En historie, en dose søthet og en dose underholdning :)

Heisann! Det er fredag, jeg har snacks å kose meg med og jeg vurderte å dra på kino i morgen, men har besluttet å spare kinoplaner til neste helg da jeg uansett tror utvalget vil være større grunnet høstferie på kino som kanskje betyr enda flere ting å velge mellom. Ellers fikk familien et nytt familiemedlem i dag, nemlig Luna (viss fulle navn er Frøken Luna – the Musical av ymse grunner, men det er bare Luna vi bruker til hverdags) som er en fullstendig makeløst sjarmerende liten kattunge på to måneder:

Luna bor hos mamma og er mest mamma sin, men jeg kommer kanskje muligens til å være helt nødt til å hilse på henne så ofte som mulig fordi hun er så fin og så liten og uskyldig og elskelig <3

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å anmelde en bok i dag, men jeg sparer det til neste uke siden jeg også har litt (veldig) lyst til å sette opp dette og teste det ut:

Det er Nintendo Switch og et spill til og jeg er så spent og nysgjerrig og entusiastisk og bare ååå, denne dagen inneholder så mange nye, fine ting =D

*

Ellers sendte jeg en tekst til et tidsskrift for ikke så lenge siden og jeg fikk i går mail om at teksten ikke kom med. Og det går helt fint for da kan jeg jo dele teksten her i stedet. Og jeg kan selv se visse svakheter med denne teksten, men jeg liker ideen og vrien på slutten som er litt min type humor på mange måter, dessuten følte jeg at den passet til temaet som var “adgang”. Så god fornøyelse i alle fall og så kommer oppsummeringsinnlegg for september på mandag tenker jeg for oi det er nesten oktober da jeg har antakelig har tenkt å være med på både Gothnowrimo og Inktober antakelig, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk. Her er teksten min og så bables vi altså:

Adgang Forbudt

Mie har ferie og har et Oslo rundt seg der hun kan sitte ute i solskinnet og lese i timevis eller gå på kafé eller titte i butikker. Man trenger ikke å reise bort når man er flink til å lete og det er hun, flink til å lete seg frem til ting hun kan finne på. Som nå. Nå er hun på senteret og har tittet på en hel haug med butikker uten å kjøpe noe som helst, mest fordi hun bare liker å titte. Hun skal hjem fordi hjemme kan være synonymt med middag som kan være synonymt med at hun er fullstendig lykkelig i en hel time og hun skal til å forlate senteret da hun ser en dør som ikke er helt lukket, ikke helt. Den er åpenbart ment til å være lukket, men Mie kan se den lille glippen der og ser deretter skiltet på veggen ved siden av. ?Adgang Forbudt For Uvedkommende?. Av uante grunner er hver forbokstav også en stor bokstav og Mie tar seg i å fryde seg over hvordan man sånn sett kan tolke ?Uvedkommende? som et egennavn og i så fall er det jo strengt talt bare de som eventuelt heter ?Uvedkommende? som ikke kan gå inn. Så rister hun på hodet over seg selv fordi hjernen hennes er rar og fordi hun rett og slett ikke kan få seg selv til å tolke det slik sånn egentlig for hun vet jo at ?Uvedkommende? i denne sammenheng er de aller fleste, deriblant henne selv. Dette er bare en mer fancy måte å skrive ?adgang forbudt? og straks kjenner Mie den velkjente kriblende følelsen som dukker opp i møte med ?Nymalt. Ikke rør?. En følelse som minner om hypnose.

Det kan også være magi eller kanskje en forbannelse hun er rammet av, det kan være mange forklaringer. Fakta er uansett at det drar henne til seg hver gang hun leser at noe er forbudt, hun klarer ikke og ikke se det hver gang noe ber henne om å la noe være og å la det være straks blir den vanskeligste tingen i verden. Som med ?Nymalt. Ikke rør? på benker og vegger og hvordan hun MÅ røre da, det er rett og slett umulig å la være og når hun ikke rører må hun likevel stå og se på mens hun kjenner en kilende, kriblende følelse som fort blir ubehagelig og som bare forsvinner når hun strekker ut fingeren og rører. Det trenger ikke vare lenge, fingeren trenger bare så vidt å være borte i det som den ikke skal røre og så er alt i orden, men det må skje for hvis ikke er ikke verden i balanse lenger og hun trenger å leve i en verden som er det. I balanse, en verden som gir mening.

Og nå, denne døren. Dette er ikke lov, dette er en dør hun skal gå forbi, dette angår ikke henne og samtidig ville det vært så enkelt å gå inn. Så enkelt å snike seg inn på en så diskret måte som mulig før hun kan utforske alt det spennende som sikkert venter bakenfor. Det kan være andre verdener bak her, Narnia kanskje til og med eller et hemmelig laboratorium som tilhører et galt og temmelig ondt geni eller en fortryllet hage eller noe helt annet magisk og fortryllende som hun kan finne her. Det er et mylder av muligheter eller kanskje kaskader av muligheter, Mie kunne brukt ti minutter bare på å lete seg frem til det aller mest perfekte ordet for denne verdenen av muligheter som tross alt lett kan vise seg å gjemme seg bak akkurat denne døren. Nå kommer nysgjerrigheten sigende i stadig økende grad, den som føles nærmest som en kiling eller en sitring eller som å være skikkelig tissetrengt litt om hver andre. For hun vil så inderlig gjerne vite. For selvfølgelig er det like mulig at det som gjemmer seg bak denne døren er kjedelig som at det er artig, men så lenge det finnes det minste snev av mulighet for at det er artig så er nysgjerrigheten på plass og det til så store grader at det begynner å bli temmelig ubehagelig.

Alt av logikk tilsier at hun skal løpe sin vei. Etterlate døren, forlate senteret, reise hjem, bort, vekk og følge reglene for det er veldig lett å følge reglene når de sier ting som ?gjør dette?, ?vær på jobb da og da?, alt slikt går kjempegreit. Med en gang hun hører ?ikke? og ?forbudt? kommer likevel dette ønsket om å gjøre opprør og overse reglene fullstendig. ?Ikke rør? og hun vil røre, ?adgang forbudt for uvedkommende? og hun vil entre. Mie burde ikke, dette messer hun for seg selv mens hun merker at ordet ?ikke? falmer. Det forvitrer sakte, snart er det ikke en gang der og plutselig hører hun bare at hun ?burde? og tar det til etterretning. Så diskret som mulig og når det ikke er noen i nærheten som kan se åpner hun døren. Nå er hun klar for å gå inn, klar for å gi blaffen i at hun er ?uvedkommende?, klar for å finne Narnia eller laboratoriet eller den fortryllede hagen eller? Et veldig lite rom som ikke inneholder noe av interesse hvis ikke man er veldig interessert i kosteskaft og liknende rengjøringsmaterialer.

Bak døren finner hun et kott.

