Sausage Party :)

Heisann! Det er torsdag kveld, livet er ålreit og jeg fant nylig ut at det er VM i kunstløp for tiden, noe som er kult. Jeg har ikke såpass peiling at jeg har så mange klare favoritter, men jeg fikk sett en del fra kvinnenes kortprogram i går og likte Ashley Wagner best:

Siden jeg ikke egentlig kan påstå at jeg har skikkelig masse peiling på kunstløp pleier jeg ofte å være mer opptatt av underholdningsverdien enn teknikken og Ashley Wagner er usedvanlig karismatisk rett og slett og god på å fremføre ting på en underholdende måte og er derfor blant de mest engasjerende å se på. Dette var veldig stilig 🙂

Ellers hadde jeg egentlig planer om å anmelde boka Rosalie Lightning før jeg innså at hele boka kan oppsummeres som veldig vakker og flott gjennomført grafisk roman som er uendelig deprimerende. Det er av og til ikke nok ord som trengs for å beskrive en opplevelse til å forsvare en hel anmeldelse. 

Det jeg derimot SKAL anmelde er Sausage Party for jeg fant forleden ut at man kan leie filmer og ha dem i 48 timer med Get filmleie og har derfor sett noen nye animasjonsfilmer de siste dagene og den jeg fikk desidert mest ut av var Sausage Party så nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde den. God fornøyelse og så bables vi om noen dager (og i mellomtiden anbefaler jeg å lytte i vei til Come from away-musikalcden jeg bablet om i mitt forrige blogginnlegg):

Sausage Party

Da jeg først hørte om denne filmen hørtes det ikke ut som min greie i det hele tatt, litt fordi jeg aldri har hatt noe særlig interesse for noen av skaperne bak denne filmen, men mer fordi det skulle være en film full av sex og vitser og banning og liknende ting som strengt talt ikke er det jeg ser etter i en film og væffal ikke i en animasjonsfilm. Samtidig må det sies at jeg etter hvert ble litt nysgjerrig, mye fordi det fantes en del ganske positive omtaler av denne filmen og det hørtes litt fascinerende ut for så vidt. Og nå har jeg sett denne filmen og ja, det er faktisk en ganske bra film. Ikke perfekt og ingen ny favoritt, men både skikkelig smart og særdeles underholdende.

Det handler om personifiserte matvarer i en matbutikk som drømmer om å bli kjøpt og med det oppleve friheten der ute før de etter hvert finner ut at friheten innebærer en stor fare for å bli spist. Og så blir det et spennende og engasjerende eventyr fullt av kreative innfall ut av alt sammen med kule karakterer og mye sjarm.

Konseptet er på noen måter en sånn ide Pixar kunne hatt (de har laget film om leker, biler, følelser, insekter og roboter og sånn sett hadde det ikke vært så sjokkerende med en film om mat), samtidig som man aldri i verden bør forvente en Pixar-film om man ser Sausage Party. Mens det er øyeblikk som føles litt inspirert av Disney og Pixar for så vidt, er Sausage Party noe ganske annet, aller mest fordi dette ikke er ment for barn i det hele tatt. Mens både Pixar og Disney har filmer som på ingen måte føles barnslige så er målgruppen alltid familie der dette er en av de få animasjonsfilmene som ikke bør sees av barn i det hele tatt. Og dette handler ikke bare om fokuset på sex og grove vitser og vold og alt mulig slikt som kan gi femåringer varige men, det handler mer om at denne filmen til tross for sin barnslige humor er forbausende moden. For dette er faktisk en innmari smart fortalt historie og en veldig smart film i det hele tatt som gjør narr av en hel masse rart samtidig som den fargeglade animasjonen og musikken viser at dette er en film som er laget av folk som nok også er ganske glad i mer familievennlige animasjonsfilmer også. Selv ble jeg litt minnet om da jeg så musikalen Book of Mormon i London, enda et godt eksempel på noe som har klart balansegangen mellom parodi og hyllest virkelig godt.

Om jeg skal kommentere på noe så er Sausage Party i lengden likevel en litt forglemmelig film og det blir litt for mye av grove vitser i lengden. Dette er ikke en virkelig fantastisk animasjonsfilm som man nødvendigvis er nødt til å se og det er ellers ymse småting å kommentere på rundt omkring.

Med det sagt har det her blitt skapt en svært underholdende, smart og morsom film som gjør alt ut av konseptet sitt og er full av overskudd og jeg liker at det eksperimenteres og at det skapes filmer som viser at filmer ikke nødvendigvis er ment for barn med en gang om det er animert.

Terningkast 5!

 

Come from away =D

Heisann! Det er mandag, en ny uke skal i gang og utover en familiesammenkomst på søndag har jeg ganske få planer for denne uka utenom jobbkursting og å selvsagt bruke masse tid på å lese og fargelegge. Jeg har dessuten begynt på påskekrimmen min for i år og jeg har også begynt å oversette sangene i Dear Evan Hansen-musikalen sånn for moro skyld. Ellers hadde jeg egentlig en plan om å leie film siden det er enkelte animasjonsfilmer jeg har veldig lyst til å se som ikke finnes på Netflix eller på biblioteket og som ikke interesserer meg nok til å kjøpe dem, men det viser seg at de har sluttet med leiefilm på det siste stedet jeg trodde at hadde det. Heldigvis fant jeg ut at man har filmleie via Get og at animasjonsfilmene jeg har lyst til å se finnes der så jeg fant dermed et helt greit alternativ (man kan ha filmene i 48 timer for en svært billig penge). Hvis noen vet om steder i Oslo der man fortsatt kan leie dvd-filmer er det like fullt bare å tipse meg i vei. Og ellers så var helgen super for det var så himla fint vær og jeg gikk tur til Liastua og besøkte Botanisk Hage og alt var så koselig og fredfullt så hurra for det. Og tenk at det bare er noen få dager til vi skal i gang med den andre vårmåneden, det er litt fascinerende. 

Dette er for øvrig veldig kult:

Det er en sketsj for Comic Relief der de liksom så etter en ny stemme til Stephen Hawking og han og mange andre kule folk var med. Dette er så underholdende og fint 🙂

*

Men da tenkte jeg å skrive litt om en ny musikaloppdagelse som jeg har blitt ganske fascinert av de siste dagene og det er Come from away. Jeg har allerede følt meg ganske bortkjemt i år siden jeg hvert år håper på å finne en musikal jeg kan få helt dilla på og fant Dear Evan Hansen som fylte alle krav sånn sett alt i månedskiftet januar/februar. Og så oppdager jeg nå Come from away som jeg riktignok ikke har like dilla på som Dear Evan Hansen, men som likevel er en musikal som fascinerer meg mer og mer, kanskje fordi den er så unik og annerledes fra alt annet på musikalfronten. 

I Come from away handler det om småbyen Gander på den Canadiske øya Newfoundland som plutselig får tusenvis av nye innbyggere da 38 fly må lande der etter angrepet i USA 11. september i 2001. Og så handler det om menneskene på disse flyene og innbyggerne i Gander som møtes uforutsett etter hendelser som endrer dem og USA for alltid og likevel, mens temaet er seriøst på mange måter og basert på sanne hendelser, så viser musikalcden at dette er en musikal med mye glede og overskudd som på mange måter også handler om håp.

