Oppsummeringsinnlegg for november :)

Heisann. Det er torsdag, livet er ålreit og i morgen er det endelig desember 😀 Og ååå som jeg gleder meg til advent og julekalendere og julekalenderkonkurranser, det blir helt magisk 🎁 I tillegg har jeg ambisiøse og kreative karolinske desemberprosjekter som jeg kan fortelle litt mer om i neste blogginnlegg, så det er nok å drive med. På den negative siden viser det seg at pakken med bøker som jeg hadde bestilt fra Amazon ble returnert og refundert i går fordi den ble skadet under reisen så jeg måtte bestille bøkene på nytt. Og nå betalte Amazon frakten OG jeg fikk valgt en raskere sendingsmetode så jeg har spart litt penger og ting ordner seg jo, men i stedet for å kunne komme hjem til bøker i posten i morgen kommer bøkene nå på tirsdag i stedet og da må jeg vente lenger og så må jeg forandre planer angående hva som skal leses når og sånt. Og jeg mangler tålmodighet når det gjelder å vente på pakker og sånt, men ja ja, de kommer jo. Det er fint å ha ting å glede seg til tross alt 📚 

Men nå tenkte jeg å poste et bilde jeg har postet før for at det ikke skal bli bare ord her.

Og så kan vi jo oppsummere november for tenk, i morgen er det desember 🎄 Kul ting, jeg leste faktisk veldig mye i november og det til tross for at jeg har vært mye opptatt med andre ting enn å lese, som Nanowrimo for eksempel. Hva angår film så jeg én film, men generelt sett har denne måneden handlet mest om skriving, bøker og Super Mario Odyssey 😉 Uansett, la oppsummeringen begynne:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november 

BØKER

– Real Friends av Shannon Hale og Leuyen Pham

Fint fortalt og illustrert grafisk roman om vennskap og oppvekst. Terningkast 4!

– Mr. Penguin and the lost treasure av Alex T. Smith

Finfint fortalt og supert illustrert om en eventyrlysten pingvin som satte trenden for en måned da jeg har tenkt mye på pingviner av en eller annen grunn. Terningkast 5

– Rottpunsel (Hamsterprinsessen 3) av Ursula Vernon

Artig, karolinsk og herlig bok med fine tegninger som var så fornøyelig. Terningkast 5!

– The Wizards of Once av Cressida Cowell

Underholdende om magi og annet eventyrlig i en bok som, lik flere ting jeg leste i november, var flott illustrert. Ternjngkast 5!

– Moonrise av Sarah Crossan

Nydelig formidlet diktroman om viktige ting som var virkelig moden og ettertenksom. Terningkast 6!

– Lars er LOL av Iben Akerlie

Ålreit nok og grei underholdning, men personlig falt jeg ikke helt for skrivestilen. Terningkast 4!

– Du dør ikke av Linn Strømsborg

Nært, skjørt og veldig fint skrevet om angst, løping og vennskap. Terningkast 5!

– Timeless: Diego and the Rangers of the Vastatlantic av Armand Baltazar

Usedvanlig flott illustrert, kul og filmatisk, men litt for klassisk og uengasjerende skrevet. Terningkast 4!

– Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Søt, behagelig skrevet og en riktig fin ungdomsbok om kunstløp, hockey, Sims og kjærlighet. Anmeldes nok til uka. Terningkast 5!

FILMER

– Collateral Beauty

Forutsigbar, men velment dramafilm. Terningkast 4!

*

Med det er jeg klar til å vinke farvel til november og si hei og hopp til desember. Yay! Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

 

 

Timeless :)

Heisann! Det er tirsdag morgen, livet er ålreit og denne sangen er fantastisk:
 

Det er en sang fra tv-serien i Tangled-universet (som jeg prøver å lete opp klipp fra på Youtube av og til fordi det virker veldig kult) og så synges det av Jeremy Jordan og så er det så kult =D 

Ellers gleder jeg meg til desember, jeg gleder meg til bøkene jeg har bestilt kommer og jeg gleder meg til hjernen min tar seg sammen sånn at å skrive på ting jeg trenger å skrive på blir lettere 😉 

Og så har jeg lest denne boka:

Og nå tenkte jeg å dele en anmeldelse og deretter noen smakebiter fra denne boka og så bruke resten av dette innlegget på det. Så kommer neste innlegg torsdag kveld antakelig. Yay! 🙂

Timeless: Diego and the Rangers of the Vastatlantic av Armand Baltazar

Noen ganger er bøker så flotte at man vil gi dem applaus bare for det. Dette er definitivt en slik bok. Skrevet og illustrert av en animatør som for tiden jobber for Pixar (noe som ikke overrasker meg i det hele tatt) så er dette en bok som er helt fantastisk illustrert. Samtidig er det en fare ved det når en forfatter både har skrevet og illustrert en bok for jeg elsker illustrasjoner i bøker, men jeg har også ofte erfart at folk ofte er flinkest til én av fagene og hva angår Armand Baltazar så er denne bokas største svakhet at den ikke er like godt skrevet.

I alle fall. Her handler det om Diego, 13 år, som lever i en tid etter en tidskollisjon som gjør at fortid, nåtid og fremtid eksisterer samtidig. Og så er det mye action, mange steam punk-elementer og en ting jeg syns er bra er at man aldri får alt helt forklart for seg. Mens det også betyr at man tidvis er litt forvirrende så føles det organisk hvordan man heller kastes inn i historien. Og jeg liker ellers hvordan denne boka er skikkelig filmatisk og riktignok tror jeg dette på sett og vis kunne funket mye bedre som film enn som bok, men det er uansett kult.

I det hele tatt er denne boka bare generelt sett kul, dessuten blir den bedre og bedre etter hvert og man blir glad i karakterene og mer engasjert etter hvert som boka utvikler seg og det til en slutt som dessuten åpner for mange nye historier fra dette universet, historier det godt kan tenkes at jeg kommer til å lese. Og igjen, for noen flotte bilder denne boka har, det er utrolig imponerende.