 

Vær snill med dyrene og andre finheter :)

Heisann! Siden sist har det hendt spennende ting. For det første er en ting jeg ikke har nevnt her at moren min lenge har ønsket seg katt (etter at vi mista Snickers for to år siden har hun ønsket seg noe å ta vare på og ha ansvar for) og så visste det seg at noen bekjente av mamma har fått to kattunger og at mamma kunne få den ene. Dette skulle skje om en måned trodde vi, men så er ting klart tidligere og dermed tyder alt på at mamma får katt alt til helgen. La oss feire dette med Memory fra musikalen Cats:

Dette er for øvrig en av de få musikalsangene jeg vet om som inneholder gatelykter (“streetlights dies, another night is over, another day is dawning”), noe jeg liker 🙂

Ellers er en annen viktig ting (som venner av meg på Facebook alt har fått med seg) at jeg har nådd sparemålet mitt på 4000 kr og derfor har bestilt Nintendo Switch og dette spillet:

Jeg er veldig spent på om Switch er så kult som det høres ut og gleder meg til å teste spillet (og gleder meg til slutten av oktober da jeg endelig kan skaffe meg Super Mario Odyssey) og ja, det føles herlig tilfredsstillende dette her 😉

*

Av andre interessante ting så ble boka Du dør ikke noe man kunne vinne på Instagram-siden til forfatteren og jeg var blant vinnerne og fikk denne boka i posten i stad (yay, mer å lese på!). Jeg har ellers fortsatt planleggingen av Gothnowrimo i oktober (men aner fortsatt ikke hva i all verden jeg skal skrive om i november, men det er fortsatt en stund til november og Nanowrimo pleier å gå veldig bra så jeg skal ikke begynne å bekymre meg for mye) og utover det så fargelegger jeg i vei og leser finfine bøker, sånn i tillegg til å spille for mye nettspill og nettbrett-spill. Og så bruker jeg litt for mye tid på å syns det er urettferdig at jeg leste at Oslo ligger omtrent helt i bunnen hva angår soltimer i september (det har vært fantastisk vær i Tromsø, til og med i Bergen i det siste har det vært flott og her i Oslo har det vært grått og kjedelig ingentingvær omtrent hele måneden) fordi jeg syns vi fortjener en stabil finværsperiode også. Men det fine er jo at jeg dermed har gode unnskyldninger for å være mye inne, drikke mye te og planlegge ymse kreative prosjekter og det er ganske supert det og, dessuten slipper vi både jordskjelv og orkaner så da kan man strengt talt ikke klage for mye over gråvær og skyet værtype. 

Og ellers har jeg lest denne boka:

Dette var en såpass fin bok at jeg har skrevet en anmeldelse av den og den tenkte jeg å dele nå. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle koser seg og har det trivelig 🙂

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?

Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest – annenhver uke.

*

Det som gjorde meg interessert i denne boka var en del anmeldelser jeg leste på nettet og noen utdrag som ble delt på Instagram. Deretter var dette en bok jeg lenge tenkte at jeg ønsket å lese før jeg omsider anskaffet den under et boksalg. Og nå er den lest og dette er ganske fint.

Det beste med denne boka er hvor ærlig den er. Og selv om jeg ofte foretrekker å lese engelske bøker er det en slags nærhet i språket de gangene jeg faktisk leser bøker på norsk som gjør at jeg alltid tenker at jeg burde lese mer norsk skjønnlitteratur, men så glemmer jeg det igjen hver gang jeg går på biblioteket. Uansett, denne boka føles litt ekstra ærlig fordi det skapes en fortellerperson her som tidvis er ganske usympatisk, men samtidig kjenner man seg igjen og det settes godt ord på såre og gale tanker som alle har hatt selv om man vet at de er feil. Et godt eksempel på dette er en gjentakelse av «Jeg vet, jeg vet, dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.» Dette gjentas flere ganger og handler om hovedpersonens forhold til eksmannen sin og hvordan hun vil være en bedre forelder. Og det er en sårhet i alle følelsene til bokas forteller, Karen, det skapes en så sterk stemme og det er en av tingene jeg vil huske mest.

Jeg liker også veldig godt denne bokas oppsett. Det er noe fragmentert ved denne bokas form som gjør at det tidvis nesten nærmer seg poesien uten at det noen gang av den grunn slutter å være prosa og jeg liker luftigheten i denne fortellerstilen, hvordan det gjør at denne boka føles lett, men aldri overfladisk.

En tredje ting jeg likte var hvordan dyreriket trekkes frem av og til, men samtidig var dette også et aspekt jeg ønsket meg mer av. De delene som var der minnet meg likevel om en del veldig fine bøker jeg har lest de siste årene som har brakt naturvitenskapen inn i prosaen og poesien med stort hell og minnet meg på at alt henger sammen.

Det er uansett mye som er gjort riktig i denne boka og likevel skal det sies at jeg aldri ga meg helt hen. Og noe av grunnen er kanskje hvordan jeg personlig liker slutter som er mer konkrete, jeg føler denne boka bare slutter uten at den føles helt ferdig fortalt. Jeg syns også at boka føles skrevet i litt for stor grad og utover det så er det egentlig mest småting jeg ikke finner de rette ordene for som trakk ned litt.

Men så er det bare småting og det er en modenhet ved denne historien, en historie som jeg også føler forteller en historie jeg ikke har sett fortalt helt fra denne vinklingen før, som gjør at dette blir besnærende og en bok jeg føler meg veldig glad for å ha lest. For den viser at Monica Isakstuen har en sterk og egen skrivestemme og det er såpass sårt, poetisk og underfundig at det derfor er veldig verdt et forsøk.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og en tjener for to herrer :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut “Vær snill med dyrene” som var veldig fin (anmeldelse kommer til uka), fargelagt en hel del og vært på teater (noe jeg kommer tilbake til). Dessuten var jeg på biblioteket og jeg fant sååå mye fint som jeg gleder meg til å lese. Lånte åtte bøker, skal i gang med den første av dem i dag og har nå skikkelig tro på at også oktober blir en fin måned bokmessig sett.

Ellers tenkte jeg nå å være med på Smakebit på søndag og boka jeg nettopp har begynt på er denne:

Det er “The girl who drank the moon” av Kelly Barnhill (som jeg nylig leste en annen bok av som jeg likte skikkelig godt fordi den var eventyraktig på den aller beste måten) og jeg elsker coveret og tittelen. 

Her er synopsiset til Goodreads:

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule–but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her–even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

Og det høres jo veldig eventyraktig og fascinerende ut og jeg elsker sånne bøker <3

Her er en smakebit:

Her er ellers noen andre sitater som jeg fant på quotes-siden til denne boka på Goodreads, sitater som gjør at jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang:

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not – it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

?Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it’s best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don’t believe that last bit either.? ​

*

She is doing that on purpose, he thought as he tried to force his own smile away from his wide, damp jaws. She is being adorable as some sort of hideous ruse, to spite me. What a mean baby!
Do not fall in love with that baby…​

*

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten 🙂

*

Ellers var jeg altså på teater i går og så “En tjener for to herrer” og jeg tenkte herved å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager =D

En tjener for to herrer

Jeg vet at man ikke skal bry seg om anmeldelser, men det at jeg tidvis gjør det likevel gjorde at jeg var litt spent på «En tjener for to herrer» som har fått mest midt på treet-omtale i avisene. Samtidig visste jeg at det var en norsk versjon av «One man, two guvnors», som er et stykke jeg har vært nysgjerrig på en stund siden Broadway-oppsetningen resulterte i en Tony Awards for beste mannlige skuespiller i et teaterstykke for James Corden, og noe jeg følgelig trengte å se. Og altså, dette var veldig bra. Og hovedgrunnen er det at jeg ikke visste hva som kom.

