Lillehammer og ymse annet :)

Heisann! Det er mandag og livet er fint fordi helgen var super. Jo da, å få bankkort sperret dagen før vi dro fordi jeg la inn betalingsinfo feil sted er kanskje ikke det smarteste jeg har gjort, men det funket greit i og med at jeg fant ganske lite som fristet å shoppe uansett. Ellers var været kjipt for det regna ikke masse, men en slags konstant dis av regn var det jo og jeg vil tro Lillehammer er mer koselig enten på sommeren eller på vinteren med masse snø og julestemning. Men likevel, jeg var der sammen med fine folk, vi spiste god mat og god hotellfrokost og vi hadde det rett og slett skikkelig koselig og jeg skal snart dele litt bilder, men først: yay, denne dansen fra Dancing with the Stars Junior er kul:

Det er Ariana og Artyon som danser en jazz-rutine sammen og det er så rørende fordi hun fikk en del kritikk i forrige uke og så fikk hun sesongens første 10-er i går og det syns jeg er kult.

En annen skikkelig kul ting gjelder Andrew Barth Feldman:

Dette klippet, som jeg har delt før fordi det er fantastisk skuespill og flott sunget her, er fra da Andrew Barth Feldman vant Jimmy Awards (en nasjonal pris for musikalfrelste High School-elever som har spilt i skolemusikaler og kommet til prisutdelingen Jimmy Awards) i slutten av juni. Og der ble han sett av viktige agenter som inviterte ham til audition som igjen resulterer i at han i januar tar over rollen som Evan i musikalen Dear Evan Hansen på Broadway. Det er skikkelig kult at en talentfull gutt på kun 16 år skal spille en stor hovedrolle på Broadway alt neste år, jeg blir veldig inspirert av slike historier =D

Ellers går Nanowrimo ganske greit selv om jeg fikk lite tid til å skrive i helgen. Jeg har nemlig 32100 ord for øyeblikket og 145 sider og er med det kun rundt 1000 ord og et kapittel unna å fullføre del 1 av historien min som består av to deler. Og det skal riktignok innrømmes at jeg egentlig ikke har planlagt noe av hva som skal skje i del 2, men det finner jeg sikkert ut av. Uansett har jeg klart å skrive mellom 2000 og 3000 ord nesten hver eneste dag og da får det så være at jeg ikke syns det er spesielt velskrevne ord eller noe sånt, det er da i alle fall ord. Og siden jeg er meg så har jeg allerede begynt å tenke på julekalender som jeg kan skrive med en gang jeg er ferdig med Nanowrimo og så vurderer jeg å ha tegneprosjekter i desember og å, det er alt for mange ting jeg vil 😉

Uansett, her er et knippe bilder fra Lillehammer-turen:

Dette er trær og Mjøsa og meg som er alt for glad i filtre og slikt på mobilen min (noe som preger det meste her egentlig, men det blir jo så fint). Stemningsfullt og skjønt i gråværet på lørdag.

Fin gatelykt i Lillehammer sentrum lørdag kveld fordi jeg er meg 😉

Gammeldags tog ved Maihaugen. Jeg vil veldig gjerne kjøre en tur med et skikkelig gammeldags lokomotiv en gang, det hadde vært magisk <3

To gyngehester ved Maihaugen. Fikk dessverre ikke med meg de andre på å plassere Olav (dvs. søteste nevøen en person kan ha) på ryggen av noen av hestene for å lage episke Western-bilder, men kanskje muligheten vil by seg en annen gang.

Lillehammer sentrum. Sånne koselige sentrum som i Lillehammer eller Stavanger eller liknende er så skjønt. Karl Johan føles liksom ikke like intimt og naturlig.

Elsk på dette hjørnet på hotellet der man kunne sitte og lese dagens aviser eller se på tv eller bare slappe av. Jeg elsket dette området og fargepaletten her så mye 🙂

Og så hadde jeg jo gavekort på Ark Bokhandel og vi var innom Strandtorget Senter som hadde en Ark og der fikk jeg tak i Wundersmith og Snokeboka (førstnevnte fordi jeg likte Nevermoor som jeg leste i sommer så godt, sistnevnte fordi den er skrevet og illustrert av Lisa Aisato og derfor elsk). Dessuten brukte jeg bankkortet mitt på torsdag, da det enda ikke var sperret fordi jeg enda ikke hadde vært idiot, på Less og Det tynne sverdet (førstnevnte fordi den vant Pulitzer-prisen for litteratur i år som et av få tilfeller der en humoristisk bok om reise og skriving og gay love vinner den prisen fremfor noe mer seriøst og sistnevnte fordi den handler om døden og slikt for barn og unge, har illustrasjoner og har blitt sammenliknet med Astrid Lindgrens mest eventyrlige romaner, dessuten har jeg begynt å lese og ååå, denne boka er så fin). Så jeg fikk jo tak i noe nytt i forrige uke. Utover det gleder jeg meg til jeg vinner Nanowrimo og kan fortsette tradisjonen med å feire det med å bestille bøker på nettet (og nå med litt ekstra god samvittighet fordi jeg også har kjøpt bøker fysisk i bokhandel i det siste og dermed kan hjelpe til å opprettholde bokhandelstanden fordi vi trenger bokhandler skikkelig). 

*

Så det var litt bilder og litt andre ting og tang og da tenkte jeg å spille litt Nintendo og så får vi se om jeg ender opp med å skrive litt mer i dag og. Yay! Og neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi!

Om Nøtteknekkeren og de fire kongerikene og hvordan ting tross alt ordner seg selv når man dummer seg ut :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint selv om denne dagen har vært ganske teit. For å gjøre en lang historie kort så startet den upraktisk med at jeg sov veldig dårlig i natt fordi øresus-problemene har kommet tilbake (men jeg var hos legen i stad og nå skal jeg ta olivenolje i øret fem ganger daglig og så har jeg øreskylling neste fredag og da vil det gå over) og så fikk jeg en mail om en regning i stad der det fulgte med link for å avbestille noe jeg ikke kunne huske å ha bestilt. Dette resulterte i at jeg la inn betalingsinformasjon et sted jeg definitivt ikke skulle lagt det inn siden det ikke var en seriøs side og enden på visa er at jeg nå har måttet lage både ny bank-ID og har fått bankkortet mitt sperret og bestilt et nytt som kommer til uka. Og i stad bekymret jeg meg såpass over dette at jeg følte meg skikkelig slapp og uggen, men jeg hadde hell i uhell i form av at kortet ble sperret raskt nok til at det ikke gikk ut noe penger til suspekte ting, dessuten laget jeg en deal med moren min som går ut på at hun betaler for meg til helgen i Lillehammer (skal ditt fra lørdag til søndag på familietur som forsinket bursdagsgave til mamma og det blir skikkelig koselig selv om det bare er spådd regn) og til uka og så lager jeg regnskap og betaler tilbake så snart jeg har det nye bankkortet. Så det gikk bra og var en fin lærepenge om at selv hvis man er teknisk smart og har god kontroll så kan det være fort gjort å gjøre feil. Og det er riktignok litt synd at jeg fikk nytt bankkort for tre uker siden fordi det forrige utgikk i oktober og at jeg nå har måttet legge inn ny kort-informasjon på massevis av nettsteder og så må jeg gå gjennom den samme prosessen igjen neste helg, men likevel, jeg bør fokusere på at det faktisk ordnet seg til mye bedre enn en kunne frykte 🙂

Noe som dog er skikkelig positivt er at jeg takket være skrivemøte skrev hele 5400(!) ord på onsdag og medregnet de 3000 ordene jeg skrev i går og de 1000 ordene jeg har skrevet i dag så har jeg nå hele 26 000 ord og det er bare dag ni. Med andre ord er jeg allerede over halvveis 😉 Og det er litt synd at jeg vil få skrevet ganske lite i helgen fordi Lillehammer-turen og sånt, men samtidig så har jeg såpass mange ord nå at to lite effektive skrivedager ikke burde bekymre meg noe særlig 😉 

