er å selge livet sitt på nettet til den som er villig til å betale mest. Og så handler det om de som kommer over dette og vil kjøpe, om Jackie som får livet sitt snudd på hodet av alt dette som foregår og konsekvensene av at Jackies far faktisk ender opp med å selge livet sitt til et tv-selskap som gjør dette om til et reality-konsept. 

Selv syns jeg konseptet er interessant, men jeg anskaffet denne boka mest fordi jeg likte den lette skrivestilen, en skrivestil jeg tror gjør denne boka til en veldig polariserende affære. Jeg leste litt anmeldelser av denne boka på Goodreads og det virket som folk enten likte denne boka skikkelig godt eller mislikte den sterkt og det gjør den litt ekstra fascinerende fordi jeg er spent på å finne ut hva jeg ender opp med å tenke. Så langt liker jeg denne boka. Ikke skikkelig godt, men mer enn nok, samtidig som jeg forstår at det er valg her noen vil finne veldig feil (tumoren fars-karakteren rammes av for eksempel, den personifiseres og det er nok noe ikke alle vil like). Og jeg er litt usikker på om jeg syns denne boka er godt skrevet eller ikke, men den engasjerer meg og det er kanskje nok.

Her er i alle fall en smakebit:

Beklager at bildet er litt uskarpt, mobilkameraet mitt er ikke så bra, håper ting er leselig nok. 

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Da har jeg ikke egentlig så mye annet å bable om nå, men vi bables om ikke så lenge. Ha en fin søndag alle sammen 🙂

 

 

Tanker om de fem nominerte til årets orginale låt Oscar–messig sett :)

Heisann! Det er torsdag og siden sist har jeg fått en fin dose motivasjon og ekstra pågangsmot skrivemessig sett. Utover det har livet handlet om bøker, Nintendo og å se dvd-er på den nye bærbare dvd-spilleren min blant annet. Og jeg har det i grunnen ganske fint. Det er selvsagt litt teit at folk rundt meg er litt masete for tiden (jeg vet at folk bare mener det godt når de kommer med ideer til ting jeg kan gjøre annerledes eller forbedre, men jeg er veldig sårbar og følsom og har lett for å ta det personlig likevel), men det ordner seg nok. Ellers har jeg irriterende få planer for helgen, men jeg trenger for eksempel å komme i gang med et bidrag til denne konkurransen: http://www.h-a.no/kultur/send-inn-ditt-bidrag fordi akkurat påskekrim liker jeg jo skikkelig godt å skrive (det har jeg jo også mye erfaring med å skrive sånn for moro skyld) og dessuten kan jeg ta lunsj på Peppes, nyte en og annen fin spasertur og spise litt mer snacks enn strengt talt nødvendig så det er alltids nok å finne på. Ellers så kommer jeg sikkert til å lytte enda mer til Dear Evan Hansen-musikalcden på Spotify fordi den musikalen åpenbart har tatt over livet mitt 😉

Men nok om det. Nå tenkte jeg å ta for meg de fem sangene som er nominert til beste sang under Oscar 2017 (som ikke sendes på norsk tv i år heller (og nå virker ikke lenger sånne “se utenlands tv på norsk pc”-programmer lenger heller) og det er megateit for hallo i år skal til og med Lin-Manuel Miranda være med og opptre og han er jeg superfan av) med å poste hver av dem med kommentarer til. Jeg håper det byr på underholdende lesning og god fornøyelse. 

Tanker om de fem nominerte sangene i kategorien beste originale låt Oscar-messig sett

– Audition (The fools who dream) fra La La Land

Egentlig burde jeg kanskje postet Emma Stones versjon av denne sangen siden det tross alt er hun som synger den i filmen, men jeg liker Malinda Kathleen Reese sin versjon bedre så derfor 😉 Uansett, jeg så jo La La Land for noen uker siden og mens jeg har sett bedre musikaler var det likevel en veldig fin filmopplevelse og scenen med denne sangen var innmari fin, godt hjulpet av at jeg syns dette er den sangen i La La Land som har finest tekst og melodi. Det er en del av meg som alltid setter veldig pris på slike sanger som denne som er som små noveller og som også minner litt om god natta-sanger. Med det sagt så tror jeg denne sangen mangler det lille ekstra som trengs for å faktisk vinne Oscar-prisen, men jeg liker fortsatt godt at akkurat denne sangen er nominert og som fan av Pasek & Paul som har skrevet sangtekstene i La La Land fryder jeg meg på deres vegne over all suksessen til La La Land.

– Can’t stop the feeling fra Trolls

Av de nominerte sangene i år er dette den som minner meg mest om “Happy” som var nominert for noen år siden. En sånn sang som er radiovennlig som bare rakkern og som blir skikkelig populær på den måten at mange er litt sånn “oi, er den sangen fra en animasjonsfilm, det ante jeg ikke” fordi man egentlig forbinder sangen mer med hvem som synger den (i dette tilfellet Justin Timberlake) enn filmen den kommer fra. Jeg syns sangen likevel er enda kulere i versjonen man hører i filmen (og som er den jeg deler her) fordi det er en så glad og sjarmerende scene. Og jeg innser at Trolls kanskje er en litt “guilty pleasure”-film for i likhet med animasjonsfilmen Sing som også kom ut i fjor, er det egentlig en ganske forutsigbar historie og en film som er svært underholdende, men ikke noe man virkelig trenger å se, men jeg koste meg med den og jeg koser meg med denne sangen. Jeg tror ikke den vinner, men det hadde absolutt vært greit om den gjorde det (og litt forfriskende siden den mest poppa og radiovennlige av de nominerte til beste sang sjelden er den som faktisk vinner).

– City of Stars fra La La Land

Det er noe litt gammelmodig med melodien til denne sangen (som dessuten er jazzy og pianobasert) som gjør at den føles litt sofistikert på en måte jeg liker ganske godt. Jeg liker ellers tittelen og jeg syns dette absolutt er svært behagelig å lytte til. Med det sagt så er jeg ikke fullt så glad i denne sangen som mange andre for jo da, jeg syns dette er en svært fin og atmosfærisk sang og om den vinner Oscar for beste sang (noe jeg regner med at den faktisk gjør) vil det være fullt fortjent, men samtidig føler jeg at det blir litt for monotont og at det mangler et slags crescendo. Og det er for så vidt også et snev av originalitet i at den tør å holde seg omtrent på samme plan hele veien og handler veldig mye mer om å skape den rette stemningen enn å imponere, men den delen av meg som alltid har vært hakket mer glad i musikaler på scenen enn musikaler på film ønsker jeg en liten dose episkifisering likevel. Uansett er dette fint og jeg elsker at det i år faktisk er en ny musikal som er nominert til massevis av priser, jeg håper det inspirerer til mange flere nye musikaler på kinolerretet i årene fremover 😉

– The empty chair fra Jim: The James Foley Story

Denne sangen lytter jeg til for første gang under skrivingen av dette innlegget og jeg tror generelt sett at dette nok er den mest ukjente av de nominerte sangene i år, noe som gjør at jeg anser sjansene for at akkurat denne sangen vinner som små. Med det sagt så er dette en absolutt fin sang. Jeg liker Sting som synger ganske godt, jeg liker melodien som i likhet med flere av de andre nominerte sangene i år har noe beskjedent med seg og denne sangen har noe jordnært og lett ved seg som er fint å lytte til. For min del syns jeg likevel denne sangen blir litt for kjedelig i forhold til de andre nominerte og jeg syns også at melodien mangler litt egenart siden det føles som om jeg har hørt veldig like sanger som denne før. Jeg tror likevel at om denne sangen fremføres under Oscar-utdelingen så kan det bli et ganske fint øyeblikk. 

