Bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og andre finheter :)

Heisann! Det er mandag, uka blir fin og snart er det Nanowrimo-november (jeg tenkte å bable nøyere om prosjektet mitt i neste blogginnlegg) og det blir spennende. Ellers har jeg nå hele to kulturelle planer i neste uke og jeg har i det hele tatt så mange ting jeg har lyst til å få tid til for tiden at jeg liker å late som om døgnet har langt flere timer enn det har. 

Av andre finheter er jeg veldig fornøyd med at Adam vant Stjernekamp, særlig dette var en helt fantastisk opptreden:

Jeg har ellers fått litt dilla på Lindsey Stirling i det siste av ymse grunner og dette for eksempel er innmari flott og atmosfærisk:

Og yay angående valget om å danse kunstløp til en sang fra Hamilton-musikalen, Jason Robert Brown =D

Det var jo noen finheter. 

*

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å dele bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og deretter redigert på mobilen og på dataen med ekstra effekter for å gjøre dem ekstra awesome. Snapshot-funksjonen i Super Mario Odyssey er nemlig noe jeg har fått skikkelig dilla på og nå ser jeg for meg å lage tegneserier med bilder fra Super Mario Odyssey og liknende kreative saker. Her er i alle fall noen bilder med litt forklarende tekst til (og så kan det hende det kommer oppfølgere til dette innlegget med flere bilder senere for jeg koser meg veldig mye med dette).

Bilder jeg har tatt i Super Mario Odyssey og deretter redigertifisert og slikt

Vi starter med dette bildet av Mario, et bilde som kan være representativt på veldig mange ulike følelser og sinnstilstander og slikt. Her har vi ellers et eksempel på hvordan bilder blir når jeg ikke bruker masse av spillets effekter i ettertid og det er jo helt nydelig designet.

En av de kuleste funksjonene i Super Mario Odyssey er ellers at man kan ta over kroppen til andre skapninger midlertidig. Dette betyr her at jeg kan spille som en tyrrannosaurus rex med Mario-caps og bart og det er ganske kult. Her har jeg ellers brukt et av de kuleste filterne i spillet og det ser veldig stilig ut etter min mening. 

Nok et dinosaurbilde med spillets silhuett-filter og senere justeringer på lys og farge sånn at det ser tøft og stilfullt ut. Dette filteret er ellers et jeg gleder meg til å bruke i storbyverdenen i Super Mario Odyssey der det skal veldig lite til for å skape bilder med crime noir-feeling 😉

Mario i kroppen til et juletre som kan bevege på seg. Det er jo temmelig logisk 😉

Og aller best av bildene jeg har tatt så langt. Dette! I skogsverdenen finnes det faktisk ekorn som piler rundt uavhengig av hva du som spiller driver med og så har de et filter i spillet som kan få ting til å se ut som blyanttegninger. Følgelig kunne jeg ta et bilde av et ekorn og få det til å se ut som om det var hentet fra en eller annen usedvanlig nydelig bildebok eller noe slikt og det er sååå skjønt <3 

Her har en magisk solnedgang møtt på et oljemaleri-filter mens Mario er kledd i svømmeantrekket han fikk i havverdenen. Oljemaleri-filteret er et av dem som tidvis kan gjøre motiver helt fortryllende fine 🙂

Sommerfugl jeg kom over og så brukte jeg såpeboblefiltergreia på kameraet mitt og slikt i ettertid. Det finnes altså både ekorn og sommerfugler i Super Mario Odyssey =D

Og dette er fra byverdenen jeg nettopp kom til der jeg har møtt på den bossen jeg så langt har hatt mest problemer med. Her er Mario i kroppen til en goomba og det er innmari søtt og så er han altså i storbyen som heter New Donk City og som er tydelig inspirert av New York. Denne byen har jeg altså ikke fått utforsket så nøye enda (fordi banene gjerne starter med en boss eller noe annet som bær være fokus i første omgang før man helt fritt kan dra på eventyr), men det ser flott ut. 

*

Det var noen bilder. Håper dette falt i smak og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables 🙂

Om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey :)

Heisann. Det er lørdag, livet er kult og hver gang jeg skriver, tegner eller fargelegger for tiden føles det som om jeg får det så godt til og det føles så herlig. Ellers liker jeg at livet inneholder Stranger Things sesong 2 og enda mer enn det liker jeg at det bare er snakk om dager før det vil inneholde Nanowrimo (der jeg nå har planlagt hele historien jeg skal skrive, men samtidig ikke over-planlagt, planlagt akkurat passe). Og ååå, jeg elsker høsten sånn den er nå, verden er fin for tiden <3

Ellers så har jeg dette spillet:

Og det gjør meg lykkelig. I dag tenkte jeg i den forbindelse å dele en lang tekst jeg har skrevet om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey som er såpass lang at den kan være basically hele dette innlegget og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey-tankespill

Nintendo og meg

Jeg husker ikke når vi fikk Nintendo Snes på hytta, men at vi hadde det der fra jeg var ganske liten vet jeg, på samme måte som jeg vet hvor godt jeg likte det. Jeg spilte Super Mario All Stars særlig mye, men vi hadde også et rart skytespill som jeg elsket og aldri har klart å finne ut hva het i ettertid, vi hadde et Thomas Toget-spill og et knippe andre spill og likevel. Super Mario var det jeg likte best. Ikke var jeg særlig flink til det, ikke var jeg utholdende nok til å runde ting, men jeg elsket musikken og atmosfæren og hvordan det føltes som om man alltid kunne komme hjem til det, hvordan det liksom alltid gjorde dagen litt bedre. Siden fikk vi Nintendo 64 og jeg var fortsatt håpløs (det er først de siste årene jeg ikke har vært helt håpløs og faktisk får til tv-spill godt), men jeg elsket det. Mario Party-spillene for eksempel var helt konge selv om jeg manglet venner og måtte spille dem alene og Zelda: Ocarina of Times var nydelig selv om det først er i forfjor på Nintendo 3DS at jeg faktisk rundet det, som barn var jeg for redd for bossemusikk og brukte all tid på å fiske på spillet i stedet og å utforske mens jeg lyttet til den nydelige spillmusikken (som i senere år har visst seg å bli bortimot optimal skrivemusikk til Nanowrimo). Favorittspillet var likevel Super Mario 64 og hvor mange timer har jeg ikke spilt dette spillet. Det inspirerte, fascinerte, engasjerte og var hovedgrunnen på mange måter til at jeg den dag i dag digger Super Mario. I senere tid har jeg hatt Gamecube en periode før konsollen gikk i stykker og jeg solgte spillene mine (et valg jeg angret inderlig på noen år senere da jeg fikk tak i Nintendo Wii og hadde intenst eksepsjonelt lyst til å spille igjen Wind Waker og Super Mario Sunshine, men manglet muligheten til det). Til dags dato drømmer jeg om å spille Wind Waker igjen og dagdrømmer om at det skal dukke opp på virtual console på Switch etter hvert eller noe sånt, vi får se hva som skjer. Og så kom Nintendo 3DS og Wii U. Nintendo 3DS kjøpte jeg etter julen 2013 da jeg skal innrømme at jeg var litt småskuffet over julegavene og å så mye jeg har spilt Nintendo 3DS de siste årene. Ikke så mye i det siste riktignok fordi styrespaken har gått litt i stykker og det gjør det ukomfortabelt å spille (og så gidder jeg ikke å bruke masse penger på ny 3DS eller å reparere den jeg har), men frem til våren i år så ble det en hel del spilling. Wii U derimot ble som den hellige gral, det ble den konsollen jeg ønsket meg så mye, men aldri fikk og i ettertid gjør det meg faktisk ikke så mye. For jo da, det er spill på Wii U som jeg har og hadde innmari lyst til å spille, men det er ikke så mange av dem og hvis de dukker opp på virtual console sånn at jeg etter hvert kan spille dem på Switch er det vel så tilfredsstillende. I ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var meningen at Wii U skulle bli en del av livet mitt, det er en fair greie det. Men da er det så fint at Switch finnes.