Greia er jo at jeg oftest ser musikaler når jeg er på teater og da kjenner jeg musikalene gjerne så godt i utgangspunktet at jeg hele tiden vet hva som kommer. Og når jeg ser vanlig teater så greier jeg ofte å forutse det meste som skjer da og så spenningen ligger ikke i hva som skjer, men mer i hvordan det skjer. Sånn sett skulle det kanskje vært en liknende opplevelse med «En tjener for to herrer» siden det egentlig er en ganske banal historie om en mann som er tjener for to herrer samtidig og så blir det en skikkelig forvirringskomedie basert på dette konseptet og likevel var ikke dette forutsigbart. Dette er første gangen på lenge at jeg har sittet og sett teater og oppriktig ikke visst hva som kom og akkurat det er noe som imponerer meg.

Grunnen til at jeg ikke vet hva som kom handler mye om kreativiteten i hvordan dette stykket fortelles. Her var det scener der folk på scenen henvendte seg til folk i publikum (det var personer som ble dratt opp på scenen med det resultat at jeg satt med hjertet i halsen og håpet intenst at ingen skulle legge merke til meg for jeg er ikke sjenert, men å dras opp på scenen under et teaterstykke er noe av det siste jeg vil i verden), det er et band som spilte under hvert av sceneskiftene der skuespillere fra stykket dukket opp og sang eller spilte instrumenter underveis de og det var et spenn fra fremragende fysisk komikk med en brilliant Sindre Postholm til en annen form for komedie med Bjarte Hjelmeland som hadde hovedrollen og virkelig ga alt og mer til. Og selve storyen var fortsatt temmelig klassisk, men fortellerstilen og dramaturgien og alt gjorde at det føltes nytt og overraskende likevel på en måte som gjorde meg særdeles positivt overrasket.

Dessuten var spillet bra også ellers. Jeg har nevnt Sindre Postholm og Bjarte Hjelmeland, men dette er også et av de tilfellene der jeg har likt Henriette Faye-Schjøll mest, Petter Vermeli var ypperlig og jeg likte Ingvild Holthe Bygdnes i tillegg bare for å nevne noen. Bandet som dukket opp stadig hadde ellers en vokalist som så ut som en blanding av Elvis og en gutt fra guttegjengen i musikalen Grease og spilte musikk som var dinere på 50-tallet, kostymene var fantastisk fine og stemningen var kul og.

Stykket har likevel noen svakheter. Det tok en liten stund før jeg kom ordentlig inn i det og man kan også innvende at å sitte og være super-bekymret for å dras opp på scenen ikke er den mest ideelle sinnsstemningen når man er på teater. Jeg syns også at stykket ikke var like bra hele tiden og at noe av humoren ikke traff (selv om det kan være like mye fordi jeg har en veldig sær humor selv). I tillegg var en irriterende ting med selve teateropplevelsen og ikke stykket i seg selv at en person som satt like ved meg lo ekstremt høyt av alt som hendte på scenen og trampet så høyt når man skulle klappe at det føltes som setet mitt (jeg satt to seter unna) ristet. Det er helt lov å kose seg, men kan ikke folk kose seg litt mer diskret. Kan de ikke kose seg på styrke medium i stedet for extra large?

Likevel er det bare småting og jeg koste meg og syns dette var en svært positiv overraskelse.

Terningkast 5!

Elvelangs 2017

Heisann! Det er fredag, jeg har fine planer i morgen (biblioteket først, deretter middag på restauranten på Majorstuen, deretter En tjener for to herrer på Oslo Nye Teater (siste teaterplanen min før 11. oktober om ikke noe dukker opp, jeg håper litt at noe dukker opp) og så hjem til opptak av morgendagens episode av Stjernekamp som jeg kan avslutte kvelden med) og livet er ganske ålreit (dessuten startet ny sesong av Fuller House (oppfølgerserien til Under samme tak) på Netflix i stad (og det er så teit og mye dårligere enn Under samme tak, men det underholder meg likevel). Og så er boka jeg leser veldig fin (regn med anmeldelse i løpet av neste uke, jeg er veldig spent på hvem som vinner SYTYCD (finalen er neste tirsdag) og Elvelangs i går var herlig (selv om det irriterer meg litt at jeg gikk fra Frysja til Nydalen før jeg dro hjemover og så fant jeg bilder fra Elvelangs på Instagram som tydeligvis er tatt forbi Nydalen med ting jeg gjerne skulle sett, dvs. mer fargede lys og slike effekter, jeg syns jeg gikk glipp av noen ting jeg ideelt sett ikke hadde gått glipp av, samtidig som jeg etter å ha gått i over halvannen time var såpass sliten i beina at det føltes riktig å dra hjemover siden jeg var ved t-banestasjonen og sånt)

Uansett var det som jeg fikk sett under Elvelangs finfint og jeg tenkte nå å dele litt bilder med korte kommentarer til. God fornøyelse og så setter jeg i gang:

Bilder fra Elvelangs 2017

 

Dette første bildet er fargeleggingsprosjektet jeg begynte på i morges der jeg har tegnet bakgrunn selv (det er et tre der, et litt uklart fjell, fakler og en elv som ikke var der i utgangspunktet, men som jeg tegnet på her siden jeg fikk en ide om å prøve å lage en slags versjon av Elvelangs i Fakkellys i jungelen. Det er jo altså ikke ferdig, men det blir jo ålreit 🙂

Her har vi elva som fosser forbi. Og det var så fint å lytte til elvebruset i går, fint hvordan den lyden fulgte meg mye av tiden fra jeg begynte å gå på Frysja (etter å ha stått på verdens mest stappfulle buss fra Veitvet til Kjelsås) til jeg var ved Nydalen t.banestasjon.

 

Her har vi gatelykter like ved kiosken der jeg, etter en time der jeg hadde blitt mer og mer sulten og tørst, endelig fikk kjøpt meg en Cola og noen salte drops. Disse gatelyktene var IKKE del av arrangementet, jeg syns bare at de var så fine så derfor. 

Elva og en liten dose farget lys i det minste (har planer om å gå Elvelangs i Fakkellys når det er ved Alnaelva i oktober, der er fargede lys heldigvis det første man møter på ved Grorud og det pleier også å være litt mindre folk).

Og dette bildet ble jeg veldig fornøyd med. Mye av tiden var det jo ganske mørkt i går og mobilkameraet mitt er ikke så bra, men dette syns jeg ble fint <3

Og her er et bilde ved Nydalen. 

I det hele tatt var i går veldig fin selv om det var noen ting jeg gjerne skulle fått med meg som jeg ikke fikk med meg (utdraget fra showet til Wallmanns salonger, mer lys-installasjonsdingser). Det var fin musikk underveis, det var elvebrusets melodi og det var den særegne Elvelangs-stemningen som har gjort det til en tradisjon de siste årene. Så yay og gleder meg til Alnaelva-versjonen i oktober og Elvelangs ved Akerselva igjen neste år, tiden går skikkelig fort så plutselig er det i gang på ny. 

