Wonder :)

Heisann! Det er fredag morgen, livet er fint og det er påske og påske er avslappende. Ellers er det ikke så mye interessant å nevne, men jeg har nok å finne på og jeg har ting jeg gleder meg veeeldig til om bare en uke så ja. Yay!

Dette er for øvrig veldig fint:

Jeg kom over dette klippet fra Talang (som er basically Norske Talenter bare at det er i Sverige så det er svenske talenter i stedet) med Paula Jiven som her er 13 år og synger og spiller sin helt egne versjon av Billie Jean og det er veldig fint. Det er ikke sååå perfekt som dommerne vil ha det til etter min mening, men det er klokkeklart og har sterkt særpreg og hun viser jo et enormt potensiale, tenk så fantastisk hun kan bli hvis hun fortsetter å synge og spille 🙂

Ellers dro jeg på kino i går og så Wonder:

Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Wonder

For noen år siden leste jeg boka «Wonder» og jeg likte den. Det var ingen favorittbok, men den var søt og rørende og den viste hadde flere perspektiver på en måte som viste at alle har sin historie, noe som er viktig. Samtidig er det en liten del av meg som aldri klarte å gi meg helt hen til den og det er det samme med filmversjonen.

Både i boka og i filmen handler det om August (Auggie) Pullman som er ti år gammel og starter på vanlig skole for første gang etter å ha hatt hjemmeskole tidligere fordi han har en ansiktsdeformasjon som gjør at han ser annerledes ut enn de fleste. Og så handler det om å skille seg ut og å ha det vanskelig på grunn av det, men etter hvert få venner og finne ut at man kan passe inn likevel. Og så følger man Auggie, men også andre i livet hans i en historie som er både rørende og skjønn, men og det er et men her.

Boka er velskrevet og smart og svært rørende og filmen er det samme, men samtidig går hverken boka eller filmen så veldig i dybden. Mer enn det så handler men-et om at man aldri vet om man virkelig ER rørt når man er det om det gir mening. For det er en veldig sympatisk historie og at det ender godt er så opplagt at det nesten ikke føles som en spoiler å nevne det, men hvor mye av det jeg føler når jeg så filmen var oppriktige følelser og hvor mye var fordi alt er gjort riktig. De har den rørende musikken på de rette scenene, det er flinke og uttrykksfulle skuespillere, det er kloke sitater og igjen, dette er en av de mest sympatiske filmene jeg har sett og boka var det samme, sympatisk og enormt lett å like. Men det er for velskrevet og for riktig om man kan si det sånn uten å høres kynisk ut.

Og samtidig vet jeg ikke om jeg kan se noen annen måte å løse det for boka er ment for barn mellom 9-12 år og filmen er en familiefilm og uavhengig av målgruppen så er dette en historie som jeg likte veldig godt sånn det var løst også. Jeg vet ikke om jeg vil lese en bok eller se en film med samme konsept som «Wonder» som går mer i dybden og som er mer realistisk heller, det kunne sikkert gitt sterkere inntrykk, men det føles så tilfredsstillende samtidig at dette ER en historie som er full av håp og som forteller at selv om du er annerledes så kan du gjøre en forskjell og være viktig. Så jeg vet ikke helt hva jeg vil, men jeg håper dilemmaet mitt gir litt mening.

Uansett så var dette like fullt en veldig fin film. Ikke en film man nødvendigvis trenger å se, men en film som var både rørende og smart. Og det er også en film som ga en skikkelig fin kino-opplevelse for her var det en sal med voksne og barn som alle lo på de samme stedene, snufset på de samme stedene og det var et skikkelig fellesskap i kinosalen på en måte jeg sist opplevde med «The perks of being a wallflower» og som jeg tror har med Stephen Chbosky å gjøre (han var manusforfatter av «perks of being a wallflower» som var basert på hans egen bok og han var regissør og med-manusforfatter av «Wonder») så jeg tror han bare har skikkelig god teft for hva som fenger folk.

Og det er jo heller ikke noe galt med en historie som gir deg tro på menneskeheten, om noe er det akkurat slike historier vi trenger. Så når jeg har vist en viss ambivalens her så handler det ikke om at jeg ikke likte denne filmen for det gjorde jeg. Det handler kanskje mer om å ikke vite hvor mye som er de rette ingrediensene på rett sted og hvor mye som er hva man oppriktig føler av historien.

Et helt annet aspekt igjen er ellers det at Auggie har treacher collins syndrome, men at han i filmen egentlig ikke ser sååå annerledes ut, mens sannheten med folk som virkelig har sykdommen er en annen og at man kanskje skulle ønske filmskaperne hadde turt å la Auggie se mer annerledes ut fordi budskapet om at man kan være annerledes og fortsatt få venner og finne sin plass i verden hadde gitt sterkere inntrykk da. Og filmen portretterer også Auggies familie som ressurssterk med god økonomi og går heller ikke inn på hvor dyrt det virkelig må være å ha et barn som, i likhet med Auggie, har gjennomgått over 30 operasjoner.

Men dette føles som pirk, det er bare ting å tenke over som også er med på å undergrave snevet av ambivalens rundt denne filmen. Når jeg likevel ender opp med å gi terningkast 5, for det gjør jeg handler det om at jeg tross alt hadde det såpass fint da jeg så denne filmen at jeg føler at det meste kan tilgis. Dette er ikke en perfekt film, men den er laget med hjerte og varme og det føles fint å se en historie som er ment så godt.

Terningkast 5!

En listedings og sånt :)

Heisann! Det er tirsdag, det er påskeferie (deilig) og jeg tar meg den frihet å minne om at jeg har påskekrim som man kan lese og kose seg med (heldigvis har jeg gitt den bort til tre, fire som jeg vet kommer til å lese den og danne seg teorier om hvem som er tyven, men jeg blir alltids glad for enda mer teorisering og interesse). Og ellers er planene mine for påsken å lese bøker og blader, fargelegge og spille Nintendo og å gå spaserturer i solskinnet og ta det kuli. Dessuten har jeg tenkt å dra på kino på torsdag og jeg vet ikke hva jeg skal se, men det finner jeg sikkert ut av.

Men nå fant jeg en liste her: https://vargnattsbokhylla.blogspot.no/2018/03/anything-but-books-tag.html som jeg tenkte å stjele i mangel på noe episk å blogge om så da setter jeg i gang (og listen er på engelsk, men jeg svarer på norsk fordi det er enklest sånn):

Andre ting enn bøker-liste

1. Name a cartoon that you love.

Hm… For tiden ser jeg ikke så mye tegnefilmserier, men jeg så gjennom Futurama for noen få år siden og det likte jeg veldig godt. 
2. What is your favorite song right now?

Min evige favorittsang er jo Stand by me, men av sanger jeg elsker for øyeblikket har vi omtrent alle sangene fra Crazy Ex Girlfriend. I tillegg har vi denne:

Det er Found Tonight som kombinerer Story of tonight fra Hamilton og You will be found fra Dear Evan Hansen og som synges av Lin-Manuel Miranda og Ben Platt og det er nydelig <3 Dessuten støtter denne sangen March for our lives så den støtter en god sak i tillegg 🙂

3. What could you do for hours (that isn’t reading)?

Spille ordspillet jeg lastet ned på nettbrettet mitt for få måneder siden, men det har jeg spilt så mye at jeg nå straks vil ha rundet alle banene på det som er tilgjengelig sånn at jeg må slette det og laste ned et liknende ordspill som jeg kan få dilla på i stedet fordi jeg liker så godt å ha dilla på ordspill. Ellers fargelegge og å se ting og tang på Youtube.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?

Tror ikke det er noe særlig med meg som ville overrasket folk, men jeg er mykere og kan sitte i rarere posisjoner enn folk kanskje forventer.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?

Jeg vet ikke helt hva man er ment til å svare på dette spørsmålet, men jeg kan jo svare musikaler 🙂
6. What is something unusual you know how to do?

Si alfabetet baklengs (og det kan jeg si skikkelig fort, fire, fem sekunder er det raskeste). I følge noe jeg kom over på Facebook forleden dag kan jeg ellers tydeligvis lese 600 ord i sekundet og det er sånt genier og Nobelprisvinner kan i følge den testen 😉
7. Name something you?ve made in the last year (and show us, if you can)

Det var jo da jeg så og elsket Shape of Water og brukte tegneverktøy og ymse effekter på mobilen for å lage en ny versjon av posteren med katten Luna i rollen som havskapningen og sånt 😉 Da følte jeg meg veeeldig kreativ. 
8. What is your most recent personal project?

 Det er jo påskekrimmen som nevnt. Ellers har jeg begynt å skrive en ny mulig krimnovelledings inspirert av Eurovision, jeg vurderer å forsøke meg på Camp Nanowrimo i april selv om det er noen dager i april som jeg ikke vil få prioritert særlig mye skriving i det hele tatt og ellers skriver jeg stadig musikalsanger til ikke-eksisterende musikaler og slikt.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows)

At jeg savner utsikten min. For tiden ser jeg bare stillaser når jeg ser ut av vinduet og det er ikke like koselig, dessuten vet jeg aldri helt hva slags vær det er før jeg går ut siden stillaser gir lite svar på sånt. Jeg tenker ellers for mye på at jeg vil vinne konkurranser på nettet.
10. Give us something thats your favorite, but make it something oddly specific,
not like your favorite food, but like your favorite food when you?ve been studying
for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.

Jeg har en spesiell kjole som jeg omtrent bare bruker etter at jeg har dusjet etter spinning på tirsdager. Så det er “post-trening-kjole” i grunnen og det er jo litt merkelig spesifikt. 

*

Da har jeg svart på den utfordringen og nå tenkte jeg å drive med litt ymse andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager og da følger det nok med anmeldelse av den filmen jeg endte opp med å se på kino. Vi bables!

Påskekrim 2017 – Om elefantkosedyrmysterier =D

Heisann! Og god påske fordi påsken begynner nå (og det er jobbsøkingsmessig sett visse aspekter ved det som bekymrer meg, men akkurat nå er jeg i for godt humør til å tenke for mye på sånt), noe som blir kos. Selv skal jeg ha avslappende bypåske der jeg leser, skriver, fargelegger, går spaserturer og spiller brettspill og det blir fint 🙂 Dessuten ser det ut til at håndverkerne er ferdig i leiligheten min sånn at jeg kan bo hjemme i stedet for hos moren min og det er også godt. 

Men nå:

Nå tenkte jeg å poste årets påskekrim og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse =D
 

Agent 160 og elefantkosedyrmysteriet

Hun presset seg vei gjennom snøen, et tykt lag snø som dekket alt og gjorde det vanskelig å gå. At det var vanskelig å komme seg frem var dog ikke noe stort problem, om noe så føltes det fint for når en vinter var så flink til å være vinter kunne det godt tenkes at den ville følges av en vår som var innmari flink til å være vår og en sommer som var vel så briljant når det kom til det å være sommer. Med andre ord, sett fra et optimistisk perspektiv lovet denne vinteren godt for resten av året. Og det føltes som et riktig fint år, i alle fall syntes Agent 160 det fortjente et klart terningkast 4 så langt og det var et ganske godt utgangspunkt der året også hadde noe å vokse på og det bugnet av potensiale. Riktignok hadde ikke Agent 160 hatt så mange oppdrag i det siste, hva angikk detektivvirksomheten hennes hadde det vært lite å gjøre, men samtidig føltes det også fint for man ønsket jo ikke at mord eller tyverier eller hva det nå skulle være av udåder skulle begås, selv ikke når et tyveri for hennes del kunne være noe hun fikk snaut 500 kr for å løse. Agent 160 nøt stillheten, nøt hvor lite det var å gjøre og skulle til å kjøpe seg en sjokolade for å feire denne mangelen på utfordringer og frustrasjoner da skjebnen lærte henne at nei, den hadde visst andre planer. Det ringte nemlig og snart nok visste Agent 160 at det ventet et nytt mysterium. Hun kjøpte sjokoladen likevel, den fristet nok til å føles som en god ide uansett.

*

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en skuespiller og denne drømmen var representert av en kosetiger som sto på en liten scene som var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Walthers lekebutikk, så vel som banken der Konrad jobbet og Elvia Fabels konditori, lå i en gate som het Sjokoladebollegata. Agent 160 hadde aldri oppdaget at det fantes en gate i Oslo som het det, men når hun nå kom dit så hun at denne gaten var noe helt for seg selv. Det var en riktig eventyrlig gate med personlige butikker med bøttevis av sjarm og om noen hadde fortalt henne at denne gaten hørte hjemme i en barnebok om dyr som levde som mennesker, bare at de rent tilfeldigvis viste seg å være dyr i stedet, hadde hun på ingen måte blitt overrasket. Dette var ikke tilfelle, men menneskene her hadde noe distinkt barnebok og eventyraktig ved seg, det virket veldig trygt og gjennomkoselig her og det skapte også en enda større kontrast da hun kom inn på Walthers lekebutikk der alt det koselige og underfundige ble overdøvet av det veldig sørgmodige det var å se ham sitte på en stol med et uttrykk som ikke kunne beskrives som annet enn tomt. Det var noe nesten ekkelt ved hvor følelsesløst ansiktet til Walther var og særlig fordi Agent 160s research da hun først hørte om saken var å søke opp Walther Alm (Alm var Walthers etternavn) på nettet og dermed komme over bilder som viste henne en mann som man bare visste at gråt lett. Det er noen mennesker som har noe sårt over blikket sitt som gjør at selv når de smiler fra øre til øre så ser det ut som om de enten er på nippet til å gråte eller har grått for ikke så lenge siden. Og nå så Agent 160 Walther og hun så en mann som hun visste at virkelig hadde noe å gråte over for hun hadde lest at elefantkosedyret hans var veldig viktig for ham selv om hun ikke visste hvorfor, men han gråt ikke. Ikke nå. I stedet så hun denne tomheten, dette intet, som om dette var en ting som var for fælt for tårer, raseri, for alt og derfor var den eneste mulige reaksjonen et evig ingenting og øyne tomme for alt av glede og engasjement.

“Hei,” sa Agent 160. Selv om det på en måte føltes litt feil å forstyrre Walther så visste hun at det var noe hun måtte for å komme i gang med prosjektet det var å hjelpe ham, et prosjekt hun tok på det dypeste alvor, velvitende om at det så absolutt var viktig og essensielt.

“Å, hei,” sa Walther med en stemme som virket så monoton og tom at det føltes helt feil at den skulle komme fra en mann som virket så gjennomkoselig. Det ga Agent 160 oppriktig lyst til å slå til hvem enn det nå en gang var som hadde stjålet fra Walther Alm. Og hun følte at dette sinnet var god mat for det matet i alle fall engasjementet hennes og det til de grader. Hun skulle så sannelig redde situasjonen og finne ut hvem som sto bak tyveriet av Walthers elefantkosedyr. Men først ønsket hun seg litt mer informasjon om kosedyret og hun spurte Walther om han kunne fortelle litt, noe han gladelig gikk med på. Mens han fortalte betraktet Agent 160 ham og så hvordan tomheten ble erstattet av en varm farge i kinnene og et glimt i øyet som lyste av den samme fredfullheten som hun følte på hver gang hun drakk varm sjokolade på en stille og folketom kafé mens tiden ikke lenger fantes for en stakket stund.

“Når jeg forteller at det var moren min som var møbelsnekker og snekret trefigurer på fritiden og min far som heklet og jobbet som kostymedesigner på teateret pleier mange å bli overrasket som om de forventet at det skulle være omvendt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for meg var det i alle fall helt naturlig og det var gleden jeg så i blikkene deres når de gjorde det som gjorde at jeg ville skape selv. Så jeg lærte meg å spikke og å hekle og når jeg ble så voksen at jeg kunne åpne egen lekebutikk med fokus på trefigurer og heklede kosedyr så gjorde jeg det. Og det første kosedyret jeg laget etter at butikken min ble åpnet var Jeremias. Det var det elefanten min ble hetende, Jeremias etter min far som dessverre døde kort tid før butikken min ble åpnet og aldri fikk se hva den ble. Siden har jeg mistet moren min og livet har gått opp og ned, men butikken min og å skape har alltid gitt meg glede og selv om Jeremias var et kosedyr var han også en representant for begynnelsen på eventyret det å ha en lekebutikk i Sjokoladebollegata for meg er. Og jeg vet ikke hvem jeg er uten ham, om jeg er noen i det hele tatt uten ham,” sa Walther og tørket en enslig tåre bort fra øyekroken.

“Du er fortsatt viktig uansett, men jeg skjønner at Jeremias er betydningsfull og jeg skal virkelig hjelpe deg å finne ham igjen og i samme slenge finne ut hvem som stjal ham,” sa Agent 160 besluttsomt.

“Så bra,” sa Walther og Agent 160 så et lite smil titte frem før ansiktet hans igjen ble preget av tomhet. Det var bare et øyeblikk, knapt det, men det fortalte henne at ting kunne ordne seg også nå og det var en fin tanke.

“Og nå, min gode mann,” sa hun og ordvalget var bevisst sofistikert fordi hun likte det bevisst sofistikerte, “når forsvant kosedyret, når var sist du så din kjære Jeremias?”

“Det var rett før jeg låste butikken på mandag. Jeremias pleier å bli igjen her om nettene sammen med alle de andre figurene og det har alltid føltes trygt for i denne gaten skjer det jo aldri noe galt. Men akkurat den natten var det innbrudd og det rare var at ingenting ble stjålet utenom Jeremias, det virker som om det var ham spesifikt tyven var ute etter og det føles så fælt. Jeg har ingen fiender som jeg vet om, jeg skjønner ikke hvorfor noen skulle ønske å stjele Jeremias,” forklarte Walther.

Agent 160 fikk deretter et utvalg ekstra fakta presentert og det var raskt åpenbart at tyven antakelig var noen som var kjent i området og visste hvor viktig Jeremias var for Walther. Dette virket ikke som et tilfeldig tyveri, men en nøye planlagt handling, en teori som bare var bekreftet av hvor få tegn det var på innbruddet i det hele tatt. Og det virket av ymse grunner mest sannsynlig at tyven var en som holdt til i Sjokoladebollegata, som utenom lekebutikken inneholdt en bank, et konditori, en bokhandel og en klesbutikk. På disse fire stedene igjen hadde Walther én han kjente som hadde et forhold til butikken hans og ofte var innom og det var Elvia Fabel fra konditoriet, Konrad Konstantinopel fra banken, Lizette Misteltein fra klesbutikken Misteltime (drevet av hennes mor) og Theopolis Elliot Leon fra bokhandelen (som var en litt liten og intim filial av Ark bokhandel). Mens Walther bedyret at han på ingen måte kunne skjønne hvorfor noen av disse fire skulle få det for seg at å stjele fra ham var en god ide, forekom det Agent 160 overveiende sannsynlig at en av disse fire sto bak tyveriet og Agent 160 hadde det med å ha rett så da var det nok sånn det var. Med andre ord hadde hun herved klart for seg sine neste fire destinasjoner og snart nok skulle hun innom henholdsvis konditoriet, bokhandelen, klesbutikken og banken. Og hvis hun plutselig fant en bok eller en kanelbolle eller til og med en kjole som ropte “kjøp meg” til henne når hun var innom butikkene så var det bare en bonus.

“Jeg skal løse dette mysteriet, basta bom” sa hun ut i lufta til ingen spesiell og følte den samme selvtilliten som blomstret frem hver gang hun sang “I have confidence in sunshine, I have confidence in rain, I have confidence that spring will come again, besides which you?ll see I have confidence in meeeeeee!” for seg selv.

*

Agent 160 vurderte litt frem og bak i mente hvor hun skulle begynne og konkluderte at det var lurt å ta bokhandelen før konditoriet fordi jo da, hun skulle innom begge stedene for å ha samtaler med mistenkte, men hun kjente seg selv også. Det forekom henne som overveiende usannsynlig at hun var et sånt menneske som kunne gå innom en bokhandel helt uten å kjøpe eller i det minste titte på bøker og litt på samme måte så ville duften av hvetebakst i luften antakelig friste henne meget mye når hun var innom der. Samtidig var klesbutikken et ganske trygt sted å besøke for klær fristet henne ikke på samme vis og banken var i hvert fall trygg. Å overtenke gjennom alle disse faktorene gjorde at hun besluttet å la samtalerekkefølgen være Konrad, Lizette, Theopolis og til slutt Elvia og som tenkt så gjort. Planen var klar.

*

Agent 160 visste jo at ordet bank og banken i Mary Poppins-filmen ikke var synonymt, men det var likevel noe nesten litt deprimerende med hvor lite denne banken kunne hørt hjemme i en fortryllende Disney-musikal. Ikke for det altså, Mary Poppins inneholdt heller ikke en særlig trivelig bank, men den hadde i alle fall en form for utrivelighet som hadde en slags personlighet mens denne banken bare var grå og tørr og kjedelig og ytterst uinspirerende. Med andre ord forsto hun godt det noe molefonkne uttrykket til mannen hun fant ut at var Konrad Konstantinopel og hun forsto også det litt mer tilfredse uttrykket da hun nevnte for ham at de måtte prate sammen og han innså at dette betydde rundt fem til ti minutter der han måtte la kontoroppgavene sine ligge fordi samtaler var en grei variasjon. Snart nok var de samlet på et litt stort møterom der de hadde hvert sitt glass vann og samtalen kunne gå i gang.

Før Agent 160 begynte utspørringen tok hun raskt innover seg de viktigste detaljene angående Konrad og la merke til at han hadde kort brunt hår og mørke øyne. Han hadde også noe ved hele sitt vesen som gjorde at han virket litt keitete og forsiktig, men noe sa henne at han antakelig ikke burde undervurderes av den grunn. Ikke at hun hadde for vane å undervurdere mennesker uansett, men noen hadde en sterkere intensitet i blikket sitt enn andre og Konrads blikk fortalte henne at dette var en mann som hadde drømmer og ambisjoner og i det hele tatt mer ved seg enn man først kan hende tenkte. Agent 160 tok alt dette innover seg og begynte deretter utspørringen.

“Heisann. Jeg har innkalt til denne samtalen fordi jeg har noen spørsmål. Saken er nemlig den at noen har stjålet elefanten til Walther borte på lekebutikken og i den sammenheng tenkte jeg å ha noen samtaler, deriblant denne med deg,” forklarte Agent 160.

“Har noen stjålet Jeremias? Så fælt!” utbrøt Konrad og virket oppriktig opprørt.

“Ja, det er ganske så synd og Walther er veldig lei seg. Ellers har jeg funnet ut at tyveriet foregikk natt til tirsdag og at tyven sannsynligvis jobber i denne gata og er noen som kjenner Walther veldig godt siden det virket ganske godt planlagt. Hvor var du natt til tirsdag?” spurte Agent 160.

“Du store aldeles meg bevares, jeg håper ikke du tror jeg sto bak for det ville jeg aldri gjort. Uansett så sov jeg da, som seg hør og bør og dette tyveriet kommer på alle måter som en overraskelse på meg,” sa Konrad.

“Jeg har ingen klar teori om hvem som står bak enda, jeg skal bare prate litt med folk i området,” sa Agent 160, men hun merket seg at Konrad hørtes såpass insisterende ut at det kunne virke litt mistenkelig. Samtidig kunne det være helt tilfeldig og.

“Vet du om noen hadde noe i mot Walther på noe slags vis?” spurte Agent 160 deretter.

“Så vidt meg bekjent ikke,” sa Konrad.

“Hva var ditt forhold til Walthers butikk?” spurte Agent 160.

“Jeg tittet da innom i ny og ne, det er der jeg kjøpte kosetigeren og den lille scenen dens, artikler som minner meg på skuespilleren jeg kunne ha blitt hvis skjebnen hadde valgt en annen bane,” forklarte Konrad og la til, “å så mye mer interessant livet hadde vært om jeg hadde endt opp på teateret fremfor her.”

Agent 160 så noe drømmende gli over Konrads ansikt og skjønte at det var her det lå det hun hadde sett om at han hadde mer ved seg enn man først kanskje trodde. Dette “noe mer” handlet om ambisjoner som ikke var blitt nådd og ting som hadde blitt med drømmen og et øyeblikk følte hun veldig med ham. Så var det noe som slo henne og dette resulterte i hennes neste spørsmål.

“Dette er litt rart, men hva tenker du angående at Walther jobber med det han drømte om mens du drømmer om noe annet enn dette?”

“Jeg må vel innrømme et visst snev av misunnelse der ja, men det betyr ikke dermed at jeg ville ha stjålet fra Walther. Og kanskje hadde jeg fortjent å nå drømmene mine jeg og, men slikt handler om tilfeldigheter,” sa Konrad forstandig, men noen ganger er det som om man kan merke at det bobler og bruser på innsiden av folk og det føltes som om Konrad hadde mye frustrasjon som han så godt han kunne la lokk på, men som man kunne merke snev av mens han pratet nå. Og Agent 160 kunne selvsagt forstå misunnelse for den som sier at han eller hun aldri har vært misunnelig et øyeblikk i sitt liv lyver. Slike følelser er ganske naturlige og faren ligger uansett ikke i å ha dem, men i å gi seg hen til dem.

“Ting er tilfeldig som du sier,” sa Agent 160. Like etter avsluttet hun samtalen for hun hadde ikke noe særlig mer å spørre Konrad om. Dessuten hadde hun tre andre å prate med. Hva angikk Konrad var ikke Agent 160 helt sikker på hva hun trodde for på den ene siden kunne misunnelse ha vært et motiv for ham, dessuten hadde han selv fortalt om skuespillerdrømmen og hun hadde selv skjønt fort at Konrad var mye mer enn man først kanskje tenkte. Samtidig så kunne det også godt tenkes at han var helt uskyldig og hun hadde uansett tre andre å prate med så det virket like greit å holde alle muligheter åpne. Det var i alle tilfeller for tidlig å trekke noen klar konklusjon fra eller til og Agent 160 satte i gang med å dra til sin neste destinasjon som var klesbutikken. Da hun sa ha det til Konrad sa han adjø på den mest dramatiske måten hun noen gang hadde hørt noen si det og hun konkluderte at teateret nok hadde vært et mer riktig sted for ham enn banken uansett. Og tiden ville vise at Konrad kanskje ikke var den eneste som nok egentlig var ment for et annet liv enn det han led.

*

Misteltime het butikken, et navn som i Agent 160s ører lød både elegant og sjarmerende. Det var et navn med personlighet følte hun og det passet ganske fint siden klærne her også absolutt var klær med personlighet. Det var mye farger her, mye mønstre og det føltes på sett og vis unorsk og friskt og Agent 160 tenkte at hun en dag måtte komme tilbake for å handle noen. Akkurat for øyeblikket var hun likevel ikke helt i ?å kjøpe klær?-modus, men hun var så desidert i modus til å beslutte å komme tilbake. Agent 160 tittet litt rundt og fant snart Lizette som var en ung kvinne med langt svart hår og trekk som gjorde at Agent 160 antok at hun var japansk eller kinesisk eller noe der omkring (Agent 160 visste det ikke, men japansk var tilfelle). Snart nok var de samlet på pauserommet, klare for en kort samtale.

“Hei, jeg er Agent 160 og jeg er her i forbindelse med et tyveri på Walthers lekebutikk,” sa Agent 160 som en begynnelse og Lizette fikk et sjokkert uttrykk.

“Hvorfor i all verden skulle noen stjele fra ham, han er så koselig,” sa Lizette og la til, “hva var det som ble stjålet, unnskyld, jeg er bare nysgjerrig?”

“Det går bra. Og tyveriet var av elefantkosedyret Jeremias, du kjenner kanskje til det?” spurte Agent 160.

“Alle her kjenner til Jeremias, så vel som Walther. Uff, dette var veldig synd å høre,” sa Lizette.

“Ja, men heldigvis så er jeg detektiv og tenkte å finne ut hvem som sto bak tyveriet og i den sammenheng tenkte jeg å prate litt med folk i området for å se om noen vet noe,” forklarte Agent 160.

“Det høres lurt ut,” istemte Lizette.

“Så bra,” sa Agent 160 og fortsatte, “hvor var du natt til tirsdag?”

“Etter en liten spasertur for å ta bilder så var jeg bare hjemme før det ble sent nok til at jeg gikk og la meg,” sa Lizette, som var veldig lett å prate med. Agent 160 tok seg i å smile og var på nippet til å glemme at Lizette jo var en mistenkt da hun kom på at dette ikke handlet om kos og trivsel, men en viktig sak der Lizette kunne være involvert, hvor enn mye hun virket uskyldig der hun satt.

“Liker du å ta bilder?” spurte Agent 160. Hennes erfaring var å stille spørsmål dem hun intervjuet kanskje ikke forventet var en god måte å sette dem ut av spill. Hvis Lizette ble satt ut viste hun det likevel ikke.

“Veldig godt. Hadde det ikke vært for at moren min forventer at jeg overtar butikken hadde jeg nok tatt fotograf-utdannelse,” sa Lizette og smilte mot et kråkekosedyr med et fotoapparat i tre som sto i vinduskarmen. Agent 160 tok figuren innover seg og fikk et snev av deja vu fordi det var noe veldig velkjent med figuren. Snart innså hun at det var velkjent nettopp fordi også Lizette åpenbart i likhet med Konrad hadde kjøpt en leke hos Walther som eksemplifiserte drømmen hennes. Dette aspektet føltes relevant å huske på under den videre etterforskningen.

“Vet du om Walther hadde noen fiender? Noen som kan ha hatt nok i mot ham til å stjele fra ham?” spurte Agent 160.

“Ikke som jeg vet om. Er du sikker på at noen faktisk har stjålet elefanten til Walther, det ville vært så feil at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ha gjort noe sånt? Vi er alle alt for glad i Walther til å stjele fra ham,” sa Lizette og Agent 160 sukket.

“Beklageligvis tyder alt på at elefantkosedyret er stjålet og jeg syns det er like rart og uforståelig som deg,” sa Agent 160 og la til, “uansett har du svart godt for deg og jeg har ingen flere spørsmål nå.”

“Håper alt ordner seg fort,” sa Lizette og Agent 160 nikket.

Da Agent 160 var vel utenfor klesbutikken tenkte hun i sitt stille sinn at Lizette virket uskyldig. Det kunne selvsagt hende at det å virke uskyldig var et alibi i seg selv for man kunne ikke slå noe helt fra seg, men det virket likevel som om det nok var en annen som sto bak. Med det sagt så hadde Agent 160 merket seg hvordan Lizette hadde virket uforstående til at noen kunne finne på å stjele elefanten. Agent 160 var tross alt detektiv og visste at noe som kunne fortone seg som at man var oppriktig forundret også kunne være en avledningsmanøver. Hun besluttet å tenke videre over saken, velvitende om at hun likevel regnet en hel del med at Lizette var uskyldig. Uansett hadde hun to til hun skulle konversere med og neste stopp var bokhandelen.

*

Theopolis het sjefen på nettopp denne Norli-butikken og Agent 160 smakte på navnet mens hun entret butikken. Det smakte te og vanilje av uante grunner og hun lurte på om Theopolis var like finurlig som navnet sitt. Så lot hun seg selv distrahere i fem minutter av hyllen med engelske bøker før hun kom på hvorfor hun faktisk var der. Kort tid senere var hun på pauserommet med et glass vann og Theopolis på andre siden av bordet. Han hadde grå øyne, man kunne ikke alltid se helt på folk nøyaktig hvilken øyenfarge de hadde, men Theopolis sine øyne var klart grå som tåke og det ga ham et litt tenksomt uttrykk. Theopolis hadde ellers mørkblondt bølgete hår og de hadde ikke en gang begynt samtalen ordentlig, men Agent 160 visste allerede at Theopolis likte nøyaktighet og balanse bare basert på hvordan han hadde plassert vannglasset sitt foran seg på bordet rett overfor hennes vannglass. Det gikk en rett linje mellom glassene og Agent 160 fikk et absurd behov for å dytte litt på sitt eget glass bare for å være plagsom, men dyttet tanken unna. I stedet la hun hodet i alvorlige folder og begynte utspørringen.

“Jeg er her i forbindelse med et tyveri på lekebutikken til Walther. Noen har stjålet elefantkosedyret hans, Jeremias, og jeg skal i den forbindelse prate litt med folk som holder til i området,” forklarte Agent 160.

“Jeg skjønner,” sa Theopolis. Agent 160 merket seg at han til forskjell fra de andre hun hadde pratet med ikke kom med noe utsagn á “så dumt” eller liknende. I stedet var reaksjonen mer bare “å ja, det har hendt, den er grei”, noe Agent 160 syntes var interessant. Med det sagt så trengte det ikke bety noe og da Agent 160 spurte om Theopolis syntes dette var dumt sa han “selvfølgelig” på en måte som fikk det til å høres ut som om og syns det var noe som helst annet enn dumt tydet på at man var gal. Så kanskje Theopolis bare var en ganske avbalansert person som ikke viste så sterk reaksjon på ting.

“Hvor var du natt til tirsdag?” spurte Agent 160 nysgjerrig.

“Hjemme og etter å ha løst litt matteoppgaver for meg selv gikk jeg og la meg,” sa Theopolis og dette fikk Agent 160 til å legge merke til at også her var det et kosedyr med tilbehør, litt i samme stil med de forestående besøksstedene. Dette kosedyret var en frosk og den hadde en kalkulator i tre.

“Så du liker matematikk?” spurte Agent 160.

“Veldig godt,” sa Theopolis og smilte for seg selv.

“Tenker du noen ganger at du skulle jobbet med matematikk fremfor i bokhandel?” spurte Agent 160 for hun hadde merket seg at drømmer om et annet liv i likhet med leker fra Walthers butikk var et slags fellestrekk hos de mistenkte.

“Egentlig ikke, men jeg skulle gjerne hatt mer tid til å skrive om matte. Det finnes en lærebok i matematikk som ikke finnes enda likevel fordi jeg enda ikke har skrevet den,” sa Theopolis og fortsatte, “tenk å finne tiden til drømmene sine. Walther klarer det jo med glans og det er beundringsverdig.”

“Jo da,” istemte Agent 160 og tenkte i sitt stille sinn at også her kunne det være misunnelse som motiv for tyveri.

“Vet du om Walther hadde noen fiender eller andre som ikke likte ham?” spurte Agent 160 deretter og Theopolis ristet på hodet.

“Walther er bare hyggelig, jeg kan ikke se noen grunn til at noen skulle stjele fra ham,” sa Theopolis og virket oppriktig.

“Nei, det er et mysterium,” sa Agent 160 som, om mulig, følte seg enda mer forvirret enn da hun hadde begynt utspørringen av de fire mistenkte. Men man måtte jo alltids prøve uansett og hun regnet med at løsningen ville åpenbare seg for henne etter hvert. Så pleide å være tilfelle.

Like etter kunne hun dra fra Theopolis og nå visste hun at neste stopp også var siste stopp i denne omgang. Det var tid for å dra på kafé. Og hun innså for seg selv at hun egentlig regnet en del med at Theopolis var uskyldig også tross alt, men samtidig var hun åpen for at hvem som helst av dem hun hadde pratet med sto bak. Hun var i det hele tatt åpen for mange muligheter, deriblant muligheten for å drikke varm sjokolade på kafé.

*

Agent 160 pleide å trives godt på kafeer nesten uansett, men atmosfæren hadde likevel litt å si. For noen kafeer var mer personlige og koselige enn andre, sånn var det bare. Heldigvis var kafeen i Sjokoladebollegata et fremragende eksempel på hvordan en kafé kunne være riktig magisk og fortryllende brilliant. Og alt startet med lukten av varm sjokolade i lufta og så bare fortsatte det med den guloransje fargen på veggene som strålte i møtet med sollyset gjennom et stort vindu. Det føltes som å være inne i en kokong av gull tenkte Agent 160 for seg selv, fullt klar over at dette var en metafor som nok bare ga mening i hennes eget hode. Men det var der metaforen bodde uansett og da var det også der det var viktigst at den ga mening. Uansett metaforer eller hva var det i alle tilfeller en varm og imøtekommende stemning på kafeen og den ble bare understreket av Elvia Fabel som viste seg å være litt som en sol hun og. Hun hadde lyst bølgete kort hår og varmt brune øyne, men det man la merke til først var likevel smilet og hvordan det hadde noe litt barnlig ved seg som gjorde at man nok trodde på det når man fikk vite at Elvia var 42 år, men likevel lurte litt på om hun løy og egentlig var et barn forkledd som en voksen fordi hun virket yngre på den beste måten. Agent 160 ble glad av hele Elvias vesen, men tillot seg selv likevel ikke å glemme at Elvia så visst var koselig, men hun var også en mistenkt.

Og det var vissheten om sistnevnte som førte til at de kort tid senere var samlet på et personalrom for de ansatte der Agent 160 gikk fort i gang.

“Jeg beklager forstyrrelsen, men jeg er her i forbindelse med at det har skjedd et tyveri av Walthers kosedyr-elefant Jeremias og da skal jeg prate litt med folk som jobber i nærmiljøet og sånt,” begynte Agent 160 og skulle til å legge til noe mer da hun stoppet fordi Elvia hadde begynt å gråte stille.

“Går det bra?” spurte Agent 160 bekymret, noe fortumlet over hvor fort Elvia hadde gått fra å være strålende blid til å gråte.

“Unnskyld, men stakkars, stakkars Walther. Jeg får så vondt av å tenke på hvor lei seg han må være over dette. Alle her kjenner vi ham og vet hvor viktig Jeremias er for ham og så er det noen som har vært tyv, hvordan kan noen være så fæle?” sa Elvia opprørt. Hun tørket tårene og sluttet å gråte, men hun virket fortsatt oppriktig lei seg på vegne av Walther. Og reaksjonen hennes understreket på sett og vis det barnlige ved henne fordi den virket så genuin og Agent 160 var jo yngre enn Elvia, men hun fikk lyst til å beskytte Elvia likevel bare fordi det noen ville tolket som naivitet var noe Agent 160 selv verdsatte innmari. Hun ville heller at flere enn færre skulle vise den samme oppriktige forundringen over at folk kunne velge å gjøre noe så galt som å stjele eller noe enda verre.

“Jo ja, det er veldig dumt,” istemte Agent 160. Så fortsatte hun, “i alle fall så prater jeg med folk og det betyr ikke at jeg tror de står bak nødvendigvis, det er bare for å sjekke ut alle muligheter. Og for din del, hvor var du natt til tirsdag da tyveriet hendte?”

“Jeg var hjemme og sov,” sa Elvia.

“Jeg skjønner,” sa Agent 160 og la til, “du nevnte at alle her kjenner Walther. Betyr det at du selv ofte er innom butikken hans?”

“Ja, jeg har for eksempel kjøpt dette hos ham,” sa Elvia og åpnet et skap på personalrommet, som i tillegg til sukker og ymse typer te inneholdt en kosedyr-sjiraff med et staffeli i tre. Dette var det fjerde tilfellet av leke fra Walthers butikk hos de mistenkte og det viste hvordan de alle hadde et forhold til Walther i utgangspunktet. Agent 160 merket seg også staffeliet akkurat dette kosedyret hadde og det inspirerte hennes neste spørsmål.

“Drømmer du om å bli kunstner siden sjiraffen har et staffeli?”

“Jeg drømte om det, men det blir nok ikke noe av,” sa Elvia og noe sårt gled raskt over ansiktet hennes før hun smilte igjen.

“Det trenger ikke være for sent,” sa Agent 160.

“Kanskje ikke,” sa Elvia håpefullt og la til, “jeg kan på ingen måte skjønne at noen kan velge å stjele fra Walther, men jeg har tidvis hatt lyst til å kunne låne Jeremias bare for å male ham. Det er et innmari fint elefantkosedyr.”

“Det høres skjønt ut,” sa Agent 160 som strengt talt ikke hadde sett kosedyret Jeremias annet enn på bilde og håpet at hun kunne se dette kosedyret i virkeligheten når dette mysteriet var løst fordi det hørtes ut som om det var magisk fint.

“Det er flott,” sa Elvia med et stort smil og Agent 160 merket seg at å synes at noe var skikkelig fint og å gi inntrykk av å ville ha det selv for egen bruk kunne være et motiv det og. Samtidig virket Elvia oppriktig og uskyldig og hun virket også som et følelsesmenneske i for stor grad til at hun kunne fare med løgn og fanteri, det virket som om man ville sett det på henne hvis hun løy.

“Vet du om Walther hadde noen fiender?” spurte Agent 160.

“Så vidt meg bekjent ikke,” sa Elvia og virket oppriktig forvirret over bare tanken på at noen kunne ha Walther som fiende.

“Da så,” sa Agent 160 og deretter var det bare snakk om minutter før samtalen ble avsluttet rett og slett fordi Agent 160 hadde fått svarene hun trengte på de spørsmålene hun hadde.

“Håper du finner fort ut av hvem som er tyven sånn at Walther får Jeremias tilbake så fort som mulig. Og kom gjerne innom kafeen min igjen, du er alltid velkommen,” sa Elvia blidt da Agent 160 var på vei ut døra.

“Takk som byr,” sa Agent 160 og følte seg enda mer forvirret enn før. Men på den positive siden hadde hun en varm og god kanelbolle i hånda og det hjalp.

*

Nå hadde hun pratet med alle de fire mistenkte og spørsmålet nå var hvem hun trodde sto bak. Og det føltes som et riktig mysterium for hun kunne finne motiver hos alle fire, men også bevis på uskyld. Agent 160 tenkte over møtene hun hadde hatt, personene hun hadde møtt, motivene hver enkelt kunne ha for tyveri og hvordan alle de fire hadde kosedyr fra Walthers butikk som beviste at de tross alt hadde handlet minst en gang der. Og det var å tenke over alt dette som fikk hjulene til å snurre oppe i hjernen til Agent 160 for plutselig var hun ganske sikker på hvem som sto bak og også at hun hadde rett i sine antakelser.

Og kanskje, kjære leser, har du selv teorier på plass, det hadde vært topp. Det er uansett fire muligheter, en løsning og et elefantkosedyr som i en ideell verden kommer snart tilbake til Walther sånn at alt igjen kan være fryd og gammen i Sjokoladebollegata. Lykke til!

Ting og tang :)

Heisann! Det er tirsdag og ååå så mye som skjer i norsk politikk for tiden, det har vært litt overveldende og jeg har lest aldeles for mye nettaviser og slikt i det siste. Men jeg er glad Listhaug gikk av (selv om jeg skulle ønske hun hadde gjort det uten å fremstille seg selv som et offer mens hun gikk til angrep på AP og insisterte på at hun skulle “være seg selv” også videre, noe som basically betyr at hun skal fortsette akkurat som før) og om noe har denne saken gjort meg bare til enda mer fan av Bjørnar Moxnes og enda mer sikker på at jeg skal fortsette å stemme Rødt og det er jo fint å vite 🙂 For øvrig syns jeg det er mye problematisk med å bruke barnehage som et negativt ladet ord når barnehager står for så mye bra og moren min som jobber som førskolelærer er nok skjønt enig med meg i at det er barn i barneskolealder som er mer fornuftige og reflekterte enn voksne politikere. Sukk… Og hurra for innsamlingsaksjonen til Leger uten grenser for øvrig, det var supert!

Dette er ellers veldig fint:

Det er Ben Platt og Lin-Manuel Miranda som sammen synger en sang som kombinerer You will be found fra Dear Evan Hansen og Story of tonight fra Hamilton og det er så fint, dessuten er sangen Found Tonight til inntekt for March for our lives som er en marsj 24. mars i USA og rundt om i verden for å vise at det ønskes trygghet og strengere våpenlover i USA, noe som jaggu er på tide etter at det senest i dag var USAs 24. skoleskytingsepisode i år.

Verden er sprø! Men snart er det påske og feriekos der jeg i alle fall skal kjøpe masse blader som jeg skal kose meg med, sånn i tillegg til at jeg skal slappe av og lese masse og spille brettspill og gå spaserturer hvis været funker fett. Og det er spådd kaldere vær enn normalt nå på året også i påsken, men i det minste er det spådd plussgrader og hvis det da er sol samtidig så kan man nok få litt vårfølelse og det er topp. 

Ellers hadde jeg et jobbintervju på kafé i stad (krysser fingrene, men tør ikke håpe for mye for da blir jeg bare skuffet), jeg gleder meg til å poste påskekrim her på fredag og jeg har det veldig gøy med å fargelegge og slikt for tiden. Utover det er det ikke så mye interessant å nevne, men jeg har det fint og det ser til og med ut til at de begynner å bli ferdig med håndverksarbeid i leiligheten min sånn at jeg i morgen kveld sannsynligvis kan flytte hjem til meg selv igjen. Det blir bra selv om jeg må rydde masse ting på plass og moppe gulvet og fornuftige ting som ikke frister. Men men…

Og jeg hadde egentlig ikke så mye å skrive om, men jeg hadde lyst til å blogge likevel og da ble det dette. Neste innlegg kommer fredag og vil være en lang og forhåpentligvis interessant påskekrim. Yay!

Smakebit på søndag og en fin sang :)

Heisann! Det er søndag, sola skinner og jeg skal gå tur til Liastua etterpå. Ellers handler livet om å lese og fargelegge og jeg har ellers endeligvis skrevet ferdig påskekrimmen min for i år så den vil postes om noen dager. 

Og så lytter jeg masse til sanger fra musikalen Once on this Island, deriblant Waiting for life:

Ellers er det masse ting og tang politisk som jeg ikke skal kommentere nå siden det gjør meg for frustrert og opprørt, men jeg kan si ååå. Ååå syns jeg setter ord på veldig mange tanker og følelser samtidig.

Uansett. Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er:

Her er synopsis fra Goodreads:

Boston, USA 1980: Ada Sibelius is twelve-years old and lives with her father David, a computer science Professor who is one of the most highly regarded academics in his field. Ada is home-schooled: surrounded by her father’s colleagues in the lab, her days are spent with brilliant minds, her childhood idiosyncratic yet idyllic. That is until David begins to forget things. At first he can’t remember the punchlines to his favourite jokes but soon he is disappearing from home for days on end with no memory of how he spent his time.

Diagnosed with Alzheimer?s, Ada?s close bond with her father is shattered within an instant and she must navigate her teenage years without her father?s guidance. When David leaves a floppy disk for his beloved daughter, Ada has no idea that the coding within it holds the key to his past life. It was a life that he refused to talk about. It’s a life that Ada will spend years piecing back together, rebuilding the father she lost.

Og greia er jo at denne boka har fått gode kritikker og høres interessant nok ut for så vidt, men så langt har den ikke fenget meg og det har tatt meg mer dager enn det pleier bare å lese de første 80 sidene. Jeg kommer til å fortsette for jeg tror den blir mer engasjerende etter hvert, jeg bare håper “blir mer engasjerende etter hvert”-delen kommer veldig snart. 

Her er noen smakebiter jeg fant på Goodreads-siden med sitater fra denne boka siden jeg ikke klarte å ta noen klare nok bilder fra boka nå:

If a machine can convincingly imitate humanity?can persuade a human being of its kinship?then what makes it inhuman? What, after all, is human thought but a series of electrical impulses?

*

?I was told to ask you something, said Ada finally.
I know, said ELIXIR. I?ve been waiting.? 

*

Flere smakebiter fra ymse litterære finheter finnes hos Astrid Terese 🙂

*
Men da tenkte jeg å drive litt med andre ting og tang og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

 

Immaculate :)

Heisann! Det er torsdag kveld, livet er fint og det finnes selvsagt ting å bekymre seg for om man leter litt (deriblant en redsel for at det aldri blir vårvær og forblir vinter og sne helt til november når en ny vinter begynner sånn at jeg må ha snø på bursdagen min i slutten av juni, noe som for meg høres ut som et mareritt av en tanke), men jeg velger å fokusere mer på bøker og nettspill og det faktum at det snart er påskeferie og etter påske er det bare snakk om dager før jeg skal til London i begynnelsen av april, noe som jeg gleder meg veldig til. Og ellers elsker jeg fargelegging, jeg blir gal av dataene og nettverket på datarommet på jobbkurset som klikker stadig vekk og jeg koser meg masse med å se Crazy Ex-Girlfriend der denne sangen for eksempel er awesome:

Denne sangen synges av karakteren Josh, den heter Thought Bubbles og den handler om hvordan han tenker på mange ting han ikke vil tenke på, men så tenker han på disse tingene likevel og så utvikler det ham som karakter fordi han er en ganske positiv, naiv og avslappet personlighet, men her ser vi at han har ting han sliter med mentalt han også i likhet med de fleste i Crazy Ex-Girlfriend i grunnen. 

Og ååå, Crazy Ex-Girlfriend, jeg har fått dilla, det har tatt over livet mitt. Ååå <3

Ellers så har jeg lest denne boka:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Immaculate av Katelyn Detweiler

Mina is seventeen. A virgin. And pregnant.

Mina is top of her class, girlfriend to the most ambitious guy in school, able to reason and study her way through anything. But when she suddenly finds herself pregnant?despite having never had sex?her orderly world collapses. Almost nobody believes Mina?s claims of virginity. Her father assumes that her boyfriend is responsible; her boyfriend believes she must have cheated on him. As news of Mina?s story spreads, there are those who brand her a liar. There are those who brand her a heretic. And there are those who believe that miracles are possible?and that Mina?s unborn child could be the greatest miracle of all.

*

Jeg vet at man ikke skal dømme en bok basert på coveret, men jeg skal innrømme at jeg gjorde det litt med denne boka. På biblioteket har jeg sett denne boka stående i hyllene i månedsvis og basert på tittelen og coveret tenkt at det var en litt forutsigbar ungdomsbok som man ikke trenger å lese og nå vet jeg at jeg tok feil. For nei, man trenger på ingen måte å lese denne boka, men den er verdt det om man gjør det og den var mye klokere og mer fascinerende enn jeg forventet.

Det handler altså om en jomfru som blir gravid og hvordan hun og menneskene i livet hennes takler det og det er jo et fascinerende tema. Og en ting jeg likte veldig godt var at dette er en bok som på mange måter handler om tro (eller faith som det heter på engelsk og som jeg ikke syns tro er et helt dekkende ord for, men jeg har ikke noe bedre ord nå), samtidig som det på ingen måte er en kristen bok av den grunn. For det er ingen klare svar her og man får aldri helt vite om hovedpersonen Minas barn er en gave fra høyere makter eller et tilfeldig mirakel og jeg elsker denne boka litt for akkurat det. Hvordan den er så veldig åpen for egne tolkninger. Dessuten viser denne boka hvordan det kanskje ville vært om det som i bibelen hendte med Maria hendte i vår tid for det er ikke alle som ville vært villige til å tro på det. Man vil gjerne tro at man ville vært åpen for mirakler, men det er ikke noe man kan vite helt sikkert. Og mens religion er et tema i boka så handler dette mer om vennskap og familie og hendelser som viser hvem som virkelig er der når man trenger dem som mest og hvem som svikter.

I alle fall, jeg likte denne boka veldig godt. Og mye av grunnen er Mina som karakter fordi hun er så menneskelig. Hun er smart og ansvarsbevisst, men hun gjør også feil og er på ingen måte perfekt og ja, hun er rett og slett en svært god karakter. Det er ellers flere andre fine karakterer her og det er bra. Bra er det også at denne boka er tankevekkende og velskrevet, sånn i tillegg til at den provoserer fordi Mina blir utsatt for kraftig mobbing både in real life og på nettet etter at det blir kjent at hun er gravid og insisterer på å være jomfru. Man blir oppriktig såret på Minas vegne over hvor fæle mange er og man føler også veldig med henne som må forholde seg til så mye urettferdighet, sånn i tillegg til en graviditet som skulle vært umulig, men likevel ikke er det. Man heier virkelig på Mina og håper ting bedrer seg.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg har å legge til. Denne boka var ikke perfekt og det er ikke den mest minneverdige boka i verden. Dessuten har den øyeblikk da den ikke funker like godt, uten at jeg kan presisere nøyaktig hvilke øyeblikk dette er. Likevel føltes dette som en av de smartere og klokere ungdomsbøkene jeg har lest i år og den får deg til å tenke og fascineres og det er jo alltids fint.

Terningkast 5!

 

Black Panther :)

Heisann! Det er mandag og en fin ting er at jeg nå skal se Trollmannen fra Oz på Riksteateret 21. april. Utover det så er livet fint fordi jeg har fine bøker å kose meg med og fordi det er spillkveld på lørdag, dessuten har jeg fortsatt dilla på Crazy Ex-Girlfriend der Lea Salonga hadde en gjesterolle i finalen av første sesong, noe som var fantastisk:

Denne sangen heter One Indescribable Instant og er ment som en slags parodi av Disney-sanger, noe som for meg funker skikkelig fint, dessuten er jeg så fan av Lea Salonga 🙂

Ellers var det MGP på lørdag og jeg har et ambivalent forhold til resultatet fordi jeg på den ene siden syns Alexander Rybak er veldig søt og uhyre talentfull og sjarmerende og han hadde det beste sceneshowet, sånn i tillegg til at sangen hans i år er litt fengende og ikke helt håpløs. Samtidig så skulle jeg ønske at vi, når vi sendte Alexander Rybak igjen, sendte en bedre låt for Alexander Rybak kan så mye bedre enn sangen han hadde i år. Og så føles det litt for forutsigbart og opplagt med resultatet og jeg føler Rebecca sang bedre og hadde trengt det mer. Men jeg vedder sånn ti, tjue kroner gladelig på at vi ser Rebecca som deltaker på Stjernekamp og for henne er jo dette bare begynnelsen, jeg er jo forholdsvis fornøyd uansett og mens jeg ikke tror vi vinner, så kommer vi nok til hovedfinalen så yay for det. 

*

Men nå, Black Panther! Jeg har sett den, likt den og nå tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse. 

 

Da kommer min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Black Panther

I Marvel Studios Black Panther møter vi T’Challa, som etter sin far, Kongen av Wakanda’s død, returnerer hjem til en isolert, teknologisk avansert afrikansk nasjon for å overta tronen og ta sin rettmessige plass som konge.

Når en mektig, gammel fiende vender tilbake blir T’Challas evner som konge – og Black Panther – satt på prøve. Han blir dratt inn i en formidabel konflikt som setter Wakanda og hele verdens skjebne i fare. Stilt overfor forræderi og fare, må den unge kongen samle sine allierte og slippe Black Panthers fulle kraft fri for å beseire sine fiender og besørge sitt folks sikkerhet og livsstil.

Når jeg skal skrive om Black Panther er det umulig å komme utenom hvor viktig denne filmen og fjorårets Wonder Woman er. Wonder Woman viste oss at man kunne lage en superhelt-film om en kvinne og gjøre det strålende og nå med Black Panther ser man en superhelt-film der omtrent alle skuespillerne er fargede og så funker det fett det også. Og det burde på en måte være opplagt at det funker, men det er ikke det likevel og jeg har lest om folk som har sett Black Panther i år og grått i kinosalen fordi de endelig ser seg selv representert. I en verden der mye går ad undas stadig vekk så viser filmer som Wonder Woman og Black Panther at verden går videre og at ikke alt er håpløst og det føles veldig fint og magisk.

Og det fine er at i tillegg til å være viktig så er Black Panther en svært vellykket film. For eksempel var den enormt fengende. Jeg har ofte litt begrenset tålmodighet med filmer og mister interessen fort, men med Black Panther fløy tiden av sted og da filmen var slutt var jeg sånn hæ, har det gått over to timer allerede. Dessuten elsket jeg estetikken og jeg tenker ikke alltid over sånt, men her er det liksom en blanding av Sci-Fi og Løvenes Konge, det er afrikanske rytmer og farger i kombinasjon med metaller og teknologi og det er så himla stilig.

Jeg liker også at T?Challa er en mer innadvendt superhelt. Superhelter er ofte mer utadvendte og energiske, men T?Challa er mer stille og ettertenksom og det skaper en annen dynamikk og er ganske likbart. Dessuten er denne filmen klart feministisk i form av at det er flere sterke kvinneskikkelser her og når vi legger til en skurk som faktisk er ganske sympatisk og en story som på mange måter er langt mer aktuell enn filmskaperne kanskje forventet da de først begynte å lage denne filmen, så blir dette toppers.

Og så er det flott musikk og fotografi, det er underholdende og engasjerende actionsekvenser og ja, det er ikke det at alt her nødvendigvis er det mest nyskapende i verden, men det er meget tilfredsstillende.

For meg var det likevel noe udefinerbart som stopper denne filmen fra å være elsk deluxe og man kan kanskje påpeke at den siste halvtimen eller noe der omkring for meg ikke var like sterk som begynnelsen. Men igjen så er dette bare småting og ja, jeg syns virkelig denne filmen er verdt å se.

Terningkast 5!

The third pig og ymse annet =D

Heisann! Det er lørdag morgen og som nevnt i forrige innlegg holder jeg altså til hos moren min på grunn av bygningsarbeid som gjør at det strengt talt ikke er plass til meg i min egen leilighet for tiden. Heldigvis går det ganske greit og det vil bli fint når de er ferdige rundt 20. mars. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men i kveld er det norsk MGP-finale og det skal jeg se på, dessuten skal jeg se Black Panther i ettermiddag og den er jeg ganske spent på siden jeg har hørt veldig mye fint om den filmen, men samtidig ikke egentlig har noe kjennskap til Black Panther i utgangspunktet, dessuten blir jeg litt nervøs av filmer som varer over to timer siden tålmodigheten min har en del begrensninger når det gjelder film. Men det blir sikkert fint og anmeldelse kommer til uka. Av annet interessant er jeg fornøyd med at Shape of Water vant beste film og Coco vant beste animasjonsfilm under Oscar-utdelingen og jeg liker veldig godt at jeg har fått dilla på Crazy Ex-Girlfriend siden det er en kul serie og ha dilla på.

Her er noen fine ting:

Episk liste over skurkesanger i musikaler =D

Og denne videoen er fra en kanal på Youtube som lager musikkvideoer der de gjenforteller forskjellige kjente historier med annen musikk (her historien om Walt Disney med musikk fra Greatest Showman) på veldig brilliant vis.

*

Og så har jeg lest denne boka:

Og nå kommer min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse 🙂

The Third Pig Detective Agency: The Complete Casebook av Bob Bruke

The collected hard-boiled cases of nursery rhyme-noir with Detective Harry Pigg.

Contains The Third Pig Detective, The Ho Ho Ho Mystery and The Curds and Whey Mystery.

Harry Pigg, the only surviving brother from the Big Bad Wolf attacks, has set up business as a private detective in Grimmtown, only things aren’t going too well. Down on his luck, with bills to pay and no clients in sight the outlook is poor.

But when your next customers are going to include local businessman Aladdin, the wife of Father Christmas and Little Miss Muffet, what follows is a hard-boiled casebook of nursery rhyme-noir ? full of fairy tale villains, plenty of red herrings, a few close shaves, a couple of punch ups and some very clever twists indeed.

Funny, thrilling and always entertaining, Harry Pigg is an old breed of hero for a new generation.

Over finner du et synopsis for denne boka, en bok som består av tre historier som ser for seg den tredje grisen i eventyret om de tre små grisene som en detektiv i beste crime noir-stil. Og mens krim generelt sett ikke er helt min greie så syns jeg crime noir-stilen er litt fascinerende og når jeg også elsker eventyr så hørtes denne boka litt interessant ut.

Og det er jo absolutt underholdende. Bob Burke (perfekt forfatternavn for sjangeren by the way) har god kontroll på stilen han skriver i og skriver lett og ledig i et språk som kanskje ikke er det smarteste og mest siterbare, men som funker greit til sjangeren. Videre er det en hel haug med referanser til eventyr og god natta-historier og slikt og det er alltids fornøyelig.

Burke skaper ellers en god karakter i hovedpersonen Harry Pigg og jeg liker atmosfæren i alle de tre historiene her og hvordan det skapes en eventyrverden man blir nysgjerrig på og vil vite mer om. Dessuten er det altså fornøyelig og mens jeg ikke lo høyt, så tok jeg meg i å småle litt for meg selv og det føltes også fint.

Med det sagt så er ikke disse historiene feilfrie og et eksempel er jo hvordan selv jeg, som ikke pleier å være så flink til å gjette, fort gjettet hvem som sto bak i den første historien mens jeg tenkte at det måtte være noen andre som sto bak siden min teori virket for opplagt. Og i det hele tatt så er ikke twistene blant de mest avanserte og litt av grunnen er kanskje at disse bøkene føles litt som om de er ment for en yngre målgruppe enn meg, men det er likevel noe å kommentere på. Jeg syns også hver av historiene slutter litt for brått og det er særlig irriterende i den tredje boka som slutter med en brå twist som føles særlig frustrerende siden en fjerde bok ikke har kommet ut og tilsynelatende ikke er planlagt (det er i disse dager tre år siden boka som samlet alle tre historiene i serien om Harry Pigg kom ut). Og i det hele tatt er vel det største problemet med denne serien at det føles som en serie med masse uforløst potensiale om man kan si det sånn, det er mange muligheter i konseptet eventyrdetektiv, men resultatet her er ikke det mest tilfredsstillende.

Så konklusjonen er vel at dette absolutt ikke er historier man trenger å lese, men som artig, underholdende og tidvis smart krim så funker det fint og da også hvis man ikke er så familiær med krim i utgangspunktet.

Terningkast 4!

 

This is how it always is og Crazy Ex-Girlfriend =D

Heisann! Det er onsdag, livet er ålreit og til helgen skal jeg på kino (og jeg lagde poll på Twitter der folk skulle stemme på om jeg bør se Wonder eller Black Panther og fire av fem som har stemt har stemt Black Panther så jeg tror kanskje det blir den selv om jeg egentlig ikke har noe forhold til akkurat denne superhelten i det hele tatt, men igjen så hadde jeg jo ikke noe forhold til Wonder Woman da jeg så den i fjor og den likte jeg skikkelig godt). Utover det har jeg flyttet til leiligheten til moren min som er fem minutter unna min egen siden det er bygningsarbeid i leiligheten min som gjør at det strengt talt ikke er plass til å være der, dessuten er det ikke internett fordi de holder på rett der strømuttaket til GET-boksen er og sånt så det er egentlig lite man får gjort der. Heldigvis kan jeg altså rømme til leiligheten til moren min og om to ukers tid er de ferdige og da kan alt settes på plass og det vil være tykkere yttervegg som gjør det enda varmere enn før så det går jo ganske greit. 

Av annet interessant endte jeg endeligvis opp med å sjekke ut Crazy Ex-Girlfriend på Netflix for noen dager siden og nå har jeg fått hekta. For det er en komiserie, men så inneholder hver episode gjerne to, tre musikalnumre som er sånne “musikalsanger om rare ting som man ikke tenker at musikalsanger kan handle om”-musikalsanger (litt i stil med musikalsanger jeg dikter opp oppi hodet mitt ganske ofte) og jeg elsker det. 

Her er noen eksempler på sanger fra denne tv-serien:

Denne sangen heter I have friends og handler om at hovedpersonen Rebecca definitivt har venner og det er en veldig glad og fengende sang som jeg liker veldig godt å lytte til.

Og denne sangen er Settle for me og er sunget av Santino Fontana som har vært med i masse musikaler fordi ååå, dette er en serie der mange musikalskuespillere dukker opp og det er kult. Og dette er så classy og elegant og veldig likbart.

Og denne sangen heter You Stupid Bitch og er en powerballade sunget av Rachel Bloom som har hovedrollen som Rebecca etter at hun har ødelagt ting veldig for seg selv og har et øyeblikk der hun hater seg selv skikkelig. 

Og så har Rebecca som det handler om en del psykiske ting hun sliter med og mens hele showet mest er humoristisk så tas disse problemene likevel seriøst i en serie som tar opp depresjon på en svært god måte og viser hvordan det påvirker Rebecca som karakter. Ååå, jeg gleder meg til å se flere episoder av Crazy Ex-Girlfriend, det er veldig kult =D

*

Ellers har jeg lest denne boka: 

Og nå tenkte jeg å poste en slags anmeldelse av den siden jeg likte denne boka veldig godt. Neste blogginnlegg kommer ellers om noen dager så da bables vi 🙂

This is how it always is av Laurie Frankel

 

After four sons, Dr. Rosie Walsh and her husband, writer Penn Adams, thought maybe?just maybe?their fifth child would be a girl, Poppy, named for Rosie?s deceased sister. But instead, the baby was another boy, Claude. Until he decided he wasn?t.

The revelation didn?t shake the Walsh-Adamses. Claude would be allowed to wear a dress. Claude would be allowed to change his name. Claude would become Poppy. Laurie Frankel?s third novel, This Is How It Always Is, doesn?t center on a family?s struggle about how to handle a child?s transition from a he to a she. It?s about everything that follows.

Rosie and Penn find peace in Poppy?s kindergarten class, but Rosie worries about Poppy?s future in their relatively sheltered Minnesota town. After much research, the family is off to Seattle, which they?re sure will be a more supportive environment for Poppy.

And it is. But they also have four other children to consider. Their new friends in Seattle know Poppy only as a girl, and over time, it becomes obvious that keeping the secret is taking a toll on the rest of the family.

 

Over er et synopsis for denne boka, en bok jeg ble utrolig glad i. Av og til leser man en bok og så er det nok å lese bare en side for å vite at det er en bok man kommer til å like utrolig godt og denne boka var et slikt tilfelle. For i utgangspunktet er det jo et interessant tema, men denne bokas tilnærming til temaet er en av de klokeste og smarteste tilnærmingene til temaet jeg har lest. Og kanskje er det fordi forfatteren selv har en datter som var født gutt, men Laurie Frankel viser utfordringene, men også gledene med å ha et barn som skiller seg ut og som er ment til å være jente når folk ser en gutt. For her har vi den femte sønnen i bokas familie som får navnet Claude, men som fort viser seg å ønske å være jente under navnet Poppy i stedet og i en del år lever som Poppy og et veldig fint aspekt ved denne situasjonen er at det etter hvert i boka konkluderes at poenget ikke er at Claude er gutt og Poppy jente, men at når barnet prøver å være Claude og guttete er hen ulykkelig, men som Poppy er hen glad og tilfreds og da er hun ment til å være hun og Poppy, sånn er det bare. Og det viktigste Poppys foreldre ønsker for barna sine er tross alt at de skal være lykkelige så for Poppys foreldre er dette ganske enkelt, men samtidig er det mer vanskelig for verden siden ikke alle er like åpne og tolerante.

Og Laurie Frankel forteller så fint om dette, men det viktigste med denne boka er hvor godt den skaper karakterer. Alle karakterene i denne boka er klart definerte personligheter med svake og sterke sider som man blir veldig glad i. Dessuten har fortellerstilen noe litt eventyraktig ved seg på en måte som appellerte veldig til meg og det er rørende, klokt, smart, tankevekkende og sympatisk. Og ja, det kan hende denne boka for noen kan føles litt for sentimental, men for meg så klarte den balansegangen perfekt.

Og så er det vanskelig å skrive om denne boka for det er lettere å finne de rette ordene når man finner ting å kommentere på og for meg var denne boka temmelig feilfri i grunnen og jeg elsket hvert sekund. Her er likevel link til en annen anmeldelse av denne boka som jeg syns setter veldig godt ord på ting: https://www.goodreads.com/review/show/2171261561?book_show_action=true&from_review_page=1 🙂

Terningkast 6!

Her er et utvalg sitater:

?Such a tough life. This is not the easy way.” 
“No,” Penn agreed, “but I’m not sure easy is what I want for the kids anyway.” 
She looked up at him. “Why the hell not?” 
“I mean, if we could have everything, sure. If we can have it all, yeah. I wish them easy, successful, fun-filled lives, crowned with good friends, attentive lovers, heaps of money, intellectual stimulation, and good views out the window. I wish them eternal beauty, international travel, and smart things to watch on tv. But if I can’t have everything, if I only get a few, I’m not sure easy makes my wish list.” 
“Really?” 
“Easy is nice. But its not as good as getting to be who you are or stand up for what you believe in,” said Penn. “Easy is nice. But I wonder how often it leads to fulfilling work or partnership or being.” 
“Easy probably rules out having children,” Rosie admitted. 
“Having children, helping people, making art, inventing anything, leading the way, tackling the world’s problems, overcoming your own. I don’t know. Not much of what I value in our lives is easy. But there’s not much of it I’d trade for easy either, I don’t think.? 

(Dette <3 Særlig elsket jeg dette)

*

If you give all your worry to one thing, soon you’ll realize that’s way too much and worry about it less and you’ll feel more in control of it for keeping it at the front of your mind and that will help you worry less too.

*

For my child, for all our children, I want more options, more paths through the woods, wider ranges of normal, and unconditional love.

*

He had a harder time helping her out though. He was asleep while she was doing stars. Without wings, he couldn’t reach anyways. In the end though what he could give her was better than magic wands and magic frogs and magic lamps. Better and more magical. What he gave her was moral support and unconditional love. He promised to be there for her always, even times when the sky proved too vast and the night was dark because she couldn’t kindle all the stars. He would light her way instead, he promised. He would be her Polaris, her celestial navigator, her astral guide. And whenever she cam back to Earth, Grumwald promised, he would be there, waiting.

*

Smakebit på søndag og Oscar-tanker :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og fra og med i morgen skal det være noe bygningsarbeid blant annet i leiligheten min som jeg er veldig skeptisk overfor, men jeg satser på at det blir bedre enn forventet sånn bare fordi alt jeg er skeptisk overfor blir bedre enn forventet, det er normalen hva angår karolinske forventninger. Og ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg liker at det er mars og jeg liker at livet inneholder bøker og tv-spill, dessuten har jeg begynt å se Crazy Ex-Girlfriend på Netflix og det er skikkelig kult og karolinsk så det er fint også. 

Nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og deretter bable om noen få andre ting. 

Boka jeg leser nå er denne:

Det er boka “1000 year old boy” av Ross Welford og her er et synopsis fra Goodreads (som også er der jeg lånte bildet, et bilde som fungerer som link til Goodreads-siden om denne boka):

There are stories about people who want to live forever.

This is not one of those stories.

This is a story about someone who wants to stop?

Alfie Monk is like any other nearly teenage boy ? except he?s 1,000 years old and can remember the last Viking invasion of England.

Obviously no one believes him.

So when everything Alfie knows and loves is destroyed in a fire, and the modern world comes crashing in, Alfie embarks on a mission to find friendship, acceptance, and a different way to live?

? which means finding a way to make sure he will eventually die.

Så dette er altså en bok for barn og ungdom om en gutt som har vært 11 år i hundrevis av år og begynner å bli veldig lei og det er jo et fascinerende konsept. Og det fine er at dette også er en ganske fin bok for den er interessant og velskrevet og smart i tillegg så det er jo fint. 

Her er et utdrag:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers er det jo altså Oscar-utdelingen i kveld og jeg vet jeg ikke får sett den, men jeg skal prøve å finne alt av musikalske opptredener på Youtube i morgen og se dem og så blir jo det fint det og. Uansett tenkte jeg nå å dele litt tanker og min første tanke er vel at jeg heier mest på Shape of Water når det gjelder beste film fordi jeg elsket den og jeg tror også at den har gode sjanser siden den har en slags Hollywood-nostalgi ved seg som Oscar-juryen har vist seg å sette pris på før. Med det sagt så hadde det vært veldig gøy om Get Out vant bare fordi det hadde vært et litt utypisk valg siden det er en skrekkfilm, dessuten så er det en film som er veldig viktig fordi den også har et politisk budskap som er svært aktuelt, sånn i tillegg til at den er svært underholdende. Call me by your name er ellers nydelig og de andre nominerte har jeg ikke sett og vet jeg litt for lite om til å uttale meg. Ellers tenker jeg at en veldig spennende kategori i år er beste regissør fordi jeg egentlig heier litt på fire av de fem nominerte (Jordan Peele fordi han skapte noe helt unikt med Get Out, Greta Gerwig fordi feminisme og girl power og at kvinnelige regissører vinner så sjelden, Guillermo del Toro fordi Shape of Water er helt magisk og Christopher Nolan fordi han strengt talt har fortjent å vinne beste regissør flere ganger så det er sånn sett på tide) og sånn sett er veldig spent. Hva angår skuespillerpriser så vil jeg egentlig veldig, veldig at Timothée Chalamet skal vinne beste mannlige skuespiller, men jeg tror Gary Oldman kommer til å vinne og det vil også være fortjent. Når det gjelder beste kvinnelige skuespiller heier jeg skikkelig på Sally Hawkins og når det gjelder beste biroller har jeg egentlig ingen formeninger fra eller til. Og så elsker jeg at både Get Out og The Big Sick er nominert til beste originale manuskript og jeg vil egentlig at de skal dele den prisen fordi det hadde vært veldig gøy. Hva angår beste animasjonsfilm så blir jeg oppriktig sjokkert om noe annet enn Coco vinner og jeg vil at Shape of Water skal vinne beste score og at enten This is me eller Remember me skal vinne beste sang bare fordi jeg liker dem best, men der blir jeg fornøyd uansett. Og utover dette vet jeg ikke helt, men jeg syns Beauty and the Beast gjerne kan vinne prisen for kostymer fordi ååå, kjoler og interiør og alt mulig sånt kan den filmen skikkelig. 

Uansett var det litt tanker og nå har jeg litt andre ting som jeg må ordne, men neste innlegg kommer om noen dager og da skal jeg endelig skrive litt om boka This is how it always is fordi det var februars desidert beste leseropplevelse og den må anmeldifiseres. Vi bables!