– How far I’ll go fra Vaiana

Hvis jeg må velge én favoritt av årets nominerte sanger er det nok denne og ikke bare fordi den er skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, men fordi dette er en utrolig fin sang der jeg liker både tekst og melodi veldig godt. Greia med Vaiana som film for min del er at greit nok så er det andre av de nyere animasjonsfilmene til Disney som har føltes mindre formelative, men samtidig så er det noe med Vaiana som gjør at den føles som en klassisk animasjonsfilm fra tidlig 90-tall i større grad enn mange av de andre nyere prinsesse-filmene til Disney. For meg er det noe med akkurat Vaiana som gjør at den føles som å komme hjem til animasjonsfilmene som i så stor grad var med på å gjøre meg til den jeg er og denne sangen er en stor del av grunnen. Jeg syns ellers at den fremføres helt nydelig av Auli’i Cravalho i filmen og ja, jeg liker denne sangen så godt. 

Det var noen tanker om de nominerte sangene. Uansett gleder jeg meg til å finne ut hvem det blir som vinner 🙂

*

Men da tenkte jeg å drive med andre ting litt. Neste innlegg kommer sannsynligvis på søndag så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Jungelboken på teater og ymse annet :)

Heisann. Det er mandag og siden sist har jeg rundet hoveddelen av Yoshi-spillet jeg kjøpte for kun litt over to uker siden, jeg har fått oppgradert lånekortet mitt til at jeg kan dra på meråpne filialer (basically betyr det at jeg på enkelte Deichmanske Bibliotek-filialer rundt omkring kan låse meg inn utenom ordinær åpningstid med lånekortet mitt) og det var helt genialt fordi jeg da fikk lånt mer bøker på Majorstua Bibliotek etter å ha funnet litt for få bøker som ropte etter å bli lest på Hovedfilialen og jeg har vært på teater, men det skal jeg komme videre tilbake til. 

Og ellers så tenker jeg mye på skriving for jeg har hele tiden lyst til å skrive og jeg har enormt lyst til å bli forfatter, men samtidig så er det vanskelig og noe av problemet er at jeg er redd for å tenke på skrivingen som en jobb fordi det å ta noe som helst seriøst skremmer meg (det gjelder i grunnen ikke bare skriving, men i det hele tatt). Jeg vil at skrivingen skal være en lek, noe jeg koser meg med og jeg vil ikke at det skal føles som noe jeg må og dermed tar det jo evigheter før jeg kommer nærmere forfatterdrømmen fordi man faktisk må ta det litt på alvor eller i det minste la det være en viktig prioritering på lik linje med nettspill og å lese. Med det sagt så har jeg fått en del ideer til ting jeg kan skrive om Månedstrollene og jeg sendte spontant av gårde Gatelykt-prosjektet til et forlag i går selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid på redigering med en sånn tanke om at et forlag, om jeg er heldig, kanskje i det minste kan gi meg noen ideer til hva jeg bør fokusere på i senere og mer seriøst redigeringsarbeid. Jeg prøver i alle fall og jeg tenker mye og da kan det jo hende alt blir lettere etter hvert. 

Hva angår å tenke for mye har jeg ellers vært litt teit i det siste fordi jeg har tenkt litt for mye på at jeg føler at jeg vanligvis er spesiell av feil grunn. Jeg føler at så mange er spesielle fordi de er de første eller beste til noe mens jeg oftere er spesiell fordi jeg trenger lenger tid på å lære ting og er sent ute med ting. Jeg har brukt lenger tid enn mange på å søke jobber, jeg var sent ute med veldig mye gjennom oppveksten min mens ting tilsynelatende har kommet lettere til for lillebroren min, jeg har fortsatt til gode å oppleve kjærligheten (noe som ikke er noe stort problem for så vidt, men verdt å nevne), jeg har så lyst til å skille meg ut fordi jeg er førstemann eller flinkest eller noe slikt i stedet. Trøsten er at jeg tror at mange føler på liknende følelser og at det uansett ikke er noen konkurranse og når jeg får til noe så glemmer jeg helt at jeg var treg med å få det til fordi å, jeg fikk det til. Eksempelvis tok det meg nesten tjue år før jeg endelig rundet Legend of Zelda:Ocarina of times, men ååå så stolt av meg selv jeg var da jeg omsider fikk det til <3

*

Nok om det. Dette er fint:

Det kommer musikal basert på animasjonsfilmen Anastasia (som jeg elsket da den kom, godt hjulpet av at jeg var veldig fascinert av Romanov-slekten og Anastasia som historisk skikkelse da jeg var yngre, det var liksom det, barnepsykologi og gresk mytologi som var de tingene jeg leste masse om, det og sykdomshistorier av en eller annen grunn) og her synges sangen “Journey to the past” av hun som har hovedrollen på Broadway og det er så fint og musikken er så flott =D

*

Ellers har jeg altså sett Jungelboken og her er min anmeldelse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager:

Jungelboken ? en nostalgisk fornøyelse

1989 var et viktig år for den jeg har blitt. Jeg husker egentlig omtrent ikke noe fra før 1990, men én viktig ting skjedde for min del i 1989 og det var at jeg så Jungelboken på teater, noe som var mitt første møte med både teateret og musikalen som sjanger. Siden den tid har jeg alltid vært glad i musikaler og mens jeg har tatt «å elske musikaler» ekstra mye på alvor etter 2010 så har det alltid vært en interesse og med Jungelboken begynte alt sammen, Jungelboken der jeg etter alle disse årene fortsatt husker melodier og sangtekster siden det er noe rart og herlig med hvor sterkt inntrykk ting man opplever gir. Anyway, i år satset Chateauf Neuf på en ny oppsetning av denne musikalen og da dro jeg og mamma på teater og hadde et gjensyn med en musikal vi begge har kost oss skikkelig med da jeg var liten. Og å, det var fint, det var supert med en slik dose nostalgi på en helt vanlig søndag i februar.

