Heisann! Grøssende Halloween-hilsener til alle som vil ha! Ser vi bort fra frustrasjoner som at jeg får alt for lite respons på ting som blogginnlegg for tiden (krysser fingrene for at dette innlegget slår bedre an fremfor å bli ukommentert innlegg numero tres på rad) og at forsøket mitt på å få moren min til å like Halloween feilet totalt da noen ungdommer kastet egg eller noe liknende på vinduet hennes i stad, så er livet ganske fint for tiden. For eksempel så jeg Annie på Lørenskog Hus forrige lørdag og mens dialogene lød litt unaturlige til tider og dramaturgidelen var løst litt rart, så var det skikkelig flinke folk og de hadde greid å modernisere handlingen ti tusen ganger bedre enn i Annie-filmen fra 2014. Ellers gleder jeg meg til Snøfall på teater på fredag og Nila og den store reisa på teater på lørdag (to ganger teater, hurra!) og hjertet mitt gleder meg uendelig mye over ny singel med Sara Bareilles:

Den heter “Armor” og den er sååå fin og fengende og herlig feministisk med et flott budskap. Og Sara Bareilles skal gi ut cd senere i år og det gleder meg skikkelig <3 

Og av ymse grunner har jeg fått anskaffet ny pc og det er tøft, jeg kommer forholdsvis ofte til intervjuer eller jobbsamtaler for tiden og det kan hende jeg tjente 12 pund på å skrive en tekst i stad, men jeg er ikke helt sikker. 

Og SÅ er det november i morgen og som vanlig er det synonymt med Nanowrimo (selvsagt skal jeg være med i år som før) og jeg er godt i gang med planleggingen. Som vanlig føler jeg at jeg er litt mindre forberedt enn jeg burde være (har i skrivende stund planlagt de første 13 kapitlene av del 1 av en historie som skal bestå av to deler), men jeg vet det mest om hva som skal skje så det vil nok gå greit.

Som litt “kort” informasjon så skal historien min i år være en slags barnebok for voksne (noe jeg har skrevet under Nanowrimo tidligere) og det handler om Felix Melodicus, Amelia Magripp og Septimus Regn (og jeg har brukt flere av disse navnene på karakterer før, men det får gå) som er usynlige venner uten en venn. De fleste usynlige venner falmer og forsvinner når den de er usynlig venn for ikke trenger dem lenger, men noen gjør det ikke og blant disse noen er altså Felix, Amelia og Septimus. Så finner de ut at de kan bli levende (med papirer, små leiligheter og alt slikt ordnet) om de drar til et sted og finner et menneske som kan se dem og som de er ment til å hjelpe. Så de drar til Fayville og finner 13 årige Nicolina Lavendel som aldri passer helt inn noe sted, men elsker å lese og skrive og trenger hjelp med sitt første forsøk på Nanowrimo. Og del 1 er at de prøver å hjelpe Nicolina for å bli levende. 

Og så er det en del 2 etter at de har blitt levende, noe Felix vil bli fordi han ved første blikk ble dypt betatt av Midolin, Amelia vil bli fordi hun ønsker å bli ond superskurk og ta over Oslo og på sikt landet og Septimus vil bli fordi han er overbevist om at han er skapt til å skrive og komponere storslagne musikaler. Og det blir veldig fort klart at de tre trenger nye drømmer fordi de ikke er ment til å finne kjærligheten med Midolin eller bli onde superskurk eller storslagen musikalkomponist. Og det er derfor historien min heter “Hva det betyr å være levende” fordi det først i hovedsak handler om tre karakterer og hva de gjør for å bli levende før det senere handler om når de finner ut hva det innebærer å faktisk være levende. Så det er kanskje et litt sært prosjekt, men jeg tror det kan bli ganske fint og ettertenksomt, dessuten skal jeg skrive masse sangtekster med sanger som ville kommet på det stedet i historien om det var en musikal og ikke en bok og ja, det blir fint å komme i gang. Nanowrimo ftw!

*

Men da tenkte jeg å oppsummere oktober fordi måneden veldig straks er over så da setter vi i gang og så kommer neste innlegg antakelig på søndag 🙂

Oppsummering av bøker og filmer i oktober

BØKER

– Alone av Christopher Chaboute

Sår, nydelig fortalt og svært engasjerende grafisk roman. Terningkast 5!

– Home Time av Campbell Whyte

Sær, fascinerende og fint illustrert grafisk roman. Terningkast 4!

– Dreadful young ladies and other stories av Kelly Barnhill

Ikke så fin som ønsket siden jeg har elsket bøker av Kelly Barnhill før og bare likte denne, men jeg likte den ganske godt da. Her er magisk realistiske noveller med masse stemning. Terningkast 5!

– We are okay av Nina LaCour

Nydelig fortalt ungdomsbok som var både uendelig trist og endeløst håpefull. Jeg ble veldig glad i og takknemlig for denne boka og hva den var for meg. Terningkast 6!

– Unicorn on a roll av Dana Simpson

Herlig, fornøyelig og episk tegneserie, veldig karolinsk. Terningkast 5!

– Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Vakkervakkervakkert illustrert og finfint fortalt julehistorie. Småtrist og skjønn og nok et eksempel på en bok der jeg vil rømme inn i alt som illustrert av Lisa Aisato. Terningkast 5

– Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser

Sympatisk om en fornøyelig familie i fare for å måtte flytte. Meget sjarmerende fortalt. Terningkast 5!

– Munmun av Jesse Andrews

Bok med svært interessant konsept som dog var virkelig irriterende skrevet og som frustrerte mer enn den engasjerte. Terningkast 3!

– Rosie loves Jack av Mel Darbon

Søt, interessant og fint fortalt om Rosie som har Downs Syndrom og er inderlig forelsket i Jack som hun drar ut på en reise til, noe som byr på nok av utfordringer. Terningkast 5!

FILMER

– Battle 

Norsk dansefilm som var irriterende klassisk og forutsigbar, men den hadde godt skuespill, fine karakterer og flott dansing så jeg koste meg. Terningkast 4!

Heisann! Fin ting: det er helg og en enda mer fin ting er det at jeg har spart opp penger og har et gavekort på Power og en snill mamma i tillegg, noe som gjør at jeg antakelig veldig snart skal anskaffe ny pc (fordi den jeg har er teipet sammen enkelte steder og veldig slitt og hadde en “blue screen of death” for ikke så lenge siden og sånn sett ikke vil være helt til å stole på i november når det er Nanowrimo). Utover det er en fin ting at jeg skal se Annie på Lørenskog Hus i morgen:

Her kan man høre en kombinasjon av Tomorrow og Maybe sunget av Audra MacDonald i filmversjonen fra 1999 <3 Og man kan innvende at Annie burde være litt oppbrukt for min del (har sett tre ulike filmversjoner og to forskjellige oppsetninger på scenen), men det er noe magisk med å komme tilbake til den musikalen man oppdaget da man var fem år, den som har fulgt deg hele livet og er det mest herlig nostalgiske du vet om. Annie er veldig magisk for meg og jeg tror det blir skikkelig fint 🙂