På den uskrevne lista over klipp på Youtube jeg ikke burde se fordi det spoiler elementer fra sesong 4 av Crazy Ex-Girlfriend (som jeg bare har sett to sesonger av fordi det er det man finner på Netflic) har vi ellers denne opptredenen med Luca Padovan og sangen “One Indescribable Instant” og det er veldig fint fordi han er ung og skikkelig talentfull:

Ellers kan jeg dele trailer for Nøtteknekkeren og de fire kongerikene som jeg nylig så på kino:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg tidlig i neste uke tenker jeg og da kan jeg sikkert dele litt inntrykk fra Lillehammer-helgeturen. Vi bables og karolinsk hilsen til alle som vil ha 🙂

Nøtteknekkeren og de fire kongerikene

Da jeg først så trailer for «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene» så det ut som en ganske eventyrlig og fantasirik film som sikkert kunne være grei julete underholdning. Og det er akkurat det denne filmen også er.

Her handler det om Clara som begir seg ut på eventyr i en annen verden og så er det løst basert på Nøtteknekkeren, men med en egen Disneysk vri. Så veldig mye mer om handlingen tenkte jeg ikke å si, men det er i grunnen en ganske forutsigbar historie uten at det stopper denne filmen fra å være en temmelig ålreit kino-opplevelse.

Og selv likte jeg særlig atmosfæren og omgivelsene, så vel som kostymene. Alt dette gjør dette til en film som er pen å se på. Det er dessuten godt skuespill hos de ledende rollene og særlig Keira Knightley koser seg i en rolle som føles ganske ulik de fleste roller hun har hatt før. Og det er fine karakterer og julete nok, dessuten liker jeg at de hadde med ballettdanseren Misty Copeland som danset til finfin musikk fra Nøtteknekkeren i noen få scener.

Dessverre er denne filmen litt for lett og forutsigbar for at den skal gjøre veldig inntrykk på noen. Og dette handler ikke om at den nødvendigvis er for lik historien om Nøtteknekkeren som bok eller ballett, for det er den ikke, men det er bare veldig overfladisk og uten dybde. For meg så var det også deler med Claras far som føltes feil, han bruker nemlig mye av filmen til å være skikkelig opptatt av å danse med Clara og på slutten av filmen når hun omsider gir ham en dans spilles det musikk og filmes på en måte som gjør at det føles mye mer romantisk enn det burde føles med en far og datter som danser sammen.

Som anmeldelsene jeg har lest påpeker så er filmen også litt hektisk for her skjer det noe hele tiden og det etterlates lite tid til å bli kjent med karakterene og en personlig frustrasjon er at denne filmen også er veldig masete filmet og da særlig i begynnelsen.

Med andre ord er det en del ting å kommentere på og likevel føler jeg at hovedinntrykket var positivt, mye hjulpet av hvor pent det var og fordi det er noe med musikken i Nøtteknekkeren som gir god stemning bortimot uansett, sånn i tillegg til en hovedperson som det var lett å heie på.

Terningkast 4!

Ting og tang og teater :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har over 16 000 ord og over 70 sider på Nanowrimo alt og det er ganske kult. Og at jeg i det hele tatt har greid å få skrevet nesten 3000 ord hver dag og likevel funnet tid til Nintendo og bøker og Netflix i tillegg, er jeg ganske stolt over. Hva angår Nintendo er det ellers teit nok slik at jeg i går måtte slette spill for å kunne laste ned noe fordi jeg ikke hadde tenkt på at det var begrensninger for hvor mye lagringsplass det er på den. Og det går greit nå, men jeg har funnet ut at jeg på sikt nok må få tak i SD-kort til å lagre ting sånn at jeg kan fortsette å skaffe flere spill på konsollen selv om sånt SD-kort jeg trenger koster rundt 500 kr væffal. Så nå ønsker jeg meg det til jul siden det kommer ut noen spill de neste månedene som jeg må ha, dessuten kommer det Final Fantasy til Switch neste år og det vet jeg vil trenge en del lagringsplass antakelig. På den positive siden så leste jeg på nettet at mange møtte på problemet med begrenset lagringsplass etter et halvt år mens det tok et år og to måneder for meg å møte på det problemet, så jeg har vært heldig og jeg har ofte ikke noe behov for å runde ting jeg har lastet ned flere ganger enn en så frem til jul så burde jeg greie meg fint med den lagringsplassen jeg har. Likevel er det teit.

Ellers så er livet ganske fint for tiden og det er selvsagt alltid ting som kunne vært bedre, men jeg satser på at ting ordner seg. Dessuten gleder jeg meg til helgen for da skal mamma, broren min, hans samboer, vesle Olav og jeg til Lillehammer og det er jo bare fra lørdag til søndag, dessuten er det spådd regn hele tiden omtrent, men det blir skikkelig trivelig uansett. Utover det så skal jeg på kino på torsdag og se den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene fordi den ser ganske eventyrlig ut til tross for at den har fått litt negativ kritikk. Men det virker så fint å gi seg hen til noe riktig eventyrlig og jeg tror det vil bli fint.

Denne sangen er ellers fin fordi den kombinerer Sara Bareilles og Hamilton:

Og for en god dose sjarm finnes dansene fra Dancing with the Stars Junior der det er barn og ungdom som danser i stedet for voksne, noe som byr på blant annet denne likbare dansen med Akash og Kamri (førstnevnte niårig gutt som har vunnet nasjonale stavekonkurranser og er herlig veslevoksen på den beste måten). Det er ikke fantastisk dansing nødvendigvis, men ganske så sjarmerende er det jo:

Og ellers er det sikkert nok av ting å bable om, men jeg har egentlig teoretisk sett mål om å skrive litt til i dag på Nanowrimo så jeg avslutter her og det gjør jeg med en anmeldelse av Nila og den store reisa. God fornøyelse og så kommer antakelig neste innlegg på fredag 🙂

Nila og den store reisa

Da jeg satte meg i salen til Det Norske Teatret, klar for å se Nila og den store reisen, visste jeg at en del av meg ville sammenlikne det med Snøfall på Oslo Nye Teater som jeg så dagen før. Og det er urettferdig å sammenlikne for det er to svært ulike forestillinger, men de er begge nyskrevet dramatikk for familien og da bare ble det slik. Og om man skal sammenlikne så likte jeg personlig Snøfall bedre bare fordi det var en sånn gang da det føltes som om noe var laget spesielt for meg og inneholdt bare ting jeg likte.

Samtidig tror jeg Nila og den store reisa som forestilling vil gjøre sterkere inntrykk på mange på sett og vis likevel, mye takket være sterke tablåer. Her har det blitt laget en familiemusikal om flyktningekrisen av alle ting og vi hører om Nila som må reise over havet fordi det blir krig der hun bor og så trøster hun seg selv med å fortelle eventyr og sånt.

Og det jeg liker best med dette stykket er nettopp hvor kompromissløst det er. For man kan kritisere Nila for å mangle en tydelig målgruppe siden det er et ganske mørkt stykke som har en del metaforer som appellerer mer til voksne, samtidig som det også har barnlige og eventyrlige elementer som appellerer mer til barn og unge. Og likevel, det jeg liker med familieforestillingene til Det Norske Teatret er at de ikke likner noe annet som settes opp for barn og unge. Historien og budskapet er viktigere enn å gjøre det tilgjengelig og det er en kompromissløshet som gjør at nei, dette vil ikke falle i smak hos alle, men for dem det treffer så tror jeg det kan treffe skikkelig.