Historien er nok ganske kjent for de fleste, men det er altså Jungelboken som teater og med et stjernelag av skuespillere, deriblant flere som også var med på oppsetningen i 1989 (og senere produksjoner på tidlig 90-tall siden denne musikalen ble en kjempesuksess). Og det første som må nevnes er scenografien som var fantastisk og i det hele tatt selve atmosfæren fordi man entret salen til jungellyder og lukter som minnet meg om regnskogsavdelingen til Universeum i Gøteborg. Dette er ellers en skikkelig familiemusikal som byr på like mye underholdning for nostalgiske voksne som meg, som den gir barn som møter på denne musikalen for første gang nå.

Hva angår skuespill er det mange kule folk med og et flott ensemble og høydepunktet for min del var definitivt Arlene Wilkes som Raksha. Jeg syns også Reidun Sæther og Espen Grjotheim overbeviste vel så mye som i alt annet jeg har sett dem i og Kevin Haugan er god som Mowgli selv om jeg syns sistnevnte overbeviser mer som danser enn som sanger. Det er ellers en helt kostelig Trump-parodi med apekongen som skapte aller mest latter i salen.

Jeg hadde det med andre ord ganske fint for dette er kanskje ikke en perfekt forestilling (jeg har hørt sangen til Mira bedre for eksempel og jeg syns Tara som karakter skulle hatt mer å spille på siden hun får en hel sang sunget til seg) og dette er nok ikke den teateropplevelsen jeg vil huske best når dette året er omme, men det var veldig fint likevel og ikke minst nostalgisk og viktig fordi det var med Jungelboken alt begynte for meg. Og hvem ville jeg ha vært om jeg ikke elsket musikaler, det klarer jeg ikke en gang å se for meg.

Terningkast 5!

The summer that melted everything :)

Heisann! Det er fredag og jeg har fine helgeplaner med biblioteket OG spillkveld i morgen og Jungelboken på teater på søndag. Ellers er det litt dumt at veska mi (som jeg kjøpte i juli i fjor) gikk i stykker håndtakmessig sett for noen dager siden, men jeg har heldigvis et godt alternativ i form av en veske jeg fikk like etter jul. Og ellers så er jeg på et nytt jobbkurs for tiden og det er greit nok, jeg leser og spiller mye Nintendo og jeg lytter til musikalmusikk veldig mye og det er gøy. Jeg har ellers ymse ting jeg skriver på og i mitt nyeste fargeleggingsprosjekt fikk jeg det for meg at det skulle være nordlys selv om jeg ikke egentlig har sett det in real life:

Mobilkameraet mitt er ikke blant de beste og jeg er egentlig ingen proff fotograf, men jeg håper det ser overbevisende nok ut 😉

Av andre fascinerende ting kan det nevnes at jeg har bærbar dvd-spiller nå, jeg har avbestilt HBO Nordic fordi jeg ikke bruker det nok for tiden og enkelt kan bestille det på nytt hvis behovet melder seg, jeg har visst blitt gjesteblogger i ny og ne her: https://glimty.com/blog/ (mine innlegg er det om musikaler og det om sommer i vinterland) og jeg har lest ut denne boka:

Nå vil min anmeldelse av denne fenomenale boka følge og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

The Summer that melted Everything av Tiffany McDaniel

Det er sommer 1984 og Autopsy Bliss inviterer djevelen til å komme på besøk til småbyen Breathed. Like etter dukker Sal opp som påstår at han er djevelen og med ham kommer en hetebølge og flere merkelige hendelser. Og så handler det om Fielding Bliss, 13 år og sønn av Autopsy, som blir veldig god venn med Sal og en sommer som endret alt.

Personlig ble jeg interessert i denne boka fordi synopsiset hørtes ganske fascinerende ut og ja, denne boka er en svært fascinerende bok. Det er også en usedvanlig atmosfærisk og velskrevet bok og den boka jeg har lest så langt i år som har gjort sterkest inntrykk. Litt fordi jeg liker settingen veldig godt (både småby og 80-tallet), men mest fordi denne boka altså er himla flott skrevet.

Jeg likte ellers stemningen og hvordan denne boka handler om sommeren 1984, men samtidig er en tidløs bok. Og jeg trodde at det var en faktafeil i denne boka relatert til settingen årsmessig sett (det nevnes Mario Bros og jeg trodde det var feil siden karakteren Mario hadde 30års-jubileum i 2015, men litt googling viste at ja, det første skikkelige spillet med Super Mario kom kanskje i 1985, men det fantes arkadespill med ham alt i 1983 og dermed så kan man ha spilt Mario Bros i 1984), men det viser seg at dette altså ikke er en feil likevel og med det så har jeg ikke egentlig noe å kommentere på.

For nei, dette er kanskje ikke en perfekt bok og om man leter litt kan man sikkert finne flere ymse småting å kommentere på, men det føles som en bok som vil så mye. Den tar opp religion, homofili og rasisme blant annet og der tittelen tilsynelatende kun peker på varmen som gjorde at alt bokstavelig talt smeltet den sommeren, er den enda smartere enn det igjen for det som egentlig smelter er folks hemninger. At Sal (som er eller ikke er djevelen) er blant dem smelter bort logikken til folk og gjør at fordommene folk har hatt kommer til syne. Dette er en bok om en sommer der alle i småbyen Breatheds hemmeligheter kommer frem i lyset og sårheten i dette er mye av det som gjør denne boka fantastisk. For det er så klokt og så interessant og det er ingen enkle svar. Dessuten handler det om hvor villig folk er til å finne en syndebukk og de finner en i Sal som er mørkhudet med intenst grønne øyne og full av gåter og hemmeligheter og som kanskje er og kanskje ikke er djevelen, men i alle fall er en få virkelig forstår.

Dette er dessuten en bok som er svært åpen for tolkning og som åpner for tanker og samtaler og derfor føles viktig. I tillegg er denne boka egentlig skikkelig deprimerende på en måte jeg paradoksalt nok likte innmari godt for jeg skal ikke spoile noe, men denne boka handler i stor grad om å miste noen. Og sist, men ikke minst har vi hovedgrunnen til at jeg likte denne boka utrolig godt og det er språket. Denne boka er rått og vakkert skrevet og det er kanskje derfor dette er den første boka i år jeg gir terningkast 6 fordi ååå, dette språket kan man gi seg helt hen til.

Her er noen sitater:

A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower’s turn to own the name.

*

A snake that could harm you, you don?t have much choice to kill. You wouldn?t be able to leave a cobra in your sock drawer. But a snake that is no threat will greatly define the man who decides to kill it anyways.

*

You can imagine anything you want in the dark. You can imagine your father loves you, you can imagine your mother is not disappointed, you can imagine that you are…significant. That you mean somethin’ to someone. That’s all I ever wanted, Fielding. To matter. That is all I’ve ever wanted

*

You know where the name hell came from.” He crossed his hands on his lap. “After I fell, I kept repeating to myself, God will forgive me. God will forgive me. Centuries of repeating this, I started to shorten it to He’ll forgive me. Then finally to one word, He’ll. He’ll.
“Somewhere along the way, I lost that apostrophe and now it’s only Hell. But hidden in that one word is God will forgive me. God will forgive me. That is what is behind my door, you understand. A world of no apostrophes and, therefore, no hope.

