Oppsummeringsinnlegg for mai :)

Heisann! Det er onsdag, i morgen er det juni (besteste måneden etter min mening) og livet er ålreit selv om det ikke skjer så mye spennende nødvendigvis. Men ja, jeg liker juni som vil inneholde Musikkens Dag (gratis og konserter samtidig), Oslo Comics Expo (lese tegneserier i timevis på Serieteket), Tony Awards (musikalelskeres årlige høydepunkt), ny sesong av SYTYCD (yay!), Donald Ducks bursdag og litt i samme nabolag; min bursdag helt i slutten av juni ikke minst =D Og det er første sommermåneden og ja, juni er kos <3

Ellers er dette veldig fint:

“For forever” er en av de sangene jeg liker aller, aller best fra “Dear Evan Hansen” og ååå, dette er så fint og sårt og nydelig fremført av Ben Platt (han er sååå amazing, han mååå vinne Tony Awards for beste mannlige hovedrolle i år) <3

*

Ellers har jeg bestilt bøker på Amazon nå (og planlagt en ekstra bestilling som skal skje rundt midten av juni fordi det er en bok og to musikalcder jeg ikke har bestilt enda, men trenger å eie etter hvert), jeg har begynt på en ny engelsk novelle som jeg regner med å dele her når den er skrevet ferdig (noe den fortsatt ikke er), jeg koser meg mye med musikalmusikk og bøker (jeg har lest skikkelig mye bøker i det siste), te, cherrytomater og hveteboller er supert og jeg prøver å kutte litt ned på all tiden jeg bruker på nettspill fordi jeg har blitt litt for avhengig av slikt. 

Men da tenkte jeg å oppsummere mai film- og bokmessig sett, en måned som inneholdt tre filmer og hele ti bøker. Og riktignok var tre av de bøkene grafiske romaner og en av dem var en barnebok på rundt 100 sider, men likevel. Ikke verst, Karoline 😉 Da setter jeg i gang med oppsummeringen:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mai 

BØKER

– Palimpsest av Lisa Wool-Rim Sjöblom

Interessant, godt fortalt og fin grafisk roman med veldig søt tegnestil. Terningkast 4!

– The weight of water av Sarah Crossan

Skjønn og ettertenksom ungdomsbok i diktform (en fortellermåte som funker usedvanlig godt for Sarah Crossan). Terningkast 5!

– Ghosts av Raina Telgemeier

Lettlest, fargerik og sympatisk grafisk roman. Terningkast 4!

– All the birds in the sky av Charlie Jane Anders

Kreativ og spesiell bok som jeg likte veldig godt i begynnelsen, men som mistet interessen og engasjementet mitt litt etter hvert. Terningkast 5!

– See you in Cosmos av Jack Cheng

Barnlig, sympatisk og fin bok. Terningkast 5!

– Maretorn av Tone Almhjell

Eventyrlig og nydelig fortalt bok som ga meg Narnia-følelsen og som var en svært positiv overraskelse. Terningkast 5!

– All our wrong days av Elan Mastai

Fascinerende, finurlig, forvirrende og frustrerende nonfiction aktig kvasi-sci fi som var tankevekkende og interessant nok. Terningkast 4!

– Rabbit and Bear: Rabbit’s bad habits av Julian Gough og Jim Field

Sjarmerende, trivelig og herlig fortalt liten barnebok. Terningkast 4!

– Three Shadows av Cyril Pedrosa

Atmosfærisk, sår og helt nydelig grafisk roman som jeg har litt lyst til at alle skal lese. Terningkast 6

– History is all you left me av Adam Silvera

Veldig fint skrevet, men jeg ble ikke helt overbevist. Likevel en absolutt lesbar og interessant ungdomsbok. Terningkast 4!

FILMER

– Rikard Storken

Sympatisk og fin, men temmelig forutsigbar animasjonsfilm. Terningkast 4!

– Danserinnen

Vakker, atmosfærisk og sår dansefilm som jeg er veldig glad for å ha sett. Terningkast 5!

– Your Name

Vakker, fornøyelig og i det hele tatt en av de fineste japanske animasjonsfilmene jeg har sett. Terningkast 5!

*

Og med det er jeg klar for å lære juni å kjenne og kan vinke farvel til mai som rir inn i solnedgangen 😉 Neste innlegg kommer plutseligvis og da bables vi =D

 

Your Name og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, for noen dager siden blogget jeg om en grafisk roman som var vakker og i dag skal jeg bable om en film, men først har jeg andre ting på plakaten. Som å glede meg over at jeg i kveld sannsynligvis kommer til å bestille masse bøker på Amazon som en tidlig bursdagsgave fra meg selv til meg selv (det er en tradisjon jeg har helt i slutten av mai og så velger jeg den rimeligste shippingmetoden som gjør at jeg kan glede meg til pakke i posten rett før bursdagen min i slutten av juni), som å glede meg over oppdagelsen av INTO THE WOODS I NORGE (!) og som det fine med at det snart er juni og yndlingsmåneden min 🙂

Men nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag først og boka jeg leser nå er denne:

Dette er en veldig velskrevet og særdeles deprimerende, men likevel håpefull bok om Griffin som har OCD og historien som er etterlatt etter at eks-kjæresten hans Theo døde i en drukningsulykke. Det handler om å nekte å gi slipp på minnene fordi de er alt som er igjen og så handler det om fortiden og nåtiden i en bok som tidvis er søt og romantisk og tidvis ganske sår.

For min del er det likevel en slags distanse her mellom meg og denne boka for jeg liker den og jeg liker å lese den, men jeg leste en annen bok med liknende tematikk i den grafiske romanen “Three Shadows” nå nylig og den fant jeg mye mer rørende og vakker. Men igjen så er det noe med at hvis jeg merker av en film eller en bok eller en musikalsang at her burde jeg bli trist eller rørt, hvis jeg merker at det liksom er det som er meningen så virker det ikke siden jeg er for bevisst på meg selv. Og “History is all you left me” er et tilfelle der allerede tittelen forteller at dette skal være en grinebok og da virker det ikke og det kan hende det er meg det er noe galt med sånn sett eller at jeg egentlig er en robot, men ja. Ser man bort i fra det så er dette likevel en bok jeg liker å være i og det er nydelig-nydelig skrevet så her er to smakebiter:

?People are complicated puzzles, always trying to piece together a complete picture, but sometimes we get it wrong and sometimes we?re left unfinished. Sometimes that?s for the best. Some pieces can?t be forced into a puzzle, or at least they shouldn?t be, because they won?t make sense.? 

Og

?If I?m going to have any chance of getting through today, tomorrow, and all the days that follow, I think I need to go back to the start, where we were two boys bonding over jigsaw puzzles and falling in love.? 

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten

*

Ellers så var jeg altså på kino i går og så Your Name:

Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables, god fornøyelse og ønsk meg gjerne lykke til for jeg er for øyeblikket med i et knippe konkurranser jeg aldri i verden kommer til å vinne, men himla hattifnatt så fantastisk et hadde vært om jeg vant likevel 🙂 Her er anmeldelse av Your Name:

Your Name

Et fyrverkeri av en film! Om tid, skjebnens gang og drømmene til to unge mennesker.

Mitsucha og Taki har aldri møtt hverandre. Hun bor på landet og lengter etter storbylivet, han er i Tokyo og ønsker seg et enkelt liv på landet. Alt endres når de en dag plutselig bytter identitet. Hennes sjel har tatt plass i hans kropp og hans i hennes. Er båndet mellom dem sterkt nok til å føre dem sammen?

*

Over har vi den beskrivelsen av denne filmen som man finner på Filmweb og ja, jeg likte denne filmen en hel del. Mens dette ikke er en ny favorittfilm, så er det en film som fascinerte meg og som var både underholdende, fascinerende og vakker i en selsom symbiose.