Selv likte jeg ellers scenene, hvordan man vet at det som skjer på en scene er en illusjon og et spill, men så skjer det jo rett foran deg så det føles uendelig sant. Og jeg likte stemningen og skuespillet og hvordan det handlet om å fortelle historier.

Og greit nok så var det ting jeg ikke likte, som stemmen Gjertrud Jynge skapte som den onde Morgana, jeg vet at det var ment sånn og tyder på flott skuespill, men hun sang så skarpt som skurken at det var fælt å lytte til. Jeg likte heller ikke at de brukte ganske mye røyk på scenen og at det tidvis var en del ulyd som jeg syns var bråkete og jeg syns dessuten at slutten føltes litt for brå.

Samtidig er det noe med at noen ganger så er det slik at selv de tingene man ikke liker så godt føles riktig og alt i dette teaterstykket syns jeg tjente historien. Og det er fortsatt andre ting jeg har sett denne høsten som jeg har likt mer, men om man virkelig vil se teatermagi som virkelig tar eventyr og fantasi på alvor er dette et svært lurt alternativ.

Terningkast 4.

Snøfall og søndagens smakebit :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg har for øyeblikket 9000 ord og over 40 sider på Nanowrimo (og siden jeg bare har skrevet 500 ord i dag og skal skrive minst 1000 ord til etter planen vil jeg altså nå væffal 10 000 ord innen dag 4 er over). Og det skal innrømmes at jeg veldig ofte har mer lyst til å se tull og tøys på Youtube eller å spille Nintendo enn å skrive, men jeg klarer å finne tid til de tingene og ved å lage regler om at jeg helst skal ha skrevet 1000 ord før jeg får lov til å spille Nintendo og sånt. 

Ellers har jeg sett litt teater i det siste og jeg skal skrive om Snøfall senere i dette innlegget, men først skal jeg være med på smakebit på søndag der boka jeg leser nå er denne:

Her er boka “The lost magician” av Piers Torday sitt synopsis på Goodreads:

If you can imagine it, it exists … somewhere’ The new spellbinding fantasy adventure from the bestselling, award-winning author of The Last Wild trilogy.

1945. They have survived the Blitz, but when Simon, Patricia, Evelyn and Larry step through a mysterious library door, it is the beginning of their most dangerous adventure yet. They discover the magical world of Folio, where an enchanted kingdom of fairy knights, bears and tree gods is under threat from a sinister robot army.

The many stories of the Library are locked in eternal war, and the children’s only hope is to find their creator – a magician who has been lost for centuries.

What they discover will change not just their own lives, but the fate of the world, for ever …

*

Denne boka har ganske mye til felles med “Løven, heksa og klesskapet” og er på sett og vis en slags hyllest til Narnia-bøkene, men den er også unik noe til å være noe eget. Her har vi en bok som bruker et kjent premiss, men gir det sin egen vri og det på en virkelig fin måte. Selv koser jeg meg i alle fall veldig med den nostalgiske og eventyrlige stemningen jeg finner i denne boka og gleder meg til å lese videre 🙂

Her er en smakebit:

Om det bildet ikke var så tydelig har jeg en ekstra smakebit i form av å sitere boka her:

“If you can imagine it, it must exist. Somewhere…” 

Den setningen er på mange måter hjertet i hele historien fordi det handler om fantasi og bøker og eventyr og dessuten er det bare en så fin tanke som er veldig skjønt formulert sånn jeg ser det. Det får alt man fantaserer om til å føles viktig 🙂

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Og så har jeg sett Snøfall på teater:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Snøfall

2016 var et ganske teit år, men det inneholdt noen vakre ting. Og noe av det fineste av alt var Snøfall som var julekalender på NRK det året og for en julekalender det var. Jeg vet jeg ikke er målgruppen når NRK lager julekalendere, men jeg ender så ofte opp med å elske julekalenderne deres likevel, kanskje litt fordi jeg er en av dem som fortsatt har et ganske barnlig og nostalgisk forhold til julen. Og det var noe med Snøfall som appellerte så mye til alt jeg likte og en finfin ting er at det nå også var slik med teaterstykket Snøfall.

Og en del av meg ville heiet på Snøfall som teater uansett bare fordi jeg syns det er så flott med nyskrevet teater for barn og unge, jeg syns filmer og bøker og teaterstykker som er ment for barn og unge og virkelig tar målgruppen på alvor er så fint fordi det er som barn man forelsker seg i et medium. Hvem ville jeg vært om jeg ikke så musikalen Annie på VHS når jeg var fem år eller forelsket meg i bøker med en gang jeg lærte å lese, så mye av meg ble skapt i de øyeblikkene.

Uansett, smart nok så kan man koke ned Snøfall til en ganske enkel historie, noe som er den store utfordringen om noe har barn og ungdom som målgruppe. For historiene kan være vel så komplekse som historier først og fremst ment for voksne, men de må kunne kokes ned til en setning som oppsummerer essensen og essensen i Snøfall er Selma som lengter etter en familie. Og så finner hun en i Snøfall der hun finner ut at Julenissen er hennes bestefar og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at det finnes onde krefter i Snøfall i form av Winter som selv ønsker seg makten over Snøfall. Og så blir det et klassisk eventyr om vennskap og godhet og ondskap og mye mer i en historie som på teater på utsøkt vis klarer å komprimere ned 24 halvtimer med julekalender på tv til en forestilling på to timer.

Og du vet, de gangene noe føles som om det er skapt for deg spesielt. Fra sanger som vekket assosiasjoner til de fineste øyeblikkene i musikalen Matilda til scenografien som var storslagen og episk og virkelig eventyrlig så var jeg helt i himmelen da jeg så Snøfall. Jeg elsket musikken og julestemningen, jeg elsket historien og jeg elsket karakterene for man blir så glad i Selma og man tilgir Winter selv om han gjør noen skikkelig gale valg og hjertet knuser litt for Ruth som er så glad i Selma, men ikke vet hvordan hun skal vise det og det er jo begrensninger i en historie på to timer, men man rekker likevel å bli så interessert i og fascinert av disse karakterene, dette er mesterlig gjort.

Videre er skuespillet fantastisk. Tarjei Sandvik Moe (Isak fra SKAM) viser for eksempel igjen hvilken eksepsjonelt dyktig skuespiller han er for han er helt perfekt som Håkon. Og Emilie Mordal er sår og nydelig som Selma, Petter Vermeli er flott i rollen som Winter og Helle Haugen er rørende som Ruth og utover det er det et flott ensemble med både barn og voksne som overbeviser hundre prosent.

Og det er så vanskelig å skrive om ting man virkelig elsker for ja, jeg virkelig elsket Snøfall på teater og jeg vil se det igjen. Dette er en bortimot perfekt måte å oppleve et eventyr på scenen, samtidig som man får skikkelig julestemning og anbefales for alle som er barn eller en gang har vært barn uavhengig av om man så julekalenderen på tv (selv om det hjelper om man gjorde det selvsagt).

Terningkast 6!

Oppsummeringsinnlegg for oktober, så vel som et utvalg andre finheter :)

Heisann! Grøssende Halloween-hilsener til alle som vil ha! Ser vi bort fra frustrasjoner som at jeg får alt for lite respons på ting som blogginnlegg for tiden (krysser fingrene for at dette innlegget slår bedre an fremfor å bli ukommentert innlegg numero tres på rad) og at forsøket mitt på å få moren min til å like Halloween feilet totalt da noen ungdommer kastet egg eller noe liknende på vinduet hennes i stad, så er livet ganske fint for tiden. For eksempel så jeg Annie på Lørenskog Hus forrige lørdag og mens dialogene lød litt unaturlige til tider og dramaturgidelen var løst litt rart, så var det skikkelig flinke folk og de hadde greid å modernisere handlingen ti tusen ganger bedre enn i Annie-filmen fra 2014. Ellers gleder jeg meg til Snøfall på teater på fredag og Nila og den store reisa på teater på lørdag (to ganger teater, hurra!) og hjertet mitt gleder meg uendelig mye over ny singel med Sara Bareilles:

Den heter “Armor” og den er sååå fin og fengende og herlig feministisk med et flott budskap. Og Sara Bareilles skal gi ut cd senere i år og det gleder meg skikkelig <3 

Og av ymse grunner har jeg fått anskaffet ny pc og det er tøft, jeg kommer forholdsvis ofte til intervjuer eller jobbsamtaler for tiden og det kan hende jeg tjente 12 pund på å skrive en tekst i stad, men jeg er ikke helt sikker. 