*

Sometimes I think older brothers should not be allowed. We fall in love with them too much. They are our everything, all the while, they hurt out of sight for our sake.

 

Lego Batman Movie og ymse annet

Heisann! Fin ting: jeg fortalte moren min om hvordan jeg hadde tenkt å kjøpe meg en bærbar dvd-spiller fordi jeg i litt over et års tid har manglet muligheten til å se dvd-er hjemme i leiligheten min og har massevis av dvd-filmer jeg ønsker å få et gjensyn med og hun tilbød seg å betale for det om jeg bestilte det fordi moren min er verdens snilleste til tider. Anyway, nå kommer jeg til å få bærbar dvd-spiller i posten om ikke så lenge og da vil jeg blant annet få fortgang i “se de originale Star Wars-filmene”-prosjektet mitt. I tillegg skal jeg definitivt ha et gjensyn med Løvenes Konge på norsk for å ære Åsleik Engmark (som i helgen ikke forsto at det ikke er meningen at superkule kjendiser jeg har vært fan av bestandig skal dø sånn plutselig av et illebefinnende mens de bare er 51 år gamle) som er årets mest deprimerende kjendisdød så langt. Her er et eksempel på hvorfor Åsleik Engmark var fantastisk og burde vært udødelig:

Denne dansen er antakelig den eneste gangen jeg både har sett finalen av Skal vi danse og stemt under den nevnte finalen for det er faktisk helt fantastisk. Hvil i fred Timon/Mushu/Woody <3

*

Ellers har jeg allerede forhåndsbestilt billett til å se Skjønnheten og Udyret-filmen på premieren 17. mars, jeg har, etter en tid med litt for lite skriving, besluttet å kose meg fremover med å få skrevet så mange noveller som mulig om Månedstrollene (for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme i gang med redigeringen av f.eks. Gatelykt-prosjektet og kanskje det vil bli lettere hvis jeg allerede har kommet i en god flyt med å skrive på andre ting som bare handler om å ha det gøy der jeg i utgangspunktet ikke har så store ambisjoner), jeg elsker Yoshi og Dear Evan Hansen fortsatt og jeg har det ganske fint for tiden så det er jo bra 🙂

*

Da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Lego Batman Movie, en film jeg ble særdeles positivt overrasket av. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi. 

Lego Batman Movie

Jeg var litt usikker på om jeg skulle se denne filmen. For jeg syns absolutt at Lego Movie var awesome, men jeg hadde i utgangspunktet ikke så store forventninger til Lego Batman Movie. Jeg tenkte at det sikkert ville være underholdende nok, men ikke så mye mer. Likevel endte jeg opp med å dra på Lego Batman Movie likevel fordi «underholdende nok» var det jeg var ute etter og ååå, denne filmen er så mye mer fantastisk enn den høres ut. For man hører Lego Batman og regner ikke nødvendigvis med å se noe helt fantastisk, men fakta er faktisk at dette er en av de mest underholdende filmene jeg har sett. Og mens man på begynnelsen kan bli lurt til å tro at dette er en morsom og underholdende, men kanskje litt for slitsom og hyperaktiv film, så blir den etter hvert oppriktig rørende i tillegg. Alt dette i en film der jeg nøt hvert sekund.

Som med Lego Movie er dette en film der alt tilsynelatende er laget i Lego, men i denne sammenheng fortelles det en historie om Batman og hvordan han etter hvert må lære viktigheten av samarbeid og familie. Og mens det er vanskelig å oppsummere denne filmen på en måte som gjør at den høres skikkelig original ut (sånn utenom Lego-aspektet) så er det heller ikke så farlig. Poenget med denne filmen er ikke egentlig historien, men hvordan den formidles og det på en helt fantastisk måte der man ler, ler og ler litt til, men også tidvis får tårer i øynene av scener som virkelig er oppriktig rørende og vakre.

Dessuten har andre pekt på det, men altså av filmer om Batman så er dette en av de beste. For ja, han er overdrevet og det er ganske parodisk til tider, men det føles likevel som en Batman-film i vel så stor grad som f.eks. Dark Knight-triologien til Nolan og dette er vel den første Batman-filmen som i så stor grad i bunn og grunn handler om hans mangel på en familie, et aspekt som er ganske så fascinerende. Dessuten er denne filmen kongen av popkulturelle referanser og da særlig referanser til Batmans historie. Dette er tydelig en film laget av nerdete og obsessende folk som vet og kan mye om Batman og vil dele dette med verden og det gjør at det funker så bra.

Og så er animasjonen fantastisk, det er sjarmerende og ja, denne filmen er rett og slett eksepsjonelt underholdende og et brilliant valg hvis man vil dra på kino og rett og slett ha det kjempegøy hele tiden. Dessuten er karakterene, og ikke bare Batman, supre og man kan så lese homo-erotiske undertoner inn i forholdet mellom Batman og Joker hvis man føler for det (scenen der de ser hverandre dypt inn i øynene mens de forteller hverandre hvor mye de hater hverandre burde inspirere haugevis med fanfiction-forfattere) og ja, ååå så awesome denne filmen var.

Om noe skal kommenteres på så er nok denne filmen litt smak og behag og jeg tror ikke alle vil bli like overbevist av den som meg. For min del var den likevel fantastisk og mye bedre enn forventet. Og jeg hadde det så gøy at jeg er litt blind for eventuelle svakheter og bare må gi terningkast 6 fordi ååå så underholdende denne filmen var =D

Smakebit på søndag og Cabaret :)

Soundtrack: Dear Evan Hansen <3

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi det inneholder Yoshi-spillet jeg for tiden er veldig glad i, bøker og musikalmusikk. Dessuten starter et nytt Nav-tiltak i morgen som jeg vet veldig lite om og (dessuten er usikker på hvordan jeg finner frem til fordi dårlig stedsans), men personlig liker jeg neste uke mest fordi jeg har mange fine planer den uka (spillkveldplaner, bibliotekplaner, teaterplaner). 

