Oppsummeringsinnlegg for februar og Hair-anmeldelse :)

Heisann! Egentlig har jeg en sånn greie med at jeg misliker to ukommenterte blogginnlegg etter hverandre så om noen leser dette innlegget og kommenterer et av de to forrige innleggene hadde jeg blitt veldig glad for det. Jeg vurderer også å kommentere bloggen min selv under pseudonym fordi jeg er patetisk og alt for opptatt av respons, vi får se. (Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske smakebit på søndag var oftere i uka bare fordi det er de eneste innleggene der jeg pleier å være garantert mer enn én kommentar.)

Sånn rent utenom alvorlige (ironi) problemer som mangel på kommentarer så er livet ganske fint da fordi det i morgen er mars og offisielt en vårmåned. Og riktignok har jeg lest at det ikke skal bli vårlig på en stund likevel (dessverre for nå er jeg veldig lei av vinter), men det går rette veien da i alle fall. Ellers så handler livet om Nintendo og bøker i hovedsak og utover det så fargelegger jeg en del, sånn i tillegg til å skrive på påskekrim og påskekrim-relatert bonusmateriale. 

Og i dette innlegget skal jeg oppsummere februar, men før den tid skal jeg dele to andre ting og den første er min anmeldelse av Hair fordi ååå, jeg var på teater på lørdag og teater er alltid topp:

Hair Oslo Nye

Da jeg skulle se Hair på Oslo Nye Teater var utgangspunktet mitt at jeg hadde sett filmen for evigheter siden og visste hovedtrekkene i historien, men utover det var mye ukjent. Og jeg vet ikke om jeg ble stort klokere av å se Oslo Nye Teaters oppsetning, noe som dog ikke stoppet det fra å være en fin musikalopplevelse.

Det handler om hippietida på slutten av 60-tallet og unge voksne som blomstret av engasjement og tro på fred og kjærlighet. Og utover det er ikke Hair først og fremst en musikal der fokuset er på handlingen, noe som for meg var både en styrke og en svakhet. En svakhet fordi jeg lette etter en klarere råd tråd og en mer tydelig historie og det jeg fikk presentert i så måte var litt forvirrende og diffust. Men samtidig en styrke fordi denne oppsetningen har andre områder der den virkelig stråler i stedet.

Som atmosfæren, for dette ER en musikal full av stemning og der scenografien, lukten av røkelse i lufta og musikken sammen skaper en helt spesiell følelse. Som karakterene som man blir glad i og vil vite mer om. Og som hvordan det dessuten er flott sang og skuespill selv om diksjonen i noen få av sangene hadde noen svakheter slik at man ikke fikk med seg alt av tekst (men igjen så kan det også handle om at noen musikaler funker bedre på norsk enn andre og Hair kler definitivt engelsk best).

Og det er øyeblikk her der man blir berørt og der alt stemmer. Kanskje ikke så mange som i de beste musikalene, men likevel nok til at det gir inntrykk og vekker nysgjerrigheten og fascinasjonen min. Og det er tross alt de øyeblikkene jeg husker best selv om denne oppsetningen av Hair sånn jeg ser det er svakere enn de siste store musikalene på Oslo Nye Teater (noe som kanskje kan ha med at det var oppsetninger der det var mer tydelig hvilket budskap Oslo Nye hadde hatt med å sette opp akkurat de musikalene). Dessuten er det jo underholdende nok hele veien så det skal ikke stå på det, man har det jo fint selv om jeg fortsatt ikke helt er overbevist av Hair som musikal.

Terningkast 4!

*

Den andre tingen jeg skal dele er fra den nyeste utgaven av et arrangement de pleier å ha i New York av og til kalt Broadway Princess Party der det pleier å være et knippe musikalartister og så synger de Disney-sanger. Og så finner man alt av klipp fra disse arrangementene på Youtube og Ashley Loren har jeg aldri hørt om før, men hun har en helt fantastisk versjon av Let it go fra Frozen:

Men da tenkte jeg å oppsummere februar, en måned som ikke var helt i teten lesemessig sett fordi jeg prioriterte Nintendo og slikt litt for ofte, men som likevel inneholdt åtte bøker, deriblant en jeg virkelig elsket. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– Jim’s Lion av Russell Hoban og Alexis Deacon

Symboltung og sær liten bok med skjønne illustrasjoner og en interessant historie. Terningkast 4!

– Irmina av Barbara Yelin

Tankevekkende og ettertenksom grafisk roman om andre verdenskrig og valg og sånt. Terningkast 5!

– Memoirs of a Polar Bear av Yoko Tawada

Fascinerende og unikt om isbjørner fra et originalt perspektiv, men også litt tørr og litt for treg og ikke like engasjerende hele veien. Terningkast 4!

– Geek Girl: Picture Perfect av Holly Smale

Fengende, fin og fornøyelig del av en bokserie der jeg alltid koser meg. Terningkast 5!

– Turtles all the way down av John Green

Svært velskrevet og klok ungdomsbok om psykisk helse og OCD og sånt. Terningkast 5!

– The boy made of snow av Chloë Mayer

Interessant og spesiell bok om å tro for sterkt på eventyr i det virkelige liv og sånt. Levde ikke helt opp til potensiale, men var likevel en svært givende leseropplevelse. Terningkast 5!

– This is how it always is av Laurie Frankel

Nydelig og eventyrlig bok om en familie der den yngste av fem sønner finner ut at han er ment til å være jente og hvordan familien hans takler det og sånt. Og anmeldelse kommer senere, men jeg elsket denne boka og fant den dessuten usedvanlig siterbar. Terningkast 6!

– The Kingdom revealed av Rob Ryan

Flott illustrert liten bok som mye av tiden var ganske søt og koselig, men så var slutten en skikkelig fæl cliffhanger av en slutt og det gjorde meg litt frustrert. Terningkast 4!

FILMER

– Coco

Animert Pixar-magi full av følelser som jeg så to ganger på kino på under to uker fordi det var så fint. Terningkast 6!

– Shape of Water

Anmeldt i mitt forrige innlegg og en bare ååå så karolinsk og eventyrlig film. Skikkelig atmosfærisk var den og. Terningkast 6!

*

Da kommer neste innlegg søndag etter planen og så bables vi 🙂

Shape of Water og annet fint =D

Heisann! Det er lørdag og for tiden har jeg dilla på musikalen Once on this Island som har ny musikalcd som man kan lytte til her: http://ew.com/theater/2018/02/21/new-once-on-this-island-broadway-cast-recording/ 🙂 Dessverre viser det seg at denne musikalcden enda ikke er på Spotify (noe som egentlig har vist seg å være tilfelle med litt for mange musikaler jeg har hatt lyst til å lytte massevis til i det siste) så nå håper jeg at muligheten til å lytte til den på EW varer en stund siden jeg har gitt meg selv forbud mot å kjøpe ting frem til begynnelsen av april da jeg skal til London fire dager. Frem til den turen kan jeg bare bruke penger på opplevelser som kino, teater og kafébesøk og slikt, men også prøve å få spart en del sånn at jeg kan se etter musikalcder og bøker når jeg i april er i London og eventuelt bestille musikalcder jeg MÅ ha når jeg kommer hjem derifra om jeg ikke finner dem i Londons butikker. 