Anyway så handler det altså om Mitsucha som bor på landet og Taki som bor i storbyen og så bytter de kropper av og til og da kan man tenke at dette vil være en sjarmerende, men likevel temmelig ordinær kroppsbyttefilm før man kommer på at det er en japansk animasjonsfilm som har hatt kjempesuksess og tenker at det må være noe mer. Og dette er mye mer, denne filmen rekker å være veldig mye i løpet av en time og tre kvarter og det blir heller aldri kjedelig. Det er tidvis sært og annerledes, ja, men det engasjerer hele veien og det i en film som føles original og som jeg koste meg med.

Man kan innvende at det av og til er litt omstendelig og forvirrende fortalt, men for min del var det noe som her bare gjorde det mer interessant siden jeg ikke visste helt hva som kom. Dessuten må det sies at jeg heller ikke er så vant med japansk animasjonsfilm, jeg har sett en del av det, men det er vestlig animasjonsfilm jeg er mest vant med og da kan det føles litt uvant med fortellerstilen til japanske animasjonsfilmer som tar seg mer tid og har en annen tilnærming til hvordan de formidler historier i det hele tatt. Det er uansett ikke noe problem.

Uansett er dette en nydelig film og hovedgrunnen er animasjonen som er helt fantastisk. Dette er virkelig vakkerhet og helt gjennomskjønt og jeg elsket det litt av den grunn. Dessuten er karakterene interessante, musikken er fin (selv om det er litt underlig å høre noe av musikken som er veldig poppa, men så er det japansk) og det er atmosfærisk og flott og ja, jeg liker det. Og man får aldri helt forklart alt som skjer, men det føles faktisk helt greit det og.

Og for min del så er dette antakelig den japanske animasjonsfilmen jeg har likt best for jo da, jeg ser selv at Studio Ghibli?s beste animasjonsperler nok teknisk sett er bedre filmer enn denne, men denne fenget meg mer og føltes, til tross for noen omstendelige og forvirrende øyeblikk, veldig tilgjengelig. Dette er ingen perfekt film og den har sine svakheter, men jeg likte atmosfæren og jeg elsket animasjonen og ja, i hovedsak var det største problemet mitt at den norske tekstingen noen ganger var lite strategisk plassert (lys skrift på lys bakgrunn eller plassert over japansk tekst) slik at den var vanskelig å lese, men handlingen var lett å henge med på også da.

Konklusjonen er at jeg fant dette veldig tilfredsstillende. Terningkast 5!

Three Shadows :)

Heisann! Det er torsdag og om vi ser bort i fra at jeg har kranglet alt for mye med dataen til moren min denne uka pga. internettproblematikk på den, så har dette vært en ålreit uke som i går kveld var helt fantastisk siden jeg smilte og koste meg så mye under musikalkonserten jeg var på siden det var så flott. Dessuten fikk jeg tak i autografen til Sindre Postholm så du vet, epic win! 

Ellers så er Pirates of Penzance ukas musikal på musikalgruppa mi på Facebook og det har minnet meg på hvor fantastisk f.eks. dette her er:

Tenk å kunne synge så raskt og likevel holde så godt styr på ordene og rytmen og alt =D

*

Men dette innlegget skal egentlig handle om en bok, mer spesifikt denne:

Denne boka er en helt nydelig grafisk roman som jeg ble veldig glad i og nå tenkte jeg å anmelde denne boka i kombinasjon med et knippe bilder jeg har tatt av noen sider her siden dette er levende og fantastiske illustrasjoner. God fornøyelse 🙂

Three Shadows av Cyril Pedrosa

Back then, life was simple and sweet. The taste of cherries, the cool shade, the smell of the river… That was how we lived, in a vale among the hills–sheltered from storms, ignorant of the world, as though on an island, peaceful and untroubled.

And then…
And then everything changed. 

Can you ever escape your fate?

*

Denne boka ❤ Her handler det om en far og en mor som lever med den vesle sønnen sin, Joachim, og har det veldig fint sammen. Så dukker det opp tre skygger og det viser seg at de har kommet for å hente Joachim (noe som ikke er så spoiler å nevne siden det nevnes både på teksten om boka som står på boka og på Goodreads-siden til denne boka og det kommer frem få sider inn i historien uansett). Og så handler det i grunnen aller mest om Joachims far og hans forsøk på å løpe fra denne skjebnen og å redde Joachim og alt dette fortelles om i en rørende og vakkertrist fabel som definitivt er blant årets litterære høydepunkter så langt. Jeg leste en grafisk roman som på mange måter behandlet liknende tematikk i «Rosalie Lightning» for noen måneder siden og den ble for deprimerende, men her er det en perfekt balanse i og med at denne boka absolutt er trist til tider, men også har humor og varme og sjarm som gjør det fornøyelig til tider også.

Og det som gjør denne grafiske romanen så fin er for det første hvordan historien er fortalt. På mange måter er ikke plottet i seg selv så unikt, det unike er hvordan det formidles og det i en historie som holder et perfekt tempo. Denne boka føles litt som en av de beste filmene til Pixar eller Disney, men fortalt som grafisk roman i stedet og det kan også ha litt med at Cyril Pedrosa startet karrieren sin i animasjon og var med på å animere et knippe Disney-filmer.​

Her kommer også den andre grunnen til å lese denne boka og det er tegnestilen. Jeg har lest mange grafiske romaner opp i gjennom og dette er absolutt en av de mest levende. Streken flyter, det føles virkelig som en animasjonsfilm hvordan bevegelsene og ansiktsuttrykkene og alt dette er tegnet og dette gjør også at denne boka føles filmatisk og det er også litt av grunnen til at denne boka er en så sterk leseropplevelse.​

Og jeg elsker atmosfæren. Ja, jeg elsker i det hele tatt mye med denne boka som var en sånn bok jeg ville at skulle vare fordi det var en så fin bok å være i, men så var det så interessant og engasjerende at jeg ikke greide å la være å lese videre. Og bare ååå, denne boka er så nydelig tegnet og så nydelig fortalt og alt her er bare sårt og eventyrlig og ja, dette er fine, fine boka. Man kan innvende at noe av det som skjer i denne boka er litt overflødig og at den kanskje kunne vært fortalt på litt færre sider enn de rundt 260 sidene man finner her (noe som er en del for en grafisk roman), men det er bare småpirk og jeg var like fascinert hele veien.

Terningkast 6!

*

Og da tenkte jeg å drive med andre ting resten av kvelden, men jeg håper jeg greide å vekke interessen for denne vakkerheten av en bok og så bables vi på søndag regner jeg med 🙂

All our wrong todays

Heisann! Det er tirsdag og jeg har nå anskaffet billett til Thank You for the Musicals i morgen og billett til å se Your Name på kino på lørdag (fordi den har fått veldig gode kritikker og jeg sikkert trenger å se mer japanske animasjonsfilmer) så det blir gøy. Kulturelle planer ftw! Ellers var jeg på biblioteket på lørdag og det var fantastisk vellykket siden jeg lånte hele ni(!) bøker som alle virker superinteressante (for en gangs skyld kan jeg nesten si med full sikkerhet at jeg kommer til å lese alt jeg har lånt) og det er gode muligheter for at mye av det jeg lånte i tillegg vil bli anmeldt her etter hvert. Og for øvrig kan jeg glede meg over finvær, musikaler, tekopper, cherrytomater og fargelegging blant annet så det er jo trivelig. 

Så for meg personlig føles livet som en fin dings for tiden for jo da, det er alltids småting å kommentere på, men generelt sett har jeg det fint. For verdens del er det derimot stadig nye doser kaos, senest i går kveld i Manchester. Jeg har ikke lyst til å la dette blogginnlegget handle om det, jeg vil at denne bloggen skal være en pause fra alt det kjipe som skjer rundt omkring. Samtidig kan jeg ikke la være å nevne at jeg syns det er grusomt å våkne til slike nyheter som eksplosjoner og slikt og jeg syns også det er dritt med alt grumset i kommentarfeltene, grums som for øvrig bare gjør fjerde sesong av SKAM enda viktigere. Kanskje hadde verden hatt det bedre uten mennesker, samtidig som vi mennesker er de som kan gjøre ting bedre og det er vi som kan skape kunst som trøster. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette avsnittet, jeg vil bare si at jeg heier på oss, det er så mye fint som skjer hver eneste dag, så mange små mirakler overalt og verden kan virke håpløs og avisene kan være deprimerende, men det gjør det bare enda mer viktig å lete etter måter å oppmuntre andre og måter å skape noe. Jeg tror virkelig bøker, kunst, musikaler, filmer og musikk bare blir mer og mer essensielt jo mer kaos det er, det er som de synger i musikalen Rent, det motsatte av krig er ikke fred, men kreasjon og jeg tror litt på det. Jeg skal fortsette å skape uansett.

