Fluolinen =D

Heisann! Det er onsdag og snart, snart er det september (mitt neste blogginnlegg kommer i den første høstmåneden antakelig, det er litt interessant), en måned der jeg har masse planer. Ellers er livet fint på grunn av bøker, Nintendo og denne dansen på SYTYCD (det er den rutinen i år jeg har likt aller best, jeg syns denne dansen med Darius er helt nydelig og det er en så sterk historie og bare ååå <3):

Ellers har jeg skrevet en novelledings (jeg har aldri klart meg å lære sjangerkriteriene for hva som er novelle helt så jeg kaller det novelledings fordi det da er mer greit om det ikke passer helt inn) og den tenkte jeg å dele her. Jeg har ikke brukt så mye tid på å redigere, men jeg tror det skal være okei. Her handler det i alle fall om fluer og så forklarer denne historien til dels hvorfor man ikke har greid å kvitte seg helt med fluer enda. Og så er denne historien litt lang så jeg tenkte å la den være resten av dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg på lørdag 🙂

Fluolinen

«Eureka!»

Mannen som utbrøt det elegante ordet på E var Bernt Benedicti, en mann som deretter funderte på om han skulle ha sagt noe annet. «Milde matematiker» for eksempel ville vært mer originalt. I bunn og grunn spilte det likevel ingen rolle, det viktige var at det var verdt å komme med et utrop, i og med at han hadde klart noe enestående, episk og brilliant. Mer spesifikt; Bernt hadde laget en fluolin.

For alle andre liknet fluolinen en helt alminnelig fiolin. Riktignok en fiolin som var ganske mye mindre enn fioliner flest, men likevel. Den betydelige forskjellen var at lyden fra fioliner flest kan høres av alle uansett om det spilles av noen som virkelig kan spille eller virkelig ikke kan, men spiller like fullt. Om man spilte på fluolinen derimot hørte man ingenting utenom et veldig skjørt sus. Det vil si, sånn var det om man da ikke altså var en flue. Fluer hørte fluolinen veldig godt og tittet frem med en gang når fluolinen ble spilt før de satte seg (eventuelt stelte seg siden man ikke nødvendigvis vet om fluer en gang KAN sitte) på et bord for å lytte mens de gjorde den der bevegelsen som fikk fluer til å minne Bernt om superskurker.

Fluolinen var med andre ord et instrument som påkalte fluer og fikk dem til å holde seg på en plass mens man spilte sånn at det var uhyre lett å drepe dem. Og det var dette som var det geniale og selve grunnen til at Bernt hadde utbrutt «Eureka!» Det hadde seg nemlig slik at det Bernt elsket aller mest i hele verden var å finne opp ting. Og det han hatet aller mest i hele verden var fluer. Denne oppfinnelsen var en sånn sett ganske perfekt kulminasjon av å utføre det beste i verden for å kvitte seg med det verste og følelsen Bernt hadde akkurat da var derfor fullstendig tilfredsstillelse.

Det som var litt ironisk oppi alt sammen var det faktumet at det egentlig var noe distinkt flueaktig ved Bernt i seg selv. Ingen kunne helt finne ordene for å forklare hvorfor, men han pleide gjerne å minne folk litt om fluer. Bernt selv visste om dette faktumet og i sine mer psykoanalytiske øyeblikk tenkte han at hatet hans overfor fluer i stor grad skyldtes hvor mye han mislikte seg selv. Da tenkte han at i stedet for å la sitt hat gå utover den lange og buede nesa si eller det stritte brune håret som sto ut i alle kanter, eller for den saks skyld de blå øynene hans som hadde en slags stikkende intensitet ved seg, så kunne han bare hate fluer ekstra mye.

Med det sagt. Hovedgrunnen til at han hatet fluer var hvor uendelig irriterende de var, mye mer irriterende enn ham selv eller alle menneskene han fant irriterende, mye mer enerverende og masete og frustrerende enn alt annet faktisk. Og det fantes ingen fjern fortid der Bernt hadde satt pris på eller likt fluer, han hadde i grunnen mislikt dem dypt og inderlig bestandig og nå kunne han ta sin hevn over alle fluer som gjennom hans 31-årige liv hadde irritert ham og alle fluene som IKKE hadde irritert ham personlig, men bare frustrerte ham i form av at de eksisterte når verden hadde vært et mye bedre sted om de bare ikke gjorde det.

Det supre var at han hadde en plan. Denne planen var enkelt og greit å begynne med å dra fra hjem til hjem i nabolaget, banke på og deretter tilby fluemord mot en billig penge. Da skulle han spille sanger på fluolinen sin og med det påkalle alle fluene hjemmet eventuelt hadde og så, mens fluene satt og lyttet og koste seg, skulle han slå dem med en bok[1]. Det var en nærmest banalt enkel plan, men den var også genial og han visste at det var et marked for denne tjenesten. Bernt kunne på ingen måte være den eneste som sterkt mislikte fluer tross alt og han regnet med at tjenesten hans ville bli så godt likt at han etter hvert kunne starte et firma på landsbasis der han fikk ansatte over hele landet som alle hadde fluoliner og bøker (det trengte ikke å være «Fifty shades of Fly», det kunne være hva som helst så lenge det var hardt nok) eller annet å slå i hjel med. Og på sikt ville Norge bli et land helt uten fluer og da ville verden være et vakrere sted.

«Eureka!» Bernt sa det en gang til og smakte på ordet, kjente på hvor fint det var å si og enda mer, hvor fint det var å ha en riktig god grunn til å si det. Så spilte han ett eller annet på fluolinen sin og så en liten flue sette seg på bordet, lyttende i fascinasjon over musikken fra fluolinen. Det neste man hørte i Bernt Benedictis leilighet var smellet som førte til at flua kunne kastes død i søpla like etterpå.

*

Sum.

Minerva så opp fra tegningen sin og så fluen i taket. «Ja, ja,» mumlet hun og fortsatte å tegne.

Sum. Sum.

Igjen så hun opp og nå var det med en følelse av gryende frustrasjon. Det var rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg når fluen summet så mye som den gjorde. Minerva besluttet likevel at hun skulle prøve å forholde seg rolig og overse fluen i leiligheten hennes. Og de neste to minuttene var det rolig, alt var i balanse og det var som om alt som irriterte hadde gått over.

Sum. Sum. Sum.

«Ok, du skal dø!» utbrøt Minerva og spratt opp. Hun hadde ligget på senga si mens hun tegnet og når hun spratt opp gled skisseboka hennes ned på gulvet. Minerva plukket den forsiktig opp, la den på nattbordet og beklaget at den måtte overses de neste to, tre minuttene. Deretter fant hun frem et passende våpen i mangel på fluesmekker og dette våpenet endte opp med å være en skjærefjøl. Den slo hun med rundt i stua som flua nå befant seg i og hun hadde nettopp gjort et mislykket forsøk på å drepe fluen med å kaste skjærefjølen på taket da det banket på. Bevæpnet med en skjærefjøl og med det skulderlange brune håret til alle kanter åpnet Minerva døren for å se hva det var.

«Om forlatelse, skal jeg komme tilbake senere?» spurte mannen utenfor nervøst da han så skjærefjølen, så vel som hvordan både håret og blikket til Minerva bar preg av å ha jaktet på fluen.

Minerva la fra seg skjærefjølen på toppen av skohyllen sin og dro hånden gjennom håret for å få det til å ligge mer rolig.

«Nei da, det går bra. Jeg beklager, jeg bare prøvde å drepe en flue,» forklarte Minerva. Mannen lyste opp.

«Så bra! Da passer jo besøket mitt ypperlig,» sa han og da Minerva så noe forvirret ut utbroderte han, «jeg kan herved drepe alle fluene du har i leiligheten din for den nette sum av 100 kr.» Han pekte mot baggen som Minerva nå la merke til at sto på gulvet bak ham, liksom for å vise at han hadde alt han trengte for å myrde fluer der.

«Ok?» sa Minerva og det var et «ok» som egentlig betydde «Yeah right, dette er jeg dypt skeptisk til, men jeg kan ikke si at jeg er det for det hadde nok vært uhøflig, men at jeg er skeptisk er et faktum likevel». Det var som om mannen, som Minerva plutselig innså at hun hadde sett før noen ganger, han var en annen som bodde i blokka hennes, skjønte alt som lå usagt i ordet «ok» og han fant straks frem noe som liknet en fiolin og en bok.

«Bare la meg forsøke og så kan du betale meg om det går,» sa han og Minerva tenkte at hun hadde ikke noe å tape på det og slapp ham inn.