Og SÅ er det november i morgen og som vanlig er det synonymt med Nanowrimo (selvsagt skal jeg være med i år som før) og jeg er godt i gang med planleggingen. Som vanlig føler jeg at jeg er litt mindre forberedt enn jeg burde være (har i skrivende stund planlagt de første 13 kapitlene av del 1 av en historie som skal bestå av to deler), men jeg vet det mest om hva som skal skje så det vil nok gå greit.

Som litt “kort” informasjon så skal historien min i år være en slags barnebok for voksne (noe jeg har skrevet under Nanowrimo tidligere) og det handler om Felix Melodicus, Amelia Magripp og Septimus Regn (og jeg har brukt flere av disse navnene på karakterer før, men det får gå) som er usynlige venner uten en venn. De fleste usynlige venner falmer og forsvinner når den de er usynlig venn for ikke trenger dem lenger, men noen gjør det ikke og blant disse noen er altså Felix, Amelia og Septimus. Så finner de ut at de kan bli levende (med papirer, små leiligheter og alt slikt ordnet) om de drar til et sted og finner et menneske som kan se dem og som de er ment til å hjelpe. Så de drar til Fayville og finner 13 årige Nicolina Lavendel som aldri passer helt inn noe sted, men elsker å lese og skrive og trenger hjelp med sitt første forsøk på Nanowrimo. Og del 1 er at de prøver å hjelpe Nicolina for å bli levende. 

Og så er det en del 2 etter at de har blitt levende, noe Felix vil bli fordi han ved første blikk ble dypt betatt av Midolin, Amelia vil bli fordi hun ønsker å bli ond superskurk og ta over Oslo og på sikt landet og Septimus vil bli fordi han er overbevist om at han er skapt til å skrive og komponere storslagne musikaler. Og det blir veldig fort klart at de tre trenger nye drømmer fordi de ikke er ment til å finne kjærligheten med Midolin eller bli onde superskurk eller storslagen musikalkomponist. Og det er derfor historien min heter “Hva det betyr å være levende” fordi det først i hovedsak handler om tre karakterer og hva de gjør for å bli levende før det senere handler om når de finner ut hva det innebærer å faktisk være levende. Så det er kanskje et litt sært prosjekt, men jeg tror det kan bli ganske fint og ettertenksomt, dessuten skal jeg skrive masse sangtekster med sanger som ville kommet på det stedet i historien om det var en musikal og ikke en bok og ja, det blir fint å komme i gang. Nanowrimo ftw!

*

Men da tenkte jeg å oppsummere oktober fordi måneden veldig straks er over så da setter vi i gang og så kommer neste innlegg antakelig på søndag 🙂

Oppsummering av bøker og filmer i oktober

BØKER

– Alone av Christopher Chaboute

Sår, nydelig fortalt og svært engasjerende grafisk roman. Terningkast 5!

– Home Time av Campbell Whyte

Sær, fascinerende og fint illustrert grafisk roman. Terningkast 4!

– Dreadful young ladies and other stories av Kelly Barnhill

Ikke så fin som ønsket siden jeg har elsket bøker av Kelly Barnhill før og bare likte denne, men jeg likte den ganske godt da. Her er magisk realistiske noveller med masse stemning. Terningkast 5!

– We are okay av Nina LaCour

Nydelig fortalt ungdomsbok som var både uendelig trist og endeløst håpefull. Jeg ble veldig glad i og takknemlig for denne boka og hva den var for meg. Terningkast 6!

– Unicorn on a roll av Dana Simpson

Herlig, fornøyelig og episk tegneserie, veldig karolinsk. Terningkast 5!

– Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Vakkervakkervakkert illustrert og finfint fortalt julehistorie. Småtrist og skjønn og nok et eksempel på en bok der jeg vil rømme inn i alt som illustrert av Lisa Aisato. Terningkast 5

– Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser

Sympatisk om en fornøyelig familie i fare for å måtte flytte. Meget sjarmerende fortalt. Terningkast 5!

– Munmun av Jesse Andrews

Bok med svært interessant konsept som dog var virkelig irriterende skrevet og som frustrerte mer enn den engasjerte. Terningkast 3!

– Rosie loves Jack av Mel Darbon

Søt, interessant og fint fortalt om Rosie som har Downs Syndrom og er inderlig forelsket i Jack som hun drar ut på en reise til, noe som byr på nok av utfordringer. Terningkast 5!

FILMER

– Battle 

Norsk dansefilm som var irriterende klassisk og forutsigbar, men den hadde godt skuespill, fine karakterer og flott dansing så jeg koste meg. Terningkast 4!

Om ditt og datt i det karolinske liv og sånt :)

Heisann! Fin ting: det er helg og en enda mer fin ting er det at jeg har spart opp penger og har et gavekort på Power og en snill mamma i tillegg, noe som gjør at jeg antakelig veldig snart skal anskaffe ny pc (fordi den jeg har er teipet sammen enkelte steder og veldig slitt og hadde en “blue screen of death” for ikke så lenge siden og sånn sett ikke vil være helt til å stole på i november når det er Nanowrimo). Utover det er en fin ting at jeg skal se Annie på Lørenskog Hus i morgen:

Her kan man høre en kombinasjon av Tomorrow og Maybe sunget av Audra MacDonald i filmversjonen fra 1999 <3 Og man kan innvende at Annie burde være litt oppbrukt for min del (har sett tre ulike filmversjoner og to forskjellige oppsetninger på scenen), men det er noe magisk med å komme tilbake til den musikalen man oppdaget da man var fem år, den som har fulgt deg hele livet og er det mest herlig nostalgiske du vet om. Annie er veldig magisk for meg og jeg tror det blir skikkelig fint 🙂

Av noen litt mer upraktiske ting så plages jeg fortsatt av øresus (og denne kvelden, etter at jeg tok olivenolje i øret i stad som egentlig skal hjelpe, har det vært ekstra intenst) så jeg håper jeg kan få ordnet med øreskylling snart siden det hjelper mest. Noe annet som er litt bekymrende, men også delvis motiverende, er at jeg hadde et møte med Nav i går om hva som skal skje videre. For det ble ikke jobb der jeg hadde praksis av ymse grunner og jeg har arbeidsavklaringspenger frem til 4. november og så viser det seg at sosialhjelp, som jeg trodde var neste steg, er det man gjør når det er aller siste utvei før man er helt tom for penger på konto og hvis man regner sammen det jeg har på hovedkontoen og sparekontoen min så er det faktisk ca 40 000 kr. Og hun jeg pratet med fra Nav var jo veldig imponert over at jeg hadde såpass og hadde så god kontroll på økonomien, men samtidig betyr det å ikke få penger fra Nav en periode og jeg vil jo klare meg økonomisk frem til begynnelsen av januar hvis jeg fortsetter å mangle jobb, men jeg har jo heller ikke lyst til å bruke opp alt av penger på konto heller de neste månedene. Samtidig finnes det et kvalifiseringsprogram Nav har der jeg passer godt til kriteriene for å få det og hvis det blir noe av så vil det vare væffal et år, det vil være oppfølging underveis av en person i Nav som jobber direkte med saken min, det vil være en form for tiltakspenger underveis og hvis jeg er heldig og det blir aktuelt så kan det begynne alt i november. Så nå fortsetter jeg å søke jobber mens jeg håper at det tiltaket kan bli noe av. I tillegg er planen uansett å følge nøye med på økonomien fremover og hvis det begynner å bli vanskelig så skal jeg vurdere å avbestille ting som Netflix og andre månedlige ting en periode, dessuten så har jeg gode folk rundt meg, deriblant mamma, som kan hjelpe til hvis det ser håpløst ut. Og jeg tror jo at ting kommer til å ordne seg på et eller annet vis for det gjør alltid det, dessuten er det en del som skjer med henhold til intervjuer og forskjellig for tiden, dessuten var det veldig motiverende å høre at jeg har vært veldig flink til å bruke penger fornuftig, men ja, det med Nav og jobb og slikt er den største utfordringen i livet mitt for tiden.

