The Greatest Showman =D

Heisann! Siden sist har jeg lest videre på fine boka (som jeg har mål om å lese ut innen 1. januar så det må leses her), jeg har kost meg med fri og jeg har gledet meg over nye tusjer og boka mi med kreative skriveøvelser og nettbrettspill og at livet er fint for tiden. Dessuten vet jeg at minst tre personer har lest julehistorien min så det er da mer enn ikke noe (men hvis noen får lyst til å lese den er det bare å kose seg med den, fritt frem) og jeg har laget en spilleliste med sanger fra musikalcder jeg oppdaget i 2017 og det er fint 🙂

Ellers er planen for dagen å lese aviser, lese masse på “La Belle Sauvage” av Philip Pullman (anmeldelse vil komme i løpet av neste uke antar jeg og jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den mest fordi jeg egentlig ikke har plass til den i veska mi siden jeg insisterer på å drasse rundt på to notatbøker, en fargeleggingsbok og masse tusjer i tillegg uansett, samtidig som jeg ikke vil bli ferdig med den fordi Philip Pullman skriver så himla bra) og å dra inn til sentrum for å bruke gavekort på Lindex og ideelt sett ta pariserhjulet siden i dag er siste sjanse.

Og så har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av The Greatest Showman (som jeg så på førpremiere på Gimle Kino i går) og så kommer oppsummeringsinnlegg for desember om noen dager. God fornøyelse og godt nyttår!

The Greatest Showman

Musikal. Pasek & Paul (som jeg allerede er fan av pga. bl.a. Dear Evan Hansen og Dogfight) som har skrevet og komponert sangene. Hugh Jackman i hovedrollen. Nevnte jeg musikal, ny original musikal.

Det er mye her som gjør dette til noe jeg trengte å se og yay, jeg likte The Greatest Showman veldig godt, dette er en sånn film der jeg bare har to ting jeg kan komme på å kritisere den for og det er riktignok to ganske viktige ting, men det kommer jeg tilbake til.

Her er det mye jeg elsker. Storyen som fortelles om P.T. Barnum er én ting og jeg liker hvordan det helt bevisst ikke har blitt gjort de største forsøkene på å være tro mot den virkelige historien, dette er mer historien om Barnum fortalt som om den var et eventyr. Den eventyraktige tolkningen gjør at Barnum blir en langt mer sympatisk karakter enn jeg vil tro han antakelig var i det virkelige liv og det gjør at historien funker flott.

Videre liker jeg musikken selv om valget om å gjøre den mer pop-orientert enn tro mot 1800talls-settingen også gjør at musikken ikke skiller seg ut så mye som den kunne ha gjort. Så musikken her er definitivt fengende og tidvis flott, men det er ikke sanger som man vil høre igjen om noen år og være sånn «ja, det var i akkurat den filmen og i den scenen den sangen.»

Og Hugh Jackman er selvsagt fantastisk, Zac Efron og Zendaia overrasker positivt og Keala Settle særlig stjeler showet i hver scene hun er med i og er en av dem som i størst grad gir inntrykk av å ha et ønske om å løfte denne filmen fra å være kun overfladisk og lett.

For dette ER overfladisk. Jeg elsket denne filmen for den skaper en flott atmosfære, den er fantastisk filmet og fotografert og det er i enda større grad enn La La Land en virkelig musikal-musikal med folk som også er særdeles dyktige sangere og dansere. For en musikalelsker så er dette en godtepose av en film, men det er også en fullstendig overfladisk godtepose og det er her de to tingene jeg vil kritisere denne filmen for kommer inn og det er noen ganske store svakheter.

For det første gjør den eventyrlige tolkningen av historien om Barnum i kombinasjon med overfladiskheten at absolutt ingenting i denne filmen har noen egentlige konsekvenser. Hver gang det er en scene som man tror vil bety at noe vil forandre seg eller som man tror vil behandle ting mer seriøst så følger en letthet etterpå. Og mens dette er en musikal så føler jeg ikke at det er en unnskyldning for å gjøre det lett og ufarlig, det finnes så mange musikaler som har mye mer ved seg enn bare lettheten folk som ikke er så vant med musikaler tenker at musikaler har. Selv er det flere scener her der jeg skulle ønske de hadde turt å gjøre mer ut av og det føles litt skuffende at de ikke gjør det, men heller bare sprudler videre.

For det andre gjør måten historien er fortalt at det blir veldig forutsigbart og det ødelegger på ingen måte for filmen, en film som holdt like godt på interessen min hele veien, men det gjør jo også at det egentlig aldri er spennende, ikke minst fordi ting som nevnt aldri egentlig har noen konsekvenser.

Greia er likevel at jeg koste meg skikkelig. Jeg gleder meg til å se denne filmen igjen når den har hatt ordentlig premiere, jeg gleder meg til å lytte masse til musikken fremover og jeg syns dette var en film som virkelig underholdt, engasjerte og inspirerte.

Terningkast 5!

Om julegaver og nye litterære finheter :)

Heisann og god jul =D Jeg innrømmer at det er morsommere å poste lange historier når de får respons enn når de ikke får kommentarer (fikk mamma til å kommentere i stad sånn at julehistorie-innlegget ikke ble for ensomt) og det er fortsatt helt lov både å lese og å kommentere julehistorien min om noen får ånden over seg. Med det sagt så prøver jeg å huske at det er flere som leser bloggen min som jeg vet ikke pleier å kommentere og at det dessuten går i perioder, det er bare en del av meg som bryr meg for mye. Jeg vet at det er teit. Jeg vet også at en del av meg er en smule misunnelig på alle som er for travle til å tenke for mye på ting som blogging og internett, men kanskje 2018 blir året da jeg endelig får en jobb og ting å fylle tiden med som gjør at jeg selv blir mer travel, det er jo lov å håpe. 

Uansett har jeg hatt en fin jul så langt da og det er jo flott. Jeg har ikke lest eller skrevet nok de siste dagene, men jeg har vært sammen med familien, jeg har kost meg med julekos i massevis og jeg har feiret jul og fått masse fint.

Her er juletreet hos onkel C der jula ble feiret i år. Og her er gavene mine:

Her kan man finne veggkalender som skal fargelegges selv, notatbøker (flere av dem, hurra!), en rød kjole, en snøkule og mere til. I tillegg fikk jeg to gavekort på bokhandler, to gavekort på Lindex, et gavekort på Stovner Senter og 1000 kr å shoppe for. Dessuten har jeg blitt lovet London-tur (hurra!) i løpet av våren sammen med onkel A, Mr. D og mamma der vi skal se en musikal (hvilken aner jeg ikke enda, det må vi finne ut av etter hvert, jeg vet bare at det antakelig er mission impossible å få sett Hamilton selv om det hadde vært awesome) og det sikkert blir en del shopping (ergo: jeg må prøve å få spart i alle fall litt penger til shoppingkos der). Så ja, dette var en super jul gavemessig sett!

Ellers har jeg brukt et av gavekortene på bokhandler og halvparten av det andre gavekortet, i tillegg til 300 kr av pengene jeg fikk og det har resultert i disse innkjøpene:

Det er tusjer, det er fem bøker (som alle virker ganske så supre og som er medvirkende årsaker til at jeg skal vente til slutten av januar før jeg låner bøker på biblioteket igjen antakelig fordi jeg har dette, jeg har fortsatt fem uleste bøker av Amazon-bestillingen og jeg har en del ulest i tillegg til det igjen så det er leeenge til jeg ikke har noe å lese) og det er en bok med kreative skriveøvelser. Mye fint med andre ord og fortsatt kan jeg shoppe enda mer til helgen =D

Yay!

Og ellers handler livet om spillet jeg lastet ned til nettbrettet mitt (Word Cookies) som jeg har fått dilla på, å spise pepperkaker og på fredag vurderer jeg å dra på førpremiere for The Greatest Showman fordi jeg har veldig lyst til å se den (selv om det at den går på Gimle Kino betyr at jeg enten, skrekk og gru, må dra på kino uten popcorn som jeg er avhengig av å ha på kino eller å dra innom Saga kino først og drasse med meg popcorn helt derifra til Gimle) så i neste blogginnlegg blir det enten anmeldelse av den (hvis jeg drar på kino) eller anmeldelse av et eller annet av alt det supre jeg har lest i det siste, vi får se 🙂

Men da tenkte jeg å lage en tekopp, se på et eller annet teit og underholdende og så kommer neste innlegg på lørdag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Julehistorie 2017 – del 2 (NB: skal leses etter del 1) =D

Igjen vil jeg understreke at dette innlegget skal leses etter det forrige, jeg måtte bare gjøre det slik siden historien min ble for lang til å dele alt i et innlegg. God fornøyelse og her kommer del 2!

Julehistorie 2017 fortsettelse

Det går mot kveld (forteller klokker for himmelen lyver og har løyet hele dagen, hadde man stolt på den ville det vært evig klokka elleve på formiddagen siden den ikke har endret seg, godt hjulpet av at det jo ikke egentlig ER en himmel siden de er i en snøkule) og de har spist litt grøt. Siden introduksjonene har de egentlig ikke blitt så veldig mye bedre kjent, men Magnolia merker at hun liker disse menneskene. Om man først skal bli fanget i en snøkule sammen med folk man ikke kjenner så kunne ting vært langt verre og det er det hun prøver å minne seg selv på. Det eneste er Septimus. Han virker hyggelig, men det er noe med ham som er annerledes enn med de andre, noe udefinerbart som hun ikke helt klarer å sette ord på. Kanskje er det blikket, mørket som glir over det når han tror ingen ser det, men de øyeblikkene går så fort over at de føles innbilt. Eller hvordan hun tør banne på at hun har hørt ham le når han var inne på toalettet og hun gikk forbi og latteren hans var latteren til onde Disney-skurker med ønsker om å ta over verden. Og igjen, det kan være hun som tenker for mye for hun er flink til det. Når det gjelder mange ting er hun riktig håpløs, men tenking kan hun og særlig når det er tenking som hun på sikt regner med at vil gjøre henne sprø. Nå har hun gått ut med en flosshatt hun kom over i klesskapet før det slo henne at det var nettopp en flosshatt snømannen der ute behøvde. Magnolia plasserer flosshatten forsiktig på snømannens hode og så går hun bakover for liksom å betrakte verket sitt (hvis det kan kalles et verk, noe hun ikke er helt sikker på). Det ser fint ut, snømannen kler flosshatten føler hun og hun liker at det noen ganger er så veldig lite som skal til for å gjøre en forskjell. Hun går likevel bort til den og er i ferd med å kna litt snø om til tre ganske små snøballer som kan være knapper, som om dette er en riktig elegant snømann som egentlig har på en vinterkåpe selv om det ikke ser helt sånn ut, da Arthur kommer ut til henne. Han ser hva hun holder på med og skjønner tegninga, i alle fall begynner han å lage noen knappesnøballer han og. Snart nok har snømannen en hel knapperad nedover magen og Magnolia smiler mot Arthur og takker ham for hjelpen.

“Bare koselig,” sier han og fortsetter, “jeg husker ikke hvorfor jeg ikke lager snømenn eller eventuelt knapper og tilbehør til snømenn lenger, det er rart at man bare slutter med ting etter hvert som man blir eldre når det jo er kos.”

“For så vidt,” sier Magnolia og lurer på om hun burde si noe mer, men hun vet ikke hva det skulle vært så hun lar være. I stedet smiler hun over snømannen en gang til før hun går inn. Arthur kommer etter og snart nok er de inne. Snart handler alt om å gjøre seg klar for å legge seg, legge seg og så håpe at de vil våkne igjen hjemme neste dag. Eller, om de er her, at de vil ha en slags ide om hvorledes de skal gå frem for å komme seg hjem. Det føles som om å komme hjem burde være mulig, det er i alle fall veldig mulig å tenke at det ikke er alt for håpløst umulig.

*

Den natten drømmer Isabella om faren sin, en far folk ofte ikke tror på at hun husker siden han døde da hun var ganske liten. De tar feil for Isabella husker ham og hun husker ham som verdens snilleste og mest koselige mann, men også en mann som i sine siste måneder var preget av sorg og bitterhet. Det som er litt dumt er at faren Isabella opplever i drømmene omtrent alltid er den faren hun kjente i hans siste måneder og ikke mannen som hun jo vet at han egentlig var og denne drømmen er intet unntak. I denne drømmen ler han og det er en ond og fæl latter som Isabella vet at hun har hørt før opp i gjennom. Han ler mens han går rundt i hytta Isabella befinner seg i og det i en drøm som føles helt ekte. Plutselig befinner Isabella seg i drømmens versjon av hytta selv mens hun prøver å gjemme seg. Faren hennes finner henne likevel og da slutter han plutselig å le og i det stedet blir han stående og se på henne med et svært sørgmodig blikk.