For min del så kom jeg ikke helt inn i denne musikalen første gangen jeg lyttet litt til cd-en, litt fordi musikkstilen (som henter inspirasjon fra Folk, Rock og Country og egentlig ikke hører så mye ut som musikken man gjerne forventer i en musikal) var litt uvant, men mest fordi jeg ofte tenker på sanger i musikaler hver for seg. Selv når jeg lytter gjennom hele av en musikalcd så tenker jeg på hver sang som en brikke i et større puslespill. Og hvis man lytter gjennom Come from away på den måten funker det ikke. I stedet forsto jeg for noen dager siden at poenget med Come from away er å bare sette den på og la det gli over fra en sang til den neste. For det er noe veldig organisk med musikken i denne musikalen, det ene øyeblikket er man på sang nummer en, det neste på sang nummer ni og det føles også som om det er det som er poenget. Og så lytter man og merker det ikke helt selv en gang før man plutselig blir oppriktig rørt av en sang om personer som prøver å ringe hjem til familiene sine i denne usikre perioden der ingen har helt oversikt eller koser seg med en annen sang som er så livsglad at man får lyst til å danse til den. Det er så mange følelser og mer enn noen annen musikal jeg har lyttet til føler jeg at dette er en musikal som oppriktig handler om fellesskap der alt handler om ensemblet i langt større grad enn separate karakterer. 

Det er likevel noen sanger som skiller seg ut og er personlige og en av dem er denne:

Det er Jenn Colella som synger sangen “Me and the Sky” som handler om en kvinnelig pilot og hennes forhold til himmelen og å fly og hvordan hun må takle et nytt forhold til å fly etter terrorangrepet. For det første er det en fantastisk melodi og en flott fortalt tekst, men det er også et veldig sterkt øyeblikk, ikke minst fordi Jenn Colella fremfører det så himla fantastisk. 

Det finnes ellers ganske få klipp fra denne musikalen på Youtube egentlig, men man kan høre cd-en her: https://open.spotify.com/album/3x7BwUyDBtD4AxFBqwlkRj og hvis du ikke blir helt overbevist av den eller de første sangene så prøv bare å ha musikken i bakgrunnen mens du driver med noe annet og så kommer man mer og mer inn i det etter hvert og glemmer snart det andre man drev med mens man bare fascineres av en sår og håpefull og vakkert fortalt musikal som er helt annerledes enn alt annet. Noen andre sanger jeg føler for å trekke frem er “Phoning home”, “I am here” og “Prayer” og hvis man vil bli oppmuntret i stedet for å føle en verden av følelser er det veldig koselig med åpningssangen “Welcome to the rock”:

Uansett, hurra for flotte musikaler, håper jeg ga dere en ny ide til noe å lytte til nå. Hvis dere vil lytte til en musikal med flott musikk der alt er supert fremført og det hele føles virkelig organisk og som et fargerikt fellesskap kan dere like godt teste ut “Come from away” (som også er en musikal jeg tror kan appellere en hel del også til folk som ikke er så into musikaler og ja, jeg trenger nok cd-en med denne musikalen etter hvert). 

*

Men da har jeg andre ting å drive med. Neste blogginnlegg kommer om noen dager og jeg håper dette innlegget falt i smak og at musikaltips er av interesse 🙂

Knights of the borrowed dark :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint og i går så jeg den nye Skjønnheten og Udyret-filmen igjen bare fordi jeg ville finne på noe (den var bedre første gangen, men da var det premiere og slikt så det gjør ting litt ekstra episk). Ellers har jeg fått lastet ned Super Mario Run på mobilen min så nå har jeg enda mer å drive med. For øvrig er jobbkursting litt mer vanskelig nå for før var det veldig lett å forholde seg til med at man dro dit hver dag, fikk undervisning noen timer og så kunne man dra hjem og drive med alt mulig annet. Nå derimot er det meningen at vi skal dra rundt til bedrifter med CV og åpen søknad og spørre etter praksis og det er litt mer utfordrende. Ikke for det altså, jeg er ikke redd for det eller noe sånt, jeg vet bare med meg selv at jeg generelt sett ikke er et sånt menneske som gjør et fantastisk førsteinntrykk. Jeg fant på et ord for det i går, tredjeinntrykksperson, jeg gjør best inntrykk når folk har kjent meg en stund og vet hvem jeg er og forstår meg. Og det er veldig vanskelig å gi tredjeinntrykket med en gang, jeg vet ikke om jeg faktisk er et sånt menneske som kan gå inn på en butikk og si “hei, kan jeg ha praksis her” og få det. Og kan ikke noen bare gi meg praksis eller jobb med en gang sånn at jeg slipper å måtte forholde meg til alt dette her. Og så kan jeg tenke på hva jeg skal skrive som påskekrim eller utvikle ideer til eventuell Camp Nanowrimo-deltakelse og slike ting i stedet.

*

Nok om det. Ellers har jeg få planer for helgen, men den kommer sikkert til å inneholde en titt innom loppemarkedet på Hasle Skole, spasertur til Liastua, å lese aviser på biblioteket og liknende koselige finheter så det blir nok trivelig. 

Dette er forresten supert:

Det er en mash up av ymse musikalsanger og Vanessa Carlton og slikt og det er så fint 🙂

Men da tenkte jeg å poste dette:

Fordi jeg har lest denne boka og tenkte å dele min anmeldelse nå. Så da gjør jeg like godt det og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden

Denizen Hardwick is an orphan, and his life is, well, normal. Sure, in storybooks orphans are rescued from drudgery when they discover they are a wizard or a warrior or a prophesied king. But this is real life?orphans are just kids without parents. At least that?s what Denizen thought. . . . 
            On a particularly dark night, the gates of Crosscaper Orphanage open to a car that almost growls with power. The car and the man in it retrieve Denizen with the promise of introducing him to a long-lost aunt. But on the ride into the city, they are attacked. Denizen soon learns that monsters can grow out of the shadows. And there is an ancient order of knights who keep them at bay. Denizen has a unique connection to these knights, but everything they tell him feels like a half-truth. If Denizen joins the order, is he fulfilling his destiny, or turning his back on everything his family did to keep him alive?

Det over er Goodreads sin synopsis for denne boka, en bok som er en veldig god start på en Fantasy-serie. Og det er noen bøker der man merker at forfatteren antakelig er minst like nerdete som en selv er og der man merker at dette er en person som har lest Harry Potter og Percy Jackson-serien og Roald Dahl og mye forskjellig Fantasy for barn og ungdom opp i gjennom med en ide om at en dag skal jeg skrive mitt eget bidrag til sjangeren. Og så er denne boka historien om Denizen Hardwick og mens man kan kjenne igjen trekk fra andre historier så er dette en bok som står støtt på egne ben og funker fett som nok et supert alternativ om man vil lese spennende, eventyrlig og actionfylt Fantasy for barn og unge.

Selv hadde jeg det i alle fall veldig gøy med denne boka. Den er ikke perfekt, men det er en stund siden sist jeg leste første boka i en serie og fikk superlyst til å lese neste bok mens jeg tenkte at dette er så kult og awesome. For mens historien på mange områder er noe klassisk og skriver seg inn i en lang tradisjon av historier om det gode og det onde med en foreldreløs gutt i hovedrollen og slikt, så er det såpass godt fortalt og formidlet at man tilgir punktene der historien føles litt velkjent. Det er dessuten veldig engasjerende og underholdende og det at Dave Rudden er så kjent med sjangeren han skriver gjør også at han spøker litt med den og aldri tar seg selv for seriøst.

Jeg liker ellers karakterene. Mens jeg fortsatt ikke føler at jeg virkelig kjenner dem på samme måte som med en del andre fiksjonelle karakterer så kan det også ha med at dette er første boka i en serie. Dessuten er Denizen som er hovedpersonen også en person som ikke lar folk komme helt inn på seg så fort så det er sånn sett også naturlig at det antakelig ikke vil være før i bok to når den kommer eller senere i serien (jeg vet ikke hvor mange bøker det vil komme alt i alt i denne serien) at man virkelig vil kjenne ham.

Og ja, det er egentlig ikke så mye å si. Dette er en bok som har et spennende konsept (som jeg riktignok ikke forstår meg 100% på, men det handler om lys og mørke og riddere og monstre og slikt og jeg skjønner i alle fall at det er fascinerende), det er skrevet av en som vet hvilken tradisjon han skriver seg inn i og leker med denne vissheten underveis og det er tidvis forbausende creepy og stemningsfullt, noe som bare er et pluss.