Ellers fikk jeg sett Cabaret på teater forrige onsdag (skal skrive mer om det lenger ned i dette innlegget) og jeg så Lego Batman Movie i går (anmeldelse kommer til uka, men ååå, den var awesome), men nå skal jeg først være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er:

Det er “The Summer that melted everything” av Tiffany McDaniel og hvis den fortsetter å være like bra som den er nå kan det godt hende dette blir årets første bok som jeg gir terningkast 6 siden denne boka er utrolig nydelig skrevet. Det handler om sommeren 1984 da faren til bokas trettenårige hovedperson Fielding Bliss setter inn en annonse i en avis der han inviterer djevelen på besøk. Kort etter dukker Sal opp som ser ut til å være på alder med Fielding og har mørk hud, intenst grønne øyne og som påstår at han er djevelen. Det varierer veldig fra person til person i den lille småbyen Fielding om de tror på at Sal virkelig er djevelen eller ikke, men sikkert er det uansett at han bringer med seg en skarp hete, mange uforutsette hendelser og at han snakker i gåter og historier. Selv syntes jeg konseptet hørtes interessant ut og jeg liker settingen (både at det er småby og at det er 80-tallet), men mer enn det finner jeg denne boka usedvanlig flott skrevet. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive en anmeldelse av denne boka når jeg har lest den ut, men ååå, jeg liker den veldig, veldig godt og her er en smakebit:

I had made the mistake of hearing the word devil and immediately imagined horns. But did you know that in Wisconsin, there is a lake, a wondrous lake, called Devil? In Wyoming, there is a magnificent intrusion of rock named the same. There is even a most spectacular breed of praying matis known as Devil’s Flower. And a flower, in the genus Crocosmia, known simply as Lucifer. Why, upon hearing the word devil, did I just imagine the monster? Why did I fail to see a lake? A flower growing by that lake`A mantis praying on the very top of a rock? A foolish mistake, it is, to expect the beast, because sometimes, sometimes, it is the flower’s turn to own the name.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og da tenkte jeg å dele min anmeldelse av Cabaret (som jeg altså fikk sett førpremieren til forrige onsdag, yay) og så kommer neste innlegg om noen dager.

Cabaret

Mens en del av meg vil at alle teatre alltid skal velge nye musikaler som ikke er satt opp i Norge før når de skal velge hva de skal sette opp (siden det er så mange musikaler jeg har intenst lyst til å se, men så langt bare kjenner fra musikalcden og en god dose obsessing), så var Cabaret en musikal jeg ikke hadde sett på scenen før og sånn sett et ålreit valg. Det er dessuten et aktuelt valg fordi det politiske klimaet i 2017 på mange måter har skremmende mye til felles med hvordan det var i 1930-tallets Berlin, det er så mye som ulmer under overflaten og det er et valg som viderefører Oslo Nyes tradisjon de siste årene med å velge musikaler som absolutt har sang og dans og underholdning i massevis, men også en viss kynisme ved seg, noe som i denne sammenheng er ment positivt. Og konklusjonen er klar, dette er og var en veldig fin teateropplevelse.

Det handler altså om Berlin på 30-tallet og der kretser handlingen rundt cabaretscenen Kit Kat Club. Her får vi se og merke kontrastene mellom det frilynte og bohemske kunstnermiljøet rundt denne klubben og Berlin ellers og en som virkelig merker disse kontrastene er forfatteren Clifford Bradshaw som forelsker seg i Cabaret-artisten Sally Bowles. Vi møter også andre karakterer som Fräulein Schneider og Herr Schultz og ikke minst konferansieren og altså konferansieren, wow! Mens konferansieren i hovedsak har blitt spilt av menn før så vidt jeg vet spilles hen her av Hilde Louise Asbjørnsen som både spiller på det maskuline og det feminine i en tolkning av konferansieren som hun fortjener å i det minste bli nominert til Hedda-prisen for siden hun er helt brilliant. Jeg liker ellers hvordan de i Lars Berge og Ingvild Holthe Bygdnes har valgt skuespillere i rollene som henholdsvis Clifford og Sally som ikke i hovedsak er kjent som musikalskuespillere, et valg som er med på å understreke en teatralsk tilnærming til Cabaret som jeg liker. For det ER absolutt en musikal og det er en masse sanger, men jeg føler ofte at musikaler som beveger seg tett opp mot teateret ofte fungerer særlig bra siden skuespillet alltid burde være det viktigste. Hvis vokalen er ålreit, men skuespillet er fantastisk overbeviser det meg mer enn om noen synger eksepsjonelt fantastisk, men er bare ålreit som skuespiller om det gir mening. Anyway, de er supre (og jeg vil understreke at de absolutt er gode nok vokalmessig sett også, særlig Ingvild). Hjertet i historien føler jeg man likevel finner hos Birgitte Victoria Svendsen og Nils Ole Oftebro som gir helt nydelige tolkninger av Fräulein Schneider og Herr Schultz. Ensemblet er ellers flinke og ja, dette er en musikal som blir dyktig fremført av alle parter, medregnet orkesteret.

Jeg liker også hvordan man forstår alle parter. Cabaret er ikke en musikal som sier at et valg er det riktige og et annet er galt, i stedet så forstår man alle karakterene og hvorfor de gjør som de gjør. Dessuten elsker jeg hvordan andre akten i Oslo Nyes oppsetning av Cabaret løfter første akten for da det ble pause så var jeg ikke helt overbevist. Det var absolutt bra, men det føltes for lett. I andre akten derimot tør Oslo Nye her å bli veeeldig mørke. Det som tidligere bare har ulmet kommer virkelig frem i lyset her og det gjør at man forstår hvorfor de har gjort som de har gjort når det gjelder den første akten. Det er festen, det er underholdningen og i andre akt forstår man hvorfor og hvordan festen i like stor grad som det er en fest også er en flukt, en måte å gjemme seg for alt det truende som er på vei med nazismen som kommer nærmere og nærmere. Når man forlater salen etter andre akt er man full av tanker og inntrykk og vissheten om at man har sett noe man virkelig vil huske i ettertid. Alt dette gjør dette til en musikal som imponerer meg og som overbeviser i alt fra scenografi til lyssetting til sang og spill.

Og jeg blir likevel kanskje ikke så henført at jeg elskerelskerelsker dette, men det er absolutt terningkast 5 og en oppfordring til å dra på teater og se et stykke som virkelig er verdt å se.

 

Eventyr om havet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min og i går endte jeg tilfeldigvis opp med å se førpremieren på Oslo Nye Teaters oppsetning av Cabaret (anmeldelse kommer om noen dager) siden jeg var en av vinnerne på en Facebook-konkurranse og det var veldig kult =D Jeg skal ellers på kino på lørdag og jeg kunne valgt en moden og klok og tankevekkende film, men så vant ønsket om å se noe skikkelig underholdende og artig i stedet så derfor blir det Lego Batman movie (anmeldelse kommer til uka). 