*

Og nå skal jeg ordne ymse andre ting og tang og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg tenkte å være med på smakebit på søndag og slikt. Vi bables og god fornøyelse =D

Kollaps i kulissene og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har trent spinning i dag, vært på jobbkurs og feiret bursdagen til moren min og om to dager er det elvelangs i fakkellys og det gleder jeg meg til siden det er så himla atmosfærisk og koselig. Ellers har jeg lest noen bøker i det siste som har vært fine, men alt for lite fengende, og da er det flott at boka jeg leser for øyeblikket (The Witch’s Boy av Kelly Barnhill) er veldig fengende og skikkelig fin, eventyrlig og velskrevet. 

Og ellers handler livet om kreative prosjekter, nettspill og SYTYCD og kanskje først og fremst å være såpass opptatt av sistnevnte at det kanskje er like greit at den pågående sesongen er ferdig om en uke. 

Men ååå, siste episoden hadde noen veldig fine danser. For det første en jeg ELSKET med Koine og Kiki danset til Joni Mitchell’s Both Sides Now (elsker den sangen i utgangspunktet også så det er mye som jobber for denne rutinen):

Det er så fint og jeg elsker hvordan en dans på under to minutter kan fortelle en hel historie, det finnes hele noveller her om man vil og det fascinerer meg <3

Og så har vi Koine og Lex og denne pizza-orienterte Broadway-rutinen som er awesome og så sjarmerende:

Og så liker jeg denne grupperutinen med topp 4 (der de er de fire elementene), men jeg syns også at det er litt underholdende av feil grunn pga. kostymene. Taylor som er luft er liksom Lady Gaga møter Cirque du Soleil, Kiki som er ild ser ut som en ond superskurk og likner ikke seg selv i det hele tatt og så har vi Lex som vann og Koine som jord og jeg vet ikke helt hva de minner om, men kostymene føles litt barnlige og likevel sjarmerende. Jeg vet ikke helt, dette er litt sært og jeg liker det tross alt.

*

Og ellers var jeg på teater på lørdag så nå kommer en anmeldelse av Kollaps i kulissene. Ellers kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok dreie seg en del om Elvelangs i Fakkellys. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Kollaps i kulissene

Da jeg hørte om «The Play that goes wrong» ble jeg fort nysgjerrig og da jeg fant ut at dette stykket skulle komme til Norge under navnet «Kollaps i kulissene» tenkte jeg at det hørtes temmelig underholdende ut. Og det vet jeg nå at det er. Det er ikke så mye mer enn bare veldig fornøyelig underveis, men det er jo i seg selv ikke så verst det heller.

Her har vi en teaterkomedie om en amatørteatergruppe som skal sette opp et teaterstykke og så går alt galt hele tiden. Så kort, så enkelt kan dette i grunnen oppsummeres og likevel skal det sies at Chat Noirs oppsetning får mye ut av dette konseptet.

«Kollaps i kulissene» er nemlig særdeles fornøyelig. Smart, morsomt og sjarmerende er dette et stykke der man er garantert å le. Dessuten er dette utsøkt fysisk komikk, det er mange øyeblikk som er særdeles akrobatiske og krever meget god kroppsbeherskelse og det viser at dette er en forestilling med skuespillere som ikke bare er morsomme, smarte og flinke, men også godt trente.

Man kan ellers trekke frem mange skuespillere her, Jan Martin Johnsen for eksempel er super, men høydepunktet er Hege Schøyen som har blitt en sånn skuespiller som antakelig kunne gått inn på en scene og satt seg rett ned på gulvet mens hun leste en og samme Donald Pocket to timer i strekk og likevel vært ens favoritt. Hun er så flink og det er noe med utstrålingen til Hege Schøyen som gjør at jeg alltid syns hun virker særdeles sympatisk i tillegg.

Og det er særdeles smart scenografi, det er intelligent bruk av musikk og ja, dette stykket er kanskje litt forglemmelig i lengden i og med at det på mange måter er ganske klassisk, men det gjør ikke så mye når man koser seg så mye (og kan fryde seg over å muligens være omtrent den eneste under 40 år blant publikum).

Terningkast 5!

Fravær og andre fine ting :)

Heisann! Det er lørdag og sist jeg blogget bablet jeg litt om valgresultatet (som jeg er ganske misfornøyd med) så det skal jeg ikke bable om nå. I stedet skal dette innlegget veldig snart handle om teater, men før vi kommer så langt skal jeg glede meg over andre ting. Som Oslo Kulturnatt som var veldig fint (selv om jeg fikk med meg alt for lite forskjellig siden flere ting foregikk ganske likt). Som boka jeg leser på som er sjarmerende og underholdende (men som jeg egentlig burde lese ut i løpet av morgendagen senest siden jeg har mål om å lese ut minst en annen biblioteksbok innen lørdag i neste uke av ymse grunner). Og som nettspill og fargelegging og planlegging av mulig Gothnowrimo-prosjekt i oktober (dvs. satt jeg i forigårs på datarommet og fant ut en Myers-Briggs personlighetstype for hver og en av månedstrollene mine og følte meg kvasi-produktiv av den grunn), det er nok å drive med heldigvis 🙂

Dessuten tror jeg antakelig at ganske få leste det forrige innlegget mitt og derfor kan jeg poste awesome klippet med Lea Salonga og Empire State of Mind igjen, yay!

Det er sååå bra! 

Ellers håper jeg Darci Lynne vinner Americas Got Ralent i år. Hun er tolv år og buktaler/sanger og superflink på både buktaling, sang og komisk timing, noe man blant annet kan se her:

Det er svært imponerende 🙂

*

Ellers så var det altså Oslo Kulturnatt og jeg fikk i hovedsak med meg Fravær på Oslo Nye Teater/Trikkestallen og det stykket var sååå bra at bare wow. Nå tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager (og i dag skal jeg på loppemarked og så skal jeg se Kollaps i Kulissene på Chat Noir så det er nok teaterbabbel på plakaten neste gang jeg blogger og, tjihi):

Fravær

De siste årene har jeg utviklet en fascinasjon overfor filmer, bøker og teaterstykker med demens (Alzheimer) som tematikk, kanskje fordi det er en av diagnosene som skremmer meg mest. Tanken på å miste seg selv, miste alt det som gjør deg til deg er uendelig skummel, ikke minst fordi det ikke er noen vei tilbake, ingen kur og ingen måte å stanse utviklingen når den har begynt. Da jeg leste om stykket «Fravær» som skulle ta opp temaet ble jeg altså fort interessert og interessen økte da det fikk svært gode kritikker. Og så dukket Oslo Kulturnatt opp og et knippe fribilletter til nettopp «Fravær» og jeg var sånn «JA!» selv om det var med et snev av frustrasjon fordi jeg da ikke rakk Bårdar-showet eller åpen mikrofon eller mye av det andre som foregikk. Men jeg tenkte som så at når valget står mellom arrangementer jeg har vært med på før eller et teaterstykke jeg ikke har sett, men har hatt lyst til å se lenge er det jo egentlig et enkelt valg. Så fikk jeg tak i billett, i går tok jeg en rask middag på Burger King før jeg dro i retning Torshov og så endte jeg opp med å surre meg bort på Torshov fordi stedsansen min tidvis er håpløs før jeg rakk stykket i aller siste sekund (de hadde egentlig lukket dørene til teateret, men slapp meg inn, jeg fortet meg inn i salen og et minutt etter at jeg hadde satt meg startet det). Og nå føler jeg meg så takknemlig for at det gikk siden dette er et av de beste vanlige teaterstykkene som jeg har sett.