*

Ellers har jeg lest denne boka:

(Bildet funnet på Goodreads-siden bildet også linker til.)

Jeg har lest denne boka og den ga meg mange tanker i ettertid. Nok tanker faktisk til å skrive en temmelig lang anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. God fornøyelse og så bables vi 🙂

All our wrong todays av Elan Mastai

Noen ganger har en bok så mye fascinerende ved seg at man liker den bare av den grunn, men så kan akkurat den samme boka være innmari frustrerende på samme tid. Dette er tilfelle med All our wrong todays av Elan Mastai.

Konseptet bak denne boka er genialt. Her handler det om Tom Barren som lever i et annet 2016 der alt folk drømte om på 50-tallet virkelig hendte og alt var harmoni og flyvende biler og et techno-utopia i det hele tatt. Tom passer imidlertid ikke inn, han føler seg aldri helt hjemme og så skjer det ting som fører ham til å reise tilbake i tid. Der fører en feil han gjør til at han drar tilbake til 2016 igjen, men nå vårt 2016 og så handler det om tidsreiser, ulike liv og mye annet som er umulig å forklare siden jeg rett etter å ha lest denne boka ikke er sikker på om jeg forstår alt selv. Samtidig er det ingen tvil om at det er et fascinerende konsept og jeg setter veldig pris på hvor smart og kreativ denne historien er i det hele tatt. Dessuten er det tidvis ganske underholdende, det er tidvis veldig fint skrevet og det er gode og realistiske karakterer her som blir enda en fin bonus.

Problemet er dog at mens jeg setter pris på mye med denne boka og likte ideen bak den veldig godt, så er dette en bok jeg syns funker bedre i teorien enn i praksis. For det første fant jeg den litt forvirrende til tider og særlig på slutten og nå kan det selvsagt innvendes at jeg syns tidsreiser i seg selv er et forvirrende konsept som jeg ikke orker å tenke for mye på fordi jeg blir litt gal når jeg prøver, men det er likevel forvirrende uansett. Jeg syns dessuten av skrivestilen er litt tørr til tider for jo da, det er underholdende og smart skrevet, men samtidig er det litt for ofte at denne boka rett og slett ikke engasjerte meg og kanskje ligger cluet her litt i at dette ER Fiksjon, men det er skrevet som om det var Non-Fiksjon i form av at det liksom er memoarene til hovedpersonen Tom. Så man kan kanskje kalle dette Non-Fiction Fiction Science Fiction om det gir mening.

Og så er et annet problem det som på mange måter er problemet litt med Groundhog Day for eksempel også, i at her har man et virkelig fascinerende konsept i bunnen, men så dukker det opp Kjærleik med stor K og så prøver det å være litt romantisk historie også, men så går den delen på bekostning av konseptet som er det som virkelig er det som fascinerer. Og dette kunne vært greit om Penelope/Penny var en virkelig fascinerende karakter, men vi ser henne gjennom øynene til en som ser henne med rosa briller og da blir hun straks en temmelig kjedelig karakter og så sukker man med en gang fokuset blir på forholdet mellom Tom og henne og ikke tidsreise-elementet og alt det filosoferende og kreative og geeky som boka kunne fokusert på i stedet.

Så jeg har et litt blandet forhold til denne boka siden jeg likte den veldig godt til tider, men kjedet meg og irriterte meg til tider også. Og en del av meg tenker at det hadde vært kult om denne boka hadde vært skrevet av han som skrev boka «The Martian» fordi skrivestilen der hadde passet perfekt sammen med historien som ligger i bunnen her og som fortsatt er en ide som jeg finner genial og besnærende, men det er kanskje en litt urettferdig tanke overfor Elan Mastai som jo prøver så godt han kan.

Som sagt, ja, jeg har et blandet forhold til denne boka. Jeg vil si at jeg likevel likte den mye mer enn jeg mislikte den selv om jeg kanskje kan høre litt negativ ut for denne boka er fascinerende og ikke bare på grunn av konseptet. Jeg liker også atmosfæren og beskrivelsene av de ulike 2016-ene vi her lærer å kjenne. Dessuten klarer Elan Mastai å skape en karakter i Tom Barren som på mange måter er ganske usympatisk, men så heier man på ham likevel og det er godt gjort. Og når en bok klarer å være så frustrerende og så fascinerende på en gang så må den jo ha gjort noe riktig for dette er en bok der ja, jeg vil kanskje glemme detaljer og jeg vil kanskje ikke lese den igjen, men samtidig er det bedre å sitte igjen med masse tanker og inntrykk enn å være likegyldig. Konklusjonen er vel at hvis du vurderer å lese denne boka så er den verdt et forsøk, men hvis det en gang kommer en film basert på denne boka eller en ny bok med et liknende konsept så ville jeg valgt filmen eller den andre boka i stedet.

Terningkast 4!

 

Natasha, Pierre, de ymse finhetene i livet og bokkjøpslista :)

Heisann 🙂 Fin ting: jeg skal på biblioteket og spillkveld i dag så dette blir en fin dag uansett. Og greit nok så er det litt teit at praksisen jeg har for tiden ikke lever helt opp til forventningene (mest fordi jeg har mye mindre å gjøre enn ønskelig), dessuten har det vært litt for mange blogginnlegg her i det siste som ikke har fått noen kommentarer i det hele tatt (det er i grunnen bare når jeg er med på smakebit på søndag at jeg får en del kommentarer og jeg er for glad i å blogge til kun å blogge på søndager), men sånt kan jo ordne seg til. 

Og ååå, noen ting i livet er skikkelig fint. Som det nye nettbrettet mitt der jeg kan gjøre alt unntatt å spille de nettspillene jeg uansett har alt for dilla på, så det er kanskje like greit. Som den nye mobilen min som er så fantastisk og som har skikkelig kule effekter, noe man kan se et eksempel på her:

Effekten er altså de lysboblegreiene, jeg syns det blir så fint med dem <3 

Og jeg er i ferd med å utvikle en sterk fascinasjon overfor “Natasha, Pierre and the Great Comet of 1812” der man nå kan lytte til Broadway Cast Recording-cden på Spotify og musikken (som har tekst og musikk av Dave Molloy) beskrives av komponisten som Electropop Opera (det er visst en slags miks av russisk folk, klassisk musikk, indie pop og elektronisk dansemusikk og det høres rart ut, men funker faktisk skikkelig godt). Det er en musikal som er basert på deler av Tolstoys “War and Peace”, den er nominert til 12 Tony Awards og jeg var i utgangspunktet skeptisk siden jeg aldri kom ordentlig inn i musikken da jeg lyttet til Off Broadway-musikalcden, men har blitt mer og mer overbevist av alle klippene jeg har sett og slikt siden det her er musikk og scenografi og andre elementer som føles annerledes og mer originalt og spesielt enn mye annet musikalmessig sett. Med det sagt så håper jeg fortsatt at “Dear Evan Hansen” vinner beste musikal under Tony Awards i år for jeg syns “Dear Evan Hansen” på mange måter er den av årets musikaler som er mest i tiden og som mest føles som musikalen vi trenger akkurat nå, men jeg håper “Natasha, Pierre…” vinner for beste orkestrering og altså, bare intensiteten, dramatikken og hvor gjennomflott fantastisk sunget dette er:

Eller hvor atmosfærisk det er i sangen “Dust and Ashes” der Josh Groban dessuten synger og det er innmari fint:

Jo da, jeg kan nok bli ganske fan av denne musikalen og <3

*

Men nå tenkte jeg å svare på en liste-utfordring jeg fant her: https://overtenking.blog/2017/05/11/en-liste-om-a-kjope-boker/ og som virket interessant. God fornøyelse og så setter jeg i gang:

Bokkjøpsliste

Hvor kjøper du bøker?
I hovedsak kjøper jeg bøker på nettet og da har jeg som system at det er to ganger i året der jeg går bananas på Amazon og kjøper massemasse bøker og så blir det en gang i blant ellers hvis det dukker opp noe som frister skikkelig. Hvis jeg er på ferie eller har fått mye penger til jul eller bursdag eller kommer over noe som roper kjøp meg så kjøper jeg av og til bøker i bokhandler også.