Terningkast 5!

 

Live Action-versjoner av animasjonsfilmer – karolinske tankespill :)

Heisann! Det er tirsdag og jeg endte av ymse grunner opp på Bygdøy i stad ved Kon Tiki-museet. Var ikke på selve museet riktignok, men jeg var utenfor der jeg kunne ta bilder av hele havet og surre meg litt bort i boligstrøket der fordi å finne buss tilbake til sentrum var mission impossible. Ellers er det Verdens Poesidag så jeg har prøvd å skrive dikt, men har ikke fått det helt til (tror jeg har en mer prosaisk hjerne for tiden) og i morgen er det Musikaldagen (Stephen Sondheim og Andrew Lloyd Webber har bursdag i morgen så jeg feirer dem litt for meg selv). 

Hvis noen føler for å feire henholdsvis Sondheim og Lloyd Webber anbefaler jeg å feire Sondheim med klipp som for eksempel dette:

Det er Raúl Esparza med sangen “Marry me a little” fra Company og ååå, den kombinasjonen av å synge fantastisk og å være minst like brilliant som skuespiller <3

Og med Lloyd Webber har vi dette:

Samantha Barks synger en så fin versjon av “Another suitcase in another hall” fra Evita 🙂

Og nå valgte jeg bevisst ikke de mest velkjente sangene til Sondheim og Lloyd Webber, men det er absolutt mye fint i de mer kjente sangene og.

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å bable litt om Live Action-versjoner av animasjonsfilmer siden det er Disneys nye yndlingsgreie. Jeg har tenkt å bable litt kort om filmene som har kommet og filmene jeg vet skal komme og deretter nevne noen titler jeg faktisk veldig gjerne vil se en Live Action-versjon av. Da setter jeg i gang. 

Så langt har det kommet live versjon av (og jeg bruker de engelske titlene i denne omgang) Cinderella, Jungle Book og Beauty and the Beast. Cinderella imponerte veldig hva angikk kostymer og fotografi og var som en av de julegavene som er fantastisk pakket inn, men som blir litt mer “nja” når man ser hva pakken inneholder i og med at jeg fant den litt for rett frem og kjedelig og savnet musikken fra animasjonsfilmen litt fordi de bidro til å gi mer stemning og sjarm. Jungle Book fant jeg meget imponerende og det er nok den av Live Action-versjonene som i størst grad lever opp til originalen og på visse punkter faktisk er en bedre film. Og Beauty and the Beast likte jeg kjempegodt, men jeg syns fortsatt animasjonsfilmen er den beste filmen. Og det er her problemet med Live Action-versjoner ligger for det kan selvsagt bli veldig fine filmer og jeg forstår Disney godt når de gjør det, men det skal veldig mye til for at Live Action-versjonen skal falle mer i smak enn originalen og jeg vet ikke om det er det Disney egentlig vil heller. Samtidig er det en god introduksjon for de som kanskje ikke har vokst opp med originalen så det er vanskelig. Uansett har Live Action-versjoner åpenbart kommet for å bli og jeg vet at det er planer om Live Action-versjon av Mulan, Lion King og The Little Mermaid blant annet. Hva angår førstnevnte har jeg blandede følelser. På den positive siden har de en plan om å ha kinesiske skuespillere i alle de kinesiske rollene og det er bra og jeg tror også selve historien kan funke veldig godt med levende mennesker (det er egentlig en av de Disney-filmene jeg i høyest grad kan se for meg in real life). Men på den negative siden skal de visst ditche karakteren Shang og heller gi Mulan en rival og det er jo en ting. Det som bekymrer meg mer er likevel det at de visstnok ikke skal ha med noen av sangene. Og greit nok, de trenger ikke ha med alle sangene for historien trenger ikke musikken i like stor grad som f.eks. Beauty and the Beast, men noe av musikken trengs virkelig og det virker som planen deres er å lage en mer gritty og realistisk tolkning av historien og hva er vitsen med å lage en live action-versjon av Disney’s Mulan da når så mange av tingene som gjør det til en Disney-film skal droppes. Samtidig høres det ut som om resultatet kan se veldig episk og kult ut og Mulan er jo en awesome historie så igjen, jeg har et blandet forhold til dette prosjektet. Så har vi Lion King som for så vidt er en utakknemlig oppgave siden det blir en live action-versjon av en av de aller mest episke animasjonsfilmene som finnes, men som samtidig har potensiale til å se veldig flott ut så ja, det er vanskelig.

Og her kommer vi til tre eksempler på Disney-filmer som jeg virkelig vil se en Live Action-versjon av:

– Hunchback in Notre Dame

Jeg elsker hvor modig animasjonsfilmen er og hvor mye Disney fikk ut av en historie som i utgangspunktet ikke passer helt som Disney-film og samtidig så har animasjonsfilmen en stor svakhet i form av gargoylene som er helt overflødige og ikke passer sammen med resten. De er for øvrig droppet i musikalversjonen og det er nettopp alt jeg vet om musikalen som gjør at det kunne funket fantastisk om de hentet litt inspirasjon fra musikalen og boka (som jeg på et eller annet tidspunkt trenger å lese) og lager en live action-versjon som er litt mørkere og som kan se helt fantastisk ut. I dette tilfellet ser jeg ellers for meg at de dropper noen av sangene fordi ikke alle er like nødvendige, men har med Hellfire, Out There, God help the Outcast fra animasjonsfilmen og supplerer med Made of Stone fra musikalversjonen og så kan de ha fantastisk scenografi, ha instrumentelle versjoner av noen av sangene de dropper og lager en moden og ettertenksom versjon av historien som kunne vært så flott. 

– Emperor’s new groove

Eller Kongerike for en lama som den for mange her til lands er mer kjent som er en film som er enormt underholdende som animasjonsfilm. Og samtidig kunne den blitt litt som Princess Bride om den var med levende mennesker, den kunne beholdt alle vitsene, droppet de få sangene som er fordi de føles overflødiske, men beholdt musikken i instrumentell versjon og ja, det kunne funket og noe av det fine er at her så hadde det ikke vært så store krav til budsjett for om noe så litt teit ut eller rart ut ville det også funket fordi det er en historie som er ment til å være ren og skjær underholdning og som hadde vært morsom å se i live action-versjon.

– Pocahontas

Mens jeg liker Pocahontas så ser jeg at det finnes en del ting å kritisere med animasjonsfilmen, men en ting som er veldig klart er at dette nok er den av Disney’s animasjonsfilmer som virker mest voksen og som i størst grad føles som en film med levende mennesker som tilfeldigvis er animert. Følgelig ville det ikke føltes så rart å se Pocahontas med levende mennesker, det hadde føltes mer naturlig enn med mange av Disney’s andre animasjonsfilmer. Jeg ser for meg at de kunne hatt den instrumentelle musikken hele veien, men droppet de fleste sangene uten at det gjorde så mye så lenge de beholdt “Colors of the wind”-sangen og så kunne de hatt en skumlere og mer realistisk Ratcliffe, de kunne hatt enda større fokus på å prate med ekte native americans for å skape en så nyansert og god tolkning som mulig og de kunne latt Thomas ha en enda større rolle enn før bare fordi han er den beste karakteren i animasjonsfilmen. Pocahontas var aldri blant Disney’s største animerte suksesser så jeg regner ikke med at dette kommer, men det er nok den animasjonsfilmen til Disney som i minst grad føles som en animasjonsfilm på godt og ondt og det gjør at jeg tror det kunne funket bra. 