Det handler om Helen som er dement og hjertet i historien er på mange måter forholdet mellom Helen og datteren hennes Barb(ara). Vi møter ellers Helens mann, Helens barnebarn og noen leger i et stykke som er særdeles smart fordi den forteller hele historien fra Helens perspektiv slik at vi selv får føle på forvirringen hennes. Og altså, dette stykket er helt nydelig og siden det vises kun i en begrenset periode i denne omgang (frem til 22. september) burde folk forte seg for å få sett det for det er så verdt det. Og mye av grunnen til at dette funker så bra er Marit Østbye i hovedrollen som Helen, en rolle der hun virkelig skaper en flott karakter som nekter å gi seg uten kamp. Siden man som nevnt også ser alt fra Helens perspektiv så føler man seg også litt som om man er henne og det er bytte av ord og glidninger i tid i forestillingen som gjør at dette blir uhyre smart og effektivt fortalt og samtidig svært sårt og rørende. Fantastisk er også skuespillet for øvrig og kanskje særlig hos Johannes Joner som spiller en karakter bare Helen kan se kalt Dr. Bright, som man kan tolke som man vil, men som jeg tolker som en slags personifisering av sykdommen. Hvis man ser det på den måten blir han en særdeles brilliant karakter fordi han er så sjarmerende og samtidig skummel og ekstra skummel kanskje fordi Johannes Joner er en skuespiller som virker veldig sympatisk, guttete og snill. Det er noe eget med å se ham i denne rollen der sjarmen og karismaen hans gjør at man liker ham og samtidig virkelig vil mislike karakteren hans, Johannes Joner er fantastisk her.

Og så har vi enkel, men effektiv scenografi, det er en herlig humor mange steder som gjør at man heldigvis ler litt også selv om det var tårenes regjeringstid på slutten og det skapes rett og slett en atmosfærisk liten forestilling på en time og et kvarter som i løpet av denne tiden rakk å bli et av de beste stykkene jeg har sett av stykker som er vanlig teater og ikke musikal. Jeg elsket dette stykket og det eneste er kanskje at stykket for min del mister noe av nærheten i de engelske navnene. Og samtidig så pleier jeg også å finne det litt irriterende når stykker tilpasses til norske forhold så her kan det bare være meg som ikke helt vet hva jeg vil, men ja. Tidvis føltes en slags distanse i det at dette åpenbart er oversatt fra et engelsk stykke med engelske karakternavn og slikt.

Det er likevel bare småting i et stykke jeg er veldig glad for at jeg prioriterte i går. Et stykke som perfekt kler tittelen sin og som viste flott skuespill hos alle og en nær historie som mange kan kjenne seg igjen i og som hadde en vond, men ventet og på sett og vis perfekt slutt.

Terningkast 6!

Der jeg babler om ymse ting og tang :)

Heisann! Livet er fint siden det er Oslo Kulturnatt på fredag (der jeg dessverre må droppe Bårdar-showet som alltid er en super del av Oslo Kulturnatt fordi det krasjet med gratisforestillingen av Fravær på Trikkestallen som jeg anskaffet billett til siden det er et teaterstykke som har fått himla gode kritikker), noe som blir kos. Dessuten har jeg ellers billett til Kollaps i Kulissene på Chat Noir lørdag ettermiddag og den forestillingen har jeg hatt kjempelyst til å se lenge så det blir herlig (og den slutter tidlig nok til at jeg kan rekke å ta t-banen hjem til Stovner, ta en rask middag på yndlingsrestauranten min og likevel rekke Stjernekamp, yay) =D

På den negative siden er verden dum fordi Per Fugelli er død (og ja han har vært syk lenge og det var ventet, men likevel) fordi Norge trenger ham til å spre litt idealisme og optimisme, vi er et fattigere Norge i dag 🙁 På den på mange måter enda mer negative siden er jeg skikkelig misfornøyd med valgresultatet fordi jeg virkelig ønsket meg en ny regjering. Og det er også skuffende å lese denne saken i dag for jeg skal ikke påstå at jeg er flinkest i klassen når det gjelder miljøet selv om det kunne vært verre, alle monner drar og alt det der (på den ene siden kildesorterer jeg, jeg panter flasker og jeg har blitt veldig flink til å bruke handlenett, men på den andre siden spiser jeg kjøtt og er alt for glad i å bruke sugerør selv om jeg har lest at det er dumt og unødvendig) og jeg har heller ikke satt meg så mye inn i oljeboring-saken, men å skjønne at konsekvensutredning og å oljebore er skikkelig dumme ideer burde være sunn fornuft og for meg er det også helt opplagt at en av tingene AP virkelig tapte på var å ikke ta klimaspørsmålet på alvor der de andre partiene på venstresiden og Mdg tok det på alvor til gangs. Og så har Jonas Gahr Støre åpenbart ikke skjønt at han graver sin egen grav (med å tenke at man bare kan fortsette som man gjør i stedet for å tenke nytt) og at dette er en av de tingene som vil gjøre at han vil fortsette å miste velgere til Sv, Rødt og Mdg (som på den positive siden har gjort ganske så gode valg selv om det dessverre ikke var nok). Selv har jeg ellers lest en del artikler om valgresultatet og jeg trøster meg med at situasjonen for Høyre er mindre positiv enn den var for fire år siden for ja, de vant valget og vi har fortsatt Erna som statsminister, men alle partiene på borgerlig side har mistet oppslutning om man sammenlikner med resultatet for fire år siden og vi har også en situasjon der Høyre egentlig er de eneste som med glede samarbeider med Frp mens Krf er sånn “ikke faen” og Venstre har en engel på den ene skulderen som sier “helst ikke” og en djevel på den andre som synger “I want to be in the room where it happens” fra Hamilton. Dessuten har jeg egentlig ikke så mye i mot Erna i seg selv, det er Frp jeg ikke takler og det er tanken på en regjering der de rikeste får mer mens de som sliter risikerer å slite enda mer (og dette skal ikke handle om meg, men som arbeidssøkende på Nav-tiltak som alt har blitt forlenget flere ganger så er jeg alt i en sårbar situasjon og dette året har det vært to måneder der jeg ikke fikk bostøtte fordi vilkårene for å få det har blitt strengere og alt dette gjør at jeg hadde følt meg tryggere økonomisk sett med en ny regjering som var mer solidarisk og kanskje var åpne for tiltak som borgerlønn og andre ting som ville gjort det litt mer safe for personer som prøver, men sliter med å få jobb). Jeg vil alltids klare meg og jeg er heldig som har familie i nærheten som støtter meg og alltid er der for meg når jeg trenger det, men det må være lov å peke på at dette valgresultatet kan ha konsekvenser også for meg personlig og det må være lov å være skuffet selv om jeg vet at this too shall pass. 

Det rantet ble litt lenger enn planlagt, jeg beklager.

*

Nok om valget. Livet inneholder jo fine ting også. Som å fargelegge, lese og å lytte til musikalmusikk. Og som å se flotte klipp på SYTYCD som dette:

Her har vi Koine (som har blitt min favoritt av de som er igjen fordi hun tilpasser seg alle genre så bra) og Marco og en virkelig nydelig contemporary som er et av årets definitive høydepunkter <3 1:07 inn i klippet når de spinner sammen er særlig flott.

Og så var Kaylee en av mine store favoritter i år og hun gikk dessverre ut i den nyeste episoden, men hun hadde den desidert beste auditionen i år og den tenkte jeg å dele nå (selv om jeg tror jeg kan ha delt den for to måneder siden, men det spiller ingen rolle) fordi den var awesome og viste enorm musikalitet og masse særpreg, i tillegg til at den gjør at jeg nå tenker på denne dansen hver gang jeg hører sangen på radio:

Dette er skikkelig stilig =D

*

Av andre finheter så var jeg smart på mandag kveld og tok noen pauser fra å gremme meg over prognoser (mens jeg sjekket Nrk og ymse nettaviser alt for ofte i håp om at prognosene plutselig skulle ha endret seg) med å se masse klipp med Lea Salonga på Youtube der jeg fant ut at jeg ELSKER versjonen hennes av “Empire State of Mind”:

Sånn utenom det at hun synger klokkeklart og helt fantastisk så digger jeg det jazzy arrangementet her, det høres sååå bra ut og jeg liker det så godt. Ååå <3

*

Så jo da, det er mange ting i livet som er fint selv om valgresultatet og det faktum at virkelig flotte mennesker ikke bare kan være udødelige er dust og jeg skal prøve å fokusere på det positive så godt jeg kan fordi det er sånn jeg unngår å bli sprø. Ellers kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi 🙂

Les Miserables og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg skal snart gjøre husarbeid og ymse fornuftigheter. Dessuten ser været litt triveligere ut i dag enn det har vært i det siste så jeg skal nok gå tur til Liastua etterpå og det blir koselig. Og ellers var jeg spontan og brukte alt for mye penger for å se premieren på Les Miserables på Folketeateret forrige fredag (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og det var kos (selv om litt av grunnen til at jeg dro på premieren var at jeg ville se forestillingen med Haddy Nije som Fantine siden Karin Park i følge oversikter skal spille henne fjerde november da jeg skal se Les Miserables med mamma og så var det Karin Park på premieren så nå vurderer jeg å spørre pent på Scenekvelders Facebook-side om de kan poste Fantines sang med både Karin Park og Haddy Nije sånn at jeg får sett begge versjonene uten å måtte bruke masse penger på å se forestillingen enda en gang), dessuten var det masse kjendiser der så nå har jeg autografen til Silya, Mari Maurstad, Ivar Dyrhaug og Maria Haukaas Mittet (som jeg ba hilse Hans Marius Hoff Mittet og si til ham at han var fantastisk). Yay!

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser på for øyeblikket er “Moon over Manifest” av Clare Vanderpool, en bok som egentlig ikke fenger meg så mye selv om den er veldig godt skrevet, jeg satser følgelig på å lese den ut i dag sånn at jeg kan lese noe som frister mer. Og den kan jo bli mer interessant når jeg kommer nærmere slutten, man vet jo aldri.

Her er boka og her handler det altså om en ung jente i en småby i USA i 1936 som føler seg litt forlatt av faren sin, men så får hun noen venner og det dukker opp et mysterium og så er det historier fra 1917 som flettes sammen med hovedhistorien på en sånn måte at jeg regner med at det vil vise seg at ting henger sammen på en litt besnærende måte. Her er ellers et utdrag:

Jeg liker veldig godt atmosfæren i denne boka da, det er veldig fine skildringer som gjør ting levende for leseren og det er bra.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Men nå: Les Miz!!!

Her representert med Marion Ravns flotte versjon av On my own (“For meg selv” på norsk):

Jeg så altså premieren og har (selvsagt) skrevet en aldeles for lang og uendelig grundig anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. Uansett håper jeg den faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager:

Les Miserables Folketeateret

Det skal innrømmes at det var med en viss ambivalens jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Les Miserables. På den ene siden så ER det en fantastisk musikal som jeg er veldig glad i og Folketeateret er også perfekt for en såpass ambisiøs og storslagen forestilling siden de har Broadway-følelsen og den svære scenen og i det hele tatt et stort hjerte for musikaler som gjenspeiles i alt de gjør. På den annen side så er det en del av meg som syns det er litt synd at Folketeatret må satse på stykker som Les Miserables som absolutt er fantastiske, men også på sett og vis er temmelig safe. Jeg skjønner veldig godt hvorfor, men det hadde vært så gøy om teatre ikke var avhengig av suksess eller billettsalg og kunne satt opp mer ukjente musikaler eller nyere Broadway-suksesser som også hadde vært mindre trygge valg. Med det sagt så er det likevel veldig godt å få Les Miserables på plass på Folketeateret for de skaper en helt fremragende versjon.

Historien skal jeg ikke gå så mye inn på, men hjertet i den er Jean Valjean og Javert (der jeg i en annen artikkel leste en helt fantastisk formulering av Hans Marius Hoff Mittet om at Javert og Jean Valjean her er to personer som tror på samme gud, men der Javert tror på den straffende og dømmende Gud fra Det Gamle Testamentet mens Jean Valjean tror på den nådefulle og dømmende Gud fra Det Nye Testamentet, likhetene og forskjellene mellom dem belyses så godt med å se på dem på den måten og til tross for at jeg ikke er religiøs selv så elsker jeg dette religiøse elementet ved Javert og Jean Valjean som karakterer) som spilles med bravur av André Søfteland og nettopp Hans Marius Hoff Mittet. Særlig Hans Marius Hoff Mittet elsket jeg, men så er også Javert en av de musikalkarakterene i det hele tatt som fascinerer meg aller mest. Og så handler det om revolusjon, kjærlighet og så mye mer i en musikal med et stort spenn og mange karakterer man blir engasjert i.

Og Folketeateret har virkelig gjort mye riktig. Her er det et flott orkester, det er masse talent og det er effektiv og sømløs scenografi i tillegg. Sistnevnte tror jeg antakelig dog kommer mest til sin rett hvis man sitter nærmere scenen (jeg satt ganske langt bak og da føltes scenen såpass stor og samtidig såpass langt unna at jeg ikke føler jeg fikk med nyansene så godt, men jeg skal se igjen Les Miz på Folketeateret i november og da er plassen min langt foran så da så), men det er uansett imponerende gjennomført. Imponerende er også tolkningene. Jeg har nevnt Javert og Jean Valjean, men ååå, Marion Ravn som Eponine. Der jeg mange ganger før ikke har blitt helt overbevist av Marion Ravns stemme (jeg har hørt at hun absolutt kan synge og er svært musikalsk, men jeg føler at særpreget hun faktisk har ikke har kommet så godt frem) så var hun fantastisk som Eponine. Eponine i det hele tatt er jo karakteren jeg liker best utenom Javert, men milde melkespann så fantastisk hun var her. Kudos til deg, Marion, du er super i denne rollen! Og Dennis Storhøi og Mariann Hole overbeviste skikkelig som Thenardier-paret og tilførte litt komikk i en musikal som lett kan bli ganske tyng og dyster. Videre sang lille Cosette nydelig og Gavroche stjal showet hver gang han dukket opp på scenen. Siden jeg er veldig stor fan av Trond Teigen så kjente jeg ellers igjen stemmen hans i fabrikkscenen og frydet meg. Og skuespillet i det hele tatt, det var så flott og jeg vet at alle bare vil vokse i rollene sine etter hvert, noe som gjør at det vil bli spennende å se forskjellen fjerde november da de som kanskje ikke var 100% varme i trøya på premieren (men fortsatt gjorde en respektabel innsats) vil overbevise bare enda mer.

Dette er i det hele tatt en veldig god forestilling. Det er likevel småting som trekker ned litt og en ting er dramaturgien. Mens andre akt er bortimot perfekt føles første akt litt for scenisk, det går litt for fort og dette går aller mest utover Fantine som karakter fordi man ikke rekker å bli glad i henne før hun er død. Jeg vet ikke hvordan de skulle løst det annerledes, men det føles uansett litt synd og det gjorde at den store sangen hennes ikke føltes så gripende som jeg ønsket. Personlig finner jeg tidvis visse små svakheter ved oversettelsen av sangtekstene (men dette kan godt skyldes at jeg er så kjent med musikken på engelsk at det alltid er litt rart å høre det sunget på norsk) og som nevnt tidligere så gjør det å sitte langt bak at man ikke helt får med seg nyanser som hadde vært fint å få med seg (kostymene, sminken, scenografien) samtidig som jeg helt bestemt føler at Les Miserables trenger en stor scene og de store ambisjonene som gjør at det å miste noen nyanser avhengig av hvor man sitter i salen på mange måter er uunngåelig.

Når jeg kommenterer ting så er det likevel småting og det jeg satt igjen med da jeg forlot salen var tårer i øynene og en følelse av å ha spist et særdeles mektig, men også særdeles godt måltid. Det er så stort, det er så mange følelser og det er så fantastisk at man bare må gi seg hen og jeg elsker denne musikalen for det. Folketeateret sikter mot stjernene og det funker fett. Og ååå, det er så mange magiske øyeblikk her og så mange scener som jeg spiller om og om igjen oppe i hodet mitt fordi de var så fantastiske. Dette er virkelig brilliant på mange måter!

Terningkast 5!

A robot in the garden :)

Heisann! Siden sist har jeg vært aldeles for spontan og anskaffet premiere-billett til Les Miz på Folketeateret bare fordi jeg har så lyst til å dra på teater for tiden, dessuten fant jeg ut at det var Karin Park som skulle spille Fantine 4. november da jeg skal se Les Miz med mamma og jeg vil se forestillingen med Haddy Nije i den rollen og. Dvs. skal jeg på teater i morgen og jeg gleder meg såååå mye (det spiller ingen rolle at jeg sitter langt bak og at spontaniteten kostet meg 700 kr) <3

Ellers, sånn hva angår musikaler, så har jeg laget albumet Valget – The Musical der jeg tar for meg norske partier og sammenlikner dem med musikaler. Alt av lesere og interesse gjør meg veldig glad. Jeg har også brukt et gavekort på Bryn Senter på fineste skjørtet (svart med røde blomster på, det får meg til å tenke på tango og flamenco) og akvarellmaling til mamma bare for å være snill og oppfordre til kreativitet, jeg har lest søteste boka som jeg straks skal anmelde og jeg har søkt etter inspirasjon på nettet og prøver å la meg inspirere litt av dette bildet for tiden (jeg er ikke like fantastisk dyktig som dette, men jeg prøver å skape min egen vri med regnbuehaler og stjerner, måner og kometer med hvit gelpenn og jeg tror det kan bli litt fint i hvert fall). Ellers vurderer jeg å gjøre et nytt forsøk på Gothnowrimo (skrive gotisk roman i oktober der man kan velge lengde selv) sånn i tillegg til Nanowrimo (har en sånn ide om å skrive om Månedstrollene og at de våkner en morgen og er fanget i et spøkelseshus med onde genier og slikt og så må de komme seg ut derifra), men vi får se. Uansett er livet fint og jeg har nok å drive med (og når jeg tidvis ikke har fullt så mye å drive med finnes nettspill og Youtube og kommer meg til unnsetning).

Uansett har jeg altså lest en søt bok, mer spesifikt denne:

(Cover lånt av Goodreads og det funker som link ditt, mitt cover er dessverre ikke like søtt)

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne finheten av en bok og så kommer neste innlegg antakelig på søndag da jeg altså blant annet kan skrive om TEATER!!!

A Robot in the Garden av Deborah Install

Ben Chambers wakes up to find an unfamiliar object – rusty and lost – sitting underneath the willow tree in his garden. Refusing to throw it on the skip as his wife Amy advises, he takes it home. Ben does not want children, or even a job, and now he has found yet another reason to stay in his study and ignore everyone around him.

It is only when Amy walks out that Ben realises he has now alienated all the human beings in his life. He has only one friend left. This is the story of an unlikely friendship, and how one man opens his heart to a past he did not want, and a future he cannot lose.

*

For det første er det noes om føles veldig riktig med at forfatteren av en bok om roboter har ?Install? som etternavn. For det andre er denne boka adorabel og en av de mest fornøyelige bøkene jeg har lest. Her handler det altså om Ben som ikke vil jobbe eller ha barn og frustrerer vettet av kona si Amy (som jeg i begynnelsen mislikte veldig, men hun ble mer sympatisk på slutten og man forsto henne bedre) av den grunn. Så finner Ben og Amy en robot i hagen sin som får navnet Tang og som Ben beslutter å beholde. Når Amy så forlater Ben drar Ben ut på et eventyr som fører ham rundt omkring i verden for å reparere Tang og der lærer han mye om seg selv og om å ta vare på noen.

Og på sett og vis kan man argumentere med at denne boka egentlig er veldig forutsigbar for man forutser mye av det som skjer og blir sjelden overrasket over utviklingen og dette kunne vært et stort problem om ikke denne boka var så himla sjarmerende fortalt. Jeg leste en anmeldelse på forhånd som kritiserte denne boka for å være «Disney Kids Movie»-søt (noe som i mine øyne er en veldig urettferdig beskrivelse av animerte Disney-filmer siden de kan ha søte elementer, men inneholder så mange døde foreldre og slikt at det er andre ord jeg ville brukt før ordet «søtt», dessuten er de først og fremst spennende og fortryllende og eventyrlige og rørende) og det var egentlig noe av det som gjorde at jeg leste denne boka fordi jeg ville lese noe søtt. Jeg ville lese noe som fikk meg til å smile og kose meg og ga meg lyst på en robot selv og det gjorde denne boka, en bok som er lett sci-fi (pga. roboter og at det foregår i en nær fremtid) og en road trip-historie samtidig.