«Forbered dem på å bli forfjamset og forhekset samtidig,» sa mannen før han fant frem det som liknet en litt liten fiolin og begynte å spille. Minerva følte seg forundret over at det hun hørte fra den lille fiolinen ikke var lyden man forbandt med fioliner, men mer et svakt sus, litt som å høre vinden mellom grenene i skogen eller kjøleskapet eller datamaskinen når de ikke klarte å eksistere i full stillhet. Det som var enda mer interessant dog var det som hendte mens mannen spilte; nemlig at fluen i Minervas leilighet dukket opp. Den satte seg på bordet og Minerva trodde jo ikke at det var mulig for en flue å gi inntrykk av å lytte til noe med stor interesse, men det var det visst. Fluen satt i alle fall og lyttet og var et øyeblikk nesten litt sympatisk før mannen brått og brutalt slo flua. Vips var den død.

«Det er en fluolin, bare fluer hører musikken som for oss kun er et sus. For fluene er det musikk og da musikk som hypnotiserer dem slik at de ikke kan fly sin vei og så kan jeg drepe dem. Fremover skal jeg bruke fluolinen i hele nabolaget og så videre utover i Oslo, det blir fint,» fortalte mannen og Minerva ble fascinert. Ikke først og fremst av planen med fluolinen, selv om den var fascinerende nok i seg selv, og heller ikke først og fremst av blikket hans som sitret mens han fortalte og det på en måte som gjorde at hun var sikker på at man ville finne stjerner ikke bare på himmelen, men også i blikket hans hvis man var sammen med ham ute på stjerneklare vinternetter. Men av ordvalgene som føltes skrevet, som ikke føltes som ord man ville valgt i forbifarten, men ord som var nøye planlagt på forhånd. Minerva følte alltid at hun manglet ord og særlig når hun trengte dem som mest, men mannen med fluolinen snakket i poesi og eventyrstøv og Minerva innså at dette var en mann hun ville lære bedre å kjenne.

«Jeg er Minerva, kan jeg bli med?» spurte hun.

«Bernt her,» sa mannen, som altså het Bernt, og la til, «bli med? Hva skulle du mene?»

«Bli med på anti-flue-prosjektet ditt vel. Vi kan samarbeide,» foreslo Minerva og kjente plutselig at hun virkelig ville at han skulle si «ja».

«Ehm ?» mumlet Bernt og Minerva frydet seg litt over at hun hadde forfjamset ham nok til å ikke finne alle disse ordene som nylig hadde vært elegante og poetiske, men ikke naturlige. Nå var Bernt derimot tydelig usikker og mer keitete og ordløs og det gjorde ham mer menneskelig og dermed enda mer fristende å bli bedre kjent med. Dessuten ville hun selv gjerne utrydde fluer, det hørtes ut som veldig ypperlig tidsfordriv sånn hun så det.

«Jeg må ikke altså, men jeg har veldig lyst til å bli med,» sa Minerva håpefullt og etter et øyeblikks betenkningstid (som føltes som en liten evighet) nikket Bernt.

«Greit, du kan bli med,» sa han, «men først vil jeg gjerne ha betalt.»

Minerva betalte gladelig og så brukte hun fem minutter på å gjøre seg helt klar til å gå (for man er aldri helt klar med en gang, det er visst en regel eller noe sånt) før de dro.

*

De neste timene var det en hel del naboer som fikk fluene hos seg utryddet av Bernt og Midolin. Alt fra en gammel mann i boksershorts som av uante grunner klødde seg i skrittet hele tiden mens de holdt på til en gutt på fem som klappet i hendene etter at de hadde slått en flue med en bekymrende stor entusiasme før han utbrøt «mamma, kan jeg bli fluedøder når jeg blir stor?».

Alle de besøkte betalte gladelig og Minerva og Bernt frydet seg over de økende pengemengdene. Etter to timers tid sa Minerva imidlertid at hun gjerne fortsatte neste dag altså, men nå måtte hun hjem for å lage middag. Bernt syntes selv at det var like greit med en pause og deretter gikk de hver til sitt. Da Bernt hadde låst seg inn i leiligheten sin satte han seg i sofaen noen minutter der han ikke gjorde noe, men bare tok innover seg dagen. Å drepe fluer hos naboene hadde gått over all forventning og dette gjorde Bernt temmelig trygg på at noe flott hadde blitt satt i spill. Og riktignok hadde han ikke sett helt for seg den delen med at noen (Minerva) skulle være med, men på sikt hadde jo planen vært å involvere flere og det var i grunnen koselig å ha med noen på laget. Dessuten var Minerva hyggelig. Hun var ganske stille, men blikket hennes røpet en nysgjerrighet og et engasjement som viste at tankene spant konstant. Bernt likte dette. Ikke stillheten nødvendigvis (selv om stillhet generelt sett passet ham bedre enn skravling og støy), men ansikter hvis uttrykk røpet at maskineriet var i gang om man kunne si det sånn. Og man kunne kanskje ikke si det sånn, men å tenke på mennesker på samme måte som han tenkte på oppfinnelser og tekniske underverker var måten han følte at han forsto andre mennesker aller best og også måten han best skjønte hvor mye han ikke forsto og så et snev av fascinasjon i det og. For ham var Minerva et puslespill og så ville bitene falle på plass etter hvert og om noen biter manglet til slutt så var det ganske greit det og.

Uansett var sakens kjerne at han nå følte seg ganske trygg på at planen om å utrydde fluer, på noe som etter hvert utviklet seg til landsbasis og mere til, var en plan som ville funke fett. Bernt anså det i alle fall som lite sannsynlig at noen ville komme til å protestere. Da hadde han selvsagt enda ikke møtt Amandus.

*

«Nei, hold den tonen litt lenger. Og Frans, du kommer inn på andre strofe, ikke før eller senere,» sa Amandus[2] og svingte med dirigentstaven sin. Ved første øyekast kunne det se ut som om han av uante grunner snakket med seg selv, noe som kunne få folk til å lure på om han var sprø. Om noen så ned på stuebordet Amandus sto foran så endte grunnen til at folk ville lurt på om han var sprø med å bli en ganske annen dog. Der var det nemlig ikke bare én, men tretten fluer og de sto oppstilt som et kor. Og når de summet så kunne man ane snevet av en melodi der, litt som om det var meningen at de skulle fremføre en sang. Det var selvfølgelig også det de skulle.

Noen så en mann med runde og røde kinn og kornblondt bølget hår når de så Amandus og tenkte at her var det en mann som så litt distinkt engleaktig ut. Hvor engleaktig Amandus egentlig var kom dog veldig an på situasjonen. Med det sagt så var han nok engleaktig nok i massevis for fluer, de hadde all grunn til å elske ham siden han stadig viste at han satte veldig pris på dem.

Amandus hadde i grunnen alltid vært glad i fluer og da han var liten og tvillingsøsteren hans, Alvilde[3], hadde gått bananas når hun så fluer og gjort alt for å drepe dem, så hadde Amandus sneket dem opp på loftet og så tilfeldigvis tilbudt seg å gå opp hver gang noen trengte noe på loftet slik at han kunne ha det som kunne beskrives som en temmelig enfoldig dyrehage der som kun besto av fluer og massevis av dem.

Den andre store lidenskapen i Amandus sitt liv var klassisk musikk. I mange år hadde han spilt piano og blitt ganske god og utover det hadde han lyttet uendelig mye til flere storslagne komponister og da ofte mens tårene rant og han følte på magien ved å overveldes av høyverdige symfonier og liknende. Mer enn det så følte han seg så hjemme mens han lyttet til eller selv spilte klassisk musikk, det var som om alt falt på plass når han gjorde det, verden var i balanse, alt av bekymringer var borte vekk. Og det var sånn dirigentdrømmen hadde dukket opp, men med en viktig forskjell som gjorde den ulik de fleste andre dirigentdrømmer. Folk flest som ville dirigere så for seg å gjøre det for et kor eller orkester bestående av mennesker. Amandus derimot siktet i en retning som han selv anså som høyere, samtidig som den rent bokstavelig var lavere. Hans ambisjon var å dirigere et kor med så mange fluer som mulig og å jobbe som fluedirigent, selv om han visste at det strengt talt ikke var en eksisterende tittel. Amandus hadde begynt prosjektet det var å anskaffe fluer rett etter at han som tyveåring flyttet hjemmefra og fått tak i en bitteliten leilighet som føltes mer enn stor nok siden Amandus var en mann som ikke trengte så mye utenom et keyboard sånn at han i ny og ne kunne spille musikk og en data for å lytte til klassisk musikk på Spotify. Utover det var det viktigste for Amandus fluer og etter seks år hadde han nå endelig fått anskaffet tretten medlemmer til fluekoret sitt. I løpet av denne perioden hadde Amandus også oppdaget at han hadde noen unike talenter når det gjaldt fluer og det var at han a) så forskjell på fluer, noe han ikke trodde så mange andre gjorde (godt hjulpet av at Amandus visste med seg selv at det at han forsøkte å se forskjell på fluer i det hele tatt var temmelig spesielt og sært) og derfor kunne gi dem navn og kjenne dem igjen når han møtte dem flere ganger. Og b) han kunne høre en flue summe og høre en mer definert melodi der enn andre. Disse talentene hjalp når man skulle danne og dirigere et fluekor og mens fluer ikke var helt til å stole på (det varierte veldig hvem eller hvor mange som kom til hver korøvelse), så kjente Amandus stadig på hvor glad han var i å dirigere fluer og høre en summende vakker versjon av alle de klassiske mesterstykkene han elsket.