Nok om det, dette er fint:

Det er trailer for spiller Heroki som jeg lastet ned til Nintendo Switch i stad og det er så fint og så pent. Jeg blir mer og mer glad i spill med masse farger og glede ved seg (og jeg klarer ikke å komme videre på enkelte andre Switch-spill jeg har uansett), dessuten er det gøy å spille og det kosta kun 69 kr. 

En annen fin ting er dette:

Det er trailer for en britisk oppsetning av musikalen Funny Girl som hadde blitt filmet og så ble denne filmen vist på Gimle Kino på onsdag og jeg var blant publikum og hadde det sååå fint (dessuten fikk jeg tak i autografen til Øystein Wiik) <3 Og altså, Sheridan Smith, som spilte hovedrollen var bare så fantastisk:

Her kan man høre henne synge “Don’t rain on my parade” (for mange kjent som Rachel Berrys favorittsang på Glee) og det er skikkelig flott! 

Ellers har jeg funnet ut at jeg ikke får sett Stjernekamp-finalen når den går fordi teater, men basert på låtvalgene og det faktum at mange ikke stemmer basert på helheten, men den enkelte episoden, er jeg nå veldig sikker på at Ella vinner siden hun både skal synge sangen hun sang da det var hip hop igjen OG har valgt en annen joik enn den hun fremførte sist som finalelåt. Ulrikkes låtvalg er alle i enten pop eller rock-segmentet og da vil Ella vise mest allsidighet når det virkelig gjelder, noe som jo er i finalen. Med det sagt så leste jeg en kommentar på nettet for litt siden der noen foreslo et nytt stemmesystem á det de visstnok har i Skal vi danse der dommerne stemmer og seerne stemmer og så plusses de stemmene sammen og den som får minst stemmer til sammen går ut. Det aller beste hadde vært om ingen gikk ut og alt av stemmer ble regnet sammen før den som fikk til sammen mest stemmer vant i finalen, men om det ikke går så hadde det stemmesystemet med dommerstemmer og vært lurt fordi det ofte viser seg å være en del som stemmer basert på geografisk beliggenhet og mens jeg personlig tror Ella også har en del som stemmer fordi de ser potensialet i henne og har blitt virkelig rørt av henne, så tjener hun definitivt på å være den eneste fra Nord-Norge. Dessuten ville Samantha antakelig kommet lenger om dommerstemmer hadde noe å si det og, mens Hilde Louise muligens ville tapt på det fordi ingen i juryen likte henne under hip hop av en eller annen grunn (siden hun var skikkelig kul). Uansett tror jeg et slikt stemmesystem ville føltes mer rettferdig og da særlig for de deltakerne som er fra Oslo (som er aller mest upraktisk å komme fra med henhold til stemmer basert på geografi i talentkonkurranser og sånt). 

Uansett blir det spennende i morgen kveld når jeg litt på etterskudd skal se finalen. 

Og nå tenkte jeg å lese ut en bok (fordi jeg ikke liker boka jeg leser på og har hatt lyst til å legge den fra meg lenge, men nå er det kun 70 sider igjen og det må jeg jo få fint til), spise litt kjeks og ellers glede meg over helg og hygge og så kommer neste innlegg til uka så da bables vi!

Flashdance og slikt :)

Heisann! Siden sist har livet inneholdt teater, tortillachips og te og i morgen skal jeg på Funny Girl som er musikal på kino på Gimle og det tror jeg kan bli innmari gøy 🙂 Og ellers søker jeg jobber og forbereder meg på et møte med Nav om teite økonomiske ting som ikke frister på torsdag, jeg driver planlegging av Nanowrimo, jeg prøver å komme meg gjennom boka jeg holder på med til tross for at den er veldig frustrerende skrevet og jeg koser meg med Nintendo og nettbrettspill og å tenke at jeg burde gjøre noe fornuftig før jeg ser den ene videoen etter den andre om musikaler og tv-spill og slikt på Youtube i stedet.

Ellers endte jeg opp med å sende en lang melding på Facebook til yndlingsbiblioteket mitt fordi jeg har fått en, i egne øyne genial, ide om at de kunne hatt “hjelpe folk å komme videre på spill”-arrangement. Selv hadde jeg virkelig elsket et arrangement der jeg kunne hjelpe folk å komme videre på Nintendo-spill de slet med og så kunne de hjelpe meg med ting jeg ikke får til. Det må jo være et marked for et slikt arrangement et eller annet sted siden det er litt teit å måtte gi opp spill fordi noe rett og slett er for vanskelig når det sikkert finnes mange som får det lett til, dessuten kunne man i samme slengen møte andre tv-spillfans og så kunne man sosialisert med tv-spill som tema og slikt. Hvis noen har noen ideer til hvem andre enn yndlingsbiblioteket man kan kontakte i håp om å få i stand et slikt arrangement så er det bare å si fra.

Og hva angår tv-spill ellers liker jeg at jeg nå har en grunn til å spille Super Mario Odyssey igjen fordi det er nye kostymer, men mer interessant; nye filtre =D

En av tingene jeg liker best med Super Mario Odyssey er at man kan ta bilder i spillet og at spillet inneholder ymse filtre man kan bruke. Og som man ser på videoen finnes det nå både kaleidoskop-filter, manga-filter og tile-filter og det betyr mange spennende nye bildemuligheter. Yay!

Her er forresten musikkvideoen til sangen “What a feeling” fra filmen Flashdance:

Denne er aktuell fordi det finnes en musikal basert på Flashdance som jeg endte opp med å se på teater forrige søndag (fordi hele livet mitt handler om å lete frem unnskyldninger for å bruke penger på teaterbilletter) og den musikalen tenkte jeg nå å anmelde. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Funny Girl på kino. 

Flashdance musikalen

Jeg vet at jeg har sett Flashdance-filmen en gang, men jeg husker ikke når og det er temmelig lenge siden. Med det sagt så tar jeg meg gjerne i å synge med hvis jeg hører «What a feeling» og jeg er veldig glad i den typen historie som Flashdance er. Og det var litt derfor, og fordi skikkelig positive anmeldelser, at jeg fant ut at jeg rett og slett trengte å se Flashdance-musikalen på Chateauf Neuf, et valg jeg nå er veldig takknemlig for.

Storyen er ganske klassisk. Året er 1983 og Alex på 18 år jobber som sveiser på dagtid og som danser på nattklubb om kvelden mens hun drømmer om å danse. Så dukker det opp en mulighet til å gå på audition for en danseskole og hun funderer på om hun skal ta sjansen. Og så handler det ellers om vennskap og kjærlighet og liknende i en historie som greit nok er temmelig forutsigbar.

Og likevel. Noen historier har man kanskje hørt før, men så er det noe med dem som funker uansett. Og jeg elsker historier om personer som drømmer om scenen, som elsker tanken på å synge, spille eller danse; jeg har alltid elsket slike historier og Flashdance som musikal er intet unntak.

Og mye av sjarmen ligger i musikken. Med en blanding av nye sanger til musikalversjonen og kjente slagere fra 80-tallet så er Flashdance en musikal som virkelig fenger. Man kan innvende at sangtekstene i de sangene som er oversatt til norsk (noe som faktisk unikt nok ikke er tilfelle med alt her) ikke er så sterke og at materialet her generelt sett ikke kan måle seg med de beste sangtekstene og melodiene fra musikalhistorien, men for meg spilte ikke det noen rolle. For det funker så godt og det var en sånn følelse av å virkelig bli borte i hver sang på den måten som jeg elsker.

Videre er skuespillet fantastisk. Særlig Heidi Ruud Ellingsen, som i hovedrollen må takle sang, dans og skuespill like godt, overbeviser og jeg visste jo fra mange musikaler at Heidi Ruud Ellingsen har noe magisk ved seg som musikalartist, men hun er ekstremt god i Flashdance. Og Sindre Postholm, jeg elsker Sindre Postholm basically uansett fordi han synger så fint og danser så flott og virker så sympatisk i tillegg. Ellers er Lene Kokai Flage nydelig som Gloria og Jakob Schøyen Andersen er et flott bekjentskap i rollen som Jimmy. Og det er videre et ypperlig ensemble der alle overbeviser hele veien. Og det skapes så fine karakterer her og det er også innmari fint.

Om man skal kritisere Flashdance for noe så er den kanskje bittelitt lenger enn den hadde trengt å være og det er som nevnt på ingen måte en virkelig original og nyskapende historie. Samtidig så koste jeg meg så mye med denne musikalen. Jeg elsket 80-tallspreget, jeg likte musikken og ikke minst dansingen, jeg likte karakterene og jeg likte stemningen. Og for min del var de eneste egentlige svakhetene at popcorn-en de solgte i baren ikke hadde nok smak, at programbladet var hakket dyrere enn strengt talt nødvendig og at jeg ikke orket å stå i kø for å besøke toalettet i pausen og satt og var veldig tissetrengt hele andre akt. Og ikke noe av det er egentlig svakheter når man forlater et teater med et stort smil og et stort ønske om å synge og danse seg gjennom resten av kvelden mens man føler seg så inderlig glad for at fine musikaler som Flashdance (som anbefales for alle som liker enten musikaler, 80-tallet eller solskinnshistorier om å ha en drøm, satse alt og få det til) finnes.

Terningkast 6!

Smakebit på søndag og tanker om resultatet av ukas Stjernekamp :)

Heisann! Det er søndag, etterpå skal jeg på teater og ellers har jeg SKIKKELIG lyst på kommentarer til dette innlegget fra fredag siden jeg syns det er mange interessante betraktninger der om Stjernekamp og dessuten sterkt misliker å ha flere ukommenterte innlegg etter hverandre. Jeg blir utrolig takknemlig for en kommentar eller to til det. Og ellers hva angår Stjernekamp er jeg sjokkert over gårsdagens resultat fordi Ole(?!) gikk ut:

At Stjernekamp har gått litt bort fra ideen om virkelig kjente artister som konkurrerer mot hverandre og nå har mer ukjente artister er i grunnen helt greit siden det er mer spennende å oppdage nye stjerner enn å se artister man har sett veldig mye før, men frem til nå har vinneren vanligvis vært den mest allsidige deltakeren (med et lite unntak i 2016 da jeg syns det var andre som var mer allsidige enn Knut Anders, men 2016 var generelt sett den sesongen som gikk minst som jeg ville uansett og jeg skylder på at det var 2016, året der ingenting gikk som noen ville utenom for Nintendo som sikkert frydet seg en hel del over Pokémon Go-fenomenet). Og Ole VAR den mest allsidige deltakeren i år og han valgte riktignok lite taktisk i går, men helhetsmessig så har han vært flere hakk over de fleste. På den positive siden dog så blir finalen desto mer spennende nå siden den nesten hadde blitt kjedelig om Ole var i den siden han garantert ville vunnet. Med Ella og Ulrikke så er det mer åpent. Blir det Ulrikke som i større grad lever opp til formatet om å være allsidig, men som mangler litt på egenart og ikke fremstår som en personlig og unik artist i like stor grad som Ole og Ella eller blir det Ella som er en av denne sesongens minst allsidige, men som har mest særpreg og egenart og fremstår som mest interessant som artist? Og hvis det blir ny sesong av Stjernekamp neste år, noe jeg håper veldig på og hvis Ella vinner, vil det bidra til at artister neste år inspireres og fokuserer mer på formidling og egen personlighet fremfor allsidighet og vil det utvanne konseptet eller vil det gjøre det til en mer spennende konkurranse? 

Jeg vet ikke, jeg tror jeg egentlig overtenker Stjernekamp mer enn nødvendig. 

Ellers så leser jeg nå denne boka:

Her er et utdrag fra Goodreads sitt synopsis for denne boka:

In an alternate reality a lot like our world, every persons physical size is directly proportional to their wealth. The poorest of the poor are the size of rats, and billionaires are the size of skyscrapers.

Og det er et ganske originalt dystopisk premiss, tenk om høyde og inntekt hang sammen slik at fattige var bittesmå mens de rike var høye som skyskrapere. Dessuten liker jeg hvordan Jesse Andrews tør å være ganske sær. Det fortelles fra perspektivet til Warner som er skikkelig fattig og på størrelse med en rotte og språket gjenspeiler dette i form av at denne boka er skrevet på en litt sær måte. Her er det en del oppdiktede ord og i tillegg er språket litt barnlig og upolert på en måte som føles modig fordi den gjør at ja, denne boka kan være litt vanskelig å komme inn i og den vil ikke passe til alle, men samtidig føles språket riktig fordi det føles som en naturlig forlengelse av premisset på en måte man ikke så ofte ser i bøker. Og jeg har lest en bok av Jesse Andrews før (da en ungdomsbok som handlet om kreft, men var mer fornøyelig enn trist og egentlig handlet mer om vennskap enn kloke betraktninger om liv og død) og jeg liker at han for meg fremtrer som en temmelig kompromissløs forfatter som forteller ting på sin måte uansett om det gjør at bøkene hans blir veldig smak og behag. 

Selv har jeg ikke blitt så fenget av denne historien enda, men jeg er nysgjerrig på fortsettelsen og ser frem til å lese videre. Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese 🙂

*

Og med det trenger jeg egentlig å komme meg av gårde for jeg har en del planer i dag, men vi bables og ha en super søndag (og om dere ikke kommenterer det forrige innlegget blir jeg i alle fall glad om noen leser det og har en kommentar til det i kommentaren deres til dette innlegget siden jeg er nysgjerrig på andres meninger og om det er enighet eller ei og sånt). 

 

Tanker om topp 3 Stjernekamp 2018 og sånt :)

Heisann! Det er fredag, jeg gleder meg til fine planer i løpet av helgen og i dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato før jeg innså at jeg egentlig kan oppsummere boka som “rørende og skjønn, men litt for klassisk julehistorie som likevel er mest elsk, mye takket være Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner” og da trenger man egentlig ikke en ordentlig anmeldelse i tillegg 😉 Dessuten føles det på tide å skrive et litt mer utdypende Stjernekamp-innlegg siden jeg har gjort det tidligere. For øvrig er det, hva angår Stjernekamp, nå annonsert hvilke sanger deltakerne skal synge i morgen og det er særlig interessant siden det i morgen ENDELIG er musikal <3 Og personlig liker jeg definitivt Ulrikkes sangvalg der best for hun skal synge “God help the Outcast” fra Ringeren i Notre Dame og den er helt nydelig, dessuten heier jeg på å velge sanger fra Disney-musikaler. Ole på sin side syns jeg har valgt lite kreativt med en sang fra musikalen Chess, men på den positive siden har han valgt “Pity the child” som er mindre oppbrukt enn for eksempel “Anthem”. Jeg tror også både Ole og Ulrikke vil kle sangen de har valgt veldig godt. Ella er jeg dog litt mer usikker på valget til for hun skal synge “You can’t stop the beat” fra Hairspray (hulk, hulk, ingen har valgt noe fra Hamilton i år heller) og den sangen er egentlig ikke ment til å synges av én person, dessuten er det en veldig glad låt med mye dans i seg og den føles ikke Ella-aktig. På en måte tenker jeg at det kanskje kunne funket bedre om Ella og Ulrikke byttet låter, samtidig som jeg tror Ulrikke med “God help the Outcast” kan bli veldig rørende. Uansett blir det spennende 🙂

I alle fall tenkte jeg nå å sette i gang og jeg velger å bruke formatet fra innlegget det linkes til tidligere i denne posten. 

Litt tanker om topp 3 Stjernekamp 2018

Det jeg lærer mer og mer av å se Stjernekamp er at jeg ikke burde ha noen forhåndsfavoritter eller mange tanker om de som deltar på forhånd i det hele tatt for hva som skjer utover i programmet pleier sjelden å være helt som forventet. Og samtidig så er det alltid slik at selv hvis favoritter eller forhåndsfavoritter går ut så føles det likevel på et vis riktig hvem som er topp 3 likevel. Og her skal det sies at jeg er veldig i mot premisset om at folk skal gå ut for jeg syns det hadde vært mye bedre om alle var med hele veien og at stemmene ble lagt sammen på slutten sånn at man kunne høre alle i alle sjangre. Det hadde vært en mye bedre løsning. Det er synd det ikke er jeg som bestemmer hvordan konseptet skal være, men ja ja, her er uansett litt tanker om de gjenværende. 

– Ole Børud

Før Stjernekamp begynte var jeg litt i “jammen hva er vitsen med å ha med familiemedlemmer til folk som var med tidligere”-campen og bare på grunn av det litt usikker på Ole. Etter to episoder eller noe der omkring hadde jeg lagt den tanken godt fra meg for å si det sånn og det med rette for wow, Ole er skikkelig flink og jeg kan nå ikke se for meg denne sesongen uten ham.

– Oles fordeler

Ole har en enorm musikalitet som gjør at han får til alle sjangre bra og overbeviser så godt som alltid og det er det jeg liker med ham, men så har han noe rått og upolert ved seg likevel. Han kunne lett blitt for flinkis, men han har en personlighet som er så sympatisk og litt keitete som gjør at det føles nært også. Dessuten minner han meg litt om Adam fra fjorårets sesong og det er veldig positivt.

– Oles ulemper

Mens Oles stemme er flott og kler alt så gjør det at han er en så god musikalsk kameleon at han heller ikke har det største særpreget og i morgen kan han også tape på at folk glemmer å stemme, sistnevnte noe jeg desidert IKKE skal glemme, fordi de tror han er trygg. Utover det kan jeg egentlig ikke finne så mange ulemper her.

To favorittopptredner:

Under blueskvelden syns jeg Ole hadde mest Blues-feeling og utover det så liker jeg dette fordi han sang ekstremt godt og nådde toner som er “blåse folk av banen”-fantastiske underveis. Og så var det bare så godt formidlet og med en sånn enorm musikalsk forståelse både med henhold til teknikk og følelse og det var også her Ole gikk fra å være en av mine favoritter hver kveld til den jeg syns virkelig fortjener å vinne hele greia i år. 

Det er mye jeg kunne valgt som den andre opptrednen å trekke frem og jeg vurderte vise litt for jeg syns den sangen føltes aller mest nær og varm av alt Ole har sunget. Like fullt måtte jeg velge hardrock fordi dette var terningkast 6-flott og usedvanlig godt hva angår alt fra intensitet og lidenskap til flott stemme og god forståelse av sjangeren (en sjanger jeg personlig har lyttet ganske lite til). Og det er en slags teatralskhet i denne opptrednen som jeg elsker, det er så mye drama her og Ole er så tøff og overbevisende og rett og slett brilliant så yay. 

– Ella Marie Hætta Isaksen

Det skal innrømmes at jeg har et litt ambivalent forhold til Ella for mye av tiden syns jeg hun virker litt for usikker og at hun heller ikke synger like rent og teknisk bra som de andre, dessuten irriterer det meg at hun aldri havner i bunnen eller får noe særlig kritikk fra dommerne selv når jeg syns hun fortjener det. Samtidig er hun fantastisk god på å formidle og når hun treffer så treffer hun skikkelig og så blir det helt magisk og mens jeg heier mer på Ole og Ulrikke, blir jeg heller ikke overrasket om akkurat joiken var en sånn opptreden som hadde så stor kraft at den alene kan føre til seier på en måte.

– Ellas fordeler

Som nevnt dette med formidlingen og hvordan det er noe med hele Ellas vesen som gjør at man vil at hun skal lykkes. Og det er noe med at hun har så mye potensiale og på mange måter den mest interessante å følge som artist fordi hun har så mye egenart og personlighet. Jeg tror også Ella har en veldig fordel med å være den eneste fra Nord-Norge fordi de er flinke til å mobilisere og det finnes artikler som denne (trykk på ordet denne for å lese) som godt setter ord på hvor mye den samiske bakgrunnen hennes betyr for mange. Og igjen, når Ella lever opp til potensialet sitt så er hun fantastisk og det er en flott kvalitet. Jeg tror også det at Ella, til tross for at hun faktisk aldri har havnet i bunnen, føles litt som en underdog også er noe som hjelper henne en del.

– Ellas ulemper

Ella er nok den svakeste med tanke på det rent sangtekniske og synger oftere falskt enn de andre. Dessuten virker hun ofte mer usikker og det er også en svakhet sånn jeg ser det. I tillegg har hun en del å gå på med henhold til diksjon og det er noe jeg er ganske opptatt av mye på grunn av musikaler der diksjon er veldig viktig og særlig i musikalene til Sondheim der alt må være perfekt artikulert fordi man ellers ender opp med å synge feil siden det er såpass perfeksjonistiske og krevende tekster og melodier. Samtidig så tror jeg mange av Ellas svakheter handler om nerver og jeg tror også hun som artist generelt sett er mer opptatt av formidlingen enn teknikken og det er jo også egentlig noe jeg liker. For man har jo sett det med f.eks. Alexander i år at med en gang det er for teknisk godt og flinkt så blir det kjedelig og Ella blir aldri kjedelig. I stedet forblir hun interessant selv når hun skuffer litt. 

Hip Hop var da jeg virkelig så Ella for der eide hun scenen helt og overbeviste 100% hele veien. Det var godt sunget, godt rappet, godt danset og hun hadde en så sterk karisma at det virkelig gikk gjennom skjermen og traff skikkelig. Det var her Ella for første gang virkelig levde opp til potensialet sitt og viste at det i henne bor en skikkelig artist og stjerne som er verdt å følge med på. 

Og dette <3 Jeg forventet jo at Ella skulle være god i joik, men dette er antakelig den sterkeste fremføringen av noen hele årets sesong av Stjernekamp og det er også denne opptrednen jeg har sett igjen flest ganger i år. For jeg skjønner veldig lite av joik, men man virkelig føler denne joiken og utover det så er det en så sterk innlevelse og tilstedeværelse her som gjør det nærmest hypnotisk og særdeles magisk. Dessuten merker man at det er noe som står på spill på en måte som også føles ganske unik og ja, dette er virkelig sterkt =D

– Ulrikke Brandstorp

Før årets sesong var Ulrikke en jeg ikke hadde så mye tro på bare fordi jeg kun kjente henne fra årets norske MGP-finale der hun hadde en sang jeg ikke likte i det hele tatt. Men Ulrikke overbeviste fort og er antakelig den deltakeren jeg kjenner meg mest igjen i rett og slett fordi hun har en barnlig og litt leken tilnærming til det meste som føles karolinsk på en fin måte.

