Om Grease og ymse annet =D

Fin ting: tannlegetimen i går gikk veldig fint. Dessverre fant tannlegen et lite hull så jeg har ny time for å gjøre noe med det 8. februar, men det går nok greit og jeg innser at jeg ikke kan klage så veldig mye over det første hullet jeg har fått siden 2013, dessuten har å bore gått fint før så da er det sikkert ikke det fæleste i verden nå heller. Ellers liker jeg at det snart er februar fordi det betyr at jeg snart kan få sett Pixars Coco som jeg har gledet meg til å se i flere måneder (og det er riktignok bekymrende få forestillinger som er satt opp på originalspråket så langt, men jeg satser på at det endrer seg, uansett har jeg mål om å se Coco til helgen). Av annet fint fikk jeg lånt syv bøker på biblioteket på lørdag og så tittet jeg innom Ark Bokhandel fordi jeg hadde gavekort og vips:

Dette er bøkene “This is how it always is” fordi den virket søt og fin, “Memoirs of a Polar Bear” fordi jeg leste om den for noen måneder siden og ble veldig nysgjerrig og “The Color Purple” fordi jeg har hatt mål om å lese den siden jeg falt for musikalcden fra nyeste Broadway-oppsetningen for snart tre år siden og The Color Purple dessuten skal være ukas musikal på musikalgruppa mi om tre uker antakelig og da føles det fint å lese boka i den sammenheng. Og tre for to på engelske bøker er en fin dings 🙂

*

Men da tenkte jeg å poste en ganske lang anmeldelse siden jeg også var på teater på lørdag og så Grease. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Grease

Jeg har i utgangspunktet et litt ambivalent forhold til Grease for musikken er super og antakelig bortimot umulig å mislike, men det er en feministisk del av meg som alltid irriterer seg over slutten der jeg føler at Sandy er den som må forandre seg i stedet for Danny. Samtidig syns jeg denne produksjonen av Grease ga meg et nytt perspektiv på slutten for her sliter Sandy lenge med å finne seg selv og man merker presset hun føler på å gjøre alt riktig, men på slutten så legger hun forventningene på hylla og gir seg hen og det virker som om det gir henne veldig mye mer glede. Og man kan også tolke det som et budskap om at om man ikke trives med en situasjon så må man kanskje være den som skaper forskjellen.

Jeg vet ikke, jeg overtenker alt. Sakens kjerne er uansett at det var øyeblikk der denne tolkningen av Grease ga meg nye perspektiver på en musikal som jeg egentlig kjente godt fra før; noe som falt i smak, på samme måte som denne oppsetningen falt i smak i det hele tatt generelt sett.

Og det beste her er energien og den fantastiske utstrålingen til en fin bukett skuespillere som alle åpenbart koser seg så mye. For min del var castet (som inneholder mange skuespillere jeg var fan av fra før) mye av grunnen til at jeg trengte å se denne musikalen (sånn i tillegg til at hallo, musikal på teater, klart det er noe jeg trenger å se) og alle er supre. For å trekke frem noen så likte jeg Charlotte Brænna som Sandy. Jeg har sett Charlotte i flere musikaler og vært fan i flere år og mens rollen som Sandy nok ikke er den som gir en skuespiller mest å spille på så gjør hun alt ut av det hun har og synger dessuten strålende. Bjørnar Reime er ellers super som Danny og i tillegg til god stemme og fint spill viser han også flott komisk timing f.eks. i drive-in scenen. Ellers har mange kanskje fått med seg at Tarjei Sandvik Moe som spilte Isak i SKAM er med og mens jeg syns det er litt unødvendig at markedsføringen har fokusert veldig på det (selv om jeg forstår logikken bak dette valget), så hadde jeg ganske tro på at det kunne funke bra. Og det gjør det. Mens andre briljerer mer både når det gjelder dans og vokal så har Tarjei en helt unik scenetekke og karisma som er noe man enten har eller ikke har og han viser at han absolutt er en god nok skuespiller for både tv, musikaler og hva enn det skulle være. Av andre skuespillere her syns jeg Anette L. Waaler og Mari Haugen Smistad særlig vokalt visste sterke og særpregede stemmer som jeg fikk lyst til å lytte mer til og jeg syns Elise Berg-Hansen og Simen Gloppen fikk veldig mye ut av hvert øyeblikk de hadde på scenen. Ja, skuespill, sang og dans er generelt sett flott her og jeg er alltid så fascinert av folk som er flinke til både sang, dans og teater og får det til å se så lett ut når det for vanlige dødelige som meg ikke er lett i det hele tatt.

Noen anmeldelser jeg har lest har kritisert denne forestillingen for å være litt overfladisk og jo da, det finnes sikkert måter å tilnærme seg materialet i Grease som gir mer dybde til karakterene, så vel som storyen. Samtidig er ikke Grease den dypeste musikalen i utgangspunktet og på sett og vis føles det riktig at den er litt lett. Det viktige for meg her er at jeg satt og koste meg hele veien og at jeg forlot Chateau Neuf med et ønske om å se Grease igjen.

Med det sagt så er det noen svakheter her og for meg er det mest irriterende det at denne oppsetningen er så scenisk i form av at det er en scene som inneholder en sang som regel og så klapper man, så er det et raskt sceneskift før ny scene, rinse and repeat. Jeg har ingen ide til hvordan dette skal løses annerledes, men personlig liker jeg det når det går fra en scene til en annen på en mer organisk måte og når ting føles mer som en scene og så en annen minnes jeg på at det er en illusjon og klarer ikke å gi meg like mye hen som jeg vil. I tillegg syns jeg ikke scenografien er så veldig givende og som scenisk rom har ikke Chateauf Neuf den samme magiske atmosfæren som man finner på f.eks. Folketeateret eller Det Norske Teatret.

Dette er likevel bare småting og mens Grease ikke er det mest originale valget av musikal, så er det blant de smarteste musikalene å satse på nettopp fordi det er en musikal de aller fleste har et forhold til og en musikal med musikk som er så fengende at man bortimot er garantert å kose seg.

Jeg personlig hadde det i alle fall såpass finfint at jeg gir terningkast 5 og hovedattraksjonen her er altså flott sang og dans og den sprudlende og glade energien som gjør at å kose seg med en popcorn og en brus mens man ser Grease på Chateauf Neuf er en veldig smart beslutning.