“Latteren min har blitt ond og finnes fremdeles og den er deg nærmere enn du tror så vær på vakt. Vit likevel at et riktig julemirakel kan få latteren til å svinne hen og føre deg til frihet. Hvis noen kan klare å utføre julemirakler er det deg, min kjære Isabella,” sier faren hennes i drømmen før han går bort til henne og gir henne en god klem som føles som det varmeste og fineste i verden.

Når Isabella våkner neste morgen er det som om hun fortsatt kan kjenne klemmen fra faren sin. Hun rekker så vidt å kjenne på en god og nær glede da hun hører latteren fra drømmen, en latter som denne gangen ikke kommer fra faren hennes. Isabella følger lyden og finner ut at den kommer fra Septimus som sitter på kjøkkenet og smører seg en brødskive mens han ler ondt for seg selv.

“Hva skjer?” spør hun. Septimus slutter å le (og å smøre brødskiva for den saks skyld) og ser opp på henne.

“Ikke noe, jeg ble bare litt sulten,” svarer han.

“Hvorfor lo du?” spør Isabella.

“Lo jeg?” sier Septimus uforstående som om dette ikke er noe han kan huske å ha gjort. Han smiler mot henne.

“Vil du ha en brødskive du og?” spør han.

Isabella rister på hodet og går for å sove litt til. Hun vet det ikke kommer til å virke, men en del av henne klarer ikke å unngå å håpe at hun skal kunne sovne og drømme seg tilbake til den klemmen fra faren hennes og fryse det øyeblikket, få det til å vare for alltid. Isabella vet at det er ting å bekymre seg for og julemirakler som kanskje må gjøres på en eller annen måte, men der og da vil hun bare ha en klem fra Ofelio Bravissimo, som ganske riktig en gang var faren hennes og den gang fylte livet hennes med kjærlighet og musikk.

*

Det blir dag og de er fortsatt på hytta alle fem. De sitter alle sammen på kjøkkenet nå og spiser litt frokost rundt spisebordet. Arthur har en god følelse for dagen, godt hjulpet av at ingen tilsynelatende er sure på ham for at de er her selv om han vet med seg selv at det nok er hans feil selv om det ikke var meningen. Han har en sånn ide om å foreslå at noen av dem kan spille brettspill senere på dagen for noe må de jo drive med og når det først er en del brettspill her så føles det som noe de bør benytte seg av. Mens han sitter der og tenker fine tanker om brettspill som en fin distraksjon senere den dagen tar han seg også i å betrakte Magnolia. Veldig diskret og ikke så hun merker det, han tror i alle fall ikke det, men likevel. Hun er veldig pen den dagen, kledd som hun er i en rød kjole hun fant i klesskapet som gjør at han syns hun likner litt på en slags tenåringsnisse. Hvis det finnes nisser finnes det sikkert noen som er kanskje seksten, sytten år også og da kunne Magnolia glidd rett inn og blitt del av dem. Arthur kan se det så fint for seg og tar seg i å smile for seg selv. Han føler virkelig at alt vil ordne seg.

Samtidig sitter Septimus og føler seg enda mindre som seg selv enn før. Det er som om alt han var er gjemt under et teppe og blitt erstattet av bitterhet og et ønske om å skade. Han klarer likevel å virke som om alt er i orden, som om det rett og slett ikke er noe i verden som er galt, i alle fall regner han med at han får dette til ganske greit. Inni ham bobler likevel tankene, ønsket om å hevne seg på en verden som aldri har latt ham få oppfylt drømmen om å bli suksessfull komponist av musikaler og la denne hevnen gå utover de andre fire på hytta fordi det passer seg sånn og fordi det strengt talt bare er dem han kan hevne seg på nå så lenge han er fanget her på hytta i snøkulen. Et sted inne i ham er det en liten stemme som ber ham lytte til hjertet sitt og ikke den kilende latteren som stadig forsøker å kile seg frem, men Septimus lytter ikke så nøye etter. I stedet tenker han at han skal begynne med jenta han, via Isabella kvelden før, fant ut at het Alma etter frokost. Det virker enklest på den måten, hun virker som det letteste byttet om man kan si det sånn.

“Jeg skal bare ta en liten tur, jeg kommer snart tilbake,” sier han og reiser seg. Så går han ut og løper så langt bort fra hytta som han kan komme før han ler og ler skikkelig ondt og fælt, trygg i vissheten om at ingen av de andre kan høre ham nå eller ane noen mistanke om planene hans. Alma vil snart være den første som vil møte på hans mørke.

*

Alma sitter og skriver. Ikke om noe spesielt, bare litt om snøen der ute, om snømannen som kvelden før fikk flosshatt tydeligvis og om hvordan alt føles litt lettere og tryggere nå som hun vet at Isabella er der om hun trenger noen. Og ting føles mindre håpløst denne dagen, ting er ikke optimalt for selve definisjonen av optimalt ville for Almas del vært å kunne klappe i hendene og vips være hjemme, men alt føles mindre sårt og vanskelig og det er en god utvikling. Alt dette prøver hun å sette ord på og det føles som om hun får det til, i alle fall er det som om virkeligheten forsvinner litt mens hun kommer inn i den flyten hun alltid lengter etter, virkeligheten forsvinner nok faktisk til at hun oppriktig skvetter da hun hører et ?hei.?

Det er Septimus, Septimus Regn som kanskje er den der hun føler hun vet minst om. Ikke at hun kjenner Arthur eller Magnolia så godt heller, men de virker hyggelige og Almas indre romantiker føler at det ligger noe i lufta mellom dem og det gjør henne glad. Og Isabella er jo Isabella med det snille smilet og de snille øynene som møtte Almas blikk under frokosten med et blikk som fortalte “jeg er her fortsatt om du trenger noen”. Men hvem Septimus helt er vet hun ikke og hun husker navnet han nevnte at han ville bli en norsk versjon av dagen før, Stephen Sondheim, og det ringer heller ingen bjelle.

“Jeg føler at jeg har lyst til å lære dere bedre å kjenne på tomannshånd og lurte på om du ville bli med å gå en liten tur. Det trenger ikke å være langt og du trenger ikke å si noe om du ikke vil, jeg tenkte bare at det kunne være koselig,” sier Septimus.

Alma er litt usikker.

“Jeg skjønner at det kan virke litt skummelt, du kjenner jo ikke meg ordentlig en gang, men det er bare en kort tur så kan jeg gi deg litt skrivetips for jeg har sett deg skrive her og jeg har skrevet en del selv, fem minutter?” spør Septimus og Alma ser håpet i blikket hans og klarer ikke å si nei til det. Faktisk klarer hun ikke å si noe der og da, men hun nikker og reiser seg. Hun vet ikke at dette kanskje kan vise seg å være et skjebnesvangert valg.

*

«Sønnen din er et usedvanlig talent,» sa Bernhard, som var leder av teatergruppa Septimus var med i.

«Min sønn? Såpass?» sa Mortimer Regn fascinert. I hans øyne hadde jo Septimus alltid vært fantastisk, men han hadde vært åpen for at han jo så ting gjennom blikket til en far og i blikket til foreldre skal det ikke nødvendigvis så mye til for at man skal imponere. Og likevel, her var det noen som ikke trengte å se noe flott i Septimus som så det likevel. Det var noe ganske magisk ved akkurat da og Mortimer tenkte for seg selv at ja visst, sønnen min kommer til å bli noe storslagent, dette er bare et tydeligere bevis på at så er fakta.

Slik begynte på mange måter alt sammen for Septimus da han var elleve år og man kan si at det er fint, men det ville også vise seg å bli en forbannelse. For hva gjør man om man vokser opp med å stadig høre at man er talentfull og full av potensiale, men så skjer det likevel ingenting.

De neste årene deltok Septimus i flere musikaler teatergruppa satte opp før han studerte musikk, dans og drama på VGS og senere på Bårdar og fant ut at han ikke først og fremst ønsket å stå på scenen. Han likte det jo, men jo mer han lærte om musikaler, jo mer ønsket han å være den som skrev og komponerte dem selv. Og hvorfor skulle han ikke få til det? Han hadde alltid hørt at han kunne få til alt han ville og at han var begavet og flink, å leve opp til alle disse forventningene tenkte han at umulig kunne være så vanskelig.

Likevel. Tiden gikk og mens Septimus skrev flere musikaler var det ingen som noen gang ble satt opp. I stedet fikk han jobb på et postkontor og det var for så vidt helt ålreit, det var bare ikke det han hadde håpet på. Med tiden var det likevel noe han vendte seg til slik man jo vender seg til ting. Og tilsynelatende var han tilfreds nok da han som tjueåtteåring så Facebook minne ham på at han hadde jobbet på postkontoret i fem år. Et sted under overflaten var det likevel en del av ham som gjemte på en bitterhet og en følelse av at det var urettferdig at han ikke hadde oppnådd drømmene sine. Et sted under overflaten tenkte Septimus stadig på hvor skuffet faren hans måtte være over at sønnen som han hadde fått høre at var usedvanlig talentfull hadde endt opp som en helt alminnelig mann, ikke særlig unik i det hele tatt. Og kanskje trengtes det bare et ondt latterspill for å få tankene over overflaten, få tankene til å styre alt.

*

Magnolia har det i grunnen ganske trivelig. Hun, Arthur og Isabella spiller Maxi-Yatzy og det går veldig bra for Magnolias del, noe hun stadig føler seg like forundret over. En del av Magnolia er bortimot uhelbredelig pessimistisk og mens det noen ganger er litt frustrerende så er det også praktisk på den måten at hun alltid føler seg så positivt overrasket når ting går bra. Og det er hyggelig å spille sammen med Arthur (som stadig kommer med fascinerende fakta han har lært om yatzy opp i gjennom) og med Isabella (som forteller med et smil at dette minner henne om bestemoren hennes som hun har spilt mye spill med under oppveksten), det er mennesker det er lett å være sammen med fordi det er som om alt flyter liksom, som om alt er i balanse. Det føles litt som om det er denne følelsen man skal ha en uke før jul.

«Nå trenger du bare yatzy og fem like,» sier Arthur entusiastisk. Det er Magnolias tur å kaste og hun liker å vite hvilken utfordring hun står ovenfor. Hun tar opp terningene og før hun kaster dem ser hun ned på dem, som om et skarpt blikk skal være nok til å få dem til å være skikkelig greie. Egentlig mistenker hun at dette blikket egentlig vil ha motsatt virkning siden terningene jo faktisk har vært ganske snille mot henne helt uten skarpe blikk, men tittet er tittet og om det er blikket eller skjebnen eller hva vet hun ikke, men der kommer det fem femmere på et kast.

“Du jukser,” sier Arthur snurt og legger til, ?nå liker jeg deg ikke lenger.?

Han sier det likevel på en måte som gjør at Magnolia skjønner at han ikke egentlig er sur.

“Så du likte meg før” svarer Magnolia kvikt og spøkefullt.

“Det…” begynner Arthur og blir stille et øyeblikk før han fortsetter, tydelig forfjamset av Magnolias kommentar, “har jeg ikke sagt.”

Det er som om han selv merker at han rødmer for han mumler, “la oss bare spille videre” mens Magnolia smiler for seg selv over ham. Hennes neste kast fører ikke resultater med seg, men kast nummer tre tryller frem den siste femmeren.

“Hurra,” sier hun mens de andre to gratulerer henne.

På Isabella og Arthurs siste kast greier de ikke å få tak i Yatzyen som de begge mangler og dette bidrar til at Magnolia vinner.

“Kanskje vi kan ta en ny runde der Septimus og Alma blir med,” sier Arthur mens han rydder sammen terningene.

“Ja,” sier Magnolia og så legger hun til, “hvor er de egentlig?”

Det er da de ser at Alma og Septimus mangler og Isabella utbryter et “å nei” før hun kler raskt på seg yttertøy og løper ut.

*

“Å skrive er litt som å lage en snømann,” sier Septimus og begynner å lage en snømann. De er et stykke unna hytta, men kan fortsatt se det godt og se hvor varmt og koselig det ser ut. Alma vet ikke helt hvor Septimus skal med metaforen hans og føler vel mest at hun gjerne skulle sittet inne med en tekopp i stedet, men hun lytter mens Septimus fortsetter.