– Ulrikkes fordeler

Ulrikke er nok en av årets mest allsidige deltakere og hun er også den beste danseren av de gjenværende. Og jeg liker som nevnt denne lekenheten, man merker at hun er den i år som koser seg mest og har det mest moro på scenen og hun har en positiv og sprudlende energi man blir glad av, samtidig som hun også klarer å vise alvor i sangene som krever det. Ellers har Ulrikke en flott sangstemme som har et fint særpreg, hun har en naturlig scenisk autoritet og hun gjør så mye ut av hvert øyeblikk og det liker jeg skikkelig.

– Ulrikkes ulemper

Ulrikke har havnet, etter min mening ufortjent, i bunnen noen ganger nå og selv tror jeg dette skyldes litt tilfeldigheter, men også at hun, til tross for et visst særpreg, ikke føles like tydelig som de andre to. For Ole er den mest musikalske og den mest dyktige vokalisten og Ella er den med mest potensiale og formidlingskraft og da kommer Ella litt til kort i møte med det. En annen svakhet er at hun blir litt for poppa til tider og at hun kan føles lettere og mer overfladisk enn Ole og Ella, selv om hun ikke nødvendigvis er det. Selv liker jeg likevel Ulrikke veldig godt og etter min mening fortjener hun absolutt å gå videre til finalen.

Jeg likte Ulrikke veldig godt i begynnelsen, men syns hun valgte ganske like sanger de første ukene. Men så kom Blues og dette er veldig flott fremført. En ting er hvor god Ulrikke er på scenen når det gjelder alt fra sangteknikk til koreografi, men her var det også en så sterk karisma og personlighet i tillegg og det gjorde det utrolig flott. Det er så mye følelse her og jeg liker hvordan Ulrikke er en av dem som er så dyktig musikalsk at hun kjenner sine egne vokale styrker og svakheter og vet å bruke dem riktig og dette funka rett og slett skikkelig godt for meg 🙂

Da Vise var temaet var det mange fine opptredner, men det som for meg føltes mest rørende var Ulrikke og Trassvisa. Jeg føler at Ulrikke her virkelig fortalte en historie gjennom sangen sin og at dette kunne vært et magisk øyeblikk i en musikal i grunnen for dette er formidling på høyt nivå og det med bravur. Og så er det så nydelig sunget og det føltes som om Ulrikke gjorde denne sangen til helt sin egen på en måte som virkelig imponerte meg så derfor. 

*

Og det var litt tanker om topp 3 og jeg gleder meg til morgendagens episode. Ellers kommer neste innlegg allerede på søndag antakelig så da bables vi 🙂

Shrek: The Musical og sånt :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut bøker, vært på et intervju angående jobb innen telefonsalg av alle ting (jobb funnet frem til av Nav fordi de har lett opp noen ledige stillinger og jeg har nådd det stadiet der jeg er åpen for absolutt alt siden alternativet er å søke om sosialhjelp i november og det frister utrolig lite, dessuten vil det være veldig upraktisk rent økonomisk så jeg prøver å ikke tenke på det og bare håpe inderlig at det dukker opp jobb i løpet av måneden) og ellers spilt mye Nintendo og kommet til en oppgave på Wandersong som føles helt umulig, noe som gjør at jeg nå har startet en ny fil på spillet fra begynnelsen sånn at jeg kan fortsette å spille det uten å måtte klare mission impossible-ting. Og så har jeg funnet på unnskyldninger for å bruke penger (fordi det er nå jeg har dem så det er nå jeg kan forsvare å bruke dem ufornuftig) på teater så nå har jeg to nye teaterplaner og det fryder meg. Ellers har jeg fortsatt litt øresus, men jeg satser på at det bedrer seg om jeg fortsetter med ting som ørespray og olivenolje i øret og slikt sånn at jeg slipper å måtte dra til legen for øreskylling igjen siden det bare er halvannet år siden jeg måtte det sist. Nok om det.

Her er forresten sangen “Who I’d be” fra Shrek, en sang som er helt nydelig <3

Og grunnen til at jeg delte dette er selvfølgelig at jeg var på teater på lørdag og så Shrek og det var skikkelig fint. Så nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Shrek: The Musical på Lillestrøm Kultursenter

Mens jeg elsker å se musikaler på store scener som Det Norske Teatret eller Folketeateret, så har jeg det også alltid veldig trivelig når jeg ser musikaler på kulturhus der det ofte er en litt mer intim stemning og mer amatører med, noe som gir det en upolert magi som gjerne rører en hel del. Dessuten blir man så imponert for man vet liksom at ressursene til et kulturhus ikke er de samme som hos store institusjonsteatre og likevel får de så mye ut av så lite. Og denne begynnelsen er en digresjon, men likevel essensiell når jeg skal skrive om Shrek på Lillestrøm Kultursenter, som virkelig var godt spilt og gjennomført.

Historien er basically akkurat den samme som i animasjonsfilmen Shrek og selv hvis man ikke har sett den filmen av en eller annen grunn så vil jeg tro de fleste kjenner hovedpunktene ved historien så jeg velger å ikke oppsummere. Men i korte trekk er det en vri på eventyr og en historie som i hovedsak er morsom og fornøyelig, men også tidvis riktig rørende.

Og selv liker jeg Shrek bedre som musikal enn som animasjonsfilm fordi man blir bedre kjent med karakterene sånn jeg ser det og fordi jeg syns alt løftes av fine sanger. Og jeg likte også denne oppsetningen altså, godt hjulpet av flott spill blant alle involverte. Christian Ranke som spiller Shrek har en stemme som virkelig minner om stemmen til Brian dArcy James som spilte Shrek på og skaper en Shrek som føles virkelig sympatisk og som man heier på uansett. Videre er Fiona godt spilt av Hanne Selmer-Olsen, som både synger og danser bra og Hogne Vangen er ubetalelig brilliant som Lord Farquad. Den som likevel i aller størst grad stjeler showet er Stine Tamlag som Eselet, hun er virkelig toppen og skapte også mest latter i salen.

Og så er det god koreografi, gode oversettelser av sangtekstene og en stor sannsynlighet for at man forlater salen med sangene spinnende oppe i hodet på den herlige måten de gjør det når man virkelig har hatt det supert på teater.

Med andre ord er det mye som funket for meg med denne oppsetningen, men med det sagt føles det likevel som om noe udefinerbart manglet. Hva dette noe er vet jeg ikke, men noe er det like fullt. I tillegg hadde jeg uflaks og havnet ved siden av en mor som var der sammen med sin sønn på kanskje fire, fem år som ikke klarte å sitte stille i det hele tatt og stelte seg opp i setet eller sparket borti meg og liknende hele tiden. Og stykket varte to timer og tre kvarter og jeg skjønner at det kan være krevende for tålmodigheten når man er liten, men jeg tenker litt at om man vet at ens barn ikke har konsentrasjonen til å holde seg i ro og følge med så er det kanskje ikke stort nok for å bli med på ordentlige musikaler. Da er det bedre å øve barnet opp med teater som først og fremst er ment for de minste som Karius og Baktus og liknende litt til først. Heldigvis skjønte moren at sønnen hennes ble noe slitsom og hadde ham på fanget hele andre akt, noe som hjalp en del.

Uansett er det lurt å skynde seg på teater, stykket settes kun opp resten av denne uka, og nyte magien som finnes i Shrek som musikal.

Terningkast 5!