Forhåndsbestiller du bøker? Hvis ja, gjør du det i butikk eller på nett?
Jeg forhåndsbestiller ikke bøker så ofte, men hvis jeg gjør det så skjer det på nettet. Og jeg forhåndsbestiller gladelig og sporenstreks når f.eks. Fredrik Backman gir ut noe nytt 😉

Hvor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt per måned?
Det varierer veldig. Denne måneden har jeg ikke kjøpt noe, men i april kjøpte jeg fem bøker. 

Benytter du ditt lokale bibliotek? Hvis ja, hvor mange bøker låner du av gangen?
Jeg pleier å ha en bibliotekspause i sommerferien, men ellers så går jeg på biblioteket sånn ca en gang i måneden og låner rundt syv bøker hver gang. I gjennomsnitt leser jeg bare fem av syv bøker fordi jeg leser litt uleste bøker jeg har i hyllene mine også, men da bare leverer jeg tilbake alt jeg har lånt og så tenker jeg at jeg bare kan låne boka igjen senere og gi den et nytt forsøk en annen gang. 

Hva er din mening om biblioteksbøker?
Liker det veldig godt, det har gitt meg mange flotte leseropplevelser jeg ikke ville hatt ellers.

Hva syns du om brukte bøker?
Fint, men jeg kjøper det ikke så ofte (bruker loppemarkeder hovedsaklig til Donald Pocket, kakelotteri og hvetebakst).

Står dine leste og uleste bøker sammen?
Har uleste bøker et sted og resten overalt ellers. 

Planlegger du å lese alle bøkene du eier?
I utgangspunktet er det planen ja, men jeg har noen ganger i året da jeg pakker en pose med bøker jeg innser at jeg ikke kommer til å lese igjen eller lese i det hele tatt som jeg gir opp for å få plass til nye bøker. 

Hva gjør du med bøker du eier, men som du ikke føler for å lese eller ikke liker?
Leverer dem til Fretex.

Har du donert bøker noen gang?
Ja da, som nevnt til Fretex.

Har du noen gang hatt bokkjøpestopp?
Ikke med noe spesifikt fokus på bøker, det er mer det at jeg er flink til å la være å pakke med meg bankkort hvis jeg ikke vil bruke penger fordi jeg vanligvis ikke pakker med meg så store summer i cash. Det er sånn som å bevisst la være å besøke loppemarkeder eller nettsiden til Amazon eller liknende hvis jeg vil unngå å fristes av ting. 

Føler du at du kjøper for mange bøker?
Jeg syns ikke at jeg kjøper for mye bøker, men det kan absolutt godt hende at jeg gjør det. Hvis jeg kjøper for mye av det er det nok heller musikalcder (men man må jo ha dem sånn i tilfelle noe ikke er på Spotify eller forsvinner fra Spotify eller om man er på hytta der nettverket ikke funker like godt eller noe sånt) og hvetebakst og liknende 🙂

*

Da har jeg svart på den lista, håper det var av interesse. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Om Danserinnen :)

Heisann! Det er tirsdag, vi er i gang med en ny og trivelig uke og gratulerer med dagen, folkens, siden det er 17. mai i morgen =D Selv har jeg i grunnen nada planer for 17. mai, men jeg skal dra innom Hasle Skole der det alltid er trivelig på 17. mai og utover det så er planen å lese masse, spille mye nettspill, holde meg langt unna sentrum og andre steder med alt for mye mennesker og gi litt blaffen fordi 17. mai ikke er særlig viktig for meg (det er en fridag og en unnskyldning for å kose seg med brus, snacks og eventuelt is på en onsdag). Ellers er livet fint fordi moren min er supergrei og dette har resultert i at jeg har ny mobil og et praktisk og fint nettbrett, livet er fint fordi lørdag vil inneholde biblioteket og spillkveld og livet er fint fordi jeg har så mange ting og tang å drive med at jeg aldri rekker å kjede meg lenger 🙂

Dette er forresten fantastisk:

Det er en musikkvideo der Amber Gray synger “Charming” fra musikalen “Natasha, Pierre and the Great Comet of 1812” (en musikal der jeg gleder meg skikkelig til å lytte til Broadway-musikalcden som kommer ut førstkommende fredag) og det er så sært og kult og så mye personlighet her at jeg tror jeg trenger å utforske denne musikalen mer. Dessuten er Amber Gray fascinerende lik Thandie Newton og det får meg til å se for meg denne sangen i Westworld, det kunne funket 😉 

*

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Og jeg tenkte nå å dele min anmeldelse av denne filmen før jeg avslutter dette innlegget. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Danserinnen

Dette er ikke en film jeg i utgangspunktet hadde hørt noe særlig om, men da jeg fant en konkurranse der man kunne vinne billetter til å se den på kino deltok jeg gladelig. Og så hadde jeg flaks og vips var jeg på førpremieren og det er så himla fint at jeg vant billetter til å se denne filmen for hvis ikke ville jeg kanskje ikke få sett en av de vakreste filmene jeg har sett.

I «Danserinnen» handler det om Loïe Fuller som på slutten av 1800-tallet dro til Paris og introduserte sin egen dansestil kalt serpentindansen (en dans med massevis av stoffer under store lyskastere som danner en magisk atmosfære). Loïe ble med de første som danset moderne dans og mens Isadora Duncan kanskje er den man først og fremst forbinder med moderne dans sin spede begynnelse, var Loïe Fuller absolutt en viktig del av alt sammen hun og. Og filmen «Danserinnen» forteller om Loïe Fuller og det på en besnærende måte der man blir litt betatt.

Mens jeg så denne filmen elsket jeg den. Dansescenene, musikken, fotografiet og alt dette var helt nydelig og virkelig fascinerende. Og da jeg forlot salen var det med tårer i øynene og hjertet fylt av alt for mange følelser samtidig. Alt dette er ting som vitner om en film som gjør mye riktig. Mens filmen tar seg visse friheter og ikke er hundre prosent sannferdig angående alle detaljer, blir det likevel en film som er lærerik og som gjør deg interessert i å lære mer om Loïe og menneskene som ble en del av livet hennes. Dessuten er scenene der Loïe danser dansen sin uendelig vakre (noen av de fineste dansescenene jeg har sett) og skuespillet overbeviser en hel del.

Med det sagt så er det lett å se noen svakheter i ettertid for man kan innvende at det er elementer ved plottet i filmen som ikke funker helt og man kan også innvende at Loïe som karakter ikke blir så levende som en kanskje skulle ønske. Det er også steder der filmen blir litt kjisjéfylt og jeg mangler ellers behovet for å se den mange ganger.

Samtidig er det noe med at følelsen man sitter med mens man ser en film og rett etterpå på mange måter er ganske mye viktigere enn følelsene når det har gått en uke og man har tenkt mye. Og mens jeg så denne filmen var jeg henført, da nøt jeg hvert sekund og syntes alt var fint. Jeg liker SOKO som spilte Loïe, jeg likte Lily-Rose Depp (datter av Johnny Depp) som Isadora Duncan (selv om det skal sies at jeg fortsatt ikke er helt sikker på om hun var en god skuespiller eller om hun bare hadde usedvanlig sterk karisma) og jeg føler på mange måter at det i grunnen er litt bra at man må ta filmens historie med en klype salt siden det oppfordrer en til å lese seg opp litt i ettertid, noe som jo og kan være gøy. Loïe Fuller virker virkelig som en talentfull, smart og fascinerende kvinne med mye pågangsmot og spennende ideer og det er interessant å lære om.