*

Ellers kan jeg se for meg Hercules til dels hvis de klarte å skape noe like stilisert som i animasjonsfilmen og fikk en litt mer formfull Megara som realistisk sett kunne blitt skadet av en søyle (Megara i animasjonsfilmer er awesome, men hun har alt for smal midje til at det virker realistisk når søylen skader henne skikkelig), jeg tror Rescuers Down Under og Tarzan kunne funket veldig bra om det ble gjort riktig og av animasjonsfilmer som ikke er Disney kan jeg se for meg Anastasia, noen av filmene til Miyazaki og Prince of Egypt 🙂 

*

Men da har jeg litt andre planer for kvelden så jeg kan drive med mer babling siden. Håper dette var underholdende nok 🙂

Beauty and the Beast – live action :)

Heisann! Fin ting: jeg har fått en god ide til eventuell Camp Nanowrimo-historie jeg kanskje skal skrive i april (har en sånn ide om å kjøpe en ny notatbok og skrive den for hånd fordi jeg ofte er mer inspirert mens jeg er på farten enn når jeg sitter hjemme og faktisk kan skrive i vei på dataen min), det er biblioteksplaner OG spillkveld i dag og jeg fikk endelig sett nye Skjønnheten og Udyret-filmen i går (noe jeg veldig snart kommer tilbake til). Ellers prøver jeg å få ideer til årets påskekrim siden det bare er tre uker til påskeferien begynner, jeg har endelig fått Dear Evan Hansen-musikalcden i posten (hurra!), jeg klarte å få over 2000 poeng på Wordfeud for noen dager siden (beste resultatet mitt ever) og jeg leser Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden og den er fenomenal. Yay!

Men her er dette:

Jeg har delt dette før, men hvem bryr seg. Audra McDonalds = Wow!

Og her er traileren:

For jeg har altså sett den nye Skjønnheten og Udyret og anmeldelsen min ble såpass lang at jeg skal bruke resten av dette innlegget på den. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi:

Beauty and the Beast ? live action

Jeg har alltid elsket animasjonsfilmen Skjønnheten og Udyret, en film som bestandig har vært min store favoritt blant alle Disneys animasjonsfilmer. Her kan jeg begynne å gå inn på mitt forhold til Belle som karakter og hvor mye jeg ønsker meg biblioteket hennes, men akkurat det har jeg bablet om mye før. Uansett gjorde min kjærlighet overfor animasjonsfilmen at jeg var veldig spent på live action-versjonen, en film jeg endte opp med å like veldig godt til tross for ymse svakheter.

For ååå, på mange måter er live action-versjonen helt magisk. Det er nydelig filmet og fotografert, jeg elsker musikken og atmosfæren og historien er nydelig fortalt i en skikkelig episk og storslagen eventyrfilm som var helt min greie. Jeg gikk ut av kinosalen mens jeg sang for meg selv på den måten jeg kun gjør når jeg har kost meg skikkelig på kino eller teater, jeg var helt med hele veien og jeg fikk store planer om å se den igjen så fort som mulig. Samtidig så hjalp det at jeg hadde veldig lyst til å like denne filmen, det er noen ganger man har så lyst til å kose seg med en film at man gjør det bare av den grunn.

Og jeg tror dette er en film som veldig mye er hva man gjør det til og mens det er sånn med det meste er det litt ekstra slik her. Hvis man har lyst til å drømme seg bort og kose seg så er det akkurat det man vil, men om man er litt mer skeptisk i utgangspunktet så vil man antakelig ikke bli helt overbevist. Og greia er at jeg også forstår de som ikke liker denne filmen veldig godt for det er en på mange måter unødvendig film. Mens den er flott laget og imponerende og interessant og alt det der, så er det også en filmatisering av en animasjonsfilm som allerede var bortimot perfekt i utgangspunktet. Og animasjonsfilmen er fortsatt den klart beste filmen, det er det ingen tvil om.

Samtidig likte jeg hvordan live action-versjonen videreførte historien, den utviklet historien videre, ga den mer kjøtt på beina og det var veldig fascinerende å se. Og jeg syns de nye sangene var veldig fine i tillegg. Jeg liker også skuespillerne og mens det er blandede formeninger om Emma Watson som Belle, likte jeg henne godt. Nei, hun er ingen naturlig sanger og jeg kjenner meg ikke igjen i henne i like stor grad som med Belle i tegnefilmen (som for øvrig er den av alle oppdiktede karakterer jeg har sett mest av meg selv i), men hun har noe genuint ved seg som jeg liker og skaper en jordnær og sympatisk Belle som er lett å like. Jeg liker ellers Kevin Cline som Maurice veldig godt, jeg liker Josh Gad som LeFou og jeg syns Luke Evans er brilliant som Gaston (Luke Evans er den skuespilleren i denne filmen som ser ut til å kose seg aller mest med rollen sin i tillegg).

Filmen har likevel noen småting jeg vil kommentere på rent personlig. For det første: dere har med Audra McDonalds (vinner av 6(!) Tony Awards og en av de beste vokalistene som finnes) og så synger hun såpass lite som hun gjør, det er helt idiotisk hvor lite Audra McDonalds får å spille på og trøsten er at når Audra først får muligheten til å synge så gjør hun det så fantastisk at man er helt wow. For det andre: dere reklamerer for et klart homofilt øyeblikk og beslutter at LeFou er homofil og så skaper dette skandale med Russland som vil boikotte filmen og en bloggerdame som skriver om at hun vil boikotte Disneyland for alltid og drive-in-kinoer som ikke vil vise filmen og folk er helt håpløse fordi det er så mange dumme og fordomsfulle mennesker som ikke har skjønt at vi lever i 2017 og at dette virkelig ikke burde være en big deal i det hele tatt, det er jo bare kjærlighet. Og så er dette homofile øyeblikket (beklager at dette er litt spoiler) to sekunder basically på slutten av filmen og at LeFou er bittelitt mer besatt av Gaston enn i animasjonsfilmen der han allerede hadde en åpenbar man crush. Disney altså, dere skulle ikke sagt noe om homofili-greia for det opptar en så liten del av filmen at de som har noe imot det ikke ville lagt merke til det og de som la merke til det er de som allerede var åpne for det og tenkte at LeFou virka en smule gay alt i animasjonsfilmen mens de bare tok det som en naturlig del av alt sammen. Og igjen, hvorfor skriver vi om homofili som om det skulle være unaturlig og rart i 2017, det er to personer som elsker hverandre og så er de tilfeldigvis samme kjønn, det burde ikke være en greie i det hele tatt. Ååå ?

Jeg syns ellers at Udyrets look og dansescenen med sangen «Beauty and the Beast» funka mye bedre i animasjonsfilmen, jeg syns Ewan McGregor funket dårlig som Lumiere og igjen, Audra McDonalds, unnskyld på vegne av denne filmen, du fortjener så mye bedre.

Og likevel, mens jeg så masse å kommentere på var det som om alt dette ble glemt mens jeg satt og så denne filmen for den er så vakker, det er så fint og jeg har egentlig ikke noe imot live action-versjoner av Disney-filmer fordi jeg er veldig glad i nostalgi. Og jeg håper bare at dette inspirerer Disney til å lage live action-versjon av Hunchback of Notre Dame der de tar med noen av sangene fra musikalversjonen og dropper gargoyle-karakterene for der vøtt, der har vi noe som virkelig kunne blitt episk ❤

Konklusjonen er nok at ja, animasjonsfilmen er fortsatt best og at live action-versjonen har noen svakheter, men ååå, jeg elsket den likevel og var helt i himmelen. Terningkast 5! 