Call me by your name og ymse annet :)

Heisann! Det er lørdag, i går så jeg Call me by your name (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og i dag blir awesome fordi biblioteket fulgt av Grease på Chateauf Neuf. Med andre ord skikkelig karolinske ting og jeg er bittelitt super-entusiastisk over at i dag vil inneholde årets første “se musikal på teater og være i himmelen”-øyeblikk. Ellers gruer jeg meg skikkelig til mandag fordi jeg da har den årlige tannlege-undersøkelsen, men jeg satser på at det går like bra som det har pleid å gå de siste årene og tenk så fint livet vil være når den er ferdig 😉 

Av andre fascinerende hendelser i livet mitt har jeg en favorittplass på datarommet på jobbkurset som i det siste har blitt tatt av en og samme person ganske ofte så jeg har brukt de siste dagene til å skrive kvasi-nødrimspreget overdrevent dramatisk rimende engelsk poesi om det, noe som resulterte i dette diktet på torsdag:

Dreadful doom and frightful gloom and another in my seat

Thus dreadful doom were had
Her life was but a story 
Of woes and feeling sad 
A horrid territory

There was a frightful gloom 
To what in fact took place
Her seat where glory loom
Was now another’s space

How could this ever be
She simply couldn’t say
Her world so great and free
Her very milkyway

And yet no more, no more
Because she with a sigh 
Could not in truth ignore
Could not in fact deny

There was another there
A man of tales untold
He took her space and here
Is where this tale takes hold

Quite often really he
Would sit and sit and sit
Upon what should rightly be
Her throne in bit by bit

So now she’s but a girl
With worries in her wake
Let doom and gloom uncurl
And then eat chocolate cake

(Jeg syns dette diktet var veldig morsomt å skrive og det er litt av grunnen til at jeg ønsker å en dag skrive om en skikkelig pompøs og dramatisk skurk fordi å være litt pompøs og dramatisk av og til faller meg ganske naturlig.)

*

Ellers har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av Call me by your name (hvis største irritasjon var at en av trailerne før filmen var Fifty Shades Freed og jeg vil egentlig ikke tenke på at de filmene eller bøkene finnes en gang siden jeg syns Fifty Shades er så teit) og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg skrive om Grease. Yay!

Call me by your name

En ung gutt som bor sammen med familien sin i Nord-Italia, opplever at sterke følelser vekkes til live når en kjekk student fra USA leier et rom hos dem. I løpet av en varm, døsig sommer i 1983 full av musikk, mat og romantikk, nærmer de seg hverandre og deler opplevelser som vil forandre dem for alltid. “Call Me by Your Name” har gått sin seiersgang på festivaler verden over, og er en film det er umulig å ikke bli berørt av.

*

Over er Filmwebs beskrivelse av denne filmen og dette synopsiset funker godt for meg så jeg bruker det. Ellers var dette en film jeg hadde hørt veldig mye fint om og derfor måtte se og ja, jeg likte denne filmen veldig godt selv.

Først og fremst er dette en veldig sanselig og atmosfærisk film. Det er rett og slett ofte veldig behagelig å se på, godt hjulpet av nydelige omgivelser som dessuten fotograferes med selsom eleganse. Og musikken her er mye av sjarmen og underbygger følelser, så vel som stemninger med briljans.

Her skapes dessuten flotte karakterer og særlig Timothée Chalamet er fantastisk som Elio og det er ikke det spor rart at han har blitt nominert til en rekke priser etter denne filmen, han skaper nemlig en karakter som virkelig fascinerer. Arnie Hammer er også svært god som den eldre Oliver og utover det har Michael Stuhlbarg som Elios særlig en scene på slutten av filmen der han er veldig super.

Og det er i det hele tatt mye å like her og en ting som jeg personlig likte veldig godt er hvordan dette handler om homofili uten at det handler om det på en måte. For ja, Elio blir fascinert av en eldre mann, men der noen historier som forteller om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre har fokuset der så er dette bare en kjærlighetshistorie og mer enn det er dette egentlig en historie om å være 17 år og å finne ut hvem man er. Jeg leser på en bok for øyeblikket som også handler om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre og der er det at de er gutter begge to et viktig element og det funker også godt, men det er fint å se en annen historie.

Uansett er i alle fall Call me by your name en nær og fin historie, men for meg ble det ikke helt perfeksjon likevel. Litt av grunnen er at etter å ha stått opp tidlig og brukt mye av dagen foran dataskjermer på jobbkurset og deretter hjemme så ble jeg litt trøtt under filmen, ikke fordi den var kjedelig, men fordi det er en sånn langsom og rolig film som flyter av gårde. Det var derfor en kort stund jeg mistet litt av engasjementet, men så var de siste ti minuttene eller noe der omkring såpass såre og skjønne at de gjorde meg veldig interessert igjen. For min del føler jeg også at jeg aldri helt kjente Oliver, men igjen så handler det nok og litt om at vi ser ham gjennom blikket til Elio og det preger også hvordan han formidles. For min del var denne filmen også litt lenger enn strengt talt nødvendig, men så har jeg litt liten tålmodighet med filmer og da så det handler mer om personlige preferanser.

Sakens kjerne er likevel at i hovedsak er denne filmen nydelig. Terningkast 5 definitivt og en meget sterk femmer i tillegg siden svakhetene handler så mye, mye mer om meg enn om filmen i seg selv. Yay!

The Glass Town Game og sånt :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint fordi jeg skal på kafé i ettermiddag og ellers bruker jeg mye tid på Nintendo, bøker og å tenke at jeg burde skrive, tegne og fargelegge mer enn jeg gjør, men så blir det kveld og plutselig har jeg spilt Zelda: Breath of the Wild i halvannen time, men så føles det verdt det og fordi det er så flott. 

Og angående Breath of the Wild er dette favorittøyeblikket mitt så langt:

Det er masse små templer rundt om i spillet som inneholder enten en kamp der du får øvd på kampteknikk (de kampene har jeg fortsatt til gode å vinne) eller så må du løse en gåte og dette tempelet har en gåte alt før du begynner selve tempelet og det er å komme deg gjennom en labyrint av blomster uten å tråkke på blomstene for da går denne damen, Magda, altså bananas og plutselig har du mye mindre liv enn før. Og jeg likte dette så godt for det var så uventet og sært og samtidig er det en ganske underholdende scene når hun klikker selv om det å miste masse liv er ganske upraktisk. Og dette problemet er jo hennes egen feil, hun kunne plantet blomster på en mye mer praktisk måte der hun slapp å bli kjempesur om noen tråkket på det eller slapp risikoen for at det skulle bli tråkket på litt, men ja ja, det er likevel gøy at Breath of the Wild har så mange slike øyeblikk som overrasker deg.

Ellers er boka jeg holder på med awesome, jeg kommer veldig snart til å bestille billett til å se Call my name på fredag (anmeldelse kommer på lørdag), jeg gleder meg til bibliotek og teater på lørdag og ja, det er nok å drive med selv om jeg nok kunne prioritert en del av tiden min annerledes. 

Og så har jeg lest ut denne boka:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne litterære finheten og så kommer neste innlegg på lørdag altså. Vi bables og god fornøyelse!

The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Inside a small Yorkshire parsonage, Charlotte, Branwell, Emily, and Anne Brontë have invented a game called Glass Town, where their toy soldiers fight Napoleon and no one dies. This make-believe land helps the four escape from a harsh reality: Charlotte and Emily are being sent away to a dangerous boarding school, a school they might not return from. But on this Beastliest Day, the day Anne and Branwell walk their sisters to the train station, something incredible happens: the train whisks them all away to a real Glass Town, and the children trade the moors for a wonderland all their own.

This is their Glass Town, exactly like they envisioned it?almost. They certainly never gave Napoleon a fire-breathing porcelain rooster instead of a horse. And their soldiers can die; wars are fought over the potion that raises the dead, a potion Anne would very much like to bring back to England. But when Anne and Branwell are kidnapped, Charlotte and Emily must find a way to save their siblings. Can two English girls stand against Napoleon?s armies, especially now that he has a new weapon from the real world? And if he escapes Glass Town, will England ever be safe again?

Together the Brontë siblings must battle with a world of their own creation if they are to make it back to England alive in this magical celebration of authorship, creativity, and classic literature from award-winning author Catherynne M. Valente.

*

Jeg anskaffet denne boka først og fremst fordi Catherynne M. Valente har et helt herlig språk, noe som også så definitivt er tilfelle i denne boka. Utover det er denne boka altså en Fantasy-roman som skriver seg inn i god gammeldags «barn havner i en annen verden og må komme seg hjem»-tradisjon, med en interessant forskjell i at det her er Fantasy om ekte personer, nemlig forfatter-søstrene Brönte og broren deres. Dette syns jeg er en artig vri og den gir også et ekstra lag til historien i at det er en hel del referanser til bøkene søstrene Brönte endte opp med å skrive og ellers er dette en god introduksjon til forfatterne og litteraturen deres for unge lesere.

Personlig har jeg ikke lest så mye av Brönte (utenom Jane Eyre) og for min del er det ikke først og fremst de litterære referansene og slikt jeg elsket her, men hvor flott denne boka er fortalt. Jeg har nevnt språket, et språk som er lekende og fargerikt og får skriving til å virke så mye lettere enn det er, men dette er også en bok som briljerer når det gjelder karakterskildringer og da særlig når det gjelder hovedkarakterene, de fire søsknene Brönte. Man forstår dem så godt, man relaterer seg til dem og de føles så levende for leseren på en måte som er helt topp.

Videre er dette en veldig kreativ bok full av smarte detaljer, det er en bok som inneholder ting jeg liker som illustrasjoner og ja, jeg likte rett og slett denne boka veldig godt.

Med det sagt så finnes det svakheter her og en er at denne boka er litt for lang med sine litt over 500 sider og selv mistet jeg litt av interessen på slutten. Et større problem dog er hvordan denne boka faller veldig mellom to stoler for mens jeg ikke har noen gode eksempler for øyeblikket så har fortellerstilen og referansene aspekter ved seg som nok vil appellere mer til voksne samtidig som bokas konsept og målgruppe egentlig er barn på rundt elleve eller der omkring. For meg er ikke det noe stort problem, men det er likevel verdt å nevne.

Sakens kjerne er dog at ååå som koste meg med denne boka. Det var en sånn bok der jeg fikk lyst til å sitere hver side omtrent (men jeg kommer til å la være å dele sitater her og heller oppfordre til å lese smakebitene jeg delte på søndag om man er nysgjerrig, dessuten har jeg ikke helt tålmodigheten til å skrive inn på data alle sitatene jeg elsket siden det var veldig mange av dem) og der jeg hadde det svært fint mens jeg leste. Og jeg håper flere gir denne boka, eller eventuelt andre bøker av Catherynne M. Valente en sjanse for det er veldig verdt det.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og Pitch Perfect 3

Heisann! Det er søndag og i morgen starter en uke som nok blir temmelig super fordi kino antakelig og i alle fall definitivt bibliotek og teater =D Og på den negative siden blir uka etter dust fordi tannlegetime og skikkelig mange teite ting som må betales i slutten av januar, men la oss leve i nuet i stedet. Det er en hel uke som lover veldig godt først og det er jo det essensielle her tross alt. Og livet er fint selv om jeg har sånne alvorlige problemer som at ymse Nintendo-spill og nettbrettspill og liknende frister såpass ofte at jeg prioriterer det mer enn bøker sånn at vi har kommet helt til 21. januar nå og jeg holder fortsatt bare på med bok seks for i år. Og det er jo mye i seg selv, men målet mitt er sånn åtte, ni bøker i måneden for å lese 100 bøker i året og de neste bøkene jeg har planer om å lese er også alle sammen på godt over 400 sider og tenk om januar ikke blir så god lesemåned som det pleier. Ja, jeg vet, dette er ikke et alvorlig problem, jeg overdriver litt, likevel 😉

Uansett. Boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er “The Glass Town game” av Catherynne M. Valente, den handler om Brönte-søsknene (ja, de ekte forfattersøstrene og broren deres) som barn og hvordan de her opplever et magisk og fantastisk eventyr i en annen verden og sånt. Så det er fiksjon om ekte karakterer, noe jeg ikke har vært borte i så ofte. Og jeg elsker denne boka. Anmeldelse kommer om noen dager når denne boka er lest ut, men altså, her er det fantastiske karakterer, det er masse fantasi og kreativitet, det er illustrasjoner og et fint cover og det er et herlig språk som jeg nyter skikkelig. 

Her er noen smakebiter:

Well, I would have said books, too, you know, but books are just obvious. That’s like saying you 
like air!

I should like to love someone who makes me feel the way I feel when the thunder storms on the 
moors.

They knew all about the war with France from Papa?s magazines. But whenever they tried to imagine what a war was actually like, it unfolded in their heads like a cross between a chess game, a horse race, a country dance, and a very racy night at the theater.​

Jeg kunne sitert hele boka egentlig for språket her er fantatisk, men jeg kan spare litt sitering til anmeldelsen min. Uansett så er dette en veldig skjønn bok som sikkert funker særlig godt hvis man er fan av bøkene til Brönte-søstrene, men for meg som bare har lest “Jane Eyre” er det også fint. Og denne boka faller riktignok litt mellom to stoler siden den er ment for et yngre publikum, men har et språk og et referansepunkt som gjør at voksne nok får mer glede av det, dessuten er bøker av Catherynne M. Valente ofte litt tykkere enn de strengt talt trenger å være, men så er det også litt av magien fordi alle setninger hun skriver er som en lekeplass eller en labyrint der man kan gå seg vil mellom linjene, det er nesten for lekent og malerisk og smart og elegant, men samtidig gjør det at jeg personlig koser meg skikkelig med det. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers har jeg sett Pitch Perfect 3 på kino nå og nå tenkte jeg å poste traileren og min anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi om noen dager 🙂

Pitch Perfect 3

Da den første Pitch Perfect-filmen kom likte jeg den skikkelig godt. Jeg likte storyen, jeg likte karakterene, jeg likte sangnumrene og jeg syns det var en smart og underholdende film og mens det kanskje ikke var episk og storslagent eller teknisk sett fantastisk, så var det en veldig fin filmopplevelse. Film 2 var litt svakere hva angår elementer som plott og slikt, men var fortsatt en film som funket fint for meg selv om jeg ikke har følt noe stort behov for å ha den på dvd eller se den igjen. Og med dette i minnet måtte jeg se treeren, en film som igjen bød på fine karakterer, kul musikk og mye sjarm.

Med det sagt så er nok film 3 den svakeste i serien, mye fordi plottet her er enda tynnere enn i de foregående filmene, det virker nesten som om det her er laget masse scener og at det først etterpå har vært slik at filmskaperne tenkte «oi, forresten, vi burde kanskje ha en slags story også, skitt» og så prøvd å kile det inn. Og når det er forsøk på plott som med bihistorien med Fat Amy som treffer igjen forbryterfaren sin så passer det dårlig inn, litt fordi denne storyen på ingen måte er blitt hintet til i de foregående filmene og litt fordi Rebel Wilson faller litt i gjennom som skuespiller i de scenene der hun må gjøre noe annet enn å overspille eller være morsom. Videre savner jeg Jesse og Benji fra de foregående filmene og ja, det er mye man kan kommentere på med denne filmen.

Samtidig var det også det jeg var forberedt på og derfor ble jeg ikke særlig skuffet over svakhetene her. Om noe så gjorde dem at jeg satte enda mer pris på de tingene som funker fett. Som Beca som karakter for eksempel. Anna Kendrick er en skuespiller jeg har veldig sansen for og hun overbeviser godt som Beca også her. Og videre så merker man at det her er jenter so har kjent hverandre i mange år og har et nært og godt forhold til hverandre. Videre er det jo engasjerende nok og sangnumrene er fortsatt gode nok til at jeg vil søke dem opp på Youtube og kose meg med dem.

Så konklusjonen min er nok at nei, dette er ingen film man trenger å se og om man ikke har sett noen Pitch Perfect-film før er nok enern og til dels toeren bedre alternativer. Men vil man ha et gjensyn med Barden Bellas-gruppa og se en god popcorn-film på kino med mye sang og musikk er dette absolutt et greit alternativ.

Terningkast 4

Topp 5 musikk i kongerikene i Super Mario Odyssey :)

Heisann, det er onsdag morgen, livet er ålreit og et av målene mine for i år bloggmessig sett er å ikke føle at det MÅ gå maks tre dager mellom innlegg hvis jeg ikke har noe spesielt å blogge om. Som regel så går det fint å blogge såpass ofte, men noen ganger tidligere har jeg blogget for å blogge og jeg tror det merkes hvis fokuset ligger der og ikke på å dele et budskap. Uansett, livet er fint og det er riktignok masse jeg kan velge å bekymre meg for om jeg vil, men å bekymre seg for ting er litt som å falle ned i et svart hull og om det først er det jeg skal så kan det hullet hete bøker eller Nintendo. For tiden elsker jeg for eksempel Breath of the Wild og en av grunnene er hvordan det erfaringsmessig sett med Zelda-spill ofte har vært slik at jeg har likt det i begynnelsen, men så har jeg kommet til et tempel jeg har hatt mye problemer med og så har jeg gitt opp og ikke spilt det mer eller ikke spilt det på lenge. Jeg har generelt liten utholdenhet når det gjelder Zelda-spill og det selv om jeg elsker stemningen og musikken og storyen og karakterene. Breath of the Wild er på sin side et helt åpent spill så man kan bruke så mye tid kun på å utforske omgivelsene og hvis man drar til et tempel eller noe og syns det er for vanskelig så kan man bare dra fra det og ta for seg et annet oppdrag og heller komme tilbake senere. Det er en så stor frihet her og jeg føler riktignok at jeg er temmelig håpløs på det meste her likevel, men jeg kommer mer og mer inn i det og det føles veldig givende å spille. Ellers leser jeg The Glass Town Game av Catherynne M. Valente og det er en sååå herlig skrevet bok at bare ååå, jeg elsker den og finner den særdeles siterbar støtt og stadig. Gleder meg til å skrive om den når den er lest ut 🙂

Men da tenkte jeg å bruke dette innlegget på favorittspillet mitt i 2017 (mer presist er dette det aller beste som kom ut av 2017 uansett medium) og det er Super Mario Odyssey. Mer presist tenkte jeg å dele mine topp 5 angående musikken i kongerikene man besøker med å poste et klipp med musikk og skrive en kommentar til. Så da setter jeg i gang 🙂

Topp 5 musikk i kongerikene i Super Mario Odyssey

– Cap Kingdom (Bonneton)

Cap Kingdom er det kongeriket i Super Mario Odyssey der jeg føler meg mest hjemme, litt fordi hatt-temaet på husene her får meg til å tenke på Mummi-universet til Tove Jansson, litt fordi det er noen helt nydelige gatelykter der, men også mye på grunn av musikken som har en slags smått gotisk semi-creepy vibe. Noen har sammenliknet det med musikken i Nightmare before Christmas og kalt musikken (så vel som hele stemningen i dette kongeriket i det hele tatt) Tim Burton-aktig og jeg skjønner denne beskrivelsen veldig godt, den passer til følelsen man får av dette kongeriket. Samtidig er musikken likevel også koselig, det er musikk som gleder og inspirerer og jeg elsker den også av den grunn. 

– Snow Kingdom (Shiveria)

Musikken i Snow Kingdom er nok den aller mest skandinaviske musikken i Super Mario Odyssey i form av at det oppriktig høres litt nordisk ut. Og denne musikken er bare så veldig koselig, det er som en musikalsk versjon av en skikkelig varmende og god kopp te på en kald vinterdag eller som om noen tok lese foran peisen og omgjorde det til musikk, så trivelig er dette å lytte til. Snow Kingdom er ellers et ganske lite kongerike og det er ikke så mye å gjøre der, men det finnes flyvende (!) pingviner og sjarmerende innbyggere og altså musikk som jeg liker å komme tilbake til igjen og igjen 🙂

– Cascade Kingdom (Fossil Falls)

Dette kongeriket er det som lærer deg at du kan ta over kroppen til en tyrrannosaurus rex, noe som er skikkelig kult. Utover det så er dette kongeriket kjent for fossiler, fossefall og altså denne musikken, musikk som lyder bare sååå storslagen og episk. Det er her man virkelig føler hvor svært Super Mario Odyssey er og hvor mange muligheter som finnes og denne musikken er lyden av oppdagelsesferd og eventyr og kunne vært soundtrack i mang en film med selsom selvfølgelighet. Dette er veldig flott og absolutt engasjerende.

– Lake Kingdom (Lake Lamode)

Dette er noe av det mest behagelige man kan lytte til vil jeg tro, det er så fredfullt og drømmende og det funket også ypperlig som skrivemusikk da jeg holdt på med Nanowrimo. Denne musikken er i Lake Kingdom, et kongerike som også er ganske lite, men som jeg liker veldig godt fordi atmosfæren der er så fin, man slapper så godt av der og det er nærmest meditativt og med en nærhet som er elsk, mye på grunn av musikken altså. Dette er som såpebobler eller som løvetannfrø eller som malteserkuler som smelter på tunga, alt dette pakket inn i musikk som man kan flyte på.

– Metro Kingdom (New Donk City)

Da traileren for Super Mario Odyssey kom ut og viste en storby-verden á New York var mange overrasket, men for mange har dette likevel blitt kongerike nummer en i Super Mario Odyssey. For min del er Cap Kingdom stedet jeg liker best, men jeg digger Metro Kingdom også, storby-eventyret som sikkert vil være det nærmeste jeg kommer å oppleve New York på lang tid (hvis ikke jeg plutselig vinner en million i Lotto eller noe sånt). Og musikken her er mye av sjarmen, den er en slags blanding av det urbane, jazzy toner og Mario-nostalgi samtidig og den gir masse energi og pågangsmot på den aller beste måten. Dette er kult, stilfullt og ja, dette er bare veldig fint og passer godt til et kongerike der det er haugevis med muligheter og ting å gjøre.

*

Det var listen over topp 5 når det gjelder musikk og Super Mario Odyssey, god fornøyelse og håper det falt i smak. Av andre interessante ting som kan nevnes før jeg avslutter kan jeg informere om at jeg sendte en melding til forlaget jeg sendte en diktsamling i begynnelsen av oktober og endelig fikk svar på mandag. Dette svaret var en refusjon, men de skrev at de likte ideen og at det var flott utført og slike positive ting og ga inntrykk av at avslaget handlet mest om at de fokuserer på prosa, ikke poesi. Så da skal jeg sende av gårde gatelykt-prosjektet når det er redigert mer, det er planen 🙂

Ellers var det ikke noe særlig mer nå, men vi bables og neste innlegg kommer antakelig på søndag sånn at jeg kan være med på smakebit på søndag da. Yay!

Kinofilmer i januar, februar og mars som høres interessante ut og som det godt kan tenkes at jeg trenger å se =D

Heisann! Det er fredag, jeg har nok av ting å drive med og livet er fint 🙂 Og ellers så har jeg endt opp med å gå en del av ymse grunner i det siste, sånn i tillegg til at heisen i blokka mi er under reparasjon frem til februar så jeg får sånn sett litt ekstra mosjon og det er sikkert ikke det verste i verden. Ellers har jeg lest verdens teiteste artikkel (som inspirerte et frustrasjonsutbrudd på Facebook), men i hovedsak er livet fint og jeg gleder meg over ting som bøker og nintendo og å se igjen Dance Academy for n-te gang. Dessuten åpnet Stovner Bibliotek igjen og det har blitt sååå flott, det burde virkelig besøkes mens man lar seg inspirere og fascinere <3

Men i dag tenkte jeg å skrive en liten liste over filmer som kommer på kino i januar, februar og mars i år som jeg gleder meg til å se siden det faktisk ER en del filmer som kommer fremover som alle er filmer jeg mest sannsynlig vil gå inn for å få sett på kino. Jeg kommer her til å poste tittel på filmen, trailer og en liten kommentar til hver film og da setter jeg i gang.

Kommende filmer i januar, februar og mars som jeg gleder meg til å se

 

– Pitch Perfect 3 (premiere 19. januar)

Pitch Perfect som film-serie er litt som dansefilmer, de er litt guilty pleasure-typen filmer rett og slett fordi man på ingen måte ser dem for plottet (som sjelden er særlig innovativt), men fordi det er mye kul og fengende musikk og sjarm. Jeg regner derfor med at tredje filmen vil være en sånn film som ikke vil gjøre noe sterkt inntrykk, men så vil ikke det gjøre noe siden jeg kommer til å kose meg skikkelig og gå nynnende og smilende ut av kinosalen. Hvis vi legger til at jeg er ganske fan av Anna Kendrick og syns karakterene er kule så blir dette en film man på ingen måte trenger å se, men å så gøy det vil bli for den delen av meg som elsker filmer med mye musikk og attitude likevel. 

– Call me by your name (premiere 26. januar)

Jeg har hørt fra folk jeg stoler på at denne filmen er veeeldig fin og basert på traileren og det jeg har hørt om denne filmen ellers virker dette som en atmosfærisk og ettertenksom film om kjærlighet og sommer og slike finheter. Det vil sikkert være skjønt og nært og jeg håper jeg kan bli litt forelsket i denne filmen jeg og.

– Coco (premiere 2. februar)

Om vi ser bort i fra den åpenbare frustrasjonen ved at denne filmen hadde premiere rundt thanksgiving i USA og at vi i Norge, som vanlig, er blant de siste til å få nye Disney- og Pixar-filmer på kino, så er dette noe jeg gleder meg helt enormt til. Litt fordi jeg elsker Pixars filmer (jeg har sett alt av Pixar unntatt Cars 3), men mer fordi denne filmen ser innmari fin ut. Bare av trailerne jeg har sett ser det ut som en film full av følelser, musikk og stemning og jeg bare vet at jeg kommer til å elske hvert sekund. Og så er det så imponerende, jeg har lest at Pixar her har vært så presise med detaljer at når hovedpersonen Miguel spiller gitar så er hvor han har plassert fingre og slikt på gitaren helt korrekt i forhold til tonene han spiller. Å være så nøye med detaljene i animasjon skal egentlig ikke være mulig så Pixar imponerer virkelig også sånn sett.

– The Shape of Water (premiere 23. februar)

Denne filmen hadde jeg ikke egentlig noen planer om å se men så hadde de en førpremiere med den i romjulen. Og mens jeg ikke fikk sett denne filmen da så sjekket jeg ut en trailer i den forbindelse og ble betatt. Denne filmen ser sååå magisk og fascinerende ut, jeg elsker musikken i trailerne jeg har sett og jeg syns dette ser ut som en sånn type film som vil overraske meg særdeles positivt og vise seg som noe som på merkfundig vis ER særdeles karolinsk og med en selsom eleganse. Og så er det fantasy og romantikk og drama og bare av traileren føles dette som en som film som jeg ville elsket som bok og filmer som føles litterære på den måten har jeg generelt veldig sansen for. 

– Early Man (premiere 2. mars)

Denne filmen er laget av skaperne bak Wallace & Gromit (som aldri har vært helt min greie, men det er likevel kult) og frister meg fordi det er animasjonsfilm i stop-motion, dessuten ser det veldig underholdende, artig og sjarmerende ut. Her har vi en sånn film som føles som skapt for å kose seg med popcorn mens man smiler i vei og går ut i verden igjen etterpå med en ekstra dose entusiasme på vegne av verden og slike filmer trenger man i ny og ne. Derfor.

– Wonder (premiere 2. mars)

Denne filmen er basert på boka med samme navn som handler om August (Auggie) som har en genfeil som har gjort at ansiktet hans er deformert og som starter på vanlig skole etter flere år med hjemmeskole. Og så handler det om hvordan han først ikke blir akseptert, men etter hvert får venner og slikt og jeg har lest boka, men selv hvis jeg ikke hadde lest den ville jeg nok regnet med at denne filmen nok er temmelig forutsigbar. Men den virker også usedvanlig sympatisk og velment og jeg tror den nok vil være en ganske fin filmopplevelse så yay for det. Dessuten har Daveed Diggs fra Hamilton rollen som lærer her og det er kult. 

*

Og da har jeg tilbudt en slags oversikt. Det kan også dukke opp andre filmer i årets første tre måneder som frister (jeg har for eksempel et lite håp om at Wrinkle in time-filmen skal settes opp i Norge siden det jeg har lest om den får den til å høres veldig interessant ut), men her har vi hovedoversikten altså. 

Men da tenkte jeg å ordne litt andre ting og tang og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

The One Hundred Nights of Hero :)

Fin ting: dette året har ikke vart i to uker en gang, men jeg har allerede rukket å få ny tittel (tante), jeg har jobbintervju å se frem til (kanskje to, men jeg er litt usikker, det er væffal et intervju som venter) og nå har jeg både nytt Professor Layton-spill å kose meg med på Nintendo 3DS og jeg har kommet mer inn i Legend of Zelda: Breath of the Wild og begynt å like det skikkelig godt. Dessuten er jeg snart ferdig med å lese ut bok nummer fire for i år, så yay for effektivitet 😉

Og ellers er denne sangen fra musikalen “The Band’s Visit” nydelig:

Den heter “Answer me”, den er så stille og atmosfærisk og jeg elsker melodien og hvor skjørt og skjønt dette er <3

*

Ellers var den første boka jeg leste i år denne:

(Bildet er funnet på Goodreads-siden til denne boka som man kommer til om man trykker på bildet.)

Jeg likte denne boka veldig, veldig godt så her kommer en anmeldelse som jeg håper gjør at andre velger å lese denne boka etter hvert og (og hvis man trykker på navnet Isabel Greenberg i overskriften kommer man til nettsiden hennes der eksempler på tegningene hennes finnes). Neste innlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi 🙂

The one hundred nights of Hero av Isabel Greenberg

In the tradition of The Arabian Nights, a beautifully illustrated tapestry of folk tales and myths about the secret legacy of female storytellers in an imagined medieval world.

In the Empire of Migdal Bavel, Cherry is married to Jerome, a wicked man who makes a diabolical wager with his friend Manfred: if Manfred can seduce Cherry in one hundred nights, he can have his castle–and Cherry.

But what Jerome doesn’t know is that Cherry is in love with her maid Hero. The two women hatch a plan: Hero, a member of the League of Secret Story Tellers, will distract Manfred by regaling him with a mesmerizing tale each night for 100 nights, keeping him at bay. Those tales are beautifully depicted here, touching on themes of love and betrayal and loyalty and madness.

As intricate and richly imagined as the works of Chris Ware, and leavened with a dry wit that rivals Kate Beaton’s in Hark! A Vagrant, Isabel Greenberg’s One Hundred Nights of Hero will capture readers’ hearts and minds, taking them through a magical medieval world.

*

Det over er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok som var en virkelig fascinerende leseropplevelse og en usedvanlig god start på bokåret 2018. Og noe litt rart med denne boka er at mens det er en grafisk roman var det ikke først og fremst illustrasjonene som gjorde dette til en fin leseropplevelse. Ikke for det altså, de er gode og Isabel Greenberg har en tydelig personlig signatur som tegner, men hadde noen bare vist meg noen bilder fra denne boka alene ville ikke det fått meg til å tenke «å, dette må jeg lese». Det som gjør denne boka så inderlig skjønn er hvordan den er fortalt og her hjelper det riktignok at dette handler om eventyr og myter og fortellinger, tematikk som alltid fascinerer meg, men selv hvis dette ikke hadde vært tilfelle så er denne boka bare innmari skjønt fortalt.

Og så er denne så viktig i denne #metoo-tiden vi er inne i for dette er en bok som er svært feministisk og som viser sterke, smarte kvinner som forteller historier for å skape sin egen skjebne. Mens det er historier som henter fra myter og eventyr det riktignok er snakk om her så er det likevel en bok som føles relevant og aktuell akkurat nå. Og så har jeg altså ikke eksempler nå, men tegnestilen skaper en helt egen atmosfære som gjør dette til en bok man bare kan bla litt i når som helst for å finne nye interessante detaljer, det er gode karakterer som skapes og det er jo også på mange måter en kjærlighetshistorie som senter for alt sammen, historien om forholdet mellom Hero og Cherry som elsker hverandre og kampen de har for å få hverandre.

Og så er det øyeblikk som viser en underfundig og smart humor, det er øyeblikk som er såre og rørende og ja, dette er rett og slett et skattkammer av en bok som jeg syns fortjener et større publikum og som bare har et problem og det er formatet, det at denne boka er i et sånt format at den passer inn i svært få vesker og følgelig ikke kan bli tatt med hjemmefra med særlig enkelhet. Men det er et ganske lite aber når alt kommer til alt.

Terningkast 6!

Smakebit på søndag, en skriveøvelse og en sang som jeg liker nå :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og så langt har 2018 vært et ganske fint år etter min mening. Dessuten vil fremtiden inneholde jobbintervjuer og utover det så handler livet om Nintendo, bøker og musikalmusikk blant annet. 

Og så har jeg en kreativ skrivings-journal som jeg anskaffet for ikke så lenge siden som er helt magisk. Den har bilder av en rekke kunstnere og til hvert bilde er det en skriveøvelse inspirert av det bildet. Eksempelvis har vi dette bildet:

Med teksten: “This town has a magical glow every day at 5 o’clock. Describe the aura and the way that it hits the windows of the town.”

Her er teksten jeg skrev som svar på denne utfordringen:

Gråbein er en veldig liten by som heter det den heter fordi den er nettopp grå, litt som om den har blitt malt frem av en molefonken og gretten gammel mann som mumler banneord der han går og forbanner skjebnen. Det er som om alt er lagt i skygge og tåkespill, som om alt falmer og ingenting riktig glitrer, som om sollyset ikke når frem. Det vil si ikke utenom klokka fem på ettermiddagen for da blir alt magisk. Det varer i ti minutter og det skjer hver dag og det er hele grunnen til at folk i Gråbein holder ut. Hver dag er det minst en person I Gråbein som tenker at neste dag skal de flytte, de orker ikke tomheten lenger, hvor endeløst grått alt er og så kommer lyset som hører med klokka fem på ettermiddagen, et magisk lys som får dem til å glemme alt som er kjipt og alt av ideer om å flytte, i alle fall for resten av den dagen. Det er som om alt i verden plutselig gir mening i de ti minuttene og alt på grunn av lyset.

Ingen husker når eller hvordan det begynte, men så lenge folk kan huske så har skyene glidd til side klokka fem på ettermiddagen nøyaktig og sollyset har tittet frem, men det er ikke bare sola. Det er som om hele regnbuen finnes i det lyset som treffer Gråbein akkurat da, regnbuen og glitter og tryllestøv. Alt blir som i eventyrene, magisk og uendelig vakkert og det er som om ingenting vondt og fælt finnes, i stedet er alt fullt av håp. Og det er som om lyset har en lukt, alle i Gråbein vet at de innbiller seg det, men de kjenner likevel den lukten de liker aller, aller best i de ti minuttene om det så er nybakte boller, vanilje, klementiner, røkelse eller uendelig gamle trær i uendelig gamle skoger fulle av troll og tusser. Dessuten er det et sus der, en melodi, alle hører en og annen tone i de minuttene som er det tristeste, men også det vakreste og mest skjøre og underfundige de har hørt. 

Og det går ikke an å fange dette øyeblikket selv om flere har prøvd. Forsøkt å fange lyset når det treffer vinduet, gi seg hen til det evig inspirerende ved alt sammen. Ta et bilde, finne det rette Instagram-filteret og likevel få et resultat som likevel ikke er godt nok for lyset i Gråbein de minuttene er noe annet, noe forbi virkeligheten, noe som gjør at alle plutselig tror fullt og helt på Julenissen og feer og alt som de egentlig ikke tror på lenger, men tror på likevel så lenge lyset treffer akkurat slik, skaper akkurat den følelsen, er akkurat slik man alltid innerst inne vil at lys skal være. 

Og så er det over. Skyene kommer igjen i veien som om noen trekker for gardinene, Gråbein bader igjen i skygge og ingentingvær og alt føles vemodig og kjipt og deprimerende på en og samme tid. Så kjipt at ingen som kommer på besøk velger å bli mer enn noen minutter, minutter som har det med ikke å være klokka fem på ettermiddagen da de kunne fått se og føle og lukte og høre beviset på at Gråbein kan være og ER magisk og det hver eneste dag. I ti minutter mens virkeligheten forsvinner og alt er så mye nærere enn ellers. Ti minutter da ingenting lenger er feil.

*

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er boka “The land of Neverendings” som jeg anskaffet mest fordi jeg likte coveret ganske godt. Og her handler det altså om en jente på rundt 11-12 år eller noe der omkring som nylig har mistet søsteren sin. Og så begynner det å skje masse rare ting og det viser seg at lekene til døde barn er fulle av liv i en annen verden og sånt og alt tyder på at dette vil være en litt trist, men mest sjarmerende bok for barn og unge. Personlig har jeg ikke blitt helt overbevist av denne boka så langt. Den er på ingen måte en dårlig bok, den er bare ikke så veldig engasjerende, men i følge de få anmeldelsene jeg har lest så vil den være morsom og fantasifull så jeg satser på at den blir mer interessant etter hvert. Her er en smakebit:

Jeg liker at det er artige detaljer her som at pingvinen har en avis og at lekene har falske barter på, det er sånne aspekter som jeg tror ville gjort meg veldig nysgjerrig hvis jeg var i målgruppen denne boka er skrevet for. 

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese

*

Og ellers besluttet jeg å teste ut Spongebob the Musical-cden for noen dager siden til tross for en viss skepsis siden jeg aldri kom inn i tv-serien og mens jeg ikke utviklet noen stor interesse for musikalen heller og ikke ser for meg at jeg kommer til å lytte noe særlig til musikalcden så inneholdt den en sang som jeg likte skikkelig godt. Det er sangen “I’m not a loser” og jeg tenkte at jeg kunne avslutte dette innlegget med å poste den ene videoen med denne sangen som finnes på Youtube der noen speedtegner en figur i photoshop eller noe sånt. Selv vet jeg ikke noe om karakteren som tegnes, for min del er fokuset her på sangen for denne sangen er ganske underholdende. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. 

The Book of Dust :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og det har skjedd noe interessant som jeg satser på å kunne fortelle om i neste blogginnlegg. Og ellers handler livet om å skrive i skriveøvelseboka jeg kjøpte i forrige uke (veldig inspirerende bok og fin fordi jeg ikke er helt i “redigere ting som burde redigeres eller skrive på ordentlige ting”-modus, men likevel trenger å skrive), å spille Nintendo og å lese masse selvsagt. 

Og hva angår Nintendo har jeg endelig fått tak i Legend of Zelda: Breath of the Wild og det er sååå pent:

Og jeg liker det ikke like godt som Super Mario Odyssey (men Super Mario Odyssey er det jeg likte best av alt i 2017 så det er vanskelig å konkurrere med), men det er fascinerende og inspirerende og jeg er riktignok helt håpløs på det, men pytt sann, det er jo bare øvelse. Det er litt synd Zelda-spill bare er til Nintendo-konsoller for jeg vet om så mange som foretrekker andre konsoller som jeg tror ville likt Zelda-spillene veldig godt, men ja ja. 

Ellers avsluttet jeg 2017 med å lese denne boka:

Så da tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag antakelig. God fornøyelse =D

La Belle Sauvage (Book of Dust 1) av Philip Pullman

Eleven-year-old Malcolm Polstead and his dæmon, Asta, live with his parents at the Trout Inn near Oxford. Across the River Thames (which Malcolm navigates often using his beloved canoe, a boat by the name of La Belle Sauvage) is the Godstow Priory where the nuns live. Malcolm learns they have a guest with them; a baby by the name of Lyra Belacqua . . .

Northern Lights-triologien til Philip Pullman var en sånn bokserie jeg leste alt av flere ganger i tenårene. Jeg elsket atmosfæren, jeg elsket konseptet daimon (i følge en test jeg fant på nettet ville visst min daimon vært en villkatt) og mens jeg ikke husker alle detaljene så godt nå var det likevel en bokserie som var svært viktig for meg. Følgelig var det rent selvfølgelig at jeg skulle lese La Belle Sauvage som er første bok i en ny serie som foregår i samme univers og ja, jo, denne boka er veldig fin.

For det første er det noe magisk med hvordan man kan hoppe rett tilbake inn i Pullmans univers med daimoner og slikt etter så mange år og likevel føle seg helt hjemme. Det er så naturlig liksom og det sier noe om en forfatter, så vel som en historie at det kan være sånn. Videre er dette selvsagt veldig godt skrevet. Og jeg kan ikke komme med eksempler for det er ikke fantastisk skrevet på den måten at jeg vil sitere i vei, men mer det at det er så fint fortalt og med en skrivestil man fort blir glad i.

Ellers er dette en bok som jeg tror kan komme til å skuffe noen for det er en stille bok (det er jo ting som skjer, men det er mer fokus på atmosfære og gode karakterer enn handling) og man sitter igjen med flere spørsmål enn svar når man er ferdig, dessuten vet jeg at mange har et svært nostalgisk forhold til Northern Lights-triologien som gjør at de kanskje vil ha svært høye forventninger til en ny bok i samme univers og dette er ikke episk eller storslagent, samtidig som akkurat det igjen er noe jeg liker. Philip Pullman viser at han tør å ta seg tid og at han vet helt hvilken historie han vil fortelle, det er en integritet i hvordan denne boka er fortalt hvis det gir mening som gjør det interessant og fascinerende.

Og selv likte jeg denne boka veldig godt. Jeg elsket den ikke, men jeg syns det var godt fortalt, jeg syns det var veldig atmosfærisk og, mens dette er et dristig grep som ikke alle vil sette pris på, jeg liker at Philip Pullman her er enda mer tydelig religionskritisk. Selv har jeg på ingen måte noe i mot tro i seg selv, mens jeg ikke er religiøs så finner jeg noe vakkert i å tro på noe større enn seg selv, men for meg er dette noe kunsten (i form av bøker, musikaler og å skape selv), mens det for andre igjen kan være universet eller Gud. Samtidig syns jeg det er viktig å stille kritiske spørsmål og det gjør Philip Pullman til gangs. Dette grepet kan kanskje skremme bort noen lesere, men for meg funker det svært godt.

Så ja, dette er en stille bok og en bok som etterlot meg med mange spørsmål, men samtidig elsket jeg å komme tilbake til et litterært univers som var veldig viktig for meg da jeg var yngre og jeg syns dette er en lovende begynnelse på en serie jeg definitivt skal følge videre.

Terningkast 5!

Oppsummeringsinnlegg for desember og 2017-lista :)

Heisann og godt nyttår!

Siden sist har jeg lest ut flere bøker, jeg har spilt litt Nintendo og nettspill og jeg har slappet av og i morgen er det tilbake til hverdagen og virkeligheten (noe jeg syns er litt synd siden ferien har gått alt for fort, dessuten er det en del ting jeg bekymrer meg for angående økonomi og jobbkurs som snart er over og slikt som jeg må tenke på igjen og det vil jeg ikke, men alt ordner seg nok). 

Nå tenkte jeg å oppsummere desember i første omgang og så ha en liste som tar for seg enda mer av 2017. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for desember

BØKER

– Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven

Enkelt, men sår og nær diktsamling for barn som funker like godt for de som ikke er barn, men en gang har vært det. Terningkast 5!

– Sorg er den greia med fjær av Max Porter

Vakkertrist og sært om kråker, sorg og kjærlighet. For min del var denne boka litt for sær hva angår fortellerstil, men for mange kan nok denne boka gjøre sterkt inntrykk. Terningkast 4!

– Idioten av Elif Batuman

Tidvis ganske fin og nær, men også litt langtekkelig og poengløs. Terningkast 4!

– Hysj av Magnhild Winsnes

Skjønn grafisk roman, sår, lettlest og stemningsfull. Terningkast 5!

– Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Viktig, velskrevet, sår og fascinerende og veldig nær rett og slett fordi det handler om steder jeg har vokst opp, jeg kjente igjen mye her. Terningkast 5!

– The deal of a lifetime av Fredrik Backman

Klok og fin, men litt for kort og lett og antakelig den første gangen jeg har lest noe av Fredrik Backman uten virkelig å elske det. Terningkast 4!

– The Wonderling av Mira Bartók

Atmosfærisk og nydelig bok med skjønne illustrasjoner som jeg kanskje vil anmelde etter hvert. Terningkast 5!

– De kongelige kaninene fra London av Santa Montefiore og Simon Sebag Montefiore 

Sjarmerende og ålreit, men jeg ble ikke helt overbevist. Samtidig tror jeg nok dette er en sånn barnebok som nok kan funke finfint om man er rundt åtte år og ikke har lest uendelig mange bøker for samme målgruppe som har falt mer i smak. Terningkast 3!

– La Belle Sauvage (The Book of Dust 1) av Philip Pullman

Fantastisk skrevet selvfølgelig og en eventyrlig, engasjerende og interessant bok som gjorde at jeg satt igjen med mange spørsmål og et stort ønske om å lese mer. Anmeldelse kommer om ikke så lenge. Terningkast 5!

FILMER

– Agnus Dei

Svært fin film om tro og skam og slikt. En slik film som gjør meg glad for at Human-Etisk Forbund av og til har filmkvelder som introduserer meg for filmer jeg ellers kanskje ikke ville sett. Terningkast 5!

– A Christmas Prince

Underholdende og herlig romantisk komedie/julefilm som var uendelig teit og forutsigbar, men skikkelig kos likevel. Terningkast 4!

– Paddington 2

Nydelig fortalt og en av årets aller fineste og mest karolinske filmer, jeg elsket den. Terningkast 6!

– The Greatest Showman

Ikke spesielt nyskapende og på ingen måte uforutsigbar, men flott, atmosfærisk og svært underholdende musikal som jeg gleder meg til å se igjen om to ukers tid. Terningkast 5!

*

Med det er desember oppsummert. Her er et musikalrelatert mellomspill før den andre delen av dette innlegget kommer:

(Her har vi en gruppe ungdommer fra en kor- og dansegruppe i Storbrittania som setter sammen flotte videoer med musikalmusikk og slikt, dette er en video om Broadways historie med sanger fra massevis musikaler.)

*

Nå tenkte jeg å fylle ut en sånn liste som jeg har fylt ut flere ganger tidligere år (har tatt meg friheter til å bytte ut noen ting av og til) og med det antakelig offisielt vinke farvel til 2017. God fornøyelse 🙂

2017-lista

Hva gjorde du i 2017 som du aldri har gjort før?

– Mamma fikk katt så jeg fikk en katt inn i livet mitt <3 Brukte kun 16 dager på å skrive og fullføre Nanowrimo 😉

Beste teater:

– Book of Mormon var best antakelig, men det mest nostalgiske var nok Jungelboken. Og ellers likte jeg Les Miserables og Cabaret veldig godt =D

Hvilke TV-serier var de beste du så?

– The Librarians og Stranger Things 2 antakelig. Og ellers har jeg i hovedsak sett igjen nostalgiske favoritter som Dance Academy og sånt. 

Hvilken bok er den beste du har lest i år?

– Den boka jeg koste meg aller mest med var definitivt The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue. Ellers elsket jeg Vi mot er av Fredrik Backman (så menneskelig og fin fortsettelse av Bjørnstad-serien hans), The girl who drank the moon av Kelly Barnhill (magisk og himla siterbar), Eliza and her monsters av Francesca Zappia (årets positive overraskelse) og Everyone’s an aliebn if ur one too av Jomny Sun (søt, sår og überskjønn) blant annet. Av andre ting jeg leste er Tante Ulrikkes vei og The Hate U Give antakelig de to bøkene jeg har mest lyst til at alle skal lese fordi de er så himla viktige. 

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Musikalmusikk. Om jeg skal trekke frem noen musikaler spesielt er det nok Dear Evan Hansen (som jeg i våres hadde så dilla på at jeg oversatte alle sangene i denne musikalen til norsk for moro skyld), Anastasia (fordi nostalgifaktoren og nydelige sanger), Come from Away (Me and the Sky er den sangen fra 2017 som jeg ble aller mest glad i), Natasha, Pierre and the great comet of 1812 (fordi den ikke likner noe som helst annet og er helt magisk og unik) og The Band’s Visit (som jeg for tiden virkelig elsker og finner dypt fascinerende).

Hva ønska du deg? Og fikk?

– Tekst på trykk i litteraturmagasinet Stemmer, jeg vant ny Nintendo 3DS i en av de to tilfellene av flaks i desember og jeg fant ut at det blir London-tur i løpet av våren med mamma, onkel A og Mr. D 🙂

Hva gjorde du på bursdagen din?

– Fornuftige ting i to timer og så var alt bare kos med brus på utendørsservering i strålende solskinn og liten feiring med nær familie hjemme hos mamma og taco til middag <3

Hva har holdt deg i mental balanse?

– Mamma

Hvilken var den beste filmen du så?

– Vaiana og Paddington 2

Ønsker og planer for det nye året:

– Fast jobb. Å vinne mer konkurranser på nettet. Å få mer fritidsaktiviteter som ikke har med nettet å gjøre siden jeg merker at det ikke er sunt for meg å bli for opptatt av respons for ting jeg poster på nettet. Nevnte jeg fast jobb for det har jeg veldig lyst til å få i år. 

***