Om jeg har noen konklusjon er det vel at ja, jeg kan se svakheter i ettertid hvis jeg tenker over denne filmen, men følelsen underveis og rett etterpå var så sterk og essensiell at det gjør dette til et mesterverk.

Og hva angår terningkast lander jeg på en femmer, men vit at dette er den sterkeste femmeren jeg har gitt så langt i år. Dette var nemlig ganske så fortryllende <3

Smakebit på søndag, ymse finheter og tanker post-Eurovision 2017 :)

Heisann! Det er søndag og livet er fint fordi det har vært Eurovision denne uka (<3), noe jeg kommer til å bable mer om senere i dette innlegget. Livet er ellers fint fordi jeg har vunnet hele to nettkonkurranser denne uka (kinobilletter til Danserinnen som vil anmeldes til uka og boka jeg vil dele en smakebit fra snart), det er fint fordi jeg skal ha praksis på en lekebutikk fra og med i morgen (jeg er så spent og håper det går bra) og det er fint fordi neste uke ellers vil inneholde mange fine planer (å kose meg mens jeg egentlig gir litt blaffen i 17. mai på 17. mai, muligens Bårdar-forestilling på fredag og spillkveld og biblioteket på lørdag) =D

Men nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og smakebiten i dette tilfellet kommer ikke fra boka jeg leser for tiden, men boka jeg vant og den boka er:

Det er “Snart sover du” av Haddy Njie og Lisa Aisato, en bok jeg egentlig har ønsket meg i nesten et år nå fordi den er så himla vakker. Det er fint fortalt i diktform og føles som en slags godnatta-fortelling, men mer enn det: ååå, jeg elsker illustrasjonene <3 Jeg har lenge vært innmari glad i Lisa Aisatos tegninger (jeg drømmer om å ha henne som illustratør når jeg blir forfatter og jeg gleder meg alltid til å lese de spaltene hun illustrerer i lørdagsmagasinet til Dagbladet bare fordi det er så fint) og denne boka er sånn man kan bla i omatt og omatt mens man drømmer seg bort.

Her er smakebiter som viser hvor

fint

det er

Fine boka, jeg er glad du endelig er min 🙂 Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

*

Ellers så var det jo Eurovision 2017 i går og jeg laget et supert stemmeskjema i Word med tabell og Word Art og hele pakka og så konkurransen sammen med moren min og en venninne av henne mens vi hadde det veldig trivelig.

Og altså, Portugal (eller den fortrollede hundevalpen som jeg tenker på ham som fordi han er så gjennomført søt og keitete) <3

Mens Finland egentlig var den største favoritten min i år så elsket jeg Portugal en hel del også for det er nostalgisk og Disneysk og sympatisk og slike ting som egentlig ikke passer inn i ESC, men som er skikkelig karolinsk. Jeg har nå en sånn ond dagdrøm om at alle blir inspirert av Portugal neste år og sender rolige og behagelige sanger som er veldig Disney eller musikal eller begge deler og så sitter hele Twitter og veldig mange andre og fortviler mens jeg sitter med hjerteøyne og fryder meg 😉

Ellers likte jeg Østerrike og Italia skikkelig godt (kanskje særlig Østerrike som jeg syns er superbehagelig å lytte til og har hatt på hjernen i flere dager nå), jeg syns stemmegivingen var spennende (og liker at juryen og publikumstemmene hadde samme favoritt) jeg syns det er bra at Norge havnet blant topp 10, jeg syns Belgia på mange måter hadde en av de beste melodiene (jeg ga den terningkast 3 for stil og sceneshow for det syns jeg ikke overbeviste noe særlig, men 5 for selve sangen siden det er et suggerende driv over låta som jeg liker), jeg likte Storbritannia fordi den hadde mest musikalfeeling sånn jeg ser det, jeg syns i det hele tatt at det var mye bra i går og at selv sangene som ikke var bra i det minste var interessante eller underholdende og jeg har jo i år lagt til hele 8 sanger på Eurovision-spillelista mi så det er jo ikke verst (det er ny rekord siden jeg vanligvis bare legger til to, tre sanger på spillelista mi, men jeg likte veldig mye i år). 

Så jeg er fornøyd, jeg gleder meg til neste år og jeg tar meg den frihet å avslutte dette innlegget med å dele Finlands sang igjen fordi den er min favorittsang i år:

ESC-innlegg tre for 2017 og Rikard Storken :)

Egentlig skulle jeg blogge i morgen, men så viser det seg at jeg antakelig ikke vil ha helt tid til sånt da så hei. Og i stad hadde jeg et lite “tenk om snøen aldri smelter og det er nye snev av vinter resten av året og aldri vil bli sommerlig vær igjen EVER”-sammenbrudd som varte i to minutters tid før moren min fikk snakket meg ut av det på telefonen og jeg innså at det var skikkelig krisemaksimering. For det vil jo smelte og det kan fortsatt hende vi vil få mye varme og finvær og det er dumt å ta sorgene på forskudd. Og jeg tror greia bare er at det er så veldig mye følelser samtidig nå for en del av meg irriterer meg over dustevær, en annen del av meg er entusiastisk som bare rakkern over ymse prosjekter, en tredje del av meg er overveldet og rørt og lykkelig fordi jeg så filmen “Danserinnen” i stad og den var helt nydelig (anmeldelse kommer til uka). I tillegg er jeg spent og glad fordi det nå ser ut til at jeg skal ha praksis på lekebutikken Vrimmel fra mandag av (og det er ikke sikkert det vil føre til fast stilling, men den er så koselig og har sånne nydelige og litt klassiske leker og det virker veldig trivelig der) og ååå, jeg håper jeg ikke er håpløs, jeg håper alt går fint. 

Og ellers skal jeg poste en anmeldelse av Rikard Storken, men før det tenkte jeg å poste to andre ting. Det første er denne tegningen:

Dette bildet (som nå fungerer som en link til Youtube og “We are the winners”-sangen til Litauen i ESC 2006) har jeg delt på Instagram og Facebook, men jeg kan like godt dele det her og for jeg liker ideen her så godt. Det er en parodi på “We are the winners” der wienerpølser synger om at de er “the wieners” 😉

Den andre planen min nå er å ta for meg sangene som er direktekvalifisert til hovedfinalen (for nå har jeg tatt for meg sangene i semifinale 1 (som ble sendt i går og der jeg er ganske skuffet over at Finland ikke gikk videre siden den sangen er elsk, men ellers kan leve greit med resultatet) og semfinale 2) og det setter jeg like greit i gang med pronto finale. 

Kommentarer angående sangene som går direkte til finalen i alfabetisk rekkefølge

Frankrike – Requiem (https://www.youtube.com/watch?v=Koi36aeRv7I)

Jeg liker musikkvideoen her og atmosfæren i denne sangen. Og dette er fengende, sånn i tillegg til å være godt fremført, dessuten liker jeg at Alma i hovedsak synger på fransk. Det holder ikke like godt på interessen hele veien og er ikke blant mine store favoritter, men dette funker greit altså. Terningkast 4!

Italia – Occidentali’s Karma (https://www.youtube.com/watch?v=Mj6tVGKzfhU)

Italia er en av årets store favoritter og jeg ser selv godt hvorfor. Francesco er svært karismatisk, det føles som en veldig smart låt, jeg liker at det fremføres på italiensk og det er fengende og moderne, samtidig som det føles litt old fashion og klassisk likevel. Jeg har fortsatt sanger jeg heier mer på, men dette har jeg skikkelig tro på og det er helt ok for meg om dette klarer seg veldig bra. Terningkast 5!

Spania – Do it for your lover (https://www.youtube.com/watch?v=9jO32_trJq4)

Dette er laidback og behagelig å lytte til og jeg liker hvordan versene er på spansk mens refrengene er på engelsk. Med det sagt så blir det litt stillestående ganske fort og jeg syns teksten på refrenget egentlig er ganske så teit og idiotisk. Men jo da, dette er ålreit nok. Terningkast 4!