Stjernekamp-ønskeliste og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og jeg gleder meg til fredag kveld og premieren på nye Skjønnheten og Udyret-filmen, det blir så fint <3 Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det fint og det som gjør alt enda finere er det at det nå begynner å bli så veldig mye mer vårlig ute, noe som igjen gir ekstra energi. Saken er at jeg i det hele tatt har det veldig bra for tiden og det er jo kult 🙂

Ellers har jeg et nytt skjørt som jeg gleder meg til å bruke en del fremover:

Og ellers handler livet om å fargelegge, skrive (har en sånn ide om å skrive alle novellene i Gatelyktprosjektet på nytt, noe som går veldig sakte fremover fordi jobbkurs flere timer hver dag, ymse andre ting som dukker opp og dilla på Netflix og Nintendo gjør at å finne skrivetid ikke er den letteste tingen i verden alltid, men jeg må bare bli flinkere til å prioritere og så lenge jeg bruker mye tid på å tegne og fargelegge går det bra siden det viktigste for meg ikke nødvendigvis er å skrive, men å være kreativ og drive med skapningsprosesser), lese masse og dagdrømme om å vinne massevis av penger siden jeg har lyst på så mange ganske dyre ting. Jeg har ellers begynt med morsom sparing der jeg har startet en ekstra sparekonto der det spares 20 kr hver gang jeg bruker bankkortet mitt i håp om å få råd til Nintendo Switch og spill til. Siden sparemålet er 4000 kr og jeg i gjennomsnitt bruker bankkortet mitt tre ganger i uka (foretrekker å betale det meste kontant siden jeg føler jeg har mye bedre oversikt da) brukte jeg kalkulator for å regne ut at med 60 kr spart i uka vil det dermed ta meg 66 uker før jeg når målet om Nintendo Switch og det er en stund til. På den positive siden vil det da kanskje være billigere og flere spill utgitt og slikt og tenk så awesome sommeren 2018 vil være da 😉

*

Her er ellers tre fascinerende fakta i villkårlig rekkefølge:

1) Jeg bryr meg forbausende lite om Mammutsalget og andre boksalg. Det virker som om slikt er noe man skal være veldig opptatt av når man elsker litteratur, men for min del har jeg ofte en viss ide om hva jeg har lyst til å lese og det pleier sjelden å være det samme utvalget som bøkene man finner på ymse boksalg. Med norsk skjønnlitteratur bruker jeg i hovedsak biblioteket hvis ikke det er noe som høres veldig interessant ut eller en forfatter jeg er veldig glad i, de mest kjente bøkene er sjelden de jeg er mest interessert i og jeg leser ellers mer engelske bøker enn norske bøker og det er ikke så ofte det er det man finner på salg. Selv foretrekker jeg heller og ha to tilfeller i året der jeg bestiller massemasse bøker på Amazon og ellers kjøpe bøker i ny og ne, i stedet for salg og det er det som føles mest riktig for meg, dessuten er jeg egentlig litt nødt til å prioritere og i hovedsak kjøpe bøker jeg vet at jeg vil like siden jeg allerede har mer bøker hjemme hos meg enn jeg har plass til og da er det praktisk å ha litt liten interesse for boksalg. 

2) Jeg har mange ganger vurdert et blogginnlegg om hvem jeg vil ha med på neste sesong av Stjernekamp, men det blir mer og mer åpenbart at det innlegget antakelig ikke kommer til å dukke opp og derfor tenkte jeg å nevne de som ofte er med på ønskelisten min her:

– Amina Sewali (fordi jeg så henne i Peer Gynt-oppsetningen til Nationaltheateret og fordi hun har en unik stemme og fremtreden som kunne vært veldig spennende å se på Stjernekamp)

– Unnveig Aas (fordi hun er en spennende artist å følge med på fremover, jeg kjenner henne litt og det hadde vært kult å se henne i forskjellige sjangre på Stjernekamp)

– Heidi Ruud Ellingsen (fordi musikalartist med fantastisk stemme og hun har allerede vært med på Drømmerollen på Nrk så det hadde egentlig vært naturlig, dessuten elsker jeg musikalmennesker)

– Siri Nilsen (fordi hun har et sterkt særpreg i stemmen sin og når hun bruker den som best er det som et urskrik, nærmest organisk og så virker hun så sympatisk og jeg har vært fan lenge)

– Herborg Kråkevik (fordi hun synger flott og kunne passet godt inn i konseptet)

– Trond Teigen (fordi jeg har vært fan av ham helt siden jeg var liten og han hadde norske stemmen til Aladdin, dessuten har jeg sett ham i masse musikaler og jeg liker stemmen hans kjempegodt og ja, det kunne vært awesome)

– Sindre Postholm (fordi musikalartist som jeg har elsket i alt jeg har sett ham i og usedvanlig dyktig både som vokalist og danser så det ville vært flott, Sindre Postholm hadde ellers fått hovedrollen på sekundet om jeg hadde hatt muligheten til å sette opp Disney’s Hunchback of Notre Dame som musikal i Norge og kunne valgt skuespillere selv)

– Heine Totland (fordi han synger veldig, veldig fint og virker skikkelig sympatisk)

Og av disse så er det bare Siri Nilsen, Unnveig Aas og Amina Sewali som jeg ikke har sett i musikaler før så ønskelista mi er nok litt vel preget av at jeg elsker musikaler og skuespillerne i dem, men pytt sann, dette hadde vært veldig gøy 😉

3) Jeg gleder meg skikkelig til å sjekke posten i dag. Vi fikk nye postkasser i blokka mi for en uke siden og den manglet “nei til reklame”-klistremerke slik jeg hadde på den gamle postkassa mi så nå har jeg fått haugevis med reklame i en ukes tid, men nå bwahaha har jeg fått tak i nytt klistremerke til den nye postkassa så da vil jeg antakelig ha ikke noe i postkassa mi og en verden uten reklame i postkassa er en vakker verden. Når vi først er inne på temaet post er jeg ellers verdens treigeste til å sende av gårde noe som helst i posten (det er fargeleggingspostkort jeg ble ferdig med i januar som jeg enda ikke har sendt) og dette gjør at jeg i to år har hatt planer om å sende inn tekster til Signaler uten å gjøre det fordi jeg er treg og glemmer meg og vips har fristen gått ut og så må jeg tenke sukk, kanskje neste år. Har jeg noen gang nevnt at jeg er vimsete, jeg er det. Ja ja…

*

Det var kanskje ikke så spennende, men jeg håper jeg er underholdende likevel. Her er en god grunn til å ha med Unnveig Aas på Stjernekamp forresten:

Hun gir ut cd 31. mars, dette er hennes nyeste singel og jeg har lyst til å høre henne synge musikal og storband, det kunne sikkert funket fint 🙂

Neste innlegg kommer uansett på lørdag regner jeg med så da bables vi 🙂

Smakebit på søndag og Hidden Figures :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal gå tur til Liastua etter hvert og livet er fint fordi neste uke er en sånn uke jeg har gledet meg til en stund siden jeg endelig skal se den nye Skjønnheten og Udyret-filmen på kino på fredag og det er biblioteksplaner og spillkveld på lørdag. Og ååå, jeg er så spent på den nye Skjønnheten og Udyret-filmen siden animasjonsfilmen muligens er en av mine definitive yndlingsfilmer (jeg har fortsatt intenst lyst til å være Belle fordi jeg kjenner meg så igjen i henne og å få det biblioteket hadde vært helt magisk) og jeg nå har lyttet litt til soundtracket og blitt særlig glad i denne sangen:

Det er versjonen av “Beauty and the Beast” som spilles på slutten av filmen og jeg liker denne versjonen særlig godt fordi Audra McDonalds som synger først der synger så himla eksepsjonelt fantastisk at bare wow! Det er veldig dumt at Audra McDonalds får synge alt for lite på soundtracket for milde melkespann så flott hun synger, man skjønner hvorfor hun har vunnet 6(!) Tony Awards liksom <3

*

Ellers skal jeg nå først være med på smakebit på søndag før jeg skal dele en filmanmeldelse. Boka jeg skal i gang med nå er denne:

Denne boka heter altså “Min venn pingvinen” og var noe jeg lånte på biblioteket fordi pingviner er fine dyr, forsiden var sjarmerende og det hørtes ut som en interessant og søt bok man kan kose seg litt med. Ut i fra synopsiset handler det om en mann som i 1975 finner en forlatt pingvin på en strand i Argentina som han beslutter å ta vare på, noe som er begynnelsen på et viktig vennskap. Og så er det basert på en sann historie og ja, det virket trivelig nok så yay for det. 