Hovedgrunnen til å lese denne boka er Tang, en karakter man blir veldig glad i og vil vel og som minner meg litt om Wall-E. Men historien i seg selv er ellers ganske fin og det føles litt filmatisk fordi jeg så lett kan se for meg basically alt som skjer i denne boka i en film, noe som for øvrig har litt med at denne boka altså er ganske forutsigbar og rett frem. Og samtidig er det en herlig naivitet i denne bokas svakheter som gjør at de ikke føles som svakheter for dette er en bok med mye hjerte, tydelig fortalt av noen som virkelig bryr seg om historien hun ønsker å formidle og noen ganger liker jeg bøker som tør å være litt enkle på sett og vis fordi det er nok av historier med store ambisjoner og det er ikke alltid det man har lyst på.

Jeg ville lese om roboter, engasjeres av en fin historie og lese en bok som gjorde meg inderlig tilfreds og i så måte er dette et optimalt valg. Dessuten er det fint skrevet, det er sjarmerende og det appellerer til den delen av meg som elsker Disney/Pixar og Nintendo og alt som blander fornøyelse med nostalgi på ypperlig vis.

Terningkast 5!

Vi mot er av Fredrik Backman er alle følelser på en gang, dessuten er livet ganske ålreit :)

Heisann! Siden sist har jeg lest, fargelagt, fortsatt på ymse prosjekter og fortvilet over at jeg på torsdag leste om sol og sommer i to uker fremover, men nå er det spådd regn og gråvær omtrent hele uka i stedet (jeg er litt for sta for å begynne strømpebuksesesongen alt nå eller å høre på mamma når hun maser om å bruke bukser, så jeg tenkte å kle meg for finvær, men ha lange sokker og jakke på og sydvest i veska og satse på at det holder) fordi jeg syns vi fortjener bedre og sommerlig høst er noe av det fineste jeg vet om. Høst som er mest høst, men krydret med litt sommer på som en slags kanel liksom. Ellers gleder jeg meg til nye klipp med SYTYCD i morgen, jeg er fornøyd med at jeg vant gavekort til verdi av 500 kr på Bryn Senter (jeg har faktisk vunnet gavekort der to ganger før så jeg tror de liker meg veldig godt der) siden jeg ikke har vunnet konkurranser på ganske lenge og jeg var med på billettlotteri på Det Norske Teatret på lørdag der jeg ikke vant noe, men ble inspirert og skrev to sanger etterpå (det er litt det som gjør at jeg tror jeg er ment til å skrive selv om jeg ikke fullfører ting og er eksepsjonelt udisiplinert, det at når jeg må bearbeide følelser er det alltid skrivingen jeg tyr til), dessuten hadde jeg på verdens søteste t-skjorte:

Så jo da, livet er egentlig ganske fint selv om det er lite produktivt og det ikke skjer så mye fremgang på jobbkurset og sånt. Dessuten har jeg bringebær og te og slikt elsker jeg. Og så er Les Miserables ukas musikal på musikalgruppa mi og jeg er sååå fornøyd med illustrasjonen min:

Det føles som om jeg virkelig får det til når jeg forsøker å tegne eller fargelegge for tiden og det er ganske så supert =D

*

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:

En bok der dette er et fint utdrag:

God fornøyelse, anmeldelsen kommer nå og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Ha en fortsatt fin mandag 🙂

Vi mot er (Björnstad 2) av Fredrik Backman

Det är så enkelt att få människor att hata varandra att det är obegripligt att vi någonsin gör något annat.

Efter de fruktansvärda händelser som skakade Björnstad i första boken berättar Vi mot er historien om månaderna efteråt. De bästa vännerna Maya och Ana lever ut sommaren på en gömd ö och försöker lämna omvärlden bakom sig, men ingenting blir som de hoppas. Rivaliteten mellan Björnstad och grannstaden Hed växer till en ursinnig kamp om pengar, makt och överlevnad som exploderar när städernas hockeylag möts. Samtidigt avslöjas en ung spelares innersta hemlighet och ett helt samhälle tvingas visa vad det egentligen vill stå för. Det kommer sägas att våldet kom till Björnstad det här året, men det är en lögn. Våldet fanns redan här.

Fredrik Backmans Vi mot er, den fristående uppföljaren till Björnstad, är en intensiv skildring av drabbande mänskliga relationer i en liten stad. En berättelse om lojalitet, vänskap och kärleken som utmanar allt.

*

Jeg husker at jeg var litt nervøs da jeg begynte på boka «Björnstad» av Fredrik Backman i fjor, rett og slett fordi jeg hadde hørt at ishockey var en stor del av historien og fordi den skulle være mørkere og mer seriøs enn alt Fredrik Backman hadde skrevet før. Og så var nervøsiteten helt unødvendig fordi boka var helt himla fantastisk, jeg elsket den og det var en av de desidert beste bøkene jeg leste i hele 2016. Følgelig var det fullstendig selvfølgelig at jeg rett og slett måtte ha oppfølgeren med en gang den kom og jeg elsket denne boka og. For Fredrik Backman får meg til å føle alle følelsene i hele verden samtidig og det gjør det til så intens lesning, men samtidig magisk.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på handlingen, men det handler om ishockey, kjærlighet og mennesker og aller mest sistnevnte for Fredrik Backman kan skrive med den samme lettheten om gamle som ungdommer og få alt til å føles sant og nært. Og på sett og vis gjorde den første boka i Bjørnstad-serien til Fredrik Backman (bøker som handler om det oppdiktede småstedet Bjørnstad der de mangler mye, men har lidenskap i massevis) sterkere inntrykk på meg og det var kanskje fordi jeg her visste litt mer om hva jeg kunne forvente meg, mens Bjørnstad var mer av en åpenbaring, men det er ikke noe aber siden «Vi mot er» virkelig også var en bok jeg elsket.

Samtidig så er noe av greia med Fredrik Backman at jeg så inderlig godt kan se svakhetene hans og elsker ham for dem. Man kan innvende at han har en viss naivitet og barnlighet i skrivestilen sin og man merker triksene han forsøker seg på med gjentakelser og slike elementer som gjør at man aldri helt glemmer at det man leser er skrevet. Fredrik Backman er smak og behag og mange vil lese ham uten å bli overbevist.

For meg så er svakhetene likevel fordeler for det skaper noe genuint, det er en ærlighet i det Backman skriver og man merker at han bryr seg så mye om fortellingen han forsøker å formidle. Det er fortalt med hjertet mer enn noe annet og for meg var dette derfor en bok jeg ble veldig glad i selv om jeg følte alle følelser i hele verden og det ble veldig intenst fordi man hele tiden vet at noe kommer til å skje og så er man hele tiden redd på vegne av karakterene fordi tenk om han dør og tenk om det skjer, det kan da ikke skje og er redd og betatt om hverandre gjennom litt over 500 sider. Sider der jeg glemte å finne ting å sitere, selv om jeg på sett og vis gladelig kunne sitert alt omtrent, fordi jeg i det hele tatt glemmer alt annet enn å lese og fascineres.

Og man trenger ikke å være interessert i sport for å elske denne boka. Man trenger bare å være glad i mennesker og glad i å lese om folk som brenner for noe. Og så kan man gi seg hen, lese i vei og føle seg så takknemlig over at disse ordene finnes.

Terningkast 6!