Topp 7 Switch-spill :)

Heisann! Det er lørdag, jeg har få planer for helgen og i går var fin fordi Chess som musikalkonsert, noe som gjorde at jeg ble mer imponert av musikken i Chess enn før, selv om det skal innrømmes at jeg fortsatt ikke greier å føle det store engasjementet overfor historien. Men det var stort kor, stort orkester og superflinke folk som Reidun Sæther og Heidi Gjermundsen Broch som sang så det var skikkelig flott. Og så mye mer om det har jeg ikke å si utenom at jeg nok liker musikaler bedre enn konsertversjoner av musikaler siden en del sanger funker bedre pakket inn i en kontekst enn bare fremført i en friere ramme. 

Ellers var alt i orden med tennene mine så jeg har bekymret meg helt unødvendig og først var jeg litt overrasket for det hadde føltes litt ømt noen steder, men tannlegen forklarte det med at det kunne være at jeg hadde gnisset tenner en del og at noen fyllinger lå litt nær hverandre, dessuten skal det sies at alt blir litt ømt av å pusse tenner for ofte, i tillegg har jeg nok noen hypokonder-tendenser som gjorde at ting føltes verre enn det var. Det fine er at når alt var i orden nå så betyr jo det at det er ganske sannsynlig at alt også er i orden under den årlige undersøkelsen i januar siden det er grenser for hvor mye som kan gå feil på tre måneder om jeg pusser morgen og kveld og gjør tanntråd til en rutine i enda større grad. Og det er jo fint 🙂

*

Her er et bilde i forbindelse med at mamma nå har hatt Luna i et år og jeg har hatt Nintendo Switch i et år i tillegg i disse dager:

Og angående Switch så er det et av de beste kjøpene mine EVER for det er så gøy og så fint og gir så mye spilleglede. Nok spilleglede at jeg nå tenkte å feire det et-årsjubileet med en liten liste over de syv spillene på Switch jeg har likt best gjennom mitt første år med Switch. God fornøyelse og så setter jeg i gang 🙂

Topp 7 spill Nintendo Switch

– Super Mario Odyssey

Det eneste spillet på Switch som jeg har rundet to ganger er Super Mario Odyssey, et spill som har gitt meg så mye glede. Det er morsomt, det er akkurat passe utfordrende for min smak og det er aller mest veldig tilgjengelig og lett å lære selv hvis man er uerfaren som spiller. Dessuten har det bonus-elementer som at man kan ta flotte bilder og bruke effekter, noe jeg lekte meg veldig mye med en periode og det har kostymer, varierte landskaper å boltre seg i og nydelig musikk som inspirerer i tillegg. Noen har kritisert spillet for å være litt for enkelt og det er kanskje ikke blant de vanskeligste Mario-titlene (godt hjulpet av at man ikke mister liv, men penger i stedet), men for meg så er dette helt ok fordi det gjør at alle kan komme inn i det og lære seg det, dessuten er det nok av utfordringer som er mer vanskelige igjen om man leter litt dypere. Kort oppsummert er dette rett og slett et overflødighetshorn av et spill og her er et eksempel på et bilde jeg tok i Super Mario Odyssey:

Gatelykt <3

– Legend of Zelda: Breath of the Wild

Jeg har et litt rart forhold til Zelda-spillene. For jeg elsker musikken, jeg elsker storyen, jeg elsker karakterene og jeg elsker stemningen og det er utrolig mye ved Zelda-universet i det hele tatt som appellerer til meg. Til tross for det så er det likevel ikke så veldig mange Zelda-titler jeg faktisk har rundet og jeg har heller ikke rundet Breath of the Wild og hovedgrunnen til det er at jeg gir opp litt for fort i møte med bosser og andre fiendtlige vesener. Musikken er så episk at det føles så overveldende og som noe som krever noe mer enn hva jeg kan gi. Og likevel. Mens jeg ikke har spilt Breath of the Wild på noen måneder nå og ikke fikk til bosser der så er det kanskje det Zelda-spillet jeg er aller mest glad i rett og slett fordi det gir en så enorm frihetsfølelse. Du kan klatre overalt, du kan utforske hva du vil, det er ingen fasit og det gjør at jeg vet at når jeg spiller det neste gang så vil det føles på samme måte som om man ikke har skrevet så mye en periode og så skriver en novelle eller et dikt, litt som å komme hjem. Breath of the Wild er dessuten eksepsjonelt pent, malerisk vakkert rett og slett og det inneholder verdens beste blomstersinne-scene:

Elsker den scenen 😉

– Mario & Rabbids: Kingdom Battle

Det første Switch-spillet jeg fikk tak i var dette; et spill som i utgangspunktet ikke virket som helt min greie. For her er det skyting og strategi og ymse elementer som ikke generelt sett har vært ting jeg ser etter i tv-spill og jeg var litt usikker. Men ååå, dette spillet er bare så kos. Det er lett å komme inn i, det r fargerikt og fullt av artige popkulturelle referanser og det er kanskje et ganske sært spill på papiret, men i praksis er det noe av det mest sjarmerende du finner. I alle fall likte jeg dette spillet veldig godt og dette er dessuten det eneste tilfellet der en boss er det jeg har likt aller best med et spill:

Phantom of the Bwahpera kalles denne bossen, en boss som er inspirert av Phantom of the Opera og har sin egen operatiske sang. Han synger opera også under selve kampen og dette musikalske elementet gjør at dette er en av de få bossene jeg har spilt flere ganger bare fordi jeg liker den så godt <3

– De Blob 1 & 2

Traileren her er for det første spillet, men jeg liker oppfølgeren også selv om den er vanskeligere. Uansett er De Blob et spill som det er fryktelig vanskelig å forklare for det er ganske sært, men her har vi et spill som jeg først hadde på Nintendo Wii før det nylig kom til Switch. Det første De Blob-spillet har jeg rundet to ganger på Nintendo Wii (og jeg har nesten rundet det helt på Switch og), men med oppfølgeren har jeg på Switch nå kommet til den banen jeg aldri fikk til på Nintendo Wii fordi det var for vanskelig. Og en fin ting er at et frustrerende element ved det første De Blob-spillet var at det hadde lett for å fryse da jeg hadde det på Nintendo Wii slik at man hadde spilt en bane i nesten to timer og så mistet alt man hadde klart og måtte begynne på nytt, dessuten var kontrollene litt frustrerende. Spillet har aldri fryst på Switch og kontrollene føles mer organiske både på De Blob 1 & 2. Og ellers så er De Blob et eksempel på et spill der man virkelig tjener på det om man vil finne alt og utforske alle kriker og kroker, dessuten så handler mye av spillet om å male omgivelsene rundt seg og dette blir fort ganske gøy, magien i å fylle en verden med farger. Jaaa, jeg liker dette spillet og jeg liker oppfølgeren selv hvis jeg aldri ender opp med å klare den siste banen jeg har kommet til. 

– Night in the Woods

Night in the woods spilte jeg i våres og det var et veldig sært og unikt spill som jeg føler at de fleste kan få noe ut av å spille. Som De Blob-spillene (og Old man’s journey som jeg kommer tilbake til) finnes dette også til andre konsoller enn Switch og her handler det om Mae som har droppet ut av college og kommet hjem til småbyen hun kommer fra og så er alle karakterene i spillet dyr, men det er liksom bare en naturlig del av alt sammen. Og så er det et plattformspill der Mae drar rundt og ikke så mye skjer og det er et spill man aldri helt forstår fullt ut, men det er bare noe med stemningen her som jeg likte veldig godt i våres. Det er en slags monotoni i dette spillet som føles veldig riktig og jeg syns dette er et av de mest fascinerende spillene jeg har opplevd selv om det skal sies at jeg ikke føler noe behov for å spille det igjen, noe som gjorde at jeg slettet det fra Switch-en min for å gjøre mer plass til nye ting da jeg var ferdig med det. Uansett er dette besnærende og verdt å sjekke ut om muligheten byr seg.

