Oppsummeringsinnlegg for oktober og Nanowrimo-babbel :)

Heisann! Jeg og ekornet ønsker deg herved en fortreffelig dag, kjære leser:

(Kul ting: det bildet er, som nevnt i mitt forrige blogginnlegg, tatt i Super Mario Odyssey, noe jeg finner særdeles brilliant.)

Ellers så er det offisielt november nå så jeg er igjen på Nanowrimo-kjøret og det liker jeg innmari godt. Det startet attpåtil veldig bra, jeg skrev 6000 ord og 20 sider første november, og mens jeg ikke vil ha mulighet til å skrive så mye hver dag er det likevel godt å starte sterkt =D 

Og historien min i år er en barnebok (målgruppen er barn fra 8-12 år, men ideelt sett skal det funke like godt for barnlige voksne), som riktignok så langt er skrevet i et aldeles for omstendelig språk, men det vil nok bedre seg. Bokas tittel er “Snøhvit og de syv små hagenissene og Musikalfantomet” og handler om den svarte katten Snøhvit (fordi morsomt med navn og farge som ikke passer sammen) som blir anskaffet av Wilhelm Walther (en hengslete fyr som minner litt om en gatelykt og som de siste tre årene har vært bortimot kronisk trist etter at kona hans, Helga, døde av sykdom tre år tidligere) og hans datter Emmeline (Emmy). I Snøhvits nye hjem bor det også syv hagenisser som det viser seg at er levende og som selv har klart definerte personligheter. Og så er Snøhvit på sin side usedvanlig smart og brilliant, hun kan snakke og hele greia og etter hvert så skal hun, hagenissene og far og datter Walther måtte samarbeide for å stoppe en skurk som dukker opp kalt Musikalfantomet (som er en musikaloman skurk som stjeler penger fra ymse hus og slikt). Så det handler altså om levende hagenisser, en hyperintelligent katt, en liten familie og Musikalfantomet og jeg koser meg sååå mye med å skrive om disse karakterene så langt så det er jo bra. Her er et kort utdrag (her introduserer jeg hagenissene):

Kort utdrag fra Nanowrimo 2017

Her føles det naturlig, så vel som relevant å introdusere de syv hagenissene, hagenisser som etter hvert i denne historien vil bli ganske så essensielle og slikt. Det var altså syv av dem så de var riktig eventyrlige tallmessig sett. Om de var eventyrlige også ellers var noe variabelt, men tallmessig sett kunne de gått undercover som syv Harry Potter-bøker eller syv dverger eller syv noe helt annet enda mer genialt som man kanskje ikke kommer på i skrivende stund. Av disse syv var det fire mannlige hagenisser og tre kvinnelige og alle de mannlige hadde skjegg. Det litt besnærende var at dette skjegget ikke nødvendigvis gjorde at de mannlige hagenissene straks så innmari voksne ut hvor enn hvite og grå de var. I Jeremias sitt tilfelle hadde det en viss Gandalf eller Dumbledore-effekt, men han var bare en av syv og i Pax sitt tilfelle så han skikkelig ung ut, ja mer ut som om han var en hagenisse i tenårene som bare hadde kledd seg ut som en gammel mann med den effekten at man fikk lyst til å nappe skjegget hans av i tide og utide, noe som altså var umulig.

Og siden Jeremias, så vel som Pax er nevnt kan vi like godt introdusere en av dem først, starte der liksom og da kan vi starte med Jeremias. Jeremias som var den av hagenissene som så eldst ut og som gikk direkte inn for å virke mest klok og ettertenksom. Han så gjerne tenksomt ut i lufta, han sa rare ord helt plutselig (også dette ut i lufta) uten at det var noen grunn til å si dem, han kom med setninger som hørtes kloke ut frem til man prøvde å forstå seg på dem og innså at det nok var bare svada og han forlot samtaler vel så plutselig som med «si rare ord ut i lufta»-tilfellene på en måte som han håpet videre understreket at han var en smule mer vis og klok og viktig enn alle andre. Ellers elsket Jeremias kosmologi og han var også inderlig glad i å lese, sistnevnte noe han gjorde stadig vekk selv når bøkene i bokhylla i stua var litt uhåndterlige og vanskelige å nå for en hagenisse (hvis størrelse oftest er heller beskjeden til sammenlikning med størrelsen til menneskene bøkene er mest ment for). Hva brydde vel Jeremias seg om noe var vanskelig hvis det var noe han ønsket veldig å gjøre. Det var uvesentlig. Det var det direkte omvendte av essensielt så han leste likevel og gikk gjennom dagene som en belest, stjerneglad og en smule klok, men også rar hagenisse. Pax på sin side hadde brunt hår og så veldig ung ut. Han hadde noen fregner malt på kinnene hans som godt mulig var en medvirkende forklaring på at han så ut som en heller ung hagenisse. Ellers var Pax en hagenisse som tendenserte mot å smile lurt og å være særdeles glad i hjernetrim, ordspill og alfabetet baklengs. Og så var det noen som kunne trekke den konklusjon at Pax var litt interessert i hagenissen Milla fordi han smilte mot henne og virket mer interessert i å prate med henne enn de andre hagenissene, men det ville han nektet for på flekken. Det var nok bare en vilkårlig tilfeldighet.

Den neste hagenissen av de syv var Ludvig, kjennetegnet av svært mørke øyenbryn og det direkte omvendte av et smil, som var den mest mismodige hagenissen du noensinne har møtt. Han var flink til å være gretten, molefonken, pessimistisk og skeptisk og han gikk gjennom livet med et såpass negativt syn at han hadde brukt flere år på å ha dårlig samvittighet på grunn av de ti minuttene i eksistensen sin da han hadde vært lykkelig. Disse ti minuttene var det heldigvis svært få som ante noen ting om og det var nok det riktigste i lengden. Det var med det sagt ting Ludvig var glad i. De gjorde ham ikke glad, men de gjorde ham heller ikke deppa og det i seg selv var jo for så vidt et ørlite mirakel. Disse tingene var matematikk og skilpadder (og hvis han måtte være ærlig så ble han heller ikke mismodig av de andre hagenissene, de kunne gjøre ham frustrert, irritert, sliten og sprø, men aldri deppa og det betydde jo på en måte at han altså etter hans definisjon var glad i dem). Den siste mannlige hagenissen var Albert som var litt rundere enn de andre og ellers var kjennetegnet av veldig røde kinn og usedvanlig snille øyne. Han elsket insekter og dyr, han var svært musikalsk og han var en temmelig naiv og snill hagenisse som kanskje ikke var den smarteste i verden, men ingen brydde seg siden han var så gjennomkoselig at han var nesten umulig å mislike. Det var også tre kvinnelige hagenisser. Den første av dem (eller andre eller tredje for de hadde ikke egentlig valgt hvem som var nummer en i det store og det hele, her handler det mer om tilfeldigheter) var Milla som på lik linje som Pax så ganske ung ut med sine lysebrune musefletter og det uskyldige smilet sitt. Milla var ellers en forfatterspire og bokorm som brukte mange netter til å snike seg inn på Emmys pc og skrive på ting som skulle bli til noe fantastisk etter hvert og hun hadde ellers en litt større interesse for Pax enn de andre hagenissene, noe hun nektet for om det ble bemerket. I så måte var hun og Pax litt like i hva de nektet for og det er jo temmelig interessant.

Så var det Karisma som hadde valgt seg et navn som handlet veldig mye om det hun aller mest ønsket å utstråle. Hun ville være karismatisk, hun ville være strålende og hun elsket det lange bølgete røde håret sitt som kledde å være håret til en som likte oppmerksomhet siden rødt hår i større grad enn andre hårfarger tidvis var ekstra god på å tilby akkurat det. Oppmerksomhet altså. Karisma så ellers også ganske ung ut og hun var den av syv hagenisser (der hele seks hadde i det minste en middels stor interesse overfor musikaler) som var aller mest interessert i musikaler. Hun kunne gladelig pratet om det bortimot konstant og om hun ikke kunne prate om det sang og spilte hun gladelig uansett anledning, noe hun heldigvis fikk lov til av de andre hagenissene siden de fleste av dem fant det underholdende og den som ikke fant det underholdende (Ludvig) bare rømte til et annet rom mens de sukket for seg selv og googlet dødelige sykdommer eller noe annet gledelig depressivt. Sist, men ikke minst (bokstavelig talt på sett og vis siden hun i alle fall så desidert eldst ut) var Hedvig. Hun var en hagenisse med grå krøller som liknet en snill gammel bestemor og som hadde et varmt blikk som langt på vei skjulte hennes hemmelige fascinasjon overfor biler, noe hun likte ganske godt å tegne. Og med det har alle syv hagenissene, hagenisser man vil lære veldig mye bedre å kjenne etter hvert, blitt introdusert og da kan man fortelle videre. Bevare meg veldedighet som man kan det.