Med det sagt så er denne boka likevel litt irriterende og det føltes som om det tok veldig lang tid å lese den. Og delvis er det naturlig siden dette er en bok på 600 sider, men det handler også om at jeg ikke falt for skrivestilen. For meg var det ofte at denne boka rett og slett ikke fenget meg og jeg føler også at selve plottet er litt vel klassisk, ting som igjen hadde funket bedre om dette hadde vært en animasjonsfilm, men som ødelegger litt i en bok. Selv vet jeg heller ikke helt hvem denne boka passer best for siden den ideelle leser nok er en tolv år gammel gutt med sans for roboter, tv-spill og eventyrfylte historier og det sikkert finnes nok av gutter som passer den beskrivelsen, men kanskje ikke like mange som både passer den beskrivelsen og er fristet av å lese en murstein på 600 sider hvor enn gode illustrasjonene er. Jeg håper likevel denne boka finner sitt publikum for dette fortjener å oppdages, om ikke annet fordi bildene. Jeg skal nå avslutte med smakebiter i form av noen illustrasjoner som viser hvordan det i alle fall er et magisk aspekt ved denne boka som gjør den verdt et forsøk selv om den er litt tørr og uengasjerende til tider.

Terningkast 4!

Mulige kommende musikalcd-diller =D

Heisann! Det er fredag og etter snø og masse vind på onsdag og regn og masse vind i går så var det deilig med sol og mer rolig og behagelig vær i dag. Dessuten føles det skikkelig fint å gi fullstendig blaffen i Black Friday i dag (jeg syns det er sååå teit og unødvendig og syns alt maset om det har vært pyton denne uka) og å heller fokusere på de viktige tingene i livet som bøker, musikaler og spillet Memory Limit som jeg lastet ned på nettbrettet mitt i går og har fått skikkelig dilla på. Jeg har ellers kommet i gang med julekalender-prosjektet mitt (men det har vært vanskeligere å skrive etter at jeg ble ferdig med Nanowrimo, men slik pleier det alltid å være), jeg har kjøpt inn to Flax-julekalendere til desember og jeg har fine helgeplaner som alltid og det er bra.

Men nå tenkte jeg å utnytte vissheten om at bloggen min (som i utgangspunktet er lite kommentert nesten uansett hva jeg gjør) antakelig vil bli enda mindre kommentert enn tidligere en periode fremover til å tenke at da kan jeg jo blogge om hva som helst, selv de tingene jeg ikke pleier å blogge om fordi jeg mistenker at det antakelig ikke vil interessere andre enn meg. Med andre ord: i dag skal jeg blogge om et knippe kommende musikalcder som jeg har veldig lyst til å kunne lytte til allerede nå. Dette er en guide til “musikalcder jeg håper jeg vil bli kjempefan av siden potensialet for episkhet jo er der” og da setter jeg i gang 🙂

Mulige kommende musikalcd-fascinasjonsobjekter i vilkårlig rekkefølge

1) Ernest Shackleton loves me

Jeg hørte først om Ernest Shackleton loves me i våres og utviklet straks en slags fascinasjon overfor denne musikalen som skal handle om en singel nybakt mor i trettiårene som skriver musikk for tv-spill og så legger hun ut en kontaktannonse og kontaktes gjennom tid og rom av den oppdagelsesreisende Ernest Shackleton og slikt og som straks gjorde meg nysgjerrig fordi det høres min type sært og rart ut og de få sangene jeg har kommet over på Youtube har vært veldig kule, dessuten virker hun som synger for eksempel sangen over så kul. Og det er riktignok en smule irriterende å fascineres av denne musikalen siden det finnes så få klipp og sanger fra den på nettet og det er helt umulig å finne ut nøyaktig når musikalcden som jeg har lest at skal komme ut denne høsten faktisk vil komme ut, men jeg har en positiv følelse angående denne musikalen, det føles som om jeg vil like musikalcden skikkelig godt når jeg omsider får hørt den.

– The Band’s Visit

Jeg er sånn ca nitti prosent sikker på at jeg ikke vil bli det spor overrasket om “Papi hears the ocean” (som er den første av de to sangene man kan se fremført her) om dette kommer til å bli en sang jeg kommer til å bli skikkelig glad i. Jeg liker i alle fall melodien og humoren her veldig godt og jeg er veldig, VELDIG nysgjerrig på denne musikalen som jeg har hørt kun fine ting om og som også skal få musikalcd i løpet av året (men jeg vet ikke når og det er irriterende ikke å vite når). Her handler det om et politiband fra Egypt som drar til Israel for å spille en konsert på Arab Culture Center i den større byen Petah Tikvah, men så havner de i den isolerte vesle landsbyen Bet Hatikvah i stedet og så må de bli der en natt og slikt. Og så har denne musikalen nettopp hatt premiere på Broadway og selv har jeg i det siste blitt veldig nysgjerrig siden musikken i følge hva jeg har lest er inspirert av israelsk folkemusikk blant annet og fordi det er en musikal som forteller en liten og beskjeden historie som likevel viser seg å være veldig viktig (jeg elsker slike typer historier). Og de få sangene jeg har hørt har vært skikkelig fascinerende så yay. Her er enda en innmari fin sang fra denne musikalen:

Denne sangen heter “Omar Sharif” og jeg elsker melodien som jeg syns har noe litt mystisk og Edith Piafsk ved seg og det er dessuten flott fremført av Katrina Lenk. Yay!

3) Frozen

Ja, Frozen er noe overvurdert (jeg er absolutt veldig glad i Frozen-filmen og jeg elsker Let it go-sangen (som her fremføres i en blanding av Let it go og Let it be med Caissie Levy som skal spille Elsa når Frozen blir Broadway-musikal våren 2018) og det er for mye fokus på Frozen-ting, men kommer jeg meg til å bry meg om det neste år når musikalcden kommer? Svaret her er selvsagt nei, jeg kommer til å lytte i vei, synge med på Let it go i stua og få mye mer dilla enn jeg burde. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet hvordan jeg blir i møte med musikaler basert på animasjonsfilmer og dette tror jeg kan funke skikkelig bra som musikalcd så det er jo bra 😉

4) Mean Girls 

Mean Girls skal komme som musikal neste år og jeg har ikke hørt en eneste sang og vet ikke en gang om det vil komme musikalcd, jeg bare håper det fordi en musikal basert på Mean Girls-filmen høres ut som noe som jeg kan finne veldig fengende på samme måte som med Heathers-musikalcden. Hvis dette blir bra så blir det skikkelig bra og innmari smart og underholdende så jeg håper det lever opp til potensialet. 

5) Once on this Island

Once on this Island er en musikal fra 1990 eller noe der omkring egentlig og jeg vet veldig lite om den utenom at jeg liker denne sangen (Waiting for life) skikkelig godt og at jeg har innmari lyst til at det skal komme en musikalcd fra nyoppsetningen som i disse dager eller noe sånt har premiere på Broadway siden jeg vil kjenne denne musikalen bedre og allerede har blitt raskt fan av stemmen til Hailey Kilgore som synger på klippet jeg delte og virker som en ung sanger og skuespiller med enormt potensiale. Dessuten er Lea Salonga med i den nye oppsetningen og jeg elsker Lea Salonga så ja, pliis ha musikalcd tidlig neste år, tusen takk med sukker på om det etter hvert vil finnes noe sånt jeg kan glede meg til og over 🙂

*

Og det var en nerdete liten liste over musikalcder jeg vet skal komme og to musikaler jeg ikke vet om skal ha, men virkelig håper vil ha musikalcd. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på mandag 🙂

Du dør ikke :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har endelig kommet i gang med julekalenderprosjektet mitt (og jeg tenkte å dra på Nanowrimo-skrivemøte i morgen for å få skrevet en del på julekalenderen min og satse på at det funker fett at jeg skriver på andre ting enn Nanowrimo, som jeg jo er ferdig med) og ellers har jeg alltid, alltid lyst til å spille Nintendo for tiden, det er nesten litt bekymrende. 

Ellers var denne dansen fra Dance with the Stars med Lindsey Stirling og Mark Ballas awesome:

*

Og ja, ser vi bort i fra at jeg har følt meg litt småslapp og lei i dag, så har jeg det ganske fint for tiden for jo da, jeg tenker for mye og jeg føler for mye og tidvis bekymrer jeg meg for mye i tillegg, men samtidig føles alt så himla inspirerende, alt gir meg lyst til å skrive, tegne eller fargelegge eller på andre måter skape, det er så mye jeg gleder meg til og jeg føler egentlig at jeg er en ganske fin versjon av meg selv for tiden og det er en fin følelse. 

Og så har jeg lest denne boka (som jeg delte smakebit fra på søndag):

Og nå tenkte jeg å dele en anmeldelse og så håper jeg den faller i smak. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi 🙂

Du dør ikke av Linn Strømsborg

La meg først sitere fra Goodreads sin beskrivelse av denne boka:

Du dør ikke er både en veldig liten og nær sagt uendelig stor roman ? om hvordan en ofte uforklarlig og tilsynelatende årsaksløs angst kan prege oss mennesker. Få oss til å søke bort fra det vi før søkte oss til. Fordi vi skjønner en grunnleggende grufull ting: at det ikke går av seg selv å være oss selv. Vi må slåss for det. Som regel mens ingen ser på. Men det er også en historie om å leve videre mens man slåss. Og om de venna som ikke slutter å ringe, selv om du aldri ringer tilbake. Dette er en roman som gir håp selv om den handler om noe så håpløst som angst. En feelgood feelsad roman for alle de som leste Furuset – og alle de som bare må lese den etter denne.

Jeg føler det er en ganske god beskrivelse, bedre enn noen jeg kan finne på selv i og med at dette er en av de bøkene som handler om tilsynelatende helt hverdagslige ting, men så føles det likevel som om det handler om mye mer. Dette er en bok om vennskap, om løping og om angsten som rammer Eva helt sånn plutselig og hvordan den påvirker livet hennes. Og jeg liker hvordan Linn Strømsborg skriver om angsten for det er godt skildret hvordan det føles når man plutselig er redd for alt man ikke var redd for før, men det er også aldri overdrevet. Det ligger en fare i å skrive om temaer som angst eller depresjoner eller annet psykisk fordi det er så lett å trå feil og i denne boka er nettopp hverdagsligheten i hvordan angsten beskrives noe av det som gjør det mer sterkere og mer nært.

Og det er også det som er Linn Strømsborgs største styrke som forfatter både i bøkene hennes og på bloggen, det føles virkelig så nært. Det er så god flyt i språket, det føles så jordnært og naturlig på en måte som jeg selv syns kan være fryktelig vanskelig å få til når jeg forsøker å skrive selv. Og denne naturligheten er noe som gjør at jeg vil tro Linn Strømsborgs bøker for mange vil treffe skikkelig.

Selv gir jeg meg ikke helt så mye hen, men jeg likte virkelig denne boka uansett. Jeg likte hvordan den ga meg lyst til å skrive og hvordan den satte ord på de små og likevel så uendelig store følelsene. Som følelsen av å elske et band, noe som skildres på en måte som gjør at jeg selv kan kjenne igjen måten jeg selv elsker musikaler. Eller følelsen av å huske at man kan dø når som helst, noe som er ting man kan begynne å tenke på helt unødvendig selv uten angst. Og slike bøker som denne minner meg dessuten på hvordan bøker kan handle om helt hverdagslige ting og likevel på sett og vi føles magiske og det liker jeg.

Og jeg liker Eva som karakter, jeg liker den såre stemningen og jeg liker igjen altså nærheten ved alt. Så mye mer har jeg ikke å si akkurat nå, men jeg håper denne anmeldelsen funker.

Terningkast 5!

 

Smakebit på søndag og en adorabel pingvin :)

Heisann! Sist jeg blogget skrev jeg om Nanowrimo, mer spesifikt det fine faktum at jeg er ferdig med Nanowrimo og feiret det med å bestille alt for mange bøker på nettet, og i dag skal jeg være med på smakebit på søndag. Før den tid tenkte jeg dog å bable om noen andre fine småting. Som at jeg straks skal i gang med å skrive julekalenderhistorie (vet antakelig hvem som skal være hovedkarakterene mine og at jeg vil skape noe lett Stranger Things-inspirert, dvs. ungdommer som finner et monster og så må finne ut av det mens de fleste voksne er håpløse, men vet ikke så mye og funderer på om jeg bør prøve å ha 80-tallet som setting eller om jeg skal la det skje i vår tid, innspill tas gladelig i mot). Eller at jeg i går tenkte “hm… denne uka har jeg jo brukt masse penger på bøker allerede så da kan man jo bruke penger på et nytt skjørt og” (bilde av skjørtet kan komme senere). Eller at jeg har konkludert at pingvinene i Super Mario Odyssey er supersøte:

Pingvin <3

Men ja, smakebit på søndag. Boka jeg leser for øyeblikket (og som jeg tenkte å anmelde til uka når den er lest ut) er:

“Du dør ikke” av Linn Strømsborg er en bok jeg faktisk vant på Instagram-siden til selve forfatteren (noe som er temmelig kult) og en bok jeg begynte på i går og liker å lese i. For det er en usedvanlig god flyt i skrivestilen til Linn Strømsborg, det føles så naturlig og lite tillært og det gjør at både bøkene hennes og bloggen hennes har lett for å falle i smak. Og i “Du dør ikke” handler det om Eva som lever et ganske ordinært og alminnelig liv da hun en dag rammes av panikkangst. Og så handler det om hvordan angsten preger livet hennes og sånn sett er dette en bok med et tema som alltid er aktuelt fordi det er så mange som opplever å slite psykisk i perioder (noe som skremmer meg litt siden jeg så langt har sluppet å slite psykisk og håper det bare kan bli slik i stedet for at jeg må regne med at det bare er snakk om tid før jeg får angst eller liknende ting selv siden det er så mange som går gjennom slikt i livet), samtidig som alt jeg har lest om angst gjør at jeg vet at selv om det er noe mange opplever så føles det likevel som om man er helt alene om det når det er en selv som står i det. Uansett så har jeg altså kommet i gang og jeg liker særlig dette utdraget:  

Selv uten angst eller depresjoner så er slikt tankevirrvarr slikt man kan kjenne seg igjen og det er så treffende beskrevet her, dessuten liker jeg hvordan hun får frem viktigheten løpingen har for henne. Jeg løper ikke selv, men det føles nært likevel og det er det som er magien. Det å skrive så ord føles nære og sanne og som om de mest hverdagslige ting samtidig er store og viktige. Jeg aner ikke om jeg kan skrive slik selv, men jeg vet at jeg må fortsette å prøve.

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Men da har jeg en del andre ting jeg trenger å få gjort for riktig å komme i gang med søndagen. Neste innlegg kommer uansett om noen dager så da bables vi og god fornøyelse =D

Det obligatoriske “jeg har bestilt masse bøker på Amazon for å feire at jeg har vunnet Nanowrimo”-innlegget =D

Heisann! Det er fredag, livet er fint og denne helgen er hovedplanen min å dra på biblioteket i morgen for å levere bøker og låne nye bøker. Ellers så skal jeg komme i gang med å skrive julekalenderhistorie, jeg skal lese og spille Nintendo og ja, det ar alltid nok å finne på. 

Nå gleder jeg meg for øvrig til Pixars Coco (som har norsk premiere 2. februar, noe som er alt for lenge til) fordi den har sanger som denne:

Noe annet jeg gleder meg til er desember og adventstiden og en tredje ting jeg gleder meg til er at disse bøkene skal komme i posten:

The One Hundred Nights of Hero av Isabel Greenberg (grafisk roman med helt unik tegnestil om myter og makten i fortellinger og mye mer som høres fascinerende, feministisk og fantasifullt ut)

The Glass Town Game av Catherynne M. Valente (Fantasy med barn og unge som målgruppe om de ekte Brönte-søsknene som finner en annen verden og slikt, høres besnærende ut, dessuten har jeg likt mye av forfatteren før)

The Wonderling av Mira Bartok (bok om Arthur som er en foundling, blanding av dyr og menneske, som vokser opp på et barnehjem drevet av en skikkelig ond og fæl dame, men så rømmer han og drar ut på eventyr ut i verden og slikt, fristende fordi det hørtes sjarmerende og karolinsk ut, dessuten har den et helt nydelig cover)

Made you up av Francesca Zappia (ungdomsbok om jente med schizofreni som mangler evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet og så forelsker seg og ymse ungdomsting som hun ikke vet om virkelig skjer eller ei, har et pent cover, men mer enn det frister denne boka å lese fordi Eliza and her Monsters av samme forfatter som jeg leste tidligere i år er blant 2017s mest positive overraskelser litteraturmessig sett)

A Skinful of Shadows av Frances Hardinge (Frances Hardinge har blitt en av de forfatterne der jeg leser det uansett om hun skriver noe nytt fordi jeg vet at det vil være eventyrlig, nydelig skrevet og klokt uansett, derfor)

Turtles all the way down av John Green (mens jeg kanskje muligens er enda mer fan av John Green i seg selv enn bøkene hans, som jeg like fullt ofte finner interessante og velskrevne, så har jeg lest et utdrag fra denne boka som jeg elsket og jeg tror dette kan være en veldig god ungdomsbok om psykisk helse og slike evig-aktuelle temaer)

La Belle Sauvage (The Book of Dust 1) av Philip Pullmann (fordi jeg elsket His Dark Materials-serien hans og svaret på spørsmålet “vil du lese flere bøker fra samme litterære univers” nødvendigvis da blir “ja takk, gjerne det”)

The Deal of a Lifetime av Fredrik Backman (kortroman av Fredrik Backman som jeg trenger å lese fordi jeg i det hele tatt må lese alt Fredrik Backman gir ut EVER, det står et sted i reglene for hvordan være et karolinsk individ eller noe sånt) 

*

Yay, åtte nye bøker har jeg bestilt på britisk Amazon i dag og grunnen til det er selvsagt at disse bøkene er min premie fra meg selv til meg selv fordi:

Som nevnt på ymse sosiale medier vant jeg Nanowrimo i går og det var ny rekord (har vunnet den 17. november før, men aldri 16de slik som jeg altså gjorde i år) og jeg er sååå fornøyd med meg selv over å ha fått til 50 000 ord og ca 175 sider på en halv måned, det er ganske godt gjort. Og for eventuelle lesere som stusser litt over ordet Nanowrimo så er det altså en internasjonal greie der man utfordrer seg selv til å skrive 50 000 ord på en måned. For å vinne må man skrive minst 1667 ord hver dag og dette handler altså om å skape gode skriverutiner og lære å prioritere skrivingen mer. Selv har jeg deltatt hvert år siden 2006 (og vunnet hvert år utenom 2007) og jeg vet at det ikke er viktig for man får ikke noe for det om man får det til (utenom diplom man kan skrive ut og slike småting, sånn i tillegg til at man kan føle seg stolt av seg selv og feire det med å bestille bøker på nettet sånn som meg), det er bare for ens egen del. Like fullt har dette blitt uhyre viktig for meg og det minner meg alltid på hvor mye jeg tross alt elsker å skrive selv om det er lange perioder resten av året da jeg skriver mye mindre og prioriterer andre ting mye mer. Dessuten er det så fint å ha noe slikt å se frem til i november, som jo er en litt kjip og grå måned på mange måter, det er så magisk å ha et slikt prosjekt som gjør november til en måned jeg alltid gleder meg til. 

Så yay, jeg har vunnet Nanowrimo også i år, jeg er ferdig med historien min og jeg har fortsatt så mye skrivelyst i meg at jeg har mange videre prosjekter planlagt fremover så det blir gøy. 

*

Uansett var dette det obligatoriske “hei, nå har jeg bestilt masse bøker fordi jeg har vunnet Nanowrimo”-innlegget mitt og så kommer neste innlegg om noen dager. Yay!

Moonrise :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint (og jeg er egentlig ikke så glad i snø, men i dag var det pent og inspirerende så yay) og jeg har for øyeblikket 42 000 ord på Nanowrimo (og i morgen skal jeg på skrivemøte og da får jeg alltid skrevet ekstra mye så det blir kos) og er veldig fornøyd med det. Dessuten inneholder livet Nintendo og bøker og det er også fint. 

Ellers var denne dansen på Dance with the stars med Frankie Muniz og Witney Carson fantastisk underholdende:

 

Men nå tenkte jeg å fokusere på denne boka:

(Bildet er funnet hos Goodreads-siden om denne boka, en side bildet også linker til.)

Dette er en bok jeg syntes var helt nydelig så jeg tenkte egentlig like greit bare å dele en anmeldelse av den og bruke resten av innlegget på det. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. 🙂

Moonrise av Sarah Crossan

‘They think I hurt someone. 
But I didn’t. You hear?
Coz people are gonna be telling you
all kinds of lies.
I need you to know the truth.’

From one-time winner and two-time Carnegie Medal shortlisted author Sarah Crossan, this poignant, stirring, huge-hearted novel asks big questions. What value do you place on life? What can you forgive? And just how do you say goodbye?

*

Jeg leste nettopp ut denne boka, en bok som var en særdeles positiv overraskelse. Tidligere har jeg lest tre andre ungdomsbøker av Sarah Crossan og alle har de falt i smak, men denne boka var helt spesiell og en virkelig sterk leseropplevelse. Denne boka er faktisk helt nydelig. Fæl, men nydelig.

Det handler om Joe Moon, 17 år, som drar til Texas for å tilbringe tid sammen med broren hans, Ed, som i ti år har sittet i fengsel, siktet for mordet på en politimann, og som nå har fått en dato der han skal dø. Og så handler det om håpet om at noe skal dukke opp slik at Ed, som det kommer frem at er uskyldig, blir fri. I tillegg handler det om familie og kjærlighet i en bok som forteller en veldig sterk historie og også kan tolkes som en skarp kritikk av et rettssystem som kan føles dypt urettferdig.

Med andre ord er dette ambisiøs tematikk for en ungdomsroman og nesten enda mer tatt i betraktning Sarah Crossans unike skrivestil som går ut på å fortelle romaner i diktform, noe som høres rart ut, men som funker utrolig godt i hennes bøker og særlig her.

Og selv syns jeg denne boka er helt fantastisk. Det er en modenhet ved hvordan denne historien er fortalt som gjør at jeg vil tro den vil passe veldig godt både for voksne og tenåringer og det er noe magisk med hvordan denne boka er så enkelt fortalt, så skjørt og ettertenksomt og med et språk der ikke et eneste ord er overflødig. Dessuten bruker Sarah Crossan bilder som i og for seg egentlig ikke er så nye, men de føles nye likevel. Her er et eksempel i form av et kort utdrag fra et av alle diktene som fører denne historien fremover:

«It grew dark and we stayed right where we were ?

huddled together beneath the cloudless sky

and a full moon that rose slowly

and lit up the wilderness

with yellow light.?

Det bildet. Andre har skrevet om månelyset om natten før, men det føles likevel som et helt unikt bilde og slik er det generelt sett hele veien. Her er et annet eksempel som jeg elsket:

“we aren’t the worst things we did
or the worst things that happened to us. 
We’re other stuff too.
Like?
We?re the times we made cereal
or watched Buffy the vampire slayer
or helped an old lady off a bus. 

We’re the good, the bad, and the stupid, right?”

Jeg kunne egentlig gladelig sitert omtrent hele denne boka for alt føles så nært og så sant på en måte som gjør at man føler seg litt matt etterpå, som om man har levd denne boka og ikke bare lest den.

Ikke minst fordi karakterene her er så gode. Joe som er hovedpersonen her er ingen perfekt karakter, han gjør feil og enkelte dumme valg, men vi forstår hele tiden hvor det kommer fra. Vi forstår ham og vi heier på ham mens vi virkelig håper at ting ordner seg selv om det jo er en fryktelig vanskelig og håpløs situasjon.

Og jeg vet ikke om dette er en god anmeldelse for noen ganger mangler man ordene for å beskrive hvorfor noe funker. Jeg vet bare at for meg var denne boka en viktig og flott leseropplevelse som jeg håper folk gir en sjanse selv hvis de føler en viss skepsis angående roman i diktform. Denne boka gjør deg sint og engasjert, men aller mest fascinert av hvordan det er mulig å si så mye med få ord, noe som er riktig besnærende.

Terningkast 6!

 

Der jeg deler tre utdrag fra Nanowrimo som igjen er utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt =D

Heisann! Det er lørdag, livet er fint og etterpå skal jeg på spill expo som jeg greide å vinne billett til (yay!), dessuten skal jeg på konsert i morgen med musikalartister som synger Disney-sanger og det kan nok tenkes at det vil bli ganske så karolinsk det og 😉 Ellers så har jeg kommet til siste kamp med Bowser på Super Mario Odyssey (der det heldigvis vil være masse igjen å gjøre når jeg har beseiret ham så jeg har masse spillglede foran meg). Jeg har ellers mål om å skrive nok i dag til å komme fra de 33133 ordene jeg har i dette øyeblikk (palindrom-hurra!) til 35 000 ord og jeg vet ikke helt når jeg skal få tid til det siden jeg altså har flere andre helgeplaner i tillegg, men det er vel mulig. Uansett er jeg veldig fornøyd med hvor fint Nanowrimo går, jeg har snart skrevet 120 sider og det på elleve dagers tid, det er ganske godt gjennomført =D

Vi kan feire dette med dette bildet:

Dette er Bowser i Super Mario Odyssey ridende på en (akk så episk) drage og det er ganske kult =D

Ellers så har jeg egentlig ikke noe skikkelig fascinerende å blogge om, men jeg tenkte at det kunne være grei underholdning med tre korte utdrag fra Nanowrimo. I historien min har jeg nemlig en karakter, Milla, som basically er meg om jeg hadde vært en hagenisse med lysebrunt hår i musefletter, og hun skriver selv og så tenkte jeg å dele de tre utdragene fra historien hennes som jeg har delt i Nanowrimo-historien min. Milla skriver på en historie om en elefant som ønsker å danse og en ildflue som ønsker å bli superhelt og jeg håper de tre små delene fra historien hennes faller i smak. God fornøyelse 🙂

Et lite tilfeldig utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt

En dag i småbyen Klapp var gjerne veldig lik den forrige. Det var som å sette den samme sangen på repeat om igjen og om igjen og Ellemino pleide ofte å kjede seg. Når han kjedet seg pleide moren hans, en elefant ved navn Elvira som likte lange halskjeder i gull selv om hun stadig slet med å få dem rundt halsen sin og måtte kjøpe dem på nettbutikker som spesialiserte seg på halskjeder for dyr med litt større halser enn gjennomsnittet, å si at han bare måtte tenke seg om en gang til fordi det alltid var noe å gjøre. Dette pleide å irritere Ellemino helt til han, som alltid, endte opp med å sette på litt musikk inne på rommet sitt og forsøkte å gjøre piruetter. Ellemino hadde av grunner han ikke helt kunne sette ord på alltid uendelig lyst til å gjøre piruetter og det at han aldri helt fikk det til og at det endte opp med at han falt om kull på gulvet og fikk høre foreldrene sine rope fra andre rom at han måtte bråke mindre gjorde ham ikke noe mindre interessert. I stedet ble han bare mer motivert til å få det til. Og kanskje ville det blitt med det, kanskje ville han bare blitt en elefant på ti år som bare likte å gjøre piruetter om de ikke hadde hatt dans i gymtimen. De hadde fått en ny gymlærer det året, en gasell som Ellemino likte fordi hun var annerledes enn tidligere gymlærere som bare ville at de skulle spille ballspill, noe Ellemino ikke fikk til noe bra i det hele tatt. Gasellen, som het Gabrielle, derimot ville at de skulle prøve noe nytt hver gymtime. En time kunne de ha ballspill ja, men en annen time igjen var det å gå tur, en time var yoga og en annen time igjen var det leker som sisten. Og så denne timen, den magiske gymtimen da de hadde hatt dans og Ellemino var i himmelen. Her gjorde de piruetter, her var det hopp og sprett og å, det var helt magisk og Ellemino fant der og da ut at en dag skulle han bli danser. At han etter rask research fant ut at elefanter sjelden ble dansere (de ble oftere vektere og regnskapsførere, førstnevnte fordi de gjerne hadde en viss fysisk styrke og massivhet som gjorde dem til effektive i vekterfaget, sistnevnte fordi de hadde usedvanlig god hukommelse og god hukommelse var særdeles praktisk i møte med regnskapsbransjen) hadde lite eller ingenting å si. Ellemino skulle vise dem, han skulle overbevise foreldrene hans om å la ham ta dansetimer og lære seg alt han kom over og han skulle ikke la en liten småting som at han var en elefant få stoppe ham. Og det var på mange måter der alt begynte, der vår kjære Ellemino begynte sitt oppdrag, Oppdrag: Dansesko som han kalte det, fortsatt uvitende om at han ikke var den eneste som virkelig lengtet etter å bryte forventningene. Akkurat det fantes det for eksempel ildfluer som inderlig ønsket seg og.

*

Og så utdrag 2: 

Et annet lite utdrag fra Millas skriveprosjekt

Det ildfluene levde for var nettene, de stille timene da det var mørkt og skyggefullt, men de likevel fant lyset om de lette litt og så oppfattet det som enda mer magisk enn om dagen. Nattens lys var lyset fra månen og stjernene og lyset fra gatelyktene som ledet vei og voktet og passet på så godt de kunne. Det få visste var at akkurat en av gatelyktene var uthullet. Den så ut som en helt alminnelig gatelykt for folk som gikk forbi, men inni var det seks etasjer med rom, et for hver bruk fordi det var såpass trangt, og der bodde ildfluen Ylva med familien sin. Det var ikke så mye plass til Ylva, foreldrene hennes og storebroren hennes der, men Ylva elsket det likevel og særlig om natta da hun kunne betrakte utsikten fra toppen av gatelykten og tenke at hun var en del av noe mer. Det var øyeblikk som hun satte veldig stor pris på.

Dessverre, slik Ylva så det, var ikke livet bare nettene. Hadde alt vært inspirerende og magiske nattespill hadde det vært helt topp, men det var dager også og de likte hun ikke noe særlig. Mye fordi hun alltid var den minste. Ikke bare i familien sin, men også på skolen sin siden hun gikk på en skole der hun var den eneste ildfluen og det i det hele tatt var ganske lite insekter. I stedet var det alt fra ekorn til elefanter og så Ylva da som følte seg som en unnselig forglemmegei, liten og skjør og lett å glemme om hun ikke lyste så sterkt at hun ble sliten av det. Og å som hun hatet å være liten, ta så alt for liten plass i en verden der hun inderlig ønsket å være viktig. Hun ville gjøre en forskjell, være essensiell og det var så mye vanskeligere å få til når hun var en ildflue (og til og med en ildflue som var mindre enn de fleste andre ildfluer om sant skal sies) som folk flest nesten ikke tenkte over at var der.

Heldigvis fantes tegneserier. Det fantes et forlag som spesialiserte seg på tegneserieblader som var så små at de var perfekt format for insekter kalt «Insekters Tegneseriedepartement» og de ga ut tegneserier om superhelter som med helt unike krefter og masse mot og ståpåvilje reddet folk som trengte det og stoppet superskurker. Her var det dessuten ofte insekter i kule kostymer som var superheltene og det var det som inspirerte Ylva mer enn noe annet. Hvis det gikk an for insekter i tegneseriene å være superhelter som gjorde en viktig forskjell så gikk det kanskje an for henne og. Det faktum at hun ikke levde i en tegneserie burde ikke være noe stort problem for hun hadde sikkert mer enn nok av både mot og ståpåvilje om hun bare lette litt og mer enn det, hun hadde dette ønsket om å hjelpe som alltid var der og som på mange måter gjorde det ekstra irriterende ofte å være en ildflue siden hun ikke klarte å hjelpe. På skolen var det av og til noen av dyrene som var noen riktige bøller og plaget andre og når hun forsøkte å hjelpe bare slo de henne bort og så virket det ikke. Hun klarte ikke å være en god hjelp og det var vanskelig når man var så liten og skjør som ildfluer er og da var det magisk med tegneseriene som fortalte henne at selv de aller minste og tilsynelatende mest uvesentlige skapninger kan utvikle superkrefter og med en gang bli mye mer viktige enn før. Kanskje var det mulig for henne å bli superhelt og, Ylva hadde i alle fall besluttet at hun skulle prøve.

Og en ny dag grydde i byen Klapp, sola tittet frem mellom skyene og det var klart for jobb og skole igjen. Og oppi alt dette fant man Ylva som snart nok fløy mot skolen sin mens hun dagdrømte om dagen hun ble en skikkelig superhelt slik som i tegneseriene selv. Det var en veldig fin dagdrøm.

Og på vei til skolen var også elefanten Ellemino som hadde hodet fullt av musikk og tanker om å kunne danse til den, noe han dog ikke tok sjansen på. I fantasien danset han likevel og gjorde piruetter mot skolen som nå nærmet seg og som var en ny verden av matte og ord og historie og dagdrømmer om å være danser eller (for Ylva) å være superhelt og vissheten om at å drømme om noe gjør livet lettere. Dessuten kunne det godt hende drømmer en dag ble oppfylt og om de ikke ble det så visste ikke Ylva og Ellemino det enda, men deres verdener ville krysses innmari snart og det kunne kanskje bli riktig interessant det og.

Så det var en ny dag i gang og det var en dag med mange muligheter og en dag da både Ellemino og Ylva ville gjøre en forskjell. Kanskje ikke en forskjell for så veldig mange, men hvert fall for hverandre, noe som for så vidt også er forskjeller som er verdt å feire. Alt ville snart virke hakket mer håpefullt og det var fint.

*

Sist, men ikke minst, her er utdrag 3 fra Millas skriveprosjekt:

Enda et lite utdrag fra Millas skriverisammensurium

Hva angikk skoledager hadde Ylva en gang laget en skala der 1 var dagene som var skikkelig håpløse mens 5 var fantastiske skoledager av arten man skriver om i historiebøkene. Så langt hadde Ylva til gode å oppleve en dag som var en femmer på skalaen, det var litt som om den femmeren var mest til pynt og fordi det virket mer riktig at en skal gikk til fem enn fire. Ener-dagene var det derimot mange av og denne dagen tenkte hun på som en av dem siden ingenting gikk helt som hun ville. Hun visste ikke da at hun i ettertid ville revurdere denne, jo temmelig strenge dommen siden det ville skje én ting som, om det ikke var en femmer på skalaen i det minste var en sterk firer, men det var senere og da lunsjpausen begynte var Ylva godt plassert i en tanke om at dette var riktig håpløst hva angikk dager, ordentlig tullete faktisk og på ingen måte verdt en god anmeldelse i ettertid. Det var i slike tanker, så vel som en nært beslektet tanke om at hun følte seg så alt for liten i møte med det veldige universet, at hun helt i egne tanker satte seg på et bord uten å legge merke til den som satt ved bordet allerede. I ettertid ville Ylva lure på hva i all verden som hadde vært galt med øynene hennes når hun ikke la merke til en elefant og elefanter generelt sett var ganske lette å legge merke til, men der og da var hun ikke oppmerksom på elefanten før den sa et vennlig «hei.»

«Ehm, hei,» sa ildfluen Ylva forfjamset da hun så opp og så at en elefant satt ved lunsjbordet hun hadde satt seg på.

«Oi, beklager, går det bra at jeg sitter her?» spurte hun siden hun nødig ville lete etter en ny plass.

«Klart det,» sa elefanten og la til, «jeg er Ellemino forresten, jeg tror ikke jeg har lagt merke til deg før.»

«Ingen gjør det,» sa Ylva litt surt.

«Å, jeg mente ikke noe med det, jeg tror det skyldes mest at det er ganske mange dyr her på skolen, man kan ikke legge merke til alle. Det er flodhester jeg ikke har lagt merke til og sikkert,» sa Ellemino og Ylva smilte.

«Da så,» sa hun og la til, «jeg er Ylva forresten, Ylva elleve ildfluesomre.»

«Ildfluesomre, det hørtes litt kult ut. Jeg er ti år selv, men noen ganger tror jeg hjernen min tror at jeg er alle andre aldre enn den jeg er,» sa Ellemino og Ylva forsto. Det var en følelse som virket ganske velkjent.

De var litt stille et øyeblikk mens Ylva ikke visste helt hva som var den rette prosedyren videre. Så la hun merke til arket Ellemino hadde foran seg der han hadde tegnet masse dansende elefanter.

«Fint tegnet,» sa hun.

«Å, nei, dette er bare noe tull,» sa Ellemino, men det var noe drømmende ved stemmen hans som skinte igjennom.

«Liker du å danse?» spurte Ylva.

«Elefanter danser ikke,» sa Ellemino som en konstatering, som om det var et ufravikelig faktum.

«Spiller det noen rolle da, liker du å danse?» sa Ylva til det.

«Jeg vet ikke om jeg en gang kan danse, men jeg liker kanskje litt å forsøke,» sa Ellemino etter å ha tenkt seg raskt om og tydeligvis konkludert med at han like godt kunne være ærlig.

«Kanskje du er ment til å danse,» sa Ylva tenksomt, for hun hadde hørt av Elleminos stemme at å danse var noe han virkelig inderlig gjerne ville og hun merket at hun heiet skikkelig på det.

«Nja, jeg vet nå ikke helt,» mumlet Ellemino og så fyltes øynene hans med en plutselig dose nysgjerrighet.

«Hva vil du bli da?» spurte han.

«Superhelt,» sa Ylva. Det kom kvikt, rett på sak, som om det var det mest opplagte å drømme om for en ildflue i det hele tatt.

«Så kult,» sa Ellemino og så fikk han en ide.

«Kanskje vi kan prøve å hjelpe hverandre. Vi kan bli venner for jeg trenger en venn veldig gjerne og så kan vi samarbeide for å få til det vi vil. For hvis det er mulig for en elefant å bli danser så er det også mulig for en ildflue å bli superhelt og så kan vi prøve å hjelpe hverandre. Alt kan bli desto lettere da,» forklarte Ellemino og Ylva tenkte seg om. Ellemino hadde jo et poeng, det ville bli lettere å få til det de ville om de hjalp hverandre. Dessuten hadde hun bruk for en venn, hun regnet generelt sett med at livet langt oftere var nærmere fem enn en på skalaen om man hadde noen å dele det med.

«Det er greit,» sa hun. Å bli venner fikk de likevel ikke tid til med en gang for da ringte skoleklokka og de gikk i ulike klasser og måtte gå hver til sitt. Det var likevel en viss magi, konkluderte Ylva, i at hun antakelig hadde fått en venn nesten uten å prøve på å få det en gang, det hadde bare hendt, som om det var skjebnen som var i gang eller noe sånt.

Og når Ylva fløy hjem til gatelykten som inneholdt hjemmet hennes følte hun seg slett ikke liten. Hun følte seg sett og når man føler seg sett er det som om man blir til en kjempe i stedet, man føler seg i alle fall plutselig viktig og Ylva koste seg med å kjenne på den følelsen mens hun fløy av sted og omsider kunne entre hjemmet sitt med et ekstra stort smil.

*

=D Yay og god helg til alle som vil ha!

Rottpunsel og Sunday in the park with George :)

Heisann! Det er onsdag morgen, livet er ålreit og i går var jeg på en konsert i Jakobs Kulturkirke med sanger fra musikalen “Sunday in the park with George” og det var sååå fint. Dessuten avsluttet det med at over seksti mennesker samlet sang denne sangen:

Det høres jo storslagent ut på klippet, men følelsen av å sitte blant seksti mennesker som synger dette samtidig når vi legger til den flotte akustikken kirker har, da var det noe av det mest overveldende og flotte jeg har hørt. Jeg følte meg nesten svimmel og som om jeg var et sted forbi virkeligheten etterpå for det var så magisk. Ååå <3

Ellers har Sunday in the park andre awesome sanger. “Finishing the hat” for eksempel:

Ja, Jake Gyllenhaal kan synge også. Dette er skikkelig fint, dessuten er “Finishing the hat” en av de musikalsangene som i aller størst grad setter ord på det å skape.

Og det var en fin måte å vri over temaet til Nanowrimo der jeg har over 23 000 ord og over 85 sider (og i dag skal jeg på skrivemøte så å få skrevet en del i dag og er i grunnen garantert). Nanowrimo har gått veldig bra i år, det føles som om det går enda bedre enn ellers og jeg elsker det. Det er helt greit for meg om det fortsetter å funke så godt 😉

Men nå tenkte jeg å dele en kort anmeldelse av en fin bok jeg leste forleden dag. Så da setter jeg i gang med det, god fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Rottpunsel (Hamsterprinsessen 3) av Ursula Vernon

Jeg har nå lest min fjerde barnebok signert Ursula Vernon og konkludert med at vi deler hjerne. Eller vi gjør jo ikke det, men det er skikkelig min humor og min stil og særlig i Hamsterprinsessen-serien der alt jeg har lest så langt har vært usedvanlig fornøyelig og brilliant.

I bok 3 handler det altså om hamsterprinsessen Harriet som må redde et hydraegg i et eventyr som henter mye inspirasjon fra eventyret «Rapunzel», men med nok kreative svinger at dette føles riktig unikt. Og så fortelles det med sjarmerende og søte illustrasjoner til (som Ursula Vernon også står bak og så fortelles alt sammen på en sær, artig og herlig måte som gjør at man fryder seg mens man leser, i alle fall gjør jeg det. For ååå som jeg koste meg med denne boka. Det er ikke det at den nødvendigvis vil være blant bøkene jeg husker best etter i år, men det er noe magisk med bøker der all humor er din humor og man føler at en forfatter virkelig forstår deg og har skrevet en bok for deg.

Og så liker jeg Harriet som karakter skikkelig godt, hun har en litt mørk humor man ikke så ofte ser i bøker der målgruppen er barn og det er med på å gjøre denne boka unik. I tillegg er dette jo en eventyraktig historie som appellerer til den delen av meg som elsker alle morsomme vrier på eventyr, så her er det altså mye som passet meg midt i blinken.

Så ja, denne boka koste jeg meg med. Den er på ingen måte perfekt, men den er herlig og gjorde meg veldig tilfreds mens jeg leste og det er jo viktig det og. Yay!

Terningkast 5!

Ps: her er to utdrag som er elsk:

Skrivestilen som er brukt her føles som om den er skapt spesielt for meg, det er veldig karolinsk på den beste måten (og så liker jeg når bøker har formuleringer som jeg tenker at jeg kunne ha brukt i en bok selv og dem er det mange av her).

Og så elsker jeg illustrasjonene og sammenlikningen å treffe toner vs. å treffe uhyrer med sverd 😉

Jeg kunne delt masse flere utdrag, men jeg gir meg her. Uansett hurra for fine bøker!

Smakebit på søndag og annet som kan være av interesse :)

Heisann! Det er søndag, været er litt grått i dag og livet er fint fordi jeg for øyeblikket (etter dessuten å bare ha skrevet 1000 ord av skrivemålet mitt for i dag) har 15 000 ord og 50 sider på Nanowrimo. Nanowrimo går skikkelig bra i år og mens det ofte pleier å gå fint så har det i år gått enda bedre enn vanlig. Ellers har jeg laget et eget album på Facebook der jeg poster fine bilder jeg tar i Super Mario Odyssey og så er bildene akkompagnert av ymse ting og tang jeg har skrevet i det siste (alt fra utdrag fra Nanowrimo til kortprosa tidligere postet her til rare ting og tang om at man har blitt forvandlet til en pingvin uten å vite det) og det er bare å titte eller lese i vei om det skulle være av interesse. 

Og ååå, neste uke blir fin fordi jeg skal dette på tirsdag og dette på søndag og i tillegg har jeg et jobbintervju angående julehjelp på bokhandel på onsdag (og jeg vet det alltids er en viss risiko for at svaret er takk, men nei takk, men det er fortsatt spennende). Så ja, livet handler mest om Nintendo og Nanowrimo for tiden, men det stopper meg ikke fra å lete frem tid til å lese og boka jeg leser nå og skal dele en smakebit fra er denne:

Det er “Wizards of Once” ac Cressida Cowell og den handler om en gutt fra en trollmannstamme som mangler magi og vil gjøre alt for å få det og en jente fra en krigerstamme som har en magisk gjenstand hun vil gjøre alt for å holde skjult. Og så treffes de og så blir det et eventyr med mye magi som jeg lånte fra biblioteket først og fremst fordi jeg elsker bøker med flotte illustrasjoner og det har denne boka til gangs. Ellers har jeg ikke falt helt for historien enda, men jeg syns fortsatt det er underholdende lesning og det er jo bra. Her har vi en smakebit som viser designet, hvordan tekst og tegning er kombinert hele veien:

Og så har vi en smakebit til som er det utdraget i boka jeg likte aller best (og bildet ble litt uklart, men det handler altså om kjemper som tenker veldig store tanker):

Flere smakebiter finnes Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Ellers så har jeg nå funnet dette på Youtube:

Og det er så kult for her har man masse fin musikk fra Super Mario Odyssey (som har så mye kul musikk at det burde komme et offisielt soundtrack som ble tilgjengelig på Spotify sporenstreks) og så kan man ha på det i bakgrunnen mens man skriver og slikt og jeg elsker det siden jeg har funnet ut at musikk fra tv-spill er veldig effektiv musikk for meg når jeg skriver Nanowrimo. Absolutt verdt å lytte til =D

Men nå har jeg mål om å få gjort ymse fornuftige ting i dag så jeg tror jeg nok avslutter dette innlegget her. Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi og god fornøyelse 🙂