Navigating Early og SYTYCD-lykke :)

Heisann! Siden sist har jeg vært kreativ, vært karolinsk og vært tilfreds om hverandre, sistnevnte fordi ååå, det var så mange kule danser på SYTYCD i går. F.eks. denne Cha Cha-rutinen der Kayley hadde så mye attitude og stil (dessuten har hun den desidert kuleste looken av jentene i år og hun føles så veldig genuin på en skikkelig fin måte):

Eller denne dansen der Logan er amazing (og Kayley er med der også og hun gjør absolutt en god innsats, men Logan altså, wow!):

Eller denne dansen med Taylor og Lex (som dater in real life btw) der de er fugler som elsker hverandre og som har fantastisk musikk:

Eller Mark som mer enn noen av de andre deltakerne har overbevist like mye hver eneste uke og som viser seg som svært god i Broadway også, dessuten funker han fabelaktig sammen med Comfort (som igjen er en danser som har blitt bare bedre og bedre med årene og en gang bare var veldig god i hip hop, men nå som allstar heller bare er veldig god i alt):

Jeg syns den nyeste episoden har vært sesongens beste episode og det er noe med at SYTYCD alltid tar over livet mitt når det er i gang (i dag for eksempel forsov jeg meg sånn at jeg ikke rakk å se SYTYCD-klipp før jobbkurset og så satt jeg hele dagen og bare gledet meg til å komme hjem sånn at jeg kunne se det) fordi jeg syns det er så kult. Det er selvsagt alltid massevis av ting som irriterer meg med formatet og dommerne og ymse annet, men kjærligheten overfor å se folk som er skikkelig gode til å danse og opptre danse og opptre trumfer det meste <3

*

Ellers så har jeg litt andre planer så jeg skal ikke bable så mye i dag, men jeg har lest denne boka:

Det var en sånn bok jeg tenkte at ville være ålreit, men ikke så mye mer og så likte jeg den skikkelig godt og her er min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager:

Navigating Early av Clare Vanderpool

At the end of World War II, Jack Baker, a landlocked Kansas boy, is suddenly uprooted after his mother?s death and placed in a boy?s boarding school in Maine. There, Jack encounters Early Auden, the strangest of boys, who reads the number pi as a story and collects clippings about the sightings of a great black bear in the nearby mountains.

Newcomer Jack feels lost yet can?t help being drawn to Early, who won?t believe what everyone accepts to be the truth about the Great Appalachian Bear, Timber Rattlesnakes, and the legendary school hero known as The Fish, who never returned from the war. When the boys find themselves unexpectedly alone at school, they embark on a quest on the Appalachian Trail in search of the great black bear.

But what they are searching for is sometimes different from what they find. They will meet truly strange characters, each of whom figures into the pi story Early weaves as they travel, while discovering things they never realized about themselves and others in their lives.

*

Det er noen bøker man tenker at bare vil være ålreit lesning, men ikke så mye mer og så overrasker de med å være veldig mye finere enn forventet. «Navigating Early» er en sånn bok. Dette er en sånn bok der alt henger sammen, en sånn bok som føles som et puslespill der å bla om siste side kan sammenliknes med å legge på plass den siste brikken og se alt falle på plass mens man fryder seg litt over hvor godt alt ble puslet sammen.

Og det er egentlig litt fascinerende for når man ser på ingrediensene denne boka er laget med virker mye ordinært eller i alle fall som elementer man har sett i mange andre bøker for barn og unge før. Og hverken karakterene eller historien er egentlig så original når man ser nøyere på den. Men samtidig. Noen bøker er ikke magiske på grunn av det som skjer eller karakterene, men hvordan det fortelles og denne boka fortelles så himla smart.

Her har vi en karakter hovedpersonen blir kjent med som heter Early og som antakelig ville blitt diagnostisert med høyt-fungerende autisme om handlingen foregikk i 2017. Å lese om karakterer med slike diagnoser har alltid fascinert meg for jeg har ingen diagnoser selv, men det er likevel mye jeg kan kjenne meg igjen i hos karakterer som har det i bøker og filmer og slikt. Og i Earlys tilfelle har han en fascinasjon overfor pi og forteller en historie for seg selv basert på tallene i pi som kommer etter 3, 14. Det er også her smartheten i denne boka skinner frem for når Jack og Early drar ut på eventyret sitt tror vi først at historien Early forteller der tallet Pi er en karakter på et eget eventyr bare er en historie, men etter hvert begynner fakta og fiksjon å flyte sammen og tingene Pi opplever gjenspeiles i tingene Jack og Early opplever uten at det direkte blir magisk realisme av den grunn. Denne balansegangen med hvordan alt ender opp med å henge sammen uten at det blir for søkt eller urealistisk er perfekt gjennomført og skapte altså denne følelsen av denne boka som et puslespill eller en IQ-test der man føler seg skikkelig smart på slutten.

Og så er dette en bok som tar seg tid, men aldri føles kjedelig og det er ettertenksomt og underfundig og rett og slett en veldig fin leseropplevelse. Jeg ble veldig glad i denne boka. Med det sagt så er det en slags svakhet hvordan dette er en bok med barn som målgruppe som jeg er sikker på at voksne vil like ganske mye bedre. For min del så er ikke dette et stort problem, men det er noe som gjør at denne boka faller mellom to stoler og at man ikke med enkelhet kan si helt hvem denne boka passer for.

Hvis man dog er voksen og vil lese en klok, smart og nydelig fortalt historie om vennskap, eventyr, fortellinger og pi er dette likevel veldig verdt det og nå har jeg lyst til å lese mer av forfatteren. Terningkast 5 og her er noen sitater:

?And if Mozart is for Sundays, who do you listen to the rest of the week?”
“Louis Armstrong on Mondays, Frank Sinatra on Wednesdays. And Glenn Miller on Fridays, unless it’s raining. If it’s raining, it’s always Billie Holiday.”
“What about Tuesday, Thursday, and Saturday?”
I asked.
“Those days are quiet. Unless it’s raining.? 

*

My mother was like sand. The kind that warms you on a beach when you come shivering out of the cold water. The kind that clings to your body, leaving its impression on your skin to remind you where you?ve been and where you?ve come from. The kind you keep finding in your shoes and your pockets long after you?ve left the beach. She was also like the sand that archaeologists dig through. Layers and layers of sand that have kept dinosaur bones together for millions of years. And as hot and dusty and plain as that sand might be, those archaeologists are grateful for it, because without it to keep the bones in place, everything would scatter. Everything would fall apart.

*

You have to look for the things that connect us all. Find the ways our paths cross, our lives intersect, and our hearts collide.

*

You’re jumping into the navigating part too soon. Maybe you should focus on the beauty of those stars up there apart from their function. Just take them in, admire them, before you expect them to lead the way. Besides, who’s to say that one group of stars belongs together and only together? Those stars up there are drawn to each other in lots of different ways. They’re connected in unexpected ways, just like people.

*

Smakebit på søndag og ymse fine ting :)

Heisann! Det er søndag, fint vær og dagens hovedplan er å gå tur til Liastua etterpå fordi det er skikkelig turvær. Ellers var jeg på biblioteket i går og ting ble litt stress fordi jeg oppdaget at det fortsatt var sommeråpningstider på biblioteket halv tre da jeg trodde jeg hadde frem til fire for å finne lesestoff og så plutselig hadde en stressende halvtime på å finne ting. Jeg endte opp med fem bøker der og så dro jeg videre til Majorstua filial der det er meråpent og der det tok meg to timer å finne to bøker til fordi jeg har en sånn greie med at jeg insisterer på å låne syv bøker når jeg er på biblioteket. Siden jeg leser bøker jeg har hjemme også rekker jeg aldri å lese ut alle bøkene jeg låner på biblioteket hver gang, men jeg går inn for å lese fem av bøkene jeg låner væffal hver gang og da må jeg ha syv sånn at jeg ikke er nødt til å finne tid til alt jeg har lånt. Jeg har en veldig rar logikk når det gjelder biblioteksbøker, det gir lite mening, men ting er som de er. 

Ellers dro jeg innom Forlagenes store boksalg så vel som Panduro på fredag og det var farlig:

Men “Vær snill med dyrene” har jeg hatt skikkelig lyst til å lese lenge, den andre boka virker søt og har sjarmerende illustrasjoner og hva angår tegnesaker, jeg tror tegnesaker er litt som røyk for mamma eller dop for andre, det har blitt en avhangighet, jeg får aldri nok og nå for tiden dagdrømmer jeg om disse som jeg ikke har tenkt å kjøpe, men bare ønske meg skikkelig til jul eller noe sånt for det ser sååå fint ut <3 

Ellers begynte Stjernekamp igjen i går og jeg så det på Nrk nett-tv i morges og ble litt frustrert over dommerne som aldri ga konstruktiv kritikk, men bare roste alt. Med det sagt så likte jeg noen og jeg tror en tidlig favoritt antakelig er Makeda som sang skikkelig bra og virket veldig sympatisk:

Adam, Didrik og Lisa overbeviste også en hel del mens Benedicte og Hilde skuffet meg en del. Men jeg gleder meg til å følge med videre uansett og dagdrømmer om musikk fra musikalen Hamilton om to uker når det er hip hop-kveld fordi det hadde vært sååå kult og kunne funket flott da 😉

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag med en smakebit fra denne:

(Bildet er funnet på Goodreads fordi mobilen min ikke lot meg laste opp bildet mitt av denne boka på nettet i stad og bildet linker til Goodreads-sida med info om denne boka.)

Og dette er andre boka i Bjørnstad-serien til Fredrik Backman og jeg er litt redd for å ha alt for høye forventninger bare fordi jeg har elsket alt jeg har lest av Backman før og syns første boka om Bjørnstad var helt fantastisk. Men i verste fall om den ikke er fullt så brilliant som jeg forventer så vet jeg at det uansett blir en fin leseropplevelse så yay 🙂

Anyway. Det handler om tiden fra sommer til vinter i en svensk småby der ishockey er meningen med livet for de fleste, det handler om tiden etter en hendelse i første boka som merket alle på sitt vis og det handler om mennesker. Og man kan begynne å oppsummere handlingen i bøkene til Backman opp og ned i mente, men for meg er det så mye mindre viktig. Magien med bøkene til Backman for meg er at de er så menneskelige, de føles så nære, det føles som om han virkelig ser mennesker på sitt beste og på sitt verste og så er det en naivitet og barnlighet som jeg elsker i språket hans samtidig som det så absolutt er bøker for voksne. Jeg gleder meg veldig til denne og her er tp små smakebiter:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Men da har jeg en del annet å finne på så det får være det. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse =D

 

Diana og meg :)

Heisann! Siden sist har jeg bestilt “Vi mot er” av Fredrik Backman. Jeg trodde også at jeg kunne gå innom Forlagenes store boksalg og Panduro uten å kjøpe noe, men nei:

Men ååå, fine bøker. Og jeg skal på biblioteket på lørdag i tillegg så det vil være så himla mye fint å lese fremover <3 Og tusjene, de vil være så perfekte å fargelegge med så yay! Ellers har jeg forhåndsstemt i dag, jeg har skrevet en del faktisk (mer enn jeg pleier) og til helgen blir det kos med spillkveld og sånt 🙂

For øvrig er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det trivelig, jeg har mange ting jeg ser frem til og jeg har brus og salte drops i nærheten for øyeblikket og det er topp. Og så er det i disse dager 20 år siden prinsesse Diana døde og jeg skrev en tekst om akkurat det i stad som jeg tenkte å dele her nå. Dette er ikke redigert så nøye og jeg veksler mellom presens og preteritum og slikt så det er ikke perfekt, men jeg syns det ble fint og personlig og egentlig ganske ålreit formidlet likevel så jeg satser på at det ser greit ut og faller i smak. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Prinsesse Diana og meg

Diana er blond og pen og på forsidene av Se og Hør og hun minner meg om meg. Jeg er 12 år, keitete og rar og likevel alltid tilfreds selv om jeg ikke passer helt inn noe sted. Jeg smugleser i timene, leser mens jeg går, noen forteller meg av og til at livet handler om mer enn bare bøker og jeg er sikker på at de tar feil og at de bare ikke har lest den rette boka enda. Boka som forandrer verden og gjør alt magisk. Jeg har funnet akkurat den boka hos både bøkene til Klaus Hagerup og Lurlene McDaniel. Mamma kjøper Se og Hør, men hun er i følge seg selv egentlig ikke et sånt menneske som kjøper det og hun leser det ikke. Det bare befinner seg av og til tilfeldigvis hjemme hos henne og pappa og da leser jeg det gladelig selv om jeg vet at det er teit. Leser om Diana som jeg alltid har relatert meg til bare fordi vi er samme stjernetegn både ifølge vestlig og kinesisk astrologi og fordi jeg har lest om numerologi og vi har visst en hel del til felles der og. Senere vil jeg konkludere med at vi antakelig er samme personlighetstype også selv om jeg selvsagt ikke kan si det helt sikkert. Og en del av meg tror allerede som tolvåring egentlig ikke hundre prosent på astrologi eller kinesisk astrologi, samtidig som det er en del av meg som gjør det. Når jeg skriver dette er det tjue år senere og det er fortsatt like mye av meg som ikke tror på slikt som det er som tror. Kanskje har jeg litt lyst til å tro, litt lyst til å kunne sette min lit til stjernene og skylde på at planetene sto feil når verden går imot meg. Litt på samme måte som en del av meg vil at feer skal finnes på ekte, ønsket om å tro på magi er der og styrkes av alt som virkelig jo oppfattes som magisk. Som den rette boka eller den perfekte musikalen, tingene som får tiden til å stoppe og gir tårer i øynene fordi det er så himla uendelig fint. Og delen av meg som vil tro på astrologi vil også tro at jeg og Diana hørte sammen på en rar måte selv om jeg aldri kjente henne.

Og jeg leste om henne. Leste om ekteskapsproblemene og frustrasjonen over media og paparazziene, om bulimien og alle tingene som gjorde Diana så mye mer menneskelig enn de andre kongelige avisene og bladene skrev om. Jeg tenkte at jeg forstår deg, tenkte at jeg vil gi deg en klem, alle disse tankene og jeg vet ikke helt hvorfor. Men noen ganger føler man at man kjenner enkelte kjendiser og for meg var det Robin Williams og det var Julie Andrews og det var altså prinsesse Diana som jeg var stor fan av. Jeg var tolv år og det var sensommer og tre år tidligere var det Gro Harlem Brundtland jeg var kjempefan av og nå var det Diana. Diana som delte navn med en romersk gudinne. Diana som hadde det såre blikket og det omsorgsfulle smilet. Og også Diana som det handlet om på nyhetene en morgen sent i august da jeg var i Danmark med mamma og pappa og lillebror og vi våknet til nyhetene om ulykken. Kort tid senere var det fakta at Diana var død og jeg skrev sang om det husker jeg som jeg sang inn på kassett fordi jeg spilte inn masse på kassett på den tiden og dagdrømte om å bli barnestjerne.

Dagen begravelsen ble sendt på tv så jeg på den. Så blomsterhavet, alle de triste menneskene og følte sånn med William og Harry som bare var litt eldre enn meg og allerede hadde mistet moren sin. Jeg kunne ikke, ville ikke se for meg noe sånt. Selv var den eneste jeg hadde mistet på det tidspunktet oldemor to uker tidligere og hun hadde hatt Alzheimer så lenge jeg kunne huske og jeg kjente henne aldri egentlig så jeg var ikke så veldig trist. Heller fascinert av hvordan noen kunne være der og så ikke. Døden hadde til det året bare eksistert i bøker og filmer og der føltes det ikke like evig som når det hendte på ordentlig. I filmene kunne man se filmen fra begynnelsen og håpe at alt var annerledes nå før man deretter følte seg forrådet når det ikke var det. Men det var likevel annerledes med døden på ordentlig. Og nå var det Diana. Prinsessen alle elsket og som nå ble begravet mens Elton John sang i kirka. Elton John som sang «Candle in the Wind» helt fantastisk og jeg og mamma som så på, mamma mest fordi hun var fan av Elton John da, men likevel. Og jeg tegnet ham etterpå. Dagen etter var det bilde av ham mens han spilte i avisene og jeg hermet etter og tegnet en tegning som jeg sendte inn til Per & Kari-sidene i Norsk Ukeblad, et blad jeg leste når muligheten bød seg og fordi mormor hadde det og vafler tilgjengelig til tider og hva var vel mer fantastisk enn å spise nystekte vafler mens man leste? For første gang fikk jeg noe på trykk i et blad og jeg frydet meg. Frydet meg over å få 50 kr og tegning i et blad og være liksom litt berømt selv om det bare var jeg og familien min som brydde seg. Det var kult lell. Dessuten fikk jeg kjærlighetsbrev.

Vi hadde hytte på Hadeland. Den var brun og fin og en gang ville jeg miste interessen for den fordi det ikke var så mye å finne på utenom kaféen og antikvariatet og vi måtte ta oppvasken og det var det mest pyton jeg visste om, men da var den topp. Jeg var tolv år og jeg følte meg så hjemme der på hytta. Hytta som var brus og snacks på kvelden og å se VHS-filmer eller spille Super Nintendo på tv og å lese massevis fordi bøker var meningen med livet. Hytta som om sommeren var tur opp for å hilse på hestene og som om høsten var brettspill på kveldene og jeg som elsket det selv om jeg ikke hadde lært helt å være en virkelig god taper enda. Og hytta som var der jeg var der jeg fikk brevet. Brevet med hjerter mellom hvert ord og som var et kjærlighetsbrev noen hadde skrevet til meg etter at de så tegningen min i Norsk Ukeblad. Allerede da tenkte jeg at det måtte være galskap for man sender ikke kjærlighetsbrev til tolvåringer fordi de har en fin tegning på trykk i et ukeblad, det er mest rart. Men samtidig var det kult for jeg hadde aldri fått kjærlighetsbrev før og jeg har aldri fått det siden. For noen hadde noe jeg hadde tegnet gjort en forskjell, for noen hadde noe jeg hadde skapt inspirert. Det er jo det alle kunstnere og forfatterspirer drømmer om, det å være viktig i verdi av noe man har skapt. Penger og berømmelse er bare en bonus om man får det, men det øyeblikket da man merker at noe man har skapt har engasjert noen er det som gjør alt verdt det selv når å skape er det mest vanskelige i hele verden. Og derfor var kjærlighetsbrevet, som jeg for øvrig aldri besvarte, viktig og det irriterer meg at jeg mistet oversikten over hvor det var så fort. Jeg har ikke kunnet se på det igjen og fundert over hva det var med tegningen min som inspirerte noen såpass, hva det var noen elsket i en tegning av Elton John mens han spilte i begravelsen til Diana.

Det er mye man kan tenke på og mye som har skjedd siden. Jeg er voksen nå, men det føles nesten aldri som om jeg er det, mamma og pappa er ikke sammen lenger, men det går helt fint, de er begge uansett supre. Og jeg passer fortsatt ikke inn noe sted, men nå har jeg bare lyst til å passe inn i bokhandler og på teatre og der funker jeg fett. Jeg vet at livet er mer enn bøker, men jeg elsker litteraturen fortsatt, det og musikaler er de fineste tingene jeg vet om. Og igjen ser jeg Diana på forsiden av avisene og Se og Hør, denne gangen fordi det er tjue år siden hun døde. I ettertid har jeg byttet ut astrologi med fargelegging og Se og Hør leser jeg først og fremst i jula og i påsken, men sjelden ellers. Og likevel. Diana er blond og pen og minner meg om meg selv. Hun smiler mot meg fra VG og det føles som om smilet hennes er ment for meg selv om det ikke er det. Og kanskje er denne nærheten litt som med tenåringer som er dypt forelsket i Justin Bieber eller damer som har forgudet musikken til Prince siden de var tenåring. Kanskje er litt av grunnen til å dyrke kjendiser nettopp det at man ikke kjenner dem så for meg kan Diana være akkurat hvem jeg vil. Hun kan være den såre, ettertenksomme krepsen som aldri ble bekvem med media og som aldri helt rakk å finne seg selv og da alt så lysere ut ble det så veldig fort over. Og så kan jeg hviske til henne at «jeg er så lik deg, men ting har ordnet seg for meg. Ikke alt for jeg har ikke jobb eller økonomi til å dra på ferieturer til New York og jeg er ikke publisert forfatter enda, men så mye annet har ordnet seg for jeg liker meg selv og jeg liker livet og jeg tror at alt vil løse seg til slutt.» Fortelle henne at hun fortsatt minnes etter tjue år selv av personer som meg som bare kjente henne fra blader og aviser og i ettertid en og annen bok.

Og inni meg finnes en meg i utallige aldre, men alle sammen stråler de når de hører ouverturen spille før en musikal går i gang eller så smiler de når de skal i gang med en bok som de vet at de kommer til å elske. Og jeg liker å lære alle de ulike fragmentene av meg selv å kjenne, jeg finner ut noe nytt, pusler på plass en ny brikke hver dag. Og jeg puster og teller gatelykter og vet at den delen av meg som var himla fascinert av prinsesse Diana bare var en bit av meg. En helt annen bit er den som spiser bringebær så ofte som mulig?

Om en fin helg i Gøteborg og sånt :)

Heisann! Det er mandag, jeg gleder meg til å stå opp til klipp fra en ny SYTYCD-episode i morgen og livet er fint blant annet fordi lørdag blir super med biblioteket og spillkveld og slike finheter. Dessuten er Next to Normal ukas musikal på musikalgruppa mi og det fikk meg til å se igjen fine klipp som dette:

En fin påminnelse om hvor himla fantastisk Det Norske Teatrets oppsetning av den musikalen var (jeg skulle ønske jeg kunne sett den igjen) <3

Ellers har jeg sjokoladeboller og Maltesers som jeg kjøpte i Sverige, jeg har dilla på norske bringebær og jeg har nok av kreative ting å drive med så det er bra. Det er også bra at konserten til Filharmonien forrige torsdag var super og inspirerende nok til at jeg tegnet håpløse illustrasjoner til mye av musikken underveis 😉

Og så var jeg i Sverige med faren min fra lørdag til søndag og det var veldig kos (selv om det nok frustrerte ham litt at jeg er litt vanskelig å dra på restaurant sammen med siden jeg er litt for sær og kresen). Jeg fikk riktignok ikke sjekket ut så mye av det som hendte (det var visst egentlig en kulturfestival mens vi var der, men jeg fikk ikke med meg noe av det), men jeg fikk brukt alt for mye penger på bøker så det var bra. Ellers var jeg på Universeum, vi var på Nordbyen kjøpesenter og jeg tok ikke så mye bilder, men her er noen:

Her er et bilde fra regnskogsavdelingen på Universeum. Jeg tok flere bilder og, men de tror jeg nok at jeg heller kommer til å dele på Instagram eventuelt. Uansett håper jeg de fleste får sjansen til å oppleve Universeum for det er det beste museet jeg vet om <3

Bokhandelelsk <3 Jeg endte opp med å kjøpe fem bøker til verdi av 800 kr der (og så trenger jeg antakelig veldig å bestille den nye boka til Fredrik Backman denne uka og jeg skal på biblioteket på lørdag så ååå, det er lenge til jeg ikke har noe å lese på nå) og det var så mye kult og så fin atmosfære der =D

Og her er bøkene jeg kjøpte. “Robot in the Garden” så særlig søt ut, “Tragidoodles” appellerer veldig til den delen av meg som liker ting som er himla søtt og sjarmerende og himla fælt og deprimerende på en og samme tid og ellers var det to novellesamlinger der den ene er klassiske noveller med hint av uhygge av Shirley Jackson og den andre handler om damer som har dødd fordi de var del av livet til superhelter og deler historiene sine. Det eneste som er litt dumt er at den siste boka (Heroine Worship) viser seg å være andre bok i en serie der jeg ikke har lest første boka så nå må jeg finne ut om den kan leses uten å ha lest den første eller om jeg skal legge den til side for en stund og så eventuelt la første boka være en av premiene etter Nanowrimo kanskje. Det ordner seg nok uansett og hurra for bøker 🙂

Og ellers spiste vi god mat, vi hadde det trivelig sammen og jeg har altså hatt en ganske så fin helg og det er bra. 

*

Ellers har jeg ikke så mye annet å nevne, men det kommer nytt innlegg om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har det finfint. Karolinsk hilsen fra meg!

 

SYTYCD, fargelegging og ymse andre finheter :)

Heisann! Det er torsdag, livet er ålreit (blant annet fordi jeg skrev en historie jeg ble skikkelig fornøyd med i går som jeg har sendt inn til Stemmer) og jeg skal på utendørskonsert på Slottsplassen etterpå fordi det høres veldig kult ut og er gratis og de skal spille Gershwin og Bernsteins musikalmelodier og slikt. Ellers skal jeg og faren min til Gøteborg en tur fra lørdag til søndag og det blir trivelig selv om det er spådd regn og gråvær omtrent hele tiden mens vi er der. Og egentlig er jeg ganske lei regn for jeg syns det har vært regn som del av omtrent hver eneste dag denne måneden, men det spiller ikke så stor rolle for Norstan og Universeum og slikt er like koselig uansett vær og det hjelper ikke så mye å klage. Det hjelper mye mer å bruke det som en unnskyldning for å drikke ekstra mye te 😉 

Ellers har jeg funnet ut at Logan på SYTYCD mest sannsynlig er et alien forkledd som et menneske siden det generelt sett sjelden ser ut som om noen av bevegelsene han gjør er mulige å gjøre for noen:

Jeg har funnet ut at Taylor på SYTYCD har et fantastisk uttrykksfullt ansikt (hun kunne vært skuespiller i en gammel Hollywood-musikal med glans) og blitt minnet på hvordan alt blir bedre med gatelykter involvert:

Og jeg har funnet ut at Koine og Marco er det paret på årets sesong av SYTYCD som jeg liker best og at Koine imponerer meg veldig, dessuten er dette nærmest hypnotisk på grunn av musikken og hvor skarpt og intrikat det er:

Det er mange fine øyeblikk under årets sesong av SYTYCD så hurra for det.

*

Ellers koser jeg meg med fargelegging og her er prosjektet jeg holder på med for tiden:

Jeg har prøvd å lage en stjernehimmel inspirert av å google “galakse” og gå inn på Google bilder og mens det kunne vært enda bedre syns jeg dette funker fint det og. Uansett er jeg veldig fornøyd med fargene og hvor sterke og klare jeg syns de har blitt. Og jeg liker fuglen og det er veldig gøy å fargelegge bladene og blomstene nå og ååå, jeg elsker fargelegging, jeg har alltid, alltid lyst til å drive med det <3

*

Ellers gleder jeg meg til september fordi to teaterplaner og elvelangs i fakkellys og Oslo Kulturnatt og mye fint som skjer og jeg tror helgen som kommer nå kan bli veldig fin og ellers elsker jeg å se alt jeg finner av videoer fra og om Super Mario Odyssey på Youtube, ikke minst fordi traileren er sykt fengende 🙂

Så ja, livet er fint selv om det er litt upraktisk hvor lei jeg allerede nå er av valgkampen og nå må jeg avslutte dette innlegget siden jeg snart må dra. Vi bables 🙂

 

You found me in a constellation =D

Heisann! Det er mandag, jeg har en ny genser og en ny t-skjorte som er veldig sjarmerende og jeg gleder meg skikkelig mye til i morgen bare fordi det i kveld er ny episode av SYTYCD og jeg vil se klipp fra den NÅ. Ellers syns jeg det er litt for mye regn for tiden, det er noe med regnvær som gjør at det føles som november og jeg vet jeg ikke benytter det bra nok når det er finvær, men jeg vil ha litt mer sommerfølelse. Jeg elsker høsten, men jeg er ikke klar for å gi opp sommeren helt enda og værgudene tar ikke nok hensyn til det. På den positive siden skal jeg og faren min til Gøteborg fra lørdag til søndag og det skal være kulturfestival der mens vi er der så det kan bli ordentlig fint uansett om det er spådd håpløst vær der da, så det er jo bra. Og jeg har så mye fint å drive med at jeg har det veldig trivelig så jeg skal ikke klage for mye altså, alt ordner seg jo 🙂

Ellers er Merrick Hanna utrolig flink:

Og for ikke så lenge siden oppdaget jeg en meget positiv overraskelse i form av denne boka:

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Eliza and her monsters av Francesca Zappia

Her story is a phenomenon. Her life is a disaster.

In the real world, Eliza Mirk is shy, weird, and friendless. Online, she?s Lady Constellation, the anonymous creator of the wildly popular web comic Monstrous Sea. Eliza can?t imagine enjoying the real world as much as she loves the online one, and she has no desire to try.

Then Wallace Warland, Monstrous Sea?s biggest fanfiction writer, transfers to her school. Wallace thinks Eliza is just another fan, and as he draws her out of her shell, she begins to wonder if a life offline might be worthwhile.

But when Eliza?s secret is accidentally shared with the world, everything she?s built?her story, her relationship with Wallace, and even her sanity?begins to fall apart.

*

Jeg anskaffet denne boka fordi den skulle inneholde illustrasjoner og hørtes interessant ut, men jeg forventet ikke noe fantastisk. Og på en måte er dette slett ikke fantastisk for jeg har lest andre bøker i år som har vært mer velskrevne og nydelig formulerte, det er ikke noe med skrivestilen som roper awesome. Og samtidig er det akkurat det likevel rett og slett fordi Francesca Zappia gets it. Der noen bøker er nesten for fint skrevet, men så føles de skrevet i litt for stor grad så føles ikke denne boka skrevet i det hele tatt. I stedet føles det sant, alt føles så virkelig og ekte og det er der magien ligger. Magien ved at dette antakelig er den mest relaterbare boka jeg har lest i hele år.

Francesca Zappia skriver på en sånn måte at man glemmer at det er en bok man leser litt. Det føles så sant og så ærlig og jeg elsker det. Og hun forstår ting virkelig godt. Hun forstår å være en fan, hun forstår å ønske å skape, hun forstår internett og å føle seg mer hjemme der enn i det virkelige liv. Jeg har aldri slitt med angst selv og jeg har ingen Web Comic på internett som er kjempepopulær (eller noen Web Comic i det hele tatt), men samtidig kjente jeg meg så igjen i Eliza som det handler om for det er en karakter det er lett å se seg selv i. Og det er så mange jeg kjenner som jeg tror også ville kjent seg igjen her og som jeg derfor vil at skal lese denne boka, en bok jeg elsket litt.

Dessuten er det smart og interessant, det er engasjerende og langt dypere enn man skulle tro og det var noe veldig fint med å lese denne boka og tenke at det var fint først før jeg tenkte at det var veldig fint før jeg tenkte at det var awesome før jeg tenkte at det var elsk. Hvis jeg blir skikkelig glad i en bok pleier jeg vanligvis å skjønne det ganske tidlig i boka, men med denne hendte det gradvis og jeg bare likte denne boka bedre og bedre og bedre frem til jeg plutselig visste at å denne boka var brilliant. Sakte, men sikkert falt jeg mer og mer for denne boka og jeg elsker den for det, hvordan den overrasket meg og forundret meg og på sin sære og unike måte var en av årets litterære høydepunkter fordi det nettopp var såpass lett å føle seg hjemme mellom linjene i denne boka.

Og igjen, Francesca Zappia forstår geeky kunstnersjeler som elsker internett. Hun skaper familier og karakterer som ikke er perfekte og som gjør mye dumt, men så forstår man hele tiden hvor det kommer fra og det føles så menneskelig og det var kanskje derfor denne boka traff så godt. Den ER menneskelig, den er rå og upolert og perfekt nettopp fordi den ikke er perfekt i det hele tatt og jeg vil at folk skal lese den fordi dette er boka for drømmerne, for de som er introvert, for de som er usikre og sjenerte og sære, for de som elsker å skape (uansett om det er via skriving eller tegning eller noe annet) og for de som skjønner at internettvenner kan være vel så viktige som mennesker man kjenner in real life og at internett kan være et hjem det og.

Og det finnes sikkert nok av ting å kommentere på hvis man pirker mer, men jeg vil ikke. Jeg vil bare glede meg over at denne boka var så mye mer enn jeg trodde da jeg bestilte den på nettet og at jeg nå virkelig håper å få lest mer av Francesca Zappia etter hvert.

Terningkast 6!

Her er til sist noen utdrag:

There is a small monster in my brain that controls my doubt.
The doubt itself is a stupid thing, without sense or feeling, blind and straining at the end of a long chain. The monster though, is smart. It’s always watching, and when I am cmpletely sure of myself, it unchains the doubt and lets it run wild. even when I know it’s coming, I can’t stop it.

*

You found me in a constellation.

(dvs. tittelen på dette innlegget fordi det er veldig perfekt)
*

?MirkerLurker: I thought the characters were the reason anyone read Monstrous Sea.

rainmaker: You mean like, shipping?

MirkerLurker: No, not shipping – shipping’s great, and I do it all the time, but I mean… the characters themselves. The struggles they have to go through, and when you really love them, how much they affect you. When the characters are good, they make you care about everything else. That’s why I draw them. It probably sounds dumb, but they’re like real people to me. And this will probably sound worse, but sometimes I like them better than real people. I can empathize with characters. Real people are harder.? 

*

everyone’s a aliebn when ur a aliebn too :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint 🙂 Dessuten blir helgen sikkert koselig og det føles som om ting ordner seg og jeg har mye kult å fylle fritiden med så yay 🙂

Ellers fant jeg denne kortfilmen forleden dag og den er helt nydelig og gjennomført superskjønn <3

Og akkurat nå har jeg ikke så mye spennende å bable om så jeg tenkte bare å dele en anmeldelse av en nydelig bok jeg leste i juli og dele en del utdrag og så kommer neste innlegg om noen dager. Hurra og god fornøyelse 🙂

?everyone?s a aliebn when ur a aliebn too? av Jomny Sun

The illustrated story of a lonely alien sent to observe Earth, where he meets all sorts of creatures with all sorts of perspectives on life, love, and happiness, while learning to feel a little better about himself?based on the enormously popular Twitter account.

*

For noen måneder siden endte en kjent person jeg er veldig fan av (Lin-Manuel Miranda) opp med å anbefale Jomny Sun?s Twitter-profil og derfor begynte jeg å følge den og ble veldig sjarmert. Så fant jeg ut at det skulle gis ut en bok av Jomny Sun som samlet mye av tingene han hadde delt på Twitter i kombinasjon med adorable tegninger og etter å ha lest noen positive anmeldelser og slikt bestilte jeg denne boka og ÅÅÅ, den er såå søt. Men det er også vakkert, tidvis litt trist og sårt og det appellerer veldig til den delen av meg som elsker «Den lille prinsen».

Uansett. Her handler det om et romvesen som er sendt til jorden for å observere menneskene og treffer trær og dyr og slikt som han blir kjent med og så er det naivt og underfundig og klokt i ny og ne og det er veldig vanskelig å sette ord på hvorfor jeg elsket denne boka, men jeg tror det er fordi den er veldig herlig. Og det er en av de bøkene man liksom kan bla i når som helst og stadig finne nye ting å fascineres av og det liker jeg innmari godt. Dessuten er det lett å kjenne seg igjen i romvesenet det handler mest om, det er veldig søte illustrasjoner og jeg elsker at de kan fargelegges sånn at dette kan funke både som en vanlig bok og som fargeleggingskos. Og man kan innvende at denne boka krasjer litt med behovet for riktig rettskriving og slikt, men noen ganger er det like greit å legge det behovet til side og bare gi seg hen til noe.

Og så mye mer har jeg ikke å si fordi denne boka er litt vanskelig å forklare, men jeg tenkte å dele litt utdrag fra den og så gir det kanskje et slags inntrykk. Uansett er dette en fin bok å lese hvis man vil lese noe som ultimat sett føles riktig håpefullt og idealistisk og jeg elsket den.

Terningkast 6!

 

Her har vi et eksempel på at denne boka kan være veldig smart og morsom 🙂    

 

Her har vi søte figurer som jeg kunne kose meg med å fargelegge 😉

 

 

Dette viser kombinasjonen av veeeldig søtt og forbausende klokt og tankevekkende samtidig.

Dette er bare veldig fint =D

Og dette viser hvordan denne boka kan være litt sår og pessimistisk, men likevel håpefull fordi det er sånn “hei, alle kommer til å dø, livet er vanskelig, men se, jeg har allerede kjøpt dette hoppeslottet så skal du ta av skoene og kose deg med å hoppe eller ikke”. Jeg liker at det veksler sånn mellom happysad og sadhappy <3 

*

<3 Fine boka!

Spider-Man: Homecoming og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg er veldig glad for at live-showene på SYTYCD endelig er i gang fordi det er så herlig. Selv likte jeg særlig denne rutinen fordi det er så funky og sjarmerende og Jasmine og Robert funker veldig godt sammen:

Av andre finheter i livet finnes nettspill og nettbrettspill jeg fortsatt har dilla på, finfine bøker, musikalmusikk, at jeg har begynt å se Dance Academy fra begynnelsen av på Youtube igjen for n-te gang og at jeg nå har lært meg å lage Findus original fiskegrateng og dermed har en matrett til jeg føler jeg får til å lage (jeg tror vi er oppe i kanskje syv retter nå, det bedrer seg). Dessuten kan man skrive og tegne og fargelegge og det er i grunnen supert i seg selv 😉

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde, men jeg var altså på kino på lørdag og så denne filmen:

Jeg tenkte nå å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Spider-Man: Homecoming

Favorittsuperhelten min har lenge vært Spider-Man. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke helt, jeg bare syns han er mest interessant og så hjalp det at den første Spider-Man-filmen med Tobey Maguire var en av de første gangene jeg så en superhelt-film og tenkte «oi, dette er veldig kult». Med det sagt, mens jeg liker Spider-Man, så syns jeg egentlig at det er litt unødvendig å lage en ny film-serie om ham etter at det først kom en triologi med Tobey Maguire og deretter en duologi med Andrew Garfield i tittelrollen. Og derfor hadde jeg egentlig ikke noen store planer om å se Spider-Man: Homecoming, noe som endret seg da jeg leste en del veldig positive kritikker på nettet som gjorde meg nysgjerrig nok til å gi den en sjanse. Og ja, dette er en fin film som jeg liker at finnes og hovedgrunnen er Tom Holland.

Der Tobey Maguire overbeviste veldig som Peter Parker (som Spider-Man heter når han ikke er i superheltdrakten) var han alltid litt mindre overbevisende som Spider-Man. Med Andrew Garfield var det omvendt og jeg syns han funket bedre som Spider-Man enn som Peter Parker. Og det er der briljansen med en ny film-serie om Spider-Man finnes for Tom Holland klarer balansegangen perfekt og funker perfekt både når han er Spider-Man og når han er Peter Parker. Og mer enn de andre to får Tom Holland også frem tenåringen i Spider-Man, han får frem hvordan Spider-Man er ung og uerfaren og tross alt bare en tenåring som er del av noe større enn seg selv. Jeg syns Tom Holland er helt fantastisk i denne rollen og håper å se ham i mange flere filmer.

Ellers er Ned og Michelle supre karakterer, skurken overbeviser og jeg elsker hvordan dette er like mye en high school-ungdomsfilm som det er en superhelt-film. Det er noe veldig fresht og sjarmerende med atmosfæren i denne filmen, en film som dessuten viser tenåringer som er skikkelig smarte og sånn sett viser at å være nerd kan være ganske kult det og, jeg liker det. Og det er fin musikk, en fin historie og mye underholdning så yay.

Dette er likevel en litt for lett og forglemmelig film til at den gir skikkelig inntrykk og mens jeg liker at den hoppet rett inn i handlingen og ikke fortalte den, nå ganske kjente, opprinnelseshistorien med edderkoppbittet og onkel Ben og slikt, så liker jeg litt mindre hvordan dette er en film som er del av Avengers-universet, noe som gjorde at man er litt forvirret av og til om man som meg bare har sett noen filmer om Avengers-superhelter og ikke alle. Denne filmen hadde også noen scener med Iron-Man og for meg funket ikke inklusjonen av det så godt, selv om det sikkert kan ha en viss appell for de som har sett Iron-Man-filmene og er mer oppdatert angående superhelt-universet alt dette er del av.

Dette er likevel bare småting og mens jeg ikke føler at jeg kan gi noe mer enn en firer så er denne filmen en sterk firer og mer enn det er det en film som er virkelig smart, sjarmerende og fint fortalt. Mens dette ikke er en perfekt film så er det en film som er lett å like og som jeg fant sympatisk og kul og særlig i scenene der det handler mer om Peter Parker og tilværelsen hans på high school enn action-en. Og igjen, Tom Holland er super og den desidert mest komplette Spider-Man av de som har spilt ham i live-actionfilmer så langt. Yay!

The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue =D

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har vært kreativ, jeg har lest i vei på “Eliza and her monsters” (en bok som har en veldig behagelig skrivestil) og jeg har fått dilla på et spill på nettbrettet mitt, nemlig dette:

Fun fact om meg er at jeg elsker hjernetrim og Iq-tester og alt av oppgaver der man må prøve å tenke logisk og kreativt. Og så finnes det en gåte kalt “Einstein’s Riddle” der man får utdelt visse opplysninger og ut i fra det må finne ut hvem som har hvilken ting og slikt og basert på det finnes det altså spill som det man ser et eksempel på i videoen over og som jeg nå har lastet ned på nettbrettet mitt og liker sååå godt siden det er sånn 400 leveler på hver vanskelighetsgrad (jeg har klart rundt 15 leveler hver på henholdsvis easy og medium så langt så det er mye moro igjen) og spillet var gratis fra Google Play og man får mye igjen for den ikke-eksisterende prisen 😉

Alternativt hvis man har lyst til å gjøre noe uproduktivt som likevel er lærerikt anbefaler jeg ellers TED Ed Riddles på Youtube der man kan finne masse gåter og så kan man prøve å komme frem til løsningen og så når man tror man vet svaret eller gir opp så kan man få svaret og få forklaring på hvorfor det er svaret for selv hvis man ikke klarer en oppgave eller gjetter så frem til feil løsning så er det lærerikt og smart og god underholdning i tillegg 🙂

*

Ellers kommer jeg antakelig til å anmelde Spiderman Homecoming neste gang jeg blogger siden jeg skal se den etterpå, men nå tenkte jeg å la dette innlegget handle fullt og helt om denne boka:

Denne boka likte jeg veldig, veldig godt og nå kommer altså min anmeldelse og så bables vi til uka 🙂

 

The Gentleman?s Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee

The great tragic love story of Percy and me is neither great nor truly a love story, and is tragic only for its single-sidedness. It is also not an epic monolith that has plagued me since boyhood, as might be expected. Rather, it is simply the tale of how two people can be important to each other their whole lives, and then, one morning, quite without meaning to, one of them wakes to find that importance has been magnified into a sudden and intense desire to put his tongue in the other’s mouth. 
A long, slow slide, then a sudden impact.

*

Utdraget over er hvordan det tredje kapittelet i «Gentleman?s Guide» (jeg forkorter tittelen for enkelhets skyld, satser på at det er greit) begynner og alt da visste jeg at dette var en bok som ville være kongen av fornøyelighet. For ååå, denne boka var awesome, jeg nøt hvert sekund <3

Anyway. For det første har vi tittelen, en tittel som er en typisk sånn tittel jeg elsker siden jeg tiltrekkes litt av titler som er litt smått pompøse og høytidelige. For det andre elsket jeg boka «My Lady Jane» i fjor, en bok som også hadde en historisk og europeisk setting og «Gentleman?s Guide» skulle være litt i samme stil. Og for det tredje likte jeg konseptet for her handler det altså om Monty som drar på en slags road trip gjennom et viktoriansk Europa sammen med søsteren sin Felicity (som det skal komme en egen bok om neste år, dvs. vet jeg allerede om en bok jeg antakelig vil kose meg veldig med i 2018) og bestevennen Percy som Monty tilfeldigvis har blitt skikkelig forelska i. Og så er det pirater og gay love og historie og spenning og vennskap og så mange elementer som alene hadde vært sånn «å, dette er ganske kult», men som sammen blir en «AWESOMEHETSSYMFONI» basically og ja, det var en del elementer som gjorde at jeg regnet med å like denne boka veldig godt. Og når man er forberedt på å digge en bok er det innmari supert når man ender opp med å elske en bok.

For eksempel er dette en usedvanlig velskrevet bok. La meg nå vise noen eksempler før jeg fortsetter:

?Just thinking about all that blood.” I nearly shudder. “Doesn’t it make you a bit squeamish?”
“Ladies haven’t the luxury of being squeamish about blood,” she replies, and Percy and I go fantastically red in unison.

We are not broken things, neither of us. We are cracked pottery mended with laquer and flakes of gold, whole as we are, complete unto each other. Complete and worthy and so very loved.

The stars dust gold leafing on his skin. And we are looking at each other, just looking, and I swear there are whole lifetimes lived in those small, shared moments.

Can?t seal up a conversation with a casual Oh, by the way, could you perhaps not touch me the way you always have because each time it puts fresh splinters in my heart? Particularly when what I?d really like to say is Oh, by the way, could you please keep touching me, and perhaps do it all the time, and while we?re at it, would you like to take off all your clothes and climb in bed?They?re both weighted alike.

It?s a Venetian name?Baseggio. A patronymic from a Venetian diminutive of the surname Basile. Perhaps you might begin your search there.? ?A patronymic diminutive of . . . that, yes.? I understand less than half the words in that sentence, but God bless the book people for their boundless knowledge absorbed from having words instead of friends. ?Yes, thank you. I?ll try that.? 

*

For det andre elsker jeg karakterene. Jeg elsker Monty som på mange måter er ganske usympatisk og overfladisk, men akk så sjarmerende og på en måte skikkelig sympatisk likevel, dessuten er han underholdende, morsom, hedonistisk og relaterbar. Jeg elsker Felicity som er smart og praktisk og veldig super rett og slett. Og jeg elsker Percy som er litt vanskelig å beskrive fordi man ikke har lyst til å prøve en gang, men heller bare gi ham en god klem og en enhjørning på en regnbue eller noe sånt.

Og jeg elsker forholdet mellom Monty og Percy og hvordan man shipper dem SÅ MYE at det er liksom ikke måte på og hvordan jeg vil tvinge alle som likte tredje sesong av SKAM til å lese denne boka fordi jeg er sikker på at den kan dølje i alle fall noen av de verste EVAK-abstinensene. Uansett. Det er skikkelig søtt og romantisk og man merker at Mackenzi Lee antakelig har kost seg så mye med å skrive om dem. Dette er i det hele tatt en sånn bok der man virkelig merker at å skrive den må ha vært minst like fornøyelig som å lese den og jeg vil se en film eller en tv-serie basert på dette eller en musikal og ååå <3 

Og det er i det hele tatt ganske vanskelig å skrive en god anmeldelse av en bok som var kongen av fornøyelig, smart og underholdende og som man egentlig bare vil oppsummere som awesome, men jeg har i alle fall prøvd. Jeg er uansett veldig glad jeg anskaffet denne boka og jeg håper alle som leser denne anmeldelsen skaffer seg denne boka selv og leser den og skriver anmeldelser igjen som de deler med meg. Og det eneste man kan kritisere er at boka var litt bedre på begynnelsen enn på slutten og at jeg leste rykter om at denne boka skulle ha pirater, noe den hadde, men i litt for liten grad. Det er egentlig alt, denne boka er i grunnen temmelig perfekt. Monty + Percy = sant FOR Ever og terningkast 6!

***

 

Oppsummeringsinnlegg for juli :)

Fin ting: nå har jeg brukt litt penger fordi jeg trengte flere teaterplaner og dermed skal jeg se “En tjener for to herrer” på Oslo Nye Teater lørdag 23. september og så skal jeg se “Book of Mormon” (for 150 kr mindre enn billetten egentlig koster) med folk fra Human-Etisk Forbund onsdag 13. oktober. Hvis vi legger til at jeg allerede har billetter til “Kollaps i Kulissene” på Chat Noir 16. september og “Les Miserables” på Folketeateret med mamma 4. november så betyr det dermed at jeg nå har fire teaterplaner denne høsten og det er helt magisk <3 

Ellers var jeg på biblioteket på mandag og lånte syv bøker (to av dem har jeg allerede lest siden den ene var en grafisk roman og det alltid går fort og den andre var en barnebok på 150 sider som var usedvanlig lettlest), jeg har sannsynligvis tenkt meg på kino for å se Spiderman: Homecoming på lørdag og jeg har det generelt sett veldig fint for tiden selv om jeg blir litt for trøtt av jobbkurset siden jeg for tiden ikke er i noen praksis og sitter på datarommet hele dagen, noe som i kombinasjon med min manglende evne til å gjøre noe produktivt og fornuftig foran dataskjermer betyr litt bortkastede dager med litt for mye nettspill. Ja, ja, det er jo bare midlertidig. Av andre finheter har jeg vært veldig god til å vinne Maxi-Yatzy, Gin Rummy og brettspill mot moren min denne sommeren og det er for så vidt også nå jeg lett kan leve med 😉

Og ukas musikal på musikalgruppa mi er Spring Awakening så nå lytter jeg for tiden en hel del til sanger som denne:

Jeg har ikke like dilla som jeg hadde for noen år siden, men det er fortsatt veldig fint 🙂

*

Men da tenkte jeg å oppsummere juli, en bok da jeg så kun en film, men til gjengjeld leste jeg ekstremt mye (har i det hele tatt generelt sett lest enda mer og enda raskere enn før dette året). Ti(!) bøker ble det og flere av dem var ganske tykke i tillegg. Yay! Da tenkte jeg å oppsummere i vei og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

– A sticky note guide to life av Chaz Hutton

Underholdende, sær og en sånn bok man kan bla i og kose seg med når som helst. Terningkast 4!

– The Upside of Unrequited av Becky Albertalli

Velskrevet, søt, romantisk og et godt eksempel på hvordan man forteller en historie der mangfoldet blir en naturlig del av alt sammen. Terningkast 5!

– The remarkable journey of Charlie Price av Jennifer Maschari

Skjønn, litt trist og noenlunde vakkerklokt for barn og unge. Terningkast 5!

– Frogkisser av Garth Nix

Fornøyelig, eventyraktig og fint fortalt. Terningkast 4!

– Everyone’s an aliebn when ur an aliebn too av Jomny Sun

Søt, sår, nydelig, rar og kreativ. Vil definitivt anmeldes etter hvert for jeg elsket den. Terningkast 6!

– The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee

Awesome, enormt underholdende og den ultimate fornøyelsen for alle som liker enten engelske ungdombøker, historiske romaner, gay love, road trip eller en liten dose pirater og alkemi. Anmeldelse kommer etter hvert, hei bok, jeg elsker deg =D Terningkast 6!

– Ishavspirater av Frida Nilsson

Også en bok som vil anmeldes etter hvert. Klassisk, fornøyelig eventyrhistorie som vekker assosiasjoner til Astrid Lindgren og liknende forfattere. Dessuten særdeles atmosfærisk. Terningkast 5!

– Goodnight Punpun av Inio Asano

Sær grafisk roman i manga-stil som var temmelig fascinerende. Terningkast 5!

– Goodbye Days av Jeff Zentner

Velskrevet, engasjerende og deprimerende ungdomsbok som engasjerte veldig mens jeg leste den, men som har tapt seg litt i ettertid. Fortsatt veldig fin dog. Terningkast 5!

– How to stop time av Matt Haig

Nydelig fortalt og med et fascinerende konsept. Den levde likevel ikke helt opp til forventningene mine siden den føltes skrevet i større grad enn mye jeg har lest av Matt Haig før, men Matt Haig skriver så uendelig godt at det ikke kan bli annet enn vakkerhet likevel. Terningkast 5!

FILMER

– Despicable me 3

Litt rotete fortalt film som prøvde å fortelle litt for mange historier på en gang. Men musikken og animasjonen var flott, det var sjarmerende og herlig og de fineste scenene var perfeksjonbrilliante. Terningkast 4!