“Å skrive er som en snømann fordi man i begge tilfeller gjør lurt i å starte med fundamentet. Med snømannen så er en del satt, man skal ha et hode, man skal ha kropp og gren-armer og det er veldig mye lettere å skrive en historie hvis man vet en del elementer som skal være med i utgangspunktet og heller pynter på det,” sier Septimus og snart nok har han laget en snømann.

“Fin, er den ikke?” sier han og Alma nikker for den er vel det.

“Jeg tror jeg kaller den Konrad. Og jeg tror Konrad trenger en venninne, kan du ikke vise meg hva du har lært,” foreslår Septimus.

Alma er litt forvirret, men setter seg på huk og begynner å danne en snøball som skal være nederst på snømannens venninne. Mens hun holder på ser hun ikke at Septimus løfter opp hodet på den allerede fullførte snømannen og putter inn mer snø på den frem til den er veldig hard på en sånn måte at man nok definitivt ikke vil ha den i hodet. Men dette ser ikke Alma og hun ser heller ikke at Septimus løfter snøballen sin sakte oppover.

*

Isabella tenker på sin fars advarsel i drømmen og latteren fra den, latteren som hun gjennom oppveksten har hørt flere ganger og først nå virkelig har skjønt at er hennes fars latter, den latteren han lo de siste månedene han levde da hjertet hans var knust av sorg over Isabellas avdøde mor og alt ved ham fikk en skarphet og et mørke. Og hun husker Septimus og hvordan han lo akkurat den latteren den morgenen og skjønner instinktivt at Alma er i fare. Mens Isabella løper innser hun at hun ikke egentlig har noen plan, det er i det hele tatt lite hun vet utenom det at hun i alle fall vil forsøke å hjelpe og håpe at hun får det til. Snart ser hun Alma som sitter der og holder på med å lage en snømann. Og hun ser Septimus som holder snøballen høyt opp i været og roper ?neeeeei.?

Samtidig kler Magnolia og Arthur på seg yttertøy for å løpe for å finne ut hva som skjer, men da de skal til å løpe sier Arthur, “bare løp i forveien, jeg skal ordne noe først”, en oppfordring Magnolia lytter til.

“Du vil ikke dette,” sier Isabella når hun har nådd frem til Septimus og Alma.

“Hva da?” spør Alma og ansiktet hennes glir over fra forvirring til forståelse til skrekk etter hvert som hun skjønner hvorfor Septimus holder den svære snøballen, etter hvert som hun innser hva som er planen hans.

“Jo, det vil jeg,” sier Septimus og fortsetter, “dette er min hevn over en verden der jeg aldri fikk suksessen jeg fortjente og når man skal hevne seg på verden er det like greit å starte smått og jobbe seg oppover. Jeg starter med Alma.”

“Jammen, jeg har ikke gjort noe galt,” utbryter Alma.

“Det har ingenting å si,” sier Septimus med en kald stemme som føles veldig urovekkende.

“Vær så snill,” sier Isabella, “du vil ikke dette. Alma er uskyldig, det er faktisk ingen som er skyldig, suksess handler mye om tilfeldigheter og kanskje en dag er det din tur og hvis ikke kan livet ditt fortsatt bli bra hvis du ikke gjør denne feilen.”

“Det er ingen feil, snarere er dette det riktigste jeg vil gjøre,” sier Septimus.

“Nei, du vil ikke dette,” roper Magnolia som har sett hva som skjer og når frem til dem akkurat da. Og om man ser nøye etter kan man se at Arthur løper mot dem han og.

“Vær så snill, pappa,” sier Isabella som et slags siste fåfengt håp og dette setter Septimus ut av spill for et øyeblikk. Den store snøballen glipper og faller ned på bakken og Septimus sier “pappa?” i forvirring før han puster ut, et kraftig utpust som setter latteren fri før Septimus ser på dem i forvirring som om alt som har hendt de siste dagene utenom valget om å løfte snøballen er glemt.

*

Den onde latteren vet ikke hvem den skal pustes inn av for Septimus og Arthur har hatt latteren i seg så de er oppbrukt og han klarer ikke bestemme seg angående Isabella, Magnolia og Alma, hvem som er best. Kanskje er det denne forvirringen som gjør det, kanskje er det at Arthur kommer og har en helt egen magi ved seg, kanskje er det noe helt annet, men det latteren ender opp med å gjøre er å bli manifestert. Nå kan alle de andre se latteren fysisk som en mann med mørke krøller og blå øyne som ser litt gjennomsiktig ut, som om han er et spøkelse eller en ånd, og som ser på dem med raseri.

“Hva er det dere har gjort? Jeg er Den Onde Latteren, jeg skal pustes inn av mennesker og få dem til å ta valg de alltid kommer til å angre på før jeg pustes ut og pustes inn av nye personer igjen. Slik har det vært i over tretti år og nå står jeg her uten havn. Dette skal dere få angre på,” utbryter latteren.

“Vær så snill, pappa, jeg vet at dette ikke er deg,” sier Isabella og øynene hennes fylles av tårer, “vær så snill, Ofelio.”

“Ofelio finnes ikke mer, bare jeg, latteren hans finnes og jeg er alt som er mørkt og fælt hos mennesker,” sier latteren.

“Jo pappa, i hjertet mitt finnes du,” sier Isabella og går bort til ham. Når hun står rett foran ham så skjønner hun at det ikke vil gå an å klemme ham siden han ser alt for gjennomsiktig og spøkelsesaktig ut for det så hun sier “jeg kan ikke gi deg en klem så nå skal jeg klemme meg selv i stedet og late som om det er deg.”

Så gjør hun det. Om de blir inspirert eller hva vet hun ikke, men rett etter gjør Magnolia og Alma det samme, klemmer rundt seg selv og later som om det er Isabellas far de klemmer selv om de ikke vet helt hva som foregår. Til slutt klemmer også Arthur rundt seg selv og det er dette som endelig gjør utslaget for plutselig begynner manifestasjonen å le en latter som fort glir over fra den mørke, bitre og fæle latteren og over til den perlende og glade latteren Isabellas far hadde da moren hennes fortsatt levde, latteren som var som en sang i seg selv. Instinktivt skjønner de alle sammen at alt er over nå.

“Jeg beklager,” sier mannen foran dem og fortsetter, “da jeg levde var jeg Ofelio Bravissimo og livet mitt var en verden av kjærlighet og musikk. Så døde kona mi og alt i meg som var godt ble mørkt og kaldt i stedet og da jeg døde levde latteren min videre. Den ble pustet inn av folk opp gjennom 38 år, pustet inn med det resultat at mennesker gjorde skjebnesvangre valg før de pustet latteren min ut og den ble pustet inn av nye personer. Slik gikk tiden frem til latteren min først ble pustet inn av Arthur på t-banen der han med min påvirkning ønsket at folk skulle bli fanget i snøkulen hans og senere ble jeg pustet inn av Septimus som vil ha glemt alt om min påvirkning utenom at han var så nær å slå en snøball hardt ned i skallen til noen uten å huske hvorfor. Når latteren min ble pustet inn forsterket den ofte de undertrykkede følelsene som gjerne alt var der og latteren min kunne kanskje fortsatt livet sitt om ikke dere brøt forbannelsen sammen med en kombinasjon av Isabellas kjærlighet, Arthurs magi og dere alles samarbeid. Nå vil latteren min forsvinne, jeg vil få fred og når jeg klapper i hendene vil dere være tilbake i Oslo på Karl Johan med nøkler til hjemmene deres i lomma.”

Arthur, Magnolia og Alma ser fortsatt litt forfjamsede ut, men Isabella nikker.

“Min kjære Isabella, jeg håper du vil tilgi meg,” sier mannen foran dem.

“Alt er tilgitt, men jeg savner deg så innmari,” sier Isabella.

“Jeg vet, mitt barn, men vit at du aldri helt har mistet meg. Husk også at jeg er så stolt over den du har blitt,” sier mannen og smiler et varmt smil som alle de andre syns føles som det beste og godeste smilet de har fått. Så klapper mannen i hendene og plutselig er han borte. Det er også de fem som straks befinner seg på Karl Johan med snøkulen i Arthurs hånd, endelig frie. Endelig tilbake.

*

“Hva har hendt?” sier Septimus forvirret der han står. Han husker ingenting fra de siste dagene, husker bare at han gikk for å legge seg den fredagen og at han var nær å skade noen med en svær snøball.

“Jeg skal forklare alt,” sier Isabella og legger til, “men vit at ingen av oss er sure på deg.”

Isabella har fortsatt tårer i øynene, men smilet hun sender Septimus er så varmt at han tror henne.

De fem går sammen på en kafé der de prater litt om alt som har hendt. Septimus får alt sammen forklart og beklager seg gang på gang til dem alle sammen og særlig Alma som han kom så nær å skade. De prøver stadig å understreke at de tilgir ham, men han klarer ikke å bli helt overbevist. Likevel føler Isabella at det bare er snakk om tid før hun vil få vist Septimus at det virkelig går bra, at de forstår ham og vil være der for ham. På oppfordring fra Arthur får de mailadressene til hverandre og i noen tilfeller Facebook-adresser slik at de kan holde på kontakten videre for de har vært del av et helt eventyr sammen og da hører de på sett og vis sammen, slik føles det i alle fall.

“Hva skal jeg si til mamma?” sier Alma rett før hun skal dra (Isabella har tilbudt å følge henne hjem, noe Alma er veldig takknemlig for) og så legger hun til, “jeg kan ikke akkurat si at jeg var i en snøkule og forvente at hun tror meg.”

“Kanskje hun vil det,” sier Arthur og ber dem alle etter tur se nøye på snøkulen, noe som viser dem at i snøen har han skrevet “Arthur, Magnolia, Septimus, Alma og Isabella var her”.

“Det er ikke sikkert, men det kan jo hende dette vil funke som bevis, i alle fall delvis,” sier Arthur blidt. Han får låne en mobil av en annen på kafeen og tar bilder som han får sendt til mobilen til hver av dem sånn at de har et slags fysisk bevis uten at han trenger å anskaffe en magisk kopimaskin til å kopiere opp flere eksemplarer av snøkulen for det vet han at han ikke kan få til. De berømmer ham for et lurt initiativ og vet alle at når de kommer hjem til mobilene og familiene sine vil de i alle fall ha et slags bevis på hva som har hendt. Så drar Alma og Isabella og rett etter drar Septimus.

Magnolia begynner å kle på seg ytterjakka si for å dra selv da hun ser at Arthur fortsatt sitter der.

“Skal ikke du dra hjem?” spør hun.

“Jeg vil bare kjøpe en kopp varm sjokolade til og sitte her litt lenger. Vil du holde meg med selskap?” spør Arthur.

Magnolia overrasker seg selv med å si “ja” og setter seg ned. Arthur går for å kjøpe varm sjokolade og kommer tilbake med en ekstra kopp til henne også og så sitter de der sammen. Det er her vi forlater dem med en fin følelse av at dette er en begynnelse på noe mer.

*

Det blir jul og værmelderne viser seg å ta feil for i stedet for at snøen smelter eller at det blir regn eller storm blir det heller sol på julaften, sol og syv minus og med snøteppet som ligger der så rolig og glitrende på en sånn måte at hele Oslo ser ut som et skikkelig koselig julekort.

Det blir jul for Alma som ikke lenger føler seg like sjenert og som har en plan om å skrive om alt hun har opplevd, skrive om det og alt annet, fange en hel verden i ord.

Det blir jul for Septimus som fortsatt føler seg skyldig, men av og til føler på en annen følelse, at han har lært noe viktig. Denne jula merker han ikke misunnelse og bitterhet og det føles ikke lenger så viktig å få suksess, det er som om det som nå er viktig er å være tilfreds og når julen ringes inn merker han at det er han.

Det blir jul for Arthur som den siste uka har truffet Magnolia flere ganger og merker at han liker henne mer enn han noen gang har likt noen før. Og han vet nå at livet hans alltid vil være magisk og beslutter at det ikke er rart, det er heller inspirerende og han gleder seg til sin neste overraskelse.

Det blir jul for Magnolia som kjenner på hvor mye hun koser seg sammen med Arthur og som har fått en ro over seg, litt som om alle tankene som spant og spant før har gitt seg litt og det i stedet føles som om verden er i balanse. Det er en fin følelse på samme måte som det er fint å gi seg hen til juledrømmer og julemat.

Sist, men ikke minst, det blir jul for Isabella. Isabella som nå vet at faren hennes har funnet ro og at alt har ordnet seg, sånn i tillegg til at hun har nye venner. Og Isabella som etter julefeiringen på Alternativ Jul fordi hun ikke har så mye familie drar hjem til leiligheten sin der hun setter seg i vinduskanten og synger en helt egen julesang til verden om magiske snøkuler, onde lattere og hvordan det helt på ekte kan skje mirakler som i alle fall gir henne julestemning.

*

Det var en gang en julehistorie som nå er fortalt ferdig og mer essensielt, det var en gang en forfatterspire med tegnedilla som med dette vil ønske nettopp deg en helt fantastisk jul!

Julehistorie 2017 – del 1 (NB: skal leses først) =D

Heisann! Sist jeg blogget skrev jeg om filmen “Paddington 2” (som er helt nydelig og kanskje årets fineste og mest karolinske film) og ellers handler livet om å lytte til The Band’s Visit (skriver antakelig et innlegg kun om den musikalen etter hvert), å skrive julesanger (noe som viser seg å være litt vanskelig så sånn sett er det ganske bra at det bare er noen få julesanger igjen å skrive, men jeg er stolt av at jeg har greid å skrive en ny hver eneste dag denne måneden) og å glede meg over at jeg endelig vant en konkurranse igjen og vil få en Nintendo 3DS i posten etter hvert (siden jeg trengte en ny siden den jeg har er veldig slitt og har ødelagt styrespak og sånt er det veldig praktisk). Andre fine ting er at noen i går ble rørt, glad og takknemlig på grunn av meg (jeg elsker den følelsen det gir), jeg liker at jeg enten i dag eller i morgen kommer til å bake nye pepperkaker og jeg liker at jeg i skrivende stund er kun noen få timer unna ferie, dessuten elsker jeg at jeg endelig er i gang med “La Belle Sauvage (The Book of Dust)” av Philip Pullman (den blir magisk og fornøyelig lesning) og at livet inneholder nettspill og nettbrettspill å få dilla på, te og julestemning =D

Ellers har jeg altså fått en slags tradisjon her med å skrive en julehistorie som jeg deler på bloggen min og i år er intet unntak. I år har jeg dessuten skrevet en såpass lang julehistorie (32 sider i Word) at jeg må dele den opp i to innlegg. Her kommer jeg til å poste halvparten og så kommer jeg sporenstreks til å følge opp dette innlegget med resten av historien for mens noen få har fått den som julegave vil jeg veldig gjerne dele den med flere. Uansett, jeg har skrevet en historie og den er egentlig ikke så veldig julete (selv om den likevel er julete nok etter min mening), men i enda større grad ettertenksom og finurlig med sterke magiske elementer. Den er ellers skrevet i presens i hovedsak, men jeg håper det ikke er avskrekkende for jeg føler at dette ble en tidvis ganske fin historie som for meg føltes som et forsøk på å fortelle en litt annerledes historie enn mange ting jeg har skrevet før (blant annet pleier ting jeg skriver ofte å ha en karakter som basically er meg med et annet navn og jeg pleier også, føler jeg selv, å ha karakterer som er mer typete og sære mens karakterene i denne historien er litt mer alminnelige på en måte, de er mer åpne til å dikte videre på for lesere). Kort oppsummert, på sett og vis er dette et litt ambisiøst prosjekt og jeg håper historien jeg har forsøkt å fortelle funker og blir kjempeglad for tilbakemeldinger. 

Her er en rask tegning av hovedpersonene og så kommer altså del 1 nå. God fornøyelse 🙂

*

Julehistorie 2017 – Den onde latterens julefortelling

 

For lenge, lenge (eller i alle fall lenge nok) siden bodde en italiensk dame i Oslo. Utenom navnet, Bella Bravissimo, og de mørke krøllene var det få ting som røpet hennes avstamning, men for hennes del spilte det ingen rolle. For henne var det eneste som virkelig spilte noen rolle musikken og kjærligheten. Hun hadde funnet sistnevnte da Rolf Brage hadde tilbrakt en uke på ferie i Roma og kommet hjem langt mer enn bare solbrent. Han hadde også brakt med seg Bella og sammen skapte de en liten familie der i Oslo by, en der latteren hang løst og huset var fullt av musikk. Og de fikk en sønn og det var egentlig med ham denne historien virkelig begynte. Han, sønnen til Rolf og Bella altså, fikk navnet Ofelio fordi det lød riktig elegant og han viste seg å kle navnet sitt meget godt.

Ofelio virket tilsynelatende usedvanlig distingvert alt som liten, godt hjulpet av en snusfornuftig holdning som hos andre ville fortonet seg som irriterende, men som om ham var dypt sjarmerende fra første stund. Dessuten viste Ofelio seg å være uendelig musikalsk. Han kunne synge og alle stoppet å gjøre det de holdt på med, i stedet ble de stående og lytte og etter hvert satte de seg ned og lyttet enda mer intenst. Det var en stemme som oppmuntret til svulstigheter som å si at den var som å lytte til bølger på et hav eller vinden på svale sommerdager eller som å se frostroser på vinduer i desember. Man kunne liksom ikke helt unngå klisjeene i møte med en stemme som Ofelio sin og slik forble det etter hvert som han ble eldre og etter hvert utviklet seg til en mann med mørke krøller og sin fars snille blå øyne som sang opera hver kveld til stor applaus og holdt en hel haug med julekonserter som alltid trakk et stort publikum. Alle ønsket å se ham synge og særlig når han avsluttet en hver julekonsert med O Helga Natt med en varm og klar og stor stemme som fikk tårene til å trille som besatt mens man var helt sånn akk og ve og ville vannpistol av ren og skjær boblende entusiasme og rørthet. Ofelio selv mente at de overdrev for visst kunne han si seg enig i at han nok hadde et visst talent, men han var jo bare Ofelio Bravissimo, intet mer, intet mindre, han var egentlig ikke så himla spesiell når alt kom til alt. Slik tenkte han, samtidig som han likevel følte seg takknemlig over at han bare ved å gjøre den ene tingen han elsket mer enn noe annet, å synge, kunne gjøre en forskjell. Og likevel, etter hvert som Ofelio ble eldre følte han mer og mer på en rar følelse som han etter hvert kjente igjen som ensomhet. For visst var det mange som kom på konserter eller så forestillinger han var med på i Operaen, men han hadde aldri helt fått til det med venner og han hadde sunget så mange sanger om kjærlighet uten selv å kjenne det. Det føltes nesten litt feil å synge så mange sanger om å elske uten selv å ha elsket eller blitt elsket og han innså at han hadde inderlig lyst til å bli forelsket, gi seg hen til noen.

Og kanskje var det skjebnen som hørte ham, kan hende var alt tilfeldigheter, men det tok faktisk ikke så alt for lang tid fra Ofelio begynte å tenke at han ville oppleve kjærligheten til den dukket opp. Da listet den seg beskjedent inn i livet hans i form av Louisa som sang i Operaens kor og som han begynte å legge merke til sånn rent tilfeldig i ny og ne og i et ny og ne som ble stadig oftere. Snart hadde de begynt å småprate sammen og sakte, men sikkert, men samtidig ganske raskt vokste et forhold frem. Det viste seg at hun hadde savnet noe eller noen selv og at hun hadde helt samme humor som ham og den samme lidenskapen overfor musikk, det viste seg at de rett og slett passet sammen og snart var de ett. De giftet seg og fikk en datter som fikk navnet Isabella (delvis oppkalt etter Ofelios mor og delvis fordi både Ofelio og Louisa var godt over gjennomsnittet glad i iskrem og da særlig kuleis med sjokoladesmak i kjeks og da var det supert med et navn der ordet is var med på leken). Isabella liknet aller mest på sin mor med de lyse krøllene sine og den røde fargen i kinnene hennes, men øynene hennes var Ofelios forglemmegeiblikk og smilet var hennes helt egne lille smil som fikk henne til å se ut som om hun brydde seg veldig, veldig mye om akkurat deg spesifikt.

Uansett hva var i alle fall Ofelio ganske overbevist om at han var verdens heldigste mann der han levde med den lille familien sin og livet fullt av musikk og kjærlighet og hva Ofelio ikke visste var at han også hadde en magisk latter. Det var en latter som ventet på en mulighet til å leve et helt eget liv, en mulighet som snart ville komme. De første tegnene på at Ofelios latter ville finne sin frihet kom på en søndag da Ofelio forsto at eventyret om livet hans ikke var det koselige og inspirerende eventyret han hadde håpet på. I stedet var det et eventyr med et kapittel man bare kunne kalt ?Bilulykken? og som tok plass da han og Louisa var skikkelig lykkelige og Isabella var nesten fire år. Denne ulykken førte til at Louisa dessverre døde, noe som gjorde Ofelio knust av sorg. Mer enn noe annet var det dog noe annet som kom over Ofelio for da han etter noen måneders permisjon og sykemelding kom tilbake til jobben i Operaen sang han like fantastisk som før, men det var en skarphet over stemmen hans da som ikke hadde vært der før. Og når han lo var det en latter som ikke handlet om glede, men bitterhet eller glede over andres ulykke. Det var som om det var en ond magi ved Ofelios latter som hadde vært i stramme tøyler mye av livet hans fordi han tross alt hadde hatt det ganske bra, men som nå, da han jo ikke hadde det bra i det hele tatt, kunne gi seg helt hen til sine onde røtter. Isabella selv og alle andre rundt Ofelio merket det selv, merket kulden ved ham, hvordan han ikke lenger var mannen han hadde vært, men de viste ikke hva de skulle gjøre og en dag var det for sent. Ofelio falt om under en julekonsert ni måneder etter Louisas død, hjertet hans orket rett og slett ikke mer og det kunne vært hele historien og da en ganske kjip og deprimerende historie der lesere ville vært sånn ?jammen her forteller du en sånn koselig historie om musikk og kjærlighet og så lar du det slutte sånn, fy søren ass, dette vil vi IKKE akseptere?, men for Ofelios latter var det her alt begynte.

Mens alt som var Ofelio var et avsluttet kapittel levde Ofelios latter videre som en slags ond makt. Ofelios latter ble som en vind som folk pustet inn med det resultat at de ble påvirket av den i alt fra tretti sekunder til flere dager før den ble pustet ut og reiste videre. Og mens de var påvirket lo de ondt, så på verden med et kaldt blikk der de syntes alt var stygt og gjorde et valg de ville ende opp med å angre på. I tillegg var latteren magisk nok til at valget alltid handlet litt om en ting som hemmelig eller ikke fullt så hemmelig kjennetegnet personen som hadde den onde latteren i seg. Så ble latteren pustet ut, de som hadde hatt den i seg ante ikke at den hadde vært på besøk og de viste bare at de av grunner de selv ikke forsto hadde gjort skjebnesvangre valg. Slik gikk årene, Isabella vokste opp, verden utviklet seg og Ofelios latter fortsatte å leve sitt eget liv rundt omkring i Oslo by. Og en dag ville kanskje latterens konsekvenser være såpass alvorlige at den måtte stanses, men hva kunne vel stanse en magisk ond latter? Det måtte kanskje et skikkelig julemirakel til for at akkurat det skulle skje ?

 

 

Om Arthur, Magnolia og den eventyrlige snøkulen

 

Magnolia har langt viltert hår med kornets farge og vindens ustyrlighet og grå øyne som hun tenker på som et tåkespeil, sånn om hun tenker på det som noe i det hele tatt. Hun tenker nok heller på alt mulig annet. Som uttrykket? storm i et vannglass? og om det ville vært veldig mye verre med et vannglass i en storm i stedet. Eller at hun ikke kan høre “The Christmas Song” (den med “chestnuts roasting on an open fire”) uten og syns fryktelig synd på alle som er over 93 og akkurat for gamle for julehilsenen for barn fra 1 til 92. Hun håper hun har glemt akkurat den sangen når hun selv blir 93 sånn at hun ikke gremmer seg siden det er akkurat noe sånt hun kunne finne på å gjøre. Dette fordi hun tenker for mye og hun klarer ikke å se for seg at det vil endre seg noen gang. Det er så alt for mange tanker for én person og likevel er de der konstant. Samtidig, noen tanker er som om de setter henne inn i en slags boble der alle andre tanker preller av og må søke andre tilholdssteder. Tanken på julaften er litt en sånn tanke, tanken på god mat og tid med familien og det er som om det ikke spiller noen rolle at det bare er henne og foreldrene hennes og lillebroren hennes Theodor og tante Josephine, det trengs ikke noe mer. Magnolia bare håper at alt virrvarret oppe i hodet hennes som gjør at hun aldri helt klarer å slappe av vil gi seg innen da. For hun vil finne roen, finne balansen, være midt i et øyeblikk uten alt for mange tanker opp og ned og frem og bak i mente. Være bare Magnolia, snart sytten år og tenke at hun har alt hun trenger. Slike ting tenker hun der hun sitter på bussen hjem fra skolen fredag 15. desember, fortsatt uvitende om at det ligger et helt eventyr mellom henne og julen. Et eventyr som inneholder et ensomt barn, en magisk snøkule, en ond latter som søker eier, en mystisk musikalkomponist og Arthur som setter alt i spill helt uten å vite det.

*

Ting pleier ofte å begynne med Arthur og han aner ikke hvorfor. Han er ikke særlig spesiell eller unik eller fortryllende, han er ikke noe mer eller mindre enn seg selv og likevel. Det er som om en liten dose magi sporet ham opp da han var baby og tenkte ?dette er en jeg ønsker kjenne? og så har denne magien bare fulgt ham mens årene har gått. Nå er han nesten sytten (med bursdag på julaften) og det har dukket opp feer i kjøleskapet hans (de var der to dager og så dro de videre, visstnok fordi de skulle på kjæresteferie til København), han hadde en venn som viste seg å være et spøkelse i litt over en uke før spøkelset (som het Knut) fant et brev i bukselomma si der det sto at han virkelig hadde blitt elsket og straks kunne dra videre til det som kom etter døden fordi han nå hadde fått hvile, det var bare det han trengte å vite før han kunne forlate vår verden for evig tid og han opplevde stadig at dyr plutselig pratet til ham (særlig likte frosker å prate med ham, det var som om han hadde frosketekke og det var noe Arthur ikke hadde tenkt at noen egentlig skulle kunne ha). I det hele tatt er Arthurs liv ofte en smule magisk, noe han ikke har noen naturlig, eller for den saks skyld overnaturlig, forklaring på, det bare er som det er og det er kanskje dette som gjør at Arthur aldri helt har fått til det der med venner. Det eller at Arthur tidvis vurderer muligheten for at alle andre er fra en annen planet enn ham ganske seriøst. Arthur har rødt hår som stikker til alle kanter, fregner på nesa og kinnene og en snøkule i veska si som han kjøpte tidligere samme dag. Den ble solgt av en gammel dame utenfor biblioteket som sverget på at den var magisk og at huset i snøkulen inneholdt mat og drikke nok for fem personer, sånn i tillegg til klær og brettspill og annet man skulle trenge for en visitt. Arthur trodde ikke noe særlig på dette, men med årene hadde han opplevd så mange rare ting og tang at han egentlig tar det i mot med et smil og bevisst kjøper ting som betegnes som magiske. Dessuten er det en fin snøkule, den er skikkelig fin faktisk og han sitter der og rister på den mens han dagdrømmer om å kunne besøke en snøkule en dag, dra inn i dem. Han vet at dette er en rar tanke, men det er en fin tanke likevel og det er denne tanken han grunner på der han sitter på t-banen inn mot sentrum for å kjøpe noen julegaver da han plutselig puster inn noe og kjenner en rar følelse. Det er som om noe treffer ham, litt som å få en ball i magen og han føler seg helt rar. Etter noen sekunder går alt bedre, verden er som den skal være, balansen er opprettet og likevel er noe annerledes for nå føler han et sterkt behov for å le. Og ikke bare le, han vil le ondt og gjør det. Ler i kanskje et halvt minutts tid mens han får stadig flere rare blikk. Så ser han på snøkulen sin og sier ut i lufta, “jeg skulle ønske fem tilfeldige personer i Oslo våknet inne i denne snøkulen i morgen, det kunne vært morsomt å se dem der inne, fanget sammen” før han ler litt til. Deretter puster Arthur ut og med det så puster han også ut Ofelios onde latter, som altså var den som tok over alt for ham i noen få minutter. Arthur på sin side husker ikke latteren, husker i det hele tatt ingenting av de siste minuttene utenom å ha sagt at han skulle ønske noen ble fanget i snøkulen. Han husker dog ikke hvorfor han sa det og når han like etter går av t-banen føles det som om han har gjort noe han virkelig ikke skulle ha gjort uten å vite hvorfor. Det er en rar følelse og den forsvinner ikke ordentlig før han sitter på Burger King med en pommes frites mens han leser litt i et Donald-blad han har kjøpt seg og verden igjen føles ordinær nok for så vidt.

*

Samtidig tenker den onde latteren at dette var dens lureste visitt så langt før den reiser videre gjennom Oslo og omsider mens natten titter frem og alt blir kaldt og mørkt pustes inn av en mann med brunt hår, skjegg og store ambisjoner som vil våkne neste dag i en annen verden, så vel som med en bitterhet som til den kvelden bare har ligget et sted under overflaten, men nå skinner sterkere og klarere enn alt annet.

*

Hun våkner av at hun fryser. Det i seg selv er ikke noe nytt, Alma har generelt sett lett for å fryse, men akkurat nå merkes det mer enn vanlig og det føles umiddelbart urovekkende. Det som dog er enda mer urovekkende er når hun setter seg opp og skjønner at hun ikke er i senga si hjemme i Oslo, men i en gammel seng av tre i et hus som så definitivt ikke er hjemme. Alma blunker noen ganger, hun klyper seg selv i armen, hun prøver uten hell å sovne igjen, men omsider forstår hun at hun er våken og at alt har forandret seg siden hun gikk og la seg kvelden før.

Alma er tretten år og har mørk hud, mørke krøller og hjertet fullt av melankoli. Hun har et navn hun fikk fordi moren hennes sa det hørtes ut som en sang når hun sa det. Alma klarer ikke å høre dette selv, men hun liker ideen om det, ideen om å være litt som en melodi. Det er en tanke som får henne til å føle seg som noe mer enn bare seg selv og slike tanker tenker hun at man må ta vare på. Og nå er hun her. Kvelden før gikk hun og la seg i en leilighet der hele verden er moren hennes, henne og bildene av faren hennes på veggene, men nå er hun her og verden er et annet dyr. Når hun så hører et “hva i all verden” og et “er jeg på en annen planet, tro” skjønner hun at verden er et annet dyr i enda større grad enn hun trodde for hun er ikke alene her. Snart nok finner hun ut at det er fire andre som har våknet i dette huset og det føles åpenbart at hun er del av et eventyr. Hva slags eventyr aner hun ikke, men hun håper det er et koselig et, et sånt eventyr der alt ender godt til slutt.

*

En dag skal han skrive en musikal, det er han helt sikker på. Eller nesten helt sikker for det føles som et mer og mer vanskelig mål å nå. Ordene pleide å komme så lett for ham, men nå gjemmer de seg oftere og melodiene han tror at han selv har funnet på viser seg å være melodier fra andre musikaler i stedet og da går det jo ikke. Likevel, han er ikke klar for å gi opp. Selv ikke i dag da han har våknet i et trehus som han ikke aner hvor er sammen med fire andre og med en rar følelse av bitterhet og et merkelig ønske om å le ondt er Septimus beredt til å gi opp drømmene og ambisjonene sine. Men han kan legge dem litt til side mens han lærer sine nye omgivelser å kjenne, det er lov.

De nye omgivelsene er noe som ser ut til å være en hytte av tre. Den ligger i noe man nærmest kan betegne som et hav av snø, i alle fall er det skikkelig mye av det, kaskader rett og slett og utenfor huset kan man finne en snømann med flosshatt og litt lenger bort kan man skue en skog. Og likevel, det er noe som er galt her, det føles åpenbart at noe ikke er helt som det skal være og det handler ikke bare om den rare følelsen Septimus har følt på siden han våknet, men også om det som møter ham når han har kledd på seg (klesskapet i huset bugner heldigvis av nok av klær) og går ut og sammen med Arthur går ut for å se hvor langt de kan komme, noe som viser seg å være kortere enn de skulle tro. Det er som om hele dette stedet har fysiske rammer og Arthur sier i fascinasjon at det er litt som om de er i en verden i Super Mario 64 der det er begrensninger for hvor langt man kan bevege seg i hver verden. Septimus selv har ikke noe forhold til tv-spill, men det føles som en passende metafor for hvorledes ting er og det er med et snev av frustrasjon han og Arthur omsider igjen entrer hytten der det er tre andre; en jente han ville tippet at var rundt ti, elleve år, en tenåringsjente og en godt voksen dame med lyse krøller. Septimus sukker og savner pianoet sitt. Så gir han seg hen til tankene han har undertrykket helt siden han sto opp. Tankene om hvordan verden er urettferdig og fæl fordi han ikke har oppnådd suksess som musikalkomponist enda og hvordan han skal gjøre så skjebnen angrer dypt og inderlig på ikke å ha oppfylt drømmene hans. Septimus drar hånden gjennom det mørke brune håret sitt og det vel så brune skjegget mens han finner en viss tilfredsstillelse i å la de dumme tankene styre skuta.

*

“Jeg har en teori om hvor vi er,” sier Arthur etter at de har spist lunsj. Det har vist seg at hytta de befinner seg på har et kjøkken med et fullt kjøleskap og dette er en av flere aspekter ved stedet de befinner seg som har vekket en mistanke. En mistanke som videre har vokst av det fulle klesskapet, brettspillene i stua og aller mest av hvordan verdenen han er i tilsynelatende har rammer man ikke kan komme utenfor. Alt dette og hyttas likhet med hytta i snøkulen hans har fått ham til å tenke på setningen han husker å ha sagt dagen før uten å huske hvorfor, setningen: “jeg skulle ønske fem tilfeldige personer i Oslo våknet inne i denne snøkulen i morgen, det kunne vært morsomt å se dem der inne, fanget sammen”. Det er mye som kan tyde på at ønsket, som han ikke egentlig mente å ønske en gang, har blitt oppfylt og at han er en av fem som i dag har våknet i en snøkule. Arthur vet med seg selv at dette høres særdeles usannsynlig og ulogisk ut, men samtidig finner han ikke noen andre og bedre forklaringer. Han forklarer teorien sin til de andre, fire andre som i hovedsak, ikke særlig overraskende, først virker temmelig skeptiske overfor teorien hans. Bare damen med de lyse krøllene nikker, som om dette er en helt logisk forklaring på alt sammen.

“Jammen, det går jo ikke an,” sier tenåringsjenta som ser ut til å være på hans alder, men hun virker ikke helt trygg på noe akkurat da. Arthur ser på uttrykket hennes at en del av henne har lyst til å tro ham mens en annen del av henne leter etter logiske forklaringer.

“Det er veldig lite sannsynlig ja,” istemmer mannen som han har fått vite at heter Septimus da de var utenfor en tur.

“Jeg vet det høres rart ut, men jeg kjenner igjen denne hytten og snømannen utenfor fra snøkulen jeg kjøpte i går. Og jeg sa i går at jeg skulle ønske fem tilfeldige personer våknet i denne snøkulen i dag, jeg husker ikke hvorfor jeg sa det og jeg mente det ikke, men jeg vet at jeg sa det likevel og det virker som om dette ønsket som ikke egentlig en gang var et ønske har blitt oppfylt,” forklarer Arthur. Han forteller videre om følelsen av å ha mistet fem minutter dagen før, om tiden som han ikke husker noe av og merker ikke at damen med de lyse krøllene betrakter ham med en sterk fascinasjon, som om det er noe her hun kjenner igjen. I stedet forteller han om snøkulen og om hvordan magiske ting alltid har det med å skje med ham og om hvordan han vil gjøre alt for å finne veien ut og tilbake til virkeligheten igjen og om hvordan han håper de ikke er sure for dette var så visst han feil, men det var på ingen måte meningen. Slik forteller han om og omsider virker det som om de andre er villige til å tro ham. Arthur er litt fristet av å lure seg selv til å tro at dette bare handler om at han er skikkelig overbevisende, men han vet at det nok heller handler om at det faktisk er den mest logiske forklaringen på hvor de er. Så foreslår Arthur at de kan ta en runde der de introduserer seg selv sånn at han vet hvem de er siden det jo er fint å vite når de uansett ser ut til å være fanget her sammen. Etter et minutt som gjør det åpenbart at ingen av de andre kommer til å ta initiativet introduserer han seg selv.

“Jeg heter Arthur, jeg blir sytten på julaften og jeg liker kosmologi og sjokolade blant annet. Ellers beklager jeg om det er min feil at vi befinner oss her, jeg håper ting vil ordne seg, men når vi først er her kan vi jo ha det trivelig sammen.”

Den neste som introduserer seg er damen med de lyse krøllene.

“Jeg er Isabella B. Hansen, jeg er førtito år og jeg jobber for tiden som vikar på en aktivitetsskole, men jeg har også jobbet på jobbkurs, i butikk, som lærerassistent og mye mer, jeg klarer aldri helt å føle meg klar til å slå havn noe sted. Jeg er dessuten utdannet astrolog og jeg tror mye av rastløsheten handler om at jeg så inderlig gjerne vil hjelpe folk og så forandrer måten jeg vil hjelpe folk seg fra år til år fordi jeg finner nye vinklinger. Mens vi først er her så kan dere bare snakke med meg om dere trenger litt trøst eller noen som lytter,” sier Isabella med et vennlig smil.

Når Isabella har satt seg reiser tenåringsjenta med det lange blonde håret seg. Hun kremter nervøst noen ganger før hun smiler usikkert.

“Jeg er Magnolia, jeg blir sytten i februar og jeg vet ikke om det er så mye mer å si, jeg er ganske vanlig,” sier hun og setter seg.

“Og jeg er Septimus Regn, jeg er tjueåtte år og en dag skal jeg bli den norske versjonen av Stephen Sondheim,” erklærer Septimus før han bukker på en måte som får det til å virke som om han delvis forventer applaus. Da ingen applaus kommer setter han seg ned med et snurt uttrykk og Arthur ser det gli et mørkt drag over Septimus sitt ansikt. Dette er han dog ikke helt sikker på om skjer for det går veldig fort over og snart sitter Septimus og smiler koselig i stedet som om ingenting har hendt.

“Og hvem er du?” sier Arthur og vender blikket mot den ganske unge jenta som ikke har introdusert seg enda. Det er da han ser at hun ser skikkelig redd ut der hun sitter og han smiler mot henne.

“Det er ikke farlig, jeg biter ikke,” sier han og jenta ser enda mer redd ut før hun løper ut av rommet. Isabella reiser seg og løper straks etter mens Arthur setter seg på stolen ved siden av Magnolia.

“Jeg mente ikke å skremme henne,” sier han til Magnolia.

“Hun var sikkert bare litt sjenert, alt går nok bra,” sier Magnolia og tar ham på skulderen med en bevegelse som han skjønner er ment å virke omsorgsfull. For ham er den noe mer enn bare det og han tar seg i å føle seg litt trist når Magnolia flytter hånden sin, uten at han helt kan forklare hvorfor. Han ender likevel opp med å se etter Magnolia da hun reiser seg og går bort til bokhyllen som hun begynner å titte gjennom.

*

Isabella har alltid hatt et ønske og det er å hjelpe andre. Og kanskje handler det om minner fra da hun var liten og ting var litt vanskelig, kanskje handler det ikke om noe spesielt, hun vet ikke. Alt som hun vet er at hun vil hjelpe, alt hun vet er at hun vil gjøre en forskjell og det er noe med desember som gjør dette behovet ekstra akutt. Det er dette som får henne til å løpe etter jenta som løp ut i redsel, en jente hun finner i en slags småstue i andre etasje av huset de er i. Når hun ser henne går hun likevel ikke bort til jenta. I stedet setter hun seg i en stol hun finner i andre enden av rommet og bare sitter rolig der mens hun av og til ser opp og bort på jenta. Omsider er det som om jenta merker at hun er der og hun ser spørrende på Isabella som bare smiler for seg selv.

“Du trenger ikke bry deg om meg, jeg bare ville være her litt, det blir litt mye der nede,” sier Isabella.

Jenta nikker og virker takknemlig over at Isabella ikke maser. De sitter der i stillhet i to, tre minutter før Isabella sier noe.

“Jeg heter altså Isabella. Jeg skjønner hvis du ikke vil si det, men kanskje du vil skrive på en lapp til meg hva du heter. Det er så mye lettere når jeg vet hvem jeg skal forholde meg til.”

Jenta finner en penn og et papir etter å ha sett raskt gjennom rommet og begynner å skrive og når hun skriver er det som om hun får en vakkerhet ved seg, den vakkerheten som man ser når noen gjør noe de elsker som får dem til å føle seg helt fri. Isabella betrakter jenta mens hun skriver og skjønner at hun er en av dem som virkelig trenger å skape for å ha det bra og hun forstår følelsen. Selv får hun det aldri helt til når hun prøver å skrive eller male eller strikke eller på andre måter prøver å skape noe, det blir feil uansett og hun blir aldri fornøyd med resultatet og likevel så må hun prøve i ny og ne, det er liksom ikke til å komme bort i fra. Det eneste hun får til er å synge, godt hjulpet av at foreldrene hennes var svært musikalske, men annet kreativt funker aldri helt. Kanskje litt derfor er det å hjelpe andre bare enda mer viktig for henne, man trenger verken å være flink til å skrive, tegne eller håndarbeid for å være en god støtte. Man trenger bare å være flink til å lytte og å være tålmodig og det er hun.

Jenta gir henne en lapp og Isabella leser den, en lapp skrevet med sirlig løkkeskrift:

“Jeg heter Alma, jeg er tretten år og jeg beklager, men jeg klarer ikke å snakke når det er folk jeg ikke kjenner, det er som om jeg står på perrongen og å si noe er å gå på toget og så får jeg aldri kommet på toget, det går uansett uten meg. Jeg liker eventyr og lukten av gamle bøker med støv mellom linjene og en dag har jeg lyst til å skrive noe viktig, men jeg veit ikke helt hva eller om jeg kan være et sånt menneske som får til sånt. Det er rart å være her, men verden utenfor vinduet er pen og dette er jo på en måte litt magisk slik at det føles som om jeg burde sette litt pris på det siden jeg alltid har drømt om å oppleve noe forbi virkeligheten, men i stedet tenker jeg bare at jeg vil hjem for tenk om mamma er redd for meg og det er bare litt over en uke til jul og jeg passer ikke inn her, litt slik som hvordan jeg ikke passer inn noe sted, ikke egentlig. Jeg tror jeg skrev litt for mye her, jeg beklager, jeg håper ikke det betyr at jeg har gjort noe galt.”

Når Isabella har lest brevet er hun stille et øyeblikk mens hun merker Almas blikk på henne. Så reiser hun seg, går bort til Alma og setter seg på huk ved siden av henne.

“Jeg vet at jeg ikke kjenner deg så godt og om du ikke helt tror meg går det bra, men jeg vil virkelig at du skal vite at du på ingen måte har gjort noe galt. Og ingen av oss passer inn her så alle av oss passer inn, vi er i denne båten sammen. Uansett, jeg vet det høres ut som en klisjé, men alt jeg vil det er å hjelpe mennesker og hvis du skulle trenge noen å prate med mens vi er her så kan du alltid prate med meg. Og hvis du ikke vil prate, men bare vil være stille sammen med noen kan du det sammen med meg også. Skal vi gå ned til de andre, så kan jeg fortelle dem at du heter Alma, men si at de må la ting skje på dine premisser?” spør Isabella. Alma nikker.

“Du skriver forresten veldig fint,” legger Isabella til mens de er på vei ned trappen til de andre.

“Tusen takk,” hører hun. Det er lavt, noen ville kanskje ikke hørt det en gang, men Isabella hører det og ordene er ikke bare ord, men også et tegn på at Alma kan snakke når hun føler seg trygg. Og det føles like fint som å drikke varm sjokolade på kalde vinterdager at noen kan føle seg trygg sammen med og på grunn av henne.

*

Paddington 2 og andre finheter =D

Heisann! Siden sist har jeg lyttet masse til The Band’s Visit (veldig fine musikalen, jeg skulle ønske jeg kunne få alle til å lytte til den), jeg har lest videre på en bok jeg håper å lese ut i dag fordi jeg har lyst til å rekke å lese to bøker til denne måneden (men så er det en del av meg som ikke har lyst til å lese ut “The Wonderling” av Mira Bartók også fordi den er himla skjønn), jeg har skrevet julesanger og jeg har ikke minst skrevet masse på en julenovelle som jeg tenkte å poste her på fredag (i tillegg til at noen skal få den til jul antakelig). Julenovellen min skulle liksom bli en ganske liten historie og jeg er nå på side 26 så her går det unna, jeg satser på at det vil gå an å poste den her likevel og at den ikke blir såpass lang at den må deles opp i to innlegg eller noe annet kreativt. 

Og ellers er livet ganske så fint (og en liten del av meg fortviler selvsagt teit nok over manglende flaks på julekonkurranser, men den delen av meg er teit og burde ikke lyttes til), jeg finner på fine ting, jeg gleder meg til jul og jeg syns livet generelt sett i det hele tatt er kos nå i desember og det er jo fint <3

Ellers gleder jeg meg nå enda mer til å se “The Greatest Showman” som har premiere 12. januar pga. denne live-reklamen som ble spilt inn på søndag:

Det ser jo ut som om dette vil bli en sånn film jeg vil kose meg en del med 🙂

*

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av Paddington 2 og så kommer altså neste innlegg på fredag. God fornøyelse 🙂

Paddington 2

Endelig er Paddington tilbake! I den etterlengtede oppfølgeren har Paddington flyttet inn hos familien Brown i London. Alle elsker den sjarmerende lille bjørnen som både sprer glede og marmelade hvor enn han går.

Da Paddington leter etter den perfekte presangen til sin tante Lucys hundreårsdag finner han en bok i Herr Grubers butikk. For å få råd til å kjøpe boken må Paddington begynne å jobbe. Men plutselig blir boken stjålet! Nå er det opp til Paddington og familien Brown å avsløre tyven. En skurk som også ser ut til å være en forkledningens mester …

*

Det over er Filmwebs synopsis om Paddington 2, en film jeg fikk lyst til å se etter å ha lest noen særdeles positive anmeldelser av den, og fordi jeg hadde hørt at den forrige Paddington-filmen var ganske så fin (den har jeg ikke sett, men de skal sende den på tv i løpet av romjulen så jeg skal prøve å få sett den da). Da jeg bestilte billett til Paddington 2 visste jeg likevel ikke helt hva jeg gikk til for mens jeg har hørt om Paddington og husker de sendte noe om ham på barne-tv for lenge siden så er det ikke en karakter jeg egentlig har noe forhold til. Det fine er at jeg elsket Paddington 2 og det såpass at det nok er en av årets aller skjønneste filmer.

Uansett handler det altså om bjørnen Paddington som nå bor i London og ser etter en jobb for å kunne kjøpe en dyr pop-up-bok om London til hans gamle tante Lucy som han vokste opp med i Peru. Når Paddington akkurat har tjent opp nok penger tar imidlertid et innbrudd plass og pop-up-boken blir stjålet, noe Paddington havner i fengsel for selv om han er uskyldig. Ut fra dette premisset spinnes det frem et fantastisk eventyr som ikke er magisk fordi det nødvendigvis er så veldig originale elementer i historien, men som er magisk på grunn av hvor nydelig det er fortalt.

En anmeldelse jeg leste nevnte at det var litt Wes Anderson over stilen og mens jeg ikke har sett så mange Wes Anderson-filmer skjønner jeg hva de mener. Og stilen her er i det hele tatt utrolig gjennomført, det er så nydelig fotografi, filming, musikk og atmosfære at man vil rømme inn i omgivelsene i denne filmen og bli der. Når man så legger til at dette er en film som klarer det kunststykket det er å skape en historie der både barn og voksne i kinosalen koste seg akkurat like mye og lo eller fikk tårer i øynene på akkurat de samme stedene, og det i tillegg er en nostalgisk stemning over alt sammen som gjør at denne filmen føles som en klassiker på den beste måten så er jo det ganske supert.

Selv elsket jeg denne filmen altså. Og mye av grunnen til det har jeg vært inne på, men det handler også om karakterene og hvordan noen filmer har en sånn stemning der de føles som en bok, om denne historien hadde blitt fortalt i en bok i stedet eller som en musikal eller som en tv-serie, ja egentlig uansett medium hadde jeg likt det like godt. Men så er dette altså en film da og en der Paddington dessuten er en karakter man heier skikkelig på hele veien selv om han er så naiv og tillitsfullt at det kunne blitt irriterende om ikke denne filmen så tydelig hadde vært laget av folk som virkelig er smarte og vet hva de gjør. Dessuten ser han så levende ut at man vil gi ham en klem, han føles helt virkelig.

Og så er det dyktige skuespillere, det er en storslagen musikalsekvens på slutten med Hugh Grant, det er fiffige kreative grep i hvordan ting er filmet og fortalt og det er erkebritiske telefonkiosker og damplokomotiv og gatelykter og marmelade og enda mer fin musikk og flott atmosfære og du vet, de gangene man ser en film og det virker som om folk har hatt en liste over ting man liker og så sjekket av punkter underveis for å lage noe som er helt fullstendig karolinsk.

Dette er en sånn film og den fortjener virkelig å sees av mange. Det eneste jeg egentlig finner som kan kommenteres er at traileren fokuserer litt for mye på vitsene på en måte som gjør at man bare av å se traileren tenker «nja, dette ser jo sjarmerende ut for så vidt, men jeg vet ikke helt». I tillegg føles Paddington som et barn på mange måter, men når han snakker er det en veldig voksen stemme og det føles noen ganger litt rart. Utover det er dette bortimot perfekt.

Terningkast 6!

Smakebit på søndag og andre interessante ting og tang :)

Heisann! Det er søndag, det er en uke til jul (og jeg gleder meg veldig selv om en del av meg syns det er litt synd at det nå bare er en uke igjen med muligheter til å vinne på julekalenderkonkurranser siden jeg enda ikke har vunnet mer enn 10 kr på den ene Flax-kalenderen min) og livet er fint fordi jeg har fått mye ut av uka (julekonsert, en helt nydelig film på kino som jeg skal anmelde til uka, Wozzeck i Operaen). Særlig sistnevnte var fascinerende, det var noe jeg vant to billetter til i oktober og en skikkelig mørk og fæl historie om galskap og sjalusi og onde gjerninger og slikt. Og jeg vet ikke helt hva jeg syns for jeg er ikke så vant med opera og jeg er dessuten veldig vant til å kjenne historien til en viss grad når jeg ser ting og her visste jeg bare at det kom til å være mørkt og fælt, men det ga meg lyst til å se mer opera da, men da noe lystigere á Barberen i Sevilla eller noe sånt, dessuten var de veeeldig flinke til å synge og musikken hadde et intenst driv som mange nok kan få mye ut av selv om det ble litt vel intenst for meg. 

Ellers holder jeg på med en julenovelle (som blir skikkelig lang, men jeg tror den kan bli ganske fin også) som jeg skal poste her rett før jul, jeg er veldig fornøyd med å kunne lytte til The Band’s Visit på Spotify (det er en veldig spesiell og svært vakker ny musikal som jeg virkelig anbefaler folk å lytte til) og jeg har et julesangprosjekt for tiden som i går resulterte i denne sangteksten som jeg ble skikkelig fornøyd med:

På Nordpolen bor nissene
(Melodi: Teddybjørnens vise og tekst: Karoline)

På Nordpolen bor nissene, der leker de og ler
De lever i en verden der som ikke mange ser
Der hjelper de på verkstedet i tiden frem mot jul
Mens hver og en syns Julenissen er utrolig kul
I denne lille sangen skal vi treffe dem, hurra
I alle fall et knippe av dem skal vi treffe da
Jeg håper det blir en riktig fornøyelse for deg
Med denne lille sangen på en selsom nissevei

Vi starter lett og freidig med en liten nissegutt
Han startet alle dager med en liten trudelutt
Vår nissegutt i dette vers het Peder og han var
En nisse som var sabla god på å spille gitar
Med tiden skjønte Julenissen at det måtte bli
En storkonsert på Nordpolen en dag de hadde fri
Og den som spilte kjempeflott og sang som bare det
Var Peder som med sin musikk ga alle sjelefred

Vår neste nisse var Else og hun var grå i går
Og om en skulle tippet var hun nesten hundre år
Men når hun fikk fortelle fikk hun barndom i sitt blikk
Da strålte hun fra innsiden og ting gikk som de gikk
Hun kjente alle eventyr om magisk juletid
Og kunne like lett sitere storslått poesi
Så alle elsket Else og det flotte som hun ga
Når hun fortalte følte alle nisser seg så glad

Den neste nissen vi i denne sangen møter på
Er nissen som het Milla og hun var så blid som så
Hun elsket mer enn noe gatelykter sent mot kveld
Og malte dem når hun fikk tid og var litt for seg selv
Da hadde de små feer som på toppen av dem satt
På toppen av en gatelykt som om det var dens hatt
Det var så fine bilder og de gjorde Milla glad
Og en dag ble det utstilling og det var vel og bra

Vår neste nisse var en bollenisse skal du tro
Han bakte boller alle dager, hver og en var god
Hans navn var Filip Fabian og alt han ønsket seg
Var kun å bake boller og å dele dem med deg
En annen nisse fantes som het Konrad og var sur
Da tenkte Julenissen på en tanke som var lur
Han ga Konrad i oppgave å bake litt han med
Nå baker han og Filip og det er en stor suksess

Om denne sangen har moral så er den at det er 
Så veldig mange nisser, hver og en er passe sær
Jeg har fortalt om noen, men det finnes flere til
Og alle gleder seg til jul med alt de vet og vil
Jeg håper du er lykkelig i denne førjulstid
Med gatelykter, boller, sang og eventyr på gli
På Nordpolen bor nissene, de stemmer i med sang
Og får du ikke vært med nå så bli med neste gang

*

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Denne boka heter “The Wonderling”, den er skrevet og illustrert av Mira Bartók og den er helt nydelig. Den har et kart, den har illustrasjoner, den er velskrevet og jeg elsker coveret. Her handler det om Arthur som er en groundling (blanding av dyr og menneske, i Arthurs tilfelle blanding av rev og menneske) som har et øre, et unikt talent og et kjipt liv på et hjem for groundling-er uten familie. Så får han en venn og de rømmer ut i verden på et storslagent eventyr og sånt. Selv har jeg lest frem til “rømme ut i verden”-delen begynner, men jeg liker denne boka skikkelig godt. 

For eksempel er boka delt opp i tre deler og den første delen starter slik:

Det er noe veldig atmosfærisk og elegant ved denne boka, den ser liksom ut som en klassiker, som om det er en bok som folk har kost seg med i årtier når den faktisk kom ut tidligere i høst.

Her er ellers en smakebit:

Jeg beklager om bildet ikke ble så klart, men jeg håper det funker. Uansett er denne boka svært fint skrevet og absolutt verdt å sjekke ut 🙂

Flere smakebiter finnes hos Betraktninger =D

*

Men da har jeg litt andre ting jeg skal finne på. Neste innlegg kommer ellers om noen dager og da vil jeg nok skrive om årets kanskje fineste film (som overraskende nok er Paddington 2). Ha en fin søndag, vi bables og karolinsk adventshilsen fra meg 🙂

 

Hysj og annet fint =D

Kul ting: tirsdag ettermiddag fikk jeg en melding på mobilen min om at den ene tanten min med familie og noen venner skulle se Kurt Nilsen-julekonsert i Oslo Spektrum i går kveld og så var det en av de som skulle dra som måtte jobbe og derfor spurte de om jeg ville bruke billetten. Og det ville jeg jo så dermed inneholdt i går øyeblikk som dette:

Det var skikkelig fint og stemningsfullt og mens jeg har sett to andre julekonserter i år så var det denne som virkelig ga meg julestemning og det var ganske magisk <3

Ellers så skriver jeg mye for tiden, riktignok så endte jeg ikke opp med å skrive en ny julekalenderhistorie, men jeg holder på med en julenovelle, jeg skriver julesanger hver dag og det er som om å skrive føles lett for tiden og det er en veldig fin følelse. Og nå har jeg levert tilbake biblioteksbøker og jeg har lest de bøkene som skal være julegaver (men som jeg ville lese selv før de blir pakket inn) og kan endelig kose meg resten av måneden med bøkene jeg bestilte fra Amazon og det er skikkelig fint. For øyeblikket har jeg nettopp begynt på The Wonderling for eksempel og den ser så fin ut. 

Men da tenkte jeg å dele coveret og noen bilder fra en veldig fin og atmosfærisk grafisk roman jeg leste for noen dager siden og deretter min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg på søndag. Ellers anbefaler jeg folk som vil se en usedvanlig teit, men akk så fornøyelig film å se The Christmas Prince på Netflix som jeg blogget om i mitt forrige innlegg. Og så håper jeg musikalen “The Band’s Visit” som har digital release av musikalcden sin i morgen vil bli tilgjengelig på Spotify sånn at jeg kan lytte massemasse til den 😉

Hysj av Magnhild Winsnes

Denne sommeren oppdager Hanna at hun ligger etter med alt: interesser, venner, kropp, gutter, ALT.

Winsnes skildrer overgangen fra barn til ungdom med stor humor og dypt alvor, gjennom ulike situasjoner, møter og oppdagelser. Winsnes’ strek følger kameralinsen og hennes evne til å fortelle historier med bilder er helt spesiell, og HYSJ er en grafisk roman som setter spor.

Dette er en sånn bok som jeg leste om og så fikk veldig lyst til å lese fordi det var en ny norsk grafisk roman som hørtes fin ut. Og så fant jeg ut at den hadde barn og unge som målgruppe og hadde et Eureka-øyeblikk der jeg var sånn «aha, jeg trenger ikke å ønske meg denne boka som julegave eller å vente til den kommer på biblioteket for å få lest den, det kan være en julegave og så kan jeg bare sånn tilfeldigvis lese den mens jeg er skikkelig forsiktig før jeg gir den bort». Som tenkt så gjort og dette er en veldig fin bok.

Og greit nok, storyen er ikke så veldig original. Det handler om å være i den alderen der man ikke helt er barn lenger, men heller ikke helt ungdom, i stedet er man et sted imellom. Og så handler det om å finne ut at en sommervenn man har gledet seg til å treffe igjen og så finne ut at man er på ulike stadier. Mens historiens hovedperson, Hanna, er forberedt på å samle insekter og fiske krabber og å ta nye rekorder i å holde pusten under vann er kusinen Siv plutselig blitt opptatt av gutter, kropp og røyking og det gjør at uka de har sammen ikke blir som Hanna ventet.

Dette er kjent tematikk og likevel føles det veldig nært i denne boka, en bok det er lett å kjenne seg igjen siden de fleste nok har hatt liknende opplevelser opp i gjennom.

Magien med denne boka (som til tross for at den er en ganske tykk grafisk roman var en bok jeg leste skikkelig raskt) er likevel ikke historien, det er ikke en gang karakterene. I stedet handler det om atmosfæren som er sår, ettertenksom, poetisk og med en murrende undertone underbygget av maurtegningene som går som en rød tråd gjennom boka og som skaper et slags lett ubehag som likevel føles riktig. Det er i det hele tatt en stemning i denne boka som jeg likte veldig godt og den handler like mye om de helt nydelige tegningene. Magnhild Winsnes er animatør og det ser man for det er så mye bevegelse i bildene hennes, samtidig som mange av illustrasjonene også har en slags ro ved seg. Det er atmosfæren og tegnestilen som gjorde at jeg ble veldig glad i denne boka og syns den er verdt en titt uansett om man er i målgruppen eller ei. Dessuten tør denne boka å ha mange sider med lite tekst og bildene forteller så mye mer enn den teksten som er med uansett og jeg elsker hvordan det er en så stille bok, en sånn bok med mange øyeblikk der det ikke tilsynelatende skjer så mye uten at det av den grunn blir kjedelig. Det føles bare fint.

Så ja, «Hysj» er en finfin ny norsk grafisk roman som absolutt er verdt en titt. Det er kanskje ikke blant de bøkene man vil huske best når året er omme, men det er en bok som er såre sommerdrømmer og melankoli i nydelige ettertenksomme tablåer som er skjøre, underfundige og helt nydelige tross alt.

Terningkast 5

A Christmas Prince =D

Heisann! Det er mandag kveld, livet er ålreit og jeg koser meg med å lese, skrive og tegne en del og det er trivelig. Dessuten skal jeg på kino på fredag og i operaen på lørdag så nå har jeg fine planer for denne uka også og det er kult. 

Ellers er denne sangen fin:

Den er hentet fra musikalen A Christmas Story som skal ha en live-produksjon på kanalen Fox nå til helgen etter det jeg har lest så jeg håper det vil generere masse klipp på Youtube som jeg kan kose meg med i neste uke 😉

Ellers så jeg verdens teiteste og likevel mest fornøyelige film i går, nemlig denne:

Og nå tenkte jeg like greit å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse 🙂

The Christmas Prince

En ung journalistspire ved navn Amber blir sendt til landet Aldovia for å følge en pressekonferanse angående prinsen der, Richard, som egentlig skal ta over tronen etter sin nylig avdøde far, men så går det rykter om at prinsen heller ønsker å abdisere. Og så kommer Amber til Aldovia der hun ender opp med å gå undercover som lærer for prinsens lillesøster som sitter i rullestol og etter hvert blir hun bedre kjent med prinsen. Vil det etter hvert oppstå kjærlighet? Vil det være andre som ønsker å ta over tronen? Vil prinsen etter hvert oppdage at Amber egentlig er journalist? Spørsmålene er mange og svarene får man bare ved å se «The Christmas Prince» ?

? Eller ved å ha sett minst en annen julefilm eller romantisk komedie i løpet av livet sitt siden dette er en eksepsjonelt, ja nærmest fascinerende, forutsigbar film. Det føles nesten som om Netflix, når de laget denne filmen som er en Netflix-original, satt med en liste over klisjéer og gikk direkte inn for å putte inn så mange av dem som mulig. Og man skulle tro dette betydde at jeg mislikte denne filmen, men jeg nøt hvert sekund. Dette er på ingen måte en god film, men den var himla fornøyelig på en sånn «ja, da, jeg vet dette er helt håpløst, men det er håpløst på en særdeles sjarmerende måte». Noen ganger er slike guilty pleasure-filmer akkurat det man trenger.

Uansett, jeg leste om denne filmen for noen dager siden og ble straks nysgjerrig fordi det var en Netflix-produsert blanding av romantisk komedie og julefilm som hadde fått mange «this is so bad it?s good»-typen anmeldelser. Så jeg visste på sett og vis hva jeg gikk til, men jeg var ikke forberedt på hvor stor mye jeg ville kose meg med denne filmen. For det er fine karakterer som skapes her, de finnes ikke originale, men de er fortsatt fine. Det er julestemning her (som en anmeldelse jeg leste påpekte så er det med et juletre i veldig mange scener sånn at man aldri helt kan glemme at dette er en julefilm i tillegg til en romantisk komedie) i massevis og det handler om kongelige på en måte som appellerer til den delen av meg som elsket «The Princess Diaries»-filmen da jeg var tenåring og den delen av meg som alltid har vært veldig fascinert av prinsesse Diana. Jeg tror de aller fleste på et eller annet tidspunkt har dagdrømt om å finne kjærligheten med en prins og mens jeg i bunn og grunn ikke tror all oppmerksomheten slikt fører med seg hadde vært noe for meg, så er det veldig gøy å se filmer om det.

Så ja, jeg koste meg med denne filmen, men mye av appellen her er alle måtene man fniser for seg selv over ting som skjer eller sukker fordi det er så teit. For eksempel er hovedpersonen Amber en journalist, men jeg vet ikke så mye om journalistikk, men man ser et bilde av notatene hennes en gang og det ser usedvanlig lite profesjonelt ut. Videre viser det seg å være en hemmelighet (dette er litt spoiler, sorry) som gjør at Aldovia (som er et oppdiktet land som ligger et eller annet sted i Europa der folk snakker engelsk med britisk aksent) på et tidspunkt i filmen står i fare for å få prins Richards fetter Simon som konge i stedet og da har den avdøde kongen skrevet en gåte som inneholder løsningen som kan ordne opp i ting som han har gjemt inne i en juledekorasjon og spørsmålet melder seg om hvorfor han valgte denne løsningen og ikke bare pratet med folk før han døde og slikt i stedet. Man kunne egentlig trukket frem så mange steder der denne filmen basically ikke gir mening i det hele tatt og er full av logiske brister og dette bare understreker videre at «denne filmen er sååå uendelig teit, milde melkespann» og jeg elsket den for det.

Konklusjonen er altså at jeg vil at alle skal se denne filmen samtidig som jeg anerkjenner og er fullt klar over at dette er en helt håpløs film som er såpass forutsigbar og teit at det nesten er litt imponerende. Sånn sett er den litt som den filmen jeg for noen år siden kom over på Youtube basert på sangen «The Christmas Shoes» som jeg syns er noe av det teiteste i verden og likevel ser omtrent hver desember og av og til ellers også fordi man av og til trenger å slippe helt å tenke. Så takk for kosen, «The Christmas Prince», jeg er glad for at du finnes.

Terningkast 4!

Agnus Dei og ymse annet :)

Heisann! Det er fredag, livet er fint selv om det ikke skjer så mye spennende og i verste fall om jeg rett og slett ikke har flaks konkurransemessig sett for tiden så vant jeg i alle fall 10 kr på den ene Flax-kalenderen min og det er jo i alle fall nok til en pakning Hockey Pulver 😉 

Ellers så hadde jeg storslagne ambisjoner om å skrive en julesang hver dag OG å skrive på julekalenderhistorie hver dag og førstnevnte mål har gått veldig fint. Hva angår julekalender mistet jeg derimot all entusiasme angående historien jeg begynte på etter fire, fem dager og derfor deler jeg heller julekalenderhistorien min fra 2011 som jeg husker at jeg ble veldig fornøyd med i stedet på den bloggen. Det jeg derimot har begynt på nå i stedet for å skrive ny julekalenderhistorie er en julenovelle der jeg etter tre sider har konkludert at jeg liker ideen min skikkelig godt og gleder meg til å dele den her om rundt to ukers tid. Og det praktiske nå for tiden er jo det at nettspillsidene jeg har dilla på har sluttet å virke på jobbkurset så når jeg trenger variasjon fra jobbsøking og liknende fornuftige ting så kan jeg ikke spille nettspill og må gjøre noe annet og da ender alltid noe annet opp med å være skriving. Dvs. får jeg skrevet en hel del for tiden og det er jo ganske supert =D

For øvrig oppdaget jeg noe helt supert i går. Ved en tilfeldighet kom jeg over en artikkel om nye britiske musikaler og fant ut at det for eksempel finnes en musikal basert på “Anonyme Romantikere” (som er en helt uendelig søt fransk film om skikkelig sjenerte sjokoladeelskere som jeg så for noen år siden) og en annen som het “Everybody’s talking about Jamie” om en gutt på 16 som drømmer om å bli drag queen. Og sistnevnte har et konseptalbum som jeg nå har lyttet litt til på Spotify og en sang særlig som jeg syns er skikkelig kul og det er denne:

Denne sangen heter “Don’t even know it” og jeg elsker hvor glad melodien er, det er en sånn sang man blir i godt humør av 🙂

Ellers har jeg sett en fin film i går kalt Agnus Dei og nå tenkte jeg å dele traileren og deretter min anmeldelse. Neste innlegg kommer om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har en herlig adventstid <3

Agnus Dei

Fun fact, frem til nå nettopp leste jeg denne tittelen som «Agnes Dei», noe som gjorde at jeg lurte litt på når de skulle introdusere karakteren Agnes da jeg så denne filmen i går. Nå vet jeg at tittelen spiller på det latinske uttrykket «Guds lam» i stedet, noe som gir mye mer mening.

Uansett, dette er en film om den franske legen Mathilde som jobber på et polsk feltsykehus. Året er 1945, krigen er over, men det er fortsatt ikke alt som er helt på plass og det viser seg at det har skjedd grusomme ting med nonnene i klosteret der hele syv nonner er høygravide etter å ha blitt seksuelt misbrukt av russiske soldater. Mathilde blir overtalt til å hjelpe dem og dette er begynnelsen på en film om tro, tabuer og skam som ikke engasjerte meg like mye hele veien, men som jeg likevel er veldig glad for å ha sett.

For det første så er denne filmen virkelig vakkert filmet og fotografert. Både i fotoet av skogen og klosteret er det en kjølighet ved alt sammen som likevel har noe elegant ved seg og når bildet hviler på ansiktene til nonnene og Mathilde kommer vi så nær dem og ser virkelig følelsene som bobler under overflaten. Videre er det godt fortalt og det føles som en ny historie i og med at det handler om andre verdenskrig, men ikke tar for seg selv krigen, men heller hvilke dyrebare konsekvenser den hadde for nonnene i en film som dessuten er basert på en sann historie, noe som er rart å ta innover seg.

Og dette er i det hele tatt en film som gjør mye riktig. Det skapes interessante karakterer, det er flott skuespill og det er sårt og atmosfærisk samtidig på en måte som gjør at jeg setter veldig pris på filmvalgene når Humanismens Hus har filmkvelder. Det skjer ikke så ofte at det er slike filmkvelder, men når de kommer så er det alltid filmer jeg kanskje aldri ville valgt å se selv (siden jeg er utålmodig og filmene jeg oftest ser er animasjonsfilmer eller musikaler eller liknende litt mer lette filmer). Jeg ville kanskje ikke tenkt på å se en fransk-polsk film om nonner og nå føles dette som en av de viktigste filmene jeg har sett i år. Og mye av grunnen til det er at denne filmen får en til å tenke siden den tar opp vanskelige temaer der det ikke er noen enkle svar.

For meg manglet likevel noe for at jeg skulle gi meg helt hen og jeg var ikke like grepet av handlingen hele veien. Jeg tror likevel det handler mer om meg og at jeg ikke er helt vant med filmer som denne for det er egentlig lite å kommentere på her. Og noen har kritisert slutten for å være litt for håpefull, men mye av filmen er det så lite håp å spore at det føles riktig at slutten er som den er, i alle fall for meg.

Terningkast 5 og en sterk anbefaling.

Kan vi bare late som og andre finheter :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg elsker at det er desember fordi ååå, alt føles litt ekstra magisk i desember =D Og jeg koser meg med julete prosjekter (om de interesserer andre eller ei spiller ikke så stor rolle så lenge jeg selv jo trives veldig med dem), jeg koser meg med julekalendere og julekalenderkonkurranser (har ikke vunnet noe enda, men det er jo bare femte desember og nok av muligheter for flaksen til å dukke opp) og jeg har nå a) fått bøkene jeg bestilte fra Amazon endeligvis (ååå som jeg gleder meg til å lese dem) og b) laget pepperkaker:

Kjenner jeg meg selv rett kommer disse pepperkakene til å vare alt for kort tid, men pytt sann, gode er de og kjekke er de og ha nå =D

Ellers blir dette en fin uke for på lørdag skal jeg på desembers andre julekonsert for min del i Grorud Kirke og på torsdag er det førjulstreff med grøt og filmen “Agnes Dei” (som jeg vet utrolig lite om, men tenkte å anmelde i neste blogginnlegg antakelig) på Humanismens Hus og utover det handler livet om å lese og skrive masse og det er fint.

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av denne boka:

God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Når Emma ikke drømmer om å bli en berømt blogger, driver hun med kunstløp. Punktum. Mer er det ikke tid til. Jossi driver med hockey og er først og fremst opptatt av å ha det gøy på isen. Etter et veddemål utvikler det seg langsomt et vennskap mellom de to. Men alt er ikke på plass i Jossis verden.

Dette er en sånn bok jeg fort fant ut at jeg trengte å lese litt fordi jeg har fulgt forfatteren på ymse sosiale medier, men mest av alt fordi jeg leste ordet kunstløp og var sånn yay. Og det er fortsatt noe jeg setter veldig pris på med denne boka for jeg har aldri vært særlig interessert i sport, men jeg liker kunstløp og mer enn det så liker jeg at denne boka handler om sporter det ikke så ofte skrives bøker om, her representert ved kunstløp og hockey. Det føles forfriskende, som en ny historie og da er det jo fint at dette også er ganske så godt fortalt.

Og det er mye som funker i denne boka. Den skaper en interessant og relaterbar hovedperson, den føles ekte og nær og mest av alt så er det en veldig behagelig flyt i språket. Og greit nok så er ikke dette en av bøkene jeg vil huske mest når dette året er omme, til det blir det for meg litt for lett. Det er likevel en slags magi i sånne bøker som man glir så lett inn i og der man er like engasjert hele veien og det er dette.

Jeg liker også hvordan det handler litt om The Sims. I større grad handler det jo om kunstløp, hockey og kjærlighet, men så er det altså litt om The Sims også, noe som også føles friskt siden det er et spill som for mange, meg inkludert, har vært en del av ungdomstiden og som dermed blir ganske fornøyelig å lese om i en ungdomsbok.

Så ja, her har jeg kanskje ikke gått så alt for nøye inn på handlingen, men det er også ikke mest det jeg satt igjen med, men heller bare gleden over å ha lest en finfin ungdomsbok. Og man kan innvende at slutten for meg ikke funker like godt som resten av boka og at det er litt småting her og der som ikke overbeviser helt, men jeg syns likevel dette er en i hovedsak ganske så fin bok som gir meg tro på at dette nok på ingen måte blir det siste man hører fra Camilla Sandmo.

Terningkast 5!