Der jeg tar for meg sangene som er med i semifinale 1 av Eurovision 2018 og sånt :)

Heisann! Det er lørdag, etterpå skal jeg på spillkveld og generelt sett er livet fint sånn om man ser bort i fra at datamaskinen jeg bruker mest for tiden har fått det for seg at det er en god ide å skru seg av eller fryse sånn at man må starte den på nytt. Så i går kveld brukte jeg den siste timen før jeg la meg til å slette masse på den grunnet en teori om høy cpu-bruk og jeg satser på at det hjelper siden alt annet funker perfekt. Ellers var jeg på kino i går og så Loving Vincent fordi den har et veldig interessant konsept i og med at den er oljemalt (!) og forteller en mysterie-historie om Van Gogh i Van Goghs stil. Men det er noen ganger man liker ideen ved en film mye bedre enn filmen i seg selv og mens Loving Vincent var flott å se på og en interessant nok film på mange måter, kjedet jeg meg likevel og var nær å sovne (men samtidig så var jeg på kino etter å ha vært på jobbkurset og gjort ting og tang først og det viser seg å funke dårlig for meg, selv om jeg ikke har begynt praksis enda og sitter foran dataer med jobbsøking hele dagen så blir man sliten av det og, jeg blir i alle fall det). Ellers var jeg i går veldig skuffet fordi Folketeateret skal sette opp verdens mest safe musikalvalg høsten 2019, dvs. Sound of Music når vi kunne satt opp nye og mer spennende musikaler som gjorde at flere ble musikalfans, i stedet for at publikum var de som var fans allerede, men etter å ha pratet litt med moren min har jeg blitt litt mindre negativ til ideen. For det er mange barn som ikke kjenner Sound of Music og nå er det så mange foreldre og besteforeldre som kan ta med barna sine på teater og være sånn “se, dette vokste jeg opp med som barn og nå kan du få oppdage denne musikalen og, er ikke det flott!”. Jeg husker jo selv hvor fint det var med Jungelboken på Chateauf Neuf i fjor, Jungelboken i 1989 var liksom den første musikalen jeg så på teater noensinne muligens og i fjor var det barn og ungdom som kanskje hadde Jungelboken 2017 som sin første musikalopplevelse, det er jo noe litt magisk ved det. Dessuten har Folketeatret tatt litt pause fra familiemusikaler de siste årene (Les Miz i fjor, så vel som Phantom of the Opera til høsten passer best for ungdom eller voksne) og da trengte de å sette opp noe som passer for hele familien igjen og av nyere musikaler som er riktig familievennlige så er hverken Matilda eller Charlie and the Chocolate Factory kjente nok til å være aktuelle for foreldre og besteforeldre side det er musikaler som er mer kjente for unge musikalelskere. Og så måtte de velge noe storslagent for å følge opp Les Miz og Phantom og dermed er Sound of Music et perfekt valg. Dessuten er Håvard Bakke awesome og han skal spille Von Trapp og det er en stor scene så det blir bra selv om jeg fortsatt skulle ønske Norge kunne være mer dristige og se til Sverige og Danmark som satser mer på musikaler. Men ja, ja….

Og så er denne sangen fra Mean Girls: The Musical super forresten, jeg har fått dilla på den:

 

Det er Barrett Wilbert Weed (som jeg har elsket stemmen til siden jeg oppdaget Heathers for noen år tilbake) og sangen heter “I’d rather be me” og det sååå fint =D

*

Men hei, jeg elsker Eurovision og det er i grunnen på tide med årets første “kommentere sanger”-innlegg så nå tenkte jeg å fortsette tradisjonen jeg har hatt en stund med å kommentere Eurovision og i dette innlegget skal jeg ta for meg alle sangene i den første semifinalen. Så da setter jeg i gang. God fornøyelse 🙂

Kommentarer angående sangene som skal være i den første semifinalen i kvasi-alfabetisk rekkefølge

Albania – Mall (https://www.youtube.com/watch?v=o-i2Rjbq8nw)

Egentlig er det mest spennende ved Albania i år at de igjen fremfører sangen sin i semifinale en (jeg har en teori om at de gjør akkurat det ekstra ofte) for sangen deres i år er ikke egentlig så veldig spennende. Med det sagt så er det slettes ingen dårlig låt, snarere tvert i mot. Melodien har dette aspektet de mest radiovennlige sangene har, det at det føles som om man har hørt det før og det er dessuten godt fremført av Eugent som både er kjekk og flink til å synge. Dessuten liker jeg at hele musikkvideoen basically er dansing i sanden, det har en fin estetikk og det at jeg ikke skjønner bæret fordi jeg ikke kan språket det synges på er bare fint. Dette er likevel ikke minneverdig eller særlig engasjerende og det ødelegger jo litt, dessuten føles det safe selv om det er smårocka. Terningkast 4! 

Armenia – Qami (https://www.youtube.com/watch?v=olpi6UGmm_Y)

En ting jeg liker med denne sangen er at det føles som om det er noe som står på spill. Sevak som synger virker som om han virkelig tro på det han synger og syns det er viktig og det føles som om denne sangen har et budskap som er verdt å ta til seg (noe som sikkert er enda lettere om man skjønner språket her, noe jeg ikke gjør). Samtidig så føles det litt for stillestående og monotont og jo da, sangen vokser litt på slutten, men selv da er det egentlig ikke så veldig spennende. Med det sagt så er det heller ikke en låt man kan kalle dårlig for den har en fin melodi og alt det der, det er bare for stillestående og alvorlig. Terningkast 3. 

Østerrike – Nobody but you (https://www.youtube.com/watch?v=I8MyztgOTv8)

Noen jeg kjenner fortalte meg at denne sangen kom til å vinne i år, noe som gjorde meg litt ekstra nysgjerrig. Og det hadde i grunnen ikke gjort noe om denne sangen vant for dette er umiddelbart fengende og godt fremført av Cesár, dessuten er det noe med melodien og atmosfæren som gjør at man blir litt mer nysgjerrig enn med Albania og Armenia, man spisser ørene og vil oppdage nyansene. Jeg liker dessuten musikkvideoen og stilen her og syns dette er ungt og friskt, men heller ikke for ungt, dette kan appellere til flere alderstrinn. For min del er det likevel noe som mangler her og jeg tror ikke dette er en sang jeg vil lytte noe særlig til etter Eurovision (noe som gjerner ER tilfelle med sangene jeg liker best), men likevel. Dette er kult. Terningkast 5!

Aserbajdsjan – X my heart (https://www.youtube.com/watch?v=kWomOdDGwMM)

Nei, jeg kommer aldri til å kunne skrive navnet på dette landet uten å google hvordan det staves. Ja, dette er ok. Men for meg er det bare ok. Det denne sangen skal ha er at det er virkelig radiovennlig og med en melodi som har den derre hooken der det setter seg på hjernen på den mest irriterende måten fordi man husker liksom en del av sangen og glemmer resten. Og ellers er dette sunget greit nok, det er en fin atmosfære i musikkvideoen og det kan nok lett komme til finalen om sceneshowet overbeviser og. For min del stopper det likevel der og i tillegg liker jeg ikke tittelen, dessuten har jeg hørt sanger som prøver på akkurat det samme som denne sangen, men som lykkes bedre. Terningkast 3!

Hviterussland – Forever (https://www.youtube.com/watch?v=YU2My4BPX34)

For det første: Alekseev som synger her er veldig pen, noen er kjekke, noen er søte, men Alekseev er pen og kunne liksom vært hentet rett fra en eller annen indie-film om musikk og tragedie og kjærlighet som fikk masse priser under Cannes-festivalen. Dessuten synger han fint og jeg liker at det er en slags dirrende undertone her, det er noe med melodien som gjør at det føles farlig og det gjør dette ganske interessant. Selv liker jeg dette og atmosfæren i musikkvideoen og ja, for min del funker dette veldig godt både som sang og som proviant for fantasien min. Terningkast 5!

Belgia – A matter of time (https://www.youtube.com/watch?v=6DGf9TMehi0)

Belgia har en av årets beste låter, denne sangen tror jeg lett kan gjøre det bra. For her starter det suggerende og mystisk med en sanger som likner en blanding av Unnveig Aas og Alanis Morisette utseendemessig sett og så er det en atmosfære i musikkvideoen som er riktig elegant og interessant og SÅ kommer refrenget om ekkoene og man er helt sånn, ja, dette funker. Dessuten synger Sennek kjempebra, hun har full kontroll og melodien er umiddelbar, men på en besnærende måte der selv de monotone partiene aldri blir kjedelige og ja, jeg liker dette veldig godt og den eneste faren her er vel at denne sangen egentlig er litt for god for Eurovision, men det er vel det og med et godt sceneshow i tillegg blir dette topp. Terningkast 6!

Bulgaria – Bones (https://www.youtube.com/watch?v=Uvy_R3fTHQ4)

Det føles nesten litt pompøst med Bulgarias musikkvideo i år grunnet univers-fokuset og stilen her. Og det føles som om Bulgaria i det hele tatt vil mye her og har høye ambisjoner og da er det synd at dette for min del egentlig ikke funker så godt. Jo da, dette er ikke dårlig, men jeg syns dette er ganske kjedelig og tørt og det har liksom heller ikke noen sjarm. Med et godt sceneshow tror jeg likevel dette er en sang som mange kan like veldig godt, men for meg blir dette en “hei mamma, jeg kommer straks, jeg skal bare hente litt snacks på kjøkkenet”-sang om den kommer videre til finalen. Terningkast 3!

Kroatia – Crazy (https://www.youtube.com/watch?v=19Yo86KCd0w)

Franka har en veldig kul stemme og at atmosfæren her er veldig feministisk og unik liker jeg også. Og utover det så er dette en god sang. Det er en melodi som er klar og rett frem og lett å like, det er interessant nok i tillegg og det er en del av meg som av en eller annen grunn får assosiasjoner til musikalen Chicago selv om det bare er meg. Selv syns jeg likevel at denne sangen faller i gjennom litt der hun snakker i stedet for å synge, der føles det som om hun prøver litt for hardt, dessuten er dette ikke så unikt at man virkelig vil huske det i ettertid. Men jo da, dette har mange gode kvaliteter. Terningkast 4!

Kypros – Fuego (https://www.youtube.com/watch?v=eDSgs6syrgg)

For min del ødelegger det litt at Eleni, som likner en del på Beyonce, virker veldig klar over at hun har utseende med seg for hun spiller veldig mye på det i musikkvideoen. Og om man ser forbi det elementet så er ikke denne sangen generelt sett helt min greie. Jo da, det er radiovennlig og Eleni har dessuten særpreg i stemmen og det hjelper jo også, men for meg så falmer interessen fort og jeg merker at jeg i det hele tatt ikke har så mye å si om dette her. Terningkast 2!

Tsjekkia – Lie to me (https://www.youtube.com/watch?v=9zZPB3y70oU)

Hei sang, jeg elsker deg litt <3 Denne melodien! Hvordan dette er moderne og ungt samtidig som det er ganske old fashion, hvordan dette kunne vært en sang fra sent nitti-tall med Justin Timberlake, men så er det elementer her som gjør at man ikke hadde vært særlig overrasket om det var fra 50-tallet eller til og med 20-tallet samtidig, hvordan dette er så naturlig kult at det nesten føles uforskammet. Og så synger Mikolas bra og er kjekk, det er med saksofon (og kamel eller dromedar, jeg ser ikke forskjell, sorry), det er rett og slett supert og en av mine favoritter i år. Terningkast 6!

Estland – La Forza (https://www.youtube.com/watch?v=76KOUIfDry8)

Her har vi vakkervakker kjole og vakkervakkert i bakgrunnen med et slags galaktisk tema som jeg liker skikkelig godt og så er det italiensk opera sunget av Elena som også synger vakkervakkert. Og jeg liker hele rammen rundt denne sangen, jeg elsker atmosfæren, kjolen, stemmen, scenen, alt dette vil jeg så gjerne se i finalen. Problemet er bare at sangen i seg selv ikke er like fin, selve sangen og melodien er faktisk litt kjedelig og det mangler også et crescendo her sånn jeg ser det og det er også litt synd. Det er likevel så mye jeg liker her at jeg håper dette gjør det bra for her er absolutt alt annet enn selve sangen bortimot perfekt. Terningkast 5!

Makedonia – Lost and found (https://www.youtube.com/watch?v=hJ8vStigz7k)

Det er et stort problem med denne låten og det er at den ikke klarer å bestemme seg for hvilken melodi den har for her er det egentlig flere melodier og alle får sitt øyeblikk til å skinne, noe som kunne gått an om dette var en medley og ikke skulle være én låt, noe det jo skal. Det fine er at alle melodiene som kjemper om oppmerksomheten her jo er ålreite og det enda mer fine er at Marija som har hovedvokalen her faktisk har en ordentlig kul og fin stemme som det er behagelig å lytte til. Dessuten liker jeg atmosfæren her og det er helt greit for meg om dette går videre til finalen. Det er likevel ganske ødeleggende at man aldri får ordentlig taket på melodien, akkurat det er et handikapp i Eurovision-sammenheng. Terningkast 4!

Finland – Monsters (https://www.youtube.com/watch?v=y4xlvh6qW6M)

Estetikken i denne videoen får meg til å tenke på det maleriet med Jesus og det siste måltidet der det er det lange bordet og alle disiplene og sånt, bare at Saaras disipler er menn med sminke og androgyn look i stedet. Og så synges det om monstre her og føles nesten litt barnlig til tider, men på en fin måte. For dette er fint, ikke en favoritt for min del, men likevel friskt og fremført av en sanger med sterk karisma og klart særpreg i stemmen. For meg så blir det likevel aldri særlig interessant, men det føles også som om denne sangen har andre den ønsker å nå enn akkurat meg uansett så det går finfint. Terningkast 4!

Hellas – Oniro Mou (https://www.youtube.com/watch?v=z6hvV9-Gi_w)

Dette syns jeg er litt for kjedelig. Og samtidig tror jeg dette kan funke veldig bra for noen for det er en sang som ikke gjør seg til på noe som helst vis, i stedet er det en ålreit melodi som er godt fremført på gresk av Yianna (som dessuten etter min mening har en temmelig flott nese og en look som minner meg om moren til Moses i Prinsen av Egypt). Jeg har jo lyst til å like dette bare fordi det er så enkelt og sympatisk som det er, men jeg klarer ikke å holde på engasjementet her og det er jo upraktisk. Terningkast 3!

Island – Our Choice (https://www.youtube.com/watch?v=Pm1YaJceg5c)

Denne sangen er sååå sympatisk. Rett frem og med et fint budskap, dessuten synges det av Ari som både er søt og flink og ja, dette er rett og slett ganske trivelig rett og slett. Og der stopper på en måte appellen for dette er også kongen av safe og kjedelig. Budskapet er det samme gladkristne og koselige budskapet som i alle sangene som er laget til veldedige innsamlingsaksjoner og sånt opp i gjennom som jeg irriterer meg litt over fordi de får deg til å føle deg skikkelig kynisk når du ikke blir frelst og superinspirert av det og det tar heller aldri av, men fortsetter på samme vis. Men jeg har litt lyst til å like dette mer enn jeg misliker det likevel. Terningkast 3!

Irland – Together (https://www.youtube.com/watch?v=XAEjQXzW4Uc)

Definisjonen av galskap skal i følge Einstein visstnok være å forsøke akkurat det samme gjentatte ganger og forvente ulikt resultat. Basert på denne definisjonen er Irland gale for nå har de ikke kvalifisert seg til finalen på årevis ved å sende boyband-aktig pop som er lett og sympatisk og småfengende, men som likevel mangler det lille ekstra og nå prøver de seg med akkurat det samme i år også. Det er nesten litt søtt i grunnen, men aller mest er det litt trist for jo da, jeg har ikke noe i mot denne sangen i seg selv, den er fin og godt fremført og lett å like, men Irland da. Dere vant jo Eurovision tre år på rad på 90-tallet og nå er dere mer sånn “nei, la oss sende en trygg, sympatisk og veldig kjedelig låt igjen, kanskje i år er året det funker fett”. Sukk… Terningkast 3!

Israel – TOY (https://www.youtube.com/watch?v=CziHrYYSyPc)

På mange måter er det eneste problemet med denne låten det faktum at mange hører den første gang nettopp i semifinalen og første gangen man hører denne sangen så er dette mest rart og sært. Man er sånn “hæ” på grunn av kyllinglydene og det kan være et problem siden Eurovision handler ganske mye om førsteinntrykket. Med det sagt så er det også det eneste problemet for nå har jeg lyttet til denne sangen flere ganger og jeg liker den bare bedre og bedre. Dette er fengende, det er feministisk og dagsaktuelt i disse #metoo-tider, det er sunget av en veldig karismatisk og særpreget sanger med masse talent og det er rett og slett veldig kult om man kommer forbi det rare elementet ved dette. Jeg liker attituden her skikkelig godt og musikkvideoen er dessuten ganske super så ja, jeg liker dette og håper det gjør det bra for dette er faktisk skikkelig kult egentlig. Terningkast 6!

Litauen – When we’re old (https://www.youtube.com/watch?v=CvG3sdGdGUA)

Noen ganger kan sanger som er litt kjedelige også være veldig fine og dette er et sånt tilfelle for nei, her skjer det ikke så mye og for mange så blir nok dette for stillestående, men her føles det stille på en måte der det liksom er litt fredfullt. Jeg liker dette og jeg elsker atmosfæren i musikkvideoen som viser hvor vakre menneskeansikter kan være. Og jeg liker Ievas stemme skikkelig godt og ja, dette er ikke en sang som kommer til å vinne eller en gang gjøre det særlig bra, men jeg syns dette er ganske koselig på den beste måten likevel. Terningkast 4!

Sveits – Stones (https://www.youtube.com/watch?v=YLWDqy1DnP0)

Dette er rocka og føles nyskapende på et vis som appellerer. Og mens jeg likevel mister den store interessen ganske fort så er det mye å like her. Som melodien som er kul og radiovennlig og stilig. Som at det er godt fremført mens man merker at lidenskapen hos bandet er der til gangs. Og ja, dette er rett og slett en ganske god låt til tross for at den mangler det lille ekstra sånn jeg ser det. Terningkast 4!

*

Da er dette innlegget klart og så kommer neste innlegg til uka. Ha en fin helg alle sammen =D

“Life is beautiful. Life is stupid.” – Space Opera =D

Heisann! Det er onsdag, livet er fint fordi jeg har hilst på den søteste av alle babyer på nesten fire måneder som finnes og livet er ellers fint fordi noen ting har ordnet seg sånn at jeg om litt under to uker begynner i praksis med gode jobbmuligheter der jeg skal jobbe masse med skriving og sosiale medier (som er ting jeg driver med en hel masse uansett bare fordi det er kos). Dessuten er det ikke så veldig lenge til Eurovision-sesongen og jeg gleder meg skikkelig. Nok til at jeg har et lite skriveprosjekt for tiden som jeg kommer til å dele her når det er klart og som på mange måter handler om Eurovision. Nok til at mitt første ESC-innlegg med kommentarer og slikt kommer alt førstkommende lørdag antakelig. Og nok til å ha hatt dilla på en kanal på Youtube de siste dagene der bidrag kommenteres på underholdende vis, eksempelvis her med Norges sang for i år:

Dessuten leste jeg nettopp ut en bok som handler om Eurovision i verdensrommet og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av den boka og så kommer neste innlegg etter planen på lørdag. God fornøyelse!

Space Opera av Catherynne M. Valente

Noen ganger ser jeg et cover og leser et synopsis og så er jeg sånn «dette MÅ jeg lese» med en gang og det var slik med Space Opera, som ble beskrevet som Eurovision i verdensrommet basically. Og Catherynne M. Valente, som er amerikansk, forteller i etterordet at hun ble introdusert til Eurovision i 2012 og deretter ble superfascinert og at hun i fjor live-twitret Eurovision da noen der foreslo spøkefullt at hun burde skrive en Science Fiction-roman om Eurovision og hun tok forslaget seriøst. Og selv vet jeg bare at jeg elsker denne boka for at den finnes og at jeg dessuten har blitt enormt inspirert selv av denne boka (jeg holder på med en lang novelledings inspirert av denne boka delvis nå for eksempel, bare der har vi over ti sider allerede som ikke ville ha blitt skrevet om ikke denne boka fantes) og bare ååå.

Konseptet er rett og slett at Jorden må delta i en Eurovision-aktig konkurranse i verdensrommet og om de kommer på en hvilken som helst plass utenom sist så blir de regnet som tenkende og en del av hele universet, men om Jorden kommer sist så blir Jorden tilintetgjort. Og så er det et forhenværende rockeband som representerer Jorden og så ligger Jordens skjebne i deres evne til å rocke og sånt.

Og det er et veldig sært konsept, men jeg har lest flere bøker av Catherynne M. Valente og her bare bekrefter hun posisjonen sin som en av mine favorittforfattere. For jo da, skrivestilen hennes ER nok litt smak og behag (Catherynne M. Valente har et veldig fargerikt og sprudlende språk og skriver lange setninger med lite tegnsetting som også tilfeldigvis er setninger som glemmer hvor de skal innen de har kommet frem til punktum), men når man kommer inn i det så er det en helt magisk flyt her. Og så er Catherynne M. Valente også utrolig flink til å skrive og jeg kommer ikke til å dele eksempler for det er vanskelig å vite hvor man skal begynne når det frister å sitere alt i en bok, men ååå, noen ganger var dette skikkelig smart, noen steder var det veldig artig, noen steder var det malerisk og brilliant og andre steder igjen er denne boka dypt rørende.

Og så er dette en av de bøkene der språket og fantasien og karakterene er mye viktigere enn selve plottet og det finnes sikkert noen som vil miste tålmodigheten, men selv så gjorde det meg ingenting at dette er en historie som ikke er særlig rett frem, men heller hopper litt hit og dit og tar seg nok tid til å få med en hel del; deriblant et helt perfekt kapittel fra en katts perspektiv som er sååå on point og underholdende, men likevel klarer å være såpass rørende at man helt plutselig tørker bort en tåre fra øyekroken mens man er sånn, hva skjedde nå a?

Uansett, dette er en rotete anmeldelse og en vanskelig bok å sette helt ord på, men om man liker enten Eurovision, Douglas Adams, Terry Pratchet eller bare å ha det veldig morsomt mens man leser en bok er dette supert. Og det er en del referanser som gjør at det nok er en fordel om man liker Eurovision, men jeg tror dette er en bok som skal funke greit ellers også. Selv frydet jeg meg, jeg hadde det så gøy med å lese denne boka og den var liksom nøyaktig den boka jeg trengte akkurat nå føles det som så hurra!

Terningkast 6!

Smakebit på søndag, et owlicorn og Trollmannen fra Oz :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og for noen dager siden fant jeg ut at jeg hadde litt lyst til å tegne en ugle med enhjørningshorn så jeg gjorde det sittende ute i solskinnet i Nydalen i går:

Jeg ville egentlig at det skulle bli enda søtere, men det er fint nå og 🙂

Ellers var jeg på teater i går, men før vi kommer til det så tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er Space Opera av Catherynne M. Valente og jeg elskerelskerelsker den <3 Her handler det basically om Eurovision, men i verdensrommet. Greia er at i verdensrommet var det en svær og galaktisk krig og da den var over begynte de å arrangere en konkurranse for å bringe sivilisasjonene sammen som altså er Eurovision-aktig, men i verdensrommet. Og nå har Jorden blitt invitert; dvs. rom-flamingoer har kommet og gitt Jorden valget mellom å si nei og bli tilintetgjort eller å si ja og delta. Men om de deltar og havner på siste plass så blir de tilintetgjort også og å havne på hvilken som helst plass utenom siste kan bli en stor utfordring siden det er mange sivilisasjoner som er langt mer musikalske enn vår sivilisasjon er. Så Jordens skjebne ligger i evnen til å rocke.

Og det er en veldig sær og rar ide, men det er sååå velskrevet og full av kreativitet og engasjement og jeg virkelig koser meg med denne boka. Jeg liker denne boka så godt at jeg mye av tiden forsøker å bevisst unngå å lese på den for å få den til å vare ved hjelp av å laste ned ymse nettbrettspill fordi jeg vet at jeg kunne sittet og bare lest og lest og lest alt i et jafs. Ååå <3

Her er noen sitater:

Life is beautiful and life is stupid. This is, in fact, widely regarded as a universal rule not less inviolable than the Second Law of Thermodynamics, the Uncertainty Principle, and No Post on Sundays. As long as you keep that in mind, and never give more weight to one than the other, the history of the galaxy is a simple tune with lyrics flashed on-screen and a helpful, friendly bouncing disco ball of all-annihilating flames to help you follow along.

*

You don’t even have to win! As long as you don’t come in dead last, your species will rise and join the party in the sky already in progress. But if you can’t even defeat one measly tone-deaf head-on-backward galactic civilization, I’m afraid all memory of your collective existence will be lovingly collated and archived, your planetary resources tenderly extracted, and your species annihilated. Your organic material will be seamlessly reincorporated into your biosphere and your planet left in peace to try again with dolphins or something in another billion years or so. FUN!

(Dette minner meg om sangen You’ll be back fra Hamilton, det å være veldig høflig og koselig samtidig som man prater om å utslette en sivilisasjon og slikt. Veldig effektivt.)

*

Here’s a friendly tip: if you want to protect yourself from predators, you don’t always have to order up scary teeth and poison sacs. I can heartily recommend trying out disproportionally large eyes, slender, snappable legs, and an invitingly soft and vulnerable neck, all elegantly arranged to arouse feelings of protectiveness, compassion, and love, especially in mammals. Same reason puppies and kittens and babies are so cute – to trick you into taking care of them! Don’t feel bad, it’s not your fault. You literally can’t help it and neither can we.

(Her har vi rom-flamingoenes visdomsord om hvor lurt det er å være veldig søt for å unngå å bli drept.)

*

Jeg kan ikke sitere hele denne boka, men jeg elsker den og anbefaler den på det sterkeste. Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers så var jeg altså på teater i går og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av Riksteaterets Trollmannen fra Oz og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse 🙂

Trollmannen fra Oz

I utgangspunktet er ikke Trollmannen fra Oz blant mine største musikalfavoritter. Jeg er så visst glad i filmen og at jeg liker musikalen (så vel som boka den er basert på som jeg endeligvis leste for to, tre år siden) er sikkert og visst, men jeg er generelt sett mer glad i Wicked og andre historier som er inspirert av Trollmannen fra Oz enn Trollmannen fra Oz i seg selv. Samtidig var jeg nysgjerrig på Riksteaterets oppsetning og denne interessen ble bare større av de meget positive anmeldelsene. Og konklusjonen er at Riksteateret har skapt noe riktig fint her og mens jeg ikke er like ekstatisk som i noen av anmeldelsene jeg har lest, så er jeg veldig tilfreds og glad over at jeg fikk med meg dette (lørdagens forestilling var den siste).

Storyen burde være ganske så kjent for de fleste, men det handler altså om Dorothy som føler seg misforstått og drømmer om å finne en annen verden over regnbuen og så kommer en tornado og tar med seg henne dit, hen til Oz der eventyret tar plass.

Og man kan jo først nevne at historien her er godt fortalt. Her er det lett å henge med i svingene både for voksne og barn og det er både spennende og rørende med karakterer man blir glad i. Særlig liker jeg Dorothy her, men også vennene hennes (fugleskremselet, blikkboksmannen og løven) stråler og virker levende og sympatiske. Mer enn det er nok grunnen til at så mange anmeldelser har brukt nettopp ordet magisk for å beskrive denne forestillingen, det at den har fått så mye ut av så lite. Det er en liten scene, kun syv skuespillere, et orkester bestående av fire menn som høres ut som om de er en hel haug enkle rekvisitter og likevel føles det ikke lite. I stedet er det en masse kreativitet her og et spesielt godt eksempel er jo tornadoscenen som er fenomenalt godt løst og virkelig gir en følelsen av å være i tornado (selv om jeg vil tro ingen har noe sammenlikningsgrunnlag). Hva angår lys og lyd og scenografi er dette brilliant rett og slett.

Videre er det godt skuespill og særlig hos Dorothy, som spilles med sjarm av Mari Lerberg Fossum, som i tillegg synger nydelig, men også rent generelt. Og sangene er fine og de andre skuespillerne er flinke og det er veldig lite å kommentere på.

Likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå og noe av greia var at jeg kanskje forventet noe enda bedre enn det jeg fikk basert på anmeldelsene jeg hadde lest. Mer enn det var det største problemet at scenene føltes litt for korte og uforløste og jeg syns det var en del elementer som kunne blitt fortalt nøyere. Heksene er for eksempel ikke så utviklet som de kunne ha vært, det er steder historien kunne gått mer i dybden og jeg ønsket meg rett og slett mer. Samtidig er dette en familieforestilling som nok er ment aller mest for barna og som barn tror jeg denne forestillingen føles bortimot perfekt.

Konklusjonen er jo uansett at jeg koste meg og hadde det veldig fint så yay. Terningkast 5!

Om den penepene grafiske romanen Nordlys og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint når jeg tar pauser fra å bekymre meg for mye for ting som jeg ikke helt kan kontrollere. Og heldigvis er jeg flink til å ta disse pausene og da kan de handle om å lese for jeg leser så veldig mye fint for tiden. Eller å skrive for jeg begynte egentlig på en krimnovelle med ESC-tematikk, men så engasjerte det meg ikke i det hele tatt å skrive på den og nå har jeg fått en enda bedre ide der man kan velge sin egen ESC-historie (noe som vil gi mening om litt når historien er skrevet ferdig og kan postes her). 

Og så har jeg lastet ned Old Man’s Journey (som ellers er tilgjengelig på Steam, som nedlasting til pc og til mobil/nettbrett) til Nintendo Switch og det er et av de peneste spillene jeg har sett:

Det handler om minner, hjernetrim og å blande nostalgi, superbehagelig musikk og skjønn atmosfære i et spill jeg etter kun en halvtimes tid i går kveld har blitt litt forelsket i <3

Jeg har dessuten lyttet litt til en musikal ved navn Be More Chill som handler om ungdommer som laster ned et dataprogram som skal gjøre dem kulere, men så driver det egentlig med å ta over hjernene deres i håp om verdensovertakelse og sånt. Det er litt sært og ikke all musikken er like fin, men det er en sang her som heter Michael in the Bathroom som jeg har fått litt dilla på de siste dagene. Den synges av karakteren Michael som altså er på et bad under en fest der han har et nervøst sammenbrudd. Og så starter sangen liksom veldig rolig og trivelig før den blir mer og mer fylt av nervøs energi og selv uten å ha hatt noen panikkangrep selv så beskriver denne sangen det veldig godt og utover det bare liker jeg når musikalsanger kan ha slike titler som dette og handle om ting man ikke nødvendigvis alltid tenker på at musikalsanger kan handle om. 

Men egentlig skal dette innlegget handle om denne boka:

(Bildet funnet hos Goodreads, bildet er link til deres side om denne boka.)

Egmont har en video på Youtube der man kan se litt bilder fra denne boka:

Og denne boka er veldig fin så nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Nordlys 1: Reisen til Jotundalen av Malin Falch

Da jeg så coveret på denne boka visste jeg med en gang at det var en bok jeg trengte å lese for denne boka er veldig pen å se på. Forsiden alene minner om Disney (og da særlig Frozen) og hele atmosfæren er eventyrlig og norrøn. Med andre ord helt topp for en som meg som elsker både Disney, eventyr og gode grafiske romaner og jeg kan med glede si at jo da, denne boka er ganske så fin.

Storyen i seg selv er egentlig ikke så unik. Det handler om Sonja som natten etter konfirmasjonen sin får besøk av en alvegutt fra en annen verden som tar henne med til sin verden der hun treffer ymse troll og en bjørn og sånt. Og så skjer det ikke så mye egentlig, det føles mest som en slags begynnelse; men det ER en begynnelse som gir en lyst til å lese mer for det er skapt et fint univers her som er fint å være i.

Hovedgrunnen til å lese denne grafiske romanen er likevel tegningene for Malin Falch er superduperflink til å tegne (jeg har ganske lyst til å være like flink selv) og illustrasjonene her er fortryllende og fulle av liv. Videre er det en veldig smart ide her om å skape en verden inspirert av eventyr og det norrøne for det er muligens ikke bevisst, men det er en trend i tiden og jeg tror det vil appellere til mange og da både de som er barn og de som en gang har vært barn. Dessuten er det jo perfekt for Disney-fans altså på grunn av tegnestilen og slikt og det er også en medvirkende årsak til at dette er lett å like for mange.

Det er i tillegg imponerende hvordan dette er en forholdsvis kort bok som likevel rekker å skape både en hovedperson man får interesse og sympati for og bikarakterer fulle av sjarm i løpet av ca. 160 sider.

Så ja, det er mye å like her og når det likevel ikke er helt i toppen handler det mest om at det føles litt uferdig og at det slutter litt for brått. For min del har jeg også lyst til å føle litt mer av bøker for at de skal være helt elsk og ikke bare veldig fine og noe av det store engasjementet sånn sett manglet. Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt er dette en fin begynnelse på en serie som jeg vet at jeg vil lese videre på med glede.

Terningkast 5!

Lion King og Hamilton =D

Her har vi en sang fra Løvenes Konge-musikalen som er elsk 🙂

Og her er en sang fra Hamilton som er elsk:

Og nå har jeg skrevet verdens lengste anmeldelse av The Lion King og Hamilton som jeg så i London så den skal jeg poste nå. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til uka =D

The Lion King og Hamilton

Dette skal være en slags dobbeltanmeldelse i forbindelse med at jeg faktisk så to musikaler da jeg var i London på besteste turen i verden. Disse musikalene var The Lion King og Hamilton og begge var fantastiske. Og mens jeg likte Hamilton hakket bedre, godt hjulpet av at det er en musikal jeg har hatt dilla på i tre år snart, så var det samtidig noen ting The Lion King gjorde bedre. Uansett er begge disse musikalene veldig verdt å se om muligheten byr seg og nå skal jeg skrive en anmeldelse av hver av dem og prøve å være bittelitt konsis og ikke for skravlete, men vi får se hvordan det går (spoiler: konsis og meg går ikke helt overens, dette blir nok bablete og nøye).

The Lion King

Fun fact: jeg har lest at da Disney laget filmen The Lion King så skulle den være litt som en slags mellomstasjon mens Pocahontas var filmen de virkelig satset på og forventet at skulle bli en gigantsuksess. Nå vet vi jo at resultatet var omvendt og sånn sett er det heller ingen overraskelse at den filmen som faktisk ble musikal i tillegg var nettopp The Lion King. Hva angår teatermusikaler basert på animerte Disney-filmer så var ellers Beauty and the Beast den første og The Lion King den andre og siden har det kommet flere til, deriblant Frozen denne våren. The Lion King skiller seg imidlertid ut på mange måter for der de fleste av Disneys teatralske produksjoner er basically filmen med litt ekstra så er det to produksjoner som har vært litt annerledes og det er henholdsvis Hunchback of Notre Dame (som nå kommer til å ta over Hamiltons plass som «musikal jeg ikke har sett som jeg trenger å oppleve in real life fordi det hadde vært magisk») som i teatermusikalform hentet en del fra boka og er langt mørkere og modnere enn filmen (som allerede er blant Disneys mest modne animasjonsfilmer) og altså The Lion King der regissør Julie Traymor åpenbart forsto at det lureste når man adapterer en animasjonsfilm som er nærmest universelt elsket ikke er å lage en versjon som er ganske lik originalen, men skape noe eget.

Og det er her jeg kommer til selve anmeldelsesdelen av denne anmeldelsen siden dette «noe eget» er noe av det jeg elsket mest med denne musikalen, en musikal som hadde en absolutt god første akt, men en temmelig perfekt andre akt. The Lion King ER en flott musikal uansett hvordan man vrir og vender på det, men i første akt føles alt mer tro mot filmen på en måte som gjør at å sammenlikne føles naturlig om man, som meg, har sett filmen utallige ganger. I andre akt er det flere nye elementer som gjør at jo da, det er fortsatt lett å kjenne igjen filmen det er basert på, men det føles som noe helt eget. Og det er mye som funker helt fantastisk her. Selve atmosfæren for eksempel, hvordan man hører lyder i salen før forestillingen begynner som bare underbygger følelsen av å være i Afrika, men også kostymene og scenografien som er helt fantastisk. Og det er elementer som skyggespill og afrikansk sang og så mye som gjør at man oppriktig talt virkelig ER i en annen verden mens man ser på.

Videre er skuespillet og musikk og koreografi brilliant og særlig Rafiki (som her er en kvinnelig karakter fordi Julie Traymor følte at The Lion King som film hadde for få sterke kvinneroller) elsket jeg. Hun synger helt fantastisk, hun er en enda bedre karakter enn Rafiki i filmen og hun har noen helt magiske scener som er elsk. Nala er også mer utviklet som karakter i musikalen og har en helt fantastisk sang kalt Shadowland som virkelig er verdt å lytte til. Jeg liker ellers at han som spilte Scar hadde en så shakespeariansk adferd, han spilte Scar som om han var hentet fra Hamlet som The Lion King jo er løst basert på, mens de andre var mer animerte og musikalaktige om det gir mening. Og Mufasa var sååå verdig og flott og gnu-scenen var litt kortere enn i filmen, men fortsatt fæl og jeg elsket Zazu i musikalen.

Om man skal kommentere på noe så var det noen scener som fortsatt funker bedre i filmen enn på teater (deriblant gnu-scenen, men også Be Prepared og I just can?t wait to be king blant annet). I tillegg ble jeg ikke helt overbevist av han som spilte Simba som voksen. Jeg har sett bedre barneskuespillere enn han som var Simba som barn, men med barn så er det meste mer tilgivelig for de har ikke så mye erfaring. Simba som voksen derimot var jo flink, han kunne synge og var sjarmerende og gjorde alt han skulle greit, men jeg merket ikke lidenskapen helt på den måten jeg ønsker. Med de aller beste skuespillerne så merker man liksom at de elsker hvert minutt de er på scenen og at de virkelig brenner for det de gjør og den følelsen følte jeg ikke med han som spilte voksen-Simba, noe som ikke er et veldig stort problem, men likevel verdt å nevne.

Utover det er det likevel lite å kommentere på og den tingen The Lion King faktisk var bedre på enn Hamilton var å la historien puste. Hamilton ER fantastisk, men det er også noe som skjer hele tiden og i The Lion King er det scener der det tilsynelatende ikke er så mye progresjon i historien, men så er de bare behagelige og man kan se skuespillerne og se hvor mye de koser seg og føle et samspill med dem. Dette er noe av magien, dette og hvor mye The Lion King på teater ikke prøver å være bare en blåkopi av filmen, men en helt egen tolkning som er vel så magisk, men på en annen måte.

*

Hamilton

De fleste har kanskje fått med seg hvordan Hamilton har vært en dille for meg i tre år nå. På tre måneder i 2015 etter at cd-en kom ut lyttet jeg til den over 350 ganger på Spotify har jeg funnet ut, jeg har lest så mye om musikalen, jeg er skikkelig fan av Lin-Manuel Miranda og ja, denne musikalen er en av dem jeg har drømt mest om å oppleve. Og likevel trodde jeg det aldri ville skje. Det føltes som en hellig gral litt på samme måte som Nintendo Wii U var det, liksom uoppnåelig, men magisk. Hva angår Wii U så endte det jo opp med å være helt greit at jeg ikke fikk tak i den fordi jeg fikk tak i Switch som er bedre på alle mulige måter. Og med Hamilton er resultatet at jeg har verdens snilleste mor som skaffet meg en billett sånn at sist mandag satt jeg i salen og så Hamilton mens det hele føltes litt som en drøm.

Og ååå, Hamilton er fantastisk! En av de beste musikalene jeg har sett definitivt, mye hjulpet av stemningen i salen fordi det er noe litt magisk med å sitte i en stappfull teatersal der alle jubler og klapper like mye etter hver sang og man merker at nitti prosent av publikum er som deg og har lyttet til musikalcden i det uendelige.

Storyen er jo altså at dette er livshistorien til Alexander Hamilton som var med på å grunnlegge USA og sånt og det er en veldig interessant historie der Lin-Manuel Miranda har kondensert Ron Chernovs 800 sider lange biografi om til en musikal på 2 timer og 45 minutter som i hovedsak er veldig tro mot virkeligheten. Bare ideen bak Hamilton som musikal er imponerende, original og besnærende nok i seg selv og som musikal er det mye som virkelig funker altså.

For eksempel elsker jeg karakterene, jeg elsker musikken og jeg elsker koreografien og hvordan det er lite dans her som faktisk er klassisk dans man er vant med i musikaler, men heller handler om skarpe bevegelser som organisk er med på å fortelle historien. Mens jeg liker å se dans veldig godt så syns jeg ofte det fungerer bedre sånn det er løst her da det ikke føles som dans, men mer som en organisk del av alt sammen der musikk og sang flyter sammen i en større helhet der alt hører sammen.

Og aller best her etter min mening er henholdsvis Eliza, Angelica og Prince Georg og særlig sistnevnte ga en sånn følelse av at han elsket hvert sekund han var på scenen og han elsket sangen han sang og ååå, han var fantastisk. Og Eliza føles på scenen enda mer som hjertet i historien enn på musikalcden og hun sang helt nydelig. Burr og Hamilton er også fantastiske, men jeg brydde meg litt mer om Eliza, Angelica og Prince Georg merket jeg, kanskje fordi de hadde de sangene jeg er aller mest glad i.

Om man skal kommentere på noe som helst med en musikal som føles bortimot perfekt og som en drøm å se in real life, så er det kanskje at man virkelig bør kjenne musikalen Hamilton godt fra før. Og de fleste i publikum gjorde jo åpenbart det, men moren min ville vært helt lost fordi ting skjer fort og det er null dødpunkter og med f.eks. The Lion King så hang hun helt med selv om det er kanskje tjue år siden sist hun så filmen fordi hun ikke har helt det samme forholdet til animasjonsfilmer som meg. Utover det så er nok The Lion King en mer behagelig musikal fordi den har flere scener der man får tid til å puste, men igjen så er jo det bare pirk og uansett var jeg personlig helt i himmelen.

*

Konkusjonen er altså at man burde se begge disse musikalene hvis man får muligheten, men utover det handler det om preferanser og hva man har et forhold til fra før. The Lion King er nok den mest tilgjengelige musikalen for utenforstående, men hvis man har obsesset over Hamilton og får muligheten til å se den sier man selvsagt ja, gjerne.

Selv er jeg veldig tilfreds med å ha opplevd begge!

Litt bilder fra London 2018 =D

Heisann! I går kveld kom jeg hjem fra en helt fantastisk fin London-tur, noe jeg allerede har laget feriedagbok fra. Det var skikkelig koselig med god mat, mye hygge og ja, alt var så kos =D Og så har jeg tatt masse bilder og et utvalg tenkte jeg å poste her nå. 

Her har vi utenfor hotellet der det var et hus som var skikkelig stilig med super 3D-effekt og sånt 🙂

Her har vi telefonkiosk fordi selvsagt tar man bilde av minst en telefonkiosk når man er i London 😉

Det var ellers masse gatekunst i nærheten av hotellet, noe som var kult.

Og så tok jeg selfie ved teateret der Hamilton settes opp i London første dagen, da uvitende om et kommende mirakel.

Sceneteppet til The Lion King som var elsk <3

Og mirakelet er og var at jeg aldri trodde jeg ville få sett Hamilton fordi dyrt og sånt, men moren min fikk tak i en billett til meg og mandag kveld var jeg i musikalhimmelen <3

Og så spilte vi spill (meg, mamma, onkel A og Mr. D), vi fant ut at det kryr av Pret A Manger i London nå, vi dro til akvariet som jeg av ymse grunner ikke fikk besøkt fordi de hadde for lang kø og for dustete kø-system og jeg shoppet. 

Her er noen ting jeg shoppet:

Her har vi bøkene “Spinning” (grafisk roman om kunstløp og homofili og oppvekst og sånt), “Wed Wabbit” (barnebok som i følge nettet skal være skikkelig original og fin så jeg skal teste den), “Thornhill” (gjennomillustrert kvasi-grafisk roman som virket veldig atmosfærisk og har supert cover), “We should hang out sometime” (non-fiksjon for ungdom om kjærlighet og sånt), “Meddling kids” (blanding av fantasy, mystery og skrekk om noen voksne som var detektiver sammen da de var tenåringer og så vet jeg ikke så mye ellers utenom at jeg har vært nysgjerrig på denne boka i månedsvis av ymse grunner), “The secret diaries of Hendrik Groen” (humoristisk dagbokroman om gammel mann på gamlehjem som ikke vil bli gammel bare fordi han tilfeldigvis er det og sånt, virker artig) og “A day in the life of Marlon Bundo” (tittelen her er link til Wikipedia-artikkel som setter ord på hvorfor denne bildeboka er helt genial).

Og her har vi bøkene “Raymie Nightingale” (som jeg har hatt lyst til å lese lenge så yay), “The Creakers” (illustrert barnebok som virker skikkelig sjarmerende og som jeg tilfeldigvis oppdaget at var signert da jeg kom tilbake på hotellrommet) og “An Elephantasy” (fordi tittelen tilsa en barnebok jeg trenger å lese). Og så er det filmene “Shrek: The Musical”, “My little pony: The Movie” og “Paddington 2” 🙂

Og her er en selfie med nye klær i form av t-skjorte med elefant og ballonger på og skjørt med London-bilde. Dessuten kjøpte jeg verdens mest behagelige genser, men den er til vask hos mamma og kan eventuelt presenteres senere.
*

Det var et utvalg bilder og nå skal jeg gjøre klar en tekopp og spise bringebær og sånt. Neste innlegg kommer lørdag og vil nok være en anmeldelse av henholdsvis Hamilton og The Lion King så da bables vi 🙂 Og ja, ååå så fin tur jeg har hatt! <3

 

Skrivebua topp 10 =D

Heisann. Post-påskehilsener fra meg og det nyeste jeg har fargelagt (der jeg fant ut at det ER mulig for meg å bruke fargeblyanter i tillegg til tusjer om jeg ikke spisser dem helt og bruker dem forsiktig). Det er onsdag og neste blogginnlegg kommer onsdag om en uke. Fredag morgen drar jeg nemlig til London (hurra!) og så er vi der frem til tirsdag, noe som på den ene siden betyr mindre tilgang til internett og sånt, men på den annen side betyr The Lion King på teater, shopping i vilden sky og generell hygge sammen med mamma, onkel A og Mr. D =D Jeg gleder meg skikkeligskikkeligskikkelig <3

Ellers så irriterer det meg at Skrivebua snart vil være historie helt (hvis ikke ting blir tilgjengelig på Wayback Machine, noe jeg håper litt på) siden det er veldig inspirerende bare å titte på gamle tekster av andre og meg der. Dessuten har jeg egentlig ikke plass eller mulighet til å lagre noe særlig. Derfor tenkte jeg her å tilby lesestoff mens jeg er på ferie med å poste de ti tekstene mine på Skrivebua som jeg er mest fornøyd med og har mest lyst til å bevare for ettertiden så god fornøyelse 🙂 
 

Karoline Skrivebua Topp 10 i tilfeldig rekkefølge

1) En leseløves notater (07.04.04)

Jeg ble ikke født med ski på beina. 
Jeg misliker å stå på ski, og har vanlige sko på beina. 
Derimot tror jeg kanskje jeg ble født med en bok mellom hendene. 
Ja, det er faktisk ganske stor sjanse for at det var det som skjedde. 
Jeg var jo en stor baby, ikke at jeg husker det, men det er det jeg har blitt fortalt. 
Kanskje den boka jeg hadde i hendene ga ekstra vekt. 
Jeg er liten for alderen nå da. 
Ikke at det spiller noen rolle. Man må jo ikke være i en spesiell høyde, for å lese. 
Jeg hører noen ganger at jeg leser for mye, sånn som nå. 
Nå sitter jeg foran peisen, hos tante Trude, og blar gjennom bøkene hennes om barnepsykologi. 
Tante Trude er lærer på barneskolen, og leser psykologibøker for å, i hennes egne ord, 
“forstå elevene sine bedre.” 
Jeg leser psykologibøkene hennes fordi det ikke er noe annet å lese her. 
Men det er ganske interresant. 
Jeg bestemmer meg for at jeg skal analysere søsknene mine, når jeg kommer hjem. 
Mamma ser irritert bort på meg. Jeg vet hva hun vil. 
Med øynene sine sier hun, “kom hit, delta i samtalen, vær litt sosial.” 
Så jeg kommer. Setter meg i sofaen ved siden av mamma, og er “sosial.” 
Mamma og tante Trude prater om det tragiske tapet av onkel Tom. 
Jeg kjente ham ikke engang, fordi mamma mener at han var en idiot, 
men det sier hun selvfølgelig ikke nå. 
Tante Trude var jo kona til Tom, og hun savner ham. 
“Det var så hyggelig med han i huset,” sier hun. 
Hun sier dette med fremskutt vestkantsdialekt. 
Mamma og Trude prater videre, og glemmer helt at jeg sitter der. 
Jeg har lyst til å gå tilbake til boka, men får ikke kommet meg vekk fra der jeg sitter. 
Så, etter noe som føles som et århundre, sier mamma at vi må dra. 
Endelig tenker jeg, og vi drar av gårde. 
Og når jeg kommer hjem venter bøkenes verden på meg igjen. 
Jeg gleder meg! 

(I ettertid ser jeg en del svakheter her hva angår formatering og slikt, men på mange måter var dette den kanskje viktigste teksten jeg hadde på Skrivebua. Dette var den andre teksten jeg postet der og da jeg ble medlem visste jeg ikke at jeg ville bli værende i to år eller hvor viktig Skrivebua ville bli for meg, men så vant jeg. Denne teksten var den eneste gangen jeg vant, og en liten del av meg syns jeg hadde fortjent å vinne minst en gang til om jeg skal være helt ærlig, og det var på det tidspunktet den første bekreftelsen jeg fikk utenom familie på at ja, skrive, kanskje det er noe jeg faktisk kan få til godt. Og siden denne teksten førte til suksess så gjorde den at jeg ble værende, noe jeg aldri angret på.)

2) The kingdom of Doom (a sad story) (25.02.05)

There once was a king in the kingdom of Doom. 
There once was a queen in the kingdom of Doom. 
They all went along in the kingdom of Doom. 
And nothing went wrong in the kingdoom of Doom. 
But the kingdom of Doom was the kingdom of the doomed. 
They all would get a reason to cry. 
Today there isn’t a kingdom of Doom, 
because the kingdom of Doom had to die. 
And today as a gesture for the kingdom of Doom, 
I’ve written this story in sorrow. 
For the kingdom of Doom (I keep telling the name) 
will never have any tomorrow. 
 

(Jeg vet at ordet Doom gjentas litt for mange ganger her, samtidig som det var hele poenget også siden det skapte en rytme som jeg likte skikkelig godt. Og jeg syns egentlig dette er et ganske fint og litt tragisk dikt.)

3) Når (09.06.05)

Når du maler et bilde med ord,unngår du å få malingsflekker på klærne.

(Etter min mening er dette et ganske supert ordtak og jeg er ganske sikker på at jeg hadde dette sitatet med på russekortet mitt.)

4) Betroelser fra ASK (en OFAH) (28.07.05)

De var tre svært forskjellige kvinner i vektkategorien ikke-egentlig-tykk- 
men-i-samme-nabolag. 
De delte mangt, men var likevel svært forskjellige. 
De var Betty, Sam og Else 
Betty: en leder, en 50%amerikaner, en OGS(Oh God,Shoes) typen kvinne. 
Sam: en EHE(Elsker kjæresten,Hater kjæresten,Elsker kjæresten) type, 
en stabukk (dette er hun helt uenig i) og en som er glad i de små ting 
(sitat: Oi, en Porsche)! 
Else: en romantiker, veldig morsom (for seg selv altså) og 
en Radix Lecti (det betyr sofapotet)! 
Vi følger Betty, Sam og Else og deres forening ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) 
gjennom deres spennende situasjoner i kjærlighet, shopping og sjokoladeboller. 
Her kommer et utdrag fra serien: 
I et stort flott hus sitter en kvinne. 
Det er Betty og hun skriver i en svært jentete notatbok mens hun spiser en 
sjokoladebolle. En svært god sjokoladebolle! 

10 juli 2005 kl 20:47 

Kjære loggbok. 
Vi hadde et “Breakthrough” i ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) i dag. 
Det kom fram at Sam hatet kjæresten sin. Hun gråt i en time, 
med små avbrudd for å spise sjokoladebolle. 
Vi trøstet henne så godt vi kunne men hun var utrøstelig. 
Plutselig ringte min “Phone” og det var Sams kjæreste. 
Sam tok telefonen med et sukk og en trist mine. 
Hun er veldig tapper. Men etter to- tre minutter i telefonen 
ble hun lykkeligere og lykkeligere. Da hun endelig la på utbrøt hun 
at hun elsket kjæresten sin. Else smilte, “jeg visste at dere 
ville bli venner igjen.” Vi smilte alle tre. 
Så spiste vi sjokoladeboller! 
Etterpå fortsatte vi å planlegge en ny diett der vi skulle leve 
på vann, sjokoladeboller og salat. Problemet ville bare bli å finne 
en restaurant der de serverte sjokoladeboller! 

Fortsettelse følger… 
*** 
OFAH betyr Oppdiktet Forutsigbar Amerikanisert Historie.

(Av en eller annen grunn fikk jeg det en dag for meg å skrive en roman basert på chick-lit bøker og amerikanske tv-serier og slikt og så ble det bare en side. Heldigvis så ble det en temmelig underholdende side og mens det er mye å kommentere på så er det jo litt artig.)

5) Crescendo (02.01.06)

Hun begynner å synge 

Det starter som et hvisk, 
et lite dugg på vinduet om du vil 
Det fortsetter som en bølge, 
sakte oppover mot høydepunktet 

Stille før stormen 

Det når toppen 
av kransekaka, 
av Mount Everest 

Hun synger med full kraft 

“Når Nøtteliten kom til verden” 

Sånn går det når man er overtrøtt

(Jeg husker fortsatt hvor mye jeg godtet meg da jeg skrev dette diktet, et dikt jeg personlig syns er litt genialt om man kan få lov til å være litt ubeskjeden. Og dette diktet markerte en veldig god start på året 2006 som var mitt antakelig mest produktive år hva angikk skriverier og sånt.)

6) Parkert kommode (14.03.06)

Min kommode er parkert, 
veldressert og kamuflert. 
Kamuflert for råtne sanser 
til ved dommedag de stanser. 
Veldressert for salgsverdi, 
kledd for sjakk og poesi. 
Fylt til randen, så sentrert 
at den nå har blitt parkert. 

Min kommode var suksess, 
lett å skjønne, lett å se. 
Har kontraster, svinner ei 
til den nok en gang blir lei. 
Den ble lei og konkluderte 
at den evig abdiserte. 
Flyktet velment og fikk fred, 
følte dette var suksess. 

Min kommode kom og gikk 
til min klokkes faste “tikk.” 
Var suksessfull, var parkert, 
men slapp fra å bli krepert. 
Den forsvant, ble kun et minne 
fra en tid som er å finne 
i et urs fortapte tikk, 
der min kommode kom og gikk. 

(Jeg elsker rim og rytme og syns dette er et av mine bedre rimende og rytmiske dikt. Jeg bare liker dette diktet veldig godt.)

7) Tidens florlette spindelvev (23.03.06)

Det spinnes et vev i de florlette timer. 
Blant “tikk” og blant “takk” er de vevede stimer, 
de flotte, de vakre, de utbroderte. 
Alt edderkoppen produserte. 

I det florlette vev, i de usagte ord, 
i en vevd labyrint med ukjente spor 
er jeg en og alene, unik for meg selv. 
Urørt og stille i tidens apell. 

Den søker, den undrer, som meg er den stille, 
dens spørsmål er sterke, forvridde og ville. 
“Hva er min vei, må jeg vandre mot øst?” 
Slike spørsmål har tiden, jeg hvisker en trøst. 

“Du skal vite det tid, at jeg skjønner deg godt. 
Alt er rart, alt er underlig. Det er forstått.” 
I en edderkopps spinnville vev er det klare 
at tiden og jeg bare venter på svaret. 

Det spinnes et vev, jeg kan se at det spinnes, 
at tankene tapes, at drømmene vinnes. 
I florlette timer blant tidløse sanger, 
i sannhetens navn er vi alle som fanger. 

Ensomme, usikre, ventende sjeler, 
minners magi og alle dens deler. 
Tiden som slett ikke kjenner til alle. 
Det veves en drøm og i den skal vi falle.

(Flytende, poetisk, drømmende og ettertenksomt, dessuten fikk jeg så fine kommentarer på dette diktet og det er så koselig å tenke på.)

8) Sammenligningenes mester (After Eight) (08.04.06)

Klaus hadde alltid en sammenligning på lur. Han tenkte ikke noe særlig over det selv, men hadde du spurt fru Hansen som bodde i tredje etasje eller Mads Jacobsen i første ville de sagt klart “ja” til det. Fru Hansen ville snøftet på en måte som virket svært utypisk for en dame i seksti-årene. Men så var heller ikke fru Hansen særlig typisk, snarere tvert i mot. Men hun måtte ærlig innrømme å ha opplevd sammenligning. For å være helt presis ble hun sammenlignet med et eple, noe som umulig kunne ha noe å gjøre med utseende hennes som ikke akkurat kunne kalles eplete. Klaus hevdet selv at denne sammenligningen hadde med fru Hansens personlighet å gjøre, fru hansen hadde, og her gjentar jeg Klaus ordrett, “et eples sofistikerte sjarm.” Hun hadde i tillegg eplets tiltrekningskraft og uskyld. Man skulle tro at sammenligningen ville gjort fru Hansen smigret, til og med lykkelig, men fru Hansen bare snøftet av det. Hun tok de i alle fall ikke seriøst. Mads Jacobsen i første var derimot fornøyd med sammenligningen sin. Han ble sammenlignet med et kinderegg og siden Mads var syv år og kinderegg-fan likte han sammenligningen. Men det var ikke bare Mads og fru Hansen som hadde opplevd Klaus sammenligninger. Ida Berg på tretten hadde blitt sammenlignet med en marsipangris, noe som hadde såret henne dypt, selv om Klaus gang på gang hadde unnskyldt seg og forklart at det bare hadde med Idas personlighet å gjøre. Dette hadde fått Ida til å gråte enda verre. Sammenligningene hadde ikke hatt noen ende. De hadde bare fortsatt å komme. 
“”” 
Klaus hadde imidlertidig hatt helt rett i sammenligningen når det gjaldt herr Borg. Herr Borg var en mann i førti-åra som elsket flosshatter og stokker. Han hadde overhodet ikke bruk for noen stokk, men brukte det likevel av den enkle grunnen at han likte det. Han syntes rett og slett at det så flott ut. Klaus hadde invitert herr Borg hjem til seg på en deilig dag i april. Herr Berg sa høflig “ja” og ankom som avtalt ved åtte-tida om kvelden. Klaus tok ham imot og skjønte straks at herr Borg nok kunne sammenlignes med en “after-eight” sjokolade. Og dette fortalte han straks til herr Borg som lo hjertelig over sammenligningen. “Så sant, så sant,” vedgikk han smilende. De satte seg så for å spise. Herr Borg syntes maten smakte litt merkelig, men sa ikke noe om det. Han ønsket jo ikke å virke uhøflig. Etter hvert som tiden gikk ble herr Borg trøtt. Maten var absolutt mettende og selvom Klaus var hyggelig, ble han litt kjedelig i lengden. Han pratet jo bare om mat, teater og sammenligninger, interessante emner, men ikke i tre timer i strekk. Så det var trettheten som gjorde at herr Borg sa ja da han ble tilbudt å sove over. Han sovnet på et par minutter, liggende på Klaus sin sofa. 
“”” 
Klaus selv hadde vært fornøyd med kvelden. Herr Borg virket grei og Klaus kunne ikke klage. Og dessuten var det jo tid for dessert. Klaus hadde lyst på “after-eight” og så fram til å spise det. Det var jo faktisk etter klokka åtte og dermed til og med bokstavelig talt passende. Klaus så bort på gjesten sin, det var hyggelig med besøk og bedre enn å være alene hjemme. Mye bedre faktisk. Men han hadde ikke tid til å drømme seg bort, ikke nå når han var så sulten. Så han begynte måltidet. 
“”” 
Han hadde hatt rett i sammenligningen, både personlighetsmessig og smaksmessig. Herr Borg var en virkelig “after-eight” absolutt. En god en også. Det ble ikke noe særlig med smuler heller utenom to, tre fingre og en tå. Men tær hadde aldri fristet ham, altfor ekle negler. Klaus smilte. Han måtte invitere fru Hansen en dag. Han hadde virkelig lyst på et eple. 

(Det er en rar del av meg som liker det litt makabre til tider og jeg hadde det veldig gøy med å skrive denne novellen selv om jeg husker at jeg fikk kritikk for den av en i klassen min. På det tidspunktet gikk jeg nemlig på folkehøgskole og på starten av skoleåret hadde jeg nevnt noe om at jeg var ukomfortabel med tekster om selvmord og slikt (fordi jeg var det på det tidspunktet) og det hadde noen i klassen min tolket som at de ikke skulle skrive om død i det hele tatt. Og så var det noen som ble sure da vi hadde en skriveoppgave der jeg skrev denne teksten fordi de hadde latt være å skrive om død for min del når det bare gjaldt selvmord spesifikt og så måtte jeg forklare at de hadde misforstått. Det gikk bra da, jeg bare husker at en i forfatterklassen var særlig sur, men han var veldig streng av seg og så negativ til Dan Brown at man var nær redd bare å si navnet og slikt så det var nok litt ham å bli litt ekstra sur av sånt. Uansett liker jeg ideen bak teksten og hvordan det ga After Eight en ny kontekst.)

9) The whole wide world (10.05.06)

The whole wide world is sitting outside 
on rectangleshaped blankets 
and smelling sunshineparticles 
while listening to music 
and feeling alive 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the beauty 
of a blank page 
on a computerscreen 
getting filled 

And the whole wide world 
is watching the same show on tuesdays 
while drinking a cup of tea 
and telling spoilers 
that they’ve found on the internet 
on a rainy afternoon 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the dandylions 
which are blooming 
in the greenest grass I’ve ever seen 
on a schoolday 

It’s the whole wide world 
except a few milliards 
which is doing other things 
like writing 
or picking dandylions 
while thinking that the other people 
in the whole wide world 
is doing something different

(Dette diktet var et av mine forsøk på å skrive dikt på engelsk uten rim og rytme og ble skrevet da det var få dager igjen på Danvik Folkehøgskole og så mange satt ute i solskinnet mens jeg var mer inne fordi jeg generelt sett er mest inne og ikke er så flink på sosialisering. Og jeg syns det beskriver godt følelsen av at alle andre gjør noe du selv ikke gjør, samtidig som man vet at man ikke er så alene som man selv tror. På en måte er det jo også et godt bilde på hvordan sosiale medier kan gi deg litt følelsen av at alle andre er så vellykkede og at man ikke når opp om man sammenlikner seg selv med dem, men så vet man at det bare er dumt å sammenlikne seg selv med andre fordi alle er forskjellige og alle har noe som de sliter med. Det er litt likt med atmosfæren i denne teksten.)

10) Stjerner har sitt eget språk (til alle drømmere) (26.05.06)

“Stjerner har et eget språk” sa du 
og lot det være med det. 
Du var klok før du visste hva klok var, 
men da fikk klokheten være i fred. 

“Stjerner er boplass for feer” sa du, 
litt eldre, men fortsatt i glød. 
Men alle ga voksne svar 
og din lidenskap døde ut. 

“Stjerner er helt ordinære” sa du, 
men din stemme var bitter og lei. 
Du prøvde å være en annen, 
for ingen gikk din vanlige vei. 

“Stjerner er bare partikler” sa du, 
men ønsket det ikke var sant. 
Du ville helst tro på mirakler 
som i tiden før drømmene svant. 

“Stjerner har sitt eget språk” 
Du hvisker det stille hver kveld. 
Og håper du hardt nok så stemmer det, 
andre har bare ikke skjønt det selv. 

(Den siste teksten jeg tenkte å ha med her er et dikt som fikk de fineste kommentarene i hele verden. Jeg elsker historien dette diktet forteller og jeg føler at jeg skrev dette diktet litt til meg selv og fordi jeg og er en drømmer. Og det er ikke like lett å skrive gode rimedikt nå lenger som i 2006 og det er teit, men av og til går det og da er den dagen reddet.)

*

Da er dette innlegget klart og så kommer altså neste innlegg etter London-turen så vi sees neste onsdag =D Og hvis Skrivebua finnes også etter London-turen så kan det hende det kommer en oppfølger til dette innlegget. Hvis ikke så er dette uansett en fin måte for meg å samle noen høydepunkter fra mine to år der. Det er ellers bare å stjele ideen til dette innlegget hvis andre Skrivebua-medlemmer titter innom 😉
 

Vi bables!

Smakebit på søndag og oppsummeringsinnlegg for mars :)

Heisann og god påske =D Hurra for søndag og sol og april som jeg gladelig velger meg siden april innebærer veldig fine planer (skal til London fra 6-10 april, tror det kan bli skikkelig, skikkelig fint) <3

Ellers skal jeg oppsummere mars, men først skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er altså:

Det er “The Parkbench” av Christopher Chabouté (fun fact: da jeg skulle legge til boka på bokelskere og bare søkte på “parkbench” i et ord så kom det opp bøker fra det for meg ukjente forlaget Parkbench Publications i stedet, deriblant boka “How to commit suicide in ten easy steps”, en bok jeg søkte opp etterpå på Amazon fordi jeg var nysgjerrig på hva slags anmeldelser den hadde fått, nå håper jeg grunnen til at det var så få anmeldelser av den var at den ikke interesserte noen og ikke at stegene var effektive på ekte).

Denne boka er oversatt til engelsk fra fransk, noe som må ha vært en særdeles behagelig oversetterjobb siden denne boka omtrent ikke har ord i det hele tatt utenom tittelen og trykk på gensere på noen karakterer og sånt. Utover det er denne boka ordløs og så handler den om en parkbenk og mennesker og dyr som kommer forbi eller stopper og slikt. Det er et så enkelt konsept, men jeg elsker det og jeg skulle ønske utgaven min ikke var en bibliotekbok siden dette er en sånn bok jeg tenker meg at kan være fint å eie bare å bla i for å bli inspirert i ny og ne. 

Her er noen bilder fra boka:

Jeg gleder meg til å røres og fascineres av denne boka i dag <3

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Og da tenkte jeg å oppsummere mars, en måned som på den ene siden var langt mer vinterlig enn jeg foretrekker, men som på den annen side avsluttet med sol og finvær som ga meg dårlig samvittighet over å sitte for mye inne. Og også en måned som endte opp med å inneholde ni bøker (den siste ble lest ut i løpet av to t-baneturer i går) og to filmer. Nå tenkte jeg å oppsummere i vei:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mars

BØKER

– Anna og Frank av Gro Dahle

Tidvis ganske fin og absolutt interessant diktsamling, men ikke blant mine favoritter av forfatteren. Terningkast 4!

– Illegal av Eoin Colfer, Andrew Donkin og Giovanni Rigano

Rent utover at jeg skulle ønske Giovanni Rigano het Oregano til etternavn i stedet bare fordi etternavnet hans allerede likner så mye på kryddernavnet at det distraherer den rare hjernen min, så er sakens kjerne her at dette er flott tegnet grafisk roman med en viktig historie. Noe mangler likevel, men dette er fint uansett. Terningkast 4!

– The 1000 year old boy av Ross Welford

Interessant, velskrevet, smart og klok. Og mens jeg ikke ga meg helt hen så er dette en svært god bok for barn og unge som jeg vil at folk i målgruppen skal lese. Terningkast 5!

– The Third Pig Detective Agency: The Complete Casebook av Bob Burke

En artig, smart og underholdende samling av tre historier i krim noir møter eventyrfigurer-stil. Lever ikke helt opp til potensialet, men fortsatt sjarmerende. Terningkast 4!

– Immaculate av Katelyn Detweiler

Klok og fascinerende ungdomsbok om noe så unikt som å være 17 år, jomfru og gravid i vår tid. Tar opp temaer som familie, vennskap, mobbing og tro på en svært smart måte. Terningkast 5!

– The Unseen World av Liz Moore

Interessant og delvis fascinerende bok som jeg likevel fant ganske uengasjerende mesteparten av tiden. Terningkast 4!

– A place called Perfect av Helena Duggan

Sjarmerende og creepy for barn og ungdom. Terningkast 5!

– A skinful of Shadows av Frances Hardinge

Flott fortalt, fascinerende og underfundig bok som bare er enda en god grunn til at flere burde lese og digge Frances Hardinges romaner. Terningkast 5!

– Så lenge ingen ser oss av Anders Totland

Fint skrevet om et helt forferdelig tema, men for meg litt for knapp og brå og lett. Terningkast 4!

FILMER

– Black Panther

Ganske awesome, svært engasjerende og litt utypisk superheltfilm som jeg likte skikkelig godt. Terningkast 5!

– Wonder

Sympatisk, smart og rørende, men likevel en film man liker med et snev av ambivalens fordi man aldri vet helt hvor mye av likingen som handler om filmen i seg selv og hvor mye som er de rette og riktige ingrediensene på rett sted hele veien. Bonus for at det var en herlig kinofellesskapsfilm. Terningkast 5!

*

Og da er jeg klar for aprils litterære og filmatiske finheter og så kommer neste innlegg på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!