– Old Man’s Journey

Old Man’s Journey handler om nettopp en gammel manns reise og så er det scener underveis som forteller historien om livet hans og hva som førte ham ut på denne reisen. Og altså, dette spillet er usedvanlig pent. Jeg elsker illustrasjonene som kunne vært hentet fra en virkelig søt barnebok og jeg elsket dette spillet mens jeg spilte gjennom det (dette spillet finnes også til mobil/nettbrett, men det trenger ganske stor lagringsplass på mobil/nettbrett og jeg er sånn sett glad jeg har det på Switch i stedet), noe som dog gikk ganske fort. På en måte er det også noe av sjarmen. Dette spillet er lett å lære og går fort å spille gjennom, men man nyter hvert sekund, man føler mye og blir rørt underveis og når man er ferdig tenker man at bare vent, om noen måneder skal jeg vende tilbake og spille gjennom alt på nytt. Dette spillet er en liten perle av et spill rett og slett og det er sikkert ting og tang å kommentere på, men jeg bare ga meg hen til alt sammen <3

– Okami

Okami kom først ut i 2006 til PS2 og kom senere til Nintendo Wii. Likevel er det ikke før nå på Switch at jeg har skaffet det og at jeg skaffet det var heller ikke planen egentlig. Den opprinnelige planen var å spille bare spill jeg hadde allerede frem til førstkommende fredag da Super Mario Party kommer ut, men så viste det seg at det spillet ikke vil kunne spilles i håndholdt modus, som er modusen jeg alltid spiller Switch i, og jeg tror i forbindelse med det at planen min i stedet er å drøye med Super Mario Party i stedet, og så lastet jeg altså ned Okami i stedet for to, tre dager siden og altså, jeg elsker dette spillet litt allerede. Her spiller man en magisk ulvekarakter i en slags kvasi-historisk versjon av Japan og så er spillet tydelig inspirert av japansk mytologi og slikt. I tillegg er dette spillet allerede noe av det nærmeste jeg har kommet å spille Zelda uten å spille Zelda for det er action og eventyr, det er gåter og magi og det føles likt på en måte som virkelig appellerer. Og jeg er ikke like flink til alt enda, det er fortsatt litt kontroller å sette seg inn i, men jeg har bare lyst til å utforske mer og det mens jeg inspireres av de maleriske og vakre omgivelsene og den nydelige musikken og hvordan det japanske preget gjør alt litt ekstra fint. 

*

Og det er de syv beste spilleropplevelsene mine så langt og jeg håper fremtiden for Switch er lys nok til at dette innlegget kan få en oppfølger om et års tid. Yay!

The house with chicken legs og ymse annet :)

Heisann. Det er onsdag og egentlig var planen praksis fulgt av kafékos. Så endte jeg med å sove under to timer i natt og var i morges derfor såpass slapp og sliten fordi jeg takler å sove mindre enn tre timer veldig dårlig at det ble hjemmedag med å slappe av. Og jeg klarer ikke å sove på dagtid så det er jo litt upraktisk, men å slappe av litt har vært fint, dessuten har jeg spilt en del Nintendo og det er alltid supert. Hva angår Nintendo er jeg forøvrig litt skuffet over My Brother Rabbit som jeg lastet ned søndag formiddag for det var veldig pent og det var gøy å spille med fine doser hjernetrim og pek og klikk-moro, men samtidig hadde det litt irriterende kontroller og det var litt for kort (spilte det to timer søndag og halvannen time mandag og tirsdag kveld og vips var hele spillet rundet). Jeg syns spill, selv hvis de kun koster 150 kr, burde vare mer enn to dager. Nå har jeg derfor begynt å spille litt De Blob igjen fordi det kommer Super Mario Party om litt over en uke og jeg tenkte at da kan jeg la være å laste ned noe nytt før det kommer siden det er et spill jeg virkelig MÅ ha selv om det er litt dyrere igjen (500 kr ca, men da varer det garantert over en måned). 

Ellers gruer jeg meg til i morgen for nå har jeg i over en måned hatt en følelse av at noe med tennene mine ikke er helt som det skal være og tenkt at jeg burde dra til tannlegen for å sjekke det . Og så er jeg jo veldig lite glad i å gå til tannlegen, i tillegg til å være redd for smerte/ubehag, så vel som å måtte bruke masse penger på ting jeg virkelig ikke vil bruke masse penger på, men samtidig er det jo bedre å ordne ting før det går for langt og nå for tiden pusser jeg tennene fire, fem ganger daglig og har blitt smått avhengig av tannkremsmak i munnen og det er ikke helt optimalt det heller. Og det går jo sikkert bra, slike ting pleier alltid å gå bedre enn jeg frykter, jeg bare gruer meg.

På den positive siden så inneholder fredag kveld Chess in Concert i Lillestrøm, i morgen kveld inneholder middag hos broren min og søndag ettermiddag inneholder bursdagsselskap for moren min så det er mye som skjer som er ganske fint og. Da burde det at i dag og i morgen formiddag ikke er helt tipp topp gå greit.

*

Tidlig neste år er det ellers premiere på Ralph breaks the Internet her til lands, en film jeg gleder meg en del til, og nå har det kommet en musikkvideo med sangen Zero med Imagine Dragons som skal spille under rulleteksten og sånt. Og selve sangen i seg selv er jo fengende nok, men greia her er at dette er den kuleste musikkvideoen jeg har sett på lenge. Den er faktisk helt genial og jeg syns den er awesome =D

Og så har jeg lest ut denne boka:

Så her er min anmeldelse og så kommer neste innlegg på lørdag antakelig. Og så satser jeg på at tannlegetimen i morgen går fint og at jeg natt til i morgen i alle fall får til å sove sånn at jeg har mer energi og er mindre trøtt og slapp enn nå i morgen 🙂

The house with chicken legs av Sophie Anderson

Marinka dreams of a normal life, where her house stays in one place long enough for her to make friends. But her house has chicken legs and moves on without warning.

For Marinka’s grandmother is Baba Yaga, who guides spirits between this world and the next. Marinka longs to change her destiny and sets out to break free from her grandmother’s footsteps, but her house has other ideas…

*

Da jeg fant denne boka i Gøteborg i begynnelsen av august føltes det med en gang som en bok det kunne være interessant å lese siden jeg er ganske glad i eventyraktige bøker med søte illustrasjoner, dessuten er Baba Yaga en mytisk skikkelse jeg egentlig ikke vet så mye om så det føltes som et temmelig originalt tema i tillegg. Ellers er hus som er levende og kan gå et fascinerende konsept. Og dette er en sår og skjønn bok som det er lett å bli glad i.

Og sårheten er verdt å trekke særlig frem siden denne boka i større grad enn jeg forventet handler om død og å ta farvel med noen. Og det fine er at for meg føltes det likevel ikke direkte trist, heller vemodig og med et lett dryss med melankoli i tillegg. Samtidig syns jeg det at denne boka i så stor grad handler om døden er verdt å berømme for den behandler temaet fra et annet perspektiv enn mange andre bøker ment for samme aldersgruppe og viser at døden kan være en naturlig del av livet fremfor noe å være redd for, noe som føles som et fint budskap.

Videre liker jeg at denne boka føltes veldig eventyraktig og fantasifull og at det heller aldri føltes forutsigbart, noe det lett kunne gjort. Og jeg liker atmosfæren i tillegg, til tross for at jeg syns boka er litt urettferdig overfor hovedpersonen Marinka, jeg føler at hun møter på litt for mye motgang til tider.

Andre ting som er elsk er tittelen og forsiden, bokas illustrasjoner og den tydelige fortellergleden til forfatter Sophie Anderson.

Om noe så er bokas dramaturgi en smule kritikkverdig i form av at det føles som om det er litt for mange gjentakelser og steder der historien snurrer rundt sin egen akse. Det var ellers ymse småting her og der som jeg ikke finner helt de rette ordene for, men som gjorde at det føltes som noe manglet.

Samtidig så er det av og til en viss sjarm i det uperfekte og mens det alltids er ting her og der som ikke funket like godt, så er hovedkonklusjonen at dette var en veldig fin leseropplevelse. Sårt, godt fortalt og eventyrlig.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og andre finfine ting :)

Heisann! Det er søndag og helg og livet er fint fordi jeg i går var på biblioteket og lånte syv bøker før jeg dro videre på spillkveld. I tillegg endte jeg opp med å bevisst glemme planen min om IKKE å kjøpe bøker før etter Nanowrimo fordi Outland finnes og gavekort på Ark Bokhandel også finnes:

“Gode varsler” har jeg faktisk lest på engelsk for noen år siden, men det virket som en fin bok å ha i bokhylla, dessuten fikk jeg lyst til å lese den igjen. “The Magic Misfits” har jeg tenkt å lese kun fordi den er skrevet av Neil Patrick Harris, som jeg er ganske fan av, men så er det en fin bonus at den ser ganske underholdende ut og. Kelly Barnhill leste jeg to bøker av i fjor og begge elsket jeg så derfor vil jeg lese den nye novellesamlingen hennes “Dreadful young ladies and other stories” og. Sist, men ikke minst var sommerens mest positive overraskelse bokmessig sett “Phoebe and her Unicorn” som minnet meg litt om Tommy & Tigern, men med enhjørninger og enda mer karolinsk humor og “Unicorn on a roll” er oppfølgeren og ser like fornøyelig ut, dessuten bladde jeg i den og fant dette:

Bildet er ikke så tydelig, men det er altså en referanse til Major Modern General-sangen fra Pirates of Penzance (bildet linker til en versjon av denne sangen på Youtube), en sang jeg elsker og som jeg selv har skrevet væffal to versjoner av fordi denne sangen er skapt for egne tolkninger i massevis. Og geeky musikalreferanser er basically den letteste måten å vekke min interesse for noe uansett medium så yay <3

Ellers har jeg rundet Flipping Death-spillet mitt på Switch (som var artig og smart og med en sær og litt morbid humor som var topp, men som hadde frustrerende kontroller som gjorde at jeg nesten ble sprø til tider) og nå har jeg lastet ned og begynt på My Brother Rabbit-spillet fordi det ser så nydelig ut:

Og egentlig burde jeg spille De Blob 2 i stedet, men nå har jeg kommet til en bane som inneholder en boss som var helt umulig da jeg prøvde meg på den da jeg hadde spillet på Nintendo Wii for noen år siden og jeg tør ikke å prøve den på nytt så da blir det nye eventyrspill som tar meg max to uker å spille gjennom i stedet 😉

Ellers har jeg begynt å se den nye serien Hilda på Netflix og den er sååå skjønn og nydelig animert:

Det er veldig mange fine ting i livet som man kan glede seg over =D

*

Men da tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er “The house with chicken legs” av Sophie Anderson og handler om 12-årige Marinka som bor hos bestemoren sin som er Baba Yaga og så bor de i et hus med kyllingbein som reiser rundt. Marinkas bestemor samler sjeler til døde og hjelper dem til etterlivet og det gjør at Marinka ikke har muligheten til å lese et vanlig liv, men Marinka ønsker seg venner og når hun bryter noen regler for å få det så fører det til et eventyr der hun må redde bestemoren sin og sånt. 

Og jeg har ikke kommet så langt enda, men det er fint skrevet og har søte små illustrasjoner her og der som er temmelig stemningsfulle og bøker med barn som målgruppe som er eventyraktige og har illustrasjoner er noe av det beste jeg vet så ja, denne boka er en finfin leseropplevelse. Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*
Men da har jeg litt annet som må ordnes så vi bables mer siden. Ha en strålende søndag alle sammen!

Elvelangs =D

Heisann! Det er fredag og helg og livet er fint fordi jeg denne uka har sett Phantom of the Opera igjen OG jeg har gått Elvelangs, sistnevnte noe jeg har tenkt å dele bilder fra snart. Og i morgen er det lørdag og biblioteket, i tillegg til spillkveld (og dessverre er det ikke sikkert at det ER flere spillkvelder denne høsten utenom morgendagens, men det tar jeg som det kommer) som riktignok betyr at jeg må se Stjernekamp bittelitt på etterskudd, men det går nok bra. 

Ellers er livet fint fordi bøker og Nintendo og nå nylig dukket det opp ny trailer for Ralph Breaks the Internet (som jeg gleder meg ganske mye til):

Dessuten skrev jeg et eventyr til moren min som hadde bursdag på onsdag og det ble hun veldig glad for så det er også kos 😉

Men her kommer det herved et knippe bilder fra Elvelangs, god fornøyelse =D

Elvelangs i Fakkellys 2018 

I går gikk jeg Elvelangs langs Akerselva fra Frysja til en halvtimes spasertur unna Nydalen der jeg tok buss tilbake til Nydalen og deretter T-bane hjem. Det var en veldig stemningsfull og koselig tur, dessuten solgte folk både svele og brownies underveis OG jeg fikk spist pinnebrød så jeg var glad, selv om jeg ble skikkelig sliten i beina etter en spasertur som endte opp med å ta to timer. 

Fint tre med lys i 🙂

Bilde fra Nydalen der det var mye interessant som foregikk.

Hai! Dette syns jeg var veldig stilig og kult laget 🙂

Her er et bilde underveis.

Pinnebrød <3 Og jeg er så veldig glad i deig at jeg ikke lar pinnebrød bli særlig brent, men heller blir veldig deigete og det var topp. 

Sist, men ikke minst himmelbilde fra begynnelsen av turen da himmelen hadde sånne søte skyer på som gjorde verden ganske malerisk <3

Konklusjonen var at jeg hadde en fin tur og så mye mer fint enn det man ser på disse bildene og at jeg gleder meg til Alnaelva-utgaven av Elvelangs i oktober.

*
 

Endling og annet fint :)

Heisann! Det er tirsdag og det mest imponerende siden sist er hvor raskt Frank Løke har klatret opp nesten til toppen av min uskrevne liste over kjendiser jeg ser på som ufyselige, jeg syns alt med nakenstuntet hans tyder på en rimelig patetisk mann med særdeles lite empati eller selvinnsikt. Utover det har jeg lest, fargelagt, spilt Nintendo (får endelig til det nye spillet mitt nå og liker det ganske godt) og gledet meg over dette:

Det er en oppfølger til Mary Poppins som har premiere rundt juletider i år og som jeg vet jeg kommer til å elske fordi jeg er veldig glad i både Mary Poppins, musikaler, Lin-Manuel Miranda (som spiller en lampelykter, det var noen som hadde som jobb å tenne gatelykter i gamle dager da de gikk på gasslys, og altså det kan jo nesten ikke bli mer karolinsk enn den jobben) og bare stemningen i denne traileren. Og det er scener med tradisjonell animasjon av og til, det er Angela Lansbury, Dick van Dyke, Emily Blunt, Meryl Streep OG Colin Firth blant skuespillerne ellers og ja, hei film, jeg tror vi kan bli bestevenner 😉

Ellers er denne uka super fordi jeg i morgen skal feire bursdagen til moren min med å møte henne og broren min og co. på restaurant før jeg og mamma skal på teater der jeg igjen skal se Phantom of the Opera, denne gang på første rad (og jeg deltar selvsagt på alle konkurranser jeg kommer over der man kan vinne billetter til Phantom likevel siden jeg vil se den så mange ganger som mulig). Så er det Elvelangs på torsdag kveld og det er jo kongen av stemningsfullhet selv om det er spådd litt regn den kvelden som jeg ikke har tenkt å bry meg så mye om. Og så er det fine planer til helgen igjen, men det kan jeg bable mer om senere. Nå tenkte jeg heller å poste dette:

(Innsett obligatorisk kommentar om at bildet linker til og er funnet på Goodreads.)

Denne boka var ganske fin så nå tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg antakelig på fredag da jeg sannsynligvis vil dele bilder fra Elvelangs 🙂

Endling: The Last av Katherine Applegate

Når jeg hører ny Fantasy-serie av forfatteren bak Animorphs-bøkene» er jeg ikke vond å be. Følgelig var det ikke det spor rart at jeg anskaffet The Endling og dette er en ganske fin bok.

Byx is the youngest member of her dairne pack. Believed to possess remarkable abilities, her mythical doglike species has been hunted to near extinction in the war-torn kingdom of Nedarra.

After her pack is hunted down and killed, Byx fears she may be the last of her species. The Endling. So Byx sets out to find safe haven, and to see if the legends of other hidden dairnes are true.

Along the way, she meets new alliesboth animals and humans alikewho each have their own motivations for joining her quest. And although they begin as strangers, they become their own kind of familyone that will ultimately uncover a secret that may threaten every creature in their world.

Over har vi synopsiset til Goodreads, et synopsis som fikk meg til å tenke at det ville være en interessant og underholdende, men forholdsvis klassisk Fantasy man ville få servert. Denne antakelsen stemte.

Og på sett og vis er det ikke egentlig noe i veien med at en bok er ganske klassisk for det er ikke alltid man trenger noe veldig originalt. Noen ganger vil man bare rives med av en engasjerende og spennende historie som har barn og unge som målgruppe, men funker for de fleste. Og jeg liker karakterene her, jeg liker atmosfæren, jeg liker at det er kart og illustrasjoner og ja, jeg koste meg med å lese denne boka.

Med det sagt så er et problem at historien er litt forglemmelig, delvis fordi handlingen er ganske typisk om man har lest en del liknende historier før. Etter min mening manglet det også litt på realisme når det kom til dialogene som føltes skrevne og var mer artikulerte enn dialoger vanligvis er. Sistnevnte pleier jeg ikke å bry meg så mye om, men det var ganske merkbart her. Sist, men ikke minst så er det noen ganger at bøker er fine leseropplevelser, men så mangler det noe som man ikke helt kan sette ord på likevel og det var litt sånn her. Noe gjør at jeg aldri helt ga meg hen.

Samtidig så er det meste bare pirk og i det store og det hele er dette en godt gjennomført bok som videre viser at Katherine Applegate er en særdeles dyktig forfatter med et stort talent for å fortelle en god historie.

Terningkast 5!

Ymse ting og tang :)

Heisann! På den positive siden er det lørdag, jeg har snacks å kose meg med, livet inneholder bøker og Nintendo og neste uke blir nok en super uke. Dessuten var jeg tøff i stad og sendte mail til Nrk der jeg var sånn “hei, jeg ser at dere ikke har postet noen anmeldelse av Phantom of the Opera blant teateromtaler på nettsiden deres, hvis dere trenger anmeldelse så kan jeg godt skrive en for dere, jeg trenger ikke noe igjen for det utenom muligheten til å sette det på cv-en min, god helg og her er link til anmeldelsen jeg postet på bloggen min som eksempel på skrivestil og musikalentusiasme”. Jeg tviler sterkt på at det kommer til å virke, men jeg viser jo initiativ og det er ingenting å tape på å spørre. Og tenk så kult det hadde vært om jeg kunne anmeldt noe profesjonelt, det hadde vært veldig fint 😉

På den negative siden så gikk Hilde Louise ut av Stjernekamp i dag og hun var favoritten min:

Og Ole som har overbevist HVER gang (også i dag) havnet også blant bunn 3 selv om jeg stemte på ham og. Personlig syns jeg at om man ser på helhetsmessig innsats og ikke bare dagens episode så burde Chris, Alexander eller Ella gått ut, men de var helt trygge (og jeg liker fortsatt ikke Chris selv om han gjorde sin beste opptreden gjennom sesongen i dag) og det irriterer meg. Trøsten er at Hilde Louise strengt talt ikke trenger Stjernekamp for hun har funnet sin greie allerede, men det er likevel teit. Dessuten er det teit at omtrent ingen sang riktig sjanger om ikke begrepet Soul er enormt mye bredere enn jeg trodde. 

Ting som dog ER fint da er dette: https://www.cnet.com/news/everything-nintendo-revealed-for-the-switch-3ds-in-its-latest-direct/ =D

Så mye fint som kommer til Switch og 3DS fremover, jeg elsker det <3 Og i stad lastet jeg ned Flipping Death:

Og jeg liker stemningen og konseptet (ta over for Døden mens han drar på ferie) og slikt veldig godt, men nå skjønner jeg ikke hvordan spillet kontrolleres og er så forvirret av hvordan man spiller det og det er kanskje litt synd om jeg ikke får til noe jeg har brukt 150 kr på å laste ned til Switch (og det er alt for lett å bruke penger på å laste ned spill på Switch og jeg burde slutte med det, men om noe så klarer jeg i alle fall å bruke penger forholdsvis fornuftig ellers da). Men det ordner seg sikkert.

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å blogge om Oslo Kulturnatt, men det viste seg at de fleste tingene som interesserte meg startet klokka 19:00 på steder som var i helt andre områder enn Bårdar-gratisforestillingen jeg så 18:00 som var ferdig 18:45 så det ble egentlig bare Bårdar og en rask titt innom Grorud og Stovner-biblioteket før jeg dro hjem. Men det var i grunnen ganske greit, ikke minst fordi jeg har veldig mange planer i neste uke og vil være hjemme etter klokka 22:00 både onsdag, torsdag OG lørdag av ymse grunner. Da var det egentlig ganske ok at jeg var hjemme litt tidligere enn planlagt i går. 

Og jeg har egentlig ikke så mye spennende å blogge om nå, men jeg hadde lyst til å titte innom så da bare ble det sånn. Uansett er livet generelt sett ganske fint og neste innlegg kommer antakelig tirsdag da jeg regner med at jeg kommer til å blogge om en ganske fin bok jeg nylig leste ut, hvis ikke det skjer noe skikkelig magisk eller spennende innen den tid som er viktigere å bable om. Vi prates da og fortsatt god helg 🙂

Phantom of the Opera på teater =D

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og i går var en flott dag =D Og i morgen er det Oslo Kulturnatt og det blir trivelig det også. Ellers handler livet om bøker, fargelegging og å spille Nintendo og ja, jeg har det ganske fint i grunnen. Dessuten har stadige forsøk på å skrive resultert i at jeg tror jeg nå har tenkt å prøve å skrive en del historier om månedstrollene igjen fordi det er sånne karakterer jeg instinktivt vet mye om og liker å skrive om. Vi får se hvordan det går.

Her er for øvrig et bilde jeg tok i går:

Under det hvite kledet er lysekronen som er en sentral del av Phantom of the Opera og som jeg tok bilde av før forestillingen begynte. Og det er selvfølgelig Phantom of the Opera dette innlegget skal handle om siden jeg har skrevet en laaang og grundig anmeldelse av en forestilling jeg elsket såpass mye at jeg er kjempeglad jeg også skal se den igjen neste onsdag, dessuten har jeg skikkelig lyst til å bruke penger jeg burde spare i stedet på billetter til å se den enda flere ganger etter det igjen og fordi det var så magisk. Ååå, det var fint <3

Her er traileren for forestillingen:

Og da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Phantom of the Opera på Folketeateret før neste blogginnlegg antakelig kommer til helgen. Vi bables og god fornøyelse =D

Phantom of the Opera på Folketeateret

Det er mye man kan kalle storslagent. Solnedganger, å se opp mot stjernehimmelen, å lytte til kraftig regn eller tordenskrall, men også ting som å entre en enorm bokhandel eller å entre et teater. Og sistnevnte føles litt ekstra storslagent når teateret er Folketeateret for det er noe med å gå opp disse trappene, noe med å være i disse staselige omgivelsene som gjør at man virkelig får Broadway-følelsen, så vel som følelsen av å være en del av noe større og viktigere enn seg selv. Alt dette og da føles det så riktig at det også er på Folketeateret man finner høstens desidert mest storslagne teateropplevelse.

Phantom of the Opera var først bok og har siden blitt flere filmer og også inspirert hele tre forskjellige musikaler. Det folk flest likevel tenker på når de hører Phantom of the Opera (og det med rette) er Andrew Lloyd Webbers versjon; en musikal som først hadde premiere i 1986 og siden har vært en enorm musikalsuksess både på West End og Broadway, i tillegg til mange produksjoner rundt om i verden ellers. Og nå har den endelig blitt satt opp i Norge og det har vært så verdt ventetiden.

Det føles nesten unødig å oppsummere historien noe særlig siden Phantom of the Opera er litt som med Super Mario eller Harry Potter. Selv folk som aldri leser barn- og ungdomsbøker har et forhold til Harry Potter, selv folk som er sånn «hæ, tv-spill?» har i alle fall hørt om Mario og når det gjelder musikaler så er Phantom of the Opera antakelig blant de første fem tingene noen tenker på når de hører ordet «musikal». Kort oppsummert likevel så er hjertet i historien her et slags trekantdrama der vakre, talentfulle og skjøre Christine dras mellom mystiske og enormt begavede, men også farlige Operafantomet og den heltemodige og dypt lojale barndomsvennen Raoul. Og så handler det om lidenskap, det handler om urovekkende hendelser på operaen i Paris og det er rett og slett en skikkelig gotisk og fascinerende historie som virkelig inspirerer.

Og det er så uendelig flott. Noen har tidligere kritisert Phantom of the Opera for å være mer overflate enn dybde fordi det man husker best gjerne er lysekronen og scenografien. Selv er jeg uenig for nei, det er andre musikaler som er skarpere karakterstudier og som kanskje gir mer rent teoretisk, men musikaler handler enn så mye om følelsen den gir og etter å ha sett Phantom of the Opera er det lite annet som føles like overveldende og imponerende. Dessuten føles kritikken om mangel på dybde særlig urettferdig når man tenker over musikken her; musikk som virkelig rommer det meste. Her er det øyeblikk som er direkte operatiske, så vel som øyeblikk som er mer rocka. Det er klassiske musikaltoner, det er sanger som beveger seg i et pop-landskap og ja i det hele tatt så er denne musikalen en lek med sjangre og det er da også et klart tegn på dybde. Og hadde det bare vært overflatisk så hadde det vært fantastisk likevel fordi scenografien her er scenografi som får hjertet til å blomstre, kostymene er fulle av detaljer og lysekronen alene er så blendende flott at man blir helt matt.

Og jeg liker hvordan jeg blir grepet av Eric (Operafantomets egentlige navn) sin historie og hvordan man skjønner fascinasjonen ved ham og delvis finner ham mer interessant enn Raoul, samtidig som Raoul her virkelig er en man heier på fordi han vil Christine så vel. En romantisk del av meg liker Operafantomet selv om han gjør masse som er veldig fælt fordi han pirrer fantasien, men Raoul er svært sympatisk han også og et mye tryggere alternativ. Og jeg liker hvor mye man får lyst til å gi Christine en klem, jeg liker hvor overdådig Carlotta er, jeg liker Madame Girys klokskap og Meg Girys omsorg overfor en god venn og ja, det er mye å like her.

Og samtidig, å fascineres av en historie, imponeres av scenografi, kostymer og lysekrone og overveldes av flott og variert musikalmusikk er ikke nok om ikke aktørene også overbeviser, men da er det fint å kunne si at ja, det gjør de.

Først og fremst har vi jo Espen Grjotheim som jeg jo har sett i tidligere musikalproduksjoner og visste at kunne synge, så vel som å spille med bravur, men som jeg likevel var litt usikker på fordi han virker så sympatisk og eksempelvis i We Will Rock You tidvis sang for pent, det ble litt for snilt på en måte. Men milde melkespann og matematiske mandolin så fantastisk han var i Phantom of the Opera, han var helt perfekt faktisk og jeg liker hvordan han fikk frem det menneskelige og desperate i Operafantomet-karakteren så godt. Videre er Mira Ormala helt nydelig som Christine og stemmen hennes er fløyel og stjernestøv og roser samtidig. Om noe så var det noen ganger jeg ikke fikk med meg helt alle ordene når hun sang, men det kan være vel så mye fordi jeg visste at hun egentlig er finsk og derfor hadde en klar bevissthet om at det kunne være øyeblikk der den norske uttalen ikke var helt perfekt. Og akkurat det med uttalen vil jo bare bedre seg utover i spilleperioden og er i så måte ikke noe stort aber. Og Carl Lindquist som Raoul sang også fantastisk og skapte en Raoul som ikke helt forstår alt som foregår med Operafantomet, men som virkelig elsker Christine og vil det beste for henne. Også her kan man av og til spore snev av aksent hvis man lytter nøye etter (Carl Lindquist er egentlig svensk), men det er bare småting og har ikke noe å si for hvor usedvanlig godt han spiller og synger.

I litt mindre, men fortsatt vel så viktige roller er det ellers mange høydepunkter. Solveig Kriglebotn er brilliant som operadivaen Carlotta og bringer etterlengtede doser humor inn i en musikal som ellers kan bli ganske mye hjerte smerte. Markus Bjørlykke er en fenomenal Piangi i noe som visstnok er hans profesjonelle debut imponerende nok. Jeg har vært fan av Jannike Kruse siden jeg første gang så Aladdin på VHS som syvåring og syns hun var en svært dyktig Madame Giry og jeg har blitt overbevist av Charlotte Brænna i alt jeg har sett henne i og hun overbeviste vel så mye nå som Meg Giry. Og så er det andre skuespillere jeg digger her som Trond Teigen og Hans-Marius Hoff Mittet og et fantastisk ensemble med flott sang og dans fra ende til annen så ja, alt er utrolig godt gjennomført her og jeg elsker det.

Og denne anmeldelsen blir visst litt vel lang og grundig, men jeg håper det går bra. Det er bare så mye å si om denne musikalen og mer bestemt denne produksjonen av denne musikalen, en produksjon som altså var skikkelig brilliant. Om jeg likevel skal kommentere på noe så var det noen steder (og det gjaldt ikke bare Christine og Raoul) at jeg ikke fikk med meg teksten helt, noe som ikke var noe stort problem for jeg forsto konteksten godt, men det er likevel verdt å nevne. Jeg har ellers aldri sett denne musikalen på teater før, men jeg HAR sett film med live-produksjonen i forbindelse med musikalens 25års-jubileum, så vel som filmversjonen fra 2004 og de inneholdt begge en scene på slutten av musikalen som ikke var med her og som jeg savnet litt, jeg syns i det hele tatt at slutten her var litt for brå. En tredje liten ting som ikke gjaldt selve produksjonen er at når man kommer inn i salen og skal gå for å sette seg så er det et lite trappetrinn ned som jeg så seks forskjellige mennesker nesten snuble i så jeg ville kanskje hengt opp en lapp på veggen og advart om det trinnet.

Med andre ord er det veldig få ting å kritisere og jeg syns også at hvordan historien ble fortalt rent dramaturgisk sett funket bedre enn med Folketeaterets produksjon av Les Miserables i fjor, her var det enda lettere å henge med uavhengig av hvor godt man kjente musikalen fra før føler jeg og det er et pluss.

Konklusjonen er med andre ord at Phantom of the Opera på Folketeateret er en fantastisk opplevelse som virkelig er verdt å kjøpe en billett til. Jeg ble i alle fall skikkelig overbevist og nøt hvert sekund for definisjonen av storslagent kan være så mye, deriblant altså denne musikaloppsetningen som var himla flott og fantastisk med nydelig musikk (øyeblikk etter øyeblikk med gåsehud), episk scenografi, ypperlig sang og skuespill, vakker dans, lidenskap i massevis, supre kostymer og om ikke det er nok så har vi også «Masquerade»-scenen i begynnelsen av andre akt som for meg var et klart høydepunkt, godt hjulpet av de fantastiske maskene. Og bare ååå, dra på teater da folkens, det er alltid en uendelig god ide!

Terningkast 6!

Smakebit på søndag og annet fint :)

Fin ting: neste uke blir skikkelig super =D For det er Groruddalen Litteraturfestival (ny litteraturfestival i år) omtrent hele uka sånn at de har mye interessante arrangementer som er gratis og det er jo kjekt, men enda mer viktig: PHANTOM OF THE OPERA(!!!) på Folketeateret førstkommende onsdag og jeg gleder meg så mye at det bobler over. Og det irriterer meg riktignok at jeg vet at både Aftenposten, Dagsavisen og Dagbladet har anmeldt forestillingen i anmeldelser som er postet på nett, men gjemt bak betalingsmur sånn at jeg ikke får lest dem, men planen er nå å gå innom Stovner Bibliotek hver dag fremover og bla raskt gjennom de nevnte avisene i håp om å finne anmeldelser på trykk til slutt. Ellers så er det jo Oslo Kulturnatt og det er jo alltid kos selv om man dessverre ikke kan klone seg selv og med det få med alt man har lyst til å få med seg (min plan er væffal å se Bårdar-opptredenen, utover det får jeg se hva jeg bestemmer meg for). 

Og ellers så er Stjernekamp kult selv om Heine var forhåndsfavoritten min og ikke har overbevist helt i ettertid, dvs. har han blitt degradert fra favorittposisjon. Selv har jeg blitt svært positivt overrasket av Ole og Ulrikke og nå heier jeg mest på Hilde Louise som jeg syns var skikkelig kul under gårsdagens hip hop-kveld selv om dommerne var skikkelig kritiske:

Det skal innvendes at det dommerne var mest negative til var cabaret/musikal-stilen til fremførelsen, ting som jeg likte fordi cabaret og musikaler er mye mer min greie enn hip hop. Men jeg syns dette er så gjennomført profesjonelt og mens man ser at Hilde Louise egentlig ikke er en rapper så er hun den flinkeste til å tilpasse sanger hver episode til sine egne styrker og begrensninger. Jeg syns dette var veldig stilig 🙂

Ellers så tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er:

(Bildet er lånt av og linker til Goodreads.)

Det er boka Radio Silence av Alice Oseman (som er et sånt geni som ga ut sin første bok da hun var tyve og da var det en bok hun skrev som 17-åring, jeg er så imponert av folk som har noe de bare vet at de vil gjøre mer enn noe annet og så jobber de hardt for å få det til og så får de det til og det raskere enn de fleste) og forfatterens andre bok. Og selv leste jeg forfatterens førstebok, men ble ikke helt overbevist. Radio Silence derimot er veldig fascinerende og herlig genuin. 

Her handler det om tenåringsjenta Frances som tilsynelatende bare bryr seg om skolearbeid, men har en hemmelig lidenskap overfor pocdasten Universe City (en podcast som etter det jeg har lest er tydelig inspirert av Welcome to Night Vale, sistnevnte noe jeg fortsatt har planer om å sjekke ut flere episoder av når jeg får tid og mulighet) og som ender opp med å samarbeide med skaperen av Universe City, Aled, som blir en veldig god venn. Så skjer det ting som setter vennskapet deres på prøve og så handler det om hvordan Frances finner ut at hun kanskje har andre drømmer og er noe mer enn bare skoleflinke Frances og utover det så er ikke dette en bok der handlingen er det viktigste. Det er mer hvor relaterbar denne boka er som man sitter igjen med for her kjenner man seg igjen i aspekter ved flere karakterer og at forfatteren er ung selv og vet hvordan det er å være ung merkes i hver replikk, hver setning. Og så er det diversitet (aseksuelle karakterer, homofile og bifile karakterer, hovedpersonen er halvt britisk og halvt etiopisk osv.) og det føles naturlig i stedet for nå krysser jeg av det og det på en sjekkliste liksom. Og jeg syns ikke boka er like velskrevet hele veien og kan se svakheter ved dramaturgien og slikt, men det gjør ingenting siden hovedfølelsen boka gir er følelsen av å bli sett og det gjør denne boka veldig skjønn og veldig verdt å lese 🙂

Her er noen sitater:

I wonder sometimes whether you’ve exploded already, like a star, and what I’m seeing you is three million years into the past, and you’re not here anyore. How can we be together here, now, when you are so far away. When you are so far ago? I’m shouting so loudly, but you never turn around to see me. Perhaps it is I who have already exploded. Either way, we are going to bring beautiful things into the universe.

*

?This is real, this is me,’ I said. 
She blinked. ‘Did you just quote Camp Rock at me? That’s not very pop punk.” 
‘I’ve gotta go my own way.’ 
‘Okay, firstly, that’s High School Musical…? 

*

?You’re an idiot,’ said Mum, when I relayed to her the entire situation on Wednesday. ‘Not an unintelligent idiot, but a sort of naive idiot who manages to fall into a difficult situation and then can’t get out out of it because she’s too awkward.? 

*

?And I?m platonically in love with you.?
?That was literally the boy-girl version of ?no homo?, but I appreciate the sentiment.?

*

Man finner flere smakebiter hos Astrid Terese 🙂

*
Ellers har jeg ikke så mye spennende å nevne utenom at jeg ikke vet helt hva som er poenget med tirsdagsmorgener lenger etter førstkommende siden siste episode av nyeste SYTYCD-sesongen er i morgen kveld og at jeg er veldig glad jeg har De Blob 1 og 2 på Switch nå selv om det er farlige spill fordi hver bane, om man prøver å få alt, tar opp mot to timer så det sluker veldig mye tid. Og igjen, jeg gleder meg til ons

Å passe på et sort hull og ymse annet :)

Heisann! Det er fredag og helg og det er riktignok litt synd at det er spådd skikkelig dustevær med masse regn i Oslo både i morgen og søndag, men samtidig har jeg jo ingen planer denne helgen og i gråvær kan jeg med god samvittighet la planen for helgen være å spille Nintendo og lese og være inne med en god kopp te eller to, det er ganske kos det og tross alt 🙂 Dessuten har jeg skikkelig lyst på finvær 19 og 20 september (fordi bursdagen til mamma og elvelangs i fakkellys) og da er det lurt å bruke opp gråværet nå i stedet. 

Og ellers handler livet om bøker, Nintendo og å glede meg sååå mye til førstkommende onsdag og Phantom of the Opera at det er til å bli sprø av. Det handler også om å smile over denne fantastiske John Lewis-reklamen med en veldig kreativ tolkning av Bohemian Rhapsody:

Ellers så har jeg lest denne boka:

Bildet, som er lånt av og linker til Goodreads, viser boka “The care and feeding of a pet black hole”. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

The Care and Feeding of a pet Black Hole av Michelle Cuevas

When eleven-year-old Stella Rodriguez shows up at NASA to request that her recording be included in Carl Sagan’s Golden Record, something unexpected happens: A black hole follows her home, and sets out to live in her house as a pet. The black hole swallows everything he touches, which is challenging to say the least?but also turns out to be a convenient way to get rid of those items that Stella doesn’t want around. Soon the ugly sweaters her aunt has made for her all disappear within the black hole, as does the smelly class hamster she’s taking care of, and most important, all the reminders of her dead father that are just too painful to have around.

It’s not until Stella, her younger brother, Cosmo, the family puppy, and even the bathroom tub all get swallowed up by the black hole that Stella comes to realize she has been letting her own grief consume her. And that’s not the only thing she realizes as she attempts to get back home. 

*

Noen ganger leser man sånne søte og såre bøker som bobler over av fantasi og som rett og slett er skikkelig sympatiske og lette å like. Dette er en sånn bok.

Her handler det altså om Stella på elleve år som nylig har mistet faren sin. Og så ender hun originalt nok opp med å måtte ta ansvar for et sort hull (noe som er et av de mest kreative premissene jeg har vært borte i på en stund) og finner ut at det byr på en del utfordringer.

Og en ting med konseptet her som jeg liker veldig godt er at det er flere lag for det ER en historie som helt konkret handler om å måtte passe på et sort hull, men det er også veldig åpenbart, særlig for eldre lesere at det sorte hullet er som en personifisering av hullet som etterlates når man mister noen man elsker. Jeg liker veldig godt hvordan denne boka har en sår kjerne fordi det dypere sett handler om savn og å klare å si farvel til noen, samtidig som det i hovedsak er en mer fornøyelig og sprudlende fortalt historie som aldri føles deprimerende, men heller inspirerende. Dette samspillet gjør dette til en bok der målgruppen kanskje er barn og unge, men samtidig vil det også være en bok man som voksen kan få mye ut av å lese.

Og jeg liker Stella som karakter, jeg liker at forfatteren har illustrert med morsomme små illustrasjoner rundt omkring og jeg liker at hele denne boka har et slags galaktisk tema som gjenspeiles i alt fra det sorte hullet til karakternavn (Stella og Cosmo) til en fin dose entusiastisk nerding om universet.

Så det er mye fint med denne boka. Med det sagt så er det likevel noe som mangler for meg, blant annet det at mens jeg likte denne boka veldig godt mens jeg leste den, så er den noe forglemmelig i ettertid. For meg var også metafordelen med det sorte hullet og hullet etter noen som var borte litt for åpenbar, men det tror jeg handler om at jeg ikke er i alderen som er i målgruppen mer enn boka i seg selv. Sist, men ikke minst føler jeg at det varierte litt hvor fengende denne boka var, noen steder holdt ikke boka like godt på interessen min.

Likevel så setter jeg i det store og det hele veldig pris på denne boka for at den klarer å få et virkelig unikt premiss til å funke så godt tross alt og det med store doser fantasi og sjarm.

Terningkast 5!

  

Der jeg kommenterer og gir terningkast til månedene :)

Heisann! Det er tirsdag og en fin uke med få planer er i gang (og jeg vurderte å kjøpe teaterbillett til helgen før fornuften fortalte meg at det er bedre å slappe av siden de neste ukene inneholder veldig mye forskjellig). Ellers er livet fint fordi jeg har lest ut tre bøker på fire dager nå (god start på måneden) og fordi jeg koser meg med Nintendo og te og å skrive på rare ting og tang, deriblant noe jeg straks skal poste her. 

Før det tenkte jeg dog å poste dette:

Jeg leste nettopp “Den røde pimpernell” av Baronesse Orczy og det er godt muligens en av de aller mest lettleste og underholdende klassikerne jeg har lest. Og jeg regnet jo ikke med å bruke masse tid på den boka siden den har knapt 150 sider, men samtidig pleier 150 sider å føles tyngre å lese når bøker er fra før 1910, men “Den røde pimpernell” bare føk av gårde. Og så finnes det en musikalversjon av denne boka som inneholder en sang kalt “Falcon in the dive” som jeg har vært fan av lenge og på Youtube fant jeg for noen dager siden denne helt fantastiske filmen der noen hadde brukt klipp av Voldemort fra Harry Potter-filmene og fått det til å se ut som om han sang “Falcon in the dive” og det syns jeg er veldig artig siden det passer så godt. 

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å komme til poenget og poenget er at jeg for noen dager siden endte opp med å skrive en lengre tekst der jeg tok for meg alle de tolv månedene og kommenterte dem og ga dem terningkast, sånn i tillegg til å velge en musikalsang som kler hver av månedene godt (og sangtitlene linker til sangene på Youtube). Og dette tenkte jeg å poste her nå, jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Der jeg kommenterer og gir terningkast til månedene 

  • Januar

Det beste med januar er at det er en begynnelse, det er årets variant av å starte en ny bok, lytte til orkesteret rett før en musikal på teater begynner, se logoene før en film kommer i gang. Januar er den tiden da man føler at alt kan skje og ser potensiale og muligheter overalt. I tillegg er det gjerne fortsatt julete rester å finne og de har til tider fortsatt julebrus tilgjengelig på enkelte butikker. Og selv om jeg senere kommer til å kommentere om snø på en mer negativ måte så er det øyeblikk i januar da snøen er det vakreste og mest fredfulle som finnes og så elsker man det.

Det verste med januar er hvor dyr denne måneden er. NRK-lisens, tannlegetime, regninger, alt kommer liksom samtidig i januar og å sjekke bankkontoen blir fort en heller deprimerende affære. Det er også så veldig vinter i januar og der man kan telle ned dagene mot jul i desember og føle på den lune adventsstemningen og februar på sin side er ganske kort og følges av den første vårmåneden, der er det ingen slike fordeler med januar. Januar er kulde, snø, kollektivtrafikk som ikke liker kulde og snø og å føle at vinteren er noe uendelig som aldri vil ta slutt.

Basert på det positive og negative konkluderer jeg med terningkast 3!

Musikalsang som kler januar: Seasons of love fra Rent fordi den forteller om året og hvordan den beste måleverdien for et år er å måle det i kjærlighet. Og så er det bare en så veldig fin og velment sang og budskapet føles som et fint budskap å starte et år med.

  • Februar

Det beste med februar er at man, om man som meg egentlig ikke er så glad i vinteren, ser lyset i enden av korridoren og kan føle på at våren tross alt ikke er så lenge til. Dessuten er februar en fin måned for premierer på animasjonsfilmer der man har brukt to, tre måneder på bitterhet fordi de hadde amerikansk premiere i november mens man selv har måttet smøre seg med tålmodighet man egentlig ikke har. En annen fin ting er at det er en slags tilfeldighet ved februar, det er så lite som føles typisk februarsk på samme måte med andre måneder og det gjør at det føles som om alt kan skje.

Det verste med februar er at der januar i det minste har noen rester etter julekosen som regel, der har ikke februar noe slikt bonusmateriale (om ikke man er barn og har karneval og liknende å kose seg med). Februar føles ofte bare kjedelig og tom og mens vinteren, selv for folk som ikke er så glad i vinteren, kan føles magisk i desember og januar, så mangler denne magien mer i februar.

Konklusjonen er terningkast 2!

Musikalsang som kler februar: Waiting fra The Band?s Visit fordi det er en sang som bruker monotoni som et fint musikalsk grep i en sang som handler om å vente, slik februar føles som et venterom av en måned i seg selv.

  • Mars

Det beste med mars er at det er den første vårmåneden og det ligger et potensial i akkurat det som alltid inspirerer meg. Videre inneholder mars musikaldagen (min personlige feiring av 22. mars siden det er bursdagen til både Stephen Sondheim OG Andrew Lloyd Webber), i ny og ne påskefri og uansett ofte de små og udefinerbare øyeblikkene da det plutselig føles som om livet er en veldig fortryllende ting.

Det verste med mars er at den ofte skuffer om man vil at vårmåned skal være synonymt med vårvær siden mars ofte er mer vinterlig enn vårlig. Mars kan ofte gi følelsen av at man er i Narnia med evig vinter og det at mars også er en ganske lang måned underbygger gjerne den følelsen. Og når mars først er irriterende så er de positive tingene med mars mindre trøstende enn de positive tingene ved mange andre måneder føles det litt som.

Til sammen gir jeg terningkast 3!

Musikalsang som kler mars: Sunday fra Sunday in the park with George fordi det er noe så innmari storslagent ved den når den når crescendoet sitt, dessuten kunne jeg feiret mars med både Sondheim og Lloyd Webber, men hjertet mitt bor i melodiene til Sondheim så derfor.

  • April

Det beste med april er at om våren ikke kom i stor nok grad i mars så kommer den ordentlig i løpet av april. Jo da, det kan snø igjen, men da smelter det ofte fort og det er april som virkelig bringer med seg vårfølelsen og det til gangs. I tillegg er det ofte i alle fall noen dager i april som handler om påskefri og hygge, det er gjerne mye fint å finne på og det er noe lekent ved april som gjør at man smiler og tenker at man gjør som Bjørnson og velger seg april.

Det verste med april er at siden vinteren etter hvert har blitt dårligere og dårligere på å være vinter når det faktisk ER vintermåneder så er det paradoksalt nok ofte i april det er sånne supermegasnøfall som lammer byene og gjør alt vanskelig. Og selv når supermegasnøfall ikke kommer så er april kanskje en leken måned, men det er også en lunefull måned på godt og ondt og en måned der man ikke har noen garantier for noe. Hvis månedene var nordiske guder ville april vært Loke rett og slett, noe som kan være interessant, men også dumt.

Jeg velger meg terningkast 4!

Musikalsang som kler april: Don?t do sadness/Blue wind fra Spring Awakening fordi den skifter mellom det rocka og det fredfulle på en måte som kler hvordan april i seg selv er en måned full av variasjon og lunefullt eventyrspill.

  • Mai

Det beste med mai er Eurovision! MGP, ESC, uansett hva man velger å kalle det så inneholder mai dette som for meg er jul og bursdag samtidig og som jeg virkelig elsker. Utover det er mai ofte en magisk verden av fridager og det gjør at mai gjerne føles som en oppladning til sommerferien. Og så er det skikkelig vår, gjerne med en lett smak av sommer, det er ganske gode muligheter for finvær og det er 17. mai som man kan gjøre til hva man vil eller bare bruke som en unnskyldning for å være usunn om man er meg.

Det verste med mai er de gangene det snør i mai. Alle månedene fra oktober til mai kan inneholde snø hvis man bor på Østlandet, men av alle disse månedene føles snø desidert mest deprimerende og kjipt i mai. Mai er også en av de månedene som kan være aller mest vanskelig om man ikke har så mye venner og familie fordi 17. mai og fridagene er slike Instagram-vennlige dager som gir inntrykk av at alle andre har de tingene man kanskje mangler selv og det er et aber i en måned som i hovedsak er noe veldig fint.

Ja vi elsker å gi mai terningkast 5!

Musikalsang som kler mai: I Believe fra Book of Mormon fordi det egentlig ikke er noen musikalsang jeg føler er ekstra mai-aktig, men når mai er frydefullt fantastisk så gir den meg den samme følelsen som jeg får av sangen I Believe.

  • Juni

Det beste med juni for meg personlig er at det er da jeg har bursdag. Og om jeg ikke hadde hatt bursdag selv så kan man glede seg vel så mye over at Donald Duck har bursdag og det er jo en av de beste figurene i verden (og at den Donald-en jeg liker minst i verden, Trump, også har bursdag i juni kan vi bare overse). I tillegg er juni den første sommermåneden, noe som betyr en slags finurlig blanding av vårstemning og sommerfølelse og det er jo en fin kombinasjon. Juni er dessuten sjarmerende og rett og slett en måned jeg syns føles sympatisk, om man kan tenke på måneder på den måten.

Det verste med juni er for meg personlig at når jeg har hatt bursdag så er det så veldig lite av juni igjen. Dessuten kan man argumentere for at juni er en av de heller dårlige månedene for kulturelle arrangementer siden det ofte ikke går så mye musikaler og sånt på den tida.

Det er altså lite å kommentere på og jeg gir terningkast 6!

Musikalsang som kler juni: Tomorrow fra Annie fordi det er en sang fra musikalen som for meg er aller mest nostalgi og det føles veldig greit å velge noe veldig karolinsk i forbindelse med bursdagsmåneden min.

  • Juli

Det beste med juli er at det er sommermåneden over alle sommermåneder. Selv de årene juli er ganske regntung og grå så er det likevel en måned med mye sommerfølelse, godt hjulpet av den andre fantastiske tingen med juli: ferie! Juli er en måned mange har mye fritid og hvis man dog må jobbe så er selv det litt fint fordi det er stillere, mer fredfullt rett og slett, byen føles mindre og mer håndterlig enn ellers og det er ganske kult. Juli er en måned for velbehag og moro og å ta det kuli.

Det verste med juli er at den inneholder datoen 22. juli da man blir minnet på at nyere norsk historie har inneholdt dager som bare var jævlige selv hvis man, som meg, ikke ble personlig rammet selv. I tillegg er juli en dårlig tid for kollektivtrafikk og togtrafikk og å komme seg fra og til steder generelt sett og det er en måned der man i like stor grad som med mai bør være ekstra forsiktig med sosiale medier hvis man vet med seg selv at man er litt for flink til å sammenlikne livet sitt med andre sine liv.

I det store og det hele er det likevel lite å kritisere juli for så terningkast 5!

Musikalsang som kler juli: Summer Loving fra Grease fordi tittelen inneholder sesongen juli representerer best og fordi det er en fengende og glad låt som kler følelsen man vil få av sommeren.

  • August

Det beste med august er at alt begynner igjen. Selv hvis man har ferie og fri og har kost seg veldig med det, er det likevel noe litt fint med å få tilbake hverdagen i august, det er jo lurt å like hverdagene siden det er desidert flest av dem. Videre er august fin fordi sensommeren kan være litt magisk og hvis sommeren har vært varm og solfylt så er det gjerne litt kjøligere i august, men det er fortsatt behagelig og når det er varmt i august så er det den mest behagelige varmen man kan ha.

Det verste med august er paradoksalt nok også det med at alt begynner igjen for om man har hatt en skikkelig fin sommer så er skole og jobb og å måtte være mer fornuftig temmelig irriterende. August er dessuten irriterende på den måten at hverdagen begynner igjen, men man må fortsatt vente til september før teatersesongen begynner og om man, som meg, ofte har masse planer i september, så er august en tålmodighetsprøve av en annen verden. Og det er fortsatt så mye som ikke har kommet ordentlig i gang enda i august generelt sett, det er fortsatt sommeråpningstider på biblioteket og liknende og alt det gjør august til et limbo som hverken er fugl eller fisk.

Konklusjonen er terningkast 4!

Musikalsang som kler august: You?ll be back fra Hamilton fordi alt kommer tilbake i august, du vil bli plassert tilbake i hverdagslivet. Og hallo, Hamilton, jeg tror ikke jeg kunne skrevet en liste som dette uten i alle fall én sang fra min fremste musikaldille de siste årene.

  • September

Det beste med september er så mye. For meg personlig er september måneden over alle måneder når det gjelder å finne på ting for her er det teaterplaner, her er det Oslo Kulturnatt, her er det Elvelangs i fakkellys og den internasjonale snakk som en pirat-dagen (eller bursdagen til mamma da, men hun deler den med «snakk som en pirat-dagen» og det syns jeg er gøy) og masse, masse mer. September er måneden da man ikke rekker å kjede seg for det er alltid noe å finne på og jeg elsker det. Videre begynner høsten, dvs. den aller mest inspirerende årstiden, i september og jeg elsker bøker, te, høstløv og bare stemningen ved høst i det hele tatt. På mange måter er høsten den tiden på året som er aller mest karolinsk og i september begynner moroa og det er topp.

Det verste med september er at det at det er så mye å finne på gjør at jeg glemmer litt å stoppe opp og ta meg pauser. Det er så viktig å ta seg tid til bare å være i verden uten å trenge å finne på noe nødvendigvis og det syns jeg er litt ekstra vanskelig i september nettopp fordi det jo ER så mange muligheter. Sånn utenom at det er mye å finne på er ellers september i seg selv ikke blant de mest spennende månedene, men heller ganske safe, men nå graver jeg dypt i skålen for å finne noe å kommentere på.

Fine, fine september får terningkast 5!

Musikalsang som kler september: Run away with me fra The Unauthorized Autobiography og Samantha Brown fordi det er en nydelig sang som jeg syns har en stemning som er forenelig med septembers stemning, dessuten har den øyeblikk da karakteren som synger har en slags gryende desperasjon; som om han vil at alt skal skje akkurat der og da og i september kan jeg så godt relatere meg til den følelsen.

  • Oktober

Det beste med oktober er at det er Høst med stor H, høstmåneden som virkelig føles som og ser ut som høst. Dette er måneden da verden farges rødguloransje, måneden da man finner frem jakke og strømpebukser (å så mye mindre tid man trenger å bruke på å barbere legger om høsten og vinteren a gitt) og måneden der man, hvis man er heldig, finner den første julebrusen og de første riktig gode klementinene i butikken. Videre er oktober også en god måned for kulturelle planer som teater, eller å gå Elvelangs ved Alnaelva i stedet, men det er en måned som føles lettere å puste i og å bare være i. I tillegg er oktober for meg måneden der jeg planlegger Nanowrimo og av og til forsøker meg på Inktober og Gothnowrimo, selv om jeg sjelden får de tingene helt til. Og ikke minst så er oktober Halloween og Halloween er kult!

Det verste med oktober er de stadige påminnelsene her og der (et snøfall en dag, en kald vind) som minner deg på at høsten ikke vil vare evig og at det snart er vinter (og særlig om man som meg blir litt trist av nakne trær uten løv på seg og en verden med så lite farger at man må skape dem selv i stedet). Videre er oktober måneden der jeg har så mange ambisjoner om kreative prosjekter og så blir det aldri helt så vellykket som ønskelig og så blir jeg skuffet over egne begrensninger og det er en teit følelse. Og så er oktober fin, men det er en måned der jeg gleder meg veldig til Nanowrimo-sesongen, så vel som desember likevel.

Konklusjonen er terningkast 4!

Musikalsang som kler oktober: The Ballad of Sweeney Todd fra Sweeney Todd fordi det er en dramatikk i melodien her som matcher dramatikken i høstens fargespill meget godt. Og så er Sweeney Todd en musikal som passer veldig godt sammen med Halloween av mange grunner egentlig.

  • November

Det beste med november er Nanowrimo. November i seg selv er en måned med få lyspunkter og det gjør meg så takknemlig for at denne tingen finnes som gjør at jeg alltid gleder meg til november og nyter denne måneden da å skrive og å være kreativ er så veldig mye lettere enn ellers. Og det er også noe med hvordan jeg i november klarer å balansere prioriteringer bedre enn ellers og hvordan det er så fint å føle seg flink, å føle at man virkelig får til noe. Utenom Nanowrimo er november fin fordi det er en måned der man kan glede seg til desember og det å glede seg til noe er en fornøyelse i seg selv.

Det verste med november er hvor grå denne måneden er. Snøen kommer ofte på besøk, men den pleier ikke å legge seg riktig i november og man tar seg i å ønske at den gjorde det siden alternativet gjerne er grått ingentingvær og nakne trær, mens løvet har falt og alle fargene høsten har på sitt beste er et avsluttet kapittel. Det er en tomhet ved november som gjør det til en måned perfekt for pessimisme og akkurat det er jo ikke så bra.

Det fine med november er likevel fint nok til å gjøre november til en måned jeg gir terningkast 3!

Musikalsang som kler november: Quiet fra Matilda fordi det er en sang som bygger seg og bygger seg opp, den er som en storm som plutselig glir over i det veldig stille og skjøre. Kaoset først kler den sprudlende kreativiteten i forbindelse med Nanowrimo, roen etterpå kler ingentingværet og stillheten som også er november. Og så er det en sang som har en helt nydelig melodi og november kan være dette og, nydelighet.

  • Desember

Det beste med desember er advent. Man skulle kanskje tro det var julen og personlig elsker jeg jul, men jeg elsker stemningen i tiden før mer, nedtellingen med julekalendere (og julekalenderkonkurranser på internett ikke minst) og bare hvordan jeg føler at mange blir litt snillere og mildere i desember. Desember er måneden da jeg føler meg som et barn igjen; måneden da jeg tror litt ekstra på eventyr og magi og måneden da jeg koser meg med pepperkaker og julemusikk og å gi og få gaver og å ha gjensyn med julefilmer jeg alltid har elsket. Og hvis det er én måned der jeg virkelig VIL ha snø og glemmer alt som kan være frustrerende ved snø så er det desember, i desember er snø magisk og eventyraktig og man gir seg hen til stillheten og roen og det balanserte med en verden som helt er farget hvit.

Det verste med desember er når det ikke er snø i desember, men heller den samme gråheten og tomheten til november, men nå med litt ekstra vind og kulde gjerne som uønsket bonusmateriale. Samtidig er det egentlig verste med desember når det blir stress. Når kosen i måneden blir erstattet av masete kjøpesentre og julefølelsen mangler så er desember ganske kjip og deprimerende, ikke minst fordi desember er en måned man har en del forventninger til. Desember skal være som desember alltid har vært og med en gang noe er annerledes enn før føles det straks ekstra sårt.

Og likevel, selv elsker jeg desember uansett og føler svakheter er ekstra lette å tilgi her, jeg gir derfor terningkast 6!

Musikalsang som kler desember: Christmas Lullaby fra Songs for a new world fordi det er en sang med en melodi som glitrer som om noen har drysset eventyrstøv og bjeller over den. Og så er det en julete sang hvis tittel inneholder ordet «Lullaby» og når desember er på sitt fineste er det denne roen og barnligheten i en man finner.