Og likevel, Amandus skulle gjerne hatt flere fluer i koret sitt. Det var aldri fullt mange nok til å skape et virkelig episk nok resultat. I en ideell verden skulle han hatt en mulighet til å påkalle fluer og å samle opp mot hundre fluer i koret og så fylle hele leiligheten med summende versjoner av klassiske underverker som ga ham følelsen av å være kongen av verden når han lyttet til det. Enn så lenge måtte han klare seg med en mengde fluer som varierte mellom fire og femten og det var fint det og, men ikke tilfredsstillende nok. Men kanskje alt ville bli bedre etter hvert, det var jo lov å håpe.

*

Det var en ny dag, nye muligheter og Minerva satt i sofaen sin og lyttet til regnet mens hun spiste frokost. Hun hadde på den fine og gjennomført lyseblå nattkjolen sin mens hun smilte over regnet og vinden hun hørte utenfra; begge deler ting Minerva likte ganske godt siden det var noe med det som fikk henne til å føle seg som en karakter i en roman. Og da en roman som enten var skikkelig gotisk eller mer melankolsk og ettertenksom avhengig av hvordan regnet falt, uansett ga det en fin følelse av å være del av en historie. Det var noe med å være del av en fortelling som tiltalte Minerva veldig, kanskje fordi det å sette alt inn i en kontekst ga henne følelsen av at alt hang sammen og den følelsen føltes som en trøst. Den gjorde at når verden var vanskelig så kunne hun huske at verden også, ganske ofte faktisk, var magisk fin og for henne virket det aldri andre veien, så når verden virkelig føltes brilliant så husket hun ikke at den også kunne være håpløs.

Og nå var hun del av en historie om fluolinen; en historie hun antok at ville ende opp med berømmelse og sikkert nok penger til at hun kunne veksle det inn i kronestykker og lage en pengebinge. Sistnevnte var noe hun hadde ønsket seg siden hun var liten og Onkel Skrue var en av hennes idoler, dessuten innså hun logikkmessig sett at det i det ekte liv antakelig ikke var det spor behagelig å bade i store mengder kronestykker, men hun kunne ikke vite sikkert at det var ubehagelig, for alt hun visste så kunne det være skikkelig komfortabelt for det var nok strengt talt ganske få som i det virkelige liv hadde hatt muligheten til å gi det et forsøk. Og Minerva var dessuten en del av en historie om henne og Bernt; sistnevnte en mann som i løpet av kun et par timer dagen før hadde klart å klatre helt opp til toppen av hennes uskrevne liste over «personer som fascinerte henne og som hun derfor trengte å tilbringe mer tid sammen med”. Hadde noen spurt henne hva hun fant så fascinerende ved ham hadde hun hatt problemer med å sette ord på det, samtidig som hun ikke følte at det gjorde noe. Dessuten var det i seg selv noe inspirerende ved å tilbringe en mann som hadde funnet opp en fluolin. Med andre ord gledet Minerva seg til neste mulighet til å tilbringe tid sammen med Bernt ville komme.

Og muligheten kom alt noen få timer senere da hun traff ham for å besøke et knippe flere leiligheter for å drepe fluer; noe som gikk enda bedre nå enn dagen før. De fant fort et system der Minerva, som var mer rett frem enn Bernt, tok seg av det meste av pratingen mens Bernt tok ansvar for å spille fluolin, så vel som å drepe fluer og ta betalt etterpå. Dette skapte en fin flyt under besøkene og gjorde at de neste to timene fløy av sted. Etter disse to timene hadde de egentlig tenkt å gå hvert til sitt da de gjorde en skjebnesvanger beslutning om å besøke én leilighet til.

*

Bernt var smått fristet av å gni seg i hendene da han og Minerva entret dagens siste leilighet for det kretset fire fluer hvert fall rundt taklampen. Her var det med andre ord helt sikkert behov for fluolinen og han smilte mot Minerva, som smilte tilbake etter selv å ha lagt merke til fluene i taket.

«Hei, vi er her og tilbyr en tjeneste som kan hjelpe deg å bli kvitt fluer. For en snau hundrelapp, men tips tas gladelig imot, kan vi få drept fluer for deg og det ser det jo ut som at kan komme til nytte,» forklarte Minerva entusiastisk.

«Drepe fluer?» stotret mannen de besøkte. Bernt merket seg en viss nervøsitet hos mannen som bodde der, men tenkte at det sikkert bare handlet om sunn skepsis á den han sikkert ville følt selv om noen ringte på hos ham og sa de kunne kverke fluer for ham.

«Ja, vi ser at du har noen av dem og vi har en mirakelkur,» sa Minerva og la til, «vi kan gjerne demonstrere.»

«Nei, nei!» utbrøt mannen med et forbausende engasjement. Mannen roet seg fort ned dog og la til med mer rolig stemme, «nei, jeg er glad i fluer nemlig, jeg vil ikke at de skal dø.»

«Glad i fluer?» utbrøt Minerva i ren forfjamselse.

«Ja, det er kanskje rart, men ja,» sa mannen.

Bernt tok raskt innover seg denne informasjonen og mens han personlig ikke helt kunne se appellen måtte det være lov at andre så den. Om noe så ga det ham en god ide.

«Vil du kanskje ha flere fluer i stedet, vi kan anskaffe det til deg,» sa han. Mannen så forvirret på ham et øyeblikk, men så nikket han, et nikk Bernt tok som en invitasjon til å gå bort til døren ut mot balkongen og åpne den på vidt gap. Så begynte han å spille på fluolinen og både fluer i taket og fire, fem fluer utenfra fløy inn i stua til leiligheten de var i og satte seg på bordet mens de lyttet ivrig. Omsider sluttet Bernt å spille og tittet ned mot fluene der nede på bordet som satt der og virket ganske så forventningsfulle.

«Hva heter du?» sa han plutselig.

«Amandus,» sa mannen, som altså var Amandus fra et par avsnitt noen sider unna.

«Amandus,» sa Bernt, «dette er en fluolin og når jeg spiller den påkaller den fluer og setter dem nærmest i en transe. På den måten kan vi få dem til å sitte stille når vi slår dem med en bok og sånn har vi drevet med flueutryddelse i blokken her. Jeg beklager om dette sårer deg siden du liker fluer og ikke vil ha dem døde og vi skal selvsagt la fluene dine få leve.»

«Tusen takk,» sa Amandus og la til, «kan jeg få prøve fluolinen? Jeg er ganske glad i musikk og liker å spille instrumenter.»

«Ok, men vær forsiktig,» sa Bernt og Amandus tok omsorgsfullt i mot fluolinen og spilte. Og det viste seg at noe i ham var innstilt på samme frekvens som fluer for ikke bare hørte han en definert melodi når fluer summet, men han hørte også den summende vakre melodien som han kunne spille frem på fluolinen og som for mennesker flest altså var mer som et sus å regne.

Mens Amandus spilte og så flere fluer komme til som også satte seg for å lytte kunne Bernt og Minerva se tårene begynne å renne nedover Amandus kinn, som om han akkurat nå drev med det som gjorde ham mer lykkelig enn noe annet og var uendelig takknemlig. Omsider sluttet Amandus å spille og ga Bernt tilbake fluolinen.

«Tusen takk,» sa Amandus rørt. Bernt mumlet noe om at det ikke var noe å takke for, noenlunde overrasket over at han bare ved å låne bort fluolinen et øyeblikk hadde gjort en forskjell.

«Men da får vi gå videre,» begynte han og snudde seg mot Minerva som han da så at hadde tårer i øynene selv.

«Bernt, vi kan ikke ta fra ham dette,» sa hun.

«Hva da?» spurte Bernt og Minerva ba Amandus vente et lite øyeblikk mens de gikk ut på gangen. Dit dro hun Bernt og kastet seg ut i det.

«Så du ikke hvor glad han ble over fluene. Vi må la ham få fluolinen,» konstaterte hun.

«Jammen planene våre, vi trenger den,» argumenterte Bernt.

«Kan vi ikke lage flere?» spurte hun.

«For så vidt,» sa Bernt før han revurderte tanken. Han kunne bygge flere fluoliner, men når han nå hadde sett hvor mye noen satte pris på fluer føltes det plutselig mye mer feil å drepe dem.

Med et sukk istemte han at hun hadde rett og la til, «og vi får finne noe annet enn fluolinen vi kan selge, nå har jeg ikke lenger det samme behovet for å bli slå i hjel fluer uansett.»

Minerva nikket. De gikk inn.

«Vi har pratet sammen og besluttet at du kan få fluolinen om du vil. Og hvis ønskelig kan vi lage noen ekstra du kan ha i reserve sånn i tilfelle rottefelle. Du fortjener levende fluer i livet ditt, det ser vi nå,» sa Bernt.

Amandus betraktet dem usikkert, som om han ikke var sikker på om de mente det de sa, men da han skjønte at det var alvor lyste han opp.

«Tusen takk, nå skal jeg få samlet flere fluer og så skal jeg dirigere dem til å bli et riktig fint fluekor. Det blir helt magisk,» sa han og virket strålende fornøyd. Han demonstrerte dirigentvirksomhet med fluene som var i leiligheten hans da og mens Bernt og Minerva bare hørte irriterende fluesumming så forsto de at for Amandus var dette musikk. Musikk og skjønnhet.

Ikke så lenge etter dro de og da de hadde kommet til Bernts leilighet inviterte ham Minerva inn på en kopp te. Snart nok satt de i Bernts sofa med hver sin tekopp.

«Mente du virkelig vi forresten, vil du fortsatt samarbeide med meg?» spurte Minerva.

«Klart det,» sa Bernt, som om det var helt opplagt.

«Så koselig,» sa Minerva tilfreds.

«Utfordringen blir jo å finne ut hva som skal bli vårt nye prosjekt. Vi kan jo ikke drepe fluer lenger, de vil vi heller at Amandus skal kunne passe på,» sa Bernt ettertenksomt. Så hørte han, så vel som Minerva, et bittelite pang mot vinduet. Det kunne ikke en gang helt betegnes som et pang en gang, men et treff var det uansett og han så raskt at det skyldtes en veps som hadde tenkt at det kunne fly gjennom glass og funnet ut at det ikke var tilfelle.

«Hm, tenker du hva jeg tenker?» spurte han og smilte mot Minerva.

«Jeg tror nok kanskje at jeg gjør akkurat det,» sa Minerva. De gned seg i hendene på samme måte som fluer og superskurker. En ny plan kunne ta fatt.

*

Tre måneder senere.

En av de to programlederne på God Morgen Norge smilte mot kamera mens hun sa, «da skal vi ha reklamepause, men etter pausen skal vi prate med Bernt Benedicti og Minerva Leufwenstad. De har funnet opp en vepsolin og påstår å ha løsningen for å utrydde veps en gang for alle. Det er det jo verdt å høre mer om.»

Hjemme i en hel masse stuer var det folk som så God Morgen Norge og frydet seg over nyheten mens de tenkte «hm, jeg kan kanskje ta en litt senere t-bane eller buss til jobb, dette vil jeg gjerne høre om for veps er pyton.

I en stue derimot var saken annerledes og Isolde Elfenben sukket tungt. Så smilte hun mot de fire, fem vepsene som satt på stuebordet hennes.

«Ta det med ro, dere skal ikke dø. Og om alt er opp til meg så vil vepsolinen på sikt bli min og så skal alle vepsene i byen være mine venner. Så skal dere buzze og jeg si alfabetet baklengs så mye vi vil. Lenge leve veps!»

Vepsene buzzet frem svar som hørtes mistenkelig mye ut som applaus.

Isolde følte på hvor glad hun var i veps og tenkte at det at hun var så glad i dem var ekstra viktig siden mange andre mislikte dem. Hun besluttet at hun bare skulle elske dem litt ekstra i stedet.

*

Og utenfor var kanskje noen fluer på vei hjem til Amandus, et sted tittet solen frem etter en heller grå høstdag og et sted var det kanskje noen som snart ville si «Eureka!» og med det sette i spill en helt ny historie.

 

[1] Boka het «Fifty shades of Fly» og var en engelskspråklig parodi på Fifty shades of Gray der alle karakterene var fluer. Denne boka hadde Bernt skrevet selv under Nanowrimo året før. Da hadde han nemlig vært godt i gang med planleggingen av fluolinen og gjort så mye Research av både fluer og fioliner i forbindelse med det at han hadde hatt fluer på hjernen i stor nok grad til å gjøre rare ting som å skrive om dem. Og om man først skulle skrive om fluer så kunne det like godt være i form av en humoristisk vri på Fifty shades of Gray med setninger som «Min indre fluegudinne kjente verden vibrere under vekten av hans fluefigur i møte med min». Bernt hadde funnet en nettside der man kunne få historier man hadde skrevet bundet som ekte bøker og sånn sett kunne han sitte med et lite utvalg kopier av «Fifty shades of Fly» som han kunne bla i mens han frydet seg over hvor teit det var, før han frydet seg videre, men da over hvor artig det ville være å bruke akkurat denne boka til å slå i hjel fluer.

 

[2] Amandus fulle navn var Amandus Billy Benjamin Abeltoft, men han brukte bare fornavnet og etternavnet til hverdags og lot B-ene være en godt bevoktet hemmelighet grunnet en manglende toleranse overfor svensk popmusikk. Amandus regnet med, ikke ubegrunnet, at om noen hadde hørt at forbokstavene i navnet hans dannet A.B.B.A så ville «Mamma Mia» spille oppe i hodene deres når de traff ham og så ville de forbinde ham med bekymrende fengende musikk mange radiokanaler aldri fikk nok av og det ville han ikke. Noen ganger vurderte han dog å lyve og si at B-ene sto for henholdsvis Bach og Beethoven og håpe at å nevne hele to(!) klassiske komponister ville nøytralisere popmusikk-forbindelsen og bidra til at de forbandt ham med klassisk musikk i stedet, sånn om de forbandt ham med noe i det hele tatt. Om noen tenkte på for eksempel Beethovens «Skjebnesymfonien» når de traff ham så hadde det vært helt topp.

[3] Det er helt unødvendig å nevne Alvildes fulle navn siden hun ikke er med i denne historien i det hele tatt sånn egentlig, men vi nevner det likevel fordi det understreker forskjellene mellom Amandus og søsteren hans veldig godt. Hun het nemlig Alvilde Birgitta Belinda Abeltoft og startet alltid introduksjoner med å si fulle navnet før hun la til at ja, forbokstavene dannet A.B.B.A og derfor fortjente hun egentlig en birolle om det ble laget en tredje Mamma Mia-film en dag. Hvis Amandus var i nærheten ville hun passet på å komme med en ekstra kommentar om hvor mye bedre popmusikk var enn klassisk musikk bare for å irritere ham fordi det var så alt for lett å irritere ham på den måten, dessuten var det nesten ingen vits å ha søsken en gang om man ikke kunne irritere dem.

 

Smakebit på søndag og finheter :)

Heisann! Egentlig skulle jeg få mye mer ut av denne morgenen, men noen ganger spiller man litt Nintendo Switch og så tar oppdraget man holder på med mye lenger tid enn forventet og plutselig har det som skulle bli en halvtime blitt nærmere halvannen time i stedet 😉 Utover å spille for mye Nintendo i det siste har jeg lest, fargelagt, lånt bøker på biblioteket, skrevet ferdig en novelle, sett Merlin på Netflix (den planen om at jeg etter sommerferien skulle anskaffe HBO Nordic igjen har blitt litt utsatt siden Youtube og Netflix holder) og frydet meg over at jeg nå har to uker i september som jeg kan glede meg skikkelig til siden de inneholder så mye gøy! Dessuten brukte jeg en del tid før sommeren og i sommerferien til å irritere meg over at jeg ikke vant konkurranser lenger, men denne uka har jeg vunnet tre(!) stykker. Først et gavekort på Bryn Senter til verdi av 1000 kr (og nå er riktignok butikkutvalget på Bryn Senter ikke det helt store og jeg var på Bryn Senter i går uten å finne noe som fristet, men det varer en stund og det kan komme godt med når jeg skal kjøpe julegaver) 😉 Enda kulere dog var det at jeg vant en utgave av brettspillet Bezzervizzer, som er et kunnskapsspill jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Og aller best så vant jeg et gavekort til verdi av 1000 kr på Power og jeg holder for tiden på med å spare til ny pc av ymse grunner (målet er å få kjøpt en ny rett før november og Nanowrimo) og da kommer jo et sånt gavekort veldig godt med =D Så nå for tiden føles det som om mye går min vei. 

Her er den kuleste dansen fra den siste episoden av SYTYCD (Hannahlei og Cole i en Broadway-rutine):

Og da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er Notes on a Nervous Planet av Matt Haig og bildet er lånt av og linker til Goodreads-siden om denne boka 🙂

Som et slags raskt synopsis så er dette en slags oppfølger til Reasons to stay alive av Matt Haig (som kan skrive veldig bra om bortimot alt) og en særdeles aktuell bok som handler om hvordan man kan holde seg mentalt i balanse i en verden som er som skapt for å rokke ved denne skjøre balansen. Det handler om mental helse i møte med en flom av nyheter, sosiale medier og mye mer som gjør at det kan være vanskelig å holde seg positiv. Og den er skrevet av Matt Haig som selv har og har hatt en del utfordringer med mental helse og som sånn sett vet hva han snakker om og forstår uendelig godt hvordan verden kan overvelde oss siden den ofte overvelder ham og. 

Og det høres ut som en selvhjelpbok når jeg prøver å beskrive denne boka og på en måte er den det, samtidig som dette er en mye bedre bok enn de fleste andre i sjangeren, delvis fordi den ikke sier at det er noen enkle svar. Om noe kommer den mer med råd i en fragmentarisk form som gjør det lettlest, men samtidig tankevekkende. 

Selv liker jeg denne boka veldig godt og her er noen sitater:

Reading isn?t important because it helps to get you a job. It?s important because it gives you room to exist beyond the reality you?re given. It is how humans merge. How minds connect. Dreams. Empathy. Understanding. Escape.

*

It sometimes feels as if we have temporarily solved the problem of scarcity and replaced it with the problem of excess.

*

Noe jeg akkurat nå er for lat til å sitere fordi det er halvannen side langt, men som jeg syns er veldig fint, er et sted i denne boka der Matt Haig snakker om “goalposts” som handler om hvordan det er innmari lett å tenke at når det og det skjer så vil man bli lykkelig. Dette med at vi i så stor grad lever i fremtiden i stedet for i nuet når faren med det er at når vi når et mål så får vi et nytt. Jeg er en av de jeg kjenner som er aller flinkest til å leve i nuet og likevel lever en del av meg alltid i fremtiden likevel, det er så lett å gjøre det og mens det er vanskelig å endre på så er det likevel lett å se at dette ikke nødvendigvis er så lurt. Selvsagt er det bra å ha mål og det er flott å ha ting å se frem til, men man trenger å være i øyeblikket også. Ikke minst fordi de gangene man er i en god flyt og glemmer fortid, fremtid, men bare er ofte er de gangene man har det aller finest. 

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Men da trenger jeg å komme i gang med en del fornuftige ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi 🙂

De Utrolige 2 og Freaky Friday-musikalkos :)

Heisann! Siden sist har jeg begynt på enda et skriveprosjekt (jo mindre sommerlig været blir, jo mer kreativ og inspirert blir jeg, det er jo praktisk). Jeg har ellers sett mye Merlin, spilt en del nettspill og lest i vei på The Wicker King (som jeg liker bedre og bedre). 

Og så fant jeg i fjor ut at det fantes en musikal basert på Freaky Friday-filmen og tidligere i august i år ble denne musikalversjonen film på Disney Channel. Selv har jeg ikke fått sett denne filmen, men jeg har funnet musikken på Spotify OG flere klipp og fått litt dilla siden musikken her faktisk er veldig fengende og godt fremført. Nå tenkte jeg å dele to høydepunkter.

– I got this

Denne sangen foregår like etter at de har byttet kropper og begge er overbevist om at den andres liv er veldig enkelt å leve med. Og så synger Heidi Blickenstaff og Cozi Zuehlsdorff (jeg liker hvor gjennomtyskt det etternavnet høres ut) denne sangen så fint og jeg syns rett og slett dette er veldig fengende. 

Samtidig kan man kritisere I got this for å være litt for poppa og lett, men da er det fint at Freaky Friday-musikalen også har noen mer modne øyeblikk. Dette for eksempel:

– Parents lie

Her synges det om hvordan foreldre lyver og det i en sang som er skikkelig sår og trist og likevel forfriskende ærlig for en scene i en Disney Channel-film. Og Heidi Blickenstaff er så flink, jeg burde lytte mer til henne =D

*

Ellers har jeg sett denne filmen:

Det er trailer for De Utrolige 2; en film jeg nå tenkte å anmelde før neste blogginnlegg kommer på søndag antakelig om det ikke skjer noe virkelig episk innen den tid. God fornøyelse og så bables vi 🙂

De Utrolige 2

Det føles vanskelig å oppsummere De Utrolige 2 og det er kanskje ikke nødvendig heller siden det eneste man trenger å vite er at denne filmen er en super oppfølger til De Utrolige (som i seg selv var og er en svært super, pun intended, superheltfilm).

Igjen følger vi familien Parr som har superkrefter og må gjemme det for omverdenen fordi superhelter har blitt forbudt. Så dukker en gylden mulighet opp i form av milliardæren Winston Deaver som lanserer en plan for å forandre samfunnet og myndighetenes forhold til superhelter til det bedre. Denne planen innebærer at Helen/Elastika skal dra ut og drive med superheltvirksomhet mens Bob/Mr. Incredible tar seg av barna. Imidlertid dukker det opp uventede utfordringer i form av en ny skurk med lumske planer, det viser seg at yngstebarnet Jack-Jack er en større utfordring enn forventet og det ender opp med å være mye som står på spill og det i en film der historien i seg selv ikke er høydepunktet. Om noe så er historien her De Utrolige 2 sin største svakhet siden den mangler en del på originalitet og heller ikke har et klart nok budskap.

Og samtidig så gjør det veldig lite i og med at De Utrolige 2 på alle andre måter er en svært flott film. En ting er jo animasjonen som er nydelig (og noe av det fantastiske med den er at det er vanskelig å trekke frem noe som imponerer særlig mye fordi alt er så sømløst og gjennomført fint), men det er også spennende og engasjerende hele veien og fylt med mye humor og fornøyelighet i tillegg. Videre er musikken helt fantastisk og på det punktet er themesangen til Frozone som man hører under rulleteksten et høydepunkt. Og jeg elsket karakterene, jeg elsket stilen og ja, det er så mye å like her så hurra for det.

På den negative siden var det for meg ekstremt forutsigbart hvem som var bad guy og jeg syns også det rørende aspektet som jeg ofte elsker med Pixars filmer manglet, samtidig som dette egentlig ikke er noe problem siden det som regel ikke er å gi folk tårer i øynene som er hovedmålet for superheltfilmer uansett. Likevel, jeg liker når Pixar leker med hjertet mitt og det gjorde de i liten grad her.

Uansett er det meste av kritikken her småting for i det store og det hele så koste jeg meg jo en hel del. Og en ting jeg vil berømme Pixar for er forfilmen, Bao. I Bao fortelles en historie som er veldig kinesisk og som handler om overbeskytting og å vise kjærlighet i form av matlaging; aspekter som i følge det jeg har lest gjør denne forfilmen svært følelsesfylt for folk fra samme kultur. Samtidig har jeg lest mange kommentarer på Twitter fra folk som har oppfattet Bao som forvirrende og mens jeg ikke er enig i kritikken så forstår jeg hvorfor Bao kan føles forvirrende. Og nettopp det setter jeg faktisk veldig pris på, det at Pixar tok sjansen på å ha en forfilm som ikke er ment for alle, men som betyr ekstra mye for de som kjenner seg igjen i det forfilmen portretterer. Det minner meg om en bok jeg for øyeblikket ikke husker navnet på som jeg leste i fjor og ikke likte noe særlig, samtidig som jeg innså at om jeg hadde vært i alderen som var målgruppen så ville jeg likt den kjempegodt. Noen ganger så er man rett og slett ikke publikummet en film er ment for og det aspektet syns jeg de som på Twitter kalte Bao forvirrende ikke forsto helt. Selv er jeg derimot veldig klar på at det er andre Bao vil appellere mer til enn meg og det gjør at jeg igjen liker den bedre. Jeg liker den for alt den er for mange selv om de den er dette for ikke er meg.

Det var en digresjon, men jeg håper poenget mitt kom frem. Uansett likte jeg De Utrolige veldig godt. Terningkast 5!

Kill the Farm Boy :)

Heisann! Det er skikkelig sent og jeg burde legge meg, men jeg hadde ganske lyst til å blogge så her er et raskt innlegg først. Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har sett De Utrolige 2 (anmeldelse kommer om noen dager), jeg har fargelagt og skrevet på en novelle-dings, jeg har fått bøkene jeg bestilte for nesten to uker siden og jeg har gledet meg over fine sanger fra Mikado som denne:

Det er “I’ve got a little list”, som er en sang der en bøddel synger om personer som er med på listen hans over personer som verden ikke ville savnet om de døde. Sånn sett er dette litt mørk humor, men det er så fornøyelig og en fin påminnelse om hvor mye jeg har lyst til å se omtrent hva som helst signert Gilbert og Sullivan in real life 😉

Og så har jeg lest denne boka:

Her er min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Kill the Farm Boy av Delilah S. Dawson og Kevin Hearne

Once upon a time, in a faraway kingdom, a hero, the Chosen One, was born . . . and so begins every fairy tale ever told.

This is not that fairy tale.

There is a Chosen One, but he is unlike any One who has ever been Chosened.

And there is a faraway kingdom, but you have never been to a magical world quite like the land of Pell.

There, a plucky farm boy will find more than he’s bargained for on his quest to awaken the sleeping princess in her cursed tower. First there’s the Dark Lord who wishes for the boy’s untimely death . . . and also very fine cheese. Then there’s a bard without a song in her heart but with a very adorable and fuzzy tail, an assassin who fears not the night but is terrified of chickens, and a mighty fighter more frightened of her sword than of her chain-mail bikini. This journey will lead to sinister umlauts, a trash-talking goat, the Dread Necromancer Steve, and a strange and wondrous journey to the most peculiar “happily ever after” that ever once-upon-a-timed.

*

Over er synopsiset til Goodreads angående denne boka; en bok som er veldig fornøyelig. I alle fall koste jeg meg en hel del med denne boka selv, godt hjulpet av at historier som vrir på eventyr og slikt generelt sett er noe jeg er ganske glad i. Med det sagt; mens jeg likte denne boka en hel del, var det også en bok som ikke fenget like mye hele veien, et aspekt jeg vil tro også har litt med sjangeren.

Det beste og verste med denne boka er at den først og fremst forsøker å være humoristisk. Dette fokuset gjenspeiles i alt fra blurben på forsiden «Once a pun a time» til kapittelnavnene og i det hele tatt det meste egentlig (kartet her er det morsomste kartet jeg har sett i en Fantasy-bok antakelig blant annet). Og personlig elsket jeg dette i begynnelsen da jeg følte for å sitere i vei (eksempelvis en dypt karolinsk setning tidlig i historien om hva en karakter ville gjort der og da om han var del av en musikal) og syns alle ordspillene var skikkelig brilliante. Grunnen til at humoren også var denne bokas største svakhet er dog at vitser er ment til å være korte, det er vanskelig å holde hva som helst like fornøyelig hele veien og Kill the Farm Boy er en bok som prøver å få en vits til å vare i over 300 sider og da er det kanskje ikke så rart at det ikke funker like godt hele veien.

Mye av tiden er likevel denne boka riktig underholdende og en fin ting er at den har noe ekstra. For dette kunne vært en bok som bare var tull, men det er svært velutviklede karakterer her og det er øyeblikk der handlingen fokuserer på annet enn humor. Som kjærlighet for eksempel, denne boka inneholder et romantisk forhold som utvikler seg utover i historien og som det er herlig å lese om. Dessuten er dette en veldig smart bok som også føles original i form av at vi på en av de første sidene introduseres for en karakter som liksom skal være «the chosen one» og så dør han i kapittel fire eller noe sånt, noe som ikke føles som spoiler siden det skjer såpass tidlig i historien. Og ellers er det andre karakterer som dør som man ikke forventer at skal dø, noe som bare videre beviser hvordan Kill the Farm Boy VET hva du forventer av en historie som denne og så gjør den noe helt annet.

Dessuten har jeg et lite problem som leser og det er at jeg elsker de overflødige delene av en historie, noe som jeg tror også er en av grunnene til at jeg er dårlig til å fullføre historier utenom under Nanowrimo (da å like overflødige elementer er en veldig praktisk måte å få mange ord). Jeg elsker illustrasjoner, kart, fotnoter og digresjoner og mens denne boka mangler illustrasjoner og fotnoter, så er dette likevel en bok der veldig mye er overflødig. Dette har litt med hvor mye ordspill og kreative krumspring det er her og det forklarer slitasjen på slutten en hel del, samtidig som det også er mye av grunnen til at jeg tross alt hadde det veldig gøy mye av tiden.

Samtidig så gjør dette at Kill the Farm Boy er en bok som ikke passer for alle og det er også en bok som er litt avhengig av humøret for at den skal appellere. Dette er ikke en bok alle vil komme til å elske.

Og denne anmeldelsen er lang og rotete, men konklusjonen min er at yay, denne boka er en skikkelig fornøyelse til tross for at den altså har noen klare svakheter som trekker ned litt. Det jeg i hovedsak sitter igjen med er følelsen av å ha lest noe som er fullt av sjarm og moro og eventyrlighet og i bunn og grunn er den følelsen kanskje tross alt det viktigste.

Terningkast 5!

The Breadwinner og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag og livet er fint fordi jeg fikk igjen litt ekstra penger fra Nav av ymse grunner og for første gang på fem år har over 30 000 på hovedkontoen min. Og jeg vet selvsagt ikke hvor lenge dette varer siden det alltids dukker opp regninger og ymse, dessuten har jeg nå praksis til begynnelsen av oktober og penger fra Nav frem til november og etter det vet jeg ikke hva som skjer jobbmessig sett, men jeg må jo bare satse på at det ordner seg. Uansett endte jeg spontant opp med å bestille noen teaterbilletter så i tillegg til Phantom of the Opera (Folketeateret) 12 OG 19 september og Shrek (Lillestrøm Kultursenter) 13 oktober og Annie (Lørenskog Hus) 27. oktober som jeg hadde billetter til fra før, så skal jeg nå se Chess in Concert (Lillestrøm Kultursenter) 28. september og Nila og den store reisen (Det Norske Teatret) 3. november. Selvfølgelig er det en hel haug med andre ting jeg har lyst til å se også, det er det alltid, men å ha seks kulturelle planer for høsten alt nå i midten av august er et godt utgangspunkt 😉 

Ellers er livet fint fordi jeg venter på to bøker i posten (som bruker evigheter på å komme, men det går fint siden jeg har masse annet å lese på) og fordi boka jeg leser nå er en sånn skikkelig karolinsk fornøyelse som jeg kan skrive en svært entusiastisk anmeldelse av til helgen (jeg leser nå Kill the Farm Boy av Delilah S. Dawson og Kevin Hearne og den er awesome). Livet er også fint fordi Merlin finnes på Netflix og fordi jeg nå er i gang med en novelle om en fluolin som jeg etter hvert kan dele her fordi jeg liker den ganske godt. På den negative siden er jeg flink til å bekymre meg for et utvalg unødvendige ting ganske mye og jeg syns også det er veldig irriterende med vær-artikler som kaller det høstvær med en gang det er spådd regn fordi august faktisk ER en sommermåned uansett vær som er spådd og mens jeg gleder meg til høsten så vil jeg ikke at det skal kalles høst før vi er i en høstmåned. 

Nok om det. I forrigårs var det en ny episode av SYTYCD og denne dansen med Magda og Darius (som er de to beste denne sesongen) var et høydepunkt:

Det hjelper litt at jeg liker den sangen veldig godt, men selv utenom det så var dette en jazz som var elegant, stilfull og flott danset. 

*

Ellers så endte jeg opp med å se film på Netflix (mest for å være sikker på å ha noe å blogge om) i går og da så jeg denne filmen her:

Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av denne filmen, The Breadwinner, og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om episke boka jeg leser nå 🙂

The Breadwinner

For noen uker siden oppdaget jeg at The Breadwinner var tilgjengelig på Netflix; en film jeg var nysgjerrig på siden det var en av de nominerte til beste animasjonsfilm under den forrige Oscar-utdelingen. Mens Coco vant, noe jeg syns var fortjent siden det er en helt nydelig film, så var dette en av de nominerte som jeg hadde mest lyst til å få sett; litt fordi skaperne bak denne filmen laget «Secret of Kells» og «Song of the Sea» der særlig sistnevnte er en film jeg syns er helt fantastisk, men også fordi jeg likte animasjonsstilen så godt i traileren.

Og nå har jeg sett The Breadwinner og ja, denne filmen er herlig animert i en særegen tegnestil som er håndtegnet og både søt og fargesterk. Virkelig vakkert er det og man vil bare gi seg hen til illustrasjonene og bli værende i dem. Utover det så er dette rett og slett en veldig fin film. Her fortelles det om elleveårige Parvana som lever i Kabul i Afghanistan og utfordres av tilværelsen. Når faren hennes blir arrestert sliter familien hennes siden Kabul på den tiden (rundt 2000) er Taliban-styrt og har regler som nekter kvinner å gå ut uten at de går sammen med en mann. Dette gjør at Parvana ikke får kjøpt mat til familien sin og løsningen hennes er å klippe håret sitt og kle seg ut som en gutt for å tjene familien sin. Så følger vi henne mens hun jobber i håp om å finne en mulighet til å dra til fengselet og få tak i faren sin igjen. Gjennom filmen forteller hun ellers et eventyr del for del (hvordan eventyret blir del av historien minner meg om eventyret til Sara i A Little Princess-filmen for øvrig) og det viser seg å ha en dose sannhet i seg.

Og på en måte forteller det synopsiset mer enn jeg vil, samtidig som det ikke gjør det siden denne filmen inneholder mye mer. Uansett er dette en film som er vanskelig å oppsummere, men det er en historie som føles viktig, mye fordi den er ubehagelig sann for mange også nå.

Og der jeg leste en bok (The Surface Breaks av Louise O?Neill) forleden dag som ikke fungerte fordi den hadde et for tydelig politisk budskap, så er denne filmen et eksempel på hvordan man kan skape en animasjonsfilm som kan kalles både feministisk og klok (og på sett og vis politisk), men så er dette bare en bonus mens det viktigste her er stemningen og animasjonen og ikke minst hovedpersonen Parvana som er en karakter man virkelig heier på. Jeg liker dessuten hvordan dette i bunn og grunn er en historie om historier og hvor viktig å fortelle dem er.

Når jeg likevel ikke ble helt betatt handler det litt om at jeg ikke syns den var så fengende som en kunne ønske hele veien og at jeg syns slutten var litt for brå. Helhetsmessig er heller ikke denne filmen like sterk hele veien og jeg satt igjen med noen spørsmål.

Samtidig er dette likevel en film som bør sees for mens den ikke er perfekt, så er den vakker og viktig og nydelig formidlet og animert. Og den viser en modenhet som gjør at den kanskje vil funke bedre for voksne enn barn, men det er likevel øyeblikk her som gjør at jeg vil tro litt eldre barn vil få mye igjen av å se denne filmen, for eksempel i skolesammenheng.

Personlig er jeg i alle fall veldig glad for at denne filmen finnes. Terningkast 5!

Smakebit på søndag og Den store stygge reven :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og i går var jeg på kino, noe jeg snart vil komme tilbake til. Ellers så har jeg fargelagt i vei litt og ble i stad ferdig med blekkspruten:

Nå tenkte jeg først å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

(Bildet er lånt av Goodreads og er link til Goodreads-siden om denne boka.)

Boka er “The surface breaks” av Louise O’Neill; en bok som beskrives slik på Goodreads:

Deep beneath the sea, off the cold Irish coast, Gaia is a young mermaid who dreams of freedom from her controlling father. On her first swim to the surface, she is drawn towards a human boy. She longs to join his carefree world, but how much will she have to sacrifice? What will it take for the little mermaid to find her voice? Hans Christian Andersen’s original fairy tale is reimagined through a searing feminist lens, with the stunning, scalpel-sharp writing and world building that has won Louise her legions of devoted fans. A book with the darkest of undercurrents, full of rage and rallying cries: storytelling at its most spellbinding.

Kort oppsummert så er dette altså en feministisk nytolkning av eventyret “Det lille havfruen” med et skikkelig fint cover og jeg syns det er fint skrevet, ikke fantastisk, men med fine formuleringer og slikt. Dessuten elsker jeg ting som er inspirert av eventyr uansett, det er my jam liksom og jeg liker navnene og hovedpersonen og atmosfæren. Svakheten med denne boka ligger dog i at det er så åpenbart at den er ment feministisk, det er noen ganger så åpenbart hva poenget med en historie er at forfatteren egentlig like godt kunne skrevet et leserbrev i stedet. Hadde Louise O’Neill skrevet et essay om eventyr og feminisme og postet det på nettet ville jeg antakelig likt det veldig godt, men nå pakker hun i stedet inn poenget sitt i en hel roman på 300 sider i stedet og for min del så er dette en bok da jeg heller ikke klarer å gi meg helt hen fordi det ikke er noen overraskelser. Jeg vet ikke om det gir mening. 

På den positive siden så er det velskrevet, noe man blant annet kan se i denne smakebiten:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers var jeg altså på kino i går og så denne filmen:

Nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Den store stygge reven

For noen år siden kom det en film ved navn «Ernest og Celestine» som jeg syntes var temmelig nydelig. Skaperne bak denne filmen har nå kommet med «Den store stygge reven» som jeg besluttet at jeg måtte se fordi posteren var så fin, og yay, denne filmen er ganske fin den og. På en måte er denne filmen litt mer klassisk og forutsigbar enn «Ernest og Celestine», men det er fortsatt en skikkelig fornøyelse av en film så hurra for det.

Uansett. Her fortelles det tre historier og så er rammen et teaterstykke med dyrene på gården det handler om der historiene er de tre stykkene som utgjør teaterstykket. De tre historiene handler om henholdsvis tre dyr som må jobbe som storker når storken ikke gidder å gjøre jobben sin, en rev som ender opp som reservemamma for tre kyllinger og en tredje historie som handler om å redde julen. Og mens julehistorien er noe svakere enn de andre to historiene, så er dette helhetsmessig en fin samling små historier med fine karakterer.

Magien i denne filmen er likevel ikke først og fremst historien eller for den saks skyld karakteren, men animasjonen og stemningen. Personlig for eksempel elsker jeg denne filmen for at den er i håndtegnet animasjon for jeg elsker Pixar og jeg syns 3D-animerte filmer kan være helt fantastiske, men det er likevel en egen sjarm med det som er håndtegnet og her er det en akvarellaktig og malerisk stil som er helt nydelig. Dessuten hadde denne filmen en helt egen stemning for det var mindre masete her enn i mange andre filmer med barn som fokusgruppe og likevel virket det ikke som om barna i salen kjedet seg, i stedet virket det som om de koste seg og det viser jo at barn ikke trenger full fart eller prompe-humor eller haugevis med popkulturelle referanser til musikk fra hitlistene for tiden. Dessuten var denne filmen veldig trygg for man visste jo at det ville ende godt hele tiden, men det var likevel aldri kjedelig og det var humor her som tidvis var ganske mørk, uten at det noen gang gikk for langt i den retningen heller. Og selv tenker jeg jo at det finnes barn der animasjonsfilmene til Disney og Pixar kan bli litt for spennende, samtidig som de fortjener filmer der det står litt mer på spill enn i Karsten og Petra-filmene der det, i følge hva jeg har lest, er alt for trygt igjen. Da er «Den store stygge reven» i grunnen helt perfekt, ikke minst fordi den er artig også for de voksne.

For meg ble det likevel litt for lett i lengden til at det ga skikkelig inntrykk og jeg syns ellers, selv om det ikke hadde med filmen å gjøre, at det var irriterende at absolutt alle i salen reiste seg og gikk i det sekund rulleteksten begynte fordi de var i veien for meg som ikke nødvendigvis alltid ser hele rulleteksten, men i alle fall minst halvparten. Angående selve filmen igjen syns jeg også at den altså ikke hadde like sterk historie hele veien og at det føltes litt for episodisk, i stedet for sammenhengende.

Dette er likevel småting og i det store og det hele så er dette en veldig koselig og vakker film som mange kan like. Dette er dessuten en av de best dubbede filmene jeg har sett (den settes bare opp på norsk, men er egentlig fransk) på en stund og det er også et pluss.

Terningkast 4!

Syv favorittsanger fra Crazy Ex-Girlfriend og bonusmateriale :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut en bok og begynt på en annen, jeg har gjort nye forsøk på å være et skrivende menneske, jeg har fargelagt i vei og jeg har hatt nok kinopluss-poeng til at jeg kan se filmen “Den store stygge reven” på kino på lørdag gratis (yay og ellers yay for animasjonsfilm som i hovedsak er håndtegnet med en akvarellaktig tegnestil som var det som vekket min interesse mest da jeg så posteren). Utover det så er det ikke så mye spennende å nevne, men ja, livet er ålreit nok og jeg finner på fine ting. 

Men siden det egentlig ikke finnes noe fryktelig episk og oppsiktsvekkende å blogge om så kan jeg jo finne på noe gøy og siden jeg for tiden har nye gjensyn med de to første sesongene av Crazy Ex-Girlfriend på Netflix mens jeg lengter etter at tredje sesongen skal bli tilgjengelig der, så kan jeg lage en Crazy Ex-Girlfriend-liste. Her tenkte jeg å trekke frem mine syv favorittsanger fra alle tre sesongene (for jeg har sett masse klipp fra tredje sesong på Youtube, jeg har bare ikke fått sett hele episoder enda) i tilfeldig rekkefølge fordi dette er den beste serie-oppdagelsen min i 2018 og lister er kos. Da setter jeg i gang 🙂

Topp 7 sanger fra Crazy Ex-Girlfriend i følge meg i tilfeldig rekkefølge

1)  You stupid bitch

Dette var på mange måter sangen som gjorde meg til skikkelig fan av denne serien. For jeg er veldig glad i sanger der melodien og teksten forteller forskjellige historier og her har vi en melodi som er en episk Whitney Houston møter Eurovision-ballade, noe som føles håpefullt, mens teksten er skikkelig pessimistisk og selvhatende. Og det er lett å kjenne seg igjen i aspekter ved denne sangen og for min del kjenner jeg meg aller mest igjen i den delen der hun synger om alle tingene hun er og så nevner hun ting som er irrelevant i forhold til situasjonen og legger på enda mer på en måte jeg tror de aller fleste kan kjenne seg mer igjen i enn ønskelig. Man forstår Rebecca så veldig godt i denne scenen, en scene som veldig godt setter ordet på følelsen når man er skikkelig misfornøyd og skuffet over seg selv.

2) Stuck in the Bathroom 

Denne sangen er visstnok en parodi på en rap-sang eller noe sånt som jeg ikke kjenner til, men for meg er dette bare en sang som jeg finner usedvanlig underholdende. Her synger karakteren Heather, som er kjennetegnet av å være skikkelig smart og sarkastisk, men også skikkelig uvillig til å gjøre en innsats for noe som helst, og så forteller hun ting som skjer etter hvert som de skjer på en måte som man skulle tro ville være irriterende, men det er bare veldig moro. Yay!

3) I could if I wanted to

Et aspekt med meg som jeg ikke er så stolt av er hvordan jeg ofte kan være bedagelig og perfeksjonistisk samtidig, noe som er en litt håpløs kombinasjon. Det handler om at jeg er ganske lat og avslappet mye av tiden, samtidig som jeg er ambisiøs og vil være skikkelig flink til det når jeg prøver på noe. Og så har jeg skikkelig lyst til at den “være skikkelig flink”-greia skal være et naturlig talent fordi å jobbe masse med noe for å bli skikkelig flink til noe er overveldende og vanskelig og denne sangen handler om hvordan Greg har et ganske liknende problem. For ham er det enda verre, jeg har i alle fall noen ting der jeg virkelig prøver å forbedre meg som skriving (jeg skriver kanskje ikke massevis alltid, men det er jo noe jeg alltid kommer tilbake til), tegning og fargelegging, mens han ikke prøver i det hele tatt og bare tenker at om han hadde gjort sitt beste kunne han sikkert fått til hva som helst, han bare gidder ikke å prøve for da risikerer han ikke å finne ut at han tok feil, men det er likevel relatert til denne bedagelige perfeksjonismen som jeg selv noen ganger føler på. Og så er denne sangen bare så flott filmet og fremført og jeg digger den 🙂

4 – The miracle of birth

Donna Lynn Champlin som spiller Paula er en av denne seriens mest begavede vokalister og her stråler hun i en sang som har en sååå koselig og sympatisk melodi, men så er teksten skikkelig ekkel og lite appetittvekkende og alt for detaljert angående fødsel og sånt og så er denne kontrasten mellom det engleaktige og det direkte selve sjarmen og det på et vis som gjør denne sangen usedvanlig artig å lytte til og se på selv om den understreker hvor mye en fødsel er noe helt annet enn et mirakel og det til gangs. 

5 – Thought bubbles

Jeg elsker at denne sangen er en sånn reggae-pop Jason Mraz-aktig dings melodimessig sett, det er liksom så laid back og kult, og så handler teksten om tankemønstre og å sette seg fast i dem. Dessuten viser denne scenen en annen side ved karakteren Josh, som er velmenende, men ganske naiv og ikke blant de smarteste, men her ser man at grunnen til at han ofte ikke tenker så mye er at han havner i scenarioer som dette med tankekaos når han først tillater seg å tenke og da er det kanskje lettere å la være. Og så liker jeg hele estetikken ved dette klippet, hvordan det er ting som er animert her og slikt. Og jeg bare liker denne melodien veldig mye 🙂

6 – Tell me I’m okay, Patrick

Rachel Bloom som spiller Rebecca synger særlig fint i denne sangen, men utover det så handler appellen her for meg om at denne sangen bare er så veldig, veldig skjønn og sår. Det er en annen sårhet enn i You Stupid Bitch, men det er like sårt fordi alle har øyeblikk der de vil at noen skal gi dem en bekreftelse på at de er ok, bare fortelle dem at de kommer til å få til det de vil. Hvor mye man tror det varierer jo med situasjonen og noen ganger er man litt skeptisk (og så kjenner jeg meg så mye igjen i rantet hennes om å ikke vite hvordan man skal være normal og at alle andre har en manual fordi ååå som jeg har kjent den følelsen selv). Og så er dette en sang som har en skikkelig fin melodi og som ellers er herlig filmet, dessuten liker jeg at Patrick spilles av Oz fra Buffy 😉

7 – Settle for me

Greg har sine problemer og er langt i fra perfekt, men det er noe med å se Santino Fontana som spiller ham synge basically hva som helst som gjør at man glemmer det. Her for eksempel i en sang som er så klassisk Hollywood og det på en særdeles sjarmerende måte som jeg elsker. Jeg liker melodien her, teksten og utover det bare  hvordan denne sangen gir en lyst til å velge Greg, helt uten å føle at det er synonymt med å “settle for” noen fordi dette er så fint.

*

Det er ellers mange andre sanger som er supre, men dette er nok de jeg liker best altså =D Som bonusmateriale har vi her:

– Let’s have intercourse

Nathaniel er ikke særlig sympatisk, men denne sangen er likevel veldig underholdende og han skal ha at han synger fint selv om er litt håpløs.

og 

– This is my movement

Valencia er en karakter som gjennomgår en enorm utvikling gjennom sesongene og det fine er at i denne scenen fra sesong 3 så ser vi fortsatt at hun dypest sett er en ganske selvsentrert person med litt for høye tanker om seg selv, men hun brenner også for ting og er mer enn bare den overfladiske personen man tenker først. Og så synger hun veldig fint og så er dette en sang som i bunn og grunn handler om bæsj, men gir seg ut for å være dyp og meningsfull og det er en type humor som funker for meg.

Yay!

Et lite utvalg bilder fra Gøteborg :)

Denne helgen har jeg vært i Gøteborg (noe som gjør at jeg i år har vært både i England, Danmark og Sverige, noe som jo er kult) og det var veldig kos. Utover det så jeg i stad siste episoden av nyeste sesong av Orange is the new Black og det var fint og jeg bestilte nettopp to bøker fordi den nyeste boka til Matt Haig tydeligvis ikke er å finne i noen skandinaviske bokhandler jeg har vært innom i juli og august og fordi alle engelske bokblogger skal ha det til at The Wicker King er veldig fin. I tillegg shoppet jeg selvfølgelig bøker i hovedsak i Gøteborg, noe jeg straks kommer tilbake til.

Før den tid deler jeg herved en fin sang fra nye cden til Jason Robert Brown ved navn Hope:

Og så tenkte jeg å dele litt bilder fra Gøteborg. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Noen bilder fra helgetur til Gøteborg med pappa, Joakim, Hanna og Olav 

Her er i første omgang et bilde av en av to kaféer vi besøkte og koste oss på 🙂 Utover kafékos, shopping og å gå masse, så gjorde vi ellers ikke så mye. Det ble ikke noe Liseberg eller Universeum eller annet slikt. Men det gikk helt fint, det viktige for meg var bokhandler. Som denne:

Himla hattifnatt så herlig Science Fiction Bokhandeln er <3 Der kjøpte jeg disse bøkene:

Nå tror jeg kanskje at jeg virkelig ikke behøver nye bøker før etter Nanowrimo, men vi får se. Jeg blir veldig lett fristet og jeg har over 1000 kr i gavekort på Ark Bokhandel fortsatt så nja 😉 Og ååå, av disse virker Care and feeding of a pet black hole aller mest adorabel og fantasifull så den gleder jeg meg til, men Mun Mun (dystopi-ish om en verden der menneskers høyde er proporsjonalt med hvor rike de er så de fattigste er bittesmå, mens millionærer er høye som skyskrapere) og Heartseeker (jente i Fantasy-ish verden som kan se løgnene folk forteller) har veldig interessante premisser og Kill the Farm Boy skal visst være veldig underholdende på en Terry Pratchett møter Princess Bride-aktig måte. Og så liker jeg tegnehåndboka som kan gjøre meg flinkere til å tegne veldig søte ting 😉

Og så var jeg innom en bokhandel på Uddevalla i dag, men der fant jeg ingenting. Til gjengjeld likte jeg hvordan de markerte hvor de hadde engelske bøker veldig godt:

Og nå har jeg ellers sjokoladeboller og Maltesers å kose meg med og det er topp! 

*

I alle fall er det ikke så mye mer å si om turen, men det var en fin liten helgetur med koselige mennesker og det eneste som er litt synd nå er mangelen på reiseplaner nå på veldig lenge (hvis ikke planen om å vinne masse penger i Lotto som jeg kan bruke til å se Ringeren i Notre Dame-musikal i Gøteborg i november går i orden, men det er vel ikke så veldig sannsynlig), men det får gå. Jeg har mye annet å se frem til så yay 😉

Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi!