Oppsummeringsinnlegg for november og andre fine ting :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint selv om blogginnlegg om julekalendere ikke kommenteres og jeg er litt spent på om jobben jeg har fått onsdager og fredager vil gå like greit i dag som den gjorde på onsdag. Dessuten er jeg skikkelig fornøyd med seg selv fordi jeg begynte på julekalenderprosjekt etter at jeg vant Nanowrimo og nå har jeg skrevet over 40 sider og nesten 13 000 ord på kun en knapp uke og det har gått så lekende lett å skrive dem. Og riktignok innser jeg at ideen min om å lage Facebook-gruppe eller blogg der jeg kan dele prosjektet i desember kanskje vil ende opp med å frustrere mer enn glede meg fordi jeg vet få kommer til å prioritere å lese det uansett om det så er sjarmerende og koselig, men da vil jo muligheten være der på sikt. Ellers er jeg fornøyd med at jeg har lest veldig mye denne måneden, jeg har spilt masse Nintendo og jeg føler liksom at å finne tid til alt har vært mye lettere i det siste enn det ofte er ellers og det er fint. 

Her er en sang som på en måte er aktuell:

Dette er sangen “Almost nearly perfect” fra den britiske versjonen av Charlie og Sjokoladefabrikken-musikalen. Charlie og sjokoladefabrikken skal settes opp som musikal på Det Norske Teatret og jeg gleder meg selvsagt for dette må (innsett nynorsk fordi Det Norske Teatret) sjåast! Det eneste problemet er at denne musikalen er satt opp både i London og på Broadway og jeg har lyttet til musikalcder fra begge oppsetninger og der London-versjonen er sympatisk og nostalgisk så er Broadway-versjonen mer masete og energisk. Og jeg kommer jo til å kose meg uansett, men jeg håper personlig veldig at det hentes mest inspirasjon fra den britiske versjonen. Uansett blir det gøy selv om det ikke er en av de musikalene jeg ønsker meg mest å se på en norsk scene og jeg har ellers også veldig lyst til å få med meg Lazarus

For øvrig er denne sangen fra Mary Poppins Returns-filmen (som jeg gleder meg eksepsjonelt mye til) nydelig:

Den heter “The place where the lost things go” og Emily Blunt som synger er bare så utrolig flink =D 

Men da tenkte jeg å oppsummere november siden jeg ikke har tenkt å lese ut noen flere bøker og heller ikke rekker å se noen flere filmer innen desember. God fornøyelse og så setter jeg i gang 🙂

Oppsummering av bøker og filmer i november

BØKER

– Luisa now and then av Carole Maurel

Flott tegnet grafisk roman som forteller en fin historie. Terningkast 5!

– A hole new world av Pat & Jen Popular MMOs og med Dani Jones som illustratør

Fargerik og sjarmerende grafisk roman, men noe intern siden den er skrevet av noen Youtube-personligheter jeg ikke har noe forhold til og antakelig gir mer mening for følgere av dem. Terningkast 4!

– The Lost Magician av Piers Torday

Magisk og fin Fantasy-hyllest til Narnia-bøkene som har mange likheter med Løven, heksa og klesskapet, men likevel føles unik nok for så vidt. Terningkast 5!

– Leah on the offbeat av Becky Albertalli

Søt og fin ungdomsbok selv om hovedpersonen var litt irriterende og det var visse elementer som frustrerte litt. Terningkast 4!

– Det tynne sverdet av Frida Nilsson

Trøstende og veldig fint fortalt eventyr om dødsriket og slikt. Har noe tidløst ved seg som gjør at den nok kan bli en moderne klassiker. Terningkast 5!

– Less av Andrew Sean Greer

Fornøyelig, smart, søt og velskrevet, men bedre begynnelse og midtdel enn slutt. Terningkast 5!

– Starfish av Akemi Dawn Bowman

Nydelig og sår ungdomsbok om familie, kunst, kjærlighet og psykisk helse. Terningkast 5!

– I was born for this av Alice Oseman

Fin ungdomsbok av en forfatter som virkelig forstår unge og det hun skriver om. Terningkast 5!

– Mr Penguin and the fortress of secrets av Alex T. Smith

Fornøyelig og spenningsfylt om pingviner på eventyr og onde hypnotister og slikt. Sjarmerende illustrert og fortalt. Terningkast 4!

FILMER

– Nøtteknekkeren og de fire kongerikene 

Flotte omgivelser og fin musikk og atmosfære, men veldig lite nyskapende og litt for masete vri på Nøtteknekkeren-historien. Terningkast 4!

– The Princess Switch

Netflix-julefim/kjærlighetsfilm/to personer bytter plass-film som er forutsigbar som bare rakkern, men også sjarmerende og helt ålreit. Terningkast 4!

– Grinchen

Søt og julete animasjonsfilm som forteller Grinchen-historien på en måte jeg ble rørt og glad av selv om denne filmen på ingen måte er noe man trenger å se. Terningkast 5!

*

Og med det har jeg oppsummert november og er klar for desember, en måned der jeg vil ha innmari mye kult å lese på siden jeg snart får bøker i posten fra Book Depository. Neste innlegg kommer på søndag og vil forhåpentligvis bli ført i pennen av en Karoline som er ferdig(!) med julegavehandelen (som jeg etter planen skal gjøre i morgen). Ha en fortsatt fin november og så bables vi! 

Topp 5 julekalendere :)

Fine ting: denne uka skal jeg jobbe litt på onsdag og fredag, jeg har mål om å kjøpe omtrent alt av julegaver på lørdag og jeg skal bake sesongens første pepperkaker på søndag. I tillegg skal jeg fortsette å sende 1-3 jobbsøknader daglig, lese masse, skrive masse på julekalenderprosjektet mitt (jeg har skrevet 4 kapitler så langt og det har gått lekende lett og det er så herlig) og spille alt for mye Pokémon på Nintendo Switch. Og så kan jeg kose meg på kafé på rolige hverdager og fryde meg over Lansering av Våren 2019 på Det Norske Teatret i morgen (fikk nettopp mail om at jeg er blant de 50 som har fått billett til å se lanseringen i salen på Det Norske Teatret i morgen kveld, det blir sååå fint) og nyte at det er så mye å fylle dagene med av fornuftig og ikke fullt så fornuftig. Yay! Og jeg kan glede meg til bøker som jeg bestilte etter at jeg vant Nanowrimo kommer i posten, jeg kan glede meg vel så mye over at Stovner Bibliotek er nominert til Årets Bibliotek og jeg kan tenke ut hva slags prosjekter jeg kan ha i tillegg til julekalenderhistorien jeg holder på med i desember fordi jeg er overkreativ og bobler litt over for tiden.

Men siden det er under en uke til desember og jeg er veldig glad i julekalendere altså tenkte jeg nå å ha en liste (denne ideen til innlegg kan hvem som helst stjele i vei) over topp 5 julekalendere på tv og så ha med noen få ekstra kategorier som bonusmateriale etterpå. Det tenkte jeg like godt å sette i gang med nå 🙂

Topp 5 julekalendere på tv i vilkårlig rekkefølge og bonusmateriale

 

– Amalies Jul

Som et barn av åttitallet vokste jeg opp med julekalendere på Nrk i hovedsak og den jeg virkelig elsket var Amalies Jul. For jeg hadde jo likt julekalendere før og, men jeg elsket stemningen, jeg elsket karakterene her (og jeg så igjen Amalies Jul i forfjor og da var karakterene bare enda mer fantastiske) og jeg likte at det handlet om nisser og andre ting jeg liker. For øvrig er dette også den av julekalenderne om nisser som jeg liker best for Jul i Blåfjell kom litt for sent (og jeg har sett og likt Jul i Blåfjell i senere tid, men var ikke særlig interessert i den da jeg var 14) og Jul på Månetoppen har jeg fortsatt sett kun et par episoder av, men Amalies Jul kom først da jeg var 10 år og føltes på det tidspunktet skikkelig midt i blinken. 

– Nissene på låven

Den første julekalenderen jeg likte så godt at jeg kjøpte den på dvd (som jeg ikke har lenger, jeg tror den forsvant i ymse flytteprosesser) var Nissene på Låven, en julekalender jeg hadde helt dilla på i 2001. Jeg ble mer engasjert enn jeg burde selv om jeg visste at alt var humor og fiksjon og jeg var oppriktig lei meg på vegne av Asbjørn i forbindelse med ting som hendte i historien på slutten av sesongen. Og jeg tror litt av greia var at humoren traff meg veldig da jeg var rundt 16 år, dessuten likte jeg reality-konkurranse-formatet og hvor gode karakterer som ble skapt underveis. Jeg koste meg også med oppfølgeren fra 2011 og ja, dette var en av de tingene jeg i en periode hadde skikkelig sansen for og jeg tror ikke det ville gitt like stort inntrykk om jeg så det igjen nå, men det spiller heller ingen rolle.