Switch

Da jeg først hørte om Switch visste jeg at det var noe jeg trengte og det i enda større grad enn med Wii U. Switch kan spilles både på tv-en og som håndholdt konsoll som man kan ta med seg rundt omkring og siden håndholdte konsoller i senere år har vært min prefererte måte å spille appellerte akkurat det veldig. Siden jeg aldri hadde fått tak i Wii U besluttet jeg at jeg skulle prøve å spare opp penger selv til Switch, noe jeg trodde ville ta veldig lang tid. Likevel gikk sparingen over all forventning og i slutten av september kunne jeg omsider bestille Switch med spillet Mario & Rabbids: Kingdom Battle. Og jeg elsker denne konsollen. Jeg har enda ikke spilt Switch på tv-en, jeg har bare spilt den håndholdt mens jeg sitter i sofaen, men jeg liker det faktisk best sånn og det handler jo om preferanser. Jeg har heller ikke tatt med meg Switch ut av leiligheten særlig ofte fordi jeg ser for meg å glemme å gå av t-banen eller liknende om jeg drasser rundt på den, dessuten vil jeg jo at livet skal handle om mer enn bare Nintendo som å skrive, lese, tegne og fargelegge også. Like fullt. Switch er elsk! Designet, hvor god den er i hånda, hvor nydelig grafikken er etter min mening og hvor lett den er å lære seg å bruke. Alt dette og mer til gjør dette til en konsoll jeg har blitt kjempeglad i. Dessuten er Mario & Rabbids et fantastisk fornøyelig spill i en sjanger som jeg ikke har spilt så mye før, men som jeg elsker her. Det er sært, underholdende, morsomt og strategisk og skikkelig smart samtidig og det kombinerer rabbids-karakterene (som basically er minions-figurene om de var kaniner) med Super Mario-universet på en måte som jeg virkelig liker. Og det er noe magisk ved det å ha ønsket seg noe skikkelig og så ha spart til det selv, vite at det er din fortjeneste at du har en Switch i livet ditt. Det føles litt ekstra fortjent på den måten. Og nå inneholder livet mitt Odyssey.

Nintendos krise og Super Mario Odyssey

Nintendo har altså vært noe jeg alltid har elsket og likevel så har de hatt en krise de siste årene som minner meg litt om Disneys animasjonsfilmer helt på begynnelsen av dette århundret. Mens jeg alltid har elsket Disney så var det en lang periode der de ikke hadde så mye suksess med animasjonsfilmene sine og jeg var nær å gi dem opp litt. Det kom jo ålreite animasjonsfilmer fra Disney på denne tiden også og de klarte seg jo, men noe av magien manglet og det var sterk konkurranse fra Pixar (som for så vidt er eid av Disney, men som jeg alltid har tenkt på som en separat entitet) og andre animasjonsselskaper. De siste årene tyder alt på at Disney er i en ny gullalder, men det var ikke alltid slik. På samme måte har Nintendo slitt de siste årene, mye fordi Wii U på ingen måte kan betegnes som en stor suksess. Det var en konsoll mange ikke helt forsto konseptet til og en konsoll som ikke solgte på langt nær så mye som tidligere konsoller har gjort. I tillegg ble Nintendos spill mer like hverandre. Mens Super Mario Galaxy og dens oppfølger var store suksesser så var det likevel spill som manglet muligheten til virkelig å gå på oppdagelsesferd på den måten som man kan med Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Dette var også litt av grunnen til at jeg ganske raskt mistet interessen for Super Mario Galaxy. Og de neste Mario-spillene minnet mer om 2D-spillene i Super Mario-serien. Det var spill som hadde mye bra ved seg, men som likevel var mer rett-frem og mindre engasjerende etter min mening enn Super Mario 64 og Sunshine. Det føltes lenge som om det ikke ville komme noe virkelig fantastisk nytt Nintendo-spill som man kunne bli skikkelig engasjert av og det føltes som Nintendo som selskap var litt usikre selv på hvem de hadde som målgruppe. Var det de som bare ville spille noe lett i ti minutters tid eller var det de mer seriøse gamerne? Det var da denne krisen var på sitt verste at de første ryktene om Switch dukket opp og da Switch så ble annonsert ble det straks mye nysgjerrighet siden det virket så friskt og som en original ny vri. Og så kom Switch og den har allerede solgt kjempebra i løpet av sitt første halvår i butikkene. Switch som på den ene siden hadde Zelda: Breath of the Wild (som jeg ønsker meg til jul) som jo hørtes kult ut, men som meg straks virket enda mer episk da jeg hørte om Super Mario Odyssey.

Med Super Mario Odyssey vender Nintendo tilbake til sandkassespillopplevelsen til Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Her er det utforskning i sentrum og en mindre strømlinjeformet spillopplevelse som var det jeg hadde lengtet etter igjen å oppleve med Super Mario. Og så kom trailerne som gjorde meg mer og mer interessert og nå er det her og jeg er så glad. Nintendo er tilbake! I skrivende stund har jeg spilt kanskje snaut tre timer med Super Mario Odyssey og jeg elsker det. Riktignok har jeg ikke vendt meg helt til kontrollene eller kameraet enda og jeg har dødd mange, mange ganger, men jeg vet jeg vil komme mer og mer inn i det etter hvert og mye av dette handler også om at Super Mario Odyssey er et så tilgivende spill. Man blir aldri game over, i stedet mister man ti kroner og starter ved siste checkpoint og dette systemet elsker jeg. Det gjør det mer motiverende å prøve igjen, dessuten er det noe med at når man dør så handler det aldri om at spillet er for vanskelig, men mangel på erfaring og det går en faen i en slik at man gladelig prøver det samme igjen og igjen i evigheter frem til det går fordi man vet at det vil gå til slutt.

Og jeg elsker musikken, atmosfæren og mens jeg har lest at bossene er litt for enkle så har jeg likt det på de bossene jeg har slåss mot så langt fordi jeg kanskje generelt sett ikke er så into bosser. Det finnes selvsagt noen bosser jeg digger, men generelt sett så er det utforskningen jeg i større grad spiller spill for. Og ååå så mye det er å utforske i Super Mario Odyssey. Det er så mye å samle, så mye å finne og jeg vet med meg selv at her er det månedsvis med underholdning å finne. Dessuten kan man ta bilder i spillene på Switch og med Super Mario Odyssey fungerer dette sånn at man kan fryse bildet, zoome inn og ut og skifte filtere og slikt i vilden sky. Denne kamerafunksjonen har jeg allerede fått dilla på og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bruke masse, masse tid på å ta bilder i spillet fremover. Dessuten er det mange throwbacks til tidligere Mario-spill, det er mye nostalgi og det elsker jeg også.

Så ja, Super Mario Odyssey er topp, Nintendo stråler igjen og jeg elsker det. Og nå har jeg skrevet litt om det, litt om forholdet til Nintendo og slikt og jeg håper det falt i smak =D

 

*

Avslutter med bilde jeg har tatt i spillet som eksempel på at det finnes gatelykter i Super Mario Odyssey 😉

Stjernekamp, Jenta som ville redde bøkene og en liten dose kreativitet =D

Heisann. Det er tirsdag, livet er fint og det er noe riktig magisk ved høsten for tiden og kanskje det er fordi Nanowrimo begynner snart, men jeg er enda mer kreativ og entusiastisk enn vanlig for tiden, jeg er som en brusflaske noen har ristet på og det er så mye jeg tenker på at det er vanskelig å få plass til noe fornuftig oppe i det overlessede kreativitetshodet mitt. Og det føles helt herlig =D 

Det er fint når man føler at alt flyter. Som med skrivingen, jeg skriver ikke masse, men jeg skriver litt og når jeg skriver for tiden syns jeg selv at det er bra. Eller med fargelegging der jeg ble ferdig med et bilde som jeg ville at skulle ha en småcreepy Halloween-vibe forleden dag og syns det funka temmelig greit:

Ellers skal jeg straks dele en anmeldelse, men først tenkte jeg å skrive litt kort om Stjernekamp. Det er finalen på lørdag nemlig så jeg tenkte nå å skrive litt kort om finalistene (for første gang er det to mannlige finalister). Da setter jeg i gang.