Ellers blogget jeg på mandag om musikalen Dear Evan Hansen og jeg fikk vel sagt det meste om denne musikalen der, men kort oppsummert, den er fantastisk (jeg er litt besatt av musikken for tiden), musikalcden finnes på Spotify nå og man kan også høre sangene her: https://www.youtube.com/channel/UCt4w6RmCEHrb4_AJRpDf2gg/videos, noe som også er verdt det. Uansett er det en del av meg som vil at absolutt alle andre skal elske ting jeg elsker, men jeg innser at jeg ikke kan styre sånt. Jeg kan likevel anbefale å sjekke ut musikken fra Dear Evan Hansen og vil avslutte dagens musikalrelaterte babling med denne sangen: 

Den er så tristvakker og genuint rørende denne sangen <3

*

Nok om det. Dette innlegget skal egentlig handle om bøker. Mer presist disse bøkene:

Det er bøkene “Seismiske smell” og “The bear and the nightingale” og siden jeg har hatt planer om å få anmeldt begge disse bøkene etter hvert har jeg skrevet en slags dobbeltanmeldelse igjen siden jeg syns det funket fint sist. God fornøyelse, lytt til musikaler, les bøker, drikk te og kos dere og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Eventyr om havet

To veldig givende bøker jeg har lest i det siste er «Bear and the Nightingale» av Katherine Arden og «Seismiske Smell» av Sara Sølberg, to bøker som ikke har så mye til felles utover at de begge krevde en del av meg som leser, men ga meg en hel del tilbake. Her skal jeg anmelde begge i korte drag (les ordet «kort» med en klype salt, å fatte meg i korthet faller meg egentlig ikke naturlig) og vi starter med «The Bear and the Nightingale».

Dette var en bok jeg leste fordi den ble anbefalt for fans av bøker som «Uprooted» og «The Night Circus» (begge bøker jeg elsket) og skulle være et skikkelig eventyr. Her skal vi til et gammelt Russland der utfordringen ligger i møte mellom gamle sagn og myter og på den tiden ny kristendom og sånn sett blir dette en eventyrlig roman som også på mange måter er historisk og i alle fall er lærerik og veldig gjennomarbeidet. Katherine Arden har åpenbart gjort grundig research for å skrive denne boka og det merkes, men dette er også en bok som er fascinerende fordi den er inspirert av russiske eventyr.

Selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg likte å lese om hovedpersonen Vasya som representerer den som er helt på team «vi må opprettholde balansen og fortsatt ære de gamle åndene ved huset og skogene der de bor» og som er en sånn super hovedperson som man trives veldig godt med å lese om. Vasya ser åndene som finnes rundt dem og viktigheten av å fortsette å leve i harmoni med dem. Hun møter dog utfordringer i en ny stemor som også ser disse åndene, men frykter dem og en prest (som minner meg litt om Frollo fra Disney?s Ringeren i Notre Dame) som heier på å legge til side all overtro og bare gi seg hen til Gudstroen, men som sprer frykt via måten han formidler den. Det er fascinerende å lese om dette møtet mellom religion og overtro, et tema jeg ikke har sett i så mange bøker før.

Denne boka er dessuten svært atmosfærisk og man kan innvende at den er litt langsom for det er en bok som krever tålmodighet, men samtidig er dette mye av grunnen til at det er såpass stemningsfull som den er. Med andre ord likte jeg denne boka veldig godt. Dette er likevel ikke en bok jeg elsket like mye som med nevnte «Uprooted» og «The Night Circus» og mye av grunnen er at det blir litt for mye som skjer etter hvert og historien henger ikke like godt sammen hele veien. Dette er likevel ikke noe stort problem og konklusjonen er uansett at dette er en fascinerende og eventyrlig bok som er verdt å lese.

*

Jeg har dessuten lest «Seismiske smell» av Sara Sølberg, en bok som krevde litt mer av meg enn forventet, men så var jeg sånn «pytt sann, rundt 150 sider, dette leser jeg ut på en dag eller to» og tenkte ikke på at bøker ikke nødvendigvis er lettleste bare fordi de har under 200 sider. Uansett, denne boka er virkelig verdt det selv om den tok meg litt mer tid å lese enn jeg tenkte på forhånd og her er litt om hvorfor.

I «Seismiske smell» handler det om en kvinne som under en hjerteoperasjon ser bilder av havet begynne å vise seg. Og så fortsetter boka som en roman der hendelser fra fortiden og nåtiden veves sammen til en beretning om havet og mye annet. Og det jeg likte veldig godt med denne boka er at den vil veldig mye. Det er for eksempel en parallellhistorie som foregår i kursiv nederst på sidene i tillegg og ellers så er dette en sånn bok som er smart og underfundig og tidvis oppriktig vakker. Og kanskje føles den litt for smart noen ganger for det er en bok med mye referanser og av og til følte jeg meg ikke smart nok for den. Samtidig var det også noe som gjorde at dette er en bok jeg vil huske i ettertid, for ja, den krever en del av leseren, men den har også så mye overskudd og klokskap at man virkelig blir fascinert.

Her er det et språk som veksler mellom å være tørt og leksikalsk og lyrisk og malende og et cover som er flott som bare rakkern. Og mens ikke alt funker like godt så er det noe med denne boka som føles så ambisiøst og inspirert at man ikke kan annet enn å bli imponert.

Dette er med andre ord en bok som er verdt et forsøk og uansett om man blir helt overbevist eller ei, er man i hvert fall garantert en minneverdig leseropplevelse.

*

Jeg har med andre ord lest to bøker i det siste som begge fortjener terningkast 5 og som jeg her tar meg den frihet å anmelde. God fornøyelse!

 

Dear Evan Hansen :)

Heisann! Det er mandag, værgudene i Oslo har plutselig kommet på at det er vinter og nå både ser og føles det som vinter i mye større grad enn før, jeg liker Yoshi-spillet jeg anskaffet til Nintendo 3DS-en min innmari godt, det er trivelig å ha et gjensyn med Dance Academy på Youtube (den serien er undervurdert) og livet inneholder te og fargelegging og jeg trenger egentlig ikke så mye mer. Og egentlig trenger jeg å skrive om “The Bear and the Nightingale” og “Seismiske smell” som er to bøker jeg har lest i det siste og likt veldig godt, men så inneholder livet også “Dear Evan Hansen” som jeg trenger å obsesse over kjenner jeg så jeg tror jeg vier dette innlegget til det i stedet. Før jeg kommer så langt tenkte jeg dog å dele dette:

Jeg gikk tur til Liastua i går og tok et bilde av snøen mellom grenene. Det var veldig pent <3

*

Og da kan vi gå rett til sakens kjerne og det er å skrive om en musikal som jeg har blitt helt betatt av i det siste og vil at alle andre skal elske også. La meg bable litt om hvorfor.

Dear Evan Hansen – litt om en elskbar musikal og de fem sangene fra denne musikalen som jeg liker aller best

En av de mest positive overraskelsene jeg fant musikalmessig sett i fjor var Theory of Relativity, en for mange ukjent musikal som fortalte om et knippe mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som likevel blir en del av hverandres liv på ymse tilfeldige måter. Mens sangene tidvis var litt vel opplagte så var de fine og jeg likte tittelen som kan virke nerdete, men aller mest understreket hvordan det finnes så mye som knytter oss sammen uansett om vi er en mann som er allergisk mot katter eller en dame som savner moren sin og som understreket det i sanger som føltes veldig genuine på en svært rørende måte. Og dette innlegget handler om en helt annen musikal, men det er likevel mye med Dear Evan Hansen som minner meg om da jeg fant “Theory of Relativity” på Spotify, litt den følelsen av å ha kommet over en hemmelig skatt, men mest det at også denne musikalen har noe rørende genuint ved seg. Og her funker det enda bedre enn i “Theory of Relativity”, med “Dear Evan Hansen” snakker vi om en musikal som jeg allerede elsker skikkelig, en musikal som minner meg om da jeg i 2015 ble betatt av “Hamilton” (som jeg for øvrig fortsatt har dilla på, men det er et kapittel for seg selv) og som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne fått sett. 

I “Dear Evan Hansen” følger vi nevnte Evan Hansen og hvordan et brev som aldri skulle blitt sett, en løgn som kom ut av kontroll og et intenst ønske om å passe inn et sted byr på mange utfordringer. Og jeg vil ikke oppsummere for mye av plottet selv om jeg basically har spoilet det meste for meg selv allerede for det er ikke først og fremst plottet i seg selv som gjør denne musikalen så fantastisk, men hvordan det formidles i form av melodier og tekster som gjør at jeg sitter igjen med et intenst ønske om å se denne musikalen in real life selv om det kan godt hende det aldri kommer til å skje. Man kan jo alltids drømme uansett og jeg har i hvert fall muligheten til å lytte til sangene igjen og igjen mens jeg bare blir mer og mer fascinert. For det første føles dette som en original musikal i form av at den a) i stor grad handler om sosiale medier, men også fordi b) Evan har sosial angst og i en verden der fokuset på psykisk helse bare blir mer og mer viktig og relevant føles dette veldig interessant. Det er ikke så mange musikaler som tar for seg temaer som psykisk helse og her er dette et viktig element i en musikal som også handler om følgene av en annen klassekamerats selvmord og om familie, kjærlighet og vennskap bare for å nevne noe. Det er også en musikal som forfriskende nok også handler om foreldrene til noen av karakterene, det er så mange historier om ungdom som bare fokuserer på ungdommene, men her er det blant annet to mødre og en far som blir viktige karakterer oppi alt sammen. Dessuten er det så lett å forstå Evan for han gjør valg som på mange måter er feil, men man forstår hvorfor hele tiden og det i en musikal som i veldig stor grad handler om dette universelle ønsket om å passe inn et sted, om å finne en plass der man kan høre hjemme. 

Og så er sangene awesome og alle synger himla bra og jeg kunne egentlig bablet om alle sangene i lange drag, men skal begrense meg til de fem sangene jeg elsker aller mest og det er disse:

Waving through a window

Dette er den første sangen fra “Dear Evan Hansen” som jeg hørte og dette er en sånn sang som jeg bare liker bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Og mye av appellen er hvor relaterbar denne sangen er for man har kanskje ikke sosial angst slik som Evan, men det er lett å relatere seg til hvordan han aldri føler at han passer inn. Han er usikker, keitete og syns alt er vanskelig og samtidig har han et intenst ønske om å bli sett og her synger han om alt dette i en sang som er lett å føle seg hjemme i. Og så er det en fengende melodi som på sett og vis kanskje er den mest radiovennlige i hele musikalen og i tillegg, ååå så fint Ben Platt synger. Han er helt fantastisk, jeg håper virkelig han vinner Tony Awards som beste mannlige hovedrolle i år og han gir seg helt hen til rollen sin som Evan Hansen på en måte som får det til å funke bare enda bedre.

Beste strofe: We start with stars in our eyes
We start believing that we belong
But every sun doesn’t rise
And no one tells you where you went wrong

For forever 

Denne sangen er sår og vakker og jeg er forelsket i melodien. Det er noe uendelig håpefullt og drømmende med melodien her og som bonus er teksten superfin og Ben Platt fortsetter med å synge helt nydelig og han har et helt eget særpreg og en stemme som er helt sin egen og på mange måter litt utypisk musikalstemmemessig sett, noe som bare gjør det enda mer genuint og fint. Denne sangen har ellers allerede inspirert meg til å skrive fanfiction fordi ååå dette er jo bare sååå fint <3 Men så er det sårt også fordi det er en sang om en perfekt dag som egentlig ikke fantes og det viser hvor mye Evan virkelig skulle ønske at dette var sannheten.

Beste strofe: All we see is sky for forever
Let the world pass by for forever
Feels like we could go on for forever this way
Two friends on a perfect day

Requiem

På en musikalcd der det virker som om godt over halvparten av sangene har lyst til å få deg til å begynne å gråte fordi de er så rørende eller såre eller deprimerende eller inspirerende så er dette kanskje den såreste og vondeste av dem alle og det er ment som et skikkelig kompliment. Den som bærer mye av denne sangen er karakteren Zoe (nydelig spilt av Laura Dreyfuss som har en sånn stemme som er superbehagelig å lytte til), men denne sangen tilhører også Zoes foreldre og aller mest handler dette om tre personer som alle har hver sin grunn til ikke å ville synge et requiem for han som tok selvmord. Det er en sang som er veldig bitter, sår og vond, men det er også nettopp det som gjør den så fantastisk og ååå melodien er dødsfin og jeg elsker teksten og hvordan den viser hvor delte følelser en og samme hendelse kan gi. 

Beste strofe: Cause when the villains fall, the kingdoms never weep
No one lights a candle to remember
No, no one mourns at all
They lay them to sleep
So don’t tell me that I didn’t have it right
Don’t tell me that it wasn’t black and white
After all you’ve put me through, don’t say it wasn’t true
That you were not the monster that I knew

You will be found

Denne sangen er en sånn sang vi trenger nå når nyhetene deprimerer og vi har Trump som president og verden er et skikkelig kaos, men så finnes sanger som forteller deg at du vil bli funnet, du vil finne et sted der du hører hjemme, du er ikke alene. Denne sangen er så håpefull og positiv og man blir så glad av alt fra melodien til teksten og hvordan denne sangen er som et lim som binder alt i denne musikalen sammen. Det er et så flott budskap og jeg elsker det <3

Beste strofe: So let the sun come streaming in
Cause you’ll reach up and you’ll rise again
If you only look around
You will be found

– Words fail 

Sånn hvis du har lyst til å bli skikkelig deprimert sånn for moro skyld så er denne sangen et godt alternativ. Selv liker jeg å plage meg selv tydeligvis siden favorittepisodene mine av en rekke tv-serier er de mest deprimerende episodene som jeg egentlig ikke vil at skal eksistere fordi det skjer ting som ikke får lov til å skje, men så skjer det likevel. Denne sangen er en slags musikalsk variant av det, det er en skikkelig sår sang og samtidig er det nettopp der noe av magien ligger for man føler så for Evan her, godt hjulpet av hvordan det fremføres av Ben Platt som aldri synger det for pent. I stedet hører vi hvordan Evan bryter sammen, nærmest er på gråten mens han synger og ååå så mye mer effektivt det straks blir da. Og melodien er så stille i begynnelsen, hele tiden understrekes den følelsen av å mangle ordene, når man ikke har ord for å forklare hvorfor noe har blitt som det ble, men så prøver man likevel. Og samtidig føles det likevel håpefullt helt på slutten og bare, ja denne sangen er så full av følelser og jeg elsker det <3