– Julekongen 

En annen julekalender som virkelig engasjerte meg da den kom var Julekongen, som appellerte mye på grunn av Fantasy-stilen og hvor eventyrlig det var, dessuten var denne julekalenderen svært god på karakterbygging og da også hos karakterer som Peder som var veldig usympatisk i begynnelsen, men utviklet seg veldig etter hvert, ikke minst fordi man så godt så hvor det kom fra. Om noe så kan jeg i ettertid se at et problem med denne julekalenderen (rent utover at jeg nå har sett den såpass mange ganger at jeg er litt lei) er det at den er litt for lite julete. En del av meg elsker det, elsker at det er mindre nisser og mer fokus på figurer som av ymse grunner ikke gleder seg til jul fordi det føles mer ærlig på et vis, men om man hadde sett Julekongen og ikke visst at det var en julekalender så hadde det kanskje vært litt for lite tydelig. Samtidig setter jeg pris på at Nrk med Julekongen prøvde en ny vri som det fortsatt er mye å sette pris på med.

– Snøfall

For øyeblikket anser jeg Snøfall som bortimot perfekt, kanskje fordi jeg bare har sett kalenderen én gang så langt (men jeg har mål om å anskaffe den på dvd snart sånn at jeg kan se den igjen i år), men også fordi jeg også elsket teaterforestillingen basert på Snøfall som jeg så på Oslo Nye Teater (som til min store skuffelse ikke setter opp en eneste musikal neste år, men jeg er villig til å tilgi dem dette idiotiske valget). Snøfall føltes som en naturlig fortsettelse etter Julekongen for her har vi fortsatt Fantasy-elementer i massevis, men med Snøfall var det også en mer julete historie i at Selma er barnebarnet til Julenissen og slikt. Alt dette i en historie som var nydelig fortalt med godt skuespill, fine karakterer og mye som var sårt og sjarmerende og herlig. Dessuten elsker jeg den typen skurk som man finner i Snøfall, det er slike skurker som innerst inne egentlig bare er misforstått som jeg liker aller best, og jeg liker at alt løser seg så fint på slutten og at denne julekalenderen virkelig engasjerte meg da den gikk, kanskje fordi den var akkurat det vi trengte i det noenlunde kaotiske året som var 2016. 

– Olsenbandens første kupp

Det skal innrømmes at jeg fortsatt ikke har sett absolutt alt av Olsenbanden Jr-julekalenderen, men jeg har sett det meste og det jeg har sett syns jeg fortsatt er sjarmerende. Av og til er det litt gøy med sånne serier der de fleste voksne er håpløse mens barna er skikkelig smarte og flinke og Olsenbandens første kupp er et godt eksempel på en slik julekalender som funker finfint. For det er flinke skuespillere her, det er nostalgiske omgivelser og det er dessuten fine sanger (deriblant den jeg delte over) og masse sjarm som gjorde det til god underholdning. Og jeg har med det sagt et sterkere forhold til de andre julekalenderne blant de jeg har blant topp 5, men det er så mye her som funker og som gjør at jeg lett blir sittende og se på en og annen episode om denne sendes i en n-te reprise at denne fortjener en plass på lista selv om jeg ikke egentlig har noe sterkt forhold til Olsenbanden generelt sett.

*

Og nå til bonusmateriale der jeg skal dele ut prisen for mest overvurderte julekalender, julekalenderen jeg aldri forsto meg på og de to julekalenderne jeg burde ha sett, men så har jeg enda ikke det og jeg vet ikke når jeg får gjort noe med saken.

Den mest overvurderte julekalenderen er (trommevirvel) Jul i Skomakergata. Det er så mange som virkelig ELSKER Jul i Skomakergata og har et veldig intenst forhold til dette som julekalender og jeg kan forstå det litt for det er veldig mye nostalgi her og det er noe de aller fleste her til lands har et forhold til, men samtidig syns jeg alle som er sånn “denne burde sendes på tv hvert år, alle bør vokse opp med dette som julekalender” virker veldig gammeldagse om jeg skal være helt ærlig for sant og si så er ikke dette en julekalender som har holdt seg så godt og for mange er dette for kjedelig rett og slett. Dessuten kan man se denne julekalenderen på Nrk nett-tv og man kan kjøpe den på dvd så det er da nok av muligheter om man intenst og inderlig trenger Jul i Skomakergata i livet sitt. 

Julekalenderen jeg aldri forsto meg på var The Julekalender. Jeg husker at denne julekalenderen kom og at mange i klassen min var skikkelig fans, men humoren traff aldri helt hos meg og det lille jeg har sett opp i gjennom av klipp har heller ikke overbevist meg om at dette er noe jeg ville likt. Samtidig setter jeg likevel pris på at det finnes en julekalender som har fått kult-status og som traff noe hos veldig mange og jeg ser selv at denne julekalenderen skiller seg ut fra mengden og nok kan føles som en litt original vri, det er mer at for meg traff ikke denne og jeg skjønner rett og slett ikke greia helt og det må da være lov.

De to julekalenderne jeg burde ha sett, men som jeg ikke har sett er henholdsvis Jul i Svingen og Jul i Blodfjell. Sistnevnte skal sendes på Tv Norge i år så da kan det tenkes at jeg får gjort noe med saken for jeg liker krimkomedie-konseptet og jeg tror jeg kunne kost meg med denne julekalenderen, det er bare det at jeg glemte å se på når det gikk i fjor fordi det er vanskeligere å huske å se ting når det faktisk går på tv når man i hovedsak bruker Netflix og Nrk-ting er lett tilgjengelig på nett-tv mye av tiden. Jul i Svingen på sin side kom også litt for sent og appellerte ikke da den først gikk fordi jeg ikke hadde noe forhold til Linus i Svingen heller, men jeg har hørt positive omtaler i senere tid som har gjort meg litt nysgjerrig og det kan tenkes at jeg vil prøve å få sett en og annen episode etter hvert.

Og med det har jeg fått bablet litt om julekalendere som jeg håper var av interesse og så kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi 🙂

Om Grinchen og julekalenderprosjekt og slike ting :)

Hei! Siden sist har jeg kommet i gang med julekalender (noe jeg vil komme tilbake til) og jeg har også funnet ut det magiske trikset som gjør at man klarer å skrive 1000 ord væffal hver dag. Om man bare beslutter at man ikke får lov til å spille Nintendo før etter at man har skrevet ca 1000 ord så går det så mye bedre å skrive siden jeg har så lyst til å spille Pokémon-spillet jeg kjøpte til Nintendo Switch for en uke siden og jeg vet ikke om det er den beste motivasjonen man kan ha for å skrive, men den virker jo godt så da er den nok lur nok 😉

Ellers har jeg et fint utvalg planer for neste uke og langt færre planer for denne helgen, men jeg skal i alle fall lese og fargelegge og antakelig dra ned til sentrum i morgen for å titte litt på julemarkedet i Spikersuppa og sånt. Og ååå, jeg fikk så julestemning av verden i dag for på Stovner var alt gress, alle trær og alle hustak dekket av frost og det så virkelig eventyrlig og glitrende ut. Med sol og rim var verden veldig fin i stad rett og slett <3

For øvrig liker jeg denne traileren veldig godt:

Trenger vi en “live action”-versjon av Løvenes Konge? På ingen måte. Elsker jeg hvor flott denne traileren ser ut og gleder jeg meg til å se denne filmen likevel? Ja!!! Dessuten minner baby-Simba meg om katten Luna og alt som minner om verdens fineste katt er pluss i boka spør du meg 😉

Her er for øvrig trailer for en ny Grinchen-animasjonsfilm jeg nylig så på kino:

Og her er min anmeldelse før jeg tenkte å bable bittelitt om julekalender-greier:

Grinchen

En ting som fascinerer meg med at den nye Grinchen-animasjonsfilmen er laget av Illumination Studios er at konseptet «person er negativ og litt slem og prøver å gjøre noe fælt, men så møter han et barn som får hjertet hans til å vokse og så blir han snill og så var han innerst inne egentlig det hele tiden» som Grinchen-historien har, basically er samme konsept som «Despicable me». Med andre ord forteller Illumination her en historie de strengt talt har fortalt før og det er ikke nødvendigvis noe galt med det, det er bare litt interessant.