*

Jeg innser selv at det utdraget jeg delte er noe som må tilspisses en del om jeg på sikt redigerer Nanowrimo-prosjektet mitt, men jeg syns deler av dette er ganske ålreit skrevet likevel og særlig liker jeg beskrivelsen av Ludvig og Jeremias (begge tilfeldigvis hagenisser jeg før Nanowrimo skrev korte historier om for å lære dem bedre å kjenne). 

*

Men nå tenkte jeg straks å oppsummere oktober bok- og filmmessig sett, men først tenkte jeg å dele denne dansen med Frankie Muniz og Witney Carson fra Dance with the stars fordi den var så effektiv, creepy og fantastisk:

Det er så atmosfærisk og brilliant og jeg elsker det (og blir skremt samtidig) =D

*

Da kan jeg oppsummere oktober så da setter vi i gang, setter i gang med å oppsummere en måned der jeg leste en del og så noen filmer, men likevel faktisk brukte mer tid på å skrive, tegne og fargelegge enn jeg brukte på å lese, noe jeg er ganske fornøyd med 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

– Rim det har rablet for av Christian Løchstøer 

Fornøyelig samling nye barnedikt på rim som viste at man faktisk kan få bøker med rimedikt utgitt også i år (den inspirerte meg til å gjøre en rask redigering av brettspilldiktsamlingen jeg skrev for noen år siden og sende den spontant av gårde til et forlag, vi får se hvordan det går) og som tidvis var helt gjennomskjønn. Terningkast 5!

– Small Gods av Terry Pratchett og Ray Friesen

Grafisk roman-ifisering av en av Pratchetts bøker som var fargerik og underholdende, men jeg kom ikke helt inn i det likevel. Terningkast 4!

– George av Alex Gino

Adorabel bok om en gutt på ni som vet at han egentlig er jente og kjemper for å kunne spille Charlotte når klassen setter opp Charlotte’s Web. Dette er et eksempel på en barnebok jeg liker mer fordi jeg syns det er så viktig at den finnes enn fordi jeg syns den faktisk er så engasjerende skrevet. Men den er søt og svært sympatisk, den bare føltes litt for lett for meg. Terningkast 4!

– The Pants Project av Cat Clarke 

Tilfeldigvis en forbausende lik story som George, men her om en jente som vet at han egentlig er gutt og kjemper for å kunne bruke bukser i stedet for skjørt på skolen. Mer engasjerende og interessant enn George etter min mening, men det handler kanskje om at språket appellerte mer til meg. Uansett viktig bok dette og. Terningkast 5!

– The refrigerator monologues av Catherynne M. Valente

En interessant og tankevekkende samling noveller om kvinner som er døde fordi de var del av livet til en superhelt og forteller historier om det i en by for døde. Sært og rart, men også underholdende, feministisk, smart og veldig godt skrevet. Terningkast 4!

– Bobla av Siri Pettersen

Fornøyelig, sær, karolinsk og gjenkjennelig bok som jeg rett og slett likte skikkelig godt. Dessuten har den hodeskaller på innsiden av omslaget og nå syns jeg alle bøker burde ha det. Terningkast 5!

– Neverwhere av Neil Gaiman

Herlig fortalt, engasjerende og besnærende urban fantasy som i boka jeg leste var flott illustrert av Chris Riddell. Terningkast 5!

– Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Nydelig illustrert og fint fortalt. Jeg er veldig glad i deg, bok <3 Terningkast 5!

– Miss av Synne Sun Løes

Tidvis sprudlende og fornøyelig, men også i overkant skravlete og litt slitsom ungdomsbok med mange litterære grep som jeg ville ha elsket da jeg var tretten, men som jeg nå fant litt masete. Likevel interessant nok. Terningkast 4!

FILMER

– Kiss and Cry

Irriterende fortalt, men velment og sympatisk om kreft, kunstløp og kjærlighet. Terningkast 4!

– The Big Sick

Usedvanlig smart romantisk drama-komedie som var lett å like. Terningkast 5!

– My little Pony the Movie

På sett og vis ganske teit, men jeg elsket den og koste meg så mye med karakterene, animasjonen, sangene og alt det andre som gjorde det til en svært karolinsk filmopplevelse. Terningkast 5!

*

Da har jeg oppsummert oktober og bablet litt om Nanowrimo og sånt så yay for det. Neste innlegg kommer ellers mest sannsynlig på søndag så da bables vi 🙂