Anyway, dette er én av sangene fra Once on this Island som jeg syns er helt nydelig:

Denne sangen heter “Forever Yours” og jeg elsker hvordan den i begynnelsen er så vakker, sår, drømmende og romantisk og så rundt 2:41 inn snur og fortsetter med samme melodi, men nå er det dødsguden eller noe sånt som synger og så er det så intenst og dramatisk i stedet. Og så avslutter det kongebrilliant utførelse av ond latter og så er det bare en så veldig fin sang og jeg elsker den <3

Ellers elsker jeg boka “This is how it always is” av Laurie Frankel som handler om en familie der den yngste sønnen på fem år, Claude, forteller at han vil bli en kokk, en veterinær, en dinosaur, en bonde og en jente. Og mens de fleste av disse drømmene forsvinner så forsvinner ikke ønsket om å være en jente og det er helt i orden for familien hans, men alle er ikke like åpne og imøtekommende. Og så handler det om hvordan man takler denne situasjonen i en roman som jeg liker så godt fordi den er helt herlig skrevet og som jeg endte opp med å elske deluxe etter dette utdraget (du vet når man leser noe og ikke vet helt hvorfor, men det snakker til deg og du får lyst til å ta boka inntil brystet og kysse coveret og rope fra balkongen at alle må lese denne boka eller i alle fall dette utdraget fordi det er så sant og fint formidlet):

?Such a tough life. This is not the easy way.” 
“No,” Penn agreed, “but I’m not sure easy is what I want for the kids anyway.” 
She looked up at him. “Why the hell not?” 
“I mean, if we could have everything, sure. If we can have it all, yeah. I wish them easy, successful, fun-filled lives, crowned with good friends, attentive lovers, heaps of money, intellectual stimulation, and good views out the window. I wish them eternal beauty, international travel, and smart things to watch on tv. But if I can’t have everything, if I only get a few, I’m not sure easy makes my wish list.” 
“Really?” 
“Easy is nice. But its not as good as getting to be who you are or stand up for what you believe in,” said Penn. “Easy is nice. But I wonder how often it leads to fulfilling work or partnership or being.” 
“Easy probably rules out having children,” Rosie admitted. 
“Having children, helping people, making art, inventing anything, leading the way, tackling the world’s problems, overcoming your own. I don’t know. Not much of what I value in our lives is easy. But there’s not much of it I’d trade for easy either, I don’t think.? 

*

Ellers er livet fint fordi jeg skal på biblioteket i dag og deretter treffe mamma og så skal vi sammen se Hair på Oslo Nye Teater (anmeldelse kommer i neste blogginnlegg) og det er kult fordi jeg så Shape of Water på kino i går så her kommer en trailer og deretter min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

The Shape of Water

Når du egentlig ikke har tenkt å se en film, men så kommer over en trailer for den og blir helt betatt fordi det er så fint. Du ser en trailer som minner deg om bøkene du elsker fordi de har noe eventyraktig og fortryllende ved seg, en trailer som maler frem nostalgi og fantasi og alt sånt som du alltid har vært veldig glad i og du vet at ok, denne filmen trenger du å se. Og så blir det februar og det blir fredag og plutselig sitter du der og det er noe med stemningen den dagen som gjør at selv reklamene føles interessante på en annen måte enn de pleier og kanskje er det fordi du holder på med en bok som også er elsk eller bare følelsen av at ting kommer til å ordne seg for de gjør jo det av og til, det er verdt å huske på. Eller så er det bare tilfeldig, uansett spiller det ingen rolle, det viktige er at du har en god følelse alt før filmen begynner og da er det så fint at den gode følelsen fortsetter når filmen er i gang. Rett og slett fordi dette er en innmari besnærende film, en riktig tryllekunst.

Og jeg skal ikke skrive i du-form hele veien for det mangler jeg litt tålmodigheten til, men ååå som jeg likte denne filmen. Det er de øyeblikkene man ser en film og så føles den helt perfekt og dette var et slikt tilfelle. Og selvsagt finnes ikke perfekt, også ikke her og jeg kan selv finne ting å kommentere på hvis jeg begynner å lete. Men jeg har liksom ingen lyst til å lete. Og litt av grunnen til at jeg ikke vil lete er at feilene med denne filmen er de samme feilene som i eventyr og når man leser eventyr så vil man skru av logikken for en stund. Da vil man bare drømme seg bort og det er det samme behovet som kommer når jeg tenker på Shape of Water; en film som er litt som en nostalgisk boble av klassisk Hollywood-eleganse og eventyrstøv som man bare vil nyte.

Og så elsket jeg historien som ER eventyrlig deluxe med et havmonster som egentlig ikke er et monster for monsteret er en annen og vips er man på Disneys Ringeren i Notre Dame-territorium fordi monsteret der på ingen måte er Quasimodo, men heller Frollo. Og så er det en stum vaskedame som forelsker seg i havmonsteret og voíla bobler og bruser det av Lille Havfruen-magi. Og så er det ekte kjærleik og onde som er veldig onde mens de snille er veldig snille og det hele har sikkert en hel masse logiske brister sånn egentlig, men når man ser på det med eventyrbrillene, noe jeg så definitivt gjorde så er det bare inspirerende og magisk.

Og jeg elsker skuespillet, særlig hos Sally Hawkins som er helt brilliant i rollen som stumme Eliza. Men også ellers er skuespillet flott. Dessuten elsker jeg atmosfæren, musikken og fargene for her er alt så gjennomført. Og det er så mange øyeblikk i denne filmen at jeg tenker at dette kunne funket så fantastisk som en musikal og det er som om filmen selv skjønner det for når filmen nærmer seg slutten kommer det et plutselig musikal-øyeblikk deluxe som bare gjør meg enda mer henført fordi det er som om denne filmen har gått direkte inn for å være så karolinsk som overhode mulig, som om den er laget spesielt for meg.

Alt dette og når du forlater salen og er en Karoline med tårer i øynene og et litt forfjamset smil og alle andre virker som om de alt var helt tilstede i verden igjen i det de forlot kinosalen mens du føler at du ikke vil være helt tilstede igjen før du sitter på t-banen, noe som også er tilfelle. Men der drømmer du deg igjen bort med en bok som er herlig mens du smiler over at du har sett en film og om du vil se den igjen eller når du vil se den igjen aner du ikke, men du vet at du hadde det helt supert underveis mens alt var så intenst og du følte alt for mange følelser samtidig og det i seg selv var en del av magien.

Terningkast 6!

Om en som minner om Gepetto, Night in the Woods og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag og plutselig har jeg visst et jobbintervju på klesbutikk i Bærum etterpå. Og jeg har ikke de største forventningene, dessuten er det litt langt å dra dit, men alle intervjuer er fine erfaringer som man lærer av og to t-baneturer og en busstur er synonymt med masse tid til å lese og spille Nintendo 3DS så det blir fint uansett. Og så kan jeg dra på kafé etterpå og kose meg med det. Ellers så viser det seg at jeg kanskje har mer skriveprosjekter enn jeg trodde for det er folk på jobbkurset som har tro på meg og mener at jeg burde sende ting til forlag så nå er jeg jo bare nødt til å få redigert litt mer på Gatelykt-prosjektet snart, dessuten så jeg musikalen Oslo: En Kjærlighetshistorie (som var veldig fin) for ikke så lenge siden og selskapet som produserte den er Lampelys Produksjoner og de har altså denne siden inne på nettstedet sitt der det står “Are you a composer/playwright seeking a safe home for developing your material” blant annet så nå har jeg meldt meg på mailinglisten deres sånn at jeg får vite det med en gang når det kanskje dukker opp muligheter til å jobbe med dem for jeg har faktisk et musikalprosjekt i t-banemusikalen jeg skrev i 2010. Jeg trenger å endre på en del ting selvsagt (jeg syns mange av sangene ikke funker helt og jeg ser for meg en ny tittel i form av Linje 5 der det blir et tydeligere Oslo-fokus, dessuten trenger det en klarere rød tråd føler jeg og sånt), men selv etter alle disse årene elsker jeg hovedideen om en t-banetur som metafor for livet og jeg vet at dette kan bli til noe hvis jeg bare skriver mer. 

I tillegg har jeg kommet i gang med påskekrim for i år og nå tenkte jeg å dele et kort utdrag (hele historien vil deles her rett før påske) før jeg babler om noen andre ting:

Utdrag fra påskekrimprosjekt

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en musikalartist og denne drømmen var representert av en kosetiger med mikrofon i tre som sto på en liten scene som også var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Ellers fant jeg teit nok ut at tre utbetalinger fra Nav i januar gjorde at jeg ikke fikk bostøtte for den måneden så på mandag var jeg forberedt på å få rundt 3000 kr inn på konto og så ble det ikke noe av. Jeg klarer meg jo greit nok så det er ikke et veldig stort problem, men å plutselig ha mindre penger enn forventet er likevel litt upraktisk og teit selvsagt. Så på mandag trøste-nedlastet jeg Night in the Woods til Nintendo Switch (det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, jeg trøsteshopper når noe ikke går som jeg vil), men det viste seg å være ganske smart for dette spillet er veldig stemningsfullt.

I Night in the Woods spiller man Mae som har droppet ut av college av ukjente grunner og flyttet hjem til småbyen hun kommer fra. Og så er Mae og alle de andre karakterene her tilfeldigvis dyr, men det er ikke et element i spillet, det bare er sånn liksom. Og så er det et plattformspill der Mae drar rundt og det er egentlig ikke så mye som skjer, men det er noe med stemningen, musikken og animasjonen som gjør det litt hypnotisk og suggerende og veldig fascinerende likevel. Dette spillet finnes også til PS4, Xbox One og PC og er veldig verdt å sjekke ut for det er noe litt ubeskrivelig magisk bare monotonien i dette spillet, et spill som også inneholder interessante samtaler, små minispill i ny og ne og en karakter i Mae som det er lett å relatere seg til fordi hun prøver å dra tilbake til det som en gang var hjemme for henne med en tanke om at ting kan bli som det var, men så finner hun ut at de hun kjente har fått jobber og fortsatt livene sine og at det egentlig ikke kan bli helt det samme igjen. Det er litt den samme følelsen man tidvis kan få av å se igjen filmer eller lese igjen bøker man elsket da man var yngre og ser dem med et annet blikk fordi man har forandret seg. Selv uten å merke det endrer man seg hele tiden litt…

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å nevne, men en kul ting er at jeg fikk to firmabilletter til kino av moren min OG jeg har funnet ut at jeg har nok kinoplusspoeng til bonusbillett så nå brukte jeg den ene firmabilletten til å skaffe billett til å se Shape of Water på fredag kl. 18:00 og så kommer det altså ikke til å koste meg noe de neste to gangene jeg drar på kino i år heller. Det er jo helt greit det 😉 

Neste innlegg kommer lørdag så da bables vi!

Smakebit på søndag og sånt :)

Heisann! Det er søndag og livet er fint fordi jeg har noen veldig supre planer henholdsvis fredag og lørdag i den kommende uka. Ellers ryddet og ordnet jeg en del i går fordi jeg av ymse grunner var nødt til det, men jeg fikk også vært på spillkveld og vunnet to runder Scrabble og det er enda mer essensielt. 

Og ellers skjer det egentlig ikke så mye spennende, men jeg har Professor Layton-spill på Nintendo 3DS og Zelda på Nintendo Switch og ordspill på nettbrettet mitt og ikke-eksisterende selvdisiplin og det er en farlig kombinasjon. Heldigvis finner jeg mye tid til fargelegging og jeg tror jeg egentlig er mer i en fargelegging enn skriving-periode, sånn er det jo av og til, det viktigste er uansett å fylle dagene med kreativitet og når jeg fargelegger flyter alt, da er alt fredfullt. For øvrig gleder jeg meg til vår for nå begynner jeg å bli litt lei av vinter, men det kommer nok til slutt og jeg er egentlig mest lei av at det er så glatt og at all snøen gjør det vanskelig å komme seg frem, Dessuten kan jeg ikke glede meg over at den er pen å se på fra leiligheten min for det er bygningsarbeid på blokka mi så jeg har i grunnen bare stillasjer som utsikt nå for tiden og å se snø innenfra mens jeg drikker te er jo det beste med vinterperioden etter jul. 

Nok om det. Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er link til Goodreads der bildet er lånt fra.)

In 1944, in a sleepy English village, Daniel and his emotionally-distant mother, Annabel, remain at home while his father is off fighting a war that seems both omnipresent and very, very far away.

When mother and son befriend Hans, a German PoW working on a nearby farm, their lives are suddenly filled with excitement – though the prisoner comes to mean very different things to each of them. To Annabel, he is an awakening from the darkness that has engulfed her since Daniel’s birth. To her son, a solitary boy caught up in the mythical world of fairy-tales, he is perhaps a prince in disguise or a magical woodchopper. But Daniel often struggles to tell the difference between fantasy and reality, and Hans has plans to spin a special sort of web to entrap mother and son for his own needs.

*

Over har vi et synopsis for denne boka, en bok jeg lånte fra biblioteket fordi jeg elsker historier med eventyrelementer. Og en ting jeg liker ganske godt er at hvert kapittel i denne boka starter med korte utdrag fra ymse eventyr (selv om det er en fare ved dette grepet og i og med at da jeg leste Inkheart som tenåring, en bok jeg hadde veldig lyst til å like på grunn av konseptet, men ikke falt helt for så hadde den et liknende grep med å starte kapitlene med utdrag fra ymse bøker og så likte jeg utdragene fra andre bøker bedre enn selve bokas historie, hvis denne boka ikke engasjerer nok så kan jeg ende opp med å like utdragene fra eventyrene best på litt samme måte og det hadde vært lite hensiktsmessig). Uansett så langt har jeg likt denne boka greit nok, men jeg tror det er en sånn bok som jeg vil like bedre etter hvert og det lover jo ellers godt at denne boka har fått veldig positive kritikker på Goodreads. 

Her er et utdrag:

Håper bildet ikke er for uklart. Jeg prøvde også å lete opp noen sitater på nettet, men fant ikke noe. 

Uansett gleder jeg meg til å lese videre. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Men da tenkte jeg å få kommet i gang med andre søndagsplaner og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Turtles all the way down :)

Heisann! Det er torsdag og hver gang det har hendt en skoleskyting så tenker jeg på denne sangen:

Og jeg skal ikke skrive om skoleskytingen i USA i dette innlegget, men jeg hater at jeg måtte skrive “hver gang” fordi det impliserer at jeg må tenke på denne sangen av feil grunn alt for ofte når jeg vil kunne tenke på denne sangen bare fordi det er en svært viktig og smart og fin sang som viser enda en god grunn til at jeg syns Jason Robert Brown er super. Og sånn om vi kunne hatt henholdsvis Lin-Manuel Miranda, Stephen Sondheim og Jason Robert Brown som delte på rollen som USAs president er jeg oppriktig sikker på at det hadde vært veldig bra for verden, jeg har så mye mer tiltro til musikalkomponister enn Trump.

*

Nok om det. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg leser og spiller Nintendo og skriver og fargelegger og kjeder meg egentlig ganske lite så det er jo fint. Dessuten er det spillkveld på lørdag og det blir trivelig 🙂 Jeg er ellers litt lei av kombinasjonen av masse snø og glatthet for det er veldig kronglete å komme seg frem for tiden og det er en del av meg som gleder meg til vår selv om verden er veldig pen. 

Uansett, dette innlegget skal egentlig handle om en bok, nærmere bestemt denne:

Denne boka kan sikkert være litt smak og behag for det er en sånn bok der det ikke skjer så mye og der ting handler mer om tanker enn handling, dessuten funker ikke kjærlighetsdelene i denne boka helt for meg, men ååå som jeg likte denne boka. Nå skal jeg avslutte dette innlegget med en litt rotete anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Turtles all the way down av John Green

 

Sixteen-year-old Aza never intended to pursue the mystery of fugitive billionaire Russell Pickett, but there?s a hundred-thousand-dollar reward at stake and her Best and Most Fearless Friend, Daisy, is eager to investigate. So together, they navigate the short distance and broad divides that separate them from Russell Pickett?s son, Davis.

Aza is trying. She is trying to be a good daughter, a good friend, a good student, and maybe even a good detective, while also living within the ever-tightening spiral of her own thoughts. 

In his long-awaited return, John Green, the acclaimed, award-winning author of Looking for Alaska and The Fault in Our Stars, shares Aza?s story with shattering, unflinching clarity in this brilliant novel of love, resilience, and the power of lifelong friendship.

*

Det er et uttrykk som sier noe sånt om at forskjellen på virkelighet og fiksjon er at fiksjon er nødt til å gi mening og jeg tenkte på det da jeg leste slutten på denne boka nettopp fordi slutten for meg var litt forvirrende og så føltes det så riktig fordi det bare understreket at denne boka ikke føltes oppdiktet. Dette er en bok som for meg føltes sann og nær og kanskje er det fordi det handler om OCD og er skrevet av en forfatter som har det selv, men mer handler det om at dette var en bok som i det hele tatt ikke presenterte noen enkle løsninger og som gjorde at man satt igjen med en masse tanker på slutten. Og noen ganger ønsker jeg meg en mer lukket slutt som føles som en full sirkel, men her var den åpne slutten som man finner her helt perfekt.

Og jeg starter i feil ende, men jeg pleier aldri å like avslutninger og her funket det så godt og sånt må nevnes. Dessuten virkelig likte jeg denne boka for den er ikke perfekt og John Green har hatt en sterkere historie i tidligere bøker, men det var så godt skrevet og så intenst selv om det egentlig ikke skjer så mye og det satte jeg veldig pris på.

John Green er en av de forfatterne der jeg alltid ender opp med å lese det til slutt når han gir ut nye bøker og mens jeg ikke faller like mye for alt så er det alltid givende og interessant. Og mens det finnes ting å kommentere på så liker jeg personlig hvor modne og kloke tenåringene han skriver om er. Noen vil påpeke at det ikke er helt realistisk, men samtidig er jo noe av magien med en bok at ikke alt trenger å være helt realistisk og mens John Green har øyeblikk der skrivingen hans nesten blir litt for velformulert på en måte der det nesten nærmer seg det pompøse, klarer han balansegangen sånn jeg ser det.

Og så handler denne boka egentlig aller mest om OCD og den viser hvordan det egentlig er for jeg har det ikke selv (heldigvis), men denne boka viser hvordan det ikke er å være super-renslig eller mye av det mange tenker når de hører navnet, men det handler om å ikke kunne kontrollere tankene sine. Aza som er hovedpersonen i denne boka har tankespiraler som spinner og spinner og som gjør henne livredd for bakterier og det er ikke noe quirky eller sjarmerende med det, i stedet er det skummelt og intenst fordi de fleste har noen tvangstanker, men de kan ta seg i det og tenke på noe annet, men for Aza er det altoppslukende og altomsluttende og jeg setter veldig pris på hvor direkte og ærlig denne boka er om hvordan det faktisk er å slite med psykiske problemer som OCD. Man skjønner at John Green virkelig har erfaring med OCD selv og han formidler hvordan det kan være på en måte som gjør at jeg føler at jeg kan forstå det (selv om man aldri helt kan forstå det når man ikke har det selv) og skremmes av hvor mye tanker kan gjøre med tilværelsen.

Og dette er en rotete anmeldelse for jeg vet ikke helt hva jeg vil si, jeg vet bare at dette var en bok jeg fikk mye ut av å lese og at det nok er en av de smarteste og mest velskrevne ungdomsbøkene jeg har lest i år. Det er fortsatt ikke så perfekt at det er en sekser, men en veldig sterk femmer er denne boka definitivt.

Nå skal jeg dele litt sitater fordi denne boka er veldig siterbar:

 

You’re both the fire and the water that extinguishes it. You’re the narrator, the protagonist, and the sidekick. You’re the storyteller and the story told. You are somebody’s something, but you are also your you.

*

The problem with happy endings is that they’re either not really happy, or not really endings, you know? In real life, some things get better and some things get worse. And then eventually you die.

*

I was so good at being a kid, and so terrible at being whatever I was now.

*

We always say we are beneath the stars. We aren’t, of course?there is no up or down, and anyway the stars surround us. But we say we are beneath them, which is nice. So often English glorifies the human?we are whos, other animals are that?but English puts us beneath the stars, at least.

*

Every loss is unprecedented. You can’t ever know someone else’s hurt, not really – just like touching someone else’s body isn’t the same as having someone else’s body

*

I thought about him asking me if I’d ever been in love. It’s a weird phrase in English, in love, like it’s a sea you drown in or a town you live in. You don’t get to be in anything else?in friendship or in anger or in hope. All you can be is in love. And I wanted to tell him that even though I’d never been in love, I knew what it was like to be in a feeling, to be not just surrounded by it but also be permeated by it, the way my grandmother talked about God being everywhere. When my thoughts spiraled, I was in the spiral, and of it. And I wanted to tell him that the idea of being in a feeling gave language to something i couldn’t describe before, created a form for it, but I couldn’t figure out how to say any of that out loud.

*

Something about looking up always makes me feel like I?m falling.

*

Om Oslo – en kjærlighetshistorie og meget sofistikerte hunder på t-banen :)

Heisann! Det er mandag, livet er fint fordi det er noen ting som ordner seg her i verden og det er riktignok litt mindre fint å tenke på at det skal være bygningsarbeid i leiligheten min med bråk og mas og håndverkere som holder på mellom kl. 7-17 fra 5 – 15 mars, men jeg får leve i nuet og ta det når det kommer. 

Og ellers handler livet om bøker og Nintendo og å smile over at det er spillkveld til helgen (og egentlig hadde jeg fått det for meg at Shape of Water hadde premiere på førstkommende fredag, men det er visst 23. februar i stedet og det passer også fint siden neste uke da kan inneholde både kino, teater og bibliotek og dermed være kongefenomenal mens denne helgen blir mer avslappende og fin sånn sett). 

Ellers skrev jeg litt på t-banen på lørdag og før jeg skriver om Oslo – en kjærlighetshistorie, tenkte jeg å dele en random liten dings jeg skrev på t-banen da jeg så en hund som så veldig sofistikert ut. God fornøyelse 🙂

Den sofistikerte t-bane-hunden

 

T-banen inneholder mye rart, men det mest interessante den dagen er en hund med et grønt dekken, hvis eier snakker engelsk, noe som føles veldig riktig. Det er nemlig veldig lett å tenke seg denne hunden som britisk. Blant alle de mange tingene jeg ikke vet så vet jeg ikke hvilken rase denne hunden har, men jeg vet at den utstråler eleganse. Dette er en sofistikert hund, en hund som ville glidd rett inn i et av Londons rikeste nabolag. Dette er en hund som ser ut som, og har et uttrykk, som gjør at det er det letteste i verden å tenke seg den som en hund som er skapt til å drikke te mens den pratet om kunstens vitenskap og vitenskapens kunst og i tillegg litteratur og teater fordi det hadde vært selvfølgelig konversasjonsfelt for den det og. Altså om hunder driver med sånt da, det er ikke sikkert, men i og med hvor få britiske hunder jeg kjenner til så føles det godt mulig at distingverte britiske hunder driver med sånt. Er kloke og underfundige og ler på akkurat de rette stedene uansett. Og denne hunden kunne vært en av dem og hva tenker den da om å være i Oslo i stedet og gå av på Risløkka. Risløkka er absolutt fint nok, men det er ikke duften av Earl Grey te i nærheten av en park i London som helt sikkert inneholder minst et britisk ekorn som lager ekornlyder som har et svakt snev av britisk aksent ved seg fordi det er et innmari smart ekorn. Det er et ekorn som er med i dyrenes versjon av Mensa og som en dag kommer til å skrive en bok om en dame som kaller seg selv jente selv om hun er over tretti, og som sitter på en t-bane i Oslo, Norge. Ekornet vet ikke at damen/jenten/sammensuriet han skriver om en gang diktet opp nettopp ham som en videre tanke etter å ha fundert over en grønndekket sofistikert hund som forlot livet hennes med en selsom selvfølgelighet før den entret en hvit og snøkledd verden. En verden der selv de aller mest elegante hunder kan tisse i snøen og en med letthet kan forestille seg at akkurat det tisset danner et symbol som den rette kryptologen kunne funnet ut at var svaret på alle livets mest mystiske mysterier. En gåte som besvarte spørsmålet om hva som var meningen med livet eller hvorfor tiden føles lengre når man kjeder seg enn når man har det gøy eller hvorfor alle tankespill om helt randomme ting som grønndekkede tilfeldige hunder på sikt alltid ender opp med et ønske om å være hvor som helst i verden så lenge det stedet inneholdt te.

*

Nå tenkte jeg å poste en sang fra ukas musikal på musikalgruppa mi for å ha mer enn bare tekst her og det er “She loves me” med Zachari Levi fordi den er veldig fin:

Og så kan jeg poste litt tanker fordi jeg så Oslo – en kjærlighetshistorie på Rommen Scene i går og den var veldig fin og det var et av de tilfellene der det føltes feil å gi terningkast så her er bare litt tilfeldige tanker om alt sammen. Håper det er interessant nok lesning og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Et utvalg tanker om Oslo ? en kjærlighetshistorie

  • Det var veldig fint å for en gangs skyld se en musikal gjennom blikket til en som ikke kjenner alle sangene og storyen fra før. Å elske musikaler er veldig fint, men det betyr også at jeg sjelden overraskes av ting som skjer på scenen siden jeg som regel vet litt for mye om musikaler jeg ser på forhånd og har noen dannede forventninger i utgangspunktet. Her visste jeg bare at det handlet om Oslo og kjærlighet og det var fin variasjon å kunne se en musikal fra det perspektivet.
  • Det er folk i Norge som brenner enda mer for musikaler enn meg og som ikke lar drømmen om å skrive og komponere musikaler bli en drøm, men faktisk gjør det. Oslo ? en kjærlighetshistorie har ide og musikk av Miguel-Angel Fernandez, sangtekster av Caroline Glomnes og manus av Marius Leknes Snekkevåg og det inspirerer. Det gir meg lyst til å finne frem t-banemusikalprosjektet jeg hadde i 2013 og endelig prøve å redigere det (jeg har til og med ny tittel klar: Linje 5 og ideer om å gjøre det mer fokusert på Oslo og med en klarere rød tråd som gjør metaforen «t-banetur som metafor for livet» mer tydelig). Jeg liker at det er folk som tar sjanser og står på og som på lik linje som meg vil at Norges musikalverden skal være noe mer enn bare de aller mest kjente klassikerne som Grease og Les Miz og slikt.
  • Det er en ganske enkel historie egentlig, men det funker. På samme måte som det funker utrolig godt at scenografien er veldig enkel fordi det handler ikke om det, det handler om å formidle en historie og skape karakterer man bryr seg om og det får man her. Og så handler det om kjærlighet og det er en bittersøt, men mest søt slutt som føles håpefull og det er bra.
  • Det er så mange flinke musikalartister her i landet. Her er jo Trond Teigen og Liv-Unni Larsson med og de vet jeg jo at er fantastisk dyktige, men det var også mange mer ukjente navn her og alle briljerte både hva angikk sang og skuespill så det ble innmari fint.
  • Rommen Scene er en koselig scene. Liten og intim og med en veldig behagelig atmosfære og forholdsvis behagelige stoler. Yay!
  • Jeg liker at det handler om Oslo. Det blir så nært med en gang og det gjør ting fint.
  • Hva angår svakheter er det småting å kommentere på med dramaturgien i form av at noen scener er litt lenger enn de hadde trengt å være. Samtidig er det omstendelige også litt sjarmerende for det føles realistisk så dette er ikke egentlig en veldig stor svakhet.
  • Og ellers var musikken fin selv om jeg har glemt melodiene allerede, tekstene var gode og hadde smarte og litt mindre opplagte rim og ja, dette er en musikal som er verdt å få med seg om man får muligheten.
  • Yay og hurra for nye norske musikaler om Oslo og kjærligheten =D

Ymse ting og tang i det karolinske liv :)

Heisann! Det er fredag, i går var jeg hos tannlegen på grunn av et lite hull og det gikk kjempefint og i morgen har jeg tenkt å se Pixar’s Coco på nytt fordi den var så himla fin og når jeg elsker nye Disney- eller Pixar-filmer trenger jeg visst å se dem på kino på originalspråket mer enn en gang 😉

Og ellers er livet så flott fordi jeg har mange ting å glede meg til fremover og det er mye lettere å fokusere på de tingene enn de tingene som bekymrer meg litt. Dessuten er Zelda-spillet mitt fortsatt supert, jeg har fine bøker å kose meg med og jeg tenkte å nevne mer om det senere, men det ser ut til at jeg skal til London i begynnelsen av april og det er jo ganske kult å tenke på <3

Ellers så fikk jeg tak i en ny fargeleggingsbok for to uker siden eller noe der omkring og det går ganske fint med bildet jeg holder på med nå:

Det er ikke helt ferdig enda, men det er et fint utgangspunkt og det er jo bra 🙂

Og ellers så betyr å ha dilla på Zelda: Breath of the Wild også å ha dilla på alt av videoer om spillet på Youtube, deriblant videoene til Dannydinosaur som er veldig randomme, men likevel fornøyelige:

Og generelt sett får jeg gjort veldig lite fornuftig for tiden fordi det er så mange fristelser så jeg burde egentlig late som om jeg er en person med selvdisiplin og late som så godt at jeg blir det. 

Men livet er uansett en fin dings selv om dette innlegget godt muligens utstråler litt at jeg er litt fantasiløs på bloggfronten for tiden, ikke minst fordi fantasiløsheten kommer til å gå fort over siden jeg f.eks. alt på mandag kan skrive om Oslo: En kjærlighetshistorie som er en ny norsk musikal som jeg og mamma skal se på Rommen Scene på søndag (for en gangs skyld vil jeg ikke kjenne en musikal jeg ser aldeles for godt, jeg vil faktisk kunne overraskes underveis og se noe der jeg ikke vet storyen eller kjenner sangene på forhånd, akkurat det blir fin variasjon) og når jeg er ferdig med boka jeg holder på med nå så har jeg noen bøker jeg har gledet meg til å lese lenge ventende på meg som jeg vet at må anmeldes når de er lest ut så yay 🙂

Uansett. Neste innlegg kommer på mandag og frem til da håper jeg alle får en finfin helg =D

Tankespill om de nominerte til beste sang Oscar 2018 :)

Heisann! Det er tirsdag og om vi ser bort i fra at jeg gruer meg litt til torsdag fordi tannlegen fant et hull da jeg var hos ham i forrige uke (og tenk om å bore, som jeg ikke husker som så ille, plutselig er verre enn jeg husker det, det er en del av meg som er flink til å bekymre meg for alt sånt), så er livet ganske fint. For eksempel ser det ut til at helgen kommer til å inneholde teater og kino nå muligens (jeg og mamma skal muligens se Oslo: En Kjærlighetshistorie og I, Tonya til helgen), dessuten har jeg nok av ting å drive med så det er jo fint. 

Men i dag tenkte jeg å poste de fem sangene som er nominert til beste låt Oscar-messig sett og kommentere dem før jeg trekker en slags konklusjon om hvem jeg personlig heier mest på. Da setter jeg i gang, god fornøyelse 🙂

Tankespill om de nominerte i kategorien beste låt Oscar 2018

– Mighty River av Mary J. Blige fra filmen Mudblood

Denne sangen hadde jeg ikke hørt før, litt på samme måte som jeg heller ikke hadde hørt om filmen den er hentet fra. Og konklusjonen er at jo da, denne sangen er jo fin. Den er godt fremført og det med et engasjement som gjør at man hører at sangen betyr mye for Mary J. Blige som synger her, dessuten har den en melodi som høres velkjent ut på den måten at man føler at man har hørt omtrent samme sangen på radio flere ganger før selv om man ikke har hørt denne sangen spesifikt. Samtidig så har denne sangen et problem i at den er litt for kjedelig. Den tar liksom aldri av. I tillegg minner den meg om sanger som “Do they know it’s Christmas”, dvs. sånne sanger der man føler at man burde ha dårlig samvittighet nærmest om man ikke elsker det fordi man merker hvor sympatisk og velment det er, men så klarer man ikke å bli så veldig engasjert av det likevel. Men det er som nevnt godt sunget og mens jeg tviler sterkt på at denne sangen vinner, så skjønner jeg at den er nominert.

– Mystery of Love av Sufijan Stevens fra Call me by your name

Mens videoen til Mighty River også har bilder fra filmen den er hentet fra så gjør dette grepet mer inntrykk her siden jeg faktisk har sett Call me by your name, en film som jeg likte veldig, veldig godt. Og denne sangen er veldig behagelig å lytte til selv om det også er en ganske monoton sang, sånn i form av at melodien egentlig bare er det samme igjen og igjen. Men det er en sånn suggerende stemning i det og det at det synges ganske lavt gjør også at man må lytte nøyere etter og da blir dette litt suggerende og hypnotisk og musikk man kan flyte på som er vel så stemningsfull som filmen det er hentet fra. Selv tror jeg også at denne sangen har store sjanser til å vinne og mens jeg personlig heier mer på Remember Me og This is me, så blir jeg på ingen måte skuffet om årets beste sang fra en film er nettopp det mest drømmende, ettertenksomme og behagelige av alt. 

– Remember me av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez fra Coco

Denne sangen er utrolig viktig for filmen den er hentet fra (og Coco altså, ååå som jeg elsket den filmen) og dette er en virkelig skjønn sang. Mens de meksikanske rytmene i Coco i utgangspunktet ikke er musikk jeg ville lyttet så mye til så funker det så godt i Coco, en film der musikken er svært essensiell. Og denne sangen er en sang vi i filmen opplever i flere versjoner og mens dette ikke er den mest rørende versjonen, så er det denne versjonen man blir mest glad av å lytte til. Det er en varme ved denne sangen ved alt fra melodien som er koselig, nær og radiovennlig til teksten som er litt “god natta sang”-aktig på den beste måten og det er dessuten fint sunget og rett og slett trivelig å lytte til så det er bra. Med det sagt så er kanskje noen av de andre nominerte litt mer umiddelbare, men jeg blir veldig glad om denne sangen vinner altså.

– Stand up for something av Diane Warren og Common fra Marshall

Dette er også en film jeg vet veldig lite om, på lik linje med hvordan denne sangen er helt ny for meg. Men jo, dette er fengende og jeg liker melodien her veldig godt, det føles sterkt og det er i tillegg flott sunget av Audra Day og finfint rappet av Common her og de virker som om de virkelig tror på det de synger og tar det seriøst og da tar man det alvorlig selv. Det er dessuten et godt budskap her, men samtidig så er kanskje budskapet litt en svakhet fordi det og tittelen er litt klisjé, noe som er litt synd siden melodien her er ganske sterk. Konklusjonen er vel at det er mye å like her, men jeg tror det er ganske liten sannsynlighet for at denne sangen vinner likevel, jeg tror kanskje det lille ekstra mangler sånn sett. Men om jeg finner et klipp fra Oscar-utdelingen der denne sangen fremføres så ser jeg det med glede.

– This is me av Pasek & Paul fra The Greatest Showman

Det er imponerende og smått misunnelsesverdig å tenke på at duoen Benj Pasek & Justin Paul (som i fjor var låtskrivere bak sangen City of Stars som vant Oscar for beste låt 2017, i tillegg til at de vant flere Tony Awards-priser for Dear Evan Hansen) begge er født i 1985 (de er like gamle som meg og har hatt så mye suksess allerede, wow!) for de har en merittliste som det stråler av. Og i år står de altså bak musikken i The Greatest Showman og mens The Greatest Showman var en flott film som dog skuffet litt med å være litt for lett og forutsigbar, så var musikken bare flott. Denne sangen for eksempel er veldig fin. Og den er den kanskje mest umiddelbare av de nominerte sangene i år i form av at melodien fester seg veldig fort. Og så er det utrolig flott sunget med Keala Settles sterke stemme i spissen og det er en sterk tekst som i likhet med flere av de andre av årets nominerte sanger har et ganske håpefullt budskap. På den negative siden så er nok noen av de andre nominerte sangene mer unike og originale, men jeg tror likevel denne sangen har gode muligheter til å vinne beste låt i år.

Selv så heier jeg altså mest på Remember Me og This is me, men jeg blir også glad om Stand up for something vinner siden jeg likte melodien der veldig godt og jeg syns det vil være morsomt om Mystery of Love vinner fordi den er den mest unike og stemningsfulle av årets nominerte og føles annerledes enn mye annet som har vunnet beste låt. Jeg blir jo uansett ikke skuffet for alle disse sangene har jo i alle fall noe fint ved seg, men jeg blir nok med det sagt mest overrasket om Mighty River vinner siden jeg syns de andre sangene har mer særpreg ved seg. Jeg tror likevel This is me og Remember Me og til dels Mystery of Love nok er de sangene blant de nominerte som i tillegg til egne fine kvaliteter også er de som mest bærer filmens budskap med seg og det er jo essensielle grep det og, men vi får se. 

*

Og med det har jeg skrevet litt om nominerte sanger og slikt og neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi. 🙂

Coco og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, jeg skal antakelig gå tur til Liastua etterpå og ellers er livet ålreit fordi Nintendo og bøker og slike finheter 🙂 

I dag tenkte jeg å skrive om Coco, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er lånt fra Goodreads-siden til boka, som bildet linker til, siden mobilen min lekte “bruke evigheter på å laste opp bilder til dataen”-leken så da gikk ikke det.)

Uansett. Dette er boka “Memoirs of a polar bear” av Yoko Tawada, en bok jeg hørte om for noen måneder siden og ble nysgjerrig på siden det skulle handle om tre isbjørner og fortelles fra deres perspektiv. Så langt har ikke denne boka vært så veldig engasjerende, men så har jeg også bare lest tolv sider og jeg tror det vil bli mer fascinerende etter hvert. Og jeg liker konseptet godt og tror dette kan bli en av de litt sære, men likevel magiske bøkene som føles litt annerledes på den beste måten.

Her er noen smakebiter i form av sitater jeg kom over på Goodreads-quotes-siden til denne boka, sitater som gjør at jeg gleder meg til å lese videre og finne dem selv siden det er ganske fint:

I always feel myself being thrust back into loneliness when someone tells me it’s cold on a hot day. It isn’t good to talk so much about the weather ? weather is a highly personal matter, and communication on the subject inevitably fails.

*

Time could not be compared with any sort of food: nibble at it as greedily as you liked, there was never any less of it. Knut felt powerless in the face of time. Time was a huge ice block made of loneliness.​

*

After the death of all living creatures, all our unfulfilled wishes and unspoken words will go on drifting in the stratosphere, they will combine with one another and linger upon the earth like fog. What will this fog look like in the eyes of the living? Will they fail to remember the dead and instead indulge in banal meteorological conversations like: “It’s foggy today, don’t you think?

*

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers har jeg altså sett Coco så her er først en trailer:

Coco

Det irriterer meg alltid like mye at animasjonsfilmer fra Disney og Pixar a) kommer på kino i Norge tre måneder etter originalpremieren fordi det insisteres på å dubbe dem og b) har for få forestillinger på originalspråket. Coco fikk jeg sett på originalspråket, men for å se den 15:00 på en lørdag (som er optimalt for meg) måtte jeg velge Supreme-salen til Ringen der det kostet 50 kr ekstra for billetten (og selv har jeg ikke nok peiling på det tekniske til å merke om det var noe særlig forskjell på lyd og bilde i den salen i forhold til andre saler). På den positive siden var dette omtrent det eneste å kommentere på for denne filmen var helt nydelig. Og der et av de få problemene med Pixar har vært at de har startet fantastisk, men ikke funket like godt på slutten (f.eks. det første kvarteret av Up og de første tre kvarterene av Wall-E er elsk, men så er resten av filmene bare veldig fine) så har de med Inside Out og nå Coco skapt filmer som funker like godt hele veien.

Uansett. Coco handler altså om 12 år unge Miguel som elsker musikk, men som kommer fra en familie som avskyr musikk fordi Miguels oldefar forlot familien for musikken. Og så er Miguel fast bestemt på at han skal satse på drømmen uansett og skal til å låne gitaren til sin avdøde helt da han på mystisk vis havner i de dødes rike under den meksikanske feiringen De dødes dag. Så handler det om å komme seg hjem før det er for sent og slikt. Og samtidig handler denne filmen egentlig om noe annet enn man forventer først og da noe annet som gjør at tittelen gir veldig mye mer mening når man har sett denne filmen, en film jeg virkelig merker at jeg trenger å se igjen for å se hvordan den er når man vet hva som kommer i forhold til hva man får når man ikke er forberedt.

I alle fall er denne filmen nydelig. Pixar har hatt andre filmer som er morsommere og med mer umiddelbare karakterer og smartere skript, men jeg syns dette likevel er et mesterverk og hvis man vil virkelig føle en film så er denne perfekt. Personlig elsket jeg denne historien om døden, om familie og om musikk og jeg elsket også hvordan dette er det nærmeste Pixar har kommet å lage en musikal. Og jo da, musikken, som bærer preg av det meksikanske, er ikke alltid helt min smak eller noe jeg ville lyttet masse til ellers, men det funker så godt her og særlig Remember Me er en sang jeg ble veldig glad i.

Og milde melkespann, animasjonen! En ting er at det er så fargerikt og sprudlende med varme farger som stråler mot deg, men så er det også så imponerende. Eksempelvis er det jo det jeg har lest om at når Miguel i en scene spiller gitar mens han ser en film med en annen som spiller gitar da stemmer hvor Miguel har fingrene på gitaren med tonene på ekte. Eller så har vi en veeeldig gammel karakter med masse rynker og da er det nesten skummelt hvor realistisk det er tegnet. Pixar får til ting med data-animasjon som er så himla flott og jeg elsker det.

Videre er det altså en veldig fin og rørende historie, det er kule karakterer (Miguel er for eksempel en veldig super hovedperson) og mens jeg ikke skal røpe for mye så inneholder denne filmen en skurk som er en av de mest realistiske skurkene jeg har sett i en av Pixar og Disneys film. Og det er virkelig en hyllest av meksikansk kultur og tro denne filmen, noe som er flott, dessuten var det noen som var skeptiske på forhånd fordi dette på papiret høres ut som en ganske lik film som animasjonsfilmen «The Book of Life» som kom for noen år siden, men dette er en helt annen historie, det eneste disse animasjonsfilmene deler er egentlig settingen og det er det.

Konklusjonen er at for meg er denne filmen en film som jeg likte veldig godt og som jeg tror jeg bare vil like mer og mer for hver gang jeg ser den. Og det er kanskje ikke en like umiddelbar film som noen av Pixars andre mesterverk og jeg tror ikke dette er en film absolutt alle vil elske. For meg funket dette likevel skikkelig godt og jeg klarer egentlig ikke å finne noe å kritisere her sånn rent utover at det kanskje er noen få steder ting fortelles litt omstendelig og at det finnes noen premisser man må akseptere for også å akseptere denne filmen. Alt dette er dog småting.

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Fin ting: i morgen skal jeg endelig se Coco, noe som er synonymt med å høre flere versjoner av denne sangen:

 

Det er dessuten synonymt med å se fantastisk Pixar-animasjonsfilm igjen og jeg tror det blir sååå fint, jeg gleder meg skikkelig! 

Ellers så skjer det ikke så mye spennende for tiden, men vi er i gang med februar og det er fint og denne helgen skal det dessuten være optimalt vintervær der det er kaldt, men likevel ikke for kaldt, og sol samtidig og verden er pen på slike dager. Og så har jeg mye å lese på, jeg har et nytt skriveprosjekt, jeg har fortsatt dilla på Zelda: Breath of the Wild (nå har jeg funnet en labyrint som jeg har skikkelig lyst til å komme meg til fordi jeg elsker labyrinter) og jeg spiller ordspill på nettbrettet mitt mens jeg ser gamle Friends-episoder på Netflix litt for ofte. 

Men da tenkte jeg å oppsummere januar bok- og filmmessig sett, en måned der det lenge så ut til at jeg ville ende opp med å lese syv bøker før de siste to bøkene gikk skikkelig fort å lese og vips ble det hele ni bøker. God start på bokåret 2018 altså 🙂 Og så fikk jeg sett to filmer på kino og det var fint og nå kommer oppsummeringen sånn seriøst liksom så da setter jeg i gang og så kommer neste innlegg på søndag =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– The One Hundred Nights of Hero av Isabel Greenberg

Virkelig fascinerende, feministisk og mytisk grafisk roman som var eventyrlig og flott. Terningkast 6!

– Cici’s Journal av Joris Chamblain og Aurélie Neyret

Nydelig tegnet og fint fortalt grafisk roman om vennskap og mysterier. Terningkast 5!

– The girl who saved Christmas av Matt Haig

Herlig skrevet, finfint illustrert og helt magisk julebok. Terningkast 5!

– The land of Neverendings av Kate Saunders

Fantasifullt og ålreit, men jeg likte ikke skrivestilen helt og ble ikke så veldig engasjert. Likevel greit nok. Terningkast 4!

– Made you up av Francesca Zappia

Fascinerende, velskrevet og sær ungdomsbok om hva som er og ikke er virkelig. Terningkast 5!

– The Glass Town Game av Catherynne M. Valente

Flott fortalt, lekende og original med gode karakterer og et fantastisk språk som var elsk. Terningkast 5!

– Autoboyography av Christina Lauren

Veldig fin, velskrevet og sårsøt ungdomsbok om religion og skriving og homofil kjærlighet og sånt. Terningkast 5!

– Keeperen og havet av Maria Parr 

Sympatisk og så skjønt fortalt om vennskap og utfordringer og å være tolv år. Terningkast 5!

– Rabbit and Bear: A pest in the nest av Julian Gough og Jim Field

Fint illustrert og formidlet barnebok med et veldig godt budskap. Terningkast 4!

FILMER

– Pitch Perfect 3

Fin musikk og gode karakterer, men ingen særlig god story og egentlig en temmelig unødvendig film. Likevel tilgir jeg den mye fordi jeg tross alt koste meg veldig underveis. Terningkast 4!

– Call me by your name 

Sanselig og svært nydelig film om sommer og kjærlighet. Har dessuten fantastisk skuespill og masse sjarm. Terningkast 5!

*

Da har jeg oppsummertifisert januar og er herved klar for februar. Ellers bables vi og god fornøyelse 🙂