Uansett, jeg likte denne filmen. Jeg så den på kino klokka 15:00 på en hverdag i en kinosal som utenom meg besto av to andre og koste meg selv om det på ingen måte er noen spesielt nyskapende historie. For de som ikke kjenner Grinchen-historien fra før så er det en av Dr. Seuss sine historier om en gretten grønn figur som avskyr julen og bestemmer seg for å stjele den, men så møter han et barn som tiner hjertet hans og leverer julen tilbake. Sånn sett er det litt som med «En julefortelling» av Charles Dickens, bare at her er et barn nok, noe som på sett og vis gjør Ebenezer Scrooge langt mer grinchete enn Grinchen selv siden Scrooge trenger hele tre ånder for å forandre seg. Men nå driver jeg med digresjoner. Poenget er i alle fall at en del av meg elsker julehistorier og hva angår jul så liker jeg klisjeene og blir rørt av enkle historier der alt løser seg til slutt.

Den delen av meg likte Grinchen-animasjonsfilmen veldig godt; en film som ellers er lett å like siden den er flott og fargerikt animert med en masse artige detaljer og fordi den er herlig rett frem og enkelt fortalt. Mange animasjonsfilmer er litt for overlessede og Illumination har tidligere vært litt syndebukker der, mye hjulpet av Minions-figurene deres som jeg liker godt selv, men som jeg skjønner at kan bli ganske slitsomme for andre igjen. Men Grinchen er mye mer enkel og grei og med en lengde på litt under halvannen time så føles det aldri for mye av det gode, i hvert fall ikke etter min mening.

Jeg liker dessuten Grinchen som karakter, jeg liker hvordan det er en fortellerstemme i ny og ne som forteller på rim, men helt uten at det er for mye der heller og jeg liker at det er julete og koselig og til å bli glad av.

Selv liker jeg dessuten denne filmen bedre enn Jim Carrey-versjonen selv om hans Grinchen-figur nok hadde en mer tydelig personlighet enn Illumination sin tolkning, bare fordi dette generelt sett er en mye mindre slitsom film.

Om man skal kommentere på noe så er det jo på ingen måte en film man virkelig trenger og det er heller ikke veldig minneverdig eller episk. I ettertid føler jeg også at soundtracket nok kunne vært bedre. Men jeg koste meg. Og jeg tror Grinchen her snakker veldig til alle som er ukomfortable i usosiale settinger og er mer innadvendte av seg, Grinchen her kan man i så fall kjenne seg veldig igjen i.

Fint animert og koselig nok med en fin julehistorie som er fornøyelig nok velger jeg å være litt ekstra snill og lander derfor på en svak femmer. Yay!

*

Men julekalender altså. Jeg prøver hvert år å skrive det, men det er bare et år jeg faktisk har fullført en julekalender-historie. Og likevel har jeg så lyst til å få det til så derfor. I år var min første ide en veldig sær ide om skapninger fra en annen planet som gikk undercover som gatelykter på vår planet og så var det en ond hersker og så var det voksne som ble forvandlet til levende pepperkakefigurer som kunne få motgift mot en milliard og så føltes alt det veldig overveldende og unødvendig komplisert, ikke minst fordi jeg mister piffen veldig fort når en ide er veldig sær. 

Så jeg fikk en ny ide og der har jeg nå skrevet to kapitler. Historien min nå, som jeg muligens deler på en Facebook-gruppe i desember selv om få har tålmodigheten til å lese tre, fire sider historie hver dag, bare fordi jeg liker å dele ting jeg skriver med andre, handler om en gammel heksedame som vil kurere sin egen ensomhet med en magisk lekebutikk der en person hver dag fra 1-24 desember vil finne den leken de trenger aller mest i verden. Og så handler det om personene hun gleder, om den gamle damen selv og kanskje om hvordan hun selv trenger å bli gledet og slikt. Så det er jo for så vidt ingen veldig original ide, men jeg koser meg så mye med å skrive om det og det føles så naturlig å skrive om disse menneskene som finner akkurat det de trenger aller mest. Og siden jeg ble ganske fornøyd med det jeg skrev i morges tenkte jeg nå å dele et lite utdrag som handler om da Doris Dormenfeldt finner leken hun trenger aller mest og avslutte dette innlegget med det utdraget. Så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse og så håper jeg utdraget (og resten av dette innlegget for så vidt) faller i smak 🙂

Utdrag fra julekalenderprosjekt 2018

Doris Dormenfeldt heter hun og hun hater navnet sitt. Hun hater generelt sett det meste, men navnet ville tronet veldig høyt på listen over hatede ting. Doris har en lang og spiss nese og kort krøllete brunt hår som svært få vet at faktisk er krøllete siden det vanligvis og også i dag er gjemt under en grå alpelue. Det som ellers kjennetegner Doris er nettopp det at hun alltid ser sur ut og der noen ser sure ut selv når de egentlig er i ganske godt humør, så er Doris sur og. Hun er sur på nyhetene fordi de aldri oppmuntrer henne, hun er sur på folk fordi folk går for sakte og spør for dumt og generelt sett er såpass håpløse at det skulle ikke vært lov en gang og hun er sur på livet fordi hun en gang var Doris på syv år som så en ballerina på tv og tenkte at det skulle være henne og så ble det aldri henne. Doris fikk ikke lov til å begynne med noen aktiviteter og i alle fall ikke noe kunstnerisk eller kreativt, dessuten var å få en karriere som danser for vanskelig så det var nok bedre å drive med noe tryggere og mer forstandig. Det er kanskje derfor Doris er korrekturleser i Sagaposten. Hun leser gjennom alt, retter skrivefeil med bravur og mens hun aldri tenker at det er særlig spennende, er det en del av henne som setter pris på å skape orden og gjøre at alt er grammatisk korrekt. Og det føles som en riktig jobb for henne, i den grad noe som helst er riktig for det er det jo lite som er. Og likevel. Doris ville vært den første til å si at hun ga totalt og fullstendig blaffen i alt kunstnerisk og kreativt og få ville betvilt henne om hun sa det, men en gang i blant har hun likevel på tv-en i den lille stua si og så er det noen som danser ballett og så stopper tiden. I den korte tiden dansen varer er det som om ingenting annet finnes og Doris øyne blir fylt av tårer. For det er det vakreste i verden, det er poesi i bevegelse, det er alt Doris ønsket å være og aldri var, det er så mye og så er det over. Dansen slutter, Doris ser seg forvirret omkring før hun ser at jo, hun er jo hjemme i stua si, alt er som før, veggene er like grå. Så tørker hun bort det våte hun kjenner i øyekroken som sikkert skyldes en eller annen form for allergi eller noe i samme nabolag og fortsetter å se på tv mens hun tenker at alt i verden er feil.

Og nå er Doris Dormenfeldt på vei hjem. Biblioteket i Saga har blitt meråpent sånn at man faktisk kan sitte der på søndager og Doris har, om ikke kost seg, så i alle fall fått timene til å gå med å sitte der og lese gjennom bøker med en notatbok ved siden av seg der hun har skrevet ned alle skrivefeil eller andre steder der hun ville brukt andre og bedre ord for å få frem budskapet. Nå skal hun hjem og lage seg tomatsuppe og finne en bok hun avskyr som hun kan lese i bare for å ha noe å klage over og det er da hun ser butikken. «Helgas vesle verden» som straks byr Doris oppriktig imot bare fordi den er ny og det er helt feil at noe som helst nytt dukker opp. Doris betrakter ikke utstillingen i vinduet, hun bare river opp døra og tråkker inn før hun sier med skarp og sterk stemme, «unnskyld, er det noen her, jeg har en klage.»

Ingen svarer. Doris sukker dypt og leter rundt i lokalet etter den eller de som jobber her da hun plutselig hører en liten lyd fra et bord like ved. Der står en eske som hun åpner før hun skjønner at det er en spilledåse. Det er plass til å ha ting i esken, det er speil og alt Doris ser er likevel noe annet; ballerinaen. Til musikken danser hun rundt og rundt og noe i Doris revner for ballerinaen likner henne. Det er en ballettdanser med kort krøllete brunt hår og hun danser og danser og Doris sitt hjerte føles som om det danser det og mens hun lytter til melodien og ser dansen, ser livet sitt slik hun mer enn noe annet skulle ønske at det var.

«Uhu.» Lyden fra en ugle vekker Doris fra drømmeverdenen hun var i og nå ser hun at det plutselig står en gyngestol i rommet der en gammel dame med en ugle på skulderen sitter og smiler mot henne.

«Oi, unnskyld, jeg må dra,» sier Doris og river seg løs. Hun begynner å gå mot utgangen, oppgitt over seg selv, da den gamle damen sier «stopp» og Doris av grunner hun ikke selv kan forklare stopper.

«Vær så snill, ta den,» sier den gamle damen.

«Hva da, spilledåsen?» spør Doris og rister på hodet, «jeg kan ikke det, dessuten er jeg alt for gammel for leker.»

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og Doris går bort til spilledåsen, åpner lokket og ser på danseren hun drømte om å være før hun tar på lokket igjen og løfter spilledåsesken.

«Tusen takk,» sier Doris.

«Bare koselig,» sier den gamle damen og legger til, «og det er kanskje for sent å få en karriere som danser, men det er aldri for sent å danse.» Doris rister på hodet, men ordene fester seg likevel.

Den kvelden bruker Doris den gamle pc-en som hun har bare fordi man trenger det av og til, og går inn på internett der hun søker på ballettklasser for voksne. Hun finner ut at de har ballettklasser der ingen forkunnskap behøves på Saga Kulturhus og ender spontant opp med å melde seg på et kurs på nyåret mens hun tenker at det sikkert kan avbestilles når nyåret nærmer seg. Der og da kan hun likevel dagdrømme om det og hun velger for første gang å lete opp en dansefilm på nettet. Den betrakter Doris mens tårene renner og hun får en følelse av å være som Grinchen som har et hjerte som er tre ganger for lite før det skjer julemirakler som får hjertet hans til å triple i størrelse. Det er jo bare en historie og Doris syns fortsatt at verden er teit og at det er nok av grunner til å være sur, men det føles litt som om hjertet hennes denne dagen har triplet i størrelse og når man går til sengs med den følelsen vil kanskje alt neste dag føles lettere.

*

Der jeg skriver om bøker jeg har bestilt som premie for å ha vunnet Nanowrimo =D

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi jeg kan kose meg med bøker og Nintendo og alt som ordner seg. For eksempel kan det se ut som om det har dukket opp en jobb og nå vet jeg riktignok ikke helt når jeg begynner i den og det er bare snakk om ni timer i uka i førsteomgang, men jeg er spent og vil selvsagt holde bloggen oppdatert når jeg faktisk reelt har kommet i gang. Av andre finheter har vi denne videoen;

Det er sangen “Cheering for me now” med musikk av John Kander og tekst og vokal av Lin-Manuel Miranda og det er som en Disneysk hyllest til New York og ååå, en dag håper jeg å oppleve New York for jeg tror det ville ha vært så perfekt for meg der =D

Men det som dette innlegget egentlig skal handle om er jo det at jeg i stad fullførte Nanowrimo-historien min, dvs. JEG HAR VUNNET OGSÅ I ÅR! Historien min endte opp på 51 084 ord og 206 sider og jeg syns ikke noen av disse sidene var spesielt godt skrevet, men det er jo heller ikke poenget med Nanowrimo. Det handler om å komme inn i en rutine og nå har jeg besluttet å sette i gang med å skrive en julekalenderhistorie alt i morgen (at jeg ikke aner hva jeg skal skrive om får så være) og så prøve å få skrevet minst 1000 ord på den hver lang så langt det går. Jeg har egentlig bare klart å fullføre en julekalenderhistorie før, men jeg må jo forsøke likevel 😉

La oss nå feire dette med denne dansen fra Dancing with the stars Junior bare fordi Miles og Rylee som danser er så flinke og sjarmerende og det i tillegg appellerer til karolinske interesser med å ha med både en benk OG en gatelykt:

Og så har jeg jo en fin tradisjon der jeg feirer å vinne Nanowrimo med å bestille bøker på nettet og etter visse dårlige erfaringer med Amazon så har jeg gått for Book Depository i stedet og der er det free shipping, det var Black Week-tilbud på alle bøkene og det endte opp med å koste 830(!) kr for åtte bøker, noe som er ganske rimelig i grunnen. Her kommer litt boktips i form av en liste over bøkene jeg bestilte:

Bøker jeg bestilte i forbindelse med Nanowrimo-seier

 

The Poppy War av R. F. Kuang

Dette er en Fantasy-bok inspirert av kinesisk historie som er debutromanen til en forfatter som fylte 22 år tidligere i år og altså starter forfatterskapet med 500 + sider om magi, militærskoler, guder og shamaner og mye mer i en bok som har et flott cover og rett og slett lyder veldig fascinerende selv om, eller kanskje fordi, den visstnok skal være veldig brutal med mange svært mørke og vonde scener. 

The Lady’s guide to Petticoats and Piracy av Mackenzi Lee

En av de aller mest fornøyelige og herlige bøkene jeg leste i 2017 var The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue og dette er oppfølgeren. Noen ganger trenger jeg ikke vite så veldig mye mer om en bok for å vite at jeg vil kose meg skikkelig =D

Ivy Aberdeen’s Letter to the World av Ashley Herring Blake

En av de aller fineste bøkene jeg har lest i år var Girl made of Stars av Ashley Herring Blake og dette er en bok av henne med en yngre målgruppe som handler om å være 12 år og føle seg usynlig i etterdønningene av en tornado, samtidig som man er forelsket i en av samme kjønn og prøver å forstå alle disse følelsene. Det kan være en veldig fin og skjør bok som jeg gleder meg til å lære å kjenne. 

Inkling av Kenneth Oppel 

Illustrert bok med 10-12åringer eller noe deromkring som målgruppe som handler om ting som en blekkfigur som blir levende og om å lage tegneserier og liknende. Jeg syns det hørtes fornøyelig ut, derfor 🙂

A Thousand Perfect Notes av C.G. Drews 

Debutromanen til Paper Fury (som jeg følger på Twitter og leser bloggen til jevnlig og sånt) og en bok som høres veldig interessant ut, dessuten elsker jeg coveret. Jeg satser på at skrivestilen her appellerer like mye som skrivestilen på bloggen til C.G. Drews (som selv er inspirerende fordi hun leser sånn 200 bøker på et år og skriver masse, masse bøker hvert år bare for sin egen del). 

What if it’s us av Becky Albertalli og Adam Silvera 

Med en tittel som er hentet fra en sang i musikalen Dear Evan Hansen og en kjærlighetshistorie om to gutter som møtes på et postkontor i New York, så vel som en visshet om at denne boka vil være full av popkulturelle referanser og da i stor grad referanser som har med musikaler å gjøre. Denne boka tror jeg kan være en sånn bok som vil føles som om den er skrevet for meg. 

Gmorning, Gnight! av Lin-Manuel Miranda og Jonny Sun 

Basically en samling inspirerende tweets signert Lin-Manuel Miranda med søte illustrasjoner signert Jonny Sun. Vil være koselig, oppmuntrende og inspirerende og man trenger ting som er de tingene 🙂

Hope never dies av Andrew Shaffer 

Nok et fantastisk cover og dette er visst en thriller/bromance-roman som i praksis er ren fanfiction om Joe Biden og Barrack Obama som slår seg sammen etter at Obamas presidentperiode er over og drar for å etterforske et mysterium. Det virket rett og slett som et konsept som kan være veldig artig så jeg gleder meg til å sjekke om antakelsen stemmer.

Og igjen: åtte bøker og hver av dem kostet kun ca 100 kr og det er dessuten bare max litt over en ukes ventetid visstnok, det ER jo ganske perfekt =D 

*

Men da har jeg litt annet å drive med som Wordfeud og Nintendo og slikt. Neste innlegg kommer uansett om noen dager så da bables vi og igjen, hurra for Nanowrimo og å ha vunnet det igjen 😉 Ellers er det bare å komme med ideer om noen har noen fantastiske ideer til julekalenderkonsept. 

Smakebit på søndag og andre kule aspekter ved tilværelsen :)

Heisann! Det er søndag, det er sol og livet er fint fordi jeg fant så mye fint lesestoff når jeg var på biblioteket (jeg skjønner på ingen måte hvordan jeg skal få tid til å lese alt jeg lånte og alt av bøker jeg har fra før, men det ordner seg nok og det er ingen regel som sier at man må rekke å lese alt man låner uansett) i går. Dessuten kan ting tyde på at jeg har fått en liten jobb og det er bare to dager i uka på kveldstid, dessuten venter jeg fortsatt på en mail vi skulle få før vi begynte så jeg er sånn sett ikke helt sikker på når første arbeidsdag er, sånn i tillegg til at det ikke er drømmejobben eller noe sånt, men likevel. Jeg skrev faktisk under en kontrakt på fredag og med tanke på hvor lenge jeg har søkt etter jobber uten hell så er jo det ganske fint. 

Ellers har jeg nå 46 000 ord på Nanowrimo og 5000 ord igjen før historien min er ferdig. Planen min er å sørge for å nå 50 000 på tirsdag 20. november sånn at jeg fortsatt har ca ti dager i november der jeg kan skrive minst 1000 ord hver dag, men da på en julekalenderhistorie i stedet fordi det er det jeg har lyst til å skrive nå. Og en veldig effektiv måte å få skrevet har vært regelen jeg har laget om at jeg må ha skrevet 1000 ord før jeg får lov til å spille Nintendo; noe som er ekstra motiverende nå. Jeg fullførte nemlig Grim Fandango torsdag kveld (det var stemningsfullt og stilig, men ikke noe jeg føler for å spille igjen) og så endte jeg spontant opp med å bruke alt for mye penger på Gamestop på fredag fordi dette:

Let`s go Pikachu til Switch <3 Og ååå, jeg elsker det og jeg vil spille det hele tiden fordi det er så herlig å spille Pokémon-spill igjen, dessuten syns jeg Pikachu er noe av det søteste i verden. 

Ellers hva angår tv-spill så bruker jeg alt for mye tid til å se alt av videoer om tv-spill på Youtube og da kom jeg over denne videoen i stad og det var skikkelig interessant:

Det handler om viktigheten av musikk i spill og mye av det som sies er jo egentlig opplagt, men det er fortsatt fascinerende og jeg har jo bare blitt enda mer glad i tv-spill etter at jeg fikk Nintendo Switch, det er så gøy.

Ellers tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Who says you can’t run away from your problems? You are a failed novelist about to turn fifty. A wedding invitation arrives in the mail: your boyfriend of the past nine years is engaged to someone else. You can’t say yes–it would be too awkward–and you can’t say no–it would look like defeat. On your desk are a series of invitations to half-baked literary events around the world.

QUESTION: How do you arrange to skip town?

ANSWER: You accept them all.

What would possibly go wrong? Arthur Less will almost fall in love in Paris, almost fall to his death in Berlin, barely escape to a Moroccan ski chalet from a Saharan sandstorm, accidentally book himself as the (only) writer-in-residence at a Christian Retreat Center in Southern India, and encounter, on a desert island in the Arabian Sea, the last person on Earth he wants to face. Somewhere in there: he will turn fifty. Through it all, there is his first love. And there is his last.

Because, despite all these mishaps, missteps, misunderstandings and mistakes, Less is, above all, a love story.

Over er deler av synopsis for denne boka som jeg har funnet på nettet og det handler altså om en mislykket forfatter på nesten 50 som rømmer fra problemene sine med å begi seg ut på en reise rundt i verden. Og selv skaffet jeg denne boka fordi den hørtes fornøyelig og underholdende ut, men også fordi jeg tenkte at jeg ville føle meg veldig smart av å lese denne boka siden den vant Pulitzer-prisen som er en veldig prestisjetung literaturpris. Og altså, jeg liker denne boka veldig godt. Man kan lett relatere seg til den keitete og usikre Arthur Less, dessuten er dette en av de bøkene som rett og slett bare er bra skrevet, en sånn bok der språket flyter og alt føles riktig liksom. Og det er underholdende og smart og handler om skriving og kjærlighet, dessuten inneholder den en scene som jeg elsker ganske tidlig:

By the end, Arthur Less is in tears, sobbing in his seat, and he thinks he has been sobbing quietly until the lights come up and the woman seated beside him turns and says, Honey, I dont know what happened in your life, but I am so so sorry, and gives him a lilac-scented embrace. Nothing happened to me, he wants to say to her. Nothing happened to me. Im just a homosexual at a Broadway show.

I denne scenen er Arthur i New York og ser en musikal som ikke er spesielt god, men som likevel treffer noe i ham og som musikalelsker kan jeg relatere meg så godt til det for det er jo sånn for meg og. Eksempelvis så var oppsetningen av Annie som jeg så på Lørenskog i oktober egentlig ikke blant de bedre oppsetningene av Annie jeg har sett, det var en del med dramaturgien de hadde løst rart og jeg har hørt sangene fremført bedre i tidligere oppsetninger før, men så var det likevel nostalgien i møte med sanger jeg har elsket siden jeg var fem år og hvordan man merket spillegleden hos de som var på scenen og alt dette som gjorde at jeg ble rørt likevel. Så jeg forstår veldig godt hvordan Arthur Less har det i denne scenen; en scene som var øyeblikket da jeg liksom visste at ja, denne boka kommer jeg til å nyte <3

Her er noen smakebiter til:

Strange to be almost fifty, no? I feel like I just understood how to be young.”
“Yes! It’s like the last day in a foreign country. You finally figure out where to get coffee, and drinks, and a good steak. And then you have to leave. And you won’t ever be back. 

*

New York is a city of eight million people, approximately seven million of whom will be furious when they hear you were in town and didnt meet them for an expensive dinner, five million furious you didnt visit their new baby, three million furious you didnt see their new show, one million furious you didnt call for sex, but only five actually available to meet you. It is completely reasonable to call none of them.

*

It is a bad musical, but, like a bad lay, a bad musical can still do its job perfectly well.

*

Arthur Less has left the room while remaining in it.

*

Ja, jeg liker denne boka <3 Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Men da tenkte jeg å få ordnet litt med andre ting og tang. Neste innlegg kommer om noen dager og hvis alt går etter planen så vil det være et innlegg som feirer noe som starter på N og slutter på anowrimo 😉

 

Det tynne sverdet :)

Heisann! Det er torsdag, jeg har julebrus og det nye bankkortet mitt har endelig kommet, noe som føles som en skikkelig lettelse siden det er noe man ofte har behov for å ha. Ellers så er livet fint fordi jo da, jeg har alltids enkelte ting som bekymrer meg en del, men samtidig er det også en del spennende ting som skjer og utover det så er det så herlig med bøker man kan kose seg med og tv-spill som underholder (Grim Fandango er det jeg spiller mest for tiden og jeg må lete opp guider alt for ofte fordi det egentlig er et pek og klikk-spill fra 90-tallet der ingenting forklares og lite er logisk, men det er så stilfullt og sjarmerende og finfin underholdning uansett) og hvordan lørdag for eksempel kommer til å inneholde både biblioteket og spillkveld og det blir topp.

Hva angår Nanowrimo har jeg ellers nådd 40 000 ord og det er bra for veldig mye av historien min er i grunnen fortalt og nå har jeg lite planlagt og få ideer for historien, samtidig som jeg har skikkelig lyst til å begynne på andre skriveprosjekter som julekalender og slikt. Med det sagt så tror jeg ikke det blir noe særlig stort problem å skrive rundt 12 000 ord til for når jeg først skriver så skriver jeg om når de usynlige vennene historien min handler om vender seg til å være synlige og levende og mye av det skriver omtrent seg selv. Og riktignok har jeg funnet ut at jeg i år nok ikke greier å vinne på dag 16 slik jeg gjorde i fjor, men det har jo ingen verdens ting å si. 

Ellers så har jeg nå lest denne boka:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg antakelig på søndag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Det tynne sverdet av Frida Nilsson

Når mammaen til Sasja dør, bestemmer han seg for å følge etter henne til Dødsriket. Dit får ingen levende komme, og Sasjas ferd skal vise seg å bli både innholdsrik og farlig. Underveis får han nye venner – venner som hjelper ham med det han har kommet for å gjøre: Overliste Døden.
For Sasja er ikke klar for å miste mamma, han skal hente henne tilbake. 

Over er synopsis for denne boka, en bok jeg først kom over på en bokhandel for noen uker siden og så tenkte jeg at å, den boka ville jeg lese fordi den var en illustrert barnebok av Frida Nilsson som skrev Ishavpiratene som jeg leste og likte skikkelig godt sommeren 2017. I tillegg leste jeg en meget positiv anmeldelse av denne boka i Dagbladet som fortalte at dette var litt som Astrid Lindgrens mer eventyrlige bøker og det gjorde at «Det tynne sverdet» bare fristet enda mer. Nok til at jeg anskaffet denne boka for cirka en uke siden og nå har lest den og funnet ut at denne boka er virkelig vakker.

Og mye av appellen ligger i konseptet for det er for så vidt ikke den første boka som handler om å reise til dødens rike, men det føles originalt og nyskapende likevel og særlig fordi dette er en bok som har barn og unge som målgruppe, men som likevel med respekt og fantasi behandler temaet døden, noe som er et vanskelig tema å forholde seg til uansett. Dessuten har en del av meg brukt de siste ukene til å være mer berørt av at Vera Micaelsen døde enn forventet for jeg kjente henne jo aldri, det var bare det at hun virket så levende i alt jeg så henne gjøre på tv da jeg vokste opp eller i ting hun skrev og det er noe med å lese om Sasja som drar til dødens rike som fikk meg til å tenke at hun (Vera altså) virker som et sånt menneske man kunne fått lyst å dra til dødens rike for å hente tilbake. Jeg vet ikke. Uansett vet jeg at denne boka føltes som en trøst og at dette er en av de bøkene som forteller om døden på en måte som gjør at jeg litt vil at å dø skal være som det tegnes opp mellom linjene her.

Og språket her. Det er vanskelig å komme med eksempler og på sett og vis så er det jo også mye med språket her som frustrerer siden det er veldig mange fyllord og en del som føles litt overflødig, men hovedinntrykket er likevel at denne boka har et språk som er lekent og herlig å være i. Og til tross for at det handler om dødens rike og alvorlig tematikk så er denne boka først og fremst håpefull og den hviler aldri for lenge ved de såre øyeblikkene, men fortsetter fortrøstningsfullt videre. Dessuten skapes det så gode karakterer her, Sasja særlig blir man jo oppriktig glad i og slutten er perfekt og ja, det er så mye fint i denne boka.

Med det sagt så er det en bok på over 500 sider som sikkert kunne vært kortet ned en del, dessuten er det som nevnt en del overflødige ting og tang her og mens språket så visst er nydelig så er det også en bok som er fortalt på en måte som gjør at man rett og slett får mer ut av denne boka om man er voksen og har et forhold til Astrid Lindgren og til døden i det hele tatt, jeg tror ikke denne boka vil funke like godt for de som den faktisk er skrevet for.

Og likevel. Døden i seg selv er ikke skummel, men tanken på at noen rett og slett ikke finnes lenger er det, tanken på at et menneske kan være fullt av liv og tanker og kreativitet og så bare ikke finnes lenger. Og det er en del av meg som er så glad for at denne boka forteller at man fortsetter å finnes likevel. Og jeg vet at denne boka er fiksjon og fri fantasi og et eventyr på mange måter, men det føltes så sant og nært likevel og en del av meg trengte denne boka.

Så ja, «Det tynne sverdet» er på ingen måte perfekt, men den er eventyrlig og trøstende og velskrevet og håpefull og noen ganger er det mest perfekte i verden å lese en bok som kan være alt det for deg.

Terningkast 5!

Lillehammer og ymse annet :)

Heisann! Det er mandag og livet er fint fordi helgen var super. Jo da, å få bankkort sperret dagen før vi dro fordi jeg la inn betalingsinfo feil sted er kanskje ikke det smarteste jeg har gjort, men det funket greit i og med at jeg fant ganske lite som fristet å shoppe uansett. Ellers var været kjipt for det regna ikke masse, men en slags konstant dis av regn var det jo og jeg vil tro Lillehammer er mer koselig enten på sommeren eller på vinteren med masse snø og julestemning. Men likevel, jeg var der sammen med fine folk, vi spiste god mat og god hotellfrokost og vi hadde det rett og slett skikkelig koselig og jeg skal snart dele litt bilder, men først: yay, denne dansen fra Dancing with the Stars Junior er kul:

Det er Ariana og Artyon som danser en jazz-rutine sammen og det er så rørende fordi hun fikk en del kritikk i forrige uke og så fikk hun sesongens første 10-er i går og det syns jeg er kult.

En annen skikkelig kul ting gjelder Andrew Barth Feldman:

Dette klippet, som jeg har delt før fordi det er fantastisk skuespill og flott sunget her, er fra da Andrew Barth Feldman vant Jimmy Awards (en nasjonal pris for musikalfrelste High School-elever som har spilt i skolemusikaler og kommet til prisutdelingen Jimmy Awards) i slutten av juni. Og der ble han sett av viktige agenter som inviterte ham til audition som igjen resulterer i at han i januar tar over rollen som Evan i musikalen Dear Evan Hansen på Broadway. Det er skikkelig kult at en talentfull gutt på kun 16 år skal spille en stor hovedrolle på Broadway alt neste år, jeg blir veldig inspirert av slike historier =D

Ellers går Nanowrimo ganske greit selv om jeg fikk lite tid til å skrive i helgen. Jeg har nemlig 32100 ord for øyeblikket og 145 sider og er med det kun rundt 1000 ord og et kapittel unna å fullføre del 1 av historien min som består av to deler. Og det skal riktignok innrømmes at jeg egentlig ikke har planlagt noe av hva som skal skje i del 2, men det finner jeg sikkert ut av. Uansett har jeg klart å skrive mellom 2000 og 3000 ord nesten hver eneste dag og da får det så være at jeg ikke syns det er spesielt velskrevne ord eller noe sånt, det er da i alle fall ord. Og siden jeg er meg så har jeg allerede begynt å tenke på julekalender som jeg kan skrive med en gang jeg er ferdig med Nanowrimo og så vurderer jeg å ha tegneprosjekter i desember og å, det er alt for mange ting jeg vil 😉

Uansett, her er et knippe bilder fra Lillehammer-turen:

Dette er trær og Mjøsa og meg som er alt for glad i filtre og slikt på mobilen min (noe som preger det meste her egentlig, men det blir jo så fint). Stemningsfullt og skjønt i gråværet på lørdag.

Fin gatelykt i Lillehammer sentrum lørdag kveld fordi jeg er meg 😉

Gammeldags tog ved Maihaugen. Jeg vil veldig gjerne kjøre en tur med et skikkelig gammeldags lokomotiv en gang, det hadde vært magisk <3

To gyngehester ved Maihaugen. Fikk dessverre ikke med meg de andre på å plassere Olav (dvs. søteste nevøen en person kan ha) på ryggen av noen av hestene for å lage episke Western-bilder, men kanskje muligheten vil by seg en annen gang.

Lillehammer sentrum. Sånne koselige sentrum som i Lillehammer eller Stavanger eller liknende er så skjønt. Karl Johan føles liksom ikke like intimt og naturlig.

Elsk på dette hjørnet på hotellet der man kunne sitte og lese dagens aviser eller se på tv eller bare slappe av. Jeg elsket dette området og fargepaletten her så mye 🙂

Og så hadde jeg jo gavekort på Ark Bokhandel og vi var innom Strandtorget Senter som hadde en Ark og der fikk jeg tak i Wundersmith og Snokeboka (førstnevnte fordi jeg likte Nevermoor som jeg leste i sommer så godt, sistnevnte fordi den er skrevet og illustrert av Lisa Aisato og derfor elsk). Dessuten brukte jeg bankkortet mitt på torsdag, da det enda ikke var sperret fordi jeg enda ikke hadde vært idiot, på Less og Det tynne sverdet (førstnevnte fordi den vant Pulitzer-prisen for litteratur i år som et av få tilfeller der en humoristisk bok om reise og skriving og gay love vinner den prisen fremfor noe mer seriøst og sistnevnte fordi den handler om døden og slikt for barn og unge, har illustrasjoner og har blitt sammenliknet med Astrid Lindgrens mest eventyrlige romaner, dessuten har jeg begynt å lese og ååå, denne boka er så fin). Så jeg fikk jo tak i noe nytt i forrige uke. Utover det gleder jeg meg til jeg vinner Nanowrimo og kan fortsette tradisjonen med å feire det med å bestille bøker på nettet (og nå med litt ekstra god samvittighet fordi jeg også har kjøpt bøker fysisk i bokhandel i det siste og dermed kan hjelpe til å opprettholde bokhandelstanden fordi vi trenger bokhandler skikkelig). 

*

Så det var litt bilder og litt andre ting og tang og da tenkte jeg å spille litt Nintendo og så får vi se om jeg ender opp med å skrive litt mer i dag og. Yay! Og neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi!

Om Nøtteknekkeren og de fire kongerikene og hvordan ting tross alt ordner seg selv når man dummer seg ut :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint selv om denne dagen har vært ganske teit. For å gjøre en lang historie kort så startet den upraktisk med at jeg sov veldig dårlig i natt fordi øresus-problemene har kommet tilbake (men jeg var hos legen i stad og nå skal jeg ta olivenolje i øret fem ganger daglig og så har jeg øreskylling neste fredag og da vil det gå over) og så fikk jeg en mail om en regning i stad der det fulgte med link for å avbestille noe jeg ikke kunne huske å ha bestilt. Dette resulterte i at jeg la inn betalingsinformasjon et sted jeg definitivt ikke skulle lagt det inn siden det ikke var en seriøs side og enden på visa er at jeg nå har måttet lage både ny bank-ID og har fått bankkortet mitt sperret og bestilt et nytt som kommer til uka. Og i stad bekymret jeg meg såpass over dette at jeg følte meg skikkelig slapp og uggen, men jeg hadde hell i uhell i form av at kortet ble sperret raskt nok til at det ikke gikk ut noe penger til suspekte ting, dessuten laget jeg en deal med moren min som går ut på at hun betaler for meg til helgen i Lillehammer (skal ditt fra lørdag til søndag på familietur som forsinket bursdagsgave til mamma og det blir skikkelig koselig selv om det bare er spådd regn) og til uka og så lager jeg regnskap og betaler tilbake så snart jeg har det nye bankkortet. Så det gikk bra og var en fin lærepenge om at selv hvis man er teknisk smart og har god kontroll så kan det være fort gjort å gjøre feil. Og det er riktignok litt synd at jeg fikk nytt bankkort for tre uker siden fordi det forrige utgikk i oktober og at jeg nå har måttet legge inn ny kort-informasjon på massevis av nettsteder og så må jeg gå gjennom den samme prosessen igjen neste helg, men likevel, jeg bør fokusere på at det faktisk ordnet seg til mye bedre enn en kunne frykte 🙂

Noe som dog er skikkelig positivt er at jeg takket være skrivemøte skrev hele 5400(!) ord på onsdag og medregnet de 3000 ordene jeg skrev i går og de 1000 ordene jeg har skrevet i dag så har jeg nå hele 26 000 ord og det er bare dag ni. Med andre ord er jeg allerede over halvveis 😉 Og det er litt synd at jeg vil få skrevet ganske lite i helgen fordi Lillehammer-turen og sånt, men samtidig så har jeg såpass mange ord nå at to lite effektive skrivedager ikke burde bekymre meg noe særlig 😉 

På den uskrevne lista over klipp på Youtube jeg ikke burde se fordi det spoiler elementer fra sesong 4 av Crazy Ex-Girlfriend (som jeg bare har sett to sesonger av fordi det er det man finner på Netflic) har vi ellers denne opptredenen med Luca Padovan og sangen “One Indescribable Instant” og det er veldig fint fordi han er ung og skikkelig talentfull:

Ellers kan jeg dele trailer for Nøtteknekkeren og de fire kongerikene som jeg nylig så på kino:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg tidlig i neste uke tenker jeg og da kan jeg sikkert dele litt inntrykk fra Lillehammer-helgeturen. Vi bables og karolinsk hilsen til alle som vil ha 🙂

Nøtteknekkeren og de fire kongerikene

Da jeg først så trailer for «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene» så det ut som en ganske eventyrlig og fantasirik film som sikkert kunne være grei julete underholdning. Og det er akkurat det denne filmen også er.

Her handler det om Clara som begir seg ut på eventyr i en annen verden og så er det løst basert på Nøtteknekkeren, men med en egen Disneysk vri. Så veldig mye mer om handlingen tenkte jeg ikke å si, men det er i grunnen en ganske forutsigbar historie uten at det stopper denne filmen fra å være en temmelig ålreit kino-opplevelse.

Og selv likte jeg særlig atmosfæren og omgivelsene, så vel som kostymene. Alt dette gjør dette til en film som er pen å se på. Det er dessuten godt skuespill hos de ledende rollene og særlig Keira Knightley koser seg i en rolle som føles ganske ulik de fleste roller hun har hatt før. Og det er fine karakterer og julete nok, dessuten liker jeg at de hadde med ballettdanseren Misty Copeland som danset til finfin musikk fra Nøtteknekkeren i noen få scener.

Dessverre er denne filmen litt for lett og forutsigbar for at den skal gjøre veldig inntrykk på noen. Og dette handler ikke om at den nødvendigvis er for lik historien om Nøtteknekkeren som bok eller ballett, for det er den ikke, men det er bare veldig overfladisk og uten dybde. For meg så var det også deler med Claras far som føltes feil, han bruker nemlig mye av filmen til å være skikkelig opptatt av å danse med Clara og på slutten av filmen når hun omsider gir ham en dans spilles det musikk og filmes på en måte som gjør at det føles mye mer romantisk enn det burde føles med en far og datter som danser sammen.

Som anmeldelsene jeg har lest påpeker så er filmen også litt hektisk for her skjer det noe hele tiden og det etterlates lite tid til å bli kjent med karakterene og en personlig frustrasjon er at denne filmen også er veldig masete filmet og da særlig i begynnelsen.

Med andre ord er det en del ting å kommentere på og likevel føler jeg at hovedinntrykket var positivt, mye hjulpet av hvor pent det var og fordi det er noe med musikken i Nøtteknekkeren som gir god stemning bortimot uansett, sånn i tillegg til en hovedperson som det var lett å heie på.

Terningkast 4!

Ting og tang og teater :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har over 16 000 ord og over 70 sider på Nanowrimo alt og det er ganske kult. Og at jeg i det hele tatt har greid å få skrevet nesten 3000 ord hver dag og likevel funnet tid til Nintendo og bøker og Netflix i tillegg, er jeg ganske stolt over. Hva angår Nintendo er det ellers teit nok slik at jeg i går måtte slette spill for å kunne laste ned noe fordi jeg ikke hadde tenkt på at det var begrensninger for hvor mye lagringsplass det er på den. Og det går greit nå, men jeg har funnet ut at jeg på sikt nok må få tak i SD-kort til å lagre ting sånn at jeg kan fortsette å skaffe flere spill på konsollen selv om sånt SD-kort jeg trenger koster rundt 500 kr væffal. Så nå ønsker jeg meg det til jul siden det kommer ut noen spill de neste månedene som jeg må ha, dessuten kommer det Final Fantasy til Switch neste år og det vet jeg vil trenge en del lagringsplass antakelig. På den positive siden så leste jeg på nettet at mange møtte på problemet med begrenset lagringsplass etter et halvt år mens det tok et år og to måneder for meg å møte på det problemet, så jeg har vært heldig og jeg har ofte ikke noe behov for å runde ting jeg har lastet ned flere ganger enn en så frem til jul så burde jeg greie meg fint med den lagringsplassen jeg har. Likevel er det teit.

Ellers så er livet ganske fint for tiden og det er selvsagt alltid ting som kunne vært bedre, men jeg satser på at ting ordner seg. Dessuten gleder jeg meg til helgen for da skal mamma, broren min, hans samboer, vesle Olav og jeg til Lillehammer og det er jo bare fra lørdag til søndag, dessuten er det spådd regn hele tiden omtrent, men det blir skikkelig trivelig uansett. Utover det så skal jeg på kino på torsdag og se den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene fordi den ser ganske eventyrlig ut til tross for at den har fått litt negativ kritikk. Men det virker så fint å gi seg hen til noe riktig eventyrlig og jeg tror det vil bli fint.

Denne sangen er ellers fin fordi den kombinerer Sara Bareilles og Hamilton:

Og for en god dose sjarm finnes dansene fra Dancing with the Stars Junior der det er barn og ungdom som danser i stedet for voksne, noe som byr på blant annet denne likbare dansen med Akash og Kamri (førstnevnte niårig gutt som har vunnet nasjonale stavekonkurranser og er herlig veslevoksen på den beste måten). Det er ikke fantastisk dansing nødvendigvis, men ganske så sjarmerende er det jo:

Og ellers er det sikkert nok av ting å bable om, men jeg har egentlig teoretisk sett mål om å skrive litt til i dag på Nanowrimo så jeg avslutter her og det gjør jeg med en anmeldelse av Nila og den store reisa. God fornøyelse og så kommer antakelig neste innlegg på fredag 🙂

Nila og den store reisa

Da jeg satte meg i salen til Det Norske Teatret, klar for å se Nila og den store reisen, visste jeg at en del av meg ville sammenlikne det med Snøfall på Oslo Nye Teater som jeg så dagen før. Og det er urettferdig å sammenlikne for det er to svært ulike forestillinger, men de er begge nyskrevet dramatikk for familien og da bare ble det slik. Og om man skal sammenlikne så likte jeg personlig Snøfall bedre bare fordi det var en sånn gang da det føltes som om noe var laget spesielt for meg og inneholdt bare ting jeg likte.

Samtidig tror jeg Nila og den store reisa som forestilling vil gjøre sterkere inntrykk på mange på sett og vis likevel, mye takket være sterke tablåer. Her har det blitt laget en familiemusikal om flyktningekrisen av alle ting og vi hører om Nila som må reise over havet fordi det blir krig der hun bor og så trøster hun seg selv med å fortelle eventyr og sånt.

Og det jeg liker best med dette stykket er nettopp hvor kompromissløst det er. For man kan kritisere Nila for å mangle en tydelig målgruppe siden det er et ganske mørkt stykke som har en del metaforer som appellerer mer til voksne, samtidig som det også har barnlige og eventyrlige elementer som appellerer mer til barn og unge. Og likevel, det jeg liker med familieforestillingene til Det Norske Teatret er at de ikke likner noe annet som settes opp for barn og unge. Historien og budskapet er viktigere enn å gjøre det tilgjengelig og det er en kompromissløshet som gjør at nei, dette vil ikke falle i smak hos alle, men for dem det treffer så tror jeg det kan treffe skikkelig.

Selv likte jeg ellers scenene, hvordan man vet at det som skjer på en scene er en illusjon og et spill, men så skjer det jo rett foran deg så det føles uendelig sant. Og jeg likte stemningen og skuespillet og hvordan det handlet om å fortelle historier.

Og greit nok så var det ting jeg ikke likte, som stemmen Gjertrud Jynge skapte som den onde Morgana, jeg vet at det var ment sånn og tyder på flott skuespill, men hun sang så skarpt som skurken at det var fælt å lytte til. Jeg likte heller ikke at de brukte ganske mye røyk på scenen og at det tidvis var en del ulyd som jeg syns var bråkete og jeg syns dessuten at slutten føltes litt for brå.

Samtidig er det noe med at noen ganger så er det slik at selv de tingene man ikke liker så godt føles riktig og alt i dette teaterstykket syns jeg tjente historien. Og det er fortsatt andre ting jeg har sett denne høsten som jeg har likt mer, men om man virkelig vil se teatermagi som virkelig tar eventyr og fantasi på alvor er dette et svært lurt alternativ.

Terningkast 4.

Snøfall og søndagens smakebit :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg har for øyeblikket 9000 ord og over 40 sider på Nanowrimo (og siden jeg bare har skrevet 500 ord i dag og skal skrive minst 1000 ord til etter planen vil jeg altså nå væffal 10 000 ord innen dag 4 er over). Og det skal innrømmes at jeg veldig ofte har mer lyst til å se tull og tøys på Youtube eller å spille Nintendo enn å skrive, men jeg klarer å finne tid til de tingene og ved å lage regler om at jeg helst skal ha skrevet 1000 ord før jeg får lov til å spille Nintendo og sånt. 

Ellers har jeg sett litt teater i det siste og jeg skal skrive om Snøfall senere i dette innlegget, men først skal jeg være med på smakebit på søndag der boka jeg leser nå er denne:

Her er boka “The lost magician” av Piers Torday sitt synopsis på Goodreads:

If you can imagine it, it exists … somewhere’ The new spellbinding fantasy adventure from the bestselling, award-winning author of The Last Wild trilogy.

1945. They have survived the Blitz, but when Simon, Patricia, Evelyn and Larry step through a mysterious library door, it is the beginning of their most dangerous adventure yet. They discover the magical world of Folio, where an enchanted kingdom of fairy knights, bears and tree gods is under threat from a sinister robot army.

The many stories of the Library are locked in eternal war, and the children’s only hope is to find their creator – a magician who has been lost for centuries.

What they discover will change not just their own lives, but the fate of the world, for ever …

*

Denne boka har ganske mye til felles med “Løven, heksa og klesskapet” og er på sett og vis en slags hyllest til Narnia-bøkene, men den er også unik noe til å være noe eget. Her har vi en bok som bruker et kjent premiss, men gir det sin egen vri og det på en virkelig fin måte. Selv koser jeg meg i alle fall veldig med den nostalgiske og eventyrlige stemningen jeg finner i denne boka og gleder meg til å lese videre 🙂

Her er en smakebit:

Om det bildet ikke var så tydelig har jeg en ekstra smakebit i form av å sitere boka her:

“If you can imagine it, it must exist. Somewhere…” 

Den setningen er på mange måter hjertet i hele historien fordi det handler om fantasi og bøker og eventyr og dessuten er det bare en så fin tanke som er veldig skjønt formulert sånn jeg ser det. Det får alt man fantaserer om til å føles viktig 🙂

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Og så har jeg sett Snøfall på teater:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Snøfall

2016 var et ganske teit år, men det inneholdt noen vakre ting. Og noe av det fineste av alt var Snøfall som var julekalender på NRK det året og for en julekalender det var. Jeg vet jeg ikke er målgruppen når NRK lager julekalendere, men jeg ender så ofte opp med å elske julekalenderne deres likevel, kanskje litt fordi jeg er en av dem som fortsatt har et ganske barnlig og nostalgisk forhold til julen. Og det var noe med Snøfall som appellerte så mye til alt jeg likte og en finfin ting er at det nå også var slik med teaterstykket Snøfall.

Og en del av meg ville heiet på Snøfall som teater uansett bare fordi jeg syns det er så flott med nyskrevet teater for barn og unge, jeg syns filmer og bøker og teaterstykker som er ment for barn og unge og virkelig tar målgruppen på alvor er så fint fordi det er som barn man forelsker seg i et medium. Hvem ville jeg vært om jeg ikke så musikalen Annie på VHS når jeg var fem år eller forelsket meg i bøker med en gang jeg lærte å lese, så mye av meg ble skapt i de øyeblikkene.

Uansett, smart nok så kan man koke ned Snøfall til en ganske enkel historie, noe som er den store utfordringen om noe har barn og ungdom som målgruppe. For historiene kan være vel så komplekse som historier først og fremst ment for voksne, men de må kunne kokes ned til en setning som oppsummerer essensen og essensen i Snøfall er Selma som lengter etter en familie. Og så finner hun en i Snøfall der hun finner ut at Julenissen er hennes bestefar og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at det finnes onde krefter i Snøfall i form av Winter som selv ønsker seg makten over Snøfall. Og så blir det et klassisk eventyr om vennskap og godhet og ondskap og mye mer i en historie som på teater på utsøkt vis klarer å komprimere ned 24 halvtimer med julekalender på tv til en forestilling på to timer.

Og du vet, de gangene noe føles som om det er skapt for deg spesielt. Fra sanger som vekket assosiasjoner til de fineste øyeblikkene i musikalen Matilda til scenografien som var storslagen og episk og virkelig eventyrlig så var jeg helt i himmelen da jeg så Snøfall. Jeg elsket musikken og julestemningen, jeg elsket historien og jeg elsket karakterene for man blir så glad i Selma og man tilgir Winter selv om han gjør noen skikkelig gale valg og hjertet knuser litt for Ruth som er så glad i Selma, men ikke vet hvordan hun skal vise det og det er jo begrensninger i en historie på to timer, men man rekker likevel å bli så interessert i og fascinert av disse karakterene, dette er mesterlig gjort.

Videre er skuespillet fantastisk. Tarjei Sandvik Moe (Isak fra SKAM) viser for eksempel igjen hvilken eksepsjonelt dyktig skuespiller han er for han er helt perfekt som Håkon. Og Emilie Mordal er sår og nydelig som Selma, Petter Vermeli er flott i rollen som Winter og Helle Haugen er rørende som Ruth og utover det er det et flott ensemble med både barn og voksne som overbeviser hundre prosent.

Og det er så vanskelig å skrive om ting man virkelig elsker for ja, jeg virkelig elsket Snøfall på teater og jeg vil se det igjen. Dette er en bortimot perfekt måte å oppleve et eventyr på scenen, samtidig som man får skikkelig julestemning og anbefales for alle som er barn eller en gang har vært barn uavhengig av om man så julekalenderen på tv (selv om det hjelper om man gjorde det selvsagt).

Terningkast 6!