Her er en smakebit: 

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde. Jeg kjøpte meg noen nye tegnesaker i går fordi jeg ikke trenger tegnesaker egentlig, men så er det litt som med bøker, jeg føler at jeg virkelig trenger det likevel og det er jo kjekt. Man kan aldri få nok av hverken bøker eller tegne- og skrivesaker. 

Og her er min anmeldelse av Hidden Figures og så kommer neste innlegg om noen dager:

Hidden Figures

Det er noe litt komfortabelt med filmer viss største svakhet er at de er for sympatiske. Hidden Figures er en slik film på veldig mange måter fordi det er en film som er utrolig lett å like siden den forteller en viktig og interessant historie, er godt laget og gjør veldig mye riktig. Og samtidig så mangler den det lille ekstra som gjør at noen filmer utfordrer deg eller får deg til virkelig å føle nerven i en historie. Jeg likte Hidden Figures, det var en fin filmopplevelse som var både underholdende, engasjerende og lærerik, men den ble litt for lett til å bli virkelig rørende eller minneverdig eller noe jeg trenger å se flere ganger.

Uansett, dette er filmen om tre personer som jobbet i NASA på 60-tallet og som møtte ekstra utfordringer fordi de både var kvinner og afro-amerikanske, noe som selv den dag i dag kan by på mer utfordringer enn nødvendig, men som virkelig skapte motgang i USA på tidlig 60-tall da det fortsatt var mye segregering og slikt. Men disse tre kvinnene jobber likevel for drømmene sine og endte opp som viktige brikker i romkappløpet som etter hvert førte den første mannen til Månen.

Og å vite at det er basert på virkelige skikkelser og å vite historien bak filmen (som igjen er basert på en bok jeg fikk veldig lyst til å lese etter hvert) får dette til å høres ut som en svært interessant og viktig historie, noe det også er. Problemet ligger mer i at filmen blir litt for enkel for ja, det er motgang, men det er likevel ikke nok motgang. Man har lyst til å føle seg sint når man ser diskrimineringen disse kvinnene møter på og i stedet blir man bare oppgitt og frustrert. Og samtidig er det så velment og så sympatisk fortalt at man liker denne filmen veldig godt til tross for dens svakheter.

For å, denne filmen er særdeles sjarmerende. Den er underholdende, den har gode skuespillere og de tre som spiller de bærende rollene er simpelthen brilliante, den skaper karakterer man heier på og vil at skal ha det bra og det er et godt soundtrack og fint fortalt.

Og jeg føler at jeg kanskje har hørtes litt for negativ ut i denne anmeldelsen og det er ikke meningen for jeg likte virkelig denne filmen veldig godt og jeg syns det absolutt er en film som er verdt å se og som jeg er glad for at finnes siden historien er viktig og fin å kjenne til. Det er bare det at denne filmen kunne vært så mye mer enn den er, det er noe med at når ting tilsynelatende løser seg for lett så applauderer man det heller ikke så mye som man vil når hovedpersonene får til storslagne ting.

Med det sagt, jeg syns dette var en veldig fin og sjarmerende filmopplevelse og det er absolutt ingen dårlig film, bare en litt for sympatisk en. Terningkast 4!

Still life with tornado for forever :)

Heisann! Gratulerer på etterskudd med gårsdagen alle kvinner som leser dette innlegget. Husk at vi er awesome! Og ellers er livet fint selv om det er noe med snø i mars som får meg til å tenke at det vil være vinter for alltid. Og det er jo nydelig for tiden, det er eventyrsnø, det er mye sol og det er egentlig ganske så fint, men så ser jeg bilder fra andre steder i landet der det blomstrer og der vårtegn som krokus alt har dukket opp og så gleder jeg meg så mye til det blir varmere og man vil finne hestehov overalt og kunne skifte ut strømpebuksa med sokker og det er mindre glatt på bakken og så tenker jeg at jeg skulle ønske snøen kom i desember i stedet for at det ikke ble sånn ordentlig vinter før i februar for det gjør at våren blir litt forsinket også. Jeg tenker for mye, jeg må bare sette pris på det og det vil jo bli vår til slutt.

Og ellers handler livet om denne sangen og de andre sangene fra Dear Evan Hansen igjen og igjen og igjen:

Det er sangen “For forever” og jeg har fått dilla på frasen “all we see is sky for forever” fra den og så mye jeg skriver for tiden ender på en måte opp med å være fanfiction basert på sangene i Dear Evan Hansen og nå tenkte jeg å dele en liten dings jeg skrev inspirert av denne sangen før jeg går videre til mer litteraturorientert babbel 🙂

For forever ? alt vi ser

«All we see is sky for forever

Let the world pass by for forever

Feels like we could go on for forever this way

Two friends on a perfect day»

Alt vi ser er himmelen og det er slik alt begynner. Den virker så uendelig fra her nede, vi ser opp og ser skyene som driver forbi, ser gløttet av sol mellom skylaget, lyset som av og til kiler seg frem og av og til ikke, ser likevel så lite av universet fordi vi vet så godt hva som ligger bak. Vi tenker at månen og stjernene hører natten til, men et sted der oppe finnes hele universet, evig natt fordi natten er det som virkelig er det evige mens dagen til sammenlikning kun er små øyeblikk. Sånn sett hører månespillet og stjerneskimmeret også dagen til fordi det er konstant på en måte dagslyset ikke er. Og kanskje er jeg helt på viddene, vet ingen ting. Jeg føler aldri at jeg virkelig vet noe. Men jeg vet at alt som finnes nå er himmelen og oss to. Vi som kan sitte der ved det største treet jeg vet om mens timene flyr uten at vi merker det fordi vi er utenfor tiden nå, utenfor virkeligheten, utenfor lyd. Vi er helt stille, sitter og lytter og i stillhetens rom finnes lydene av vinden mellom gresstråene, suset mellom grenene. Og dette er en begynnelse, dette er et nytt kapittel og vi vet det kanskje litt begge to, vet at disse timene er viktige og verdt å huske på når timene er over og vi drar hjem og alt vi ser ikke er himmelen, men alt annet. Da vil himmelen fortsatt være der, men vi vil ikke se den, ikke ha muligheten til å se den fordi virkeligheten fortsetter uavhengig av stjernene og sollyset og de lett kilende vindpustene. Ikke se den før det er kveld og jeg kan sitte ved vinduet, se ut, finne karlsvogna som jeg tenker på som en handlevogn, og igjen vite at dette er et alt. Som den dagen på åsen var mens vi delte vennskap og smil og stillhet og alt vi kunne se var himmelen.

*

Ellers har jeg lest en veldig fin bok og det er denne:

Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og husk at livet er et mirakel selv når det ikke virker helt sånn <3

Still life with tornado av A.S. King

?I am sixteen years old. I am a human being.?

Actually Sarah is several human beings. At once. And only one of them is sixteen. Her parents insist she?s a gifted artist with a bright future, but now she can?t draw a thing, not even her own hand. Meanwhile, there?s a ten-year-old Sarah with a filthy mouth, a bad sunburn, and a clear memory of the family vacation in Mexico that ruined everything. She?s a ray of sunshine compared to twenty-three-year-old Sarah, who has snazzy highlights and a bad attitude. And then there?s forty-year-old Sarah (makes good queso dip, doesn?t wear a bra, really wants sixteen-year-old Sarah to tell the truth about her art teacher). They?re all wandering Philadelphia?along with a homeless artist allegedly named Earl?and they?re all worried about Sarah?s future.