Stjernekamp – kommentar om hver av finalistene og deres beste opptreden

– Adam

Adam har vært favoritten min hele sesongen i gjennom i år, mye fordi han har en usedvanlig god sangstemme som kler nesten alt veldig godt. Dessuten liker jeg at han virker så beskjeden og sympatisk og at han er søt på den litt nerdete måten (som jo er den beste måten å være søt på) og jeg liker at alt han gjør virker så personlig og fra hjertet at det funker selv når det mot all formodning ikke helt funker for meg. På den negative siden skuffet Adam litt i disco og joik for meg, men til gjengjeld funka han fantastisk i musikal, country, EDM og basically alt annet og særlig likte jeg ham altså i Blues:

Her ser man Adam Douglas mens han synger noe han virkelig elsker og er sååå komfortabel med og det er fantastisk. Hva angår finalen så er Adams styrke at han er seg selv fullt og helt og at han føles litt som en underdog selv om han har vært favoritt hos mange fra første stund. På den annen side så kan beskjedenheten og det at han er mer musiker enn performer bli en svakhet så vi får se hvordan det går i finalen.

– Didrik 

Didrik var i utgangspunktet ikke blant dem jeg hadde mest tro på i år, men han har vokst skikkelig på meg gjennom konkurransen. Greia med Didrik er at man vet at det vil bli flott sunget, her har vi en allsidig sanger med klassisk skolering så at det blir fint å høre på er basically garantert, men samtidig føltes det litt for safe. Men Didrik har fra opera-kvelden og utover gjort det bare bedre og bedre og mye av appellen handler om entusiasmen hans. Han vil dette så mye, han gir alt og han har en skikkelig entertainer i seg, i tillegg til å være god på formidlingen. Og han er også den som kanskje har bydd på de største overraskelsene gjennom sesongen for man regnet nok med at han ville være god i opera og musikal, men han var også super i reggae og jeg likte ham særlig godt i akustisk altså:

Her syns jeg Didrik er særlig nær og følsom og mens noen av dommerne mente at dette var en litt for musikalaktig tilnærming til denne sangen til Bowie funket akkurat det veldig godt for meg, jeg syns dette ble temmelig vakkert i grunnen og flott formidlet. Hva angår finalen er Didriks styrke at det alltid er flott sunget og at han er en større entertainer enn Adam og har mer selvironi og er mer utadvendt. På den annen side så gjør det at Didrik har vært med i en del realitykonsepter før at han virker mer opplagt og nettopp safe enn Adam og det kan jobbe i mot ham. Vi får se. 

Uansett er det to verdige finalister (selv om jeg personlig heiet bittelitt mer på Ida Maria enn Didrik siden hun var så fryktelig god på følelser og formidling at jeg gjerne skulle sett henne i finalen og).

*

Ellers har jeg altså lest denne boka:

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en kort anmeldelse av den (og om denne anmeldelsen ikke får alle til å ile til butikken for å kjøpe den så håper jeg folk i alle fall går innom en og annen bokhandel og bare blar litt i den mens de nyter de nydelige illustrasjonene) og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

 

Da jeg først hørte om denne boka visste jeg med en gang at det var en bok jeg virkelig trengte. Litt fordi jeg har lest og likt mye av Klaus Hagerup opp i gjennom og enda litt til fordi jeg de siste årene har vært helt betatt av bildene til Lisa Aisato. Og nå har jeg lest denne boka og ååå, denne boka er en vakkerhet.

Dette er en barnebok som har en viss «Den lille prinsen»-appell ved seg. En bok der storyen er temmelig enkel (jente som vil redde bøkene som ikke blir lest på biblioteket og så blir det nærmest som en liten fabel om å elske fortellinger og å ikke være redd for fremtiden fordi den jo kan være full av muligheter) og det kanskje ikke er en sånn bok man kan sitere i vei fra i vilden sky, men så gjør det ingen verdens ting.

For det er så magisk med bøker som denne som man kan lese ut kjempefort, men så velger man å lese så sakte som mulig mens man drømmer seg inn i bildene, dikter videre om karakterene oppi hodet sitt og bare flyter. Det er naivt og klokt og fascinerende, det er perfekt for alle som elsker bøker og historier og det er fullt av interessante detaljer som gjør det enda finere igjen.

Så jeg likte denne boka veldig godt. Og greit nok så er ikke dette boka jeg vil huske best når året er omme, men det er en bok jeg kommer til å bla i hvis jeg vil bli inspirert eller bare for å finne nye ting å fascineres av. For alle barn, barnlige voksne eller andre som bare vil ha en historie som er som en litterær versjon av såpebobler og meget behagelige puter, er dette virkelig verdt en titt.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og finheter :)

Heisann! Det er søndag, det er innevær (eventuelt kafévær for min del etterpå) og livet handler om å planlegge Nanowrimo, fargelegge og spille Nintendo og å lese og være kreativ på ymse måter. 

Ellers så var dette en flott dans på Dance with the stars (der jeg liker den amerikanske versjonen sååå mye mer enn den norske, som ikke interesserer meg i det hele tatt):

Dette er en fin påminnelse om å se igjen Vaiana snart, den er jo så fin <3

Ellers gleder jeg meg til neste helg (Stranger Things 2, et Nintendo-spill jeg har obsesset mye over allerede og som jeg tenkte å skrive mer grundig om i et senere innlegg og spillkveld på Humanismens Hus), jeg er veldig fornøyd med at jeg fant åtte bøker å låne da jeg var på biblioteket i går (alle sammen var ment for barn og ungdom så jeg følte meg litt barnslig, men jeg skal skrive barnebok under Nanowrimo og da blir kanskje å sette seg inn i sjangeren ekstra viktig) og jeg syns det er skikkelig synd at de har fjernet Buffy fra Netflix, men trøster meg med å se igjen utvalgte episoder av Gilmore Girls og vurderer å bruke neste uke til å se igjen noen episoder av første sesongen av Stranger Things for liksom å være skikkelig oppdatert når nye sesongen kommer. Vi får se. 

Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser at the moment er denne:

“Jenta som ville redde bøkene” er skrevet av Klaus Hagerup (som jeg har lest mye av opp i gjennom og er fan av) og illustrert av Lisa Aisato (jeg elsker bildene til Lisa Aisato, for tiden er hun antakelig blant mine favorittkunstnere for jeg syns det er så nydelig og atmosfærisk med en varm og flott fargepalett). Og jeg kommer garantert til å lese ut denne boka irriterende fort siden den er ganske kort, men det er en sånn “bare bla litt i den for å bli inspirert mens man dagdrømmer om å skrive en Lisa Aisato-illustrert bok for barn og unge en dag selv”-bok og jeg tar liksom pauser for å se litt ekstra på bilder som for eksempel dette (smakebit en):

mens jeg gleder meg over språket som er enkelt, men passende for en bok som dette som jeg uansett føler handler mer om stemninger og kjærligheten overfor litteratur enn handling og litterære sprudlerier. Her er et eksempel (smakebit 2):

Ellers handler dette kort oppsummert om en jente som bestemmer seg for å redde bøkene på biblioteket som ikke blir lest og sånt og jeg regner ellers med å skrive en slags anmeldelse av denne boka neste gang jeg blogger (hvis ikke det skjer noe skikkelig essensielt innen rundt tirsdag/onsdag-isj som roper etter å skrives om i stedet. 