Av noen litt mer upraktiske ting så plages jeg fortsatt av øresus (og denne kvelden, etter at jeg tok olivenolje i øret i stad som egentlig skal hjelpe, har det vært ekstra intenst) så jeg håper jeg kan få ordnet med øreskylling snart siden det hjelper mest. Noe annet som er litt bekymrende, men også delvis motiverende, er at jeg hadde et møte med Nav i går om hva som skal skje videre. For det ble ikke jobb der jeg hadde praksis av ymse grunner og jeg har arbeidsavklaringspenger frem til 4. november og så viser det seg at sosialhjelp, som jeg trodde var neste steg, er det man gjør når det er aller siste utvei før man er helt tom for penger på konto og hvis man regner sammen det jeg har på hovedkontoen og sparekontoen min så er det faktisk ca 40 000 kr. Og hun jeg pratet med fra Nav var jo veldig imponert over at jeg hadde såpass og hadde så god kontroll på økonomien, men samtidig betyr det å ikke få penger fra Nav en periode og jeg vil jo klare meg økonomisk frem til begynnelsen av januar hvis jeg fortsetter å mangle jobb, men jeg har jo heller ikke lyst til å bruke opp alt av penger på konto heller de neste månedene. Samtidig finnes det et kvalifiseringsprogram Nav har der jeg passer godt til kriteriene for å få det og hvis det blir noe av så vil det vare væffal et år, det vil være oppfølging underveis av en person i Nav som jobber direkte med saken min, det vil være en form for tiltakspenger underveis og hvis jeg er heldig og det blir aktuelt så kan det begynne alt i november. Så nå fortsetter jeg å søke jobber mens jeg håper at det tiltaket kan bli noe av. I tillegg er planen uansett å følge nøye med på økonomien fremover og hvis det begynner å bli vanskelig så skal jeg vurdere å avbestille ting som Netflix og andre månedlige ting en periode, dessuten så har jeg gode folk rundt meg, deriblant mamma, som kan hjelpe til hvis det ser håpløst ut. Og jeg tror jo at ting kommer til å ordne seg på et eller annet vis for det gjør alltid det, dessuten er det en del som skjer med henhold til intervjuer og forskjellig for tiden, dessuten var det veldig motiverende å høre at jeg har vært veldig flink til å bruke penger fornuftig, men ja, det med Nav og jobb og slikt er den største utfordringen i livet mitt for tiden.

Nok om det, dette er fint:

Det er trailer for spiller Heroki som jeg lastet ned til Nintendo Switch i stad og det er så fint og så pent. Jeg blir mer og mer glad i spill med masse farger og glede ved seg (og jeg klarer ikke å komme videre på enkelte andre Switch-spill jeg har uansett), dessuten er det gøy å spille og det kosta kun 69 kr. 

En annen fin ting er dette:

Det er trailer for en britisk oppsetning av musikalen Funny Girl som hadde blitt filmet og så ble denne filmen vist på Gimle Kino på onsdag og jeg var blant publikum og hadde det sååå fint (dessuten fikk jeg tak i autografen til Øystein Wiik) <3 Og altså, Sheridan Smith, som spilte hovedrollen var bare så fantastisk:

Her kan man høre henne synge “Don’t rain on my parade” (for mange kjent som Rachel Berrys favorittsang på Glee) og det er skikkelig flott! 

Ellers har jeg funnet ut at jeg ikke får sett Stjernekamp-finalen når den går fordi teater, men basert på låtvalgene og det faktum at mange ikke stemmer basert på helheten, men den enkelte episoden, er jeg nå veldig sikker på at Ella vinner siden hun både skal synge sangen hun sang da det var hip hop igjen OG har valgt en annen joik enn den hun fremførte sist som finalelåt. Ulrikkes låtvalg er alle i enten pop eller rock-segmentet og da vil Ella vise mest allsidighet når det virkelig gjelder, noe som jo er i finalen. Med det sagt så leste jeg en kommentar på nettet for litt siden der noen foreslo et nytt stemmesystem á det de visstnok har i Skal vi danse der dommerne stemmer og seerne stemmer og så plusses de stemmene sammen og den som får minst stemmer til sammen går ut. Det aller beste hadde vært om ingen gikk ut og alt av stemmer ble regnet sammen før den som fikk til sammen mest stemmer vant i finalen, men om det ikke går så hadde det stemmesystemet med dommerstemmer og vært lurt fordi det ofte viser seg å være en del som stemmer basert på geografisk beliggenhet og mens jeg personlig tror Ella også har en del som stemmer fordi de ser potensialet i henne og har blitt virkelig rørt av henne, så tjener hun definitivt på å være den eneste fra Nord-Norge. Dessuten ville Samantha antakelig kommet lenger om dommerstemmer hadde noe å si det og, mens Hilde Louise muligens ville tapt på det fordi ingen i juryen likte henne under hip hop av en eller annen grunn (siden hun var skikkelig kul). Uansett tror jeg et slikt stemmesystem ville føltes mer rettferdig og da særlig for de deltakerne som er fra Oslo (som er aller mest upraktisk å komme fra med henhold til stemmer basert på geografi i talentkonkurranser og sånt). 

Uansett blir det spennende i morgen kveld når jeg litt på etterskudd skal se finalen. 

Og nå tenkte jeg å lese ut en bok (fordi jeg ikke liker boka jeg leser på og har hatt lyst til å legge den fra meg lenge, men nå er det kun 70 sider igjen og det må jeg jo få fint til), spise litt kjeks og ellers glede meg over helg og hygge og så kommer neste innlegg til uka så da bables vi!

Heisann! Siden sist har livet inneholdt teater, tortillachips og te og i morgen skal jeg på Funny Girl som er musikal på kino på Gimle og det tror jeg kan bli innmari gøy 🙂 Og ellers søker jeg jobber og forbereder meg på et møte med Nav om teite økonomiske ting som ikke frister på torsdag, jeg driver planlegging av Nanowrimo, jeg prøver å komme meg gjennom boka jeg holder på med til tross for at den er veldig frustrerende skrevet og jeg koser meg med Nintendo og nettbrettspill og å tenke at jeg burde gjøre noe fornuftig før jeg ser den ene videoen etter den andre om musikaler og tv-spill og slikt på Youtube i stedet.

Ellers endte jeg opp med å sende en lang melding på Facebook til yndlingsbiblioteket mitt fordi jeg har fått en, i egne øyne genial, ide om at de kunne hatt “hjelpe folk å komme videre på spill”-arrangement. Selv hadde jeg virkelig elsket et arrangement der jeg kunne hjelpe folk å komme videre på Nintendo-spill de slet med og så kunne de hjelpe meg med ting jeg ikke får til. Det må jo være et marked for et slikt arrangement et eller annet sted siden det er litt teit å måtte gi opp spill fordi noe rett og slett er for vanskelig når det sikkert finnes mange som får det lett til, dessuten kunne man i samme slengen møte andre tv-spillfans og så kunne man sosialisert med tv-spill som tema og slikt. Hvis noen har noen ideer til hvem andre enn yndlingsbiblioteket man kan kontakte i håp om å få i stand et slikt arrangement så er det bare å si fra.

Og hva angår tv-spill ellers liker jeg at jeg nå har en grunn til å spille Super Mario Odyssey igjen fordi det er nye kostymer, men mer interessant; nye filtre =D

En av tingene jeg liker best med Super Mario Odyssey er at man kan ta bilder i spillet og at spillet inneholder ymse filtre man kan bruke. Og som man ser på videoen finnes det nå både kaleidoskop-filter, manga-filter og tile-filter og det betyr mange spennende nye bildemuligheter. Yay!

Her er forresten musikkvideoen til sangen “What a feeling” fra filmen Flashdance:

Denne er aktuell fordi det finnes en musikal basert på Flashdance som jeg endte opp med å se på teater forrige søndag (fordi hele livet mitt handler om å lete frem unnskyldninger for å bruke penger på teaterbilletter) og den musikalen tenkte jeg nå å anmelde. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Funny Girl på kino. 

Flashdance musikalen

Jeg vet at jeg har sett Flashdance-filmen en gang, men jeg husker ikke når og det er temmelig lenge siden. Med det sagt så tar jeg meg gjerne i å synge med hvis jeg hører «What a feeling» og jeg er veldig glad i den typen historie som Flashdance er. Og det var litt derfor, og fordi skikkelig positive anmeldelser, at jeg fant ut at jeg rett og slett trengte å se Flashdance-musikalen på Chateauf Neuf, et valg jeg nå er veldig takknemlig for.

Storyen er ganske klassisk. Året er 1983 og Alex på 18 år jobber som sveiser på dagtid og som danser på nattklubb om kvelden mens hun drømmer om å danse. Så dukker det opp en mulighet til å gå på audition for en danseskole og hun funderer på om hun skal ta sjansen. Og så handler det ellers om vennskap og kjærlighet og liknende i en historie som greit nok er temmelig forutsigbar.

Og likevel. Noen historier har man kanskje hørt før, men så er det noe med dem som funker uansett. Og jeg elsker historier om personer som drømmer om scenen, som elsker tanken på å synge, spille eller danse; jeg har alltid elsket slike historier og Flashdance som musikal er intet unntak.

Og mye av sjarmen ligger i musikken. Med en blanding av nye sanger til musikalversjonen og kjente slagere fra 80-tallet så er Flashdance en musikal som virkelig fenger. Man kan innvende at sangtekstene i de sangene som er oversatt til norsk (noe som faktisk unikt nok ikke er tilfelle med alt her) ikke er så sterke og at materialet her generelt sett ikke kan måle seg med de beste sangtekstene og melodiene fra musikalhistorien, men for meg spilte ikke det noen rolle. For det funker så godt og det var en sånn følelse av å virkelig bli borte i hver sang på den måten som jeg elsker.

Videre er skuespillet fantastisk. Særlig Heidi Ruud Ellingsen, som i hovedrollen må takle sang, dans og skuespill like godt, overbeviser og jeg visste jo fra mange musikaler at Heidi Ruud Ellingsen har noe magisk ved seg som musikalartist, men hun er ekstremt god i Flashdance. Og Sindre Postholm, jeg elsker Sindre Postholm basically uansett fordi han synger så fint og danser så flott og virker så sympatisk i tillegg. Ellers er Lene Kokai Flage nydelig som Gloria og Jakob Schøyen Andersen er et flott bekjentskap i rollen som Jimmy. Og det er videre et ypperlig ensemble der alle overbeviser hele veien. Og det skapes så fine karakterer her og det er også innmari fint.

Om man skal kritisere Flashdance for noe så er den kanskje bittelitt lenger enn den hadde trengt å være og det er som nevnt på ingen måte en virkelig original og nyskapende historie. Samtidig så koste jeg meg så mye med denne musikalen. Jeg elsket 80-tallspreget, jeg likte musikken og ikke minst dansingen, jeg likte karakterene og jeg likte stemningen. Og for min del var de eneste egentlige svakhetene at popcorn-en de solgte i baren ikke hadde nok smak, at programbladet var hakket dyrere enn strengt talt nødvendig og at jeg ikke orket å stå i kø for å besøke toalettet i pausen og satt og var veldig tissetrengt hele andre akt. Og ikke noe av det er egentlig svakheter når man forlater et teater med et stort smil og et stort ønske om å synge og danse seg gjennom resten av kvelden mens man føler seg så inderlig glad for at fine musikaler som Flashdance (som anbefales for alle som liker enten musikaler, 80-tallet eller solskinnshistorier om å ha en drøm, satse alt og få det til) finnes.

Terningkast 6!

Heisann! Det er søndag, etterpå skal jeg på teater og ellers har jeg SKIKKELIG lyst på kommentarer til dette innlegget fra fredag siden jeg syns det er mange interessante betraktninger der om Stjernekamp og dessuten sterkt misliker å ha flere ukommenterte innlegg etter hverandre. Jeg blir utrolig takknemlig for en kommentar eller to til det. Og ellers hva angår Stjernekamp er jeg sjokkert over gårsdagens resultat fordi Ole(?!) gikk ut:

At Stjernekamp har gått litt bort fra ideen om virkelig kjente artister som konkurrerer mot hverandre og nå har mer ukjente artister er i grunnen helt greit siden det er mer spennende å oppdage nye stjerner enn å se artister man har sett veldig mye før, men frem til nå har vinneren vanligvis vært den mest allsidige deltakeren (med et lite unntak i 2016 da jeg syns det var andre som var mer allsidige enn Knut Anders, men 2016 var generelt sett den sesongen som gikk minst som jeg ville uansett og jeg skylder på at det var 2016, året der ingenting gikk som noen ville utenom for Nintendo som sikkert frydet seg en hel del over Pokémon Go-fenomenet). Og Ole VAR den mest allsidige deltakeren i år og han valgte riktignok lite taktisk i går, men helhetsmessig så har han vært flere hakk over de fleste. På den positive siden dog så blir finalen desto mer spennende nå siden den nesten hadde blitt kjedelig om Ole var i den siden han garantert ville vunnet. Med Ella og Ulrikke så er det mer åpent. Blir det Ulrikke som i større grad lever opp til formatet om å være allsidig, men som mangler litt på egenart og ikke fremstår som en personlig og unik artist i like stor grad som Ole og Ella eller blir det Ella som er en av denne sesongens minst allsidige, men som har mest særpreg og egenart og fremstår som mest interessant som artist? Og hvis det blir ny sesong av Stjernekamp neste år, noe jeg håper veldig på og hvis Ella vinner, vil det bidra til at artister neste år inspireres og fokuserer mer på formidling og egen personlighet fremfor allsidighet og vil det utvanne konseptet eller vil det gjøre det til en mer spennende konkurranse? 

Jeg vet ikke, jeg tror jeg egentlig overtenker Stjernekamp mer enn nødvendig. 

Ellers så leser jeg nå denne boka:

Her er et utdrag fra Goodreads sitt synopsis for denne boka:

In an alternate reality a lot like our world, every persons physical size is directly proportional to their wealth. The poorest of the poor are the size of rats, and billionaires are the size of skyscrapers.

Og det er et ganske originalt dystopisk premiss, tenk om høyde og inntekt hang sammen slik at fattige var bittesmå mens de rike var høye som skyskrapere. Dessuten liker jeg hvordan Jesse Andrews tør å være ganske sær. Det fortelles fra perspektivet til Warner som er skikkelig fattig og på størrelse med en rotte og språket gjenspeiler dette i form av at denne boka er skrevet på en litt sær måte. Her er det en del oppdiktede ord og i tillegg er språket litt barnlig og upolert på en måte som føles modig fordi den gjør at ja, denne boka kan være litt vanskelig å komme inn i og den vil ikke passe til alle, men samtidig føles språket riktig fordi det føles som en naturlig forlengelse av premisset på en måte man ikke så ofte ser i bøker. Og jeg har lest en bok av Jesse Andrews før (da en ungdomsbok som handlet om kreft, men var mer fornøyelig enn trist og egentlig handlet mer om vennskap enn kloke betraktninger om liv og død) og jeg liker at han for meg fremtrer som en temmelig kompromissløs forfatter som forteller ting på sin måte uansett om det gjør at bøkene hans blir veldig smak og behag. 

Selv har jeg ikke blitt så fenget av denne historien enda, men jeg er nysgjerrig på fortsettelsen og ser frem til å lese videre. Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Og med det trenger jeg egentlig å komme meg av gårde for jeg har en del planer i dag, men vi bables og ha en super søndag (og om dere ikke kommenterer det forrige innlegget blir jeg i alle fall glad om noen leser det og har en kommentar til det i kommentaren deres til dette innlegget siden jeg er nysgjerrig på andres meninger og om det er enighet eller ei og sånt). 

 

Heisann! Det er fredag, jeg gleder meg til fine planer i løpet av helgen og i dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato før jeg innså at jeg egentlig kan oppsummere boka som “rørende og skjønn, men litt for klassisk julehistorie som likevel er mest elsk, mye takket være Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner” og da trenger man egentlig ikke en ordentlig anmeldelse i tillegg 😉 Dessuten føles det på tide å skrive et litt mer utdypende Stjernekamp-innlegg siden jeg har gjort det tidligere. For øvrig er det, hva angår Stjernekamp, nå annonsert hvilke sanger deltakerne skal synge i morgen og det er særlig interessant siden det i morgen ENDELIG er musikal <3 Og personlig liker jeg definitivt Ulrikkes sangvalg der best for hun skal synge “God help the Outcast” fra Ringeren i Notre Dame og den er helt nydelig, dessuten heier jeg på å velge sanger fra Disney-musikaler. Ole på sin side syns jeg har valgt lite kreativt med en sang fra musikalen Chess, men på den positive siden har han valgt “Pity the child” som er mindre oppbrukt enn for eksempel “Anthem”. Jeg tror også både Ole og Ulrikke vil kle sangen de har valgt veldig godt. Ella er jeg dog litt mer usikker på valget til for hun skal synge “You can’t stop the beat” fra Hairspray (hulk, hulk, ingen har valgt noe fra Hamilton i år heller) og den sangen er egentlig ikke ment til å synges av én person, dessuten er det en veldig glad låt med mye dans i seg og den føles ikke Ella-aktig. På en måte tenker jeg at det kanskje kunne funket bedre om Ella og Ulrikke byttet låter, samtidig som jeg tror Ulrikke med “God help the Outcast” kan bli veldig rørende. Uansett blir det spennende 🙂

I alle fall tenkte jeg nå å sette i gang og jeg velger å bruke formatet fra innlegget det linkes til tidligere i denne posten. 

Litt tanker om topp 3 Stjernekamp 2018

Det jeg lærer mer og mer av å se Stjernekamp er at jeg ikke burde ha noen forhåndsfavoritter eller mange tanker om de som deltar på forhånd i det hele tatt for hva som skjer utover i programmet pleier sjelden å være helt som forventet. Og samtidig så er det alltid slik at selv hvis favoritter eller forhåndsfavoritter går ut så føles det likevel på et vis riktig hvem som er topp 3 likevel. Og her skal det sies at jeg er veldig i mot premisset om at folk skal gå ut for jeg syns det hadde vært mye bedre om alle var med hele veien og at stemmene ble lagt sammen på slutten sånn at man kunne høre alle i alle sjangre. Det hadde vært en mye bedre løsning. Det er synd det ikke er jeg som bestemmer hvordan konseptet skal være, men ja ja, her er uansett litt tanker om de gjenværende. 

– Ole Børud

Før Stjernekamp begynte var jeg litt i “jammen hva er vitsen med å ha med familiemedlemmer til folk som var med tidligere”-campen og bare på grunn av det litt usikker på Ole. Etter to episoder eller noe der omkring hadde jeg lagt den tanken godt fra meg for å si det sånn og det med rette for wow, Ole er skikkelig flink og jeg kan nå ikke se for meg denne sesongen uten ham.

– Oles fordeler

Ole har en enorm musikalitet som gjør at han får til alle sjangre bra og overbeviser så godt som alltid og det er det jeg liker med ham, men så har han noe rått og upolert ved seg likevel. Han kunne lett blitt for flinkis, men han har en personlighet som er så sympatisk og litt keitete som gjør at det føles nært også. Dessuten minner han meg litt om Adam fra fjorårets sesong og det er veldig positivt.

– Oles ulemper

Mens Oles stemme er flott og kler alt så gjør det at han er en så god musikalsk kameleon at han heller ikke har det største særpreget og i morgen kan han også tape på at folk glemmer å stemme, sistnevnte noe jeg desidert IKKE skal glemme, fordi de tror han er trygg. Utover det kan jeg egentlig ikke finne så mange ulemper her.

To favorittopptredner:

Under blueskvelden syns jeg Ole hadde mest Blues-feeling og utover det så liker jeg dette fordi han sang ekstremt godt og nådde toner som er “blåse folk av banen”-fantastiske underveis. Og så var det bare så godt formidlet og med en sånn enorm musikalsk forståelse både med henhold til teknikk og følelse og det var også her Ole gikk fra å være en av mine favoritter hver kveld til den jeg syns virkelig fortjener å vinne hele greia i år. 

Det er mye jeg kunne valgt som den andre opptrednen å trekke frem og jeg vurderte vise litt for jeg syns den sangen føltes aller mest nær og varm av alt Ole har sunget. Like fullt måtte jeg velge hardrock fordi dette var terningkast 6-flott og usedvanlig godt hva angår alt fra intensitet og lidenskap til flott stemme og god forståelse av sjangeren (en sjanger jeg personlig har lyttet ganske lite til). Og det er en slags teatralskhet i denne opptrednen som jeg elsker, det er så mye drama her og Ole er så tøff og overbevisende og rett og slett brilliant så yay. 

– Ella Marie Hætta Isaksen

Det skal innrømmes at jeg har et litt ambivalent forhold til Ella for mye av tiden syns jeg hun virker litt for usikker og at hun heller ikke synger like rent og teknisk bra som de andre, dessuten irriterer det meg at hun aldri havner i bunnen eller får noe særlig kritikk fra dommerne selv når jeg syns hun fortjener det. Samtidig er hun fantastisk god på å formidle og når hun treffer så treffer hun skikkelig og så blir det helt magisk og mens jeg heier mer på Ole og Ulrikke, blir jeg heller ikke overrasket om akkurat joiken var en sånn opptreden som hadde så stor kraft at den alene kan føre til seier på en måte.

– Ellas fordeler

Som nevnt dette med formidlingen og hvordan det er noe med hele Ellas vesen som gjør at man vil at hun skal lykkes. Og det er noe med at hun har så mye potensiale og på mange måter den mest interessante å følge som artist fordi hun har så mye egenart og personlighet. Jeg tror også Ella har en veldig fordel med å være den eneste fra Nord-Norge fordi de er flinke til å mobilisere og det finnes artikler som denne (trykk på ordet denne for å lese) som godt setter ord på hvor mye den samiske bakgrunnen hennes betyr for mange. Og igjen, når Ella lever opp til potensialet sitt så er hun fantastisk og det er en flott kvalitet. Jeg tror også det at Ella, til tross for at hun faktisk aldri har havnet i bunnen, føles litt som en underdog også er noe som hjelper henne en del.

– Ellas ulemper

Ella er nok den svakeste med tanke på det rent sangtekniske og synger oftere falskt enn de andre. Dessuten virker hun ofte mer usikker og det er også en svakhet sånn jeg ser det. I tillegg har hun en del å gå på med henhold til diksjon og det er noe jeg er ganske opptatt av mye på grunn av musikaler der diksjon er veldig viktig og særlig i musikalene til Sondheim der alt må være perfekt artikulert fordi man ellers ender opp med å synge feil siden det er såpass perfeksjonistiske og krevende tekster og melodier. Samtidig så tror jeg mange av Ellas svakheter handler om nerver og jeg tror også hun som artist generelt sett er mer opptatt av formidlingen enn teknikken og det er jo også egentlig noe jeg liker. For man har jo sett det med f.eks. Alexander i år at med en gang det er for teknisk godt og flinkt så blir det kjedelig og Ella blir aldri kjedelig. I stedet forblir hun interessant selv når hun skuffer litt. 

Hip Hop var da jeg virkelig så Ella for der eide hun scenen helt og overbeviste 100% hele veien. Det var godt sunget, godt rappet, godt danset og hun hadde en så sterk karisma at det virkelig gikk gjennom skjermen og traff skikkelig. Det var her Ella for første gang virkelig levde opp til potensialet sitt og viste at det i henne bor en skikkelig artist og stjerne som er verdt å følge med på. 

Og dette <3 Jeg forventet jo at Ella skulle være god i joik, men dette er antakelig den sterkeste fremføringen av noen hele årets sesong av Stjernekamp og det er også denne opptrednen jeg har sett igjen flest ganger i år. For jeg skjønner veldig lite av joik, men man virkelig føler denne joiken og utover det så er det en så sterk innlevelse og tilstedeværelse her som gjør det nærmest hypnotisk og særdeles magisk. Dessuten merker man at det er noe som står på spill på en måte som også føles ganske unik og ja, dette er virkelig sterkt =D

– Ulrikke Brandstorp

Før årets sesong var Ulrikke en jeg ikke hadde så mye tro på bare fordi jeg kun kjente henne fra årets norske MGP-finale der hun hadde en sang jeg ikke likte i det hele tatt. Men Ulrikke overbeviste fort og er antakelig den deltakeren jeg kjenner meg mest igjen i rett og slett fordi hun har en barnlig og litt leken tilnærming til det meste som føles karolinsk på en fin måte.

– Ulrikkes fordeler

Ulrikke er nok en av årets mest allsidige deltakere og hun er også den beste danseren av de gjenværende. Og jeg liker som nevnt denne lekenheten, man merker at hun er den i år som koser seg mest og har det mest moro på scenen og hun har en positiv og sprudlende energi man blir glad av, samtidig som hun også klarer å vise alvor i sangene som krever det. Ellers har Ulrikke en flott sangstemme som har et fint særpreg, hun har en naturlig scenisk autoritet og hun gjør så mye ut av hvert øyeblikk og det liker jeg skikkelig.

– Ulrikkes ulemper

Ulrikke har havnet, etter min mening ufortjent, i bunnen noen ganger nå og selv tror jeg dette skyldes litt tilfeldigheter, men også at hun, til tross for et visst særpreg, ikke føles like tydelig som de andre to. For Ole er den mest musikalske og den mest dyktige vokalisten og Ella er den med mest potensiale og formidlingskraft og da kommer Ella litt til kort i møte med det. En annen svakhet er at hun blir litt for poppa til tider og at hun kan føles lettere og mer overfladisk enn Ole og Ella, selv om hun ikke nødvendigvis er det. Selv liker jeg likevel Ulrikke veldig godt og etter min mening fortjener hun absolutt å gå videre til finalen.

Jeg likte Ulrikke veldig godt i begynnelsen, men syns hun valgte ganske like sanger de første ukene. Men så kom Blues og dette er veldig flott fremført. En ting er hvor god Ulrikke er på scenen når det gjelder alt fra sangteknikk til koreografi, men her var det også en så sterk karisma og personlighet i tillegg og det gjorde det utrolig flott. Det er så mye følelse her og jeg liker hvordan Ulrikke er en av dem som er så dyktig musikalsk at hun kjenner sine egne vokale styrker og svakheter og vet å bruke dem riktig og dette funka rett og slett skikkelig godt for meg 🙂

Da Vise var temaet var det mange fine opptredner, men det som for meg føltes mest rørende var Ulrikke og Trassvisa. Jeg føler at Ulrikke her virkelig fortalte en historie gjennom sangen sin og at dette kunne vært et magisk øyeblikk i en musikal i grunnen for dette er formidling på høyt nivå og det med bravur. Og så er det så nydelig sunget og det føltes som om Ulrikke gjorde denne sangen til helt sin egen på en måte som virkelig imponerte meg så derfor. 

*

Og det var litt tanker om topp 3 og jeg gleder meg til morgendagens episode. Ellers kommer neste innlegg allerede på søndag antakelig så da bables vi 🙂

Heisann! Siden sist har jeg lest ut bøker, vært på et intervju angående jobb innen telefonsalg av alle ting (jobb funnet frem til av Nav fordi de har lett opp noen ledige stillinger og jeg har nådd det stadiet der jeg er åpen for absolutt alt siden alternativet er å søke om sosialhjelp i november og det frister utrolig lite, dessuten vil det være veldig upraktisk rent økonomisk så jeg prøver å ikke tenke på det og bare håpe inderlig at det dukker opp jobb i løpet av måneden) og ellers spilt mye Nintendo og kommet til en oppgave på Wandersong som føles helt umulig, noe som gjør at jeg nå har startet en ny fil på spillet fra begynnelsen sånn at jeg kan fortsette å spille det uten å måtte klare mission impossible-ting. Og så har jeg funnet på unnskyldninger for å bruke penger (fordi det er nå jeg har dem så det er nå jeg kan forsvare å bruke dem ufornuftig) på teater så nå har jeg to nye teaterplaner og det fryder meg. Ellers har jeg fortsatt litt øresus, men jeg satser på at det bedrer seg om jeg fortsetter med ting som ørespray og olivenolje i øret og slikt sånn at jeg slipper å måtte dra til legen for øreskylling igjen siden det bare er halvannet år siden jeg måtte det sist. Nok om det.

Her er forresten sangen “Who I’d be” fra Shrek, en sang som er helt nydelig <3

Og grunnen til at jeg delte dette er selvfølgelig at jeg var på teater på lørdag og så Shrek og det var skikkelig fint. Så nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Shrek: The Musical på Lillestrøm Kultursenter

Mens jeg elsker å se musikaler på store scener som Det Norske Teatret eller Folketeateret, så har jeg det også alltid veldig trivelig når jeg ser musikaler på kulturhus der det ofte er en litt mer intim stemning og mer amatører med, noe som gir det en upolert magi som gjerne rører en hel del. Dessuten blir man så imponert for man vet liksom at ressursene til et kulturhus ikke er de samme som hos store institusjonsteatre og likevel får de så mye ut av så lite. Og denne begynnelsen er en digresjon, men likevel essensiell når jeg skal skrive om Shrek på Lillestrøm Kultursenter, som virkelig var godt spilt og gjennomført.

Historien er basically akkurat den samme som i animasjonsfilmen Shrek og selv hvis man ikke har sett den filmen av en eller annen grunn så vil jeg tro de fleste kjenner hovedpunktene ved historien så jeg velger å ikke oppsummere. Men i korte trekk er det en vri på eventyr og en historie som i hovedsak er morsom og fornøyelig, men også tidvis riktig rørende.

Og selv liker jeg Shrek bedre som musikal enn som animasjonsfilm fordi man blir bedre kjent med karakterene sånn jeg ser det og fordi jeg syns alt løftes av fine sanger. Og jeg likte også denne oppsetningen altså, godt hjulpet av flott spill blant alle involverte. Christian Ranke som spiller Shrek har en stemme som virkelig minner om stemmen til Brian dArcy James som spilte Shrek på og skaper en Shrek som føles virkelig sympatisk og som man heier på uansett. Videre er Fiona godt spilt av Hanne Selmer-Olsen, som både synger og danser bra og Hogne Vangen er ubetalelig brilliant som Lord Farquad. Den som likevel i aller størst grad stjeler showet er Stine Tamlag som Eselet, hun er virkelig toppen og skapte også mest latter i salen.

Og så er det god koreografi, gode oversettelser av sangtekstene og en stor sannsynlighet for at man forlater salen med sangene spinnende oppe i hodet på den herlige måten de gjør det når man virkelig har hatt det supert på teater.

Med andre ord er det mye som funket for meg med denne oppsetningen, men med det sagt føles det likevel som om noe udefinerbart manglet. Hva dette noe er vet jeg ikke, men noe er det like fullt. I tillegg hadde jeg uflaks og havnet ved siden av en mor som var der sammen med sin sønn på kanskje fire, fem år som ikke klarte å sitte stille i det hele tatt og stelte seg opp i setet eller sparket borti meg og liknende hele tiden. Og stykket varte to timer og tre kvarter og jeg skjønner at det kan være krevende for tålmodigheten når man er liten, men jeg tenker litt at om man vet at ens barn ikke har konsentrasjonen til å holde seg i ro og følge med så er det kanskje ikke stort nok for å bli med på ordentlige musikaler. Da er det bedre å øve barnet opp med teater som først og fremst er ment for de minste som Karius og Baktus og liknende litt til først. Heldigvis skjønte moren at sønnen hennes ble noe slitsom og hadde ham på fanget hele andre akt, noe som hjalp en del.

Uansett er det lurt å skynde seg på teater, stykket settes kun opp resten av denne uka, og nyte magien som finnes i Shrek som musikal.

Terningkast 5!

Heisann! Det er lørdag og livet er fint fordi jeg skal se Shrek-musikalen på teater etterpå i Lillestrøm <3 Ellers er det litt irriterende at jeg siden i går har hatt en del øresus i det ene øret som jeg vet skyldes mye ørevoks (har hatt liknende problemer før) og i stad tok jeg vann og olivenolje som skal hjelpe i øret, men det gjorde at jeg merket det mer (samtidig som jeg vet at det hjelper fordi det også gjorde hørselen min ellers skarpere litt på samme måte som den ble etter øreskylling i fjor vår). Men jeg tenkte å gå innom apoteket etterpå og kjøpe ørespray og satse på at det hjelper. 

Og ellers så ELSKER jeg dette spillet:

Delte trailer for Wandersong (som finnes til Mac, Pc og Switch) sist jeg blogget og har nå blitt totalt forelsket i estetikken, humoren, musikken og stemningen. Og det har pirater og verdens undergang og nå er jeg i en by der en ond fabrikkeier har gjort alle deprimerte og drevet av monotoni og det er øyeblikk der det er frustrerende, men det er den gode formen for frustrasjon der man ikke blir gal, men for lyst til å prøve igjen og så går det og jeg liker dette spillet sååå godt og er så glad jeg lastet det ned. Klippet er øyeblikk i spillet der hovedpersonen danser og så fant jeg ikke klipp, men det er en scene der han drikker kaffe og får et skikkelig kick og jeg liker ikke kaffe, men det er en fornøyelig scene uansett. Anbefaler dette spillet veldig! Yay!

* 

Ellers så finnes det altså en Grorud-versjon av Elvelangs (som det viser seg at kalles lysvandring siden elva er litt lenger unna enn under Akerselva-versjonen) og den gikk jeg sammen med moren min på torsdag og nå tenkte jeg å dele noen bilder:

Konklusjonen er at jeg er ganske glad i fargede lys fordi det gjør alt så stemningsfullt og magisk <3 Og det var en veldig fin tur 😉

*

Da har jeg litt andre ting å ordne med, men neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi.

Det som er fint er det at jeg bekymret meg veldig for et møte med Nav i stad, men det gikk mye bedre enn fryktet. Og jeg vet fortsatt ikke så mye om hva som skjer, men jeg har en ny saksbehandler som virker som om hun er på mitt lag og hun har en del ideer for prosessen videre (ble ferdig i praksis på mandag og er nå tilbake til å sitte på datarom og søke jobber). 

Andre fine ting er at jeg rundet De Blob 2 på søndag kveld til min store forbauselse, jeg leste nettopp ut en uendelig fin bok, noe jeg vil komme tilbake til, jeg skal gå Grorud-versjonen av Elvelangs i morgen kveld og jeg gleder meg til Shrek på teater på lørdag. Og det er øyeblikk for tiden der jeg tenker for mye og bekymrer meg for mye og føler meg overveldet av alt i livet som jeg ikke kan kontrollere, men så finner jeg gleden i Inktober og det elskbare og vidunderlige spillet jeg lastet ned til Switch i går:

Det er Wandersong der man spiller en trubadur som må redde verden via sang og det er så glade farger og så sjarmerende at jeg allerede har tegnet fanart og blitt virkelig fascinert av stemningen og de herlig absurde elementene (deriblant en krysning mellom katt og sommerfugl i en scene), dessuten liker jeg hovedpersonen veldig godt allerede og musikken er super <3

Dessuten er Evanna Lynch (som spilte Luna helt perfekt i Harry Potter-filmene) deltaker på Dancing with the stars i år og hun danset en helt nydelig dans til Harry Potter-musikk i den nyeste episoden og jeg syns det er sååå fint:

Ellers så har jeg lest denne boka:

Og resten av dette innlegget vil nå være en anmeldelse av denne boka, en bok jeg elsket og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

We are okay av Nina LaCour

You go through life thinking theres so much you need

Until you leave with only your phone, your wallet, and a picture of your mother.

Marin hasnt spoken to anyone from her old life since the day she left everything behind. No one knows the truth about those final weeks. Not even her best friend, Mabel. But even thousands of miles away from the California coast, at college in New York, Marin still feels the pull of the life and tragedy shes tried to outrun. Now, months later, alone in an emptied dorm for winter break, Marin waits. Mabel is coming to visit, and Marin will be forced to face everything thats been left unsaid and finally confront the loneliness that has made a home in her heart. 

*

Over er Goodreads synopsis for boka «We are okay» og noen ganger er det noe med en bok som treffer så veldig, veldig godt akkurat da. Som med «We are okay». Jeg hadde nettopp lest en novellesamling (Dreadful young ladies) som jeg forventet å elske, men så bare likte jeg den og jeg likte den riktignok ganske godt til tross for at den ikke engasjerte så veldig, men likevel. Og så er «We are okay» en bok jeg leste om for en god stund siden da jeg beundret coveret og tenkte at dette hørtes ut som en bok jeg ville lese, men jeg trodde det bare ville være en ordinær ungdomsbok. Og på en måte så er den jo det, men på en annen måte er denne boka noe av det fineste jeg har lest på lenge.

For å, du vet slike bøker der språket har en så uendelig god flyt at man vil bli værende i dem, men leser dem ut alt for fort likevel. Bøker som egentlig ikke har noen store overraskelser hva angår plott, men så er de så godt fortalt og så vakkert skrevet at det ikke spiller noen rolle. Bøker man tar inntil brystet når man er ferdig i takknemlighet over at de var der for deg når du trengte akkurat den boka.

«We are okay» var alt dette og også en av de mest såre og på sett og vis ganske triste bøkene jeg har lest på en stund. Og det er ikke den typen trist der man får tårer i øynene, mer den typen trist da man føler den samme tomheten som hovedpersonen mens man leser og så føles det likevel riktig. Og samtidig så er dette en håpefull bok for den forteller om å finne en ny familie og om venner som er mer enn bare venner og når den er på sitt mest såre så er det en form for melankoli som føles virkelig tilfredsstillende.

Det er så mange ting å si og det føles som om jeg ikke klarer å finne de rette ordene likevel, men det hele kommer tilbake til at jeg trengte å lese denne boka nå og jeg elsker den for at den var der for meg. Og det er ting å kommentere på, dette er ikke en perfekt bok slik ingen bøker er helt perfekte, men den føltes så riktig at jeg ikke gidder å lete frem noen småting å pirke på likevel.

Terningkast 6 og nå skal jeg sitere i vei litt:

She leans over our table and turns the sign in the window so that it says CLOSED on the outside. But on our side, perfectly positioned between Mabels place and mine, it says OPEN. If this were a short story, it would mean something.

*

We were nostalgic for a time that wasn’t yet over.

*

I wonder if there’s a secret current that connects people who have lost something. Not in the way that everyone loses something, but in the way that undoes your life, undoes your self, so that when you look at your face it isn’t yours anymore.

*

I could say the night felt magical, but that would be embellishment. 
That would be romanticization.
What it actually felt like was life.

*

You go through life thinking there’s so much you need. Your favorite jeans and sweater. The jacket with the faux-fur lining to keep you warm. Your phone and your music and your favorite books. Mascara. Irish breakfast tea and cappuccinos from Trouble Coffee. You need your yearbooks, every stiffly posed school-dance photo, the notes your friends slipped into your locker. You need the camera you got for your sixteenth birthday and the flowers you dried. You need your notebooks full of the things you learned and don’t want to forget. You need your bedspread, white with black diamonds. You need your pillow – it fits the way you sleep. You need magazines promising self-improvement. You need your running shoes and your sandals and your boots. Your grade report from the semester you got straight As. Your prom dress, your shiny earrings, your pendants on delicate chains. You need your underwear, your light-colored bras and your black ones. The dream catcher hanging above your bed. The dozens and dozens of shells in glass jars… You think you need all of it. Until you leave with only your phone, your wallet, and a picture of your mother.

*

Heisann! Det er søndag, sola skinner og livet er fint siden jeg har to supre planer i uka som kommer som gjør meg veldig tilfreds. Dessuten har jeg det generelt sett ganske fint for tiden når jeg ikke bekymrer meg for ting. Med det sagt så er det ganske bekymrende at jeg i morgen har siste dag i praksis hos Standard Festmagasinet der jeg startet i mai med et stort håp om at dette var praksisen som ville føre til jobb. Av ymse grunner så viser det seg at det dog ikke blir jobb og jeg kan ikke gå for mye i detaljer om hvorfor, men det handler ikke om meg, men andre aspekter. Og praksisen blir heller ikke forlenget og det er sistnevnte som bekymrer meg fordi jeg nå er på arbeidsavklaringspenger frem til 4. november og etter det tror jeg at jeg egentlig er nødt til å være i et tiltak for å få tiltakspenger fra Nav hvis ikke jeg klarer å få en jobb i løpet av de neste fire ukene. Og jeg søker jo jobber ivrig og jeg har faktisk et jobbintervju i morgen, men å få jobb har i mange år vist seg å være vanskelig, ikke minst fordi de fleste søknadene mine ikke blir besvart en gang. Jeg skal innrømme at det å ikke vite hva som skjer etter 4. november er et litt kjipt press.

I tillegg er jeg veldig frustrert over USA fordi Kavanaugh-saken er det nyeste eksempelet på at så mange med mye makt i USA er komplette idioter og virkelig fæle mennesker som gjør at jeg personlig tenker at om muligheten til å dra til USA faktisk hadde dukket opp så ville jeg ikke tatt sjansen på å benytte den så lenge Trump er president, da får det så være at jeg i verste fall risikerer å være 39 år gammel når jeg endelig får oppfylt drømmen om å se en musikal på Broadway. Og jeg skal ikke skrive mye om saken for jeg kjenner ikke alle detaljer og har ikke orket å sette meg inn i alt, men en grunn til at jeg alltid stoler på den som sier at han/hun har blitt overgrepet og ikke den som er beskyldt for overgrep er det essensielle aspektet at et overgrep bare føles som et overgrep av den som er offeret. Jeg tror ganske få som overgriper oppfatter det de gjør som et overgrep når de gjør det, for dem handler det om mangel på respekt for grenser og en oppførsel som de ser at mange syns er helt ok selv om den er alt annet enn ok. De tror de kan gjøre hva de vil uten at det skal ha konsekvenser og ser også at når det blir konsekvenser så omtales de det har konsekvenser for som ofrene for #metoo, som om det er f.eks. Kevin Spacey det er synd på, når han er bad guy. Og jeg skal ikke skrive et helt essay her, men jeg føler meg utrolig takknemlig for at jeg ikke har noen personlig #metoo-historie selv, ikke minst fordi alt viser at jeg ikke hadde hatt noen garantier for å bli trodd om jeg hadde hatt det.

*

Nok om det: her er boka jeg leser nå:

Det er “Dreadful young ladies” av Kelly Barnhill og den er veldig pen å se på med et skikkelig atmosfærisk cover og slikt. Og jeg liker boka også, en bok som er en samling noveller som alle hører til sjangeren magisk realisme sånn at virkeligheten møter det fantasifulle eller absurde. Med det sagt så er et aspekt ved novellesamlinger at man sjelden elsker alle novellene like mye og det er noen historier i denne boka som ikke overbeviser helt. Og jeg hadde egentlig lyst til å elske denne boka fordi jeg har elsket bøker av forfatteren før, men jeg bare liker den. Til gjengjeld så er det likevel mye som er veldig lett å like her og språket er riktig magisk og passende i Halloween-måneden oktober. 

Særlig elsker jeg dette og la meg sitere i vei:

“It was easy enough to lose a child by accident. To do so on purpose turned out to be nearly impossible.”

og 

“A thousand bits of torn paper – each one bearing a tiny love poem, so smudged as to be illegible – gathered themselves into the silhouette of the dead boy, wavering hopefully in the shadows. A paper cowlick draped over a handwritten, hopeful eye.”

Fine boka <3

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Ellers så lurer jeg på hva jeg skal skrive for Nanowrimo fordi jeg hadde en klar ide, men den faller litt i gjennom når jeg prøver å planlegge den og jeg må vite hva som skal skje i ganske stor grad for å klare å fullføre historier. Men det er fortsatt over tre uker til november så jeg regner med at det ordner seg ganske greit. 

Og så har jeg sett denne filmen:

Og nå vil resten av dette innlegget være min anmeldelse av den og så bables vi til uka 🙂

Battle

Av alle filmsjangre jeg liker så er dansefilmer kanskje det mest frustrerende å være glad i siden de bortimot alltid har så ekstremt formelpregede historier og beveger seg i et landskap som er så fullt av klisjéer at det blir oppriktig irriterende. Og samtidig så er dansingen så flott og det er ofte skuespillere som overbeviser både innen dans og spill og man ser liksom så godt hvor lite som hadde trengtes for å gjøre det mer interessant. Man har lyst til å elske dansefilmer for storyen også og ikke bare dansingen, men det skjer litt for sjelden. Med det sagt så er det veldig mye jeg likte ved Battle likevel.

Og greit nok: storyen er jente fra vestkanten danser moderne dans, men så blir faren slått konkurs og jente må flytte til farlige Groruddalen der hun møter gutt som danser hip hop og så oppstår det kjærlighet overfor både gutten og hip hop, men å nei, hun har ikke fortalt vennene sine eller den egentlige kjæresten om alt sammen og så faller alt sammen som et korthus og akk og ve, hvordan skal dette gå. Og jeg innser at jeg nå har oppsummert omtrent alt som skjer i filmen, men det er liksom en av de filmene som man like godt kan spoile fordi ingenting, ikke en gang dialogene overrasker.

Ser man forbi filmens største svakhet som altså er hvor frustrerende formelpreget den er så er dette likevel en film jeg ble veldig glad av og mye av dette skyldes Lisa Teige. For de fleste er Lisa Teige mest kjent som Eva fra SKAM (som for min del egentlig var den mest uinteressante av de fem i jentegjengen fordi jeg kunne relatere meg mer til de andre, men det er nå så) og fra SKAM visste jeg jo at hun var en god og overbevisende skuespiller. Her ser man at Lisa, som faktisk går på moderne-linjen på Kunsthøgskolen, også er en virkelig god danser. I tillegg har hun et fantastisk godt samspill med Fabian Svegaard Tapia som spiller Mikael og sistnevnte er nok en som har drevet mer med dans enn skuespill før, men han har et nærvær og en karisma som gjør at jeg håper han også kan synge siden han kunne vært fantastisk i den rette musikalen.

Videre er dansingen flott og mer enn det, denne filmen har nydelig fotografi av særlig Groruddalen (selv om det virker som om de har filmet mest rundt Ellingsrud, som er et av stedene i Groruddalen jeg kjenner minst) og soundtracket, mye preget av norsk hip hop, er fantastisk og perfekt valgt.

Og det er alt jeg likte så godt med Battle og følelsen av å ville danse mens jeg gikk ut av kinosalen som gjør at den formelpregede historien irriterer litt ekstra mye fordi det er så mye potensiale her og det føltes heller ikke naturlig med de konfliktene som dukket opp, men mer som om «jammen nå er det meningen at det og det skal skje så da skjer det».

Med det sagt er hovedinntrykket mitt likevel positivt og jeg heier i det hele tatt veldig på ideen om skandinavisk dansefilm og håper Battle inspirerer til nye historier i stil med denne som i enda stor grad frigjør seg fra klisjéene og tilbyr noe nytt.

Terningkast 4!

Heisann! Det er tirsdag og oktober og september gikk usedvanlig fort. Og selv har jeg det ganske fint for det er ting å bekymre seg for i livet, men det er også bøker og Nintendo og å planlegge Nanowrimo og det er supre ting 🙂 

Dessuten har jeg funnet Musical Hell, som er en kanal på Youtube, og der prates det masse om musikaler og soundtrack og slikt og det er veldig interessant. Og så fant jeg en nydelig, men ekstremt sentimental musikkvideo til sangen Happier med Marshmello ft. Bastille, som jeg liker veldig godt selv om det er rørende på en såpass opplagt måte at det nesten ikke er rørende likevel om det gir mening (og det handler om en jente som får en hund når hun er ganske liten, så det man forventer at skal skje når hun er tenåring og hunden er gammel skjer, noe jeg advarer om på forhånd selv om det er en spoiler siden enkelte ting i filmer og musikkvideoer og liknende er ting man må være litt mentalt forberedt på for å takle):

To andre morsomme ting er en urovekkende, men søt video jeg fant på Youtube av å søke på Ole Børud siden Stjernekamp har gjort meg til fan. Jeg kom da over denne videoen der han og noe som antakelig er moren hans synger når han er ganske liten og det er veldig sært og på en måte fint, men også innmari kristent (“Lille Ole, du var i Guds hjerte” er et sitat fra sangen liksom):

Jeg fant ellers ut at Jahn Teigen (som jeg anser som en smule overvurdert, unnskyld) fyller 70 år neste år, noe som da vil feires med en musikal basert på sangene hans og i stad kom jeg over synopsiset for denne musikalen. Og storyen er så teit. Det er liksom sånn “musikal skal settes opp hvert øyeblikk, men komponisten Viktor Sibelius (et navn som kunne vært hentet fra en påskekrim eller Nanowrimo-historie signert meg) har skrivesperre og sendes ut på landet for å få ro, men så dukker det opp en mystisk elektriker og en vakker ung kvinne og og så har han en butler/personlig assistent som prøver å holde humøret oppe, men det blir en kamp mot klokken, vil det bli katastrofe?” som plott og det høres liksom ut som en Agatha Christie-historie møter påskekrim møter et hav av klisjeer og jeg kommer nok til å se denne musikalen likevel neste år og det blir sikkert underholdende, men jeg forventet en litt bedre historie av manusforfatter Øystein Wiik, det må sies, dessuten syns jeg at historien i grunnen er unødvendig kompleks fordi de fleste som drar for å se denne musikalen antakelig er såpass glad i Jahn Teigens musikk at de kunne vært godt fornøyd med en veldig enkel og rett frem historie i stedet. Men ja, ja 🙂

*

Men da tenkte jeg å oppsummere september bok og filmmessig sett og jeg setter like godt i gang med en gang:

Oppsummering av bøker og filmer i september

BØKER

– Zita blir berømt av Ben Hatke

Fornøyelig, sprudlende og og fint illustrert grafisk roman med sci-fi galskap og moro. Terningkast 4!

– Den røde pimpernell av Baronesse Orczy

En av de mest fengende og underholdende klassikerne jeg har lest. Terningkast 5!

– The care and feeding of a pet black hole av Michelle Cuevas

Søt, fantasifull og sjarmerende med fornøyelige illustrasjoner. Terningkast 5!

– Radio Silence av Alice Oseman

Genuin, sår, relaterbar og svært fin ungdomsbok. Terningkast 5!

– Endling: The Last av Katherine Applegate

Engasjerende, klassisk Fantasy som er en spennende begynnelse på en ny serie signert forfatteren bak Animorphs-serien. Terningkast 5!

– Warcross av Marie Lu

Velskrevet, spenningsfylt og kult om virtuelle spill og sånt. Terningkast 5!

– The house with chicken legs av Sophie Anderson

Eventyrlig, fascinerende og fint fortalt med skjønne illustrasjoner. Terningkast 5!

– Just plain weird av Kaye Umansky

Sympatisk og sjarmerende, men ikke særlig interessant. Terningkast 4!

* 

Jeg leste med andre ord åtte bøker i september (noe som jo er en del selv om det er bittelitt mindre enn de ni bøkene jeg vanligvis ofte leser på en måned) og jeg så ingen filmer. Imidlertid så jeg en del av Netflix-serien Hilda og det var veldig fint. Og med det tenkte jeg å avslutte dette innlegget og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og ha en fortsatt finfin kveld 🙂