But Sarah?s future isn?t the problem. The present is where she might be having an existential crisis. Or maybe all those other Sarahs are trying to wake her up before she?s lost forever in the tornado of violence and denial that is her parents? marriage.

*

Det over er Goodreads sin synopsis av denne boka, en bok jeg aldri hadde kunnet finne de rette ordene for å oppsummere selv så det er bra andre får det til. Egentlig er denne boka likevel umulig å summere opp på noe som helst vis, på samme måte som det ofte er med A.S. Kings bøker, noe som igjen er en veldig god grunn til at hun lenge har vært en av mine absolutte yndlingsforfattere. Det er noen forfattere der jeg kan se mye å sette pris på selv ved de bøkene jeg ikke liker så godt fordi man merker at de vil så mye og er så innsiktsfulle og A.S. King skriver ungdomsbøker som er gåtefulle, ofte klart feministiske og smarte på samme tid og dette er intet unntak.

Uansett. Her handler det om kunstneriske Sarah som er 16 år og har en eksistensiell krise og som begynner å se tre versjoner av seg selv i ulike aldre mens hun prøver å takle det som hendte under den ferieturen til Mexico da hun var ti år og som endret alt og det som hendte i kunstklubben noen måneder tidligere. Og samtidig handler det ikke om Sarah, men om moren hennes og broren og faren hennes og dette er i det hele tatt en bok som tilsynelatende er en historie, men egentlig er flere, samtidig som alt henger sammen. Og det høres forvirrende ut når jeg prøver å fortelle om denne boka, men det er egentlig ikke forvirrende i det hele tatt. I stedet er det sårt, filosofisk, surrealistisk, smart, håpefullt tross alt og veldig, veldig velskrevet.

Jeg nevnte også at dette er en feministisk bok og den er virkelig det for den setter ord på urettferdigheten Sarah opplever i at hun tenker at problemene hennes bare er teite og uvesentlige fordi hun kjenner andre med større problemer. Det er en følelse mange nok kan kjenne seg igjen i og man kjenner kanskje enda litt mer på den følelsen når man er en tenåringsjente som får følelsen av at alle ser på henne som barnslig og overfladisk fordi hun ikke kan la ting gå, når sannheten er at hun ikke skal trenge å måtte føle det slik fordi problemene hennes er vel så reelle og viktige som utfordringene til moren og broren hennes. Livet er ingen konkurranse i hvem som har det verst og hvis man har blitt såret og sviktet så er det feil uansett. Sarah er dessuten lett å kjenne seg igjen fordi hun er så opptatt av å være original. Dette henger igjen sammen med den dårlige selvfølelsen hennes som forteller at hun må være original for at det hun skaper skal bety noe. Det er i det hele tatt mye å kjenne seg igjen i med Sarah som karakter og alt dette handler om hvor ærligheten A.S. King byr på som forteller. A.S. King er kanskje ikke dronningen av setninger man vil ramme inn og sitere i det uendelige, men hun er en av de mest genuine, åpne og ærlige forfatterne av ungdomsbøker som jeg vet om og det er synd at ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk for jeg tror det er mange her til lands som kunne fått mye ut av å lese bøkene hennes.

Og jeg har egentlig ingen konklusjon og det passer egentlig greit for denne boka har også en ganske åpen slutt som føles håpefull, men likevel ikke gir så mange klare svar. Det trenger man ikke heller. A.S. Kings navn forteller det hele, hvordan magien ikke ligger i svarene, men i spørsmålene (A.S. King, asking) og jeg liker å sitte igjen med spørsmål og en visshet om at jeg har lest en særdeles velskrevet og fascinerende ungdomsbok som er så veldig mye mer enn man først tror og som minner en på at kunst finnes i alt som er. Det er en tidvis vond og ubehagelig bok, men aller mest er det en bok som langsomt tvinner deg lenger og lenger inn i nettet sitt og som endte opp som særdeles givende lesning.

Terningkast 5!

3 Story :)

Heisann! Det er mandag og helgens høydepunkt var å dra innom Mathallen i går fordi de hadde cheez doodles-ens dag og man kunne få tak i en fin liten dose cheez doodles gratis (jeg liker både cheez doodles og gratis så det var en god match). Utover det var dette en sånn deilig og behagelig helg der jeg hovedsaklig slappet av så yay for det. Denne uken har jeg i utgangspunktet ikke sånn übermange planer, men jeg har tenkt meg på kino på lørdag for å se Hidden Figures siden den høres ganske interessant ut og jeg vurderer litt å dra på Chat Noir søndag ettermiddag fordi de arrangerer noe de kaller Musikalsøndag og Musikalkompaniet (Trond Teigen, Jannike Kruse og andre musikalfolk som jeg er fan av og som er skikkelig talentfulle) synger sanger fra henholdsvis Chess og Kristina från Duvemåla. Vi får se hva som skjer. 

Ellers bruker jeg mye av tiden til å lytte til musikaldiller, spille Nintendo, fargelegge og dagdrømme om å vinne konkurranser eller på andre måter bli rikere fort siden jeg har veldig lyst på både en mengde teaterbilletter og det ser så fint ut å spille Nintendo Switch og det nye Zelda-spillet. Jeg har også begynt redigeringa av Gatelykt-prosjektet og det går fryktelig sakte fremover riktignok, men jeg har i det minste begynt. Dessuten skriver jeg mye tull og tøys og småting som ikke er del av noen prosjekter (fanfiction inspirert av vidunderlige musikalsanger for eksempel), jeg funderer på om jeg skal prøve meg på Camp Nanowrimo i april og det slo meg på lørdag at det blant sånne “1000 bøker du må lese før du dør”, “500 filmer du må se før du dør”-bøker ikke finnes noen bok á “500 musikalcder du må lytte til før du dør” og kanskje det rett og slett er jeg som må skrive en slik guide siden jeg jo har en smule peiling og det sikkert er et marked for det (den kan dessuten være fryktelig subjektiv og karolinsk og full av digresjoner) 😉 Hvis eller om eller når jeg setter i gang med en slik guide har jeg dog ikke lyst til å ha med “før du dør” i tittelen, men den kan hete “500 musikalcder alle burde lytte til: En karolinsk guide”, sånn så det blir mindre stressende og mer koselig og ikke minner noen på at de en dag skal dø. Vi får igjen se hva som skjer. 

*

Uansett har jeg ikke så mye annet å bable om, men jeg tenkte nå å poste en anmeldelse av denne boka:

Denne grafiske romanen leste jeg første mars og det var sammen med “Nattevakt” en svært fin start på bokmåneden mars. Her er ellers to andre bilder fra denne boka:

Og nå tenkte jeg at jeg skulle poste min anmeldelse av denne boka og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

3 story: The secret history of the Giant Man av Matt Kindt

Hvordan må det være å være høyere enn alle andre, kanskje høyest i verden? Å leve i en fragmentert verden der man aldri helt passer inn? Det er dette konseptet som er fundamentet bak denne grafiske romanen, en grafisk roman som var ganske så nydelig og underfundig. I denne boka handler det om Craig Pressgang som er høyere enn alle andre og mens boka er fiksjon kan man se at det kan være inspirert av å lese om andre godt over gjennomsnittet høye mennesker gjennom verdenshistorien. Samtidig, dette kunne vært interessant nok om det bare handlet om Craig og hans liv, men det som løfter denne boka til noe enda mer givende og fascinerende er at det egentlig ikke handler om Craig. Tittelen gir oss et hint og egentlig handler det om tre kvinner i livet til Craig og hvordan de lever med høyden hans. Denne boka er delt opp i tre historier som hver på hver sin måte handler om å leve med mannen og myten Craig er og denne tilnærmingen gjør dette til en bok som man kan tenke mye over i ettertid til tross for at den kun er litt under 200 sider lang.

Selv likte jeg denne boka veldig godt, en bok som kaller seg en Science Fiction, men som egentlig ikke passer inn i en klart bestemt kategori sånn jeg ser det. Den har elementer av flere sjangre og blir sånn sett noe litt diffust, noe som gjør det enda mer fascinerende. Uansett er det fortryllende med boka ikke Craig som karakter i seg selv, men hvordan han sees gjennom øynene til andre. Det er noe med denne tilnærmingen som gjør at man er veldig åpen for å lage egne tolkninger og jeg liker hvordan det ikke er noen enkle svar. Denne boka er dessuten utrolig sår og temmelig trist fordi man virkelig skjønner hvordan å være så høy kan distansere en person fra omverdenen og selv syns jeg det er litt fascinerende lesning også fordi jeg alltid heller har vært litt lavere enn folk rundt meg enn det omvendte, samtidig som det å ikke passe inn i verden er en såpass universell følelse at man ikke trenger å være blant verdens høyeste for å kjenne seg igjen.

Og ellers har jeg ikke så mye jeg vil si om hva som skjer, litt fordi dette er en bok man bør oppleve selv, men også fordi det på mange måter er atmosfæren som er viktigere enn akkurat hva som skjer. Og så er det veldig fint tegnet og det finnes grafiske romaner som kanskje er bedre tegnet, men ikke så mange som i så stor grad som denne boka har en tegnestil som på malerisk og organisk vis virkelig understreker bokas stemning og historie så godt. Konklusjonen er med andre ord at denne boka er veldig verdt å lese og en virkelig klok og underfundig historie om en mann som ikke passer inn og hvordan nærværet av ham, så vel som mangelen på ham passer inn i tilværelsen til tre kvinner i livet hans.

Terningkast 5!

 

Nattevakt og tankespill

Heisann! Det er fredag, en ny helg med ganske få planer venter meg (jeg vurderte å dra på kino, men nå har jeg besluttet å vente med det til neste helg da Hidden Figures har premiere og jeg kan se noe interessant som jeg ikke har sett allerede) og livet er fint fordi jeg allerede har lest ut tre bøker denne måneden (greit nok så var det en diktsamling, en grafisk roman og en barn- og ungdomsbok, men likevel, det er jo en god start). Ellers blir det nok en smule awesome høsten 2018 med Phantom of the Opera på Folketeateret selv om jeg har noen forbehold som jeg har kommet litt inn på her: https://www.facebook.com/Karolinsk/posts/10158334094330430. For jeg fikk en kommentar fra Folketeateret på en annen kommentar jeg hadde skrevet på Facebook-siden deres om en annen sak der jeg dagdrømte om nye og ukjente musikaler og fikk som svar at de basically er avhengig av å selge en viss mengde billetter for at det skal gå rundt siden de er et privat teater og følgelig har de ikke friheten til å sette opp nyere Broadway-musikaler, men må satse på klassiske og veldig kjente musikaler der de vet at de vil selge store mengder billetter. Og siden de får stadig høyere ambisjoner med forestillingene de faktisk setter opp blir sannsynligheten for nyere musikaler som Wicked eller Dear Evan Hansen eller In the Heights eller Disney-musikaler á Hunchback in Notre Dame stadig mindre. Og jeg forstår dette godt, men det betyr også at det ene teateret i Oslo som faktisk kan ta sjansen på å sette opp nyere eller mer ukjente musikaler er Det Norske Teatret i hovedsak. Problemet for min del ligger i at jeg elsker musikaler bortimot uansett, men med å velge klassikerne sånn som Folketeateret nødvendigvis må og slik Oslo Nye Teater ellers i hovedsak gjør så betyr det at ja da, musikalelskerne vil kose seg skikkelig, men de som i utgangspunktet er litt skeptisk til musikalen som sjanger møter ikke på et tilbud som gir dem muligheten til å oppdage at oi, jeg liker jo dette bedre enn jeg trodde. Det er de mer nyere og mer ukjente musikalene som utvider ideen om hva en musikal kan være, musikaler som Fun Home som vant Tony Awards for beste musikal i 2015 eller Something Rotten (eller Hamilton, men som andre har påpeket ville den funket dårlig i en norsk oversettelse) og det er der litt av bekymringen min ligger for er det beste å satse på dem som allerede er glad i musikaler slik mange av teatrene i Oslo på mange måter gjør nå eller bør man satse på dem som ikke har falt for musikaler enda og prøve å få dem til å forstå sjangerens magi? Det er en vanskelig balansegang og det er ikke noen enkle svar og det er jo uansett ikke noe stort problem for jeg fryder meg skikkelig, jeg bare tenker…

*

Nok om det. Ellers tenkte jeg nå å bable om en bok jeg har lest som jeg ikke klarer å skrive en skikkelig anmeldelse av, men der jeg heller føler for å dele noen fine øyeblikk. Jeg har nemlig lest Nattevakt av Stian Hole og Synne Lea og det var en så fin symbiose av naivt skjønne små dikt og nydelige illustrasjoner at det nærmest var en meditativ opplevelse. Her er noen inntrykk:

Her har vi forsiden i Nattevakt som er en samling dikt av Synne Lea og illustrasjoner av Stian Hole. Og denne boka har ingen klar historie, den er mer som en slags god natta-aktig atmosfærisk finhet som man kan lese gjennom fort og siden bla gjennom i ny og ne mens man oppdager nye poetiske underfundigheter som kan fascinere.

Diktene er som her ganske barnlige og naive på en sånn måte som minner meg litt om diktsamlingene til Gro Dahle og som er en stil jeg liker veldig godt. 

Og så vil jeg flytte inn i illustrasjonene til Stian Hole og særlig denne.

Det kan være sårt og gjenkjennelig som her.

Og bare veldig fint som denne illustrasjonen før man kan drømme videre med dikt som dette:

Med andre ord er dette en bok å flyte på, flyte i og verdt å titte på hvis man ikke ønsker annet enn bare å gi seg hen før det er tid for helg og dvalemodus. 

*

Og ellers er det ikke så mye nytt og spennende å melde, men jeg har det fint og en kul ting er at på jobbkurset jeg er på nå så har de som del av tilbudet at man kan prate med en terapeut om psykisk helse eller dumme tanker man kan gå rundt med, man kan prate med en fysioterapeut om fysiske smerter og/eller man kan prate med en ernæringsfysiolog om mat og helse. Selv har jeg ingen fysiske smerter og mens jeg av og til har teite tanker som spinner oppi hodet mitt så har jeg det som regel bra psykisk. Ernæringsfysiolog derimot hadde vært interessant å prate med fordi jeg vet at jeg er veldig glad i snacks og slikt og jeg er også ganske bedagelig og greia er at jeg er når sant skal sies ganske heldig for jeg har ingen allergier, jeg pleier sjelden å ha tannproblemer, jeg er lite syk og å være lat eller usunn pleier ikke å ha store konsekvenser og da er det vanskelig å ta de lure valgene når man ikke taper på de dårlige om det gir mening. Jeg tenker at med å prate med ernæringsfysiolog-fyren (som i tillegg var ganske kjekk, ja jeg er overfladisk til tider) så kan jeg kanskje lettere se vitsen med å velge sunnere alternativer og være mer i aktivitet enn jeg er. Jeg vet ikke helt, jeg har ikke lyst til å gjøre noen store forandringer heller, men det finnes sikkert små endringer i livet som jeg kan gjøre med hell. Vi får se hva som skjer og jeg kan holde dere oppdatert…

Men da tenkte jeg å drive med andre ting og så bables vi om noen dager.