Storbrittania – Never give up on you (https://www.youtube.com/watch?v=ac5xNUfzCY4)

I følge det jeg har lest så har Lucie Jones vært med i en del musikaler og det hører man siden dette er en som virkelig kan synge og har god vokalteknikk, et fint særpreg og mye kraft. Og dette er nok i det hele tatt den av årets sanger som hadde passet best inn i en musikal, noe som nok er litt av appellen for min del. Men ellers så er dette bare skikkelig fint for jeg liker melodien, jeg liker atmosfæren her og mens det kan bli litt kjedelig for mange så funker dette ypperlig for meg siden dette på mange måter er ganske så karolinsk. Terningkast 5!

Tyskland – Perfect life (https://www.youtube.com/watch?v=y7pUKkSrXFY)

Dette er en sånn sang der jeg er ganske skeptisk og uinteressert i begynnelsen, men så blir det bedre og bedre etter hvert. Det er øyeblikk her da jeg liker Levinas stemme ganske godt, det er øyeblikk da dette er radiovennlig og kult og jeg syns likevel aldri at det blir mer enn fint, men en sang som vokser underveis og ender opp som “jo da, dette likte jeg” er da noe å glede seg over. Terningkast 4!

Ukraina – Time (https://www.youtube.com/watch?v=9KWZ4CKapPA)

O. Torvald syns jeg egentlig ikke funker så godt som bandnavn, men det er like fullt navnet på bandet bak dette bidraget, et bidrag som er rocka og annerledes, noe som er bra. Dette er ikke en favoritt, mye fordi dette rett og slett ikke er helt min musikksmak, men det er likevel en sang jeg syns skiller seg ut på en god måte. Dessuten er det godt fremført og rett og slett ganske kult selv om det egentlig ikke passer særlig godt inn i ESC. Terningkast 4!

*

Da har jeg tatt for meg de siste sangene og nå er jeg veldig klar for semifinale 2 og finalen. Yay!

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så kommer neste blogginnlegg på søndag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Rikard Storken

Når en animasjonsfilm er en samproduksjon mellom Belgia/Luxemburg/Norge/Tyskland og allerede er solgt til 150 land blir i alle fall jeg litt nysgjerrig. For jeg er veldig glad i Disney og Pixar og sånt altså, men samtidig ønsker jeg at det skal finnes andre alternativer også og dette hørtes ut som en interessant mulighet. Og ja, denne filmen er fin. Den er ikke noe man nødvendigvis trenger å se på kino eller noe virkelig minneverdig, men det er likevel en film jeg er glad for at finnes og syns fortjener et publikum.

Historien er ganske enkel. Det handler om spurven Rikard som mister foreldrene sine som liten og vokser opp hos en storkefamilie, noe som gjør ham overbevist om at han er en stork selv. Og så blir han ikke godkjent av faren sin, separeres fra familien og drar ut på eventyr for å finne dem igjen i Afrika. Og så møter han nye venner underveis, han møter på et par nett-avhengige duer og ting og tang skjer og så må vi finne ut om alt vil ordne seg eller ei.

Svakheten med denne filmen handler litt om historien, en historie som absolutt er sympatisk, men også litt vel forutsigbar. Personlig syns jeg heller ikke at alle de popkulturelle elementene funker her og jeg syns noen ganger at det ble litt masete.

Samtidig så er det også mange øyeblikk i denne filmen som er varme og gode og jeg liker veldig godt karakterene som føles litt originale (uglen Olga særlig), jeg liker animasjonen (jeg har sett mye bedre animasjon enn dette, men det er likevel godt gjennomført) og det er en fin stemning i denne filmen, en film som tross alt er veldig lett å like selv om det ikke er perfekt.

Og jeg liker at denne filmen er delvis norsk og at de norske stemmene er meget gode, sånn i tillegg til at det tross alt føles rørende på slutten uansett om det er opplagt og litt for uoriginalt.

Dette er rett og slett en film jeg heier litt på selv om den ikke funker like godt hele veien.

Terningkast 4!

ESC-innlegg to for 2017 :)

Fin ting: vi skal herved i gang med BESTE UKEN!!! Uken der det er semifinale 1, semifinale 2 og finalen av Eurovision =D Akkurat det er ting som gleder meg så mye at jeg skal prøve å fokusere på det i stedet for teite ting (som ukommenterte innlegg eller kjedelige dager på jobbkurset). 

Ellers skal jeg bruke dette innlegget til å ta for meg sangene i semifinale 2, men før det tenkte jeg å dele dette:

Siden jeg ikke lenger har utenlandsk Netflix får jeg ikke lenger sett Once upon a time, men jeg pleier å følge med på det i form av å lese recaps og se klipp på Youtube og i går hadde de en musikalepisode og dette var den fineste sangen. Og ingen av sangene jeg har hørt fra musikalepisoden er virkelig fantastiske eller noe jeg vil lytte mye til, men denne sangen syns jeg var litt fengende og ålreit så yay 🙂

Men da setter jeg i gang siden dette innlegget vil bli skikkelig langt og det er mye å gå i gjennom her. God fornøyelse!

Kommentarer angående sangene som skal være i den andre semifinalen i kvasi-alfabetisk rekkefølge

Østerrike – Running on air (https://www.youtube.com/watch?v=SpPM1V3dqZE)

Dette er veldig fint og greit nok så er sangen, til tross for å være radiovennlig og fengende deluxe, egentlig temmelig ordinær og forglemmelig, men det er fint. Og så er det flotte omgivelser og så har de krydret omgivelsene med en innmari søt fyr med himla behagelig stemme og så er det så sympatisk og koselig at jeg liker det ganske godt. Med det sagt så tror jeg dette må ha et eksepsjonelt fantastisk sceneshow for å klare seg særlig bra i konkurransen, men jeg syns dette er usedvanlig trivelig så det er jo fint. Terningkast 5!

Hvite-Russland – Story of my life (https://www.youtube.com/watch?v=ElqbLPcTHAI

Det er noe “Ronja Røverdatters urskrik”-aktig ved denne sangen, en sang der tittelen lyver siden de i hovedsak ikke synger på engelsk. Og dette er fint, melodien er så glad at man blir i godt humør selv, stemningen er fin og dette er lett å like og kan skille seg ut blant en masse ballader. Siden hele sangen basically er det samme igjen og igjen så risikerer man dog å miste interessen litt etter hvert, men selv hvis dette med det ender opp som en “ok, nå henter jeg meg en tekopp på kjøkkenet”-sang så er det nok den desidert koseligste sangen i den stilen. Terningkast 4!

Bulgaria – Beautiful mess (https://www.youtube.com/watch?v=yTFuXOEbJTY)

Jeg liker musikkvideoen her og Kristian som synger sin stemme, dessuten har denne sangen for så vidt en litt interessant stemning. Med det sagt så syns jeg dette blir for kjedelig likevel. Det blir aldri dårlig, men det holder ikke på interessen min. Men fotografiet og dyrene i musikkvideoen er vakkerhet så det er da noe, det er vel bare det at det ikke er det man er ment til å fokusere på. Terningkast 3!

Kroatia – My friend (https://www.youtube.com/watch?v=Dxy1Gy3nuGU)

Når en musikkvideo starter med å sitere Albert Einstein syns jeg det er noe som lover godt. Og denne sangen er ganske så fin. Det er riktignok litt fascinerende hvordan Jacques ikke helt har besluttet om han vil være engelsk popsanger eller italiensk operasanger og derfor åpenbart har tenkt “eureka, jeg kan være begge deler og det i samme sang, jaaa!”, men det er også litt sjarmerende. Jeg liker melodien her, jeg liker at man bare må smile av dette og jeg liker musikkvideoen og hunden på slutten av musikkvideoen som er så søt og ååå <3 Og det at teksten egentlig er sånne klisjéfylte visdomsord som er satt sammen til en helhet er egentlig litt teit, men dette er fornøyelig teithet og da er det greit. Terningkast 5!