Beste strofe: No, I’d rather pretend I’m something better than
These broken parts
Pretend I’m something other than
This mess that I am
‘Cause then I don’t have to look at it
And no one gets to look at it
No, no one can really see

*

Med andre ord er dette en musikal full av følelser og jeg håper jeg en dag får sett den. For sangene er så himla fine, vi har sanger som den rørende, triste og bevisst barnlige “So big/So small”, som den morsomme og sjarmerende “Sincerely me” og som de ganske så romantiske “Only Us” og “If I could tell her” i tillegg til de fem jeg trakk frem spesielt og egentlig er alle sangene fine og flott fremført, orkestrert og med nydelige tekster i tillegg. Det mest negative er vel at det bare er 14 sanger slik at man hører gjennom musikalcden i løpet av kun en time mens man har litt lyst til at det skal vare i timevis, ja gjerne tre, fire timer i strekk kunne man sittet og gitt seg helt hen til disse sangene i denne musikalen som jeg elsker og vil at alle andre skal elske litt også.

Dear Evan Hansen er verdt å lytte til med andre ord 🙂

*

Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi =D

La-La-Land

Heisann! Det er fredag, jeg har kinoplaner i kveld (skal se Vaiana på originalspråket igjen) og til helgen skal jeg kose meg med å anskaffe et nytt Nintendo-spill og ikke minst, lytte bekymrende mye til Dear Evan Hansen fordi den er på Spotify nå. Ellers har jeg ymse prosjekter jeg kan holde på med, jeg leser interessante bøker og ja, jeg har det ganske fint. 

Jeg fikk ellers sett La-La-Land ganske plutselig på onsdagens førpremiere og tenkte nå å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse. Deretter kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse 🙂

La-La-Land

La-La-Land var en sånn film som jeg visste at jeg trengte å se fordi det var en ny musikal som var nominert til supermange Oscar-priser og hadde kule folk involvert (deriblant Pasek & Paul, som jeg har blitt veldig fan av i det siste, som låtskrivere) og slikt og så oppdaget jeg oi, festpremiere på Colosseum nesten en måned før den egentlige premieren og fikk veldig lyst til å dra. Da jeg dog var på nettet for å bestille en uke før var imidlertid alle billettene til 18:00-forestillingen 1. februar på Colosseum utsolgt og jeg regnet med at det var det, men skrev en liten kommentar på veggen til arrangementet om at jeg absolutt var interessert om noen hadde en ekstra billett. Kvelden før første februar var det noen som besvarte den meldingen, jeg var spontan som bare rakkern og enden på visa var at jeg fikk kjøpt billett av noen og endte opp med å se førpremieren likevel. Konklusjon: noen ganger har jeg skikkelig flaks =D

Anyway, storyen til La-La-Land er ikke i seg selv særlig nyskapende, men den fortelles på en ganske fin måte. Vi har Mia (Emma Stone) som drømmer om å bli skuespiller og Sebastian (Ryan Gosling) som vil bli jazz-pianist og åpne en egen klubb. Og så er de i Los Angeles, drømmenes by og så oppstår det kjærlighet og så er dette basically en klassisk romantisk drama-komedie med jazzy musikk som en finfin bonus. Selv likte jeg hvordan historien om Mia og Sebastian ble fortalt, men jeg føler likevel at plottet eller kanskje mer spesifikt dramaturgien er denne filmens største svakhet. For filmer kan gjerne fortelle en historie som på mange måter er fortalt før, det er ikke det at plottet i en film nødvendigvis trenger å være kongen av originalitet. Problemet her ligger heller i at når det oppstår konflikt så er det så åpenbart at det er meningen at det skal oppstå konflikt der, det føles litt formulativt. Og man kan innvende at Moana/Vaiana tidvis har litt det samme problemet, men jeg er litt mer villig til å tilgi det i animerte Disney-filmer. Med det sagt så er ikke dette et stort problem for det er fortsatt interessant og engasjerende og man engasjerer seg fortsatt en hel del i hva som skjer med Mia og Sebastian og koser seg skikkelig.

For ååå, denne filmen er veldig lett å like. Jo da, Mia og Sebastian er ikke verdens mest velutviklede karakterer og dramaturgien har som sagt sine svakheter, men alt annet er helt brilliant. Jeg syns musikken funker veldig bra og mens jeg ikke elsker sangene, så liker jeg dem absolutt, jeg elsker koreografien og filmingen og fotografiet. Og ååå, det er sjelden jeg tenker noe særlig over klippingen, men denne filmen er utrolig stilig klippet sammen, scenene glir så fint fra den ene scenen til den andre og alt dette ser så sømløst og sofistikert ut at jeg digger det.

Jeg syns skuespillerne i tillegg er veldig flinke og mens noen har kommentert på stemmene til Ryan Gosling og Emma Stone fordi de er flinke, men de har egentlig ikke store musikalstemmer på den måten man gjerne er mer vant til i musikaler så syns jeg det er greit. De spiller tross alt en jazz-pianist (Ryan Gosling lærte seg etter hva jeg har lest jazz-piano på tre måneder for denne filmens skyld) og en skuespiller og det er sånn sett realistisk at de er bedre som skuespillere enn vokalister. Dessuten føler jeg alltid at skuespillet bør være det viktigste i musikaler og jeg vil heller at noen skal briljere som skuespiller, men kanskje ha noen svakheter rent vokalt enn det omvendte. Og dette var en liten digresjon, men skuespillet er flott og Emma Stone særlig fortjener virkelig alt av priser hun kan få.

Denne filmen har også øyeblikk da den gir seg helt hen til sine jazzy musikalrøtter og det er på mange måter disse øyeblikkene som funker best. Jeg er jo en drømmer og scenen i planetariet for eksempel er skamløst fortryllende. I tillegg merkes det at dette er et prosjekt som de involverte brenner for og det gjør alt bare enda bedre.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er likevel de siste tjue minuttene. Hele tiden likte jeg denne filmen til tross for ymse svakheter, men ååå slutten er helt perfekt <3 Jeg skal ikke spoile noe, men det er litt som med Pixars Up der de første ti minuttene fortjener terningkast 6 mens resten er terningkast 5. De siste tjue minuttene av denne filmen er noe av det fineste jeg har sett uansett film.

Jeg lander likevel på en femmer og tenker som så at denne filmen virkelig fortjener å bli sett, men samtidig, hvis du ikke er så interessert i jazzy musikaler og er litt usikker så prøv i det minste å få sett de siste tjue minuttene. De er i seg selv ren og skjær filmmagi.