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*
Men da har jeg litt andre ting jeg må drive med så på gjensyn og ha en fortreffelig søndag. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

Bobla og andre fornøyelser =D

Heisann! Det er torsdag og jeg har gjort viktige ting i dag som å forhåndsbestille Super Mario Odyssey på Platekompaniet på Byporten. De hadde en sånn greie med at man betalte 100 kr der og da og så la de en utgave av spillet til side og så kan jeg betale resten av prisen og hente spille fredag 27. oktober når det kommer ut. Med andre ord er jeg nå basically garantert å få det dagen det kommer ut og det er jo topp! Ellers har jeg egentlig forsøkt å skrive en gotisk roman denne måneden OG tegne en tegning i forbindelse med Inktober hver dag også, men jeg har blitt minnet på at det går egentlig ikke an for meg å skrive bøker i oktober, nettopp fordi hodet mitt er for fullt med planlegging av Nanowrimo som er enda mer viktig for meg. I stad fikk jeg derfor en god ide og det er å droppe gotisk roman-prosjektet for nå og i stedet bruke resten av oktober til å skrive masse kortprosa om karakterene jeg skal skrive om under Nanowrimo. Da vil jeg fortsatt skrive litt hver dag og så vil alt jeg skriver gjøre at jeg blir enda bedre kjent med karakterene mine sånn at Nanowrimo kanskje går enda lettere. Det føles som en god løsning. 

Ellers så er jeg superfan av den tredje bossen på Mario & Rabbids-spillet mitt. Han er pompøs og dramatisk og har sin egen sang der han synger opera og gjør narr av Super Mario og det er så fornøyelig og jeg elsker det:

Dessuten skal jeg skrive om en liknende karakter under Nanowrimo i år og da er Phantom her fantastisk god inspirasjon 😉

*

Ellers har jeg lest denne boka:

(Bildet fører til Goodreads-sida til denne boka der dette bildet er lånt fra.)

Denne boka har hodeskaller på innsiden av omslaget, den ville falt skikkelig i smak hos Nemi (fra tegneserien med samme navn) og den er fantastisk, noe jeg nå har utdypet om i en anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på søndag 🙂

Bobla av Siri Pettersen

Kine er en slave. Hun tvinges til å stå opp, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å pugge ting hun ikke trenger, tvinges til å leve med kallenavnet Bobla, tvinges til å bytte helmelk ut med lettmelk, tvinges til å gå på svømming, og tvinges til å synge i det pillråtne julekoret. Hun må følge andres møkkaregler, i en møkkaby, i en møkkaverden.

Etter tidenes verste skoledag finner hun ei mystisk glasskule på kirkegården, med ei tøydukke i. Kula vokser til ei diger boble, stor nok til at hun kan gå inn og ut av den. Den inneholder nøkkelen til friheten hun har lengtet etter. Og den kan fly! Endelig kan hun melde seg ut! Drite i alle andre og være helt i fred. Bare hun, og den gufne filledukka. For alltid …

Bobla er magisk realisme, basert på en sann fantasi. En dødsmorsom og dødsalvorlig spenningsbok om frihet, grenser, nærhet og ansvar.

*

Denne boka likte jeg skikkelig godt. Og jeg forventet jo å like den selv om jeg ikke falt hundre prosent for Ravneringene-serien (leste og likte første og andre boka, men det engasjerte meg likevel ikke nok til at jeg har lest treeren og jeg ble aldri så grepet av universet som mange andre), siden den hørtes ut som en virkelig karolinsk fornøyelse, men ååå, jeg digget denne boka. Og det hjelper riktignok at magisk realisme der målgruppen er barn på rundt tolv år generelt sett pleier å være min greie (det er også på mange måter det jeg har tenkt å skrive under Nanowrimo i år og), men likevel, denne boka falt skikkelig i smak.

I første omgang handler dette om at jeg virkelig kan relatere meg til Kine som karakter og da aller mest det ønsket hennes om å være i fred og slippe å forholde seg til andre mennesker, selv om det høres litt fælt ut å tenke sånn. Men det handler for meg om noe jeg leste at Fredrik Backman hadde sagt i et intervju om at han elsker mennesker og hater folk, noe som betyr at han er virkelig fascinert av mennesker separat, men at mennesker blir folk når de er på t-banen eller i butikken eller i skoleklasser og slikt og det er litt sånn med meg og. Jeg er kjempeglad i mennesker, oppriktig glad i dem og fascinert av menneskene jeg kjenner, men hvis jeg sitter på t-banen for eksempel så irriterer jeg meg over alle rundt meg og på kjøpesentre føles folk bare masete og da får jeg lyst til å trylle dem bort sånn at det er lettere å puste fritt. På den måten kan jeg godt forstå Kine i denne boka når rømmer inn i bobla fordi det høres fint ut å ha en sånn boble der man kan melde seg ut av virkeligheten for en stund. Og det er noe herlig med slike bøker som setter så godt ordet på de følelsene som man vet er feil, som man vet at man egentlig ikke skal ha fordi det gjerne er dem man kjenner seg igjen i. Dessuten tror jeg dette på denne måten er en viktig bok for barn fordi den tar dem på alvor, selv når de tenker og føler «feil ting» og det er jo også en sterk utvikling her. Kine på slutten av denne boka er en ganske annen Kine enn vi møter i begynnelsen av boka og hun forstår bedre menneskene rundt seg og hvordan også hun har et ansvar for å gjøre livet sitt bedre, og enda bedre, denne utviklingen er aldri belærende eller ovenfra og ned-rettet, men rett og slett ærlig og fascinerende og ååå, jeg kan skrive side opp og side ned om hvor bra Kine som karakter er løst.

Og så elsker jeg hvordan plottet i «Bobla» vekket assosiasjoner til Grøsserne-bøkene jeg leste som tolvåring, det er en liknende atmosfære her av det litt creepy og urovekkende, samtidig som det aldri blir for mye heller. Kosecreepy og fornøyelig kan man kanskje kalle det, det føles riktig. Og så får man ingen ordentlig forklaring på alt det magiske som skjer i denne boka og det føles ganske riktig det og.

Ellers elsket jeg skrivestilen og det uformelle, sprudlende språket som gjør at denne boka så til de grader holdt på interessen min og jeg elsket slutten som for en gangs skyld føles temmelig perfekt (selv for en person som meg som tilsynelatende er kronisk misfornøyd med hvordan bøker avslutter). Og det føles likevel som om noe mangler for at denne boka skal være fullstendig perfeksjon, men en sterk femmer er dette definitivt.

Så hvis du vil lese en bok som kanskje er ment for barn, men som også kan funke fett for barnlige voksne er dette veldig verdt å sjekke ut altså. Yay!

 

My little Pony-filmen =D

Heisann! Det er mandag, livet er fint og lørdag blir super fordi den vil inneholde biblioteksvisitt, middag på restaurant med mamma og teater sammen med henne etterpå (ting jeg stemmer klart ja til at lørdager burde inneholde). Utover det har jeg veldig lite planer for denne uka utenom å lese, være kreativ og spille en del Nintendo Switch og det føles greit. 

Og så vet jeg ikke om jeg har delt denne videoen så jeg bare deler den igjen, jeg, siden den er en awesome reklame som blander Super Mario Odyssey og musikal:

Nå har jeg lyst på en Super Mario Musikal <3 

Ellers var jeg altså på kino på lørdag og så My little Pony – the Movie og nå tenkte jeg først å dele traileren og deretter min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

My little Pony ? the Movie

Mens jeg egentlig ikke er helt med på uttrykket ?guilty pleasure? fordi jeg ikke syns man skal føle seg skyldig over å like noe, så føltes det litt som en ?guilty pleasure? da jeg besluttet å se ?My little Pony ? the Movie? på kino. For jeg syns My little Pony-serien på Netflix er herlig og forbausende mye smartere enn førsteinntrykket tilsier, men det føles likevel litt barnlig og naivt å like det. Og likevel visste jeg med meg selv at filmen ville være noe jeg ville anse som frydefullt fornøyelig, noe det også var.

Jeg gidder ikke å oppsummere storyen for det er særdeles klassisk, banalt og forutsigbart på mange måter om vennskap og det gode og det onde og å stå sammen og slike ting. Og i mange tilfeller ville det litt vel klassiske ved denne historien trukket ned, men for meg minnet denne filmen meg litt om animasjonsfilmen «Sing» fra i fjor som på liknende måte hadde en historie helt uten store overraskelser der det likevel føltes unikt fordi det var noe så genuint ved det. Noen ganger vet en film helt selv hva den er og så er den seg selv fullt og helt uten skam og dette (og Sing i fjor) er slike tilfeller og da funker det, da blir det faktisk temmelig brilliant.

I alle fall likte jeg denne filmen skikkelig godt selv. Det er fargerikt animert og attpåtil er det ikke fullstendig data-animert på samme måte som 90% av alle animasjonsfilmer for tiden, det er sprudlende musikalsk og underholdende og det er rett og slett en skikkelig sjarmerende film som jeg gleder meg til å anskaffe på dvd når den tid kommer. Dessuten fascinerer det meg hvordan de har en kattekarakter (av den typen humanisert katt som går på to ben) som de klarer å gjøre usedvanlig mye mer attraktiv enn man skulle tro og det er en optimisme oppi alt sammen som appellerer hvert fall til meg. Dessuten ble jeg av denne filmen minnet på hvor mye jeg ser meg selv i Pinkie Pie. Jeg tror jeg på mitt mest entusiastiske nærmest er en menneskelig versjon av henne og det lever jeg godt med å være.

Konklusjonen er vel altså at dette på ingen måte er en særlig minneverdig film som man virkelig trenger å se, men om man liker den så liker man dette til gjengjeld skikkelig godt og smiler og koser seg gjennom det fra ende til annen. Jeg frydet meg over gode stemmer (Kristin Chenoweth blant annet er blant stemmegiverne her), fin musikk, glade farger og et håpefullt budskap så yay for det.

Terningkast 5!

Elvelangs Grorud-edition og Book of Mormon =D

Heisann. Livet er fint og mens det ikke var så fint i morges (fordi forkjølelsesgreier ga meg en vond hoste som gjorde at jeg sov under tre timer til sammen i natt) så er det desto bedre nå da jeg har fått slappet av (noe jeg generelt sett er litt dårlig til, jeg bare finner på massevis av ting hele tiden uansett form og satser på at det går bra), tatt vare på meg selv og drukket mye te. Dessuten vant jeg en konkurranse på Facebook i dag som gjør at jeg sannsynligvis skal se “En tjener for to herrer” (som jeg likte skikkelig godt) på Oslo Nye Teater igjen førstkommende lørdag sammen med moren min og det blir jo kos. Og jeg har anskaffet en kinobillett til å se My Little Pony-filmen i morgen på Ringen Kino og så vil jeg rekke hjem akkurat til Stjernekamp der det ENDELIG er musikal som tema og det blir fint. 

Ellers har denne uka inneholdt teater, noe jeg kommer videre tilbake til og den har også inneholdt Elvelangs Grorud-edition (som var veldig fint selv om kveldsturer i skogen i oktober kanskje ved senere ettertanke ikke er det lureste når man er forkjølet, men pytt sann). Nå tenkte jeg først å dele litt bilder fra Elvelangs-turen jeg tok fra Grorud t-banestasjon til Grorud togstasjon og så kommer teaterdelen av dette innlegget.

Elvelangs Alnaelva

Fin gatelykt som ikke var del av arrangementet, men så er jeg jo meg 🙂

Fossefint bilde

Enda et fossefint bilde.

“I’m blue (dabadee dabadie)” eller hva dette husliknende mesterverket kanskje synger inni seg.

Jeg hadde med tegnesaker og tegnemalte et fint løvblad (tegnemale betyr å tegne med akvarelltusjer som jeg ikke klarte å dy meg fra å anskaffe for en liten stund siden, og så bruke vann, eller i dette tilfellet julebrus fordi det var det jeg hadde med meg, for å skape et akvarellaktig bilde) som jeg ble ganske fornøyd med. Jeg blir ofte ganske fornøyd med ting jeg tegner eller fargelegger for tiden, det er en flott følelse å føle at man får til noe man virkelig ønsker å få til 😉

Og nå, la meg presentere: vakkerhet <3 <3 <3

Dette burde være et platecover eller forsiden av en bok eller et stillbilde fra en animasjonsfilm eller noe sånt, dette var en oase av vakkerhet av et såpass stort kaliber at det ikke gjorde noe at det som fulgte rett etterpå var å gå i kø gjennom en skog der det var glatt og gjørmete og jeg stadig kunne forestille meg selv falle nedover bakker i full fart og det føltes litt mirakuløst at alt gikk bra. Dette bildet var verdt alt <3

Og her! Også fint og dessuten vel så stemningsfullt i bildet under.

Samme sted, farget lys som hadde skiftet fra rosa spill til en blå fargepalett. Sååå atmosfærisk <3

*

Det var med andre ord en fin tur tross alt så yay for det.

Men nå til noe annet viktig, nemlig musikalen denne sangen er hentet fra:

Jeg fikk sett Book of Mormon på Det Norske Teatret og nå skal resten av dette innlegget være et forsøk på å anmelde den teateropplevelsen når jeg egentlig kunne latt hele anmeldelsen være JEG ELSKET DETTE, ÅÅÅ <3 omatt og omatt og omatt fordi det var makalaust og fantastisk og genialt samtidig. Ellers kommer neste anmeldelse om noen dager og innen den tid skal jeg få skrevet mer på gotisk roman-prosjekt, tegnet, spilt Nintendo, lest og planlagt litt mer hva angår Nanowrimo (som er under tre uker til, noe hjernen min aldri helt lar meg glemme). Vi bables!

The Book of Mormon ? Det Norske Teatret

Da jeg var i London i 2015 og så The Book of Mormon var det en eksepsjonelt herlig teateropplevelse som ga såpass mersmak at jeg selvfølgelig var nødt til å se det når det ble satt opp på Det Norske Teatret. Og ååå, dette var minst like bra som denne musikalen er på originalspråket, det var til og med bedre på flere områder (makalaust for eksempel er et mye bedre ord enn «incredible») og jeg elsket det. Og omtrent alltid når jeg ser musikaler på andre teatre henger jeg meg opp i ting ved oversettelsen av sangene, men det skjer aldri på Det Norske Teatret og jeg har en teori om at det skyldes at jeg egentlig ikke er spesielt god i nynorsk og dermed så føles det alltid som en gjendiktning av musikalsanger fremfor en ren oversettelse når jeg hører musikalsanger fremført på nynorsk om det gir mening. Det føles eget og unikt på en annen måte enn med bokmål og der ligger kanskje noe av magien. Uansett er poenget at jeg var i himmelen onsdag kveld.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på storyen, men her handler det altså om to mormonere som må dra til Uganda for å misjonere folk og finner ut at dette blir en større utfordring enn forventet siden det er mange utfordringer i den fattige landsbyen der de ender opp som gjør at folket ikke er spesielt mottakelige for misjonerende budskap. Og så blir dette en historie om tro, men også så mye mer i en musikal som er satirisk som bare rakkern, men samtidig for smart til å være for parodisk. Skaperne bak musikalen Book of Mormon har kalt det et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion og denne beskrivelsen føles så rett, for dette er åpenbart skapt av folk som også har stor respekt for religion og hvilken forskjell det kan gjøre i noens liv. Denne miksen gjør at dette er en musikal som kan passe like godt for religiøse som ateister og mer enn det føles dette også som en hyllest til musikalen som sjanger i seg selv, noe som var det som vekket interessen min først da jeg sjekket ut musikalcden i første omgang. Flere av sangene har melodier som kan minne sterkt om melodier i andre musikaler av og til og disse referansene er ting som ikke bare gleder musikalnerden i meg, men også er noe jeg ser på som veldig viktig fordi den viser at dette er en musikal skapt av folk som virkelig elsker musikaler. I det hele tatt er dette en musikal med et stort hjerte og massive doser humor og sjarm og den funker så fantastisk på Det Norske Teatret.

Vi kan starte med ting som scenografi (strålende), musikk (herlig) og koreografi (brilliant) og hvordan alle de tekniske tingene som må til for å få et teaterstykke til å funke fett er som i en magisk symbiose her, hvordan det er perfeksjon i alle ledd og man gir seg hen og virkelig nyter opplevelsen.

Og ååå, skuespillet. Alle er flinke, men om man må trekke frem noen spesielt har jeg noen eksempler. For det første Frank Kjosås, som jeg alltid liker, men likevel, FRANK KJOSÅS ASS, han er så himla god og overbeviser veldig i rolla si her, dessuten elsket jeg fremføringen hans av «Eg trur» (sangen som uansett språk er min definitive favorittsang i hele Book of Mormon, mye på grunn av likhetene den har med «I have confidence» fra Sound of Music). Og Anette Amelia Hoff Larsen er en virkelig super Nabulungi, hun synger flott, spiller flott og skaper en karakter man får mye sympati med. Og Preben Hodneland som Elder McKinley stjeler showet hver gang man ser ham på scenen så ti ganger hurra for ham. Og så har vi Kristoffer Olsen (som jeg trodde var ukjent for meg helt til jeg kom på hvor mye jeg digget ham under 70års-jubileumskonsertgreia til ære for Bårdar i 2012 eller noe sånt der han sang Sondheim og var fremragende) som Elder Cunningham og han var fullstendig perfeksjon uansett scene. Jeg likte ham så godt og jeg kjenner meg urovekkende mye igjen i Cunningham som karakter til tider, men det er kanskje noe av sjarmen.

Og sangene var fremført fantastisk alltid, alt var bra og dette blir en lite effektiv anmeldelse fordi jeg ikke klarer å finne en eneste liten ting å kommentere på. Jeg kan begynne å klage over at omtrent alle forestillinger fremover er utsolgt sånn at jeg ikke kan ta et spontant besøk inn på Det Norske Teatrets nettside og så være sånn «oi, kom jeg ved et uhell borti knappene for å bestille billett til en ny forestilling, oi, dette var da trist, jeg må virkelig beklage». Men sånn å bruke masse penger ved et uhell på grunn av musikalkjærleik er jo egentlig noe jeg prøver å unngå og da er det kanskje like greit med utsolgte forestillinger selv om ååå, jeg vil se dette igjen.

Jeg vil se dette ti ganger og så en gang til og elske det like mye hver gang fordi dette var AMAZING!!! Jeg smilte så mye, jeg frydet meg så mye, jeg tror kanskje smilet mitt nådde ørene og så gikk helt rundt nesten, det var så enormt tilfredsstillende og minnet meg på hvorfor jeg elsker å se musikaler på teatre, noe jeg strengt talt ikke hadde glemt, men gode påminnelser er kjekt uansett.

Terningkast 6

George og The Pants Project og andre finheter =D

Hello:

Det er tirsdag, jeg starter dette innlegget med en liten dose Book of Mormon fordi jeg får en ganske stor dose Book of Mormon i morgen da jeg endeligvis skal se Book of Mormon-oppsetningen på Det Norske Teatret (jeg gleder meg bittelitt supermye). Og så er det Elvelangs ved Alnaelva på torsdag som jeg skal gå så vips har jeg finfine planer to dager på rad, planer som jeg skal skrive mer om neste gang jeg blogger når de har hendt og jeg kan kommentere hendelsenes awesomehet. Og så sendte jeg helt spontant av gårde en diktsamling jeg skrev for tre års tid siden til et nytt forlag på fredag. Det har blitt refusert to ganger av andre forlag så jeg har ikke de største forventningene, men jeg ville bare prøve meg, det føltes på tide med et nytt forsøk, dessuten gjenstår det fortsatt litt redigering før jeg tør å sende av gårde Gatelykt-prosjektet.

Ellers kjøpte jeg to bøker i går og så ga jeg Luna skylden for det sånn på liksom siden jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe bøker igjen før etter Nanowrimo:

Det er “Bobla” av Siri Pettersen og “Jenta som ville redde bøkene” av Klaus Hagerup og Lisa Aisato fordi det er forfattere og illustratører jeg er veldig glad i og jeg trengte dem 😉

Ellers har jeg endeligvis fått en ide for Nanowrimo som jeg syns er super, jeg er fornøyd med hvordan jeg denne måneden bortimot hver dag har funnet tid til både å skrive, tegne, lese og spille Nintendo Switch og jeg er happy fordi jeg tror jeg veldig snart er ferdig med en forkjølelse som har irritert meg de siste dagene. 

Og av annet interessant så har jeg lest to bøker med liknende tematikk som jeg nå har skrevet en dobbeltanmeldelse av og det tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på. Så kommer neste innlegg om noen dager og da skal det handle om musikal (YAY!) og en stemningsfull spasertur av fineste sort. 

George og The Pants Project

Da jeg var på biblioteket sist endte jeg tilfeldigvis med å komme over to middle grade (bøker med målgruppe 8-12 år)-bøker som begge tok opp samme tema. I «George» av Alex Gino handler det om George som alle tror er gutt, men hun vet at hun egentlig er jente. Og i «The Pants Project» av Cat Clarke handler det om Liv som alle tror er jente, men han vet at han egentlig er gutt. Begge bøkene leste jeg i forrige uke og her tenkte jeg å anmelde begge i korte drag i en slags dobbeltanmeldelse. Før vi kommer så langt vil jeg dog bare si at jeg er så glad for at disse bøkene finnes. Man vet at for mange som er født i feil kropp så føler de at noe er feil allerede i svært ung alder og det er så betydningsfullt at det finnes bøker som tar opp tematikken for et ungt publikum. Dette er bøker som jeg derfor føler er såpass essensielle at de får litt ekstra applaus bare for det.

Den første boka jeg leste av disse to bøkene var «George» av Alex Gino, en bok som handler om George som kjemper en kamp for muligheten til å spille edderkoppen Charlotte når klassen hennes skal sette opp «Charlotte?s Web» som skuespill. Dette vil ikke læreren hennes gå med på siden hun ser en gutt når hun ser George og George lager derfor en plan sammen med venninnen Kelly. Av de to bøkene jeg i denne dobbeltanmeldelsen skal skrive om så er dette den mest barnlige. Her fortelles det i et enkelt og ganske rett frem språk, som likevel kler historien godt, om George i en bok som er lettlest, men på ingen måte overfladisk. Og det veldig fine med denne boka er hvor sympatisk George er, hvordan vi heier så veldig på henne og kampen hennes for å få være seg selv. Dessuten gjør enkelheten ved språket også at det blir ganske effektivt for det blir aldri for belærende eller melodramatisk, i stedet blir det bare en veldig genuin og sympatisk historie som jeg er glad for at finnes. Om man skal kommentere på noe så blir denne boka likevel litt for lett for meg for at jeg gir meg helt hen, men jeg tror også det handler om at dette er en bok for barn som jeg føler virkelig er for barn mens mange andre bøker med samme målgruppe er ment for barn, men passer like godt eller bedre for voksne. Dette er likevel ikke noe stort problem eller ting som virkelig ødelegger for en leseropplevelse som er både sympatisk og viktig.

Den andre boka jeg leste var «The Pants Project» av Cat Clarke som handler om Liv som også kjemper en kamp, men for hans del er det en kamp for å få bruke bukse i stedet for skjørt på skolen der alle jentene må bruke skjørt og strømpebukse. Dette vil ikke rektor (hvis noen får bittelitt Deja Vu-følelse nå skjønner jeg det godt) gå med på siden han ser en jente når han ser Liv og Liv slår seg sammen med nye venner for å kjempe for retten til å velge bukse i stedet for skjørt. Det er med andre ord flere paralleller mellom disse to bøkene, men «The Pants Project» er likevel en bok jeg finner mer minneverdig, kanskje litt fordi den forteller flere historier og føles mer ambisiøs. Her har vi fokus på Livs kamp for å være seg selv, ja visst, men Liv har i tillegg to mødre, det er en karakter med hypermobilitetssyndrom og det er dessuten fokus på mobbing i tillegg uten at det noen gang føles som om denne boka prøver å være for mye. Snarere er alt godt integrert i en historie som også føles sterkere fordi Liv er en sterkere stemme enn George, kanskje fordi det her fortelles i jeg-form og fordi der George er enormt sympatisk så har Liv noen usympatiske trekk som gjør at han føles mer ekte. Og selv likte jeg denne boka veldig godt. Den er ikke perfekt og jeg vil tro dette er et tilfelle der skrivestilen kan være litt smak og behag, men det er likevel inspirerende hvor mye Cat Clarke fyller denne boka med og på samme måte som med «George» føles det på slutten både håpefullt og triumferende på en skikkelig fin måte.

Personlig syns jeg begge disse bøkene er viktige bøker som er verdt å lese. Her skapes interessante karakterer med unike, men likevel ganske like problemstillinger som kjemper for friheten til å være seg selv og det er både interessant og givende å lese om. For min del føltes altså «The Pants Project» som en hakket finere leseropplevelse, men jeg vil tro at George antakelig er den beste boka å lese om man er kanskje rundt ti år og at det nok er den beste introduksjonen til temaet om man ikke har lest bøker om det før.

Uansett er dette to bøker som jeg igjen vil understreke at jeg finner veldig viktige og essensielle for unge lesere og ja, fine bøkene 😊

Smakebit på søndag og The Big Sick :)

Heisann. Det er søndag, sola skinner endeligvis og jeg skal gå tur til Liastua OG dra på familiesammenkomst med fårikål på menyen i Son i dag. I tillegg fryder jeg meg over neste uke da jeg har skikkelig supre planer både onsdag og torsdag =D 

Av andre finheter var dette en flott opptreden på Stjernekamp i går:

Ida Maria var en av de jeg heiet minst på i begynnelsen av sesongen om jeg skal være helt ærlig fordi jeg hadde noen fordommer basert på at stemmen hennes i utgangspunktet ikke er helt min smak og at jeg ikke er så into musikken hun ga ut da hun var på sitt største. Men under Stjernekamp så har stemmen hennes vokst på meg for nei, den har ikke det største spennet og er ikke fantastisk på samme måte som med musikalskuespillerne jeg elsker som Idina Menzel og Lea Salonga og sånt, men så handler musikk mer enn stemme om å formidle noe og Ida Maria og Adam er de to under denne sesongen av Stjernekamp som ikke klarer å bare opptre, men virkelig føler det uansett hva de synger. Og dette særlig av Ida Maria er fantastisk sårt, ærlig og rett frem på den beste måten <3

*

Ellers tenkte jeg å anmelde en film, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå (og som jeg er temmelig sikker på at jeg vil lese ut på få dager siden det er en bok på under 200 sider MED illustrasjoner) er:

Dette er boka “The Refrigerator Monologues” av Catherynne M. Valente (som jeg har lest mye fint av tidligere) og handler om seks kvinner som alle holder til i byen Deadtown og som alle er døde fordi de var del av livet til en superhelt eller superskurk og nå deler historiene sine med hverandre på en klubb der. Og så peker tittelen hen mot uttrykket “refrigeratored” som handler om hvordan kvinner i superhelthistorier ofte møter ublide skjebner for å skyve historien til de mannlige heltene eller skurkene videre og sånn sett er dette en slags feministisk kommentar til kvinnebehandlingen i superhelthistorier. Og selv har jeg jo sett noen superheltfilmer, men er på ingen måte noen ekspert på tematikken eller noen som har tenkt mye over problemstillingen, men det er et viktig og interessant perspektiv og jeg regner med at det sikkert også vil være underholdende lesning siden Catherynne M. Valente skriver veldig bra.

Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Nå kommer min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

The Big Sick

Frisk og moderne romantisk komedie. Den pakistanfødte standup-komikeren Kumail (Nanjiani) møter en kveld Emily (Zoe Kazan). Det de trodde bare var et one-night stand utvikler seg til en forelskelse og et forhold. Et forhold som kompliseres av at Kumails foreldre forventer at han gifter seg med en pakistansk muslimsk jente. 
 

Da Emily plutselig blir alvorlig syk tvinges Kumail til å ta et valg. Skal han satse på forholdet med henne og navigere denne medisinske krisen sammen med Emilys foreldre, Beth og Terry (Holly Hunter og Ray Romano), eller skal han følge sine egne foreldres ønske.

*

Over har vi et kort synopsis av denne filmen, en film jeg så fordi jeg hadde hørt mye bra om den og hadde skikkelig lyst til å dra på kino igjen siden det er en stund siden sist. Og dette er faktisk en oppriktig fin film selv om folk som drar for å se en overfladisk lett romantisk komedie antakelig vil bli skuffet. Dette føler jeg er nesten like mye drama som komedie etter min mening og det er alt annet enn overfladisk, men samtidig er det også denne filmens styrke, det at denne filmen er for smart og tankevekkende til å bli klisjéfylt, men likevel passer bedre under sjangerbetegnelsen romantisk komedie enn noen annen sjanger. Kanskje man kan si at dette er en romantisk drama-komedie for mennesker som er skeptisk til sjangeren som samtidig trykker på de rette tastene til å funke for fans av denne sjangeren og ?

Uansett er dette en film om kjærlighet som kompliseres av sykdom og kulturforskjeller og det som er så fint er at denne filmen er så diplomatisk. Man forstår hovedpersonens frustrasjon over foreldrene som forventer at han skal inngå arrangert ekteskap, men man forstår også familien hans. Og det er elementer her som alvorlig sykdom og forholdet Kumail får til Emily (jenta han altså forelsker seg i) sine foreldre som veldig lett kunne gått i melodramatikk-fellen, men så er filmen for bevisst til at det gjør det samtidig som man likevel skjønner alvoret. Og så skapes det interessante og gode karakterer som både har gode og dårlige sider ved seg, det er humor man kanskje ikke ler høyt av, men man humrer i alle fall for seg selv og det holder godt på interessen gjennom snaut to timer (noe som er litt langt for denne sjangeren).

Med andre ord er dette en film som jeg er glad for at jeg så. Den er ikke perfekt og mens det er en styrke at denne filmen er for smart til å gå i klisjéfella så er det likevel en del av meg som vil at romantiske dramakomedier skal være bittelitt mer rørende og adorable enn denne filmen lar seg være. For min egen del var det også irriterende at jeg ble innmari tissetrengt mens det gjensto førti minutter, men det kan strengt talt ikke filmen noe for og handler bare om at jeg drakk Cola-en min litt for fort fordi Cola av og til er sååå himla godt.

Hovedinntrykket som jeg sitter igjen med er likevel at denne filmen er noe av det mest sympatiske jeg har sett i år og der det kan være en svakhet noen ganger så er det en styrke her. Man liker disse karakterene, man heier på dette forholdet og man har rett og slett en riktig finfin filmopplevelse så hurra for det.

Terningkast 5!

Noe vet jeg om å dele en bokanmeldelse og en historie på bloggen min :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og til helgen har jeg tenkt meg på kino på lørdag (vet enda ikke helt hva, men skal nok finne fort ut av det) og så er det familiesammenkomst i Son med fårikål på menyen på søndag. Ellers handler livet for tiden om kreative prosjekter, Nintendo Switch, å lese i vei og å spille nettspill en hel del. På den måten er livet en ålreit dings 🙂

Ellers har jeg i dag tenkt å dele en historie, så vel som en bokomtale og vi begynner med bokomtalen. Boka det er snakk om er denne:

Denne boka var helt vidunderlig fortalt og anmeldelsen min kommer nå før jeg tenkte å dele noe annet.

The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule–but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her–even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

*

En av bøkene jeg koste meg med i september var ?The Witch?s boy? av Kelly Barnhill, en bok som var skikkelig eventyrlig og skjønn. Såpass skjønn faktisk at jeg frydet meg da jeg fant en annen bok av samme forfatter på biblioteket lørdag 23. september, en bok jeg lånte, leste i løpet av de neste dagene og likte enda bedre. For «The girl who drank the Moon» er en fortryllende fin bok som jeg virkelig elsket.

Her handler det om en heks, om et barn som fylles med magi som liten og om mye mer i en bok som ikke kan oppsummeres, men må oppleves. Og det jeg likte best med denne boka var nettopp det at det var et nytt og originalt eventyr, det var en sånn bok med magi og drager og slike ting som ofte funker fett, dessuten slår det meg i ettertid at jeg liker at hun som på mange måter er bokas hovedperson heter Luna siden det finnes en Luna i livet mitt nå som er verdens fineste kattunge.

Luna i denne boka er ellers bare en av flere fantastiske karakterer som er godt skildret og interessante å lese om, og som dessuten gjorde at jeg så for meg mye av denne boka som en film mens jeg leste fordi dette kunne funket innmari bra som en animasjonsfilm. Jeg liker også stemningen i boka og mens man kan innvende at den lyriske skrivestilen gjør at dette er en bok for barn og ungdom som nok appellerer mest til barnlige voksne, så gjør ikke det meg så mye, jeg nøt jo denne leseropplevelsen fra start til slutt.

Om man skal kommentere på noe så føler jeg at slutten funker noe dårligere enn midten og det blir også litt for repeterende til tider. Dette er også en bok man husker mer for atmosfæren, karakterene og språket enn handlingen, noe som passer meg fint, men kan være en svakhet for andre lesere igjen.

Likevel. Mens jeg ser at det er ting som trekker ned med denne boka forandrer ikke det på det faktum at mens jeg leste denne boka virkelig elsket jeg den. Dette var en så uendelig fin leseropplevelse underveis at jeg lander på en sekser tross alt, jeg kan ikke forsvare å gi noe lavere enn det fordi alt jeg elsket med denne boka var ting jeg elsket sååå mye.

Og så er dette noe av det mest siterbare jeg har lest i år og det er jo også et pluss. Nå tenkte jeg derfor å avslutte denne anmeldelsen med noen utdrag:

How many feelings can one heart hold?… Infinite, Luna thought. The way the universe is infinite. It is light and dark and endless motion; it is space and time, and space within space, and time within time. And she knew: there is no limit to what the heart can carry.

*

?Death is always sudden,” Glerk said. His eyes had begun to itch. “Even when it isn’t.? 

*

Everything you see is in the process of making or unmaking or dying or living. Everything is in a state of change.

*

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not – it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it’s best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don’t believe that last bit either.

*

Av andre interessante ting så var jeg med på en novellekonkurranse tidsskriftet Stemmer arrangerte og jeg fant forleden dag ut at bidraget mitt ikke nådde opp (et bidrag jeg hadde ganske mye tro på selv, men ja, ja, sånt skjer). Det fine er at da kan jeg jo dele det på nettet og det har jeg gjort på Facebook og nå tenkte jeg å dele denne historien her. For selv ble jeg ganske fornøyd med denne historien (selv om jeg har en mistanke om at en av grunnene til at den ikke nådde opp var det at man skulle skrive en historie for barn og mens det generelt sett faller meg helt naturlig, så tror jeg det er aspekter ved denne historien som gjør at den funker bedre for voksne med god kontakt med barnet i seg enn for barn og kanskje de så etter historier eller dikt som virkelig passet aller best for barn i stedet, det er litt det jeg tenker sånn i ettertid) og syns den gjerne kan deles. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. 

Noe vet jeg om å være en gatelykt

 

Noe vet jeg om å være en gatelykt, men jeg vet ikke helt hva. At det er ensomt kanskje, at det betyr å stå stille, alltid stå stille mens folk går fort forbi. Men samtidig å være en vokter og en som hjelper både månen og stjernene med å lyse opp lange mørke netter.

Kanskje treet jeg ser der borte hvor parken begynner vet akkurat like mye og like lite om å være et tre, kanskje det er det samme med hus, brannhydranter og mennesker, kanskje alle bare later som. Kan hende trenger man ikke en gang å vite og så er det nok bare å være.

Slike ting tenker jeg på her jeg står og det er natt og jeg lyser uten å vite helt hvorfor. Jeg tenker meg at det kan være på grunn av en strålende fe, en jeg ikke har sett fordi hun sitter oppå meg og er så lett og liten at det ikke merkes. Hun kan sitte der og telle paraplyer de dagene det regner og hvert drypp er en tone og hvert drypp speiler en annen verden der alt er annerledes og hvert drypp er et eventyr om sølepyttsonater og duften når alt går over og alt føles friskere og mer magisk enn tidligere. Eller fundere på om alle fargene i regnbuen er distribuert likt fordi den tilsynelatende inneholder mer av mange av de andre fargene enn den inneholder indigo. Hun kan være poet i hemmelighet, ordkunstner og vokter av haikuer og limericker og uendelig vanskelige gåter som, om man klarer dem, betyr magi og betydelige mengder rikdom for all tid. Alt dette jeg kan se for meg samtidig som jeg på ingen måte kan si sikkert at det finnes feer og om det finnes, en som gjør at jeg kan lyse opp nettene slik jeg uansett aller helst vil. For med lyset rømmer monstrene. Alt er i det hele tatt lettere når noe lyser opp og forteller at det vil gå bra, at alle eventyrene ender godt til slutt og at virkeligheten i seg selv er et eventyr så det løser seg.

Jeg kan se for meg nesten alt i uendeligheter med sukker på. Og jeg kan telle gatelyktene jeg ser og huske at jeg tross alt ikke er alene. Og om de har feer som er eller ikke er grunnen til at de lyser opp nettene vet jeg ikke, men jeg håper de har det og at jeg en dag vil se dem. At alle feene vil invitere familie og venner og sette opp en musikal sammen som er så flott og så inspirerende at hele tiden forsvinner mens den er i gang. Og som gatelykt vil jeg ikke trenge en billett for jeg står jo her uansett og så kan jeg se på og lytte fordi det er sant at vi lytter og sant at vi ser, sant at vi får med oss det meste helt uten å trenge ører eller øyne. Sånn sett er vi kanskje litt magiske vi og.

Natten fortsetter og plutselig er den over. Morgenen begynner og det er kanskje regntungt og grått, men det er en morgen uansett. Og egentlig er det til og med litt fint med regnet for det minner meg om november og jeg liker november. Da lyser jeg lenger fordi dagene er mørkere og da føler jeg meg straks viktigere enn om sommeren da kveldene ofte er så lyse at jeg ikke trenger å lyse i det hele tatt. Jeg liker i det hele tatt å føle meg essensiell og noe vet jeg om den følelsen.

På samme måte som jeg tross alt vet noe om å være en gatelykt og bare å vite at jeg vet noe er nok, da trenger jeg ikke å vite hva dette ?noe? er eller om det er et ?noe? som er såpass viktig at det vil skrives om i historiebøkene. Og så kan jeg bare fortsette å være en gatelykt med alt jeg vet og alt jeg ikke vet og alt jeg vet at jeg ikke vet og omvendt mens august glir over i september glir over i oktober før det til slutt igjen er november og noen kanskje vil smile mot meg mens de går forbi mens de hvisker at de liker november litt mer på grunn av meg.

*