Danmark – Where I am (https://www.youtube.com/watch?v=716rTFMgZQ4)

Denne sangen har en melodi og en tekst som utstråler pågangsmot, positivitet og entusiasme (dvs. slike ting man gjerne velger som nøkkelkvalifikasjoner på CV-er så neste gang jeg skriver en ny CV og noen spør om nøkkelkvalifikasjoner kan jeg basically svare med en link til denne sangen) og er radiovennlig og fin så hurra for det. Dessuten har Anja en god sangstemme og fint hår og ja, dette er så triumferende og det liker jeg. Selv syns jeg likevel noe mangler og jeg syns også dette føles litt for klassisk og opplagt. Terningkast 4!

Estland – Verona (https://www.youtube.com/watch?v=4vq3GFVeVE8

Det er litt som om en del land i år har besluttet å oppfordre til karaoke med å ha med teksten til sangen sin i musikkvideoen, et trekk som for meg bare gjør meg oppmerksom på tekstenes svakheter i stedet. Og dette er en sang som rett og slett ikke er helt min greie, ikke fordi de gjør noe helt feil her nødvendigvis for det er helt ålreit fremført og melodien har sine øyeblikk, men for meg er dette uinteressant og det ender aldri opp med å bli mer spennende heller. Terningkast 3!

Makedonia – Dance Alone (https://www.youtube.com/watch?v=Ddo8n_8pKrQ)

Her har vi en annen sang som ikke er helt min smak. Jeg tror dette kan klare å komme seg fint til finalen om sceneshowet funker for det er jo fengende nok og det er en fin energi her, men nei, dette engasjerer meg ikke, til tross for at musikkvideoen egentlig forteller en slags novelle som er litt småtrist på slutten, noe som er litt fascinerende. Terningkast 3!

Ungarn – Origo (https://www.youtube.com/watch?v=LflrKXL022U)

Jeg liker at dette synges på ungarsk og jeg liker rytmene, atmosfæren og den suggerende melodien. Og jeg vet ikke helt hvor godt rappingen passer inn eller om dette kan overbevise under konkurransen, men for meg er dette stemningsfullt og besnærende nok. Terningkast 4!

Irland – Dying to try (https://www.youtube.com/watch?v=Dp3apBsLjvk)

Dette er fint. Man kan innvende at Brendan høres og ser såpass ung ut at han kunne gått undercover som deltaker på MGP Jr med bravur, men det trenger ikke nødvendigvis være en svakhet og greia her er mest at dette er veldig sympatisk. Det er ingen spesielt spennende låt, men det føles oppriktig og velment og det liker jeg. Terningkast 4!

Israel – I feel alive (https://www.youtube.com/watch?v=eW2n2VmNLkw)

Her har vi en sang som er småfengende, men det er det. Jeg liker energien og engasjementet her og det er ikke dårlig, men for meg er dette mer irriterende enn underholdende så nei, nei takk egentlig. Terningkast 3!

Litauen – Rain of revolution (https://www.youtube.com/watch?v=o7ph8As8azg

Her lærer man nye ting hele tiden og dette nye kan for eksempel være at Lille My startet en ny karriere som sanger siden dette åpenbart er Lille My som menneske og med litt mørkere hår 😉 Utover det så blir jeg ikke helt klok på denne sangen for jeg syns vokalisten har karisma og en interessant scenisk opptreden og jeg syns det er litt underholdende hvor ofte teksten er “yeah, yeah”, dessuten er dette oppkvikkende for så vidt, men samtidig så er det jo egentlig ingen ordentlig melodi her eller noen ordentlig sang i det hele tatt. Det er heller attitude møter Lille My møter stilig sceneshow som likevel blir litt for mye av det gode. Først og fremst er nok dette litt for slitsomt. Terningkast 3!

Malta – Breathlessly (https://www.youtube.com/watch?v=Bfoq7udRPwk)

I utgangspunktet er Malta et land jeg veldig ofte liker i ESC-sammenheng og derfor irriterer denne sangen meg litt fordi dette er snork deluxe. Utover det så er dette godt sunget, det er en fin musikkvideo og både melodien og teksten er ganske god, men samtidig, dette er for stillestående og kjedelig i lengden og da hjelper det ikke at Claudia virkelig gjør alt hun kan. Terningkast 3!

Norge – Grab the moment (https://www.youtube.com/watch?v=IPp37uz8vUs)

En ting jeg liker med Norges sang i år er hvordan den føles litt utypisk Norge ESC-messig sett og hvordan dette faktisk er umiddelbart fengende på en måte som ikke nødvendigvis er tilfelle med alle årets ESC-sanger. Dette er på ingen måte en fantastisk sang og jeg tror ikke vi kommer til å vinne, men det er godt fremført, det er radiovennlig og smart og det burde ha gode muligheter til å komme til finalen og havne blant topp 10 siden dette er noe man husker. Terningkast 4!

Romania – Yodel It (https://www.youtube.com/watch?v=TtJw_CLQCUw)

Dette er et litt teit, men først og fremst underholdende forsøk på å gjøre jodling kult og moderne. Og det funker ikke hundre prosent, men det er så sjarmerende og artig at jeg liker det uansett, dessuten er dette egentlig temmelig perfekt for ESC. Melodien er dessuten fengende nok og ja, dette er noe jeg ikke visste at jeg trengte i livet mitt. Terningkast 4!

San Marino – Spirit of the night (https://www.youtube.com/watch?v=CXiQr2ew3lQ)

Basert på tittelen på denne sangen har jeg litt lyst på noe som har med Phantom of the Opera å gjøre. Det får man ikke, men i stedet får man en engasjerende nok sang som har toneskift og åpenbart er skrevet av noen som kan ESC-oppskriften meget godt. Utover det så er ikke dette noe veldig minneverdig og det holder ikke på interessen min så lenge, men denne sangen skal ha for forsøket. Terningkast 3!

Serbia – In too deep (https://www.youtube.com/watch?v=UMvqfykkMYU

Tijana kan absolutt synge og melodien her er fiffig og interessant til tider. Dette er ellers en sang som jeg tror kan klare seg bra om sceneshowet overbeviser. Jeg har ikke så mye mer å si for dette er ikke så veldig spennende utover det jeg har nevnt så langt, men jo da, dette kan funke. Terningkast 4!

Sveits – Apollo (https://www.youtube.com/watch?v=DpF2PHzgd8o)

Sveits byr i år på en vokalist med fin og særpreget stemme, en melodi som funker fett og en tekst som føles litt original. Dette er noe jeg tror vil vokse på meg og ja, jeg liker dette. Terningkast 5!

Nederland – Lights and Shadows (https://www.youtube.com/watch?v=TxYU6iVpI5c)

Dette er i utgangspunktet ikke en spesielt spennende sang og den har fått “ha med teksten til sangen”-memoet som jeg syns er litt teit. Men jeg liker dette uansett. Det er gode sangstemmer og harmonier her, det er en god melodi, teksten er god og det blir jo faktisk mer og mer interessant underveis, dessuten liker jeg at melodien noen steder minner meg litt om melodien når Megara synger “no chance, no way” under sangen “I won’t say I’m in love” i Hercules. Og dette er også en sånn sang jeg tror jeg bare vil like bedre og bedre og som kan være en overraskelse om sceneshowet overbeviser. Terningkast 5!

*

Da har jeg tatt for meg sangene i semifinale 2. På torsdag regner jeg med å ta for meg sangene som gikk direkte til finalen, sånn i tillegg til å anmelde Rikard Storken. Vi bables og god fornøyelse =D

Yay, Fillern og Oi hva angår Tony Awards-nominasjonene :)

Ååå <3 Nyeste klippet av SKAM, følelsen av å være fylt med kreativitet og energi, det å være ekstra opptatt av musikaler og nyte hvert sekund, å lese fineste boka og å endelig ha et nummer av Stemmer 1, 2017 der jeg har en tekst på trykk slik at jeg kan poste dette bildet:

Og ideelt sett skulle jeg hatt flere utgaver av dette nummeret sånn at jeg kunne gitt blaffen i om menneskene jeg kjenner ville ha eller ikke fordi jeg vil dele dette med folk, det er veldig fint å se seg selv på trykk, det føles som en så herlig bekreftelse på at man kanskje tross alt har noe å komme med og ja, dette er en av tingene i livet som gleder meg nå. 

Ellers ble Tony Awards-nominasjonene offentliggjort på tirsdag og jeg tenkte nå å skrive litt tanker rundt det. I fjor kulminerte denne ideen i et skikkelig langt og grundig innlegg og det har jeg ikke i utgangspunktet tenkt at dette skal bli. I stedet skal jeg ta for meg Yay, Fillern og Oi-følelsene rundt alt sammen på en måte som nok gir mer mening når jeg setter i gang og det gjør jeg like godt nå. God fornøyelse (og hvis du trykker på “Tony Awards-nominasjonene” fungerer det som en link til en oversikt over alle de nominerte)!

Yay, Fillern og Oi-tanker i forbindelse med Tony Awards-nominasjonene 🙂

Yay- ting som gleder meg

– Dear Evan Hansen er nominert til 9 priser og Come from Away er nominert til syv priser. Førstnevnte er musikalen jeg har hatt helt dilla på i flere måneder nå (fordi musikken og alt her er så himla fantastisk og meningsfylt og hvorfor kan ikke bare alle ha like dilla som meg) og sistnevnte er musikalen jeg oppdaget litt senere, men som fort i seg selv ble en musikal som fascinerer meg fordi den er så unik, annerledes og organisk. Det er ellers interessant med de to andre nominerte i kategorien Best Musical (de nominerte i den kategorien er de nevnte Dear Evan Hansen og Come from Away og ellers Groundhog Day og Natasha, Pierre & the great Comet of 1812) der Groundhog Day er en musikal basert på filmen med samme navn mens Natasha, Pierre-musikalen er en musikal basert på deler av boka War and Peace. Groundhog Day er en musikal som er basert på en fornøyelig film med et artig konsept og har musikk av Tim Minchin, men for min del tror jeg at dette nok er en musikal som funker bedre på scenen enn på cd siden musikalcden til denne musikalen har en sang jeg liker veldig godt, men ellers ikke har engasjert meg så veldig. I tilfelle Natasha, Pierre er dette en veldig sær og annerledes musikal der cden fra off-Broadway-versjonen ikke har overbevist meg helt, samtidig som jeg er ganske sikker på at jeg vil like musikalcden med Broadway-versjonen mye bedre siden jeg har sett klipp som får det til å virke som en veldig fascinerende og spesiell musikal som har “gi Karoline dilla”-potensiale. Uansett tror jeg det først og fremst står mellom Dear Evan Hansen og Natasha, Pierre når det skal velges beste musikal, men jeg blir heller ikke overrasket om Come from away kommer fra sidelinjen og lurer til seg prisen. Det vil i alle fall bli både jevnt og spennende så hurra 🙂

– Falsettos, Miss Saigon og Hello Dolly er nominert til beste ny-oppsetning av en musikal. Dette gikk riktignok utover Andrew Lloyd Webber som har en ny-oppsetning av henholdsvis Cats og Sunset Boulevard på Broadway for tiden, men han klarer seg nok og jeg syns det er et interessant spenn når det gjelder de nominerte der jeg er sånn ca 95% sikker på at Hello Dolly vinner fordi denne oppsetningen i følge hva jeg har lest er superpopulær, samtidig som de andre også er interessante nok kandidater for så vidt.

– Ben Platt er nominert til beste mannlige hovedrolle for rollen sin som Evan Hansen i Dear Evan Hansen. Jeg heier aller mest på ham, med Andy Karl som andrevalg og Christian Borle som tredjevalg. Josh Groban er for øvrig også nominert og et veldig kjent navn så han kan nok være en farlig konkurrent for så vidt, men jeg håper mest at Ben Platt vinner uansett. 

– Jenn Colella og Rachel Bay Jones er begge nominert i kategorien beste birolle for rollene sine i henholdsvis Come from away og Dear Evan Hansen og det gjør meg kjempefornøyd siden jeg elsker Jenn Colellas fremføring av sangen Me and the Sky og Rachel Bay Jones virker temmelig fantastisk som Heidi i Dear Evan Hansen. Jeg heier nok litt ekstra på Rachel Bay Jones siden hennes rolle føles så viktig og hun på mange måter er hjertet i musikalen Dear Evan Hansen, men jeg håper uansett at det vil stå mellom disse to. 

– Jeg er i det hele tatt fornøyd med mange av de nominerte. Som Eva Noblezada nominert til beste kvinnelige hovedrolle, som Mike Faist nominert til beste birolle, som hvilke musikaler som er nominert til de ulike mer tekniske prisene og jeg syns også flere av de mer vanlige teaterstykkene som er nominert høres veldig interessante ut. Yay!

Fillern – Ting som jeg syns er synd

– Christy Altomare håpet jeg veldig at skulle bli nominert til beste kvinnelige hovedrolle i en musikal siden jeg har sett flere klipp fra Anastasia-musikalen på Youtube og syns hun er helt fantastisk. 

– Det føles som om veldig få musikaler er nominert til ymse priser siden det basically er de samme fire musikalene som konkurrerer om skikkelig mange av prisene og det er litt synd, ikke minst fordi mange musikaler ikke er nominert til noe i det hele tatt, noe som minsker sannsynligheten for opptredener fra dem dem under Tony Awards og jeg vil se opptredener fra alt.

– Jeg håpet veldig at The Play that goes wrong skulle bli nominert til flere priser siden det er et teaterstykke som skal settes opp på Chat Noir til høsten og det høres skikkelig underholdende og artig ut. Men samtidig virker for eksempel Sweat (som vant Pulitzer-prisen) og Dolls House Part 2 og de som er nominert til prisene når det gjelder vanlig teater så interessante på hver sin måte at man ikke kan bli for skuffet likevel.

Oi – Ting jeg finner litt forbausende 

– Mange nye musikaler fikk ingen nominasjoner i det hele tatt og det fascinerer meg litt. Vi har In Transit (acapella-musikal med kul musikalcd tilgjengelig på Spotify som allerede har spilt sin siste forestilling på Broadway), Charlie and the Chocolate Factory (familiemusikal basert på den klassiske historien), Amelie (basert på filmen med samme navn) og A Bronx Tale (musikal jeg vet veldig lite om utenom at musikken burde være i alle fall litt awesome siden Alan Menken er involvert) som fire eksempler på nye musikaler som ikke ble nominert til noe. Hva angår Amelie så har jeg lest litt om den og hørt at den er veldig søt, sjarmerende og sympatisk, men ikke så mye mer og ærlig talt tror jeg storyen i Amelie er en historie som rett og slett funker bedre som film enn som teater (magien med filmen er fargene, fotografiet, musikken og atmosfæren og det funker veldig godt på film, men jeg tror det nok kan bli litt for sukkersøtt og lett til å funke godt på en teaterscene). Ellers så har jeg lest litt om ymse valg de har gjort angående Charlie and the Chocolate Factory-musikalen som jeg er litt skeptisk til og jeg liker musikken på musikalcden til In Transit ganske godt, men den ble kanskje litt for spesiell og sær igjen. Det er likevel fascinerende hvordan det her er fire nye musikaler som ikke fikk en eneste nominasjon.

– Anastasia, som appellerer til mange (flere har et nostalgisk forhold til animasjonsfilmen) og er godt besøkt er likevel kun nominert til to priser (og jeg anser det som lite sannsynlig at den vinner noen av dem) og dette fant jeg litt overraskende. Jeg tror dog dette har med at denne musikalen har blitt bedre tatt i mot av publikum enn av kritikerne som har vært mer negative og at det generelt sett virker som de mer nyskapende musikalene er de mest populære i år, mens Anastasia er mer klassisk. 

Konklusjon

– Jeg syns likevel at det er mye å være fornøyd med i år og gleder meg til 11. juni da vinnerne vil kåres. 

*

Men da tenkte jeg å drive med andre ting. Neste blogginnlegg kommer om noen dager og her kan dere kose dere med Christy Altomares